2 FNs tusenårsmål for å bekjempe fattigdom

2.1 Innledning

Tusenårsmålene er målene for fattigdomsbekjempelse og utvikling fra FNs Tusenårs­erklæring, som ble vedtatt av FNs hovedforsamling ved konsensus i september 2000. Tusenårserklæringen inneholder en rekke forpliktelser for FN og for FNs medlems­stater vedrørende miljø, fred, sikkerhet og nedrustning, utvikling og fattigdoms­bekjempelse, menneskerettigheter, demokrati og godt styresett. Afrikas spesielle utfordringer og styrking av FN var også vektlagt. Tusenårsmålene, de åtte nummererte målene med 18 delmål, utgjør nå et viktig felles grunnlag for det videre arbeidet med global fattigdomsbekjempelse – både politisk og praktisk 1 . De fleste av tusenårsmålene skal innfris innen 2015, mens enkelte har kortere eller lengre frister for gjennomføring og enkelte er angitt uten frist 2 .

Å halvere andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom innen 2015, er en del av mål nr. 1 som anses som det overordnete målet.

Indikatorer for måling av fremgang

Tusenårsmålene representerer en sammenfatning og bearbeidelse av mål som ble fastsatt av ulike utviklingstoppmøter på 90-tallet. For å styrke målenes praktiske betydning som veikart for bekjempelse av fattigdommen, har de sentrale organisasjonene Verdensbanken, Det internasjonale valutafondet (IMF), OECDs utviklingskomité (DAC) og UNDP, under ledelse av FN, utarbeidet 48 indikatorer til å måle fremdriften i arbeidet. Mens målene er generelt formulert, er indikatorene som er valgt for å konkretisere og overvåke arbeidet målbare og kvantifiserbare. For noen av målene dekker delmålene og indikatorer godt den bredere målsetningen, mens andre mål ikke har indikatorer som dekker bredden i de komplekse forholdene.

Tre år etter at tusenårserklæringen ble vedtatt, har tusenårsmålene i stor grad bidratt til å endre rammeverket for internasjonal fattigdomsbekjempelse. De aller fleste som er engasjert i internasjonalt utviklingsarbeid har akseptert tusenårsmålene som samlende fokus for sitt engasjement. Dette gjelder eksempelvis både Den afrikanske union (AU) og G8-landene. Det er også svært verdifullt at både FN, Verdensbanken, IMF og industrilandene nå samles om tusenårsmålene som et felles rammeverk for sitt arbeid i utviklingsland.

Tusenårsmålene er grunnlag for konkret arbeid og handlingsplaner, både i de multilaterale utviklingsorganisasjonene og på landnivå i utvik­lingslandene selv. De fattigdomsstrategiene utvik­lingslandene utarbeider som rammer for sin politikk eller som grunnlag for gjeldssanering, bygger også i økende grad på tusenårsmålene, eller nasjonale tilpasninger av disse.

FNs tusenårsprosjekt og -kampanje

FN har iverksatt et eget Tusenårsprosjekt hvor en rekke fremstående forskere og praktikere utreder ulike viktige problemstillinger vedrørende oppnåelse av målene. Gjennom dette prosjektet forsøker FN å skape en bred konsensus om hvilke strategier som er best egnede for å nå målene. Prosjektet vil også gi bedre anslag over hvilke ressurser som er nødvendig for å nå målene. I tillegg har FNs generalsekretær iverksatt en egen Tusenårskampanje for å gjøre målene bedre kjent i alle land. Tusenårs­målene kan bare nås dersom den politiske viljen til økt innsats er til stede i både industriland og utvik­lingsland. Kampanjen vil være et bidrag i å mane til økt innsats. Videre står FN sentralt i å bistå utvik­lingsland i utarbeidelsen av nasjonale rapporter for fremdriften mot tusenårsmålene. Det er UNDP som har fått hoved­ansvar for Tusenårsprosjektet, Tusenårskampanjen og for å bidra til at det blir laget nasjonale rapporter. Norge har støttet UNDP politisk og finansielt i dette arbeidet. I tillegg til dette utarbeider FNs generalsekretær årlige rapporter om globale utviklingstrekk mot tusenårsmål­ene, med fokus på ulike temaer hvert år.

Regjeringen har arbeidet aktivt internasjonalt for å legge grunnlaget for at tusenårsmålene skal bli det samlende fokus for fattigdomsbekjempelse og legger selv tusenårsmålene til grunn for den norske innsatsen i kampen mot fattigdom.

Norsk tusenårskampanje

For blant annet å skape forståelse for nødvendigheten av å oppnå tusenårsmålene planlegges det også en kampanje i Norge for å gjøre målene og muligheten for å oppnå dem kjent, særlig blant ungdom/yngre mennesker. Kampanjen vil bli gjennomført i nært samarbeid med FN-organisasjonene med avdelinger i Norge (Den internasjonale arbeids­organisasjon (ILO), FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO), UNDP og FN-sambandet). Regjeringen vil med utgangspunkt i denne kampanjen øke vekten på opplysningsaspektet knyttet til utviklingsspørsmål i det norske samfunn. Det vil også bli tatt steg for å styrke den norske deltakelsen i internasjonale nettverk på dette feltet for å innhente og dele erfaringer.

2.2 Tusenårsmålene forplikter alle

Erklæringen fra FNs Tusenårsforsamling er vedtatt av regjerings- og statsledere fra alle FNs medlemsland og forplikter dermed både rike og fattige land. Om tusenårsmålene i seg selv ikke er nye, er både de konkrete tidsfristene for å nå dem og oppslutningen om erklæringen og tusenårsmålene uttrykk for en fornyet og samlet forpliktelse til felles kamp mot fattigdom.

Kilde: Corbis

Sentrale menneskerettigheter som grunnlag

Flere av de sju første tusenårsmålene bygger på sentrale menneskerettigheter som er nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948 og senere gjentatt og utdypet i Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966 og andre konvensjoner. Dette gjelder blant annet den grunnleggende retten til liv, retten til mat, retten til helse, retten til utdanning, kvinners og barns rettigheter og retten til bolig. Bærekraftig utvikling er sentralt. Det siste og åttende målet favner svært vidt og klargjør industrilandenes ansvar for å innrette sin egen politikk slik at det blir mulig for fattige land å nå de øvrige målene. Uten at industrilandene oppfyller sin del av forpliktelsene under mål nr. 8 og uten at de gjennomfører sentrale deler av agendaen som er beskrevet i kapittel 3, får en ikke realisert tusenårsmålene i flere regioner og en rekke land. Elementer av mål nr. 8 omtales spesielt i kapittel 3.

Tusenårsmålene henger sammen og er gjensidig avhengige og forsterkende. Det finnes ikke noe entydig data- og erfaringsgrunnlag som kan si oss hvordan de innbyrdes sammenhengene virker eller hvor sterke de er, men f.eks. vil en halvering av andelen fattige i verden vanskelig kunne tenkes uten at det bygges opp under utviklingen med forbedringer innen helse og utdanning. Vellykket arbeid for å bedre helsesituasjonen og redusere analfabetismen i et land, får på sin side både umiddelbare og langsiktige virkninger for folks velferd og inntekt, og dermed på deres fattigdomssituasjon. Tilgang til rent vann, som er helt sentralt for helse­situasjonen i et land, bidrar dermed til økt inntekt og redusert fattigdom. Målene fordrer altså både en sektorvis og en tverrsektoriell tilnærming om de skal nås.

Tusenårsmålene er ikke formulert som rettigheter. Den nære tilknytningen mellom tusenårsmålene og sentrale sosiale, økonomiske og politiske rettigheter bærer imidlertid vitnesbyrd om den betydningen det internasjonale samfunn tillegger disse rettighetene som grunnlag for varig forbedring av menneskers livsvilkår. FNs generalsekretær uttrykker det slik at som målbare kriterier for bedring av menneskers livsvilkår, representerer tusenårsmålene gode indikasjoner på hvorvidt verden utvikler seg i retning av en inkluderende og rettferdig globalisering.

Det ville imidlertid være feil å konkludere med at den rettighetstenkningen og målgruppe­tenkningen som tusenårsmålene gir uttrykk for, innebærer en forutsetning om at den innsatsen som skal til for å bekjempe fattigdommen i verden bør være ensidig enn si hovedsakelig målgruppe­orientert. Det må tvert imot understrekes at initiativer rettet mot særskilte grupper er nødvendige, men langt fra tilstrekkelige. Forbedringer i styresett, fysisk, politisk og rettslig infrastruktur, næringsutvikling og institusjons­bygging er nødvendig for å nå målene. Ikke minst tusenårsmål nr. 1, med sin vekt på inntekt og på at mange fattige ikke har til daglig brød, minner om at de nevnte nasjonale rammebetingelsene, en forsvarlig makroøkonomisk politikk og gode rammebetingelser for investeringer og verdiskapning er nødvendige for å skape vekst, arbeidsplasser og skatteinntekter.

Felles forpliktelser

Det løft som trengs både når det gjelder internasjonal politikk og rammevilkår, styresett, privat sektor og i utviklingssamarbeidet må nasjonene gjøre i fellesskap. Hovedarbeidet må gjøres av utviklingslandene selv, basert på bedre og mer målrettet bruk av egne ressurser, og sterkere satsing på økonomisk utvikling som kan styrke fattigdomsreduksjon. Det internasjonale samfunn er forpliktet til å gjøre sin del av arbeidet. Dette gjelder en rekke områder, som miljø, korrupsjon, gjeld, migrasjon. Arbeidet for å legge forholdene bedre til rette for styrking av utviklingslandenes økonomi gjennom handel og investeringer anses imidlertid for å være av særlig betydning. Økt og mer effektiv bistand er et nødvendig og viktig supplement (jf. kapittel 1 og 3).

Tusenårsmålene må også ses i sammenheng med målene fra toppmøtet om bære­kraftig utvikling i Johannesburg høsten 2002. Dette toppmøtet befestet bærekraftig utvikling som et overordnet mål og bygget på forpliktelsene fra FNs tusenårs­forsamling. I Johannesburg ble konkrete mål om artsmangfold og sanitære forhold bygget inn i tusenårsmål sju. Både øvrige temaer i tusenårs­erklæringen så vel som målsetningene fra toppmøtet i Johannesburg er viktige forutsetninger for å lykkes med å bedre levekårene for mennesker som lever i fattigdom. Noen av disse er forutsetninger for å lykkes på kort sikt, mens andre er utfordringer på lengre sikt.

De konkrete målene om fattigdomsbekjempelse under tusenårsmålene kan ikke forstås isolert, men må ses i sammenheng med beslektede internasjonale utfordringer, mål og prosesser. Enkelte av disse faller inn under de problemstillinger som drøftes i denne meldingen, mens andre hører mer naturlig hjemme i andre sammenhenger. Det minnes i denne sammenheng også om at regjeringen i det siste har lagt frem meldinger og handlingsplaner som har klare berøringspunkter mot temaene i denne melding. Dette gjelder i særlig grad Nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling og St.meld. nr. 19 (2002-2003). – En verden av muligheter .

2.3 Kan målene nås?

Det er mulig å nå tusenårsmålene, men for å lykkes kreves det meget klare politiske prioriteringer både i industrilandene og utviklingslandene. Det kreves antakelig en fordobling av bistanden, men bistand alene er ikke nok. Bedre internasjonale ramme­betingelser er viktig. Bedre styresett er også absolutt påkrevet i mange utviklingsland.

Hva er kriteriet på at målene er nådd?

Spørsmålet om hvorvidt tusenårsmålene kan oppfylles har vært drøftet fra mange synsvinkler. Ett av spørsmålene som stilles er om en bør si seg tilfreds med at tusenårsmålene blir innfridd når en ser verden under ett, eller om suksesskriteriet er at alle målene nås i alle verdens regioner eller land. Slik de åtte tusenårsmålene som skal nås innen 2015 er formulert, virker det rimelig å forstå det slik at målene har global karakter.

Den sosiale og økonomiske utviklingen i de ulike regioner siden 1990 – det året de fleste målene har som basisår – har vært svært ujevn, med fremgang i folkerike områder i Asia og tilsvarende stagnasjon og også tilbakegang i mindre folkerike områder som Afrika sør for Sahara. Dette betyr at utviklingen i de folkerike landene i Asia alene spiller meget stor rolle for måloppnåelsen globalt sett. En sterk, positiv utvikling i Kina og India vil for enkelte måls del alene kunne bidra til at et globalt mål oppnås, selv om situasjonen i eksempelvis Afrika sør for Sahara ikke blir vesentlig bedre.

Globale, regionale og land-mål

Selv om målene i utgangspunktet forstås som globale, fokuserer både FN og andre aktører mye på utviklingen på regionalt nivå og i de ulike land. Tusenårsmålene er retningsgivende for alle land. Tusenårserklæringen inneholder et eget kapittel om behovet for å støtte opp under arbeidet med å løse Afrikas spesielle problemer. Det konkrete arbeidet har både global karakter og spesiell fokus på regioner, land og målgrupper. Arbeidet med å bekjempe fattigdommen måles opp mot de globale tusenårsmålene i hvert enkelt land. Det vil være en klar global forpliktelse å særlig fokusere på de land og regioner som henger etter i arbeidet med å nå tusenårsmålene.

FNs generalsekretær konkluderer i sin rapport til FNs generalforsamling i september 2003 om gjennomføringen av tusenårserklæringen, at målene kan nås på det globale nivået, selv om de er ambisiøse. Suksess krever imidlertid betydelig politisk vilje til økt innsats. Både politisk og finansielt ligger egeninnsatsen og støtten til landene som henger etter betydelig under det som er påkrevet. Generalsekretæren peker på at flere industriland ikke følger opp sine forpliktelser bl.a. på kjerneområder som handel.

Økt innsats er nødvendig

Tusenårsmålene kan bare komme innen rekkevidde for de fleste av de fattigste landene om både landene selv og de rike landene gjør de nødvendige prioriteringer. Det er en utfordring å øke innsatsen, men det er også nødvendig å prioritere bistand og andre ressursene som er avgjørende for å skape økonomisk vekst og sosial utvikling, om regioner som henger etter. Det er særdeles viktig at de internasjonale rammebetingelsene som det blir redegjort for i kapittel 3 blir tilrettelagt til fordel for disse landene og at industrilandene bidrar til at de får utnyttet dem. Det er også viktig at utviklingslandene selv legger opp sin økonomiske politikk og sine utviklings- og fattigdomsstrategier slik at de fremmer vekst og sosial utvikling. Dette kan bl.a. skje gjennom å integrere indikatorene for tusenårsmålene i strategiene og relevante sektorplaner. Et eksempel på hvordan dette kan gjøres finner en f.eks. i Tanzanias helsestrategi.

Noen regioner henger etter

Særlig i Afrika sør for Sahara er det flere land som henger svært langt etter på mange av målene og som ikke vil nå dem innen 2015. De fleste av disse er også i gruppen minst utviklede land (MUL). Også for MUL-gruppen som helhet er utviklingen betenkelig. Dette gjelder utsiktene til å nå målene såvel som størrelsen på bistands­overføringene fra OECD-landenes side.

Enkelte vurderinger som har konkludert med at målene ikke er oppnåelige, synes å ha vært basert på forestillinger om at verken ressursinnsatsen fra omverdenen eller utviklingslandenes egen vilje og evne til å nå dem vil være sterk nok. Dette er et for pessimistisk utgangspunkt. Mobiliseringen av ressurser etter Monterrey-konferansen om finansiering av utvikling fra land som tidligere har hatt et relativt sett lavt bistandsvolum, viser tydelig at det er mulig å øke innsatsen. Samtidig viser mange utviklingsland en økende vilje til å bedre styresettet og bekjempe korrupsjon. En del utvik­lingsland har også kunnet vise til store fremskritt på kort tid innenfor nøkkelsek­torer hvor innsatsen har vært fokusert og tiltak er blitt gjennomført – f.eks. innen utdanning. Sett under ett gir dette et blandet bilde med utsikter også til en positiv utvikling fremover. Det er grunn til å vente positive effekter i mange enkeltland og antakelig grunn til håp om å nå målene i flere land enn en vurdering av nå-situasjonen isolert sett skulle tilsi.

Nedenfor gjennomgås status for tusenårsmålene og tilknyttet norsk politikk på de respektive områdene. Det er FNs og Verdensbankens beregninger som er grunnlaget for fremstillingen. Fokus her er dels på det globale, dels på det regionale nivået. For noen av målene har FN og Verdensbanken valgt å fokusere kun på den regionale utviklingen, og mindre på globale tall. I noen tilfeller mangler tall over utviklingen på verdensbasis. I FNs og Verdensbankens rapporter pekes det også på at mange land mangler tilstrekkelig kunnskap og kapasitet til å rapportere godt nok om statistikk for de ulike kriteriene som er valgt som målestokker for fremdrift. Det er en integrert del av FNs og Verdensbankens arbeid med tusenårsmålene å styrke landenes kapasitet til å måle egen utvikling på sentrale områder.

Det tas sikte på årlig rapportering av fremgangen mot oppnåelsen av tusenårsmålene i St.prp. nr. 1. Fremstillingen her er derfor av mer orienterende og generell art.

2.3.1 Mål nr. 1. Utrydde ekstrem fattigdom og sult

Delmål 1: Å halvere andelen av verdens befolkning som har mindre enn tilsvarende en dollar om dagen å leve for mellom 1990 og 2015.

Delmål 2: Å halvere andelen av verdens befolkning som sulter mellom 1990 og 2015.

Beregninger tyder på at 1,292 milliarder mennesker levde i det som defineres som ekstrem fattigdom, dvs på under 1,08 1993-USD (jf. kapittel 1) om dagen, i 1990. Dette var 29,2 prosent av verdens befolkning. For å nå målet om en halvering av andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom, må en altså redusere fattigdommen slik at ikke mer enn 14 prosent lever under denne grensen i 2015.

Beregningene viser også at antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom er sunket fra 1,292 til 1,169 milliarder. Dette betyr en reduksjon av andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom siden 1990 fra 29,2 til 23 prosent. De samme beregningene tyder på at en i 2015 vil kunne oppleve at andelen som lever i ekstrem fattigdom er sunket til 13 prosent. Dvs. at det første delmålet kan nås på global basis, men at det da fremdeles vil være 809 millioner mennesker som må leve for mindre enn en dollar om dagen. 3

Det er reist innvendinger mot det delmål som er valgt for å måle reduksjonen i fattigdommen. Enkelte har hevdet at bruken av 1 dollar-grensen gir et misvisende inntrykk av utviklingen og av flere årsaker gir en fremstilling av den reelle fattigdomssituasjonen som mer positiv enn det virkeligheten skulle tilsi. Verdens­banken hevder eksempelvis at forbruk tilsvarende 2 dollar er en praktisk minstegrense for mennesker i mellominntektsland. 2,8 milliarder mennesker lever i dag under denne grensen. Fremskrivninger av utviklingen, basert på de samme forutsetninger som over, tyder på at en ikke vil lykkes med å redusere andelen som lever under 2 dollar-grensen med mer enn 39 prosent innen 2015.

Ser man nærmere på utviklingen, kommer store regionale forskjeller frem.

Kilde: Verdensbanken

Øst-Asia har på det nærmeste oppnådd målet om halvering av fattigdommen i henhold til 1-dollar kriteriet. Kina har alt nådd det og trekker resten av regionen opp. I Sør-Asia forventes det at målene nås. I Latin-Amerika forventes en tilnærmet mål­oppnåelse og i Midtøsten/Nord-Afrika stagnasjon – andelen ekstremt fattige er relativt lavt i utgangspunktet. For Afrika sør for Sahara forventes en liten reduksjon i andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom på kun 1,5 prosentpoeng – til 46 prosent. Samtidig forventes at antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom øker med 163 millioner frem til 2015, bl.a på grunn av befolkningsveksten.

Det største antallet fattige lever i Asia. Om en ser på utviklingen siden 1990 har den imidlertid ført til at en stadig større andel av verdens totale fattigdom er å finne i Afrika. Mens bare ca 20 prosent av de som levde i ekstrem fattigdom bodde i Afrika sør for Sahara i 1990, kan man i 2015 komme i en situasjon hvor halvparten av mennesker som lever i ekstrem fattigdom lever i Afrika sør for Sahara. Afrika sør for Sahara er den eneste regionen som risikerer en jevn økning i antall fattige i hele perioden. Også her er det land som viser en positiv utvikling. Både Mosambik og Uganda har hatt en positiv utvikling det siste tiåret.

Kilde: Verdensbanken

Denne type fremskrivninger som er referert over, er forbundet med mange usikkerheter. Den underliggende tendensen er imidlertid så solid at en må understreke betydningen av å fokusere spesielt på de problemer Afrika sør for Sahara opplever når det gjelder å bekjempe fattigdommen.

Ovennevnte vurderinger gir flere delsvar på spørsmålet om hvordan en ligger an til å nå det første tusenårsmålet – og dette målet er retningsgivende for hele arbeidet med fattigdomsbekjempelse. Slik målsetningen er formulert i utgangspunktet med de valgte kriterier, ligger det an til at dersom forutsetningene slår til og den nasjonale og internasjonale innsatsen er tilfredsstillende, er målet innenfor rekkevidde. Det må imidlertid understrekes at en rekke land og regioner ligger etter i utviklingen. Det må langt sterkere politisk vilje til endring og langt sterkere mobilisering av finansielle og andre ressurser til dersom de regioner som henger etter i utviklingen skal ha mulighet til å oppnå rimelig fremgang mot tusenårsmålene.

Det er blitt mer og mer akseptert oppfatning at verdens sultproblem ikke i bare kan anses som et produksjonsproblem, men i stor grad også er et fordelingsproblem og et rettighetsproblem.

En av FNs uavhengige rådgivere og nobelprisvinner i økonomi, Amartya Sen, hevder for eksempel at sultproblemet ikke kan forstås som at det ikke finnes nok mat, men at fattige mennesker ikke har tilgang til maten som finnes.

Underernæring hos små barn fører til økt risiko for at den fysiske og mentale utviklingen hemmes. Nesten 800 millioner mennesker i utvik­lingsland led av underernæring i 1999-2001. Antallet mennesker som lider av underernæring har sunket med 20 millioner siste tiår. Dette representerer en nedgang i andelen av verdens befolkning som lider av sult på 3 prosentpoeng. 4 Flere regioner viser god fremgang – men igjen ser en at Afrika sør for Sahara så vel som Sør-Asia henger etter. Om lag 60 prosent av alle underernærte mennesker bor i Asia, mens 24 prosent av verdens underernærte er afrikanere (sør for Sahara). En tredjedel av alle mennesker i Afrika sør for Sahara lider av underernæring. Utviklingen har vært spesielt alarmerende de siste årene: Antallet underernærte mennesker i utviklingsland økte med 18 millioner fra 1995-97 til 1999-2001, ifølge de siste tallene fra FN. Dette kan ikke tilskrives en enkeltfaktor, men må ses som resultat av kombinasjonen av en rekke omstendigheter av politisk og sosial karakter. Både feilslått langsiktig økonomisk politikk, aids-katastrofen, mangel på helhetlig satsing på landbruksutvikling så vel som kvinners lave status og sosial ulikhet er av de interne forhold som ligger bak.

Kilde: FAO 2001

Regjeringen har nylig fremlagt en handlingsplan for å styrke en bred og helhetlig norsk innsats for landbruksutvikling i sør. Sikring av retten til mat er viktig i denne sammenheng. (se kap 7). Det er imidlertid regjeringens syn at en innsats for bred fattigdomsreduserende økonomisk vekst, kombinert med arbeidet med berørte gruppers rettigheter og sosial ulikhet også er viktige innsatsområder i forbindelse med sultproblemet. Politisk arbeid i de internasjonale utviklingsorganisasjonene så vel som overfor samarbeidslandene, er derfor viktige elementer i et bredt anlagt arbeid for bidrag til kampen mot sult.

Det er i denne sammenheng også viktig å sette søkelys på at behovet for nødhjelp i samband med sultkatastrofer kan brukes av rike land som påskudd for å subsidiere sine landbruksprodukter og at slik hjelp fra utlandet samt salg av f.eks. mais og hvete til dumpingpriser, kan hemme utviklingen av et bærekraftig jordbruk i utvik­lingslandene og dermed deres egen beredskap mot sultkatastrofer.

Målrettede tiltak, bl.a. gjennom helsesektoren, kan bidra til å forebygge sult og mangelfull ernæring, særlig i forhold til barn. Dette er nærmere omtalt i kap. 5.7.

2.3.2 Mål nr. 2. Sikre grunnskoleutdanning for alle barn

Delmål 3: Innen 2015 skal det være mulig for gutter og jenter overalt i verden å fullføre grunnskoleutdanning

Investering i utdanning, og særlig i jenters utdanning, er av de investeringene som gir størst virkning når det gjelder å bekjempe fattigdom.

FN-konferansen Utdanning for alle, som fant sted i 1990 og Dakar-konferansen i 2000, vedtok at alle barn skulle få tilgang til primærutdanning innen 2000. Andelen av barn som ble innskrevet i grunnskolen steg fra 81,9 prosent til 83 prosent i mellom 1990 og 2000, mens andelen barn innskrevet i skolen i utviklingsland steg fra 79,8 til 82,1 i samme tidsrom – godt under det mål som man hadde satt seg. Dakar-konferansen satte 2015 som en mer realistisk, men stadig svært krevende, tidsfrist for å innfri målet om grunnskoleutdanning for alle barn. Tusenårsforsamlingen stadfestet dette.

Kilde: Verdensbanken

Utdanningsmålet er meget ambisiøst. Det er om lag 113 millioner barn i skolealder som fremdeles ikke får innfridd retten til utdanning. 2/3 av verdens analfabeter er kvinner og 94 prosent lever i utvik­lingsland – de fleste i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara. FNs generalsekretær sier i sin rapport fra 2003 at en kan måle fremgang i nesten alle regioner, mens den lave fremgangen i Afrika sør for Sahara tyder på at denne regionen som helhet neppe vil kunne gjennomføre målsetningen. I mange land betyr også hiv/aids-katastrofen at utdannede lærere faller fra, samtidig som et økende antall familier med barn som familie­overhode gir økte utfordringer såvel for muligheten til skolegang som for innholdet i undervisningen.

En studie fra Verdensbanken viser at bare 37 av 155 utviklingsland som ble undersøkt, greier å gi alle barn full grunnskoleutdanning. Samtidig viser utviklingen at utdanning er av de områder der store fremskritt kan oppnås på kort tid. I Mali økte f.eks. andelen barn som begynte på grunnskoleutdanning med mer enn 20 prosent­poeng i tiåret 1990-2000. I Etiopia var økningen på nesten 22 prosentpoeng i samme periode.

Norge er en betydelig bidragsyter til grunnutdanning i mange land. Regjeringen fremla i januar 2003 en strategi for hvordan en fra norsk side skal bidra til å nå målsetningen om utdanning for alle – se kap 5.

2.3.3 Mål nr. 3. Fremme likestilling og styrke kvinners stilling

Delmål 4: Sikre full likestilling i grunnskoleutdanningen, fortrinnsvis innen 2005, og innen 2015 på alle utdanningsnivåer

Likestilling er betydelig mer enn å sikre jenters og kvinners rett til utdanning. FN har valgt å operasjonalisere det tredje tusenårsmålet slik både fordi forskjellen i utdanningsnivå mellom kjønnene er meget stort i mange samfunn og fordi studier har vist at utdanning av kvinner er en investering som gir store positive ringvirkninger i hele samfunnet. FNs generalsekretær understreker i sin rapport om fremdriften for tusenårsmålene fra september 2003, at likestillingsperspektivet er av de områder der utviklingen er for langsom og at kvinners rettigheter må få langt høyere prioritet. Når det gjelder kvinners deltakelse i regjeringer og parlamenter har utviklingen stått nesten stille.

Forskjellene i skolegang mellom gutter og jenter er størst i de regionene som har den laveste andelen barn som fullfører grunnskole og de med de laveste gjennomsnitts­inntektene. I Afrika sør for Sahara har andelen jenter i forhold til gutter som skrives inn i skolen, bare såvidt endret seg siden 1990. I 1999 lå den på 82 prosent. I Sør-Asia har det vært større fremgang, men opptaket av jenter i forhold til gutter var likevel bare på 81 prosent i 1999.

93 (60) av 128 land som det finnes tilgjengelige data for, har enten nådd målet om likestilling innen grunnutdanning (tallene i parentes viser antallet for videregående utdanning) eller vil nå det i 2005. Ytterligere 23 (14) vil etter alt å dømme nå målet innen 2015 dersom utviklingen fortsetter som det siste tiåret. Med denne forutsetningen er det 21 land (45) som ikke vil nå målet innen 2015. Tradisjonelle kjønnsrollemønstre har mye av skylden for at situasjonen er slik. Mange av disse landene fører imidlertid en politikk som kan bidra til likestilling innen få år.

Den norske strategien for utdanning i sør, som er nevnt under omtalen av mål nr. 2, er fokusert på likestilling i grunnskolen og videregående skole. Dette gjelder både den bilaterale bistanden og bistanden gjennom multilaterale organisasjoner. Norge har etablert et eget program under FNs barnefond (UNICEF) for å få flere jenter til å fullføre grunnskolen. De gode erfaringene med dette programmet bidro til at UNICEF på Utdanning for alle-konferansen i Dakar i 2000, fikk et særansvar for å samordne arbeidet for jenters utdanning internasjonalt. Utdanningsprogrammet for jenter er nå utvidet til et flergiverfond, der flere land bidrar. Norge doblet nesten bidragene til UNICEFs program for jenters utdanning både i 2002 og i 2003. Norge er også med i ledelsen av en særskilt ordning for å gi alle land med gode utdanningsplaner, tilstrekkelige ressurser. Verdensbanken har ledelsen i dette såkalte «Snarvei-initiativet» («Fast Track-initiative»), der også jenters utdanning vies spesiell oppmerksomhet. Norge har bidratt til at også FN-organisasjoner samarbeider om «Fast Track»-initiativet og Norge deltar i styringen av det internasjonalt.

Kilde: FN og UNESCO-data

Å fremme kvinners rettigheter er et viktig virkemiddel for å frigjøre ressurser til å bekjempe fattigdom. Når man måler fremdriften i likestillingsmålet innenfor rammen av overvåking av tusenårsmålene, er også andelen kvinner i politiske beslutnings­posisjoner inkludert. På dette området er utviklingen meget langsom – fra et lavt utgangspunkt. Regjeringen mener innsatsen for kvinners rettigheter må forsterkes og arbeider for å oppnå dette med målrettede tiltak så vel som i politisk dialog i multilaterale organisasjoner og i samarbeidslandene.

Målet om at like mange jenter som gutter skal gå på skole, skal nås allerede i 2005. Dette er det eneste av tusenårsmålene der det tidsbestemte målet er satt før 2015. Regjeringen vil derfor bidra til at det tas et internasjonalt krafttak for å nå målet om likestilling i grunnutdanningen.

2.3.4 Mål nr. 4. Redusere barnedødeligheten

Delmål 5: Redusere dødeligheten for barn under fem år med to tredjedeler av 1990-nivået innen 2015

I lavinntektsland dør mer enn hvert tiende barn før det fyller 5 år. Mer enn 10 millioner barn dør årlig av sykdommer som de kunne vært beskyttet mot gjennom en kombinasjon av godt stell, riktig ernæring og grunnleggende medisinsk behandling. I høyinntektsland er forholdet 1 til 143.

Barnedødeligheten har sunket raskt de siste 25 årene – med rundt 19 prosent. I 1980 opplevde bare 850 av tusen barn i utviklingsland sin femte fødselsdag, mens andelen barn som døde før fylte 5 år gikk ned til 103 per tusen i 1990 og videre ned til 91 per tusen i 2000. Men det er store regionale forskjeller – i Afrika sør for Sahara var det ingen vesentlig fremgang på 90-tallet, i noen land her har krig og/eller hiv/aids-epidemien bidratt til økt barne- og spedbarns­dødelig­het.

Også i Oseania og deler av Sør-Asia og Sentral-Asia var fremgangen langsom.

Kilde: Verdensbanken

Det er mange årsaker til barnedødelighet og det er derfor behov for ulike virkemidler for å redusere den. Både økte inntekter, økt satsning på offentlig helsestell, tilgang til sikkert drikkevann, bedre sanitærforhold og bedring i utdanningssituasjonen for jenter og unge mødre vil hjelpe. Det samme gjelder redusert avhengighet av ved som energikilde – som bidrar til helsefarlig inneluft. Immunisering, hvor Norge er en stor bidragsyter, er en annen viktig faktor.

Fra norsk side legges det stor vekt på å bidra til nasjonale helseprogrammer. Også programmer i regi av de multilaterale organisasjonene som har hovedfokus på barns helse har høy prioritet i norsk utviklingspolitikk. I tillegg er Norge en betydelig bidragsyter til større vaksinasjonsprogrammer og til programmer rettet mot hiv/aids.

Regjeringen vil i nær fremtid legge frem en ny strategi for barn i utviklings­samarbeidet. De nærmere satsningsområdene og strategier for regjeringens innsats for barn vil bli beskrevet nærmere der.

2.3.5 Mål nr. 5. Forbedre helsen til gravide og fødende kvinner

Delmål 6: Minske dødeligheten blant mødre i utviklingsland med tre fjerdedeler fram til 2015

På verdensbasis lider mer enn 50 millioner kvinner under mangelfullt tilbud på reproduktiv helsetjenester, hyppige graviditeter og av alvorlige graviditetsrelaterte sykdommer. Hvert år dør mer enn 500.000 kvinner av komplikasjoner i forbindelse med graviditet og fødsel. Dødeligheten er høyest i Asia fordi de fleste fattige bor der, men risikoen for å dø er størst i Afrika. 1 av 16 kvinner i land med høy fødselsrate i Afrika sør for Sahara risikerer å dø av slike sykdommer i løpet av sin levetid. I Nord-Amerika er det bare 1 av 3500 kvinner som løper en tilsvarende risiko.

Det foreligger ikke gode nok data for å måle utviklingen på dette området over de siste 15 år, men gitt de store problemer på dette området i Afrika sør for Sahara og i Sør-Asia, uttrykker FNs generalsekretær stor usikkerhet med tanke på hvorvidt fremgangen i de neste 12 år vil være tilstrekkelig til å nå frem på dette området.

Manglende tilbud til gravide og fødende og manglende oppfølging etter fødsel er en hoved­årsak til den høye dødeligheten. Diagrammet viser tilbudet på helsepersonell til fødende i ulike regioner.

Kilde: WHO og Verdensbanken

Økt tilgang til familieplanlegging kan bidra til færre fødsler og dermed redusert mødredødelighet. Det er også viktig at de fødende kan komme til helsestasjoner. Både avstand, økonomi og tradisjoner kan hindre kvinner i å oppsøke slike.

Som for de øvrige helserelaterte målene er utbygging av helsetjenestene, særlig primærhelsetjenestene, en viktig forutsetning for å redusere dødeligheten blant fødende kvinner.

Norge bidrar til oppfyllelsen av det femte tusenårsmålet i første rekke gjennom våre bidrag til de sentrale multilaterale organisasjonene som har programmer for gravide og fødende.

2.3.6 Mål nr. 6. Bekjempe hiv/aids, malaria og andre sykdommer

Delmål 7: Stoppe og begynne å reversere spredningen av hiv/aids

Delmål 8: Stoppe og begynne å reversere spredningen av malaria og andre store folkesykdommer innen 2015

Hiv/aids, tuberkulose, og malaria er de sykdommene som tar flest liv i verden og alle rammer fattige land og fattige mennesker sterkest. Disse sykdommene virker sammen på måter som forsterker den samlede virkningen av dem.

Kilde: Verdensbanken, UNAIDS

Den økonomiske byrden som disse epidemiene påfører familier og samfunn er enorm. Det er regnet ut at tuberkulose årlig koster gjennomsnittspasienten tre til fire måneds­inntekter. Tuberkulose dreper ca 2 mill mennesker årlig. Malaria krever 1,1 mill liv årlig. 90 prosent av dødsfallene skjer i Afrika sør for Sahara og sykdommen er årsak til 25 prosent av barnedødeligheten i regionen. Det er anslått at sykefravær, død og andre virkninger av malaria hemmer veksten i Afrika med omlag 1,3 prosent i året. Det tilsvarer et veksttap på mer enn 20 prosent over en 15-årsperiode. Tilsvarende scenarier er laget for hiv/aids epidemien. Det er derfor ingen tvil om at effektive forebyggings- og behandlingsprogrammer redder liv, reduserer fattigdom og bidrar til økonomisk utvikling. Figur 2.9 viser de enorme forskjellene i smitteraten av hiv/aids.

Prognosene for hiv/aids-epidemien er stadig dystre. 14 millioner barn er til nå blitt foreldreløse og tallet kan vokse til 25 millioner innen 2010. Likevel har en tredjedel av de verst rammede land ingen strategi på plass til å håndtere dette. Forventet levealder blir kraftig redusert i de hardest rammede landene. I Botswana sank den fra 65 år i 1990-95 til 40 år i 2003, og vil kunne falle til 27 år i 2015, noe myndighetene søker å motvirke gjennom ulike tiltak. Hiv/aids svekker det offentlige tjenestetilbudet ved at arbeidstakerne dør, er for syke til å jobbe, eller må pleie syke slektninger. I mange land i Afrika klarer en ikke å utdanne nok lærere og helsearbeidere til å erstatte dem som dør. Epidemien går også hardt ut over landenes kunnskapsressurser.

Samlet ble det bevilget USD 4,7 milliarder til å bekjempe hiv/aids i 2003. Dette er en vesentlig økning fra to – tre år tilbake. Estimert årlig behov fram til 2005 er USD 10 milliarder – et tall som deretter vil vokse betydelig.

Norge er en aktiv medspiller i kampen mot hiv/aids og de andre store sykdommene som tar mange liv i fattige land. Norges innsats i kampen mot hiv/aids er nærmere beskrevet i kapittel 5.

2.3.7 Mål nr. 7. Sikre en miljømessig bærekraftig utvikling

Delmål 9: Integrere bærekraftsprinsippene i lands politikk og programmer og reversere miljøforringelsen

Delmål 10: Halvere andelen mennesker uten tilgang på sikkert drikkevann og tilfredsstillende sanitære forhold innen 2015

Delmål 11: Forbedre levekårene til minst 100 millioner slumboere betydelig

Menneskelig aktivitet og bosetting har ført til redusert biologisk mangfold, økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren og spredning av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Dette er globale problemer som truer livsgrunnlaget på jorda og rammer de fattigste hardest. I handlingsplanen fra toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002 slås det fast at beskyttelse av økosystemene og integrert forvaltning av land, vann og biologiske ressurser er avgjørende for en bærekraftig utvikling. Bedre forvaltning av naturressursene bidrar til å sikre inntekts- og ernæringsgrunnlaget til fattige mennesker. En bærekraftig forvaltning av naturressursene har også nær sammenheng med tilgangen til rent drikkevann. Det er de fattigste som rammes hardest av vann­relaterte helseskader og er mest utsatt for flom og naturkatastrofer forårsaket av en ikke-bærekraftig vannressursforvaltning. På toppmøtet i Johannesburg ble derfor målet om å halvere antall mennesker som mangler tilgang til sikkert drikkevann supplert med et mål om også å halvere antall mennesker som mangler grunnleggende sanitære tjenester innen 2015, samt å stoppe en ikke-bærekraftig bruk og utnyttelse av vannressursene og utvikle planer for integrert vannressursforvaltning innen 2005. Oppnåelse av målene for rent vann og sanitære tjenester er avgjørende for miljø, helse, matproduksjon og annen verdiskapning,

Kilde: Verdensbanken

Energisektoren står for en betydelige andel av de globale klimagassutslippene. Behovet for en vesentlig reduksjon i utslippene av klimagasser stiller derfor spesielt krav til energisektoren. Energiforbruket i verden øker med veksten i verdens befolkning og folks ønsker om økonomisk vekst og bedre livskvalitet. Befolkningen i høyinntektslandene som utgjør 15 prosent av befolkningen i verden, forbruker halvparten av energien i verden og produserer mer en halvparten av CO₂ utslippene. Global oppvarming truer avlinger og livsgrunnlag. Effektiv energi­økonomi­sering både i utviklede land og i utviklingsland er derfor av avgjørende betydning for bærekraften i verdens miljø.

Kilde: Verdensbanken

Delmål 11: Forbedre levekårene til minst 100 millioner slumboere betydelig.

FNs organisasjon for bosettingsspørsmål (UN-HABITAT) har beregnet at det er omlag 900 millioner slumbeboere i verden i dag. Ca 1/3 av befolkningen i verdens byer lever i slumområder, så mye som 78 prosent i de minst utviklede land. 94 prosent av slumbeboerne bor i utviklingsland. Uten en betydelig innsats for å bedre tilgangen til vann, tilfredsstillende sanitærforhold, sikre leieforhold og bedre husvære kan antallet komme til å øke til 1,5 milliarder innen 2020.

Under toppmøtet i Johannesburg forpliktet landene seg også til å støtte afrikanske land i gjennomføringen av Habitat-agendaen 5 , blant annet på områdene bærekraftig urbanisering, bolig og effektivt styresett i byer.

I handlingsplanen for gjennomføring av mål og prinsipper fra Agenda 21, som ble presentert som en del av Nasjonalbudsjettet for 2004, St.meld. nr. 1 (2003-2004), er det angitt hvordan Norge skal bidra til en bærekraftig utvikling på miljøfeltet og innen sosiale sektorer og bidra til økonomisk vekst nasjonalt og internasjonalt. Det internasjonale aspektet er en integrert del av handlingsplanen.

2.3.8 Mål nr. 8. Bygge et globalt partnerskap for utvikling

Kilde: Scanpix

Delmål 12: Videreutvikle et åpent, regelbasert, forutsigbart, ikke-diskriminerende system for handel og finansiering, inklusive en forpliktelse til godt styresett, utvikling og fattigdomsreduksjon – både nasjonalt og internasjonalt

Delmål 13: Ta opp de spesielle utfordringene til de minst utviklede landene, inkludert toll- og kvotefri adgang for deres eksport, utvidet program for gjeldslette for fattige land med særlig tung gjeldsbyrde(HIPC) og ettergivelse av offisiell bilateral gjeld såvel som mer offisiell bistand (ODA) til land som følger en fattigdomsreduserende politikk

Delmål 14: Ta opp de spesielle behov utviklingsland uten kystlinje og små øystater som er utviklingsland har

Delmål 15: Iverksette en god og bærekraftig løsning på utviklingslandenes gjeldsproblemer ved nasjonale og internasjonale tiltak

Delmål 16: Samarbeide med utviklingsland for å utvikle og gjennomføre strategier for anstendig og produktivt arbeid for ungdom

Delmål 17: Sikre befolkningen i utviklingsland tilgang på rimelige medisiner i samarbeid med legemiddelindustrien

Delmål 18: Sikre utviklingslandene tilgang på ny teknologi, med særlig vekt på informasjons- og kommu­nikasjonsteknologi

Tusenårsmål nr 8 legger vekt på at både utvik­lingslandene selv og de industrialiserte landene har ansvar for å bringe til veie gode rammebetingelser for fattigdoms­bekjempelse. Det slås klart fast at de internasjonale rammebetingelser for handel og gjeld skal henholdsvis videreutvikles og forbedres, samtidig som en også peker på behovet for å bedre politikk og styresett i utvik­lingslandene selv. Det er i dette tusenårsmålet at partnerskapstanken så vel som industrilandenes klare forpliktelser kommer best til syne. Utvik­lingslandenes «motytelse», å bedre sitt styresett er også poengtert klart bl.a. i slutterklæringen fra Konferansen for finansiering for utvikling i Monterrey, Mexico i 2002, ofte kalt «Monterrey-konsensus».

Internasjonale rammebetingelser, ikke minst regelverket som styrer internasjonal handel, er meget viktig for de fleste utviklingslands muligheter til å oppnå økonomisk vekst og sikre bærekraftige næringssektorer. Proteksjonisme i industrilandene forhindrer vekst og utvikling av viktige næringssektorer i utviklingslandene. Det er gjort ulike beregninger omkring spørsmålet om hvor mye tollbeskyttelse, kvantitative importbegrensninger og subsidier av eget næringsliv i de industrialiserte land koster i tapte muligheter for utvik­lingslandene. Det kan være vanskelig å komme frem til et entydige tall for dette, men det er stor enighet om at slike tiltak koster utviklings­landene flere ganger det de mottar i offisiell bistand for å bekjempe fattigdommen.

Verdensbankens beregninger viser at høyinntektslandenes beskyttelse mot import av tekstilprodukter koster utviklingslandene rundt 27 millioner arbeidsplasser. Banken har også beregnet at rike lands subsidier til eget jordbruk kostet utvik­lingslandene mer enn USD 300 milliarder på årsbasis i 2001. Slike subsidier bidrar til tapte valuta­inntekter og til redusert vekst i jordbrukssektoren i utviklingslandene, den sektoren som sysselsetter en stor andel av de fattigste. Nylig har vestafrikanske landene med betydelig bomullsproduksjon lykkes med å rette verdens oppmerk­somhet mot hvilke virkninger industrialiserte lands støtte til egne bomulls­produsenter har på produsenter i fattige land. Beregninger viser også at full åpning av internasjonale handel kan øke veksten i utviklingslandene nok til å løfte 300 millioner mennesker ut av fattigdommen innen 2015.

Det er meget store utfordringer forbundet med arbeidet for å tilpasse de internasjonale rammebetingelser for handel mer til ambisjonene om fattigdomsbekjempelse. Her er det store interessekonflikter mellom grupper i industriland og utviklingsland (jf. kapittel 3)

Arbeidet med å sikre gode og bærekraftige løsninger på utviklingslandenes gjeldsproblemer skjer internasjonalt i hovedsak i tilknytning til Initiativet for å håndtere gjeldslette for de fattigste gjeldstyngede landene («Heavily Indebted Poor Countries» – HIPC). Gjeldslette som internasjonal rammebetingelse så vel som norske tiltak på dette området er beskrevet i avsnitt 3.4 i denne meldingen, hvor også den norske planen for internasjonal gjeldslette er omtalt.

Arbeidet med å sikre at befolkningen i utvik­lingsland får tilgang på livsviktige medisiner gjør fremskritt. I 1997 (som er siste år en har tall for) var det i en rekke land, blant dem flere av Norges samarbeids- eller hovedsamarbeid­sland, 50 prosent eller mindre av befolkningen som hadde tilgang på slike medisiner, og det er enda et stykke igjen til at denne situasjonen er tilfredsstillende. Dette har både med det internasjonale patentregelverket som bl.a. skal ivareta behovet for incitamenter til nyutvikling, nasjonale forhold, bistand og samarbeid med privat sektor å gjøre.

Utnyttelsen av moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi har skutt fart de senere årene. På dette området har fattige utvik­lingsland sakket akterut. Toppmøtet om informasjonssamfunnet (WSIS) der første fase fant sted i Geneve i 2003, satte bl.a. søkelyset på hvordan utviklingen på dette feltet i fattige land kan forseres. Norge deltar aktivt i dette arbeidet. Nærmere omtale av situasjonen og norsk innsats på IKT-området finnes i avsnitt 3.7.

2.4 Fremgangen mot målene skal overvåkes

Apparatet for å måle fremgangen mot tusenårsmålene omfatter åtte mål, 18 delmål og i alt 48 indikatorer. Til sammen gir dette grunnlag for et utfyllende bilde av utviklingen av ulike aspekter ved målene. UNDP skal rapportere om dette til FNs generalsekretær og baserer seg i denne sammenheng i stor grad på informasjon fra de enkelte utviklingsland. På landnivå er det en økende tendens til at målene og indikatorene i utviklingslandenes fattigdoms­strategier avledes av tusenårsmålene. Dette bidrar til samordning av innsatsen mellom ulike aktører og til å redusere dobbeltarbeid.

Selv med konkrete indikatorer er det ikke enkelt å måle utviklingen for de ulike målene i utviklingsland. Statistikken er ofte mangelfull og endringer som rapporteres fra år til år er ikke sjelden fremskrivninger basert på gamle og dels upålitelige data. I tillegg er endringene som kan spores over så korte tidsrom som fra det ene året til det neste, små. Både bilaterale givere og de multilaterale utviklingsorganisasjonene bidrar til å styrke arbeidet med å fremskaffe bedre grunnlag for å måle utviklingen. UNDP yter økonomisk og faglig bistand for at landene selv skal kunne produsere fremdrifts­rapportene. Et internasjonalt konsortium, PARIS-21, bestående av de fleste land, organisasjoner og institusjoner som er involvert i bistand på statistikkområdet, er dannet for å bedre statistikkgrunnlaget. Målet er å sette offentlig forvaltning i stand til å bedre den nasjonale økonomistyringen, lette gjennomføringen av tiltak og måle fremgangen mot tusenårsmålene. På helseområdet er et nytt initiativ – Det globale måle-nettverket – støttet av bl.a. Verdens helseorganisasjon (WHO), Verdensbanken og Bill og Melinda Gates-stiftelsen, under etablering for å utvikle indikatorer og statistikk .

Også andre initiativer støtter opp om arbeidet for å skape fremdrift. I Afrika har en rekke av landene som støtter det mellomstatlige samarbeidsprosjektet Det nye økonomiske partnerskapet for Afrikas utvikling (New Partnership for Africa"s Development – NEPAD), gått sammen og dannet et forum for frivillig eksaminering av de ulike deltagerlandenes politikk etter mønster fra OECD: Den afrikanske partner-eksamineringsmekanismen (African Peer Review Mechanism – APRM).

Industrilandenes innsats skal også overvåkes. Verdensbanken har påtatt seg oppgaven med å registrere og rapportere om den samlede overføring av ressurser som kommer oppfyllelsen av tusenårsmålene til gode. Å avgjøre hvilke ressurser som virker positivt i forhold til målene og hvilke som ikke gjør det, er en betydelig og vanskelig oppgave. Utviklingen i rammevilkår og ressurstilgang over tid vil indikere hvilke incentiver og tiltak som trengs for å opprettholde ressursoverføringen på et akseptabelt nivå i hele målperioden. Med det etterslepet i tid som det naturlig vil være mellom ressursinnsats og resultater og med den store samvirkning som skjer mellom målene, står en overfor store utfordringer med tanke på å styre midler til land eller sektorer. Men den kunnskap som kommer frem i Verdensbankens prosjekt, kan bli verdifull for å korrigere kursen underveis.

En gruppe OECD-land etablerer nå en felles mal for å rapportere hvordan de følger opp tusenårsmål nr. åtte. En hensikt med rapporteringen er å fremme det arbeidet som skal til for å sikre at industrilandenes egen politikk understøtter tusenårsmålene. Norge har vært pådriver for dette. UNDP, OECD, frivillige organisasjoner og frittstående forskningsinstitusjoner vil også rapportere om oppfyllelsen av tusenårsmål nr. åtte. Denne type arbeid er av mange grunner meget komplisert. I kapittel 3 gis det nærmere omtale av hvilke utfordringer som må møtes fra industrilandenes side for å kunne følge opp det åttende tusenårsmålet.