1 Innledning og sammendrag

1.1 Innledning

Regjeringen legger med dette fram stortingsmelding om mål og strategier i distrikts- og regionalpolitikken. En slik prinsippmelding blir lagt fram hvert fjerde år. Forrige melding kom våren 1997, St.meld. nr. 31 (1996–97) «Om distrikts- og regionalpolitikken».

Regjeringen ser den samlede regionalpolitikken som en nasjonal innsats for å sikre en balansert befolknings- og næringsutvikling i alle deler av landet. Distriktspolitikken utgjør en ekstrainnsats mot de delene av landet som må gis særskilt oppmerksomhet i forhold til den generelle vekst- og velstandsutviklingen.

De fleste sider av samfunnet utvikler seg i dag svært raskt og med stor dynamikk. En stor utfordring er å forstå de drivkreftene som bestemmer hvor mennesker og næringsliv vil satse i framtiden og hvilke virkemidler som best vil utløse verdiskapning i alle deler av landet.

Forutsetningene for den regionale framtiden avgjøres først og fremst av utviklingen på to områder. Det gjelder

• mennesker – enkeltpersoner eller hushold – som gjør sine valg om hvor og hvordan de vil bo, arbeide og leve, og

• næringslivet – bedrifter, bransjer og næringer – som tar beslutninger om tilpasninger til markedskrav og forholdet til både kunder, leverandører, arbeidskraft og kunnskapsmiljøer.

En effektiv politikk forutsetter en god analyse av hva som kan styres, og hvordan slik styring kan foregå. Dagens vurderinger, prioriteringer og virkemiddelbruk vil være med på å bestemme hvor og hvordan neste generasjon arbeider og lever. Stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikken bygger på de temaene som ble fokusert i den distrikts- og regionalpolitiske redegjørelsen som ble lagt fram for Stortinget i mai 2000: Utviklingen av robuste regioner, samspillet mellom by og land og utviklingen av et konkurransedyktig næringsliv – med vekt på nyskaping og kompetanseutvikling og fornyelse av offentlig sektor – der en helhetlig og samordnet offentlig politikk står i fokus. Denne stortingsmeldingen vil ikke omhandle utfordringer og muligheter i storbyområder. Disse problemstillingene blir omtalt i stortingsmeldingen om Langtidsprogrammet.

Meldingen må sees i sammenheng med stortingsmeldingene om SND, Langtidsprogrammet og oppgavefordelingen og organiseringen av det regionale nivået.

I forbindelse med meldingsarbeidet er det sendt ut på bred høring et diskusjonsnotat med senere tilleggsnotat til ulike myndigheter og organisasjoner. Det har blitt arrangert flere åpne meldingsseminarer der ulike temaer har vært diskutert. Det er også gjennomført landsdelsvise møter for å få innspill fra det regionale nivået på den politikken som nå fremmes. Mange nyttige innspill er kommet i forbindelse med disse prosessene.

1.2 Det regionale Norge er i kontinuerlig endring

Selv om alle fylkene i et 50 års perspektiv har hatt befolkningsvekst, har den langsiktige utviklingen i nærings- og bosettingsmønsteret i all hovedsak gått i sentraliserende retning. Byer og tettsteder har hatt den største befolkningsveksten. Det er det sentrale Østlandsområdet og Sørvestlandet som har hatt den sterkeste befolkningsveksten de siste tjue årene. Regionale sentre og landsdelssentre har bidratt til å demme opp for sentraliseringen mot Osloregionen.

Vi står i dag ovenfor en ny situasjon som vil få konsekvenser for den videre befolkningsutvikling. En stadig større andel av befolkningen vokser opp i sentrale strøk. Befolkningsframskrivningene tyder på at opp mot halvparten av kommunene kommer til å få en nedgang i folketallet de nærmeste 10 årene. Mange perifere kommuner kommer til å få nedgang i folketallet selv uten netto utflytting på grunn av færre barnefødsler og små ungdomskull. For de fleste av disse vil imidlertid nedgangen være moderat.

Selv om tilgangen på arbeidsplasser fortsatt har størst betydning for hvor folk velger å bo, blir bostedsønskene i større grad enn før påvirket av det totale tilbudet av tjenester, fritidstilbud, bosted og arbeidsplasser. Mange bedrifter i mer perifere strøk har problemer med å rekruttere kompetent arbeidskraft, mens det samtidig er mangel på arbeidsplasser for personer med høyere utdanning. Valg av bosted vil variere ut fra både kjønn og den fasen i livet menneskene er i. Flyttetapene i distriktene er høyere for personer med høyere utdanning enn for andre grupper. Undersøkelser viser at mange ønsker å bo i mellomstore byer og tettsteder. I etableringsfasen er det tendenser til at områder utenfor de største byene er mer attraktive.

Det har vært sysselsettingsvekst i hele landet på 1990-tallet. Veksten har likevel vært høyest i sentrale strøk og særlig innenfor privat sektor. Primærnæringene har hatt nedgang i stort sett alle deler av landet. Andelen sysselsatte i primærnæringene varierer betydelig mellom ulike kommunegrupper. Andelen er størst i de mest perifere kommunene. Utviklingen innenfor offentlig sektor ser ut til å være jevnere fordelt enn for de andre næringene. Siden offentlig sektor sysselsetter flest kvinner, har den regionale fordelingen av arbeidsplasser innenfor denne sektoren stor betydning for hvor kvinner velger å bo. Kvinner med høyere utdanning velger ofte å bosette seg i mindre sentrale strøk enn menn med høyere utdanning, fordi mange kvinner blir rekruttert til offentlig sektor.

Tyngdepunktet i regionale arbeidsmarkeder beveger seg inn mot større sentre. Behovet for nyskaping og entreprenørskap er stort for å sikre det økonomiske grunnlaget for velferd, sysselsetting og bosettingsmønsteret framover. Utvikling og etablering av konkurransedyktige og nyskapende bedrifter er avhengig av tilgangen på entreprenørskap, et velfungerende samspill med omgivelsene og et godt tjenestetilbud. Nærhet mellom bedrifter og leverandører og/eller kunnskapsinstitusjoner, er viktige faktorer når vi skal forklare nyskaping, kommersialisering og utvikling av entreprenørskapskulturer både i bedrifter og i regioner.

Levekårsundersøkelser viser at flertallet av landets befolkning har gode levekår, og at utviklingen har vært positiv i 1980- og 1990-årene. De mest perifere områdene av landet kommer dårligst ut når det gjelder utdanning, inntekt og formue, men best ut på områdene boligsituasjon, forurensning, tjenestetilbud og sosialt nettverk. I de større byene finner vi både de beste og de dårligste levekårene i landet. I en årlig levekårsundersøkelse utført av Statistisk sentralbyrå ligger ni av de ti kommunene som kommer dårligst ut, i Nord-Norge. Kommuner på Vestlandet har de beste levekårene.

1.3 Robuste samfunn skal gi grunnlaget for å opprettholde bosettingsmønsteret og likeverdige levekår

Hovedmålene i distrikts- og regionalpolitikken ligger fast

Målsettingen er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og ha likeverdige levekår i hele landet. Den praktiske oppfølgingen av disse målene må forstås i lys av regionale utviklingstrekk. Tilgang på arbeidsplasser er fortsatt den viktigste forutsetningen for bosettingen. Utviklingen de siste årene har imidlertid vist at folk i større grad enn før bosetter seg mer i tettbygde strøk, det vil si at befolkningskonsentrasjonen forsterkes. Bostedsønskene påvirkes også mer enn tidligere av det samlede bolig, tjeneste, fritids- og arbeidsplasstilbud.

Robuste samfunn

Distrikts- og regionalpolitikken må mer enn før ta utgangspunkt i situasjonen i hele landet og klarlegge mulighetene de ulike deler av landet har for å møte befolkningens og næringslivets nye behov. Dette krever en bred tilnærming i politikken, der utvikling av næringsmiljø og tilbudet av offentlige og private tjenester, fritidstilbud, bosted og arbeidsplasser, blir det sentrale. Innsats for å utvikle robuste samfunn blir viktigere enn innsats mot enkeltsteder og enkeltbedrifter. Derfor vil langsiktighet og koordinert innsats, med et bredt spekter av virkemidler, være nødvendig for å lykkes i distrikts- og regionalpolitikken. Dette er hovedfundamentet i den distrikts- og regionalpolitikken Regjeringen trekker opp i denne meldingen.

Robuste samfunn er samfunn som har

• et likeverdig og stabilt velferdstilbud,

• et konkurransedyktig, lønnsomt og omstillingsdyktig næringsliv,

• god tilgang på kompetanse, og

• varierte arbeidsmarkeds-, bolig- og servicetilbud.

Robuste samfunn er omstillingsdyktige i forhold til framtidig utvikling, enten det dreier seg om endringer i næringslivs- og bedriftsstrukturer eller nye krav til service, transport, kommunikasjoner, kompetanse og velferdstilbud som befolkningen og næringslivet stiller.

Utviklingen av slike samfunn er en forutsetning for å få til en god og balansert næringsmessig og befolkningsmessig utvikling i hele landet uten større press- eller avfolkningsproblemer.

Kjønns- og livsfaseperspektivet er en forutsetning for utviklingen av robuste samfunn

Regjeringen legger vekt på at utvikling av slike samfunn krever forståelse for befolkningens ulike preferanser og behov i forhold til kjønn, alder og livsfaser. Det er viktig å ha særskilt oppmerksomhet mot kvinners muligheter for deltakelse i næringslivet, mot ungdom i distriktene og unge i etableringsfasen. Regjeringen vil trekke inn unge i etableringsfasen som en ny målgruppe. Virkemidlene må bli mer fleksible for bedre å treffe ungdom og unge voksne i etableringsfasen. Kvinner må i like stor grad som menn nyte godt av de virkemidlene som stilles til rådighet.

Fra enkeltsteder til regioner

Regjeringen vil satse på utvikling av regioner som en motkraft til dagens sentralisering. Folk og bedrifter har i dag behov for arbeidsplasstilbud, arbeidskraft og service som ofte ikke kan tilbys i enkeltkommuner, men finnes fordelt over et større område som dekker flere kommuner og steder. By og land, tettsteder og omland har ulike funksjoner i den nasjonale og regionale arbeidsdelingen og er gjensidig avhengig av hverandre. Tettsteder og byer har et variert jobbtilbud og et bredere fritids- og tjenestetilbud enn spredtbygde områder. Å utvikle større sammenhengende arbeidsmarkeds-, bo- og serviceregioner er derfor en hovedstrategi for å kunne gi en så stor del av befolkningen som mulig et slikt samlet tilbud. Utviklingen av regioner i ulike deler av landet må ta hensyn til hva som er funksjonelt og hensiktsmessig for næringslivet og befolkningen. Dette må skje gjennom det regionale utviklingsarbeidet og i nært samarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner.

Innsats for småsamfunnene

Enkelte deler av landet, først og fremst småkommunene i de tradisjonelle utkantene, har svakere forutsetninger for å utvikle den bredden i næringsliv og servicetilbud som større regioner har. De spesielle utfordringer i slike småsamfunn krever særskilt innsats utover den generelle innsatsen innenfor distrikts- og regionalpolitikken. Slike samfunn står overfor store utfordringer når det gjelder å sikre velferdstilbud, offentlige og private tjenester og sysselsetting. Det er viktig å gjøre samfunnene attraktive som bosted også for ungdom og kvinner. Regjeringen legger opp til at det i den neste fireårsperioden gjennomføres en egen småsamfunnssatsning mot områder med stor nedgang i folketall, og stor avstand til sentre. Fylker som har mange slike områder vil bli prioritert i fordelingen av distriktspolitiske virkemidler. Det vil bli rettet et spesielt fokus mot de deler av statlige politikkområder som har betydning for utviklingen av lokalsamfunn. Arbeidet med etablering av offentlige servicekontorer har særlig betydning for å sikre tilgangen på offentlige tjenestetilbud i små og perifere kommuner og samfunn.

Utfordringer i nord og i grenseregionene

Nord-Norge er i enda større grad enn andre landsdeler preget av spredt bosetting, lange avstander, hardt klima, stor avhengighet av offentlig sektor og et ensidig næringsliv. Nord-Norge, spesielt Nord-Troms og Finnmark, har derfor fortsatt behov for ekstra oppmerksomhet og innsats. Den kommende evalueringen av tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark vil gi grunnlag for videre vurdering av tiltakene.

Regjeringen ser deltakelse i det grenseregionalt samarbeid mot EU-landene (Interreg-programmene) og i Barentsregionen som viktig for regional utvikling i Norge og for Norges nærområdepolitikk. På bakgrunn av dette og evalueringen som er gjennomført, har Norge takket ja til å delta i en ny Interreg-periode. Den nye perioden, Interreg III, strekker seg fra 2000 til 2006. Den økonomiske rammen er økt, og geografien er endret slik at alle deler av landet kan delta i ett eller flere Interreg-programmer.

Omstillingsutfordringen

Kommunal- og regionaldepartementet vil videreføre ordningen med en særskilt omstillingsstøtte til kommuner og regioner som har et ensidig næringsgrunnlag, og som står overfor spesielt store omstillingsutfordringer. Dette gjelder ofte nedleggelse av hjørnesteinsbedrifter, men kan også gjelde når summen av flere mindre sysselsettingsreduksjoner blir betydelige. Omstillingsarbeidet skal rettes mot omstilling av hele lokalsamfunnet og regionen og ikke bare mot bedriftene. I dette arbeidet er det normalt nødvendig med en bred felles innsats fra alle aktører. En særlig utfordring er den forestående omstillingen i forsvaret.

1.4 Infrastruktur og likeverdige levekår - fra enkelttiltak til samlet behov

Velferdstilbudene og offentlig service

Gode velferdstilbud og levekår har økende betydning for bosetting. Det er særlig kommunenes innsats som har betydning for sentrale velferdstilbud, som boliger, skoler, barnehager, primærhelsetjeneste, eldre- og sosialomsorg og kultur- og fritidstilbud. Innsatsen for barns og unges oppvekstvilkår er spesielt viktig i distriktspolitikken, fordi ønsker om gode oppvekstvilkår for barn er en viktig årsak til bosetting i distriktene. Regjeringens barnehagesatsing med mål om full behovsdekning og lavere priser vil ha betydning for tilrettelegging for bosetting av familier i etableringsfasen. Kultur- og fritidstilbud er også sentrale for bostedvalg. Samarbeidet mellom offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner om tilbudene er viktig. Satsingen på telemedisin åpner for at lokalsykehus og primærleger kan gjøre flere vurderinger av pasientenes behov enn tidligere, og dermed for bedre tilbud nærmere hjemstedet.

Regjeringens økonomiske politikk skal sikre en handlekraftig kommunesektor. For at kommunene skal greie å levere et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne sine, er inntektssystemet bygd opp slik at det skal korrigere for variasjoner i skatteinntekter og i demografiske, geografiske og sosiale forhold. Kommunene vil få større frihet til selv å bestemme og velge løsninger tilpasset lokale forhold gjennom redusert detaljstyring og økte frie inntekter. Utvikling av en næringsvennlig kommunesektor vil bety mye for å forbedre rammebetingelsene for næringsutvikling og bedrifters lokaliseringsvalg.

Ny statlig virksomhet skal lokaliseres utenfor Oslo

Regjeringen har som mål å få et godt tjenestetilbud i hele landet og en jevnere regional fordeling av statlige arbeidsplasser, gjennom å føre en aktiv lokaliseringspolitikk. Lokaliseringspolitikken er nært knyttet opp til Regjeringens mål om å fornye offentlig sektor. Fornyelsen er avgjørende for å vedlikeholde og å få oppslutning om velferdsstaten, både når det gjelder tilpasning til endrede forventninger og tilgang på ressurser og arbeidskraft til nye behov i velferdssamfunnet. Regjeringens program for fornyelse har derfor som mål å basere organisering og tjenesteproduksjon på brukernes behov, overføre ressurser fra administrasjon til tjenesteproduksjon og fra sektorer med synkende behov til sektorer med økende behov, og å effektivisere ressursbruken og øke handlingsrommet på alle nivåer.

Omstruktureringer berører statlige virksomheter over hele landet. Regjeringen legger derfor stor vekt på en aktiv lokaliseringspolitikk som en vesentlig del av fornyelsespolitikken, med utgangspunkt i følgende mål og strategier:

• God tilgang på statlige tjenester over hele landet. Mål om offentlige servicekontor i alle kommuner. Når behov for fysisk tilgjengelighet er viktig for oppgaveutførelsen til statlige virksomheter, vil det veie tungt for lokaliseringsvalg.

• Spredning av statlige virksomheter, oppgaver og funksjoner.

• Avbøtende omstillingstiltak i kommuner som i betydelig grad får redusert arbeidsplasstilbud ved summen av flere endringer.

• Aktiv oppfølging av reviderte retningslinjer for statlig lokaliseringspolitikk. Nye statlige oppgaver skal normalt lokaliseres utenfor Oslo-området.

Kommunikasjoner, grunnleggende infrastrukturtjenester og utdanning

Kommunikasjoner og grunnleggende infrastrukturtjenester er sentralt for den regionale utviklingen. Det er ikke minst av betydning for å utnytte potensialet som ligger i nye næringer og markeder. Det er viktig å få til en utvidelse og styrking av større sammenhengende arbeidsmarkeds-, bo- og serviceregioner ved infrastrukturutbygging og samordning mellom ulike transportløsninger. I mer perifere områder er stabile transporttilbud med tilstrekkelig kapasitet for næringslivet av stor betydning.

Når det gjelder utbygging av bredbånd, er målet i Regjeringens handlingsplan at en skal ha gode markedstilbud om tilknytning til bredbåndsnett til alle grunn- og videregående skoler, folkebibliotek, sykehus og kommuneadministrasjoner innen utløpet av 2002 og tilknytning til bredbåndsnett for alle norske husstander innen utløpet av 2004.

Tilbudene om høyere utdanning i regionene er viktig som grunnlag for kunnskaps- og kompetanseutviklingen i arbeidsmarkedet, og for lokale utdanningsmuligheter. Både statlige og fylkeskommunale utdanningsinstitusjoner må tilpasse utdanningstilbudene til behov i det regionale arbeidsmarkedet, herunder utvikling av desentrale studietilbud. Kompetansereformen skal bl.a. bidra til å gi voksne muligheter for grunnutdanning og etter- og videreutdanning uten å måtte reise langt fra hjemstedet, mens kompetanseutviklingsprogrammet tar sikte på å utnytte muligheten som ligger i arbeidsplassen som læringsarena. Begge disse tiltakene er av stor betydning for kompetanseutvikling i hele landet.

Attraktive tettsteder

De siste ti årene er det gjort mye i distriktene for å styrke og utvikle attraktive tettsteder som oppleves som levende, funksjonelle og trivelige. Slike tettsteder er viktig for å opprettholde bosettingsmønsteret. For å fortsette den positive utviklingen vil Regjeringen fortsatt legge til rette for en samordnet innsats for utvikling av tettsteder, der ulike virkemidler og aktører blir sett i sammenheng, både sentralt, regionalt og lokalt.

1.5 Fra enkeltbedrifter til bedrifters utviklingsmiljøer

Konkurransedyktige, framtidsrettede og nyskapende bedrifter

Den næringsrettede ekstrainnsatsen i distrikts- og regionalpolitikken er forankret både i nasjonale næringspolitiske og distrikts- og regionalpolitiske mål og skal understøtte nasjonale strategier og innsatsområder på en effektiv måte. Den overordnede målsettingen om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret fordrer et lønnsomt og konkurransedyktig næringsliv i alle deler av landet. Kompetanse og innovasjonsevne er de viktigste framtidige konkurransefaktorene for utviklingen av et slikt næringsliv. Forutsetningene for at det regionale næringslivet skal utvikles, er sterkere regionale kompetanse- og innovasjonsmiljøer, gjerne lokalisert sammen med universiteter og høgskoler. Det er viktig å bygge opp og videreutvikle slike miljøer og stimulere til samarbeid mellom disse og regionalt næringsliv, andre kompetansemiljø og nasjonale og internasjonale nettverk. Hensynet til både bosettingen og samfunnsøkonomien gjør at det fortsatt er nødvendig med en ekstraordinær innsats for å fremme næringsutvikling i distriktene.

Den næringsrettede ekstrainnsatsen i distriktspolitikken blir rettet inn mot tre hovedområder:

• Økt oppmerksomhet på kompetanse og innovasjon i det eksisterende næringslivet. Strategier og rammer for bruk av virkemidlene må ta mer hensyn til kompetanseutvikling og nyskapning.

• Det blir viktig å stimulere til økt etablering av konkurransedyktige, framtidsrettede og nyskapende virksomheter. I dette vil det ligge en særlig utfordring i å stimulere til etableringer innenfor næringer med høy verdiskapningsevne. Arbeidet for å få entreprenørskap inn i utdanningssystemet på alle nivåer skal forsterkes.

• Det er viktig å styrke samarbeidet mellom bedrifter og mellom bedrifter og kunnskapsinstitusjoner ved at en utvikler gode regionale verdiskapingsmiljøer. Større deler av dagens virkemiddelbruk vris fra støtte til enkeltbedrifter til i større grad å styrke bedrifters utviklingsmiljøer. Virkemidlene må rettes inn mot de områdene som har forutsetninger for å lykkes. Virkemiddelapparatet må bli mer oppsøkende og utviklingsorientert.

Verdikjedene i landbruks- og fiskerinæringen må utnytte regionale fortrinn

Landbruks- og fiskerinæringene er viktige for bosetting og sysselsetting i distriktene. Næringene står overfor store utfordringer i å utnytte det potensialet som ligger i naturressursene og de naturgitte forholdene. I videreutvikling av verdikjedene i landbruks- og fiskerinæringen er det derfor viktig at en legger vekt på å utnytte regionale fortrinn for å øke lønnsomheten i næringene. I denne sammenhengen er støtte til å utvikle og styrke regionale verdiskapingsmiljøer av stor betydning for en positiv utvikling i kyst- og landbruksområdene i ulike deler av landet. Den generelle sysselsettingspolitikken står fortsatt overfor store utfordringer i forbindelse med å sikre kvalifiserte arbeidssøkere til et stadig mer kompetansekrevende næringsliv. Lokale tilpasninger i arbeidsmarkedspolitikken er derfor en viktig utfordring.

1.6 Regional utvikling - fra eneansvar til felles innsats

Samordning og samarbeid på brukernes premisser - fra sektorinnsats til samordnet innsats

Fylkeskommunene vil ha et hovedansvar for å etablere og utvikle samarbeid i regionale partnerskap mellom fylkeskommunene, regionale statlige aktører, kommunene, næringsliv, kompetanseinstitusjoner og private organisasjoner. Slike partnerskap må evne å mobilisere til felles innsats for regional utvikling. Uten kontinuerlig kompetanseutvikling, nyskaping og bevisst satsning på ulike regioners fortrinn, kan enkelte distrikt eller næringer bli tapende i den voksende konkurransen.

Distrikts- og regionalpolitikken må ta utgangspunkt i behovene til folk og næringsliv og i de store regionale forskjellene for utvikling som er i dette landet. Det skal skje gjennom å gi ansvar og vise tillit til de aktører som er de regionale premissgiverne for den lokale og regionale samfunnsutviklingen. Dette er også i tråd med målet om å effektivisere offentlig forvaltning og styring.

Nye og forenklede arbeidsformer må ta hensyn til brukernes behov. Erfaringer viser at befolkning og næringsliv har behov for en effektiv og samordnet offentlig sektor. Alle politikkområder som har relevans for den regionale utviklingen må ses i sammenheng. Brukermedvirkningen skal forsterkes både i analysearbeid og i diskusjoner om mål og prioritering. I arbeidet med regionalisering og medvirkning må en trekke lærdom av både nasjonale og internasjonale erfaringer.

Gjennomføringen av en slik politikk innebærer bedre samordning og mer samarbeid på tvers av dagens departementer, sektorer, etater, direktorater og profesjoner. Det er særlig behov for å sikre god samordning om konkretisering av nasjonale mål mellom departementer med ansvar for politikkutforming og virkemidler knyttet til næringsutvikling. En ny oppgavefordeling tar sikte på å forenkle og bedre samordningsmulighetene mellom ulike typer statlig og annen offentlig innsats for regional utvikling. Sammen med en forenkling av regelverk og større frihetsgrader, først og fremst i bruken av generelle distriktspolitiske virkemidler, vil det bidra til å skape bedre rammebetingelser for felles innsats.

Statlige aktører, som ulike departementer, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), fylkesmennenes landbruksavdelinger, SIVA og Norges forskningsråd (NFR) og Sametinget og fylkeskommuner og kommuner har på ulike måter sentrale roller i distrikts- og regionalpolitikken og i samfunns- og næringsutviklingen.

SND er en viktig premissgiver for utformingen av distrikts og regionalpolitikken og næringspolitikken generelt. Det er en forutsetning at SND har en aktiv rolle i det regionale partnerskapet innenfor rammen av de nasjonale mål og retningslinjer som gjelder for fondets virksomhet. SIVA har som mål å være et nasjonalt foretak for økt verdiskaping og sysselsetting i distriktene. SIVAs hovedoppgaver skal fortsatt ligge i distriktene, og selskapet skal ha en klar distriktsprofil. Norges Forskningsråd er en viktig aktør når det gjelder å spre ny kunnskap og teknologi til næringslivet. I forbindelse med oppfølgingen av den pågående evalueringen av NFR bør det vurderes det om og eventuelt hvordan NFRs regionale forankring kan styrkes.

Kommunene og fylkeskommunene legger viktige rammebetingelser og leverer viktige tjenester for både innbyggere og næringsliv. Det er en sentral utfordring at det kommunale nivået medvirker til at vi når målene i distrikts- og regionalpolitikken på en best mulig måte.

Større langsiktighet i utviklingsarbeidet

Regjeringen går inn for at tidsperspektivet for de regionale utviklingsprogrammene (RUP) som fylkeskommunene utarbeider, blir endret fra årlige til fireårige programmer og at de samordnes med fylkesplanleggingen. Evalueringen av regionale utviklingsprogrammer viser at arbeidet med programmene har utviklet seg positivt og har bidratt til å få i gang og videreutvikle samarbeid og samordning i mange fylker. Det er imidlertid nødvendig å gjøre programmene forvaltningsmessig smidigere med sterkere fokus på næringspolitiske mål og prioriteringer. Særlig viktig er mer langsiktighet i programmene, større regional frihet til å tilpasse virkemidlene, større vekt på samarbeid i partnerskap og inngåelse av avtaler mellom det nasjonale og det regionale nivået for bruk av distrikts- og regionalpolitiske virkemidler. Avtalene vil være tilpasset de statlige budsjett- og bevilgningsrutiner.

Fra sentralt regelverk til større regional frihet

Regjeringen legger vekt på at de økonomiske distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene i størst mulig grad kan tilpasses de skiftende utfordringene og problemene i ulike regioner. Det vil derfor bli vesentlig større frihet til å foreta regionale og lokale prioriteringer innenfor rammen av nasjonale mål og strategier.

Virkemiddelbruken skal gjennom nærings- og samfunnsutvikling bidra til å styrke og utvikle robuste regioner og småsamfunn. Regjeringen legger stor vekt på at det blir lagt et kjønns- og livsfaseperspektiv til grunn for virkemiddelbruken. I den forbindelse vil vi spesielt sette fokus på kvinners deltakelse og innflytelse i næringslivet, ungdom i distriktene og unge i etableringsfasen.

Kommunal- og regionaldepartementet vil forenkle virkemidlene gjennom en todeling av de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene, i tilrettelegging for samfunns- og næringsutvikling og direkte bedriftsrettet innsats. Regelverket skal gjøres enklere, og fylkeskommunene får delegert mer av de tilretteleggende distriktspolitiske virkemidlene som i dag blir forvaltet sentralt og større frihetsgrader i bruken av de tilretteleggende virkemidler. Endringene skal innføres gradvis over flere år. Disse endringene blir sett i sammenheng med innføringen av fireårige regionale utviklingsprogrammer og med at det blir satt i verk en ny oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene. Det geografiske området for bruken av tilretteleggende virkemidler skal nedfelles i de fireårige regionale utviklingsprogrammene. Også sentrale fylker forutsettes tilført mindre virkemiddelbeløp for deltakelse i regionalt samarbeid.

Ordningen med kommunale næringsfond kommer til å bli videreført. Formålene under ordningen blir utvidet slik at de kan benyttes til tiltak som omfatter flere sider ved nærings- og samfunnsutviklingen. Fylkeskommunene får større handlingsrom og ansvar ved tildelingen av kommunale næringsfond til kommunene.

Ansvaret for forvaltningen av etablererstipendet skal overføres til SND-kontorene i fylkene. Fylkeskommunene vil likevel ha et strategisk ansvar for å kunne sikre en helhetlig og samordnet innsats for næringsutvikling gjennom føringer i regionale utviklingsprogrammer.

1.7 Oppsummering

Samlet innebærer Regjeringens opplegg et skifte både i organisering, fokus og tiltak:

• fra enkeltsteder til regioner

• fra enkelttiltak til samlet behov

• fra enkeltbedrifter til bedrifters utviklingsmiljøer

• fra eneansvar til felles innsats for den regionale utvikling

• fra sektorinnsats til samordnet innsats

• fra sentralt regelverk til større regional frihet

For Regjeringen er målet med denne fornyelsen å gjøre distrikts- og regionalpolitikken mer helhetlig, offensiv og realistisk.

I vedlegg 3 er innledningen og sammendraget oversatt til samisk.