7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Administrative konsekvenser

Ved å gi ansvar til de aktører som er de regionale premissgivere for den regionale og lokale samfunnsutviklingen, vil Regjeringen legge til rette for en regionalpolitikk som er bedre tilpasset de regionale forskjeller i landet. Fylkeskommunene får utvidet ansvar for forvaltning og koordinering av den offentlige innsats i distrikts- og regionalpolitikken. Dette vil innebære en forenkling ved at offentlig innsats i større grad avgjøres regionalt i samarbeid mellom regionale og lokale politiske myndigheter, andre offentlige aktører og brukerne. Dette betyr at færre forvaltningsnivåer vil være involvert i sakene.

Stortingsmeldingen legger opp til forenklinger både for staten, fylkeskommunene og andre samarbeidsparter ved overgang fra årlige til 4-årige regionale utviklingsprogram. Disse skal knyttes nærmere til fylkesplanleggingen. Ved innføring av 4-årige regionale utviklingsprogram vil Kommunal- og regionaldepartementet knytte avtaler til strategier for virkemiddelbruken, slik at disse kan innarbeides i fylkenes planer. Avtalene vil erstatte deler av regelverket og bety nye og endrede kontaktrutiner mellom forvaltningsnivåene knyttet til nasjonale mål i distrikts- og regionalpolitikken.

Et sterkt fokus på å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret er særlig viktig for ressurs- og miljøforvaltningen. Hovedprinsippene i Agenda 21 er at en bærekraftig utvikling ivaretas best gjennom lokal deltakelse i ressurs- og naturforvaltning. Et annet hovedprinsipp som legges til grunn i meldingen er kjønns- og livsfaseperspektivet. Kvinner og menn i ulike livsfaser legger ofte vekt på ulike kvaliteter ved lokalsamfunnet og hva de etterspør av arbeids-, velferds-, og kulturtilbud. Dette vil ha betydning for innretningen av distrikts- og regionalpolitikken og de ulike virkemidlene.

Økonomiske konsekvenser

De offentlige innsatsområdene i denne meldingen dreier seg om etablerte overføringer og virkemidler, for eksempel offentlige midler til velferdsbygging gjennom overføring til kommunene og fylkeskommunene, tilrettelegging for regional samfunns- og næringsutvikling over flere departementers budsjetter, og distriktspolitiske midler til finansieringsordninger for bedrifter og samfunns- og næringsutvikling i regi av SND, fylkeskommuner og kommuner. Meldingen drøfter behovet for å se de ulike innsatsområder i sammenheng og å tilpasse virkemidlene til de regionale utfordringene for å få en mest mulig effektiv bruk av offentlige virkemidler.

Regjeringen vil legge om de særskilte distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett fra særskilt sektorinnsats overfor enkeltbedrifter og enkeltsteder, til en noe bredere innsats for regional utvikling ut fra en mer helhetlig vurdering av de regionale utviklingsbehov. En mer fleksibel bruk av virkemidler vil gjelde både overfor næringslivet, der utvikling av gode kompetanse-, nærings-, og nyskapingsmiljøer vektlegges, og tilrettelegging for å møte samfunnsutviklingen. For å gjennomføre de omlegginger som Regjeringen fremmer i meldingen kreves det ikke særskilte nye statlige ordninger eller særskilte nye bevilgninger, men de kan dekkes ved omprioriteringer innenfor gjeldende budsjettrammer for de berørte departementer. Midler til de ulike innsatsområdene i meldingen blir redegjort for i forbindelse med fremleggelsen av de årlige budsjettene.

Avtalene mellom Kommunal- og regionaldepartementet og fylkene om innretningen på bruk av distriktspolitiske virkemidler i de 4-årige utviklingsprogrammene vil ikke innebære endringer i de årlige statsbudsjett- og bevilgningsrutiner som gjelder for statlige bevilgninger. De 4-årige utviklingsprogrammene er forutsatt å angi strategiske prioriteringer for virkemiddelbruken og må tilpasses de årlige bevilgningene over statsbudsjettet.

I statlig lokaliseringspolitikk vil et av hovedprinsippene være at statlig virksomhet skal lokaliseres ut fra hensynet til en jevnere fordeling av statlige arbeidsplasser og tjenestetilbud i landet. Normalt skal ny statlig virksomhet lokaliseres utenfor Oslo. Dette vil bidra til å styrke den regionale utviklingen gjennom spredning av varierte arbeidsplasser for begge kjønn og av virksomhet av betydning for lokaløkonomien. I tilfeller der distriktspolitiske hensyn vurderes viktigere enn økonomiske hensyn, vil det kunne medføre høyere kostnader, men resultatet av en desentral lokalisering kan like gjerne være lavere utgifter for virksomheten. Den konkrete vurderingen av de økonomiske konsekvensene må gjøres i hvert enkelt tilfelle.