Bofasthet

Bofastheten i hjemkommunene er langt høyere for menn enn for kvinner, og forskjellen er større jo mer perifert kommunene er plassert. Kjønnsforskjellene er imidlertid blitt klart mindre fra de første til de siste kullene, noe som reflekterer den generelle utjevningstendensen som pågår i flytteatferden mellom kjønn. Litt over halvparten av mennene har vært bofaste (aldri meldt flytting ut) i hjemkommunene sine, det er kun i landsbygdkommunene at bofastheten så vidt er lavere enn 50 prosent. Bofastheten for menn har økt svakt i landsbygdkommunene og i bygdebykommunene, i de øvrige er det ingen endring. For kvinner har imidlertid bofastheten økt kraftig gjennom denne fasen, og mest i bygdebykommunene. Andelen som aldri har meldt flytting er imidlertid mye lavere enn for menn. Siden kvinner flytter tidligere i livsløpet, er det naturlig å tolke oppgangen i bofasthet som forsinkelse, forbundet med at stadig flere kvinner har vært lenger under utdanning eller vært ute på opplevelsesferd. I så fall må vi vente en oppgang i førstegangsflyttingen framover. For kvinner er det langt større regional spredning enn for menn i bofastheten. Dette henger både sammen med at kvinner i langt større grad enn menn flytter til partnerens hjemsted ved familieetablering, og at denne type flytting i større grad enn annen flytting går over korte avstander. Dermed får vi mer permanent flytting blant kvinner mellom nabokommuner og inn til de nærmeste regionale sentra.

Tilbakeflytting

Hver åttende mann og hver sjuende kvinne er på 27-årstrinnet en tilbakeflytter i sin hjemkommune. Det er små forskjeller langs sentrum-periferi-skalaen for menn, blant kvinner er det en litt klarere forskjell til fordel for distriktsbykommunene og kommuner i de større byområdene. Det er en liten nedgang i tilbakeflyttingen til landsbygd- og bygdebykommunene og for kvinner også til distriktsbykommunene, men for de siste må denne sees i sammenheng med den sterke økningen i bofastheten.

Fraflytting

Fraflyttingen fra hjemkommunene er klart størst i landsbygdkommunene, og med en helt klar tendens til å avta med høyere grad av sentralitet. Det er imidlertid gjennomgående større forskjell mellom kjønn enn mellom grupper av kommuner. For menn er fraflyttingen gjennom denne fasen omtrent uendret i alle typer regioner. For kvinner har den gått kraftig ned, mest i landsbygd- og bygdebykommuner. Bakgrunnen til disse forskjellene henger direkte sammen med den økte bofastheten som er kommentert ovenfor.

Fra landsbygdkommunene hadde 42 prosent av mennene flyttet i åtteårsperspektivet, det gjelder begge treårskull. For kvinnene har fraflyttingen gått ned fra 65 til 60 prosent i dette åtteårsperspektivet. Dette er like fullt en svært høy fraflytting. For bygdebyene er det positivt at det er strømmene til distriktsbyene og de større byområdene som er blitt påvirket mest av tilbakegangen.

I bygdebykommunene har henholdsvis 36 og 35 prosent av mennene fra de to treårskullene flyttet i løpet av fasen. Denne lille nedgangen berører kun flytting mellom bygdebykommunene. Blant kvinner har fraflyttingen gått ned fra 55 til 50 prosent, altså på samme måten som i landsbygdkommunene. Strømmene er tørket omtrent like mye inn i alle retninger, altså også mot landsbygdkommunene.

Fra distriktsbykommunene har 34 prosent av mennene flyttet, det gjelder begge treårskull. Det er altså omtrent ikke forskjell i fraflytting for menn mellom bygdeby- og distriktsbykommuner. Det er heller ingen endring i strømmenes innbyrdes styrke. Blant kvinner har fraflyttingen blitt redusert fra 49 til 47 prosent. Det har altså vært større forskjell i fraflyttingsnivået for kvinner enn for menn mellom bygdebyer og distriktsbyer, men disse forskjellene er langt på vei utvisket for det siste treårskullet.

Både for menn og kvinner er andelen som flytter til de større byområdene fra landsbygdkommuner, bygdebykommuner og distriktsbykommuner omtrent den samme (16-17 prosent av mennene og 22-24 prosent av kvinnene ender opp der som 27-åringer). Blant menn vokst opp i disse områdene har henholdsvis 32 og 31 prosent flyttet. Reduksjonen kom i strømmen mot distriktsbykommunene. For kvinner har det vært en nedgang fra 42 til 39 prosent. Det er mange også i de større byområdene som forlater hjemkommunene sine. En stor andel (omtrent 3 av 4) flytter imidlertid til andre kommuner i storbyområdene. I denne fasen er det i stor grad inn til en av de største byene. Som for menn er en god del av nedgangen lokalisert til distriktsbyområdene.

Nyinnflytting (kun nykommerne)

Nyinnflyttingen har avtatt i alle regioner unntatt i de større byregionene, hvor den er uendret. Dette betyr at selv om all fraflytting har gått ned i sum, er den andelen av flyttingene som retter seg mot de større byområdene gått opp. For menn er det imidlertid en liten tendens til økning i nyinnflyttingen til landsbygdkommunene fra bygdebykommunene, men denne er ikke statistisk signifikant. Det er derimot nedgangen i nyinnflyttingen for kvinner i alle regiontyper utenom de store byområdene.

Til landsbygda har det tørket ut mest i strømmen som kommer fra bygdebyene. Internflyttingene har ikke gått ned, heller ikke strømmen fra distriktsbykommunene. Storbyområdene har levert færre, denne forskjellen er signifikant.

Til bygdebykommunenehar det kommet færre fra alle områder unntatt fra storbyregionene. Dette er imidlertid nokså naturlig, og vi burde sett det som et generelt trekk, siden flere i de siste årskullene har vokst opp i disse områdene. Nedgangen i strømmene fra landsbygdkommunene må vi vente vil bli enda sterkere framover, på grunn av den stadig mer markerte tilbakegang i andelen barn som nå vokser opp i disse kommunene. Nedgangen fra 9 til 7 prosent tilvekst som følge av flytting fra landsbygd til bygdeby i løpet av disse åtte årene, forteller allerede noe.

Den enda kraftigere nedgangen i nyinnflyttingen til distriktsbykommunene skriver seg fra alle typer regioner. Dette ser ut til å være et nokså generelt fenomen.

Nyinnflyttingen til kommuner i de store byområdene har imidlertid ikke gått ned. I forhold til jentekullstørrelsen er det kommet 64 nykommerkvinner inn og blitt boende. Nesten halvparten kommer fra andre kommuner i disse områdene. Oppgangen fra 18 til 19 prosent av kullstørrelsen, kommet inn fra distriktsbyområdene, er en signifikant oppgang.

Flytting for høyutdannede kvinner og menn

Tabell 2.7 viser hvor mange høyutdannede kvinner og menn som vokste opp i de ulike kommunetypene som tok utdanning, hvor mange av dem som hadde flyttet ut på 35-årstrinnet, hvor mange som hadde flyttet inn, og størrelsen på flyttetapene. Tallene er fordelt på fire fagfelt. Når vi studerer hvert av fagfeltene for seg, ser vi til høyre i tabellene at flyttetapet i landsbygdkommunene på hvert felt er like stort eller større for kvinner. Totalt er imidlertid av høyutdannede 50 prosent for menn og bare 47 prosent for kvinner. Hvordan kan dette gå an, når tapene er like eller større på hvert av fagfeltene?

Svaret ligger i den ekstremt forskjellige utdanningsfordelingen etter fagfelt. Mens bare en av fem menn vokst opp i landsbygdkommunene har valgt omsorgs- eller undervisningsfag, gjelder det to av tre kvinner. Nå er imidlertid ikke fraflyttingen liten på dette segmentet, for begge kjønn er den på nivå med fraflyttingen for høyutdannede i gjennomsnitt (76-77 prosent). Det er altså ikke lav eller ulik fraflytting som forklarer dette fenomenet. Årsaken ligger utelukkende på nyinnflyttingen: Ser vi bort fra nyinnflyttingen innen samferdsels- og primærnæringsfag, som for kvinner ikke gir mye bidrag til helheten (mindre enn to prosent), er nyinnflyttingen innen omsorgs- og undervisningssegmentet klart høyere enn på de andre feltene. Det at nykommerne på 35-årstrinnet utgjør 50 prosent av utgangsbefolkningen for menn betyr imidlertid lite, sammenlignet med at nykommerinnslaget for kvinner er på 35 prosent. De 35 prosentene trekker i kraft av sitt omfang (med vekt på to tredeler) opp nykommernivået, som av den grunn blir så høyt som 31 prosent.

Nyinnflyttingen av kvinner med høy utdanning er for øvrig på samme nivå som nyinnflyttingen for kvinner både til landsbygd- og bygdebykommunene totalt. Her har vi for øvrig også påvist en annen myte: Høy utdanning hindrer ikke lenger innflytting av kvinner til distriktene. Slik var det ikke tidligere. Dette henger sammen med utdanningsveksten, som har ført til at det går flere flyttere med høy utdanning i alle flytteretninger. Siden personer med høy utdanning flytter mer enn andre, ser vi at nykommernivået for kvinner er like høyt eller høyere enn i befolkningen ellers for alle typer av regioner. Det er kun for menn i landsbygdkommunene dette ikke er tilfelle for disse årskullene. Det er mulig utdanningsveksten for etterfølgende årskull av menn vil gi samme resultat her, etter at disse er ferdige med å gjennomføre etableringsfasene sine.

Tapet på 41 prosent innen omsorg- og undervisningsfeltet for kvinner, og tapet på litt over 60 prosent innen økonomi/administrasjon og teknikk til sammen for menn, gir for hvert kjønn bidrag til to tredeler av flyttetapene totalt. Hovedforklaringen ligger altså i nivåforskjellen på omtrent 40 og 60 prosent på de dominerende feltene. Dette overskygger betydningen av at lekkasjen på hvert felt er større for kvinner, og det viser hvilken enormt viktig betydning offentlig sektor har for rekrutteringen av kvinner til landsbygdkommunene. Betydningen er altså enorm, selv om fraflyttingen av kvinner som tar slik utdanning er like høy som på andre fagfelt.

Fenomenet er akkurat det samme for bygdebyene. Resonnementet for å forklare at flyttetapet av høyutdannede er 37 prosent for kvinner og 39 prosent for menn, til tross for at flere kvinner går tapt på hvert fagfelt, går helt parallelt. Også her har to tredeler av jentene tatt omsorgs- og undervisningsfag, og to tredeler av guttene fag innen økonomi/administrasjon eller teknikk. At distriktsbykommunene har lavere flyttetap av høyutdannede kvinner enn av høyutdannede menn, er lettere å skjønne direkte, siden flyttetapet på omsorgs- og undervisningsfeltet her er lavere for kvinner.

For de større byområdene er det større flyttegevinst for høyutdannede menn enn for kvinner, til tross for at gevinsten på omsorgs- og undervisningssegmentet er størst for kvinner. Når dette ikke slår ut på tilsvarende måte som forklart over, skyldes det at kjønnsforskjellene med hensyn til valg av fagfelt her ikke er så store som i mer perifere strøk. Kun litt over halvparten av jentene vokst opp i de større byområdene har søkt utdanning på disse feltene. Vi kan kanskje tolke dette som utslag av litt større grad av likestilling i byområdene, kanskje mest fordi arbeidsmulighetene er mer variert. Siden det ikke er flere gutter som søker mot dette segmentet enn i de andre regionene, kan vel likestillingsfortolkningen også diskuteres.

I alle typer områder ser vi at flere jenter enn gutter i utgangsbefolkningen har tatt høyere utdanning. Forskjellen er størst i landsbygdkommunene, med 22 prosent flere jenter som søkte utdanning. I bygdebykommunene var overvekt av jenter 17-18 prosent. I distriktsbykommunene og i større byområder tok omtrent 12 prosent flere jenter høyere utdanning. På landsbasis var det nærmere 14 prosent flere kvinner født 1960-62 som tok høyere utdanning.

Så til hvordan utdanningseksplosjonen har påvirket kjønnsforskjellene og den regionale fordelingen av den: I åtteårsperspektivet (det vil si for kullene født 1968-70) hadde overvekten av jenter som på landsbasis tok høy utdanning, steget til nærmere 19 prosent. Blant ungdommene som vokste opp i landsbygdkommunene hadde overvekten av jenter steget til hele 46 prosent. I bygdebykommunene hadde overvekten bare økt til 22-23 prosent, og i distriktsbyområdene til 17 prosent. I de større byområdene var imidlertid overvekt ikke blitt større enn 13 prosent. Utdanningsforskjellene har økt og fått en klart mer distriktspreget profil i løpet av disse åtte årene. Selv om tapet av høyutdannede kvinner, målt i forhold til kullene som tar utdanning har økt litt for kullene som følger etter (foreløpig på lavere alderstrinn), har distriktene likevel fått god uttelling for kvinner målt i absolutte tall, gjennom den regionale vridningen i rekrutteringsveksten av kvinner til høyere utdanning.

Tabell 2.7 viser at flertallet blant høyutdannede kvinner og menn skifter bostedskommune fra oppvekst til de er ferdig etablert (gjennom aldersfasen 15-35 år). Selv fra kommuner i større byområder flytter omtrent halvparten av begge kjønn. Det kommer imidlertid nyinnflyttere i et antall som svarer til 85 prosent av de høyutdannede innenfor kommunenes ungdomsbefolkning, og den langsiktige gevinsten blir over 30 prosent. Gevinsten øker så lenge rekrutteringsveksten i andre typer kommuner er sterkere enn i byområdene.