3 Den samiske befolkning – språk og rettigheter

3.1 Samisk språk – utbredelse og bruk

En regner med at det bor ca. 50 000 samer i hele det samiske bosettingsområdet, det vil si i Norge, Sverige, Finland og Russland, definert etter kjennetegn som språk, etnisk og kulturell tilhørighet eller erverv i tradisjonelle samiske næringer. Omkring halvparten av alle samene bor i Norge.

De ulike språk- og dialektgrensene eksisterer på tvers av riksgrensene. Også innenfor de enkelte nasjonalstatene finnes språk- og dialektskiller. En regner tradisjonelt med tre samiske hoveddialekter, sentralsamisk som igjen inndeles i nordsamisk og lulesamisk, og sørsamisk og østsamisk. Østsamisk tales i dag i all hovedsak i russiske og finske områder.

I hele det nåværende samiske bosettingsområdet er den samiske befolkning i mindretall med unntak av enkelte fjordområder i Nord-Norge, i indre Finnmark, og i de nordligste kommunene i Sverige og Finland hvor de er i flertall. Både sørsamisk og østsamisk utgjør svært små språkmiljøer i Norge, mens lulesamisk står noe sterkere. Det nordsamiske språkområdet er det klart dominerende. I kommunene Kautokeino og Karasjok er den samiske befolkningen i stort flertall. De to kommunene skiller seg derfor ut fra de fleste andre samiske områder i Norge og utgjør et kjerneområde for nordsamisk.

Ifølge en undersøkelse foretatt av Samisk språkråd i de samiske språkområdene her i landet, regner en med at det i alt er ca. 25 000 personer som er samisktalende i den forstand at de kan følge med i en samtale på samisk, mens 53 pst. av de samisktalende både kan lese, skrive og snakke samisk. Det vil si at mer enn 10 000 samiskspråklige ikke kan lese eller skrive samisk.

I enkelte områder der samisk står svakt, er det opprettet samiske språksentre. Det er i dag opprettet fire slike sentre, i Porsanger, Kåfjord, Evenes og Tysfjord. De tre førstnevnte sentrene er kommunale, mens Árran språk- og studiesenter i Tysfjord er organisert som en stiftelse. Språksentrene har som oppgave å ivareta og utvikle det samiske språket i de ulike områder og derigjennom fungere som kulturbærere.

3.2 Nasjonale og internasjonale rettigheter

Norske myndigheter er gjennom folkerett og nasjonal rett forpliktet til å legge forholdene til rette for at den samiske befolkning skal kunne bevare og utvikle det samiske språk, kultur og samfunnsliv. Slike forpliktelser er blant annet nedfelt i lov av 12. juni 1987 nr. 56 (sameloven). Dette prinsippet ble også grunnlovsfestet i 1988 ved at Stortinget vedtok følgende tillegg til Grunnloven (§ 110 a):

Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.

Sameloven ble i 1990 endret og et nytt kapittel om samisk språk ble vedtatt. Med dette tillegget til sameloven er det fastslått at samisk og norsk er likeverdige språk og skal være likestilte innenfor visse saksområder og innenfor nærmere geografisk definerte og avgrensede områder (forvaltningsområder). Seks navngitte kommuner er fastsatt som forvaltningsområder for samisk språk, fem i Finnmark og en i Troms. Det innebærer blant annet at lokale offentlige organer i disse kommunene må besvare samiskspråklige skriftlige henvendelser på samme språk, mens forskrifter, offentlige kunngjøringer og skjemaer m.m. som er av særlig interesse for eller særlig retter seg mot hele eller deler av den samiske befolkningen, må foreligge på både norsk og samisk. Lokale offentlige organer innenfor disse kommunene er dermed pålagt å fungere tospråklig.

Samtidig fikk grunnskoleloven en tilføyelse (§ 40 a) som fastsatte bestemmelser om rettigheter til opplæring i samisk. Lov av 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) gir dagens bestemmelser om retten til opplæring i og på samisk. Individuell rett til opplæring i samisk gjelder etter nærmere regler for samiske elever i hele landet både i grunnskolen og i videregående opplæring. I samiske områder kan kommunen gi forskrift om at alle i grunnskolealder skal ha opplæring i samisk språk.

Norge har tiltrådt flere internasjonale konvensjoner som har betydning for rettstilstanden for urfolk. Det vises særlig til FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter, Europarådets pakt om regions- eller minoritetsspråk fra 1992 og ILO-konvensjonen nr. 169 av 1989 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Førstnevnte konvensjons artikkel 27, som blant annet var forløperen for Grunnlovens § 110 a, gir vern for etniske, religiøse eller språklige minoriteter i medlemsstatene. Bestemmelsen gjelder ikke bare for urfolk, men generelt for de minoritetsgrupper som er nevnt. Under norske forhold vil denne bestemmelsen være av betydning i forhold til den samiske folkegruppe og vern av deres kultur og språk. Bestemmelsen er inkorporert i lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling (menneskerettighetsloven) og gjelder derved direkte som norsk lov.

ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater har som formål å legge forholdene til rette for opprettholdelse og utvikling av urfolks egenart, herunder kultur, språk og naturgrunnlag. Den inneholder regler om myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet og regler om urfolks deltakelse i beslutningsprosesser i spørsmål som angår dem. Samene anerkjennes som urfolk i Norge. ILO-konvensjonen utgjør en viktig del av det prinsipielle grunnlaget for norsk samepolitikk som et rettslig bindende dokument som retter seg direkte mot vern av urfolk.

3.3 Sametingets rolle

Sametinget ble opprettet i 1989 som et selvstendig folkevalgt organ i medhold av sameloven. Det skal være rådgivende organ for myndighetene i alle saker som angår den samiske befolkning og er dermed det organ som er målbærer for den samiske befolkning. Sametinget har som generell målsetting for sitt arbeid å sikre «kulturell kontinuitet med grunnlag i samenes status og rettigheter som folk og urfolk». For området utdanning er Sametingets målsetting formulert slik: «Høyt nivå på samenes kompetanse og tilfredsstillende kunnskaper om samiske forhold i det øvrige samfunn.» Sametinget har uttrykt som ambisjon og målsetting en utvikling av sterke samiske utdannings-, forsknings- og fagmiljøer og utvikling av institusjoner som forsker i samiske forhold.

Det er fastsatt som en overordnet politisk målsetting at Sametinget gradvis skal gis større politisk innflytelse i saker som er av spesiell betydning og interesse for den samiske befolkning. Som ledd i dette er blant annet Sametinget med hjemmel i lov av 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) gitt myndighet til å fastsette læreplan for samisk språk i både grunnskolen og videregående opplæring, samt i de særlige samiske fagene i videregående opplæring (duodji og reindrift) innenfor de omfangs- og ressursrammer som fastsettes av departementet. Sametinget lager utkast til læreplaner for andre fag som inngår i grunnskolen og som blir fastsatt av departementet. Overføring av myndighet til Sametinget også innen høyere utdanning omtales under kapittel 8.