3 Mål, gjennomgående perspektiver og hovedgrep

3.1 Hovedmålene i distrikts- og regionalpolitikken ligger fast

3.1.1 Målet er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og ha likeverdige levekår i hele landet

I motsetning til de fleste andre vesteuropeiske land vi geografisk kan sammenligne oss med, har Norge klart å opprettholde et variert bosettingsmønster gjennom den aktive geografiske fordelingspolitikken som er ført de siste 50 årene. Hovedmålet er fortsatt å sikre en regional utvikling – som på en bærekraftig måte tar alle deler av landet i bruk. Med forskjellige utfordringer i de ulike landsdelene må den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen både bidra til

• å utløse muligheter for regional næringsutvikling med særlig vekt på distriktene,

• å gi gode levekår og service også i distrikter med synkende befolkningsgrunnlag og

• å avbøte pressproblemer i de større byområdene.

Som det går fram av den regionale analysen, er det langsiktige regionale ubalanser i forhold til befolkningsveksten som er mest framtredende. Denne ubalansen har sammenheng med både utviklingstrekk i utdanningsmønster og i arbeidsliv og med enkeltpersoners og familiers samlede vurdering av hvilke forhold som må være til stede på det stedet eller i det området der de velger å bosette seg. Tendensen til at folk velger å bosette seg i mer urbane og sentrale strøk, har vært et gjennomgående trekk ved utviklingen i hele etterkrigstiden. Den mobiliteten dette er et uttrykk for, må vi se som en integrert del av den vekst- og velstandsutvikling vi har hatt i Norge i samme periode. Regjeringen ser den samlede regionalpolitikken som en nasjonal innsats for å sikre at vi har en balansert befolknings- og næringsutvikling i alle deler av landet. Distriktspolitikken utgjør en ekstrainnsats mot de delene av landet som ut fra ulike naturgitte forhold og utviklingstrekk må gis særskilt oppmerksomhet i forhold til vekst- og velstandsutviklingen.

I den distriktspolitiske redegjørelsen til Stortinget våren 2000 la Regjeringen følgende ambisjoner til grunn for distrikts- og regionalpolitikken: Utvikling av robuste regioner og samspillet by og land, utvikling av et konkurransedyktig og lønnsomt næringsliv – med vekt på innovasjon og kompetanseutvikling og en fornyet offentlig sektor der en helhetlig og samordnet offentlig politikk vil stå i sentrum.

Det er i lys av disse ambisjonene og den regionale utviklingen i Norge at vi skal forstå målsettingen om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og ha likeverdige levekår i hele landet.

Den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen vil ta utgangspunkt i tre geografiske hovedområder:

• småsamfunn

• større sammenhengende arbeidsmarkeds-, bo- og serviceregioner

• satsing på særskilte områder

Inndelingen er ikke gjensidig utelukkende. Blant annet er småsamfunn også del av arbeidsmarkeds-, bo- og serviceregioner, men da i mindre og perifere regioner med små sentre. Både de hovedgrepene vi skal gjøre greie for senere i dette kapittelet, og de mer konkrete strategiene som blir gjennomgått i kapittel 4, blir knyttet til disse tre geografiske hovedområdene. En slik tilnærming er basert på følgende problemforståelse:

Den vedvarende og tiltakende konsentrasjonen av befolkning og virksomheter i Oslofjord-området er det mest framtredende problemet i arbeidet med å skape en balansert regional utvikling. Med utgangspunkt i folks boønsker og utviklingsbetingelser for næringslivet, skal vi møte denne utfordringen ved å styrke utviklingen i sammenhengende arbeidsmarkeds-, bo- og serviceområder utenfor de største byene. Dette kan innebære at vi må akseptere en viss konsentrasjon av næringsliv og befolkning til tettsteder, regionsentre og kommunesentre. Videre kan det bety at regionnivået i betydningen større felles arbeidsmarkeds-, bo- og serviceområder er det realistiske nivået for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Men det innebærer også en klar forpliktelse til å ta på alvor situasjonen for de kommunene og lokalsamfunnene, såkalte småsamfunn, som ikke inngår i større arbeidsmarkeds-, bo- og serviceområder.

I tillegg vil det være nødvendig med et ekstra fokus på særskilte områdeutfordringer. Disse er blant annet knyttet til Nord-Troms, Finnmark og de særskilte omstillingsområdene. Spesielt i de samiske områdene må fornyelse og omstilling av næringslivet fortsette for å fremme utviklingen av samiske bygder, samisk språk og kultur, der det også blir tatt økologiske hensyn.

3.1.2 Bosettingsmønsteret må bidra til gode verdiskapingsmuligheter og god ressursforvaltning

Norge står ved et veiskille i overgangen fra industri- og oljealderen til et kunnskapssamfunn. Dette vil også prege innholdet i distrikts- og regionalpolitikken. Bedriftenes kapital vil i økende grad bestå av den kompetansen arbeidstakerne har. Sammen med bruk av ny teknologi blir utdannings- og velferdspolitikken viktige virkemidler for å sikre at vi drar nytte av hele befolkningens talenter og ressurser. Aktiv satsing på nyskaping og entreprenørskap er sentralt for å videreutvikle næringslivet i hele landet. Dette krever sterke regionale verdiskapingsmiljøer. Å få til utnyttelsen av naturressurser ved hjelp av mer kunnskap vil være sentralt for å sikre de beste muligheter for omstilling og nyskaping i landet.

Bosettingsmønsteret er en sentral forutsetning for effektiv bruk av landets ressurser, både menns og kvinners kompetanseressurser og naturbaserte ressurser. Det at det bor folk i alle deler av landet er viktig for verdiskapingen, for vekstkraften i næringslivet og for utvikling av både et variert arbeidsplasstilbud og tilgang på arbeidskraft. Samhandling mellom mennesker og mellom bedrifter handler om nærhet i tid og rom. Den kan forbedres, men ikke erstattes gjennom ny kommunikasjonsteknologi. Regjeringen vil derfor legge til rette for å opprettholde et variert bosettingsmønster i hele landet slik at en kan sikre gode utviklingsmuligheter for bedrifter og næringsliv.

Bosettingsmønsteret er også viktig for ressurs- og miljøpolitikken. Det er et hovedprinsipp i all bærekraftig utvikling at de som bor nær og er mest avhengig av å opprettholde natur- og ressursgrunnlaget, bør være de sentrale aktørene i forvaltningen av lokale ressurser. Det er viktig at landet har et variert bosettingsmønster som bidrar til en effektiv ressursforvaltning. En bærekraftig bruk av naturen er også det beste vern.

3.1.3 Bosettingsmønsteret må bidra til å oppfylle folks velferdsbehov

Hovedutfordringen er å gi alle deler av landet forutsetninger for å utvikle seg slik at de er tilpasset og tilfredsstiller de bosettings- og lokaliseringskravene befolkningen og næringslivet setter. Det forutsetter blant annet at bosettingsmønsteret er variert, slik at folk også kan velge mellom ulike typer bosteder, enten det er byer og tettsteder eller bygder og spredtbygde områder.

Likeverdige levekår bygger på prinsippet om at grunnleggende velferdstilbud skal være likeverdige for hele befolkningen uansett hvor en bor.

Likeverdige levekår handler også om at hele befolkningen skal ha like muligheter til å delta og å ha innflytelse både i politikk, samfunnsliv og næringsliv. Kvinner og menn legger ofte vekt på ulike kvaliteter ved lokalsamfunnet og hva de etterspør av arbeids-, velferds- og kulturtilbud. Dette har igjen sammenheng med jenters og gutters utdanningsvalg, typen jobber, roller i familien, fritidsinteresser og kulturelle verdier. Dessuten har menn og kvinner i ulike faser av livet forskjellige utfordringer, interesser og verdier.

Vektleggingen av de ulike faktorene kan variere, men det er helheten som er det reelle innholdet i hva folk opplever som likeverdige levekår. Analysene viser at mange ønsker å bo i mellomstore byer og tettsteder. Bedrifter på slike steder har gode muligheter for samarbeid, arbeidsdeling, teknologi- og kompetanseutveksling, forbedringer osv. Dette er områder som er attraktive for folk i etableringsfasen, som oftest skal finne ikke bare en, men to interessante jobber, et godt barnehagetilbud, gode skoler, et trygt lokalmiljø og fritidstilbud for begge parter.

Dette betyr at fokus for distrikts- og regionalpolitikken i større grad må rettes mot det totale arbeids-, bo- og servicetilbudet i en eller flere kommuner der by og omland utfyller hverandre, og mindre mot enkeltsteder og enkeltbedrifter. Nye og utradisjonelle samarbeidstiltak mellom kommuner og steder, også over større avstander, kan bidra til å bedre bo- og levekårene også innenfor mer spredte bosettingsmønstre. Lokalsamfunnet var i sin tid hovedsaken, men bedre kommunikasjoner har gjort arbeidsmarkeds-, bo- og serviceregioner stadig viktigere (og større) for stadig flere. De arbeidsmarkeds-, bo- og serviceregionene som folk i alle deler av landet daglig bruker og tilhører, kan variere i størrelse. De regionene som fungerer best, er i mange tilfeller uavhengige av kommunegrensene.

For å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret må distrikts og regionalpolitikken ta hensyn til de utviklingstrekkene i samfunnet og den type strukturerendringer som imøtekommer folks bostedsønsker og samtidig sikrer at det bor folk i alle deler av landet. Samtidig må vi legge større vekt på at nyskaping og kunnskap fokuseres for å skape en utvikling i distriktenes næringsliv som gir sterke og framtidsrettede næringsutviklingsmiljøer.

Skal vi realisere bosettingsmålet og skape en motkraft til en sentralisering mot storbyregionene, samt sikre kompetanse og arbeidskraft til næringslivet i distriktene, må vi gjøre distrikts- og regionalpolitikken til et felles ansvar mellom det offentlige, næringslivet og det sivile samfunnet. Bare når vi fokuserer på den brede samfunnsutviklingen og skaper oppslutning om bærende verdier og strategier, kan vi lykkes i den regionale utviklingen og omstillingen.

Innsatsen for å få virkeliggjort bosettingsmålet knyttes til to hovedgrep:

• Å utvikle robuste samfunn og

• å mobilisere en bred felles innsats for den regionale utviklingen.

3.2 Gjennomgående perspektiver

3.2.1 Integrering av kjønns- og livsfaseperspektiv

For å sikre at det skal være attraktivt å bosette seg i Distrikts-Norge og at levekårene oppleves likeverdige må distrikts- og regionalpolitikken ta hensyn til at befolkningen består av jenter og gutter, kvinner og menn, i ulike aldre og livsfaser. Innsatsen skal utdypes og styrkes ved å innføre et kjønns- og livsfaseperspektiv.Det må stilles spørsmål om hvordan fordelingen av ressurser og deltakelse er mellom kjønnene, hvilke utfordringer som gjelder for folk i ulike faser i livet og hvordan strategier, virkemidler og tiltak påvirker relasjonene mellom kvinner og menn i ulike livsfaser. Resultatene av slike analyser må det taes hensyn til i utforming av strategier og i utforming og bruk av alle distriktspolitiske virkemidler. Barne- og familiedepartemetet har finansiert et tre-årig forsøksprosjekt i Rogaland, der en likestillingsrådgiver blant annet har utviklet metoder for å integrere kjønnsperspektivet i alle aktiviteter regionalt.

I tillegg er det behov for å videreføre og utvikle satsingen på kvinners deltakelse og innflytelse i næringslivet og satsingen på ungdom i distriktene. Departementet legger også vekt på at unge i etableringsfasen blir trukket inn som en ny målgruppe for egne satsinger.

Det er et mål at kvinner i like stor grad som menn nyter godt av de midlene som stilles til rådighet. For å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og sikre likeverdige levekår er det også viktig at virkemidlene i større grad treffer ungdom og unge voksne i etableringsfasen. Dette vil bli fulgt opp gjennom utvikling og endring i mål- og resultatstyringen.

3.2.2 Forenkling og fornyelse av offentlig sektor

Regjeringens mål om å fornye offentlig sektor er avgjørende for å vedlikeholde og å få oppslutning rundt velferdsstaten. Offentlig sektor står overfor betydelige utfordringer framover. For å sikre nødvendige ressurser til tjenesteproduksjon i alle deler av landet, må offentlig sektor effektivisere ressursbruken spesielt til administrative oppgaver. Utnyttelse av teknologien gir også gode muligheter for reduksjon av administrative kostnader, for å flytte oppgaver ut fra sentrale strøk og for å yte tjenester på en nye måte. Befolkningens tilgjengelighet til en rekke tjenester kan bli bedre og raskere utført. Det vil bli lagt vekt på å føre en aktiv lokaliseringspolitikk for spredning av statlige virksomheter, oppgaver og funksjoner.

Fornyelsesprogrammet skal også bidra til økt handlingsrom på alle nivåer. En sentral utfordring er regelforenkling og mindre detaljstyring av kommunene. Målet er å sikre at tjenesteproduksjonen er i samsvar med kommunenes, innbyggernes og næringslivets behov, samtidig som ressurser kan overføres fra administrasjon til tjenesteyting. I tilknytning til distrikts- og regionalpolitikken legger Regjeringen vekt på en ny oppgavefordeling og en gjennomgang av statlig forvaltning for å forenkle og bedre samordningsmulighetene for ulike typer statlig innsats for regional utvikling. Det skal gi grunnlag for en effektiv, regionalt styrt politikk som tar utgangspunkt i forskjellene i forutsetningene for utvikling rundt om i landet. Samtidig blir det lagt opp til en forenkling av regelverk og større frihetsgrader i bruken av generelle distriktspolitiske virkemidler.

3.2.3 Miljøperspektivet

Selv om distrikts- og regionalpolitikken ikke har direkte miljøpolitiske mål, er det en sammenheng mellom politikkområdene. En bosetting i hele landet er viktig for å oppfylle prinsippene for god miljø- og ressursforvaltning slik det er trukket opp gjennom Agenda 21. Distrikts- og regionalpolitikken går i stor grad ut på å påvirke den geografiske fordelingen av bosetting, næringsliv, velferd og verdiskaping. Samtidig vil miljøtilstanden i Norge bl.a. være knyttet til hvor store tettstedene og byene er, hvor konsentrert folk bor og hvorledes arealsituasjonen er. Forvaltningen av de distriktspolitiske virkemidlene skal medvirke til bærekraftig utvikling.

3.3 Hovedgrep i distrikts- og regionalpolitikken

3.3.1 Utvikling av robuste samfunn

Distrikts- og regionalpolitikken bør i framtiden i større grad bli en politikk for å utvikle mer robuste samfunn i alle deler av landet. Robuste samfunn er viktig for å få til en balansert regional utvikling, det vil si en utvikling som sikrer en god næringsmessig og befolkningsmessig utvikling i hele landet uten større press- eller avfolkningsproblemer.

Robuste samfunn er områder som er omstillingsdyktige i forhold til framtidig utvikling, enten det dreier seg om endringer i næringslivs- og bedriftsstrukturer eller nye krav til service, transport, kommunikasjoner, kompetanse og velferdstilbud som befolkningen og næringslivet stiller.

Å satse på å utvikle robuste samfunn tydeliggjør at distrikts- og regionalpolitisk utviklingsarbeid egentlig handler om nærings- og samfunnsutvikling for å utvikle både bedrifters omgivelser og verdiskapingsmiljøer og menneskers omgivelser og levekår. Samfunn som fungerer godt, er en forutsetning for et konkurransedyktig næringsliv og for at både kvinner og menn i ulike faser av livet skal kunne leve fullverdige liv. Slik sett er utviklingen av robuste samfunn et viktig mål.

Tilrettelegging for et internasjonalt konkurransedyktig næringsliv blir en viktig forutsetning for livskraftige regioner. Et samfunn som er preget av høy livskvalitet, kommer trolig til å bli et viktig konkurransefortrinn i den internasjonale kampen om kompetansen. Derfor må framtidens næringspolitikk og infrastrukturutvikling også i distriktene ses i sammenheng med blant annet velferds- og kulturpolitikken. Livskvalitet blir i større grad en forutsetning for nyskaping og økt verdiskaping, ikke bare et resultat av det .Utviklingen av robuste og vitale samfunn er derfor et viktig middel i nærings- og samfunnspolitikken

De forskjellige deler av landet har ulike utgangspunkt for kunne framstå som robuste samfunn. I noen områder fungerer byene og omlandet som en robust region med et omstillingsdyktig næringsliv og et stort felles arbeidsmarkeds-, bo- og serviceområde. I andre deler av landet har vi ikke dette samspillet – enten fordi forutsetningene knyttet til infrastruktur, bedrifter, tjenester og institusjoner ikke er til stede, eller fordi det mangler tradisjoner eller møteplasser for samhandling.

Sterke arbeidsmarkeds-, bo- og serviceområder kan virke som motorer i utviklingen av hele Norge og vil motvirke tilflytting til de største byregionene fra distriktene. Det vil også lette presset på storbyene og redusere bolignød og sosiale problemer som de sliter med. Derfor er det viktig at den samlede politikken rettes mot å utvikle sammenhengende geografiske områder som gir grunnlag for utvikling av nettverk og sterke kompetanse- og innovasjonsmiljøer. Dette blir stadig viktigere for at næringslivet skal bli internasjonalt konkurransedyktig. Kommunikasjoner og lokalisering av offentlig virksomhet må bidra til at arbeidsplasser, utdannings-, bolig-, tjeneste- og velferdstilbud er reelt tilgjengelig for innbyggere også utenfor sentrene. Dette gjelder særlig i felles arbeidsmarkeds-, bo- og serviceområder, men også i større regioner som fylker og landsdeler for spesialiserte tjenester og arbeidsmarkeder.

Over 75 % av befolkningen 1 bor i dag i områder med tilgang til sentre med over 15 000 innbyggere. Selv om bo- og arbeidsmarkedene varierer mye i størrelse, framstår ofte slike byområder som relativt robuste samfunn. Analysene viser likevel at også større byer spesielt i Nord-Norge kan få vanskeligheter med å opprettholde befolkningstallet.

I underkant av 25 % av befolkningen bor i kommuner med relativt små arbeidsmarkeder og sentre. Om lag 1/3 av denne befolkningsandelen har tilgang til sentre med mellom 5 000 og 15 000 innbyggere, 1/3 til sentre med mellom 2000 og 5000 innbyggere og 1/3 til kommunesentre under 2000 innbyggere. Områder med små arbeidsmarkeder og mindre sentre er ofte de minst robuste. Grunnen til det er at de har færre muligheter til å tilpasse seg større endringer i næringsstruktur og endringer i folks arbeids- og bostedsønsker.

Det er i hovedsak overfor denne typen områder at den tyngste innsatsen for utvikling av robuste samfunn må settes inn. I enkelte deler av landet, spesielt i Nord-Norge, er det også nødvendig med innsats i byområdene.

Småsamfunnene har spesielle utfordringer. Flere steder er det vanskelig å utvikle større sammenhengende arbeidsmarkeds-, bo- og serviceområder på grunn av store avstander og naturgitte forhold. Kombinert med lav folketetthet blir det her ofte et svært sårbart bosettingsmønster. Dersom folketallet går for mye ned i slike områder, kan det være vanskelig å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner både i privat og offentlig sektor. Men det finnes også flere eksempler på livskraftige og dynamiske småsamfunn. I et framtidsperspektiv er det ikke en selvsagt sammenheng mellom samfunnenes livskraft og størrelse, og det er heller ikke slik at småsamfunn er mer dynamiske jo større det nærmeste senteret er. Det er derfor fortsatt riktig å ha et spesielt fokus mot slike områder. Først og fremst vil det være kommuner som både har en perifer beliggenhet i forhold til sentre av en viss størrelse, og som over en lengre periode har hatt betydelig nedgang i folketallet. I disse kommunene er det viktig å redusere antall begrensninger og utnytte eksisterende muligheter. Det er ikke realistisk at formålet med innsatsen skal være å legge til rette for en økning i folketallet, men heller å sikre at lokale verdier som er knyttet til disse samfunnene, kan utnyttes og omsettes både til beste for fellesskapet og dem som bor i slike områder. Innsatsen i disse småsamfunnene kan derfor se annerledes ut enn i de regionene som på forhånd har bedre forutsetninger.

Innsatsen må tilpasses de regionale forhold

Det er altfor store ulikheter i dette landet til at vi kan lage sentrale definisjoner av hva som er den «riktige» geografiske inndelingen for ulike typer satsing. Det vil ikke alltid være sammenfall mellom bo- og arbeidsmarkedsregioner og hva som er en naturlig serviceregion, ofte kan det aksepteres større reiseavstander for tilgang til tjenester som en ikke har bruk for daglig. Mange kommuner har etablert samarbeid om ulike oppgaver, og i de fleste fylkene blir utviklingsarbeidet knyttet opp til ulike regioner i fylkene. Fylkesnivået, som har et politisk ansvar for regional planlegging og utviklingsarbeid og skal foreta regionale prioriteringer, vil også være sentralt her. Den nasjonale politikken må samtidig ha stor oppmerksomhet rettet mot en effektiv utvikling av større sammenhengende arbeidsmarkeds-, bo- og serviceregioner og mot de spesielle utfordringene i småsamfunnene.

3.3.2 Felles innsats for den regionale utviklingen

Det må være større handlingsrom for tiltak som er bedre tilpasset menneskers og bedrifters behov. Det kan en gjøre ved at en

• samordner den offentlige innsatsen for regional utvikling,

• desentraliserer og delegerer oppgaver og beslutningsmyndighet,

• fremmer bred deltakelse fra alle samfunnsaktører i den regionale utviklingen,

• knytter sammen kompetanse som finnes regionalt, og som kan bidra til regional utvikling, og

• legger vekt på at det tas hensyn til ulikheter som har med kjønn og livsfaser å gjøre.

Staten har en sentral rolle i arbeidet med å nå de distrikts- og regionalpolitiske mål. Det skjer både ved spesielle distriktspolitiske virkemidler, fordeling av ressurser mellom ulike deler av landet, og gjennom den samlede virkningen av innsats på ulike politikkområder for regional utvikling.

Distrikts- og regionalpolitiske hensyn skal være en integrert del av politikken som er av betydning for regional utvikling. Slike hensyn skal vurderes og eventuelt utredes i utredninger og stortingsdokumenter for de ulike områdene. Kommunal- og regionaldepartementet har et spesielt ansvar for å sikre samordning mellom distrikts- og regionalpolitiske mål og andre politikkområder. Det gjelder både hensyn til distrikts- og regionalpolitiske mål på andre politikkområder, uheldige virkninger på tvers av politikkområder og hensynet til regional tilpasning av statlig politikk av betydning for regional utvikling.

En står overfor spesielle utfordringer i distriktspolitikken i de samiske områdene. Sametinget er gjennom Samisk utviklingsfond en sentral aktør i innsatsen for en regional utvikling i spesielt de tre nordligste fylkene.

Fylkeskommunenes regionalpolitiske rolle er både knyttet til fylkesplanleggingen, til regionalpolitisk utviklingsarbeid og til innsatsen innenfor utdanning, kultur, samferdsel og næringsutvikling. Ved å samordne denne innsatsen kan fylkeskommunen bidra til en mer effektiv regional utvikling. Redskapet for dette er i første rekke fylkesplanleggingen. I stortingsmeldingen om oppgavefordelingen legger Regjeringen opp til å styrke og effektivisere fylkesplaninstrumentet som planleggings- og gjennomføringsverktøy. Videre legges det opp til å overføre både landbruks- og miljøavdelingene hos fylkesmennene til fylkeskommunene, og at fylkeskommunene innenfor samferdselssektoren skal gis avgjørende vekt på bruken av fylkesfordelte rammer til øvrige riksveger. Fylkeskommunene forvalter også de generelle distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene på fylkesnivå. Dette gir grunnlag for god koordinering av virkemidler av betydning for regional utvikling, samtidig som det vil gi fylkeskommunene den nødvendige faglige og politiske tyngden for å sikre en god styring av det regionale utviklingsarbeidet.

Kommunene har en avgjørende rolle i arbeidet med å oppnå ønsket utvikling i alle deler av landet, både når det gjelder velferd, levekår, næringsutvikling og sysselsetting. Gjennom fornyelsen av offentlig sektor legger Regjeringen opp til at kommunene skal stå friere i å løse oppgavene sine, og få frigjort ressurser til å gi bedre velferdstjenester til befolkningen. Det vil gi kommunene både større mulighet og større ansvar for å tilpasse velferdsoppgaver og tjenester til de behovene befolkningen og næringslivet har.

Norske kommuner og fylkeskommuner har i lang tid prøvd ut nye samarbeidsstrukturer mellom offentlige aktører og mellom offentlig og privat sektor. Dette har vært viktige strategiske fora for utforming av felles regional utviklingspolitikk og gitt en mer effektiv og samordnet gjennomføring av utviklingstiltakene.

Regionalt styrt utviklingsarbeid er viktig i gjennomføringen av distrikts- og regionalpolitikken. Regional samfunns- og næringsutvikling dreier seg i stor grad om målrettet lagspill mellom det offentlige, næringslivet og andre aktører for å skape best mulige utviklingsbetingelser for næringsliv og samfunn. Det offentlige har en viktig rolle i å skape gode rammebetingelser og legge til rette for næringsutvikling. Effekten av tilretteleggingen avhenger av at den er tilpasset behov og muligheter til etablert og ny næringsvirksomhet. Samtidig har også næringslivet et ansvar for å medvirke til at arbeidsplasser og lokalsamfunn framstår som attraktive for befolkningen, særlig med tanke på rekruttering av arbeidskraft. Mobilisering til felles innsats må derfor skje gjennom å utvikle regionale partnerskap mellom fylkeskommunene, regionale statlige aktører, kommunene, næringsliv, kompetanseinstitusjoner og private, frivillige organisasjoner.

Den regionale kompetansen både i offentlig og privat virksomhet om samfunnsutvikling og konkurranse i åpne markeder, sammen med relativt godt utbygd infrastruktur og regionale kompetansemiljø, representerer trolig de aller viktigste ressursene for regional utvikling. Etablering av felles identitet og felles oppfatninger om lokale forutsetninger og ufordringer kan gjøre at regionene selv mer effektivt kan bidra til egen utvikling. Det er ikke minst viktig å utvikle effektive samarbeidsarenaer for å sikre at næringslivets utfordringer og muligheter blir styrende for den offentlige tilretteleggingen for næringsutvikling. Bedrifter, organisasjoner og kompetanseinstitusjoner må få anledning til å være på å utforme utviklingsprogrammer for bruk av virkemidler som bidrar til å nå målene om et verdiskapende og konkurransedyktig næringsliv.