7 Et mer dynamisk næringsliv – Bistandens rolle

7.1 Næringsutvikling og FNs tusenårsmål

Det er bedrifter og produsenter i utviklingslandene som er grunnstammen i verdiskapingen som trengs for å bekjempe fattigdom og nå FNs tusenårsmål. Et mer dynamisk næringsliv er derfor en forutsetning for fattigdomsreduksjon. Næringsutvikling skaper verdier, arbeidsplasser, finansiering av infrastruktur og sosiale tjenester, samt utvikling og økonomisk vekst generelt. Bistand er og vil fortsatt være viktig, spesielt i de fattigste landene, men uten økt økonomisk aktivitet og verdiskaping i de enkelte utviklingsland, blir det umulig å realisere tusenårsmålene. Det er verdier skapt av bedrifter og næringer som skal sikre både økonomisk vekst og offentlige velferdsordninger, og slik også gjøre fattige utvik­lingsland mindre avhengig av bistand. På mange måter må bistand dreie seg om å bidra til at denne verdiskapningen får utfoldelsesmuligheter.

Flere utviklingsland har de senere år iverksatt økonomiske reformprosesser som blant annet sikter mot å bedre rammebetingelsene for næringsvirksomhet og fremme internasjonale investeringer. Det dreier seg om å legge til rette for økt handlingsrom for næringslivet på hjemmebane, økt handel og større internasjonale investeringer. Statens rolle er fortsatt sentral, men det er i dag mindre fokus på direkte statlig næringsvirksomhet enn før. Derimot er det økt fokus på behovet for ansvarlig makroøkonomisk politikk, næringspolitikk, nødvendige institusjonelle rammebetingelser og en fornuftig fordelingspolitikk.

Mangelfulle rammevilkår og et ofte overbyråkratisert regelverk gjør det krevende å starte og utvikle næringsvirksomhet i mange utviklingsland. Manglende eksportsuksess skyldes ikke bare andre lands handelshindringer, men ofte lav prioritering av næringsutvikling, mangel på gode produkter, svak kompetanse om komplekse regelverk i importlandene, dårlig utviklet infrastruktur samt trege og omfattende rutiner, manglende ressurser og svak resultatorientering i hjemlig byråkrati. De samme forholdene gjør internasjonalt næringsliv skeptiske til å investere i fattige utvik­lingsland, til tross for at mange land har stor ressursrikdom og tilgang på rimelig arbeidskraft.

Næringsutvikling hemmes også av mangel på økonomiske ressurser og kompetanse hos produsenter på alle nivåer, bedrifter og entreprenører. I de fleste norske samarbeidsland foregår mesteparten av verdiskapingen i landbruket og øvrig økonomisk virksomhet på landsbygda. I takt med den raske urbaniseringen spiller den uformelle entreprenørsektoren i byene en stadig økende rolle. Både i byene og på landsbygda er det stort behov for tilførsel av risikovillig kapital. Samtidig må det bygges og videreutvikles næringsfaglig og kommersiell kompetanse i den enkelte bedrift og i næringsorganisasjoner, og investeringer i yrkesrettet utdanning er viktig for å skape en kvalifisert arbeidsstyrke som er godt tilpasset et arbeidsmarked i kraftig endring.

Strategien for næringsutvikling i Sør

Næringsutvikling er en viktig prioritering i norsk utviklingspolitikk. Bondevik 1-regjeringen la i 1998 frem den første helhetlige norske strategien for støtte til næringsutvikling i Sør, jf. St.prp. nr. 1 (1998-99). Strategien legger grunnlaget for økt norsk satsing på næringsutvikling, med følgende hovedføringer for bistanden på området:

• Norsk bistand til næringsutvikling i Sør er for­ankret i kampen mot fattigdom og de felles globale bestrebelsene på å nå FNs tusenårsmål innen 2015. En fattigdomsorientert politikk på dette området betyr støtte til best mulig vilkår for verdiskaping for nasjonalt og internasjonalt næringsliv i de enkelte samarbeidslandene. Det legges også vekt på å støtte tiltak som direkte kommer fattige land og befolkningsgrupper til gode og skaper nye arbeidsplasser i områder med stor fattigdom

• Bidrag til bedre rammevilkår for næringslivet i de enkelte samarbeidsland er en sentral målsetting i støtten til næringsutvikling innenfor bistanden. Dette gjelder alt fra ansvarlig makroøkonomisk politikk, effektiv statsforvaltning, god fysisk infrastruktur og godt institusjonelt og legalt rammeverk for næringsvirksomhet, investeringer og handel.

• Strategien understreker også behovet for mobilisering av ressurser og kompetansetil næringer og bedrifter i utviklingslandene . Det betyr blant annet ulike former for finansiering (investeringer, lån, garantier og øvrige finansielle tjenester), samt bedriftsutviklingstjenester , bedring av produkter og teknologi og bygging av kapasitet i bedrifter og næringer for å møte kvalitetskrav i globale markeder. NORFUND er det viktigste norske redskapet for å stimulere investeringer i utviklingsland.

• Norsk næringsliv er en viktig partner for myndighetene i utviklingspolitikken . Næringslivet besitter verdifull kompetanse på en rekke felter som er sentrale for å skape ny virksomhet og lønnsomhet – også i utviklingslandene. Gjennom NORAD og NORFUND forvaltes støtteordninger som gir gode muligheter for norske bedrifter og næringsorganisasjoner, og en rekke arenaer for samarbeid mellom næringsliv og myndigheter er etablert. Avbinding av næringslivsordningene øker konkurransen om kontrakter som er finansiert gjennom norsk bistand. Samtidig har et åpnere marked for leveranser til bistandsformål globalt sett gitt økende muligheter for norske bedrifter, blant annet i EU-sammenheng.

Gjennom B.innst.S.nr.3 (1998-99), ga et bredt flertall på Stortinget sin tilslutning til Regjeringens strategi for næringsutvikling i Sør. Det har siden vært arbeidet aktivt med gjennomføring av strategien. Det arbeides med å integrere næringsutvikling i land- og regionprogrammer i samarbeidsland, ikke minst for slik å kunne bidra effektivt til bedre rammevilkår for næringslivet. Det er gjennomført omfattende studier av flaskehalser og muligheter for styrket næringsutvikling i en rekke samarbeidsland, og i pilotland som Sri Lanka og Uganda har strategien stimulert til et bredt spekter av ulike samarbeidstiltak mellom næringslivet i disse landene og norske bedrifter

En rekke giverland og multilaterale organisasjoner arbeider som Norge for å styrke næringsutvikling i sør. Det er en viktig målsetting i norsk innsats på området å samordne initiativer og tiltak med nasjonale myndigheters næringspolitikk, og med aktivitetene til andre givere. Det er viktig at dette arbeidet får en god samordning og helhetlig innretning slik at man unngår en utvikling til et ukoordinert mangfold av enkeltprosjekter som blir en belastning på mottakernes forvaltning. I mange land arbeider Norge primært gjennom multilaterale organisasjoner eller i nært samarbeid med andre givere. Direkte norsk innsats konsentreres hovedsakelig om samarbeidsland hvor Norge har gode forutsetninger for å bidra, og hvor norsk næringslivs- og offentlig kompetanse er etterspurt.

Landbruket dominerer verdiskaping og sysselsetting i de fattigste landene, og står ofte for 80-90 prosent av eksportinntektene. Derfor står næringsutvikling i landbruket – fra den enkelte småbruker og entreprenør til landbruksbasert industri, sentralt i oppfølgingen av strategien for næringsutvikling i sør. Våren 2004 la Regjeringen frem en egen handlingsplan for landbruksutvikling, hvor næringsutvikling gis stor vekt. Handlingsplanens fokus på næringsutvikling omtales derfor spesielt i kapittel 7.6 nedenfor.

Fiskerisektoren er viktig i mange av Norges samarbeidsland, både som mat for egen befolkning og som grunnlag for lokal næringsutvikling og eksportindustri.

Fiskerier fra hav, kyst, innlandsfarvann og akvakultur har gjennomgått store endringer de siste 10 årene og med påfølgende store virkninger for vekst, fattigdomsreduksjon og miljø i utvik­lingsland. Fangst og akvakultur har i betydelig grad utviklet seg fra å være en primært lokal og relativt svakt spesialisert virksomhet til å bli en viktig del av et hurtig fremvoksende globalt nettverk av produsenter og markeder. Dette representerer også en utfordring i utviklingssammenheng.

Begrensninger i tilgangen på villfisk har åpnet nye markedsmuligheter for oppdretts­fisk. Oppdrett er en vekstsektor med et stort potensiale for utvikling på landsbygda, som – forutsatt at den utvikler seg under miljømessig betryggende forhold – kan sikre varige inntekter, ikke minst til befolkningsgrupper som i dag er blant de minst tilgodesette. Mange av de minst utviklede landene ønsker nå bistand til å utvikle akvakulturvirksomhet.

Norske erfaringer fra bistand til fiskerisektoren de siste 20 årene er gode, og representerer et innsatsområde som Norge har god kompetanse på, i både offentlig og privat regi. Norsk bistand innen fiskeriforvaltning, utdanning og annen kompetanse- og kapasitetsbygging på fiskerisektoren har vært evaluert positivt de siste tiårene. Regjeringen legger opp til å videreføre satsingen på faglig bistand innen denne sektoren.

Den uformelle økonomien sysselsetter en stor del av befolkningen innen primærnæringene og over halvparten av utviklingslandenes arbeidsstyrke utenfor disse næringene. Familier og produsenter i uformell sektor lider i stor grad av mangel på rettigheter og mangel på tilgang til tjenester – noe som bidrar til en underutnyttelse av kapital og entreprenørånd hos en meget stor del av befolkningen i fattige utviklingsland. Å støtte entreprenører i uformell sektor gjennom en styrking av rettigheter og tilgang til finansielle tjenester er et viktig anliggende i kampen mot fattigdom. Ikke minst i forhold til den urbane fattigdommen.

Regjeringen vil videreføre arbeidet med å gjennomføre strategien for næringsutvikling i Sør, med vekt på videre integrering av arbeidet i land- og regionbevilgninger i norske samarbeidsland, aktiv deltakelse i multilaterale initiativer og økt samarbeid og grenseflate mot norsk næringsliv.

7.2 Støtte til bedre rammevilkår for næringslivet

I mange utviklingsland er de institusjonelle forutsetninger for å skape gode og forutsigbare rammevilkår for næringslivet svake. Dette hemmer innenlandske investeringer og næringsutvikling og gjør at landene har vansker med å tiltrekke seg utenlandske investeringer.

Gode rammevilkår omhandler alt fra fred og politisk stabilitet, godt styresett og ansvarlig makroøkonomisk politikk til mer næringslivsspesifikke lover og regler, eiendomsrettigheter og gode og åpne systemer for forvaltning og revisjon i bedriftene. Bistand for å bidra til bedre rammevilkår forvaltes derfor også på mange måter og gjennom mange kanaler, bilateralt såvel som multilateralt. Nasjonalt eierskap og forankring er grunnleggende prinsipper som gjelder her som på andre bistandsområder. Den brede dialogen med nasjonale myndigheter gir gode muligheter for å bidra til å øke oppmerksomheten mot behovet for å bedre rammevilkårene for næringslivet.

Følgende områder er viktige satsingsområder i norsk og internasjonal bistand for å bedre næringslivets rammevilkår:

Ansvarlig makroøkonomisk politikk er et viktig fundament for utviklingen av næringslivet. Dette er ingen objektiv størrelse, men det er bred, global konsensus om sentrale pilarer som lav inflasjon, realistisk valutakurs og kontroll med offentlige finanser. En godt balansert og forutsigbar skatte- og avgiftspolitikk er også svært viktig sett med næringslivets øyne.

Norge er aktiv deltaker i dialogen mellom samarbeidsland og givere om makroøkonomisk politikk og reformer. Fra giverhold fremholdes betydningen av god makroøkonomisk politikk for verdiskapingen generelt og handlingsrommet for næringslivet spesielt. Samtidig har man erfart hvor viktig det er å forankre nødvendige reformer godt i nasjonale politiske prosesser, forvaltning og i befolkningen generelt.

En åpen og effektiv forvaltning er en forutsetning for økt vekst . Flere av Norges samarbeidsland har iverksatt reformer i sentrale forvaltningsorganer, men fortsatt er mange land preget av langsomme og komplekse prosedyrer, korrupsjon og generelt manglende institusjonell kapasitet. Effektiviteten i sentralforvaltningen og de institusjoner som formidler tjenester til næringslivet inngår eksempelvis i Verdensbankens vurderinger av hvorvidt landene har et godt investeringsklima. Norge støtter arbeidet med å styrke sentralforvaltningen, gjennom bilaterale og multilaterale kanaler, og med vekt på blant annet innsats for å bekjempe korrupsjon. Arbeidet er omtalt i større bredde i kapittel 6 om godt styresett.

Å styrke lovgivningen

Norge og andre giverland bidrar til utvikling av legalt rammeverk med relevans for næringslivet gjennom både bilaterale og multilaterale kanaler i samarbeidsland. Dette gjelder lovverk om eiendom og eiendomsrettigheter, kontraktslov, regnskapslov, revisjonslov, bank- og finansmarkedslovgivning, børslovgivning, forsikringslov, konkurslovgivning, konkurranselovgivning og arbeids­taker- og miljølovgivning. En styrking og ofte forenkling av det legale rammeverket for næringsvirksomhet er i mange land avgjørende for økt verdiskaping og sysselsetting.

Mange samarbeidsland i Sør har vist stor interesse særlig for norsk forvaltning og regulering av naturressurser som olje, vannkraft og fiskerier og maritim sektor generelt. Dette har resultert i langsiktig samarbeid om lovgivning og forvaltning på disse områdene, hvor norske departementer, direktorater og konsulentselskaper er engasjert for å overføre relevante norske erfaringer. Målsettingen med dette samarbeidet er bidrag til god naturressursforvaltning generelt, med regulering og stimulering av privat sektors rolle som en sentral dimensjon.

Næringslivet trenger god fysisk infrastruktur. En effektiv og tilgjengelig infrastruktur reduserer produksjons- og transaksjonskostnader, og øker produktivitet og internasjonal konkurransekraft. I mange fattige land utnyttes ofte ikke rimelige og gode produkter kommersielt på grunn av dårlig fysisk infrastruktur – ikke minst i transportsektoren. Norge har lang erfaring i innsats for å utvikle sentral fysisk infrastruktur i samarbeidslandene, både innen kraftforsyning, veiutbygging, havner, vannforvaltning og teletjenester. Infrastruktur med fokus på bedrede tjenester i fattige land og regioner vil fortsatt gis prioritet i norsk politikk for næringsutvikling. I takt med økt privat finansiering og gjennomføring av infrastrukturtiltak, ikke minst i samarbeid med de multilaterale utviklingsbankene, vil også internasjonalt og norsk næringsliv i økende grad kunne bli trukket med i dette arbeidet. Dette kan åpne nye dører også for norsk næringsliv.

En forutsetning for en tilfredsstillende økning av private investeringer er at det forvaltningsmessige rammeverket er på plass. Med en økende grad av privat finansiering av infrastrukturprosjekter er det også kritisk at landenes myndigheter er i stand til å ivareta det offentliges nødvendige regulering av sektorene. Dette forutsetter at det nødvendige lovverk og forvaltning er etablert. Det blir derfor fortsatt en viktig rolle for Norge å bistå med slike rammebetingelser innen sektorer hvor vi har betydelig kompetanse og gode erfaringer som kraftforsyning og vannforvaltning.

Investering i menneskelige ressurser

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILOs rapport om globale sysselsettings­trender («Global Employment Trends») 2004 viser at arbeidsledigheten globalt i 2003 økte til det høyeste nivået organisasjonen har registrert. Arbeidsledigheten økte mest blant unge mellom 15 og 24 år, som er en sentral målgruppe for oppnåelsen av tusenårsmål 8 (se kap. 2). Dette er en alvorlig situasjon; ikke minst arbeidsledigheten blant ungdom bidrar i tillegg til sosiale problemer til økt uro og vold i samfunnet. I flere samarbeidsland bidrar Norge med tiltak for å øke sysselsettingen og skape et bedre fungerende arbeidsmarked, på landsbygda såvel som i byene.

Norge og andre giverlands sterke vektlegging av bedring av utdanningsnivået i utviklingslandene, er et sentralt bidrag også til næringsutvikling og økte internasjonale investeringer. Mange steder er det imidlertid et sterkt misforhold mellom det utdannede grupper kan og det næringslivet faktisk trenger. Mange høyt utdannede arbeider enten i en offentlig sektor preget av overbemanning og dårlig produktivitet eller går arbeidsledige, mens næringslivet har skrikende behov for arbeidskraft med relevant kompetanse. Norge arbeider gjennom FN-organisasjoner som ILO, gjennom Verdensbanken og også bilateralt med arbeidsmarkedspolitikk- og tiltak for å gjøre noe med disse skjevhetene. I Tanzania støtter Norge næringsrettet utdanning på universitetsnivå. Praktisk rettet yrkesutdanning må generelt gis høyere prioritet, slik det fremgår av Regjeringens utdanningsstrategi, som ble lansert i januar 2003. Norge bidrar til dette gjennom flere kanaler, blant annet med støtte til yrkesutdanning og opplæringsstøtte og matchmaking-programmer knyttet til norske bedrifters engasjement i utviklingsland.

Bedre samarbeid mellom myndigheter, næringsliv og næringslivets organisasjoner

Fra norsk side har både Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) og Lands­organisasjonen i Norge (LO) i lengre tid vært involvert i tiltak i samarbeidsland for å styrke uavhengige organisasjoner i næringslivet og på den måten også styrke dialogen mellom næringsliv og myndigheter og mellom partene i arbeidslivet. Innenfor landbruket har Norges Vel spilt en rolle i forhold til organisering av bønder lokalt.

Et annet viktig tema for institusjonssamarbeidet er arbeidet med bedrifters samfunnsansvar: både nasjonale og internasjonale bedrifter forventes i økende grad å ta ansvar for god håndtering av arbeidsforholdene i bedriften internt og for deres påvirkning av samfunn og miljø utenfor bedriftens vegger. Det er ikke minst viktig at næringslivet i utviklingsland engasjeres i disse spørsmålene, og den relaterte dagsordenen for bedriftenes samfunnsansvar. Kunnskap om standarder og normer på disse områdene kommer til å bli stadig viktigere for å kunne konkurrere effektivt i internasjonale markeder.

Gjennom organisasjoner som ILO, der arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter samarbeider, samt i ulike bilaterale sammenhenger, arbeider Norge for å fremme grunnleggende arbeidsstandarder. ILO er et godt redskap for fokus på og overvåking av lands opprettholdelse av slike standarder, som er av stor betydning for velferd og trygghet for arbeidstakere verden over. Regjeringen samarbeider også med LO og NHO og andre norske organisasjoner innenfor rammen av KOMPAKT om spørsmål knyttet til menneskerettigheter og bedriftenes samfunnsansvar.

Partnerskap mellom privat næringsliv og frivillige organisasjoner, der partene arbeider sammen for å nå sosiale mål, er en interessant tilnærming som nå utvikles i en rekke land. Hiv/aids-epidemien er blant de mest aktuelle utfordringene for slike partnerskap, som ofte også involverer multilaterale aktører. NHO har utarbeidet en sjekkliste for menneskerettigheter og næringsliv i samarbeid med Amnesty International, som norske bedrifter oppfordres til å følge i sin virksomhet i alle land. Norske myndigheter forventer generelt at norske bedrifter følger samme etiske og sosiale standarder i andre deler av verden som de gjør i Norge. Flere store norske bedrifter har inngått samarbeid med frivillige organisasjoner i utvik­lingsrelatert samarbeid.

Bygge kapasitet for økt handel og eksport

Det er et kjennetegn for de fattigste landene at de har liten evne til å utvikle varer og tjenester for eksport som er attraktive nok og som tilfredsstiller de høye, formelle krav vestlige markeder stiller. Norge arbeider aktivt bilateralt og multilateralt for å styrke utviklingslandenes evner til å utvikle egnede eksportlinjer til internasjonale markeder. Det internasjonale handelssenter (ITC) er en viktig samarbeidspartner i dette arbeidet. ITC er også en sentralt partner i et bredt samarbeid for å styrke handelskapasitet i de minst utviklede land hvor Valutafondet (IMF), Verdensbanken, FNs Utviklings­program (UNDP), Verdens handelsorganisasjon (WTO) og FNs Konferanse for handel og utvikling (UNCTAD) er andre viktige aktører. Samarbeidet omtales som Det integrerte rammeverk for handelsrelatert bistand til de minst utviklede land – IF. Et hovedanliggende for IF er å bidra til at handelsaspektet integreres i landenes nasjonale politikk. Norge støtter dette arbeidet aktivt, politisk og finansielt.

Virkemidlene omfatter et bredt spekter av tiltak som spenner fra forvaltnings- og regelverksiden nasjonalt til konkret styrking av bedrifters og næringers kapasitet til å produsere varer og tjenester av høy kvalitet. Ikke minst på landbruksområdet er det sterkt behov for utvikling av kvalitetsnormer og kontrollmekanismer som imøtekommer strenge krav til kvalitet som gjelder i det globale markedet. Et område en fra norsk side legger stor vekt på, er bidrag til økt eksport gjennom forbedringer lokalt innen sanitære og plantesanitære forhold. Norge gir blant annet støtte til samarbeidsland knyttet direkte til forbedringer og kvalitetssikring som må til for å lykkes med eksport til EU/EØS-markedet.

Det er innledet et bredt samarbeid med næringslivet og importører i Norge med sikte på å øke eksporten fra utviklingsland til det norske og europeiske marked. Innenfor dette samarbeidet gis støtte til forundersøkelser for å vurdere mulighetene for å etablere kommersielle importlinjer. Det gis også støtte til produkt og markeds­utvikling, kvalitetsforbedringer og -kontroll samt mattrygghet. Via garantiordningen for import fra utviklingsland kan også importører sikres mot store økonomiske tap ved kvalitetsmangler eller for sen levering. En sentral aktør innenfor dette samarbeidet er Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH) som, med støtte fra NORAD, har opprettet en database med sikte på å koble norske importører med kvalitetssikrede eksportører fra utviklingsland. Regjeringen støtter videre flere initiativer i regi av frivillige stiftelser som Forum for utviklingshandel samt Initiativet for etisk handel og Max Havelaar. De to sistnevnte fremmer etisk forsvarlig handel hvor arbeidsforhold, lønn og produktpriser for plantasjearbeidere og småprodusenter i utviklingsland vektlegges.

Regjeringen vil:

• gi økt prioritet til arbeidet med å bedre rammevilkår for næringslivet i utviklingslandene.

• arbeide aktivt bilateralt og multilateralt med konkrete initiativer for å bedre investeringsklimaet for lokalt baserte bedrifter såvel som internasjonale investorer.

• fortsatt vektlegge bedring av infrastruktur i utviklingsland, med hovedvekt på fattige land og befolkningsgrupper.

• legge økt vekt på yrkesrettet utdanning og øvrige tiltak for å bidra til tilpasninger i arbeidsmarkedet som øker sysselsettingen i privat sektor.

• legge til rette for aktiv deltakelse fra norske statlige og private organisasjoner og bedrifter i arbeidet for å bygge opp institusjoner og kompetanse for næringsutvikling i utviklingsland.

• åpne opp for større deltakelse fra næringslivet i det faglige bistandssamarbeidet på områder der næringslivsaktører har etterspurt kompetanse.

• forvente at norske bedrifter følger samme sosiale, miljømessige og etiske standarder i utvik­lingsland som i Norge, og samarbeide med norske bedrifter og organisasjoner om intensivert innsats for å fremme bedriftenes samfunnsansvar og grunnleggende miljø- og arbeidsstandarder i utviklingsland.

• styrke arbeidet, bilateralt og multilateralt, for å gjøre fattige utviklingsland bedre i stand til å skaffe inntekter og arbeidsplasser gjennom handel, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

7.3 Øke bedrifters tilgang til ressurser og tjenester

Direkte støtte til enkeltbedrifter og næringer i utviklingsland er en annen hovedtilnærming til næringsutvikling i sør. Behovet for slik støtte er stort. Svært mange bedrifter lider av manglende tilgang på såvel kapital som kompetanse. Her er det dels snakk om rådgivning og kompetanseoppbygging, dels finansiering og relaterte tjenester, til enkeltbedrifter eller grupper av bedrifter/næringer. Den finansielle støtten kan være gjennom investering i egenkapital, fordelaktige lån og ulike garantiordninger. Bilaterale aktører, multilaterale utviklingsbanker og andre utviklingsorganisasjoner har ulike instrumenter for å styrke privat sektor og gir lån til eller investerer i lokale eller regionale finansinstitusjoner, som så formidler ressurser videre til enkeltbedrifter.

Regjeringen er opptatt av å bidra til et dynamisk næringsliv nasjonalt og lokalt i utviklingslandene. Addisjonalitet og risikovilje er sentralt: norsk bistand på området skal ikke finansiere initiativer i direkte konkurranse med private selskaper eller finansieringsinstitusjoner. Sysselsettingshensyn gir blant annet føringer i retning av å satse på små og mellomstore bedrifter (SMB) og uformell sektor i byene og på landsbygda, selv om bidrag for å tilrettelegge for større bedrifter også kan gi god utviklingseffekt og blir vurdert deretter. Norge har, som de fleste andre OECD-landene, avbundet støtteordningene for eksport og næringsutvikling til de minst utviklede landene (jf. B.innst.S.nr.3 (2001-2002)). Fra norsk side har man også gjort beslutningen om avbinding gjeldende for øvrige utviklingsland, med unntak av sørøst-europeiske utviklingsland. Dette innebærer at det for de fleste finansieringsordningene på bistandsområdet, med unntak av såkalt frittstående faglig bistand, nå er åpnet for internasjonal konkurranse.

Multilaterale initiativer og ordninger

En viktig del av norsk satsing på disse områdene går gjennom multilaterale kanaler. Verdensbanken og de store regionale utviklingsbankene har alle større programmer for ulike former for støtte til bedrifter i utviklingslandene. Verdensbanken og Den interamerikanske utviklingsbanken har egne, relativt uavhengige institusjoner som retter seg mot privat sektor, henholdsvis Det internasjonale finansieringsinstitutt (IFC) og Det interamerikanske investeringsselskapet (IIC). Støtte- og incentivordninger for næringslivet håndteres av egne privat sektoravdelinger innenfor Afrikabanken og Asiabanken.

Utlån, enten direkte til bedrifter, eller gjennom regionale og lokale finansierings­institusjoner som igjen låner ut til for eksempel SMB, er den mest omfattende tilnærmingen på området. Direkte investeringer med egenkapital er også et utbredt virkemiddel, hvor utviklingsbankene tar medansvar i bedriftene og ofte er representert i styresammenheng der de kan delta aktivt for å bidra til kommersiell suksess. Garantier er et viktig redskap for å avlaste risiko for internasjonale investorer såvel som lokale næringslivsaktører. I Verdensbanken ivaretas garantifunksjonen av Det multilaterale garanti-instituttet for investeringer, MIGA.

Valutafondet og utviklingsbankene yter også en betydelig innsats for å bidra til å utvikle en velfungerende finanssektor i utviklingslandene som kan fungere som et effektivt bindeledd mellom sparing og investering. Dette gjelder i første rekke bankvesenet og aksjemarkedene. På sikt er dette en helt sentral faktor for utvikling av næringslivet.

Utviklingsbankene har kompetanse, nettverk og en kritisk masse som gjør at de kan spille en betydelig rolle for næringslivet i regionene hvor de opererer.

Videre forvalter disse aktørene viktige ikke-finansielle støtteordninger for bedrifter, gjerne kalt bedriftsutviklingstjenester og bidrag til utvikling av lokale markedsstrukturer.

Samlet utgjør aktivitetene overfor privat sektor bare mellom 5 og 10 prosent av bankenes totale portefølje, men andelen er økende i takt med at privat sektor ekspanderer inn i nye sektorer og temaområder i ulike regioner i Sør.

Flere FN-organisasjoner gir også verdifull støtte til bedrifter og næringer. Norge samarbeider nært med FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO) og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) på disse områdene i mange land, blant annet innen bedriftsutviklingstjenester og finansielle tjenester for småbedrifter. Norge samarbeider også med Det internasjonale handelssenter (ITC) om støtte til produkt- og bedriftsutvik­ling for å øke eksporten fra utviklingslandene.

Norge støtter de multilaterale organisasjonenes innsats for å stimulere næringsliv i utviklingslandene og legger her blant annet vekt på fattigdomsorientering og fokus på små og mellomstore bedrifter og god samordning mellom ulike aktører og på tvers av ulike tiltak. UNDP nedsatte i 2003 en kommisjon for å utrede privat sektors bidrag til utvikling. Hvordan det kan stimuleres til etablering av små og mellomstore bedrifter, særlig i de minst utviklede land, står sentralt i dette arbeidet. Norge anser dette som viktig og vil bidra til at kommisjonens arbeid blir fulgt opp i FN og i annet relevant utviklingssamarbeid.

Bilateral innsats

En viktig del av oppfølgingen av strategien for næringsutvikling i Sør, er å integrere næringsutvik­ling i ulike sektorer i norsk utviklingssamarbeid. Mens NORFUND har et hovedansvar når det gjelder investeringer i utviklings­landene, ligger hovedtyngden i bilaterale virksomheten for øvrig på bedring av rammevilkår. Eksisterende spesifikke støtteordninger for næringsutvikling gjennomgås nå i lys av erfaringene med internasjonale reformer i bistandsmarkedet og for å styrke forankringen i de enkelte samarbeidslandene. Vektlegging av nærings­utvikling i det generelle strategiske samarbeidet med partnerne i sør er viktig ikke minst innen landbruk og fiskeri, som er helt grunnleggende områder for verdiskaping og sysselsetting i de fleste av Norges samarbeidsland i Sør.

Det er nylig foretatt en gjennomgang av forutsetningene for næringsutvikling i samarbeidsland, i samarbeid med blant andre NHO. Gjennomgangen har kartlagt flaskehalser, behov og muligheter for norsk støtte til forbedringer av ramme­betingelser samt bidrag til bedrifter og næringer i Norges hovedsamarbeidsland og utvalgte andre land (Sri Lanka, Vietnam og Nicaragua). Gjennomgangene har tatt utgangspunkt i landenes og det lokale næringslivets behov, og identifisert områder hvor en fra norske myndigheters og næringslivs side har forutsetninger for å bidra.

Bedriftsutviklingstjenester (Business Development Services, BDS) er et eksempel på bistand rettet mot enkeltbedrifter som nå gis prioritet i norsk bistand. Bedrifts­utviklings­tjenester er en samlebetegnelse på tjenester med formål å forbedre en bedrifts resultater, dens tilgang til markeder, og dens evne til å konkurrere.

I de senere år har man fokusert bedre på hva små-entreprenørene selv mener de trenger for å overkomme interne og eksterne barrierer, og et bredere spekter av bedrifter har fått tilgang til tjenester tilpasset deres spesifikke behov. Det fokuseres også på å bygge lokal kapasitet og markeder for bedriftsutviklingstjenester.

NORFUND

Stortinget etablerte i 1997 Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (NORFUND). Fondets mål er å skape lønnsomme arbeidsplasser og økonomisk vekst i utviklingsland ved å tilby kapital og kunnskap. Investeringene gjøres direkte sammen med norske og utenlandske partnere eller via lokale investeringsselskap som igjen investerer i lokale virksomheter. NORFUND deltar i prosjektene som aktiv eier, og tilbyr risikokapital og kompetanse. Ved at NORFUND selger seg ut når virksomhetene har oppnådd en solid forankring, for så å reinvestere kapitalen i nye tiltak kan NORFUND bruke «de samme pengene flere ganger» og slik oppnå større utviklingseffekt. NORFUNDs forvaltningskapital er i 2004 på ca 2,4 milliarder kroner. Ved utgangen av 2003 hadde NORFUND forpliktet seg til i alt 48 tiltak med en samlet investeringsramme på 1,6 milliarder kroner.

NORFUND foretar nå et økende antall investeringer sammen med norske selskaper, blant annet innen fiskeoppdrett i land som Filippinene, Tyrkia og Kina. En av fondets siste investeringer med et norsk selskap er i en ekspansjon av Grameen Phone i Bangladesh i samarbeid med Telenor. Hoveddelen av NORFUNDs investeringer i Afrika er i lokale investeringsfond som igjen investerer i en rekke lokale virksomheter, slik som entreprenørselskapet CETA i Mosambik, grønnsaks­produsenten Goma Estate i Tanzania og farmasiprodusenten Shelly i Tanzania.

NORFUND etablerte i 2002 sammen med Statkraft selskapet Statkraft NORFUND Power Invest AS. Selskapet skal utvikle, eie og drive miljøvennlige, mindre kraftanlegg i utviklingsland. Satsningen inngår i Regjeringens oppfølging av Johannesburg-toppmøtet som vektlegger tilgang på fornybar energi. SN Power som er en industriell investor med bred grenseflate mot norsk næringsliv, vil være et viktig norsk bidrag for å øke forsyningen av fornybar energi og styrke miljøvennlige energisystemer generelt i utviklingsland.

NORFUND er en naturlig partner for norske bedrifter som identifiseres gjennom videre gjennomføring av strategien for næringsutvikling. Som en oppfølging av evalueringen av NORFUND arbeides det nå med å styrke koblingen til andre virkemidler i strategien for næringsutvikling på landnivå, samt å tilpasse dagens ordninger slik at de blir enklere å utnytte for norsk næringsliv, blant annet gjennom en tettere samordning med NORADs tilskuddsordninger. NORAD og NORFUND vurderer også nå konkret samarbeid om en ny finansieringsmekanisme for småentreprenører i utviklingsland. NORFUNDs virksomhet på landnivå vil bli fulgt nøye, med vekt på fondets engasjement i små og mellomstore bedrifter, dets risikoprofil og kobling til andre virkemidler innen strategien for Næringsutvikling i sør. Målet er å utvikle et bedre og mer strategisk samarbeid på dette området i våre samarbeidsland.

NORADs tilskuddsordninger

NORAD forvalter en rekke mindre tilskuddsordninger som i stor grad rettes inn mot den enkelte bedrift eller næring. De stimulerer og legger til rette for bred deltakelse fra norsk og utenlandsk næringsliv i arbeidet for næringsutvikling i sør og skal blant annet bidra til styrket samarbeid om næringsutvikling og handel mellom bedrifter i Norge og bedrifter i utviklingslandene. Her har en høstet interessante erfaringer fra det såkalte «Matchmaking-­programmet» for Sør-Afrika, India og Sri Lanka, og en utvidelse av programmet til andre land er nå under planlegging. Videre gis det støtte til forundersøkelser med tanke på bedrifts­etablering, «joint ventures» og handelssamarbeid i utviklingsland, og til opplæringstiltak av lokalt personell i forbindelse slike etableringer, samt ulike handelsfremmende aktiviteter. Disse ordningene finansieres gjennom budsjett for Nærings- og handelstiltak (kap 161, post 70) over statsbudsjettet.

I tillegg forvalter NORAD ordningen med blandede kreditter. Kredittene har tradisjonelt vært bundet til kjøp av varer og tjenester i Norge, men er nå avbundet og gjenstand for internasjonal anbudskonkurranse. Målsettingen med blandede kreditter er å øke tilgangen til kapital og kompetanse for utviklingslandene hvor bistandsmidler bidrar med mellom 35 og 50 prosent av størrelsen på ellers kommersielle investeringer. Tradisjonelt har blandede kreditter i stor grad gått til bedring av infrastruktur på områder som vann og sanitær, kraftforsyning, elektrifisering og telefoni.

Garantiordninger

Garanti-instituttet for eksportkreditts (GIEK) garantiordninger står sentralt i arbeidet for å øke norske bedrifters økonomiske engasjement i utvik­lingsland. Dette gjelder investeringer såvel som eksport av varer og tjenester, herunder ved bruk av NORADs ordning for ubundne blandede kreditter. Garantirammen for den særlige ordningen for garantier til og investeringer i utviklingsland, som benyttes i forbindelse med kommersielt engasjement i de fattigste utviklingslandene, har tidvis vært fullt utnyttet. Dette har gjort det vanskeligere for norske bedrifter å engasjere seg i disse landene og er en vesentlig begrensning på mulighetene til økt engasjement fra norske bedrifter i de fattigste utviklingslandene og dermed også til å utvikle kommersielle markedsmuligheter på sikt. Ordningen er nå operativ, men regjeringen vil arbeide videre med sikte på å finne en robust løsning på det langsiktige finansieringsbehovet for særordningen.

Regjeringen vil:

• fortsette oppbyggen av NORFUND til et robust redskap for investeringer og næringsutvik­ling i utviklingslandene.

• følge opp evalueringen av NORFUND i nær dialog med ledelse og styre, blant annet med fokus på å finne en balanse mellom avkastning og risiko som muliggjør flest mulig lønnsomme investeringer i fattige utviklingsland.

• styrke samordningen av hele virkemiddelapparatet for næringsutvikling i Sør, med særlig fokus på ambassadene, herunder videreutvikle NORADs virkemidler for økt handel og etableringer i utviklingsland.

• fortsette engasjementet for effektive og målrettede multilaterale virkemidler for å støtte næringer og bedrifter i Sør, med vekt på fattigdomsorientering, addisjonalitet og god samordning på tvers av ulike virkemidler og organisasjoner.

7.4 Norsk næringsliv som partner i utviklingspolitikken

Næringsutviklingens sentrale plass i norsk utvikl­ingspolitikk gjør norsk næringsliv til en naturlig partner for norske bistandsmyndigheter. Norske bedrifter og næringsorganisasjoner besitter erfaringer, verdier og tilnærmingsmåter som kan være verdifulle for næringslivsaktører i Sør. Samarbeidet med norsk næringsliv har også vist at motivasjonen for å bidra er stor i mange kretser.

For næringslivet utgjør utviklingslandene et stort og voksende marked. Mens vekstratene i vestlige land ligger mellom 0 og 3-4 prosent, har veksten i en rekke utviklingsland vært på mellom 5 og 10 prosent i perioder. Risiko er en del av enhver investeringsbeslutning, men mye tyder på at norsk næringsliv i stadig større grad vil investere og skape verdier og arbeidsplasser i den fattige delen av verden. Regjeringen ser svært positivt på denne utviklingen, som i stor grad foregår uten direkte økonomisk støtte fra norske myndigheter.

Samtidig er det et faktum at en svært liten andel av både norske og utenlandske investeringer går til de fattigste landene. Dette er en store utviklingspolitisk utfordring. Det arbeides derfor videre med å styrke samarbeidet mellom norske myndigheter, organisasjoner og næringsliv, med tanke på å utvikle kompetanse og gunstige rammeverk for å bidra til nye arbeidsplasser, verdiskaping og økonomisk vekst. Bedriftene, og organisasjoner som NHO og LO, deltar på flere arenaer hvor videre rammer for norsk politikk og virkemidler for næringsutvikling i Sør utformes:

• Samarbeidsavtalen som nylig ble inngått mellom Innovasjon Norge og Utenriks­departementet, som et ledd i omorganiseringen av virkemiddel­apparatet for norsk næringsliv, jf. St. prp. nr. 51 (2002-2003) Virkemidler for et innovativt og nyskapende næringsliv, innebærer en styrking av myndig­hetenes engasjement overfor norsk næringsliv. Det er regjeringens målsetning at dette også skal bidra til å gjøre virkemidlene for næringsutvikling i sør mer tilgjengelige og til å øke kontaktflaten mellom næringslivsaktører og de ansvarlige for utviklingspolitikken. Utenriksstasjonene vil her få en mer aktiv rolle som et bindeledd og med råd og bistand til norsk næringsliv.

• Gjennom videreføringen av strategien for næringsutvikling i sør, som blant annet omfatter gjennomganger av barrierer og muligheter for næringsutvikling i norske samarbeidsland, har norske myndigheter utviklet en betydelig kontaktflate mot norske bedrifter som enten er etablert eller vurderer investeringer i disse landene.

• Norske myndigheter og NHO inngikk i 2002 en avtale om å opprette et eget sekretariat for utviklingssaker i NHO. Sekretariatet finansieres av NORAD og er en viktig arena for både konkrete tiltak i samarbeid med nærings­organisasjoner i Sør, og som katalysator av ideer og muligheter for økt offentlig/privat samarbeid om næringsutvikling.

• NORAD og Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH) inngikk nylig en samarbeidsavtale som skal bidra til økt kontaktflate mellom eksportører i utviklingsland og importører i Norge.

Felles utfordringer

Både nasjonalt og internasjonalt er virkemiddelapparatet for å stimulere til investering i Sør i endring. Fokus på å nå de fattige, på effektivisering av bistanden og på nasjonalt eierskap og integrering av også disse formene for bistand i nasjonale fattigdomsstrategier står sentralt. OECDs anbefalinger om avbinding av næringslivsbistanden vil bidra til dette, og også gjøre det lettere for næringslivet i utviklingslandene å dra nytte av de ulike støtteordningene. Avbinding av næringslivsordningene ble gjennomført i Norge fra og med 2002, og har også ført til at NORFUNDs investeringsmekanismer er avbundet.

Norge er en pådriver i OECD-sammenheng i arbeidet for å skape et åpent og velfungerende bistandsmarked med like konkurransevilkår. Norske næringslivsaktører opplever fortsatt problemer med å vinne frem i forhold til andre lands støtteordninger. Dette er en utfordring norske myndigheter tar på alvor. Fra norsk side er man spesielt engasjert i arbeidet for å harmonisere innkjøps­prosedyrene i forbindelse med innkjøp i OECD og i utviklingsland, blant annet for å unngå «dumping» av miljø- og sosiale standarder i internasjonale anbudsprosesser. Norge støtter også initiativer i regi av OECD og Verdensbanken for å styrke og effektivisere innkjøpssystemer og rutiner i utviklingslandene.

Regjeringen samarbeider konkret med næringslivet og organisasjonene for å stimulere til økt engasjement for næringsutvikling i Sør fra norsk næringslivs side. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen nå oppretter en ny anbudsgarantiordning som skal bidra til å senke barrierene for særlig mindre norske bedrifter mot å delta i internasjonale anbudskonkurranser om bistandsfinansierte aktiviteter. Ordningen er en refusjonsordning hvor bedrifter som ikke vinner frem i anbudskonkurranser, får refundert deler av kostnadene ved å utforme tilbudsdokumenter. Ordningen vil bli finansiert av NORFUND og administrert av GIEK.

Arbeidet med å skape et mer rettferdig og åpnere internasjonalt marked for bistandsfinansierte varer og tjenester vil fortsatt ha høy prioritet. NORAD har nylig opprettet en database som gir opplysninger om forretningsmuligheter innenfor utviklingssamarbeidet, herunder aktiviteter og programmer som får norsk finansiering. Målet er at norske bedrifter gjennom denne skal få informasjon så tidlig som mulig. I samarbeid med næringslivet vil NORAD videreutvikle dette redskapet og gjøre det så proaktivt som mulig med hensyn til å legge til rette for økt deltakelse fra norske bedrifter i det internasjonale bistandsmarkedet. En vil også vurdere hvordan ambassadene, herunder Innovasjon Norge, kan bidra med informasjon til databasen som ellers ikke er tilgjengelig for norske aktører.

En vil videre fra Regjeringens side arbeide for å gjøre virkemiddelapparatet som helhet lettere tilgjengelig for norske bedrifter.

I nær kontakt med næringslivet vil bistandsmyndighetene foreta en samlet gjennomgang av hvordan de norske virkemidler for næringsutvikling i sør fungerer, i lys av aktuelle reformer i det internasjonale bistandsmarkedet og for å bidra til økt forankring av arbeidet for næringsutvikling på landnivå. Gjennomgangen skal sammenligne norske støtteordninger med andre lands ordninger på området. Målet er å gjøre ordningene så effektive og relevante som mulig som redskap for næringsutvikling i sør, og innenfor et slikt perspektiv så interessante og tilgjengelige som mulig for norske bedrifter.

Regjeringen har nylig tatt initiativ til opprettelsen av felles arbeidsgrupper mellom myndigheter, næringsliv og forskning på områder hvor den samlede norske kompetansen (forvaltning, næringsliv, forskning) er spesielt interessant for utviklingslandene, som energi, fiskeri/akvakultur, maritime tjenester og IKT (bl.a. telemedisin, fjern­undervisning). Dette gjøres for å styrke og spisse norsk innsats på områder hvor Norge har unik kompetanse, og samtidig tilrettelegge for økt norsk næringslivsengasjement i utviklingssamarbeidet.

Regjeringen vil:

• skape og videreutvikle felles arenaer hvor departementer, offentlige etater, næringsliv, organisasjoner og forskningsmiljøer i fellesskap utarbeider strategier for økt norsk innsats i utviklingsland på områder hvor Norge innehar unik og etterspurt kompetanse.

• igangsette ordningen med anbudsgaranti for å avlaste risikoen for særlig mindre norske bedrifter som konkurrerer om bistandskontrakter internasjonalt.

• fortsette og intensivere arbeidet internasjonalt, blant annet i OECD-sammenheng og i Verdensbanken, for et mer åpent og effektivt bistandsmarked som gjør det lettere for norske bedrifter til å konkurrere om anbud.

• foreta en samlet gjennomgang av virkemiddelapparatet for næringsutvikling, med sikte på nødvendige tilpasninger for å gjøre virkemidlene mer effektive og anvendbare i lys av internasjonale reformer i bistandsmarkedet, samt å øke strategisk fokus og bedre forutsetningene for samordning på landnivå. En sammenligning med tilsvarende mekanismer i en del andre OECD-land vil inngå i dette arbeidet.

7.5 Å frigjøre potensialet i uformell sektor

Et stort flertall av befolkningen i utviklingsland lever i og henter sitt utkomme fra den såkalte uformelle sektor. Dette gjelder store deler av landbrukssektoren. Det gjelder også i slumområdene i de voksende byene. Med tanke på at andelen innbyggere i utviklingslandene som bor i byer antas å stige kraftig i de neste 30 år, og at disse i meget stor grad vil bli slumbeboere, vil betydningen av å løse utfordringer forbundet med uformell sektor øke i tiden som kommer. Å tilhøre den uformelle sektor innebærer at en gjerne er avskåret fra grunnleggende økonomiske rettigheter og å benytte seg av rettstjenester og formelle finansieringskilder. Men i områder der befolkningen selv er satt i stand til å gjøre noe med sin egen situasjon, ser en at store forbedringer kan skje. Dette gjelder både befolkningen på landsbygda og den økende slumbefolkningen i byene.

I de senere årene er det særlig utviklet to sett tiltak som er direkte innrettet mot å frigjøre vekst- potensialet for næringsutvikling og sysselsetting i uformell sektor. Det dreier seg om formalisering av bruks- og eiendomsrettigheter og om lån til småprodusenter.

Retten til å bruke og å eie bolig, jord og virksomhet

Mangel på avklarte rettigheter til økonomiske verdier som bolig, jord eller virksomhet er et grunnleggende problem for en stor del av befolkningen i den uformelle sektor. I en rapport fremlagt av FN-kommisjonen for privat sektor og utvikling 1 i mars 2004, pekte på at fattige mennesker som er sysselsatt i uformell sektor i større grad enn i dag må få formalisert og dokumentert sin rett til eiendom og produksjonsmidler. På denne måten kan de få mulighet til å ta opp lån, utvide sin virksomhet, øke vekstdynamikken i økonomien, forbedre sin egen livssituasjon og bidra til å skape arbeidsplasser.

Konsekvensene av manglende økonomisk rettssikkerhet er mange, både for den enkelte og for samfunnet som helhet. For den enkelte dreier det seg om dårlige muligheter til å ta opp lån for å kunne etablere eller utvide en økonomisk virksomhet. Det dreier seg også om manglende beskyttelse mot vilkårlighet fra offentlige myndigheter, politi og andre instanser. Disse må ofte «håndteres» gjennom bestikkelser. På mange måter blir korrupsjon selve skjæringsflaten mellom den enkelte økonomiske aktør i den uformelle økonomien og den offentlige sektor.

For samfunnet som helhet innebærer mang­lende formalisering av økonomien at de betydelige verdiene i uformell økonomi ikke kan mobiliseres verken til private eller offentlige investeringer. Den innenlandske sparingen blir kronisk lav og skattegrunnlaget smalt.

«Formalisering» av den uformelle økonomien gis nå økende prioritet i norsk utviklingspolitikk. Dette skjer samtidig med at stadig flere utvik­lingsland, inkludert flere av våre samarbeidsland, nå etterspør assistanse på dette området med sikte på et samarbeid både på landnivå og i internasjonale fora. Det gjelder for eksempel Tanzania, Sri Lanka, Nigeria og Madagaskar. Dialogen vil også inkludere sentrale institusjoner som UNDP og Verdensbanken.

I de fleste illegale bosettinger og slumområder er risikoen for å bli vilkårlig fratatt boligen stor. Den usikkerhet dette skaper, fratar beboerne incitament for å legge egeninnsats i å forbedre et i utgangspunktet helsefarlig og uverdig husvære. FNs bosettingsprogram UN HABITAT har siden 2000 drevet en kampanje for trygghet for disposisjonsrett til boliger, initiert av Norge. Ved å gi slumbeboere slik sikkerhet motiveres de for å forbedre boligene, noe som også gir bedre utgangspunkt for hjemmebasert næringsvirksomhet. Dette gjelder i stor grad kvinner i slumområdene, ofte alene-mødre, som benytter denne muligheten når det blir lagt til rette for det.

Formalisering av bruks- og eiendomsrettigheter er selvsagt ingen magisk løsning på fattigdomsproblemene. Det er snarere snakk om å ta tak i en problemstilling som for ofte har vært oversett i internasjonalt utviklingssamarbeid men hvor mange utviklingsland nå ønsker assistanse. Norsk kompetanse på området er dessuten etterspurt, ettersom registersystemet med basis i Brønnøysundregistrene anses for å ligge i tet internasjonalt hva gjelder effektivitet og brukervennlighet. Det er imidlertid langt fra tilstrekkelig å innføre nye registersystemer. En vellykket formalisering av økonomien krever en omfattende reformprosess med sterk politisk forankring og folkelig støtte. Dette har direkte sammenheng med innsats for bedre styresett og handler om å gjøre staten til en positiv endringskraft som muliggjør næringsutvikling og verdiskapning heller enn å hindre det. Kvinners juridiske rettigheter må prioriteres og sikres bedre. For eksempel mangler kvinner arverett i svært mange utviklingsland. Det er ikke minst viktig å redusere barrierer som i praksis hindrer eller straffer dem som forsøker å formalisere en virksomhet. Dette dreier seg om byråkratiske og dyre prosesser for godkjenning, som i mange land kan ta mange år. Det dreier seg også ofte om et ekstremt høyt skattenivå for «lovlig» virksomhet. Det er med andre ord viktig å ha en bred tilnærming som er tilpasset behovene og forholdene i det enkelte land.

Små lån gir store muligheter

Mikrofinans er et annet tiltak som stimulerer fattige entreprenørers verdiskapning. Mikrofinans er samlebetegnelsen på finansielle tjenester for lavinntektsgrupper som tradisjonelt ikke har hatt tilgang til kommersielle banker og retter seg særlig mot enkeltpersoner – ofte kvinner – og bedrifter med en til 5 ansatte, Dette er husholdninger og bedrifter som ikke har tilgang til regulære banker pga. manglende garantier i egen eiendom, og de høye administrasjonskostnadene som er forbundet med små lån.

Mikrofinans tar utgangspunkt i fattige menneskers egne ressurser. Økt tilgang til denne typen finansielle tjenester, inkludert sparing, styrker fattige familiers muligheter til å skape egne inntekter og få menneskeverdige boligforhold og. Mikrofinans betraktes i dag som en viktig del av et lands totale finanssektor. Giverkonsortiet CGAP (se boks 7.6) bidrar til å forbedre dette virkemidlet og til å harmonisere givernes aktiviteter på området.

Regjeringen vil:

• bidra til at formalisering av fattiges bruks- og eiendomsrettigheter kommer høyere på den internasjonale utviklingsdagsorden

• sikre støtte – samordnet med andre givere – til samarbeidsland som etterspør assistanse til gjennomføring av de omfattende juridiske og institusjonelle reformene som formalisering krever, og bistå med å bringe inn den fremste kompetanse og ekspertise på dette feltet.

• bidra til videreutviklingen av risikofinansiering som et virkemiddel for effektiv fattigdomsreduksjon.

7.6 Landbruk og næringsutvikling.

Landbruket utgjør en stor del av den uformelle sektor samtidig som det ofte også utgjør en betydelig del av den formelle økonomien. Landbruket har en dominerende stilling i mange av de fattigste landene, både målt i andel av nasjonaløkonomien og av eksportverdi. Produksjon og salg av varer og tjenester til landbruket og videreforedling og omsetning av produktene derfra utgjør ikke sjelden det viktigste grunnlaget for lønnet arbeid og for den uformelle sektoren. Landbruket er en drivkraft for utvikling som også kommer bybefolkningen til gode. Denne sektoren er derfor helt sentral for økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse i fattige land. Selv om en nå ser en positiv utvikling flere steder, har satsingen på landbruk de siste tiår vært synkende i mange av de fattigste utviklingsland og også som satsingsområde for utviklingssamarbeid. Dette har hatt negative konsekvenser på en rekke områder. Mens matvareproduksjonen har steget med 40 prosent per innbygger verden totalt i de siste 20 år – har produksjonen per innbygger sunket med 5 prosent i Afrika. Neglisjeringen av landbruket har konsekvenser både for sysselsetting og i forhold til matsikkerhet. Bistanden til landbrukssektoren har sunket i absolutte tall – og også som andel av den totale bistanden: fra omlag 15-20 prosent på 1970 tallet til 5-6 prosent på 1990-tallet. Norsk bistand til landbruks­sektoren ligger nå på 3,9 prosent av den totale bistanden. Regjeringen har som mål å øke ressursene til landbruksutvikling vesentlig de kommende årene.

Norsk bistand har tradisjonelt vært rettet mot prosjekter som har hatt som formål å øke produktiviteten i jordbruket. Produktivitetsøkning alene øker imidlertid ikke inntektene vesentlig med mindre det er avsetningsmuligheter. Små, sårbare produsenter kan ikke øke innsatsen dersom det ikke er etterspørsel. Etterspørsel kommer fra lokale, regionale og internasjonale markeder. Det må derfor satses på å støtte tiltak for å øke tilgjengeligheten til markeder lokalt, regionalt og internasjonalt. Tilrettelegging for tilgang til et velfungerende hjemmemarked er en viktig forutsetning for produksjonsvekst og videreforedling, men det er ikke nok.

Utviklingslandenes varer møter generelt økende beskyttelse på industrilandenes markeder jo høyere grad av bearbeiding de har, jf. kap 3. Markedstilgangen er lettest på typiske tropiske produkter der konkurransen med produkter fra industriland blir mindre. Dette er imidlertid svært ustabile produktmarkeder og en ensidig satsing på produksjon og eksport av varer som for eksempel kaffe, kakao og tobakk, har mindre positiv effekt på matsikkerheten 2 og utviklingen i landene. 3

For å få bedre utviklingseffekt fra eksport er det derfor viktig at varer fra utviklingsland møter mindre handelshindringer i industriland, slik at det kan legges til rette for mindre ensrettet og mer bearbeidet eksport. For de minst utviklede land er det nå større mulighet til å utnytte toll- og kvotefri adgang til industrilandenes markeder. Dette vinduet må utnyttes bedre. Her er det imidlertid påkrevet med bistand til å forbedre kapasitet og kompetanse gjennom hele verdikjeden for å få bedre utviklingseffekt lokalt fra økt eksport.

Regjeringen har nylig utarbeidet en handlingsplan for norsk bistand til landbruksutvikling. Det tradisjonelle produktivitetsfokus for landbruksbistand er forlatt til fordel for en bred tilnærming som legger vekt på politiske reformer, nærings­utvik­ling, produktkvalitet, lokale markeder og eksport, rettigheter og miljø. Handlingsplanen bygger på de bistandsfaglige målsetninger om giversamarbeid, pragmatisk kombinasjon av bilaterale og multilaterale kanaler og innpassing i mottakerlandenes egne strategier. I henhold til planen skal den norske, bilaterale innsatsen konsentreres om land som selv prioriterer landbruket. Regjeringen vil identifisere to til tre pilotland for en styrket landbrukssatsning. Aktuelle land vil kunne være Zambia, Malawi, Etiopia, Tanzania, Uganda, Mosambik og Madagaskar. Samarbeidslandenes egne fattigdomsstrategier vil bli lagt til grunn for satsingen, og den konkrete sammensetningen av tiltak vil bli utarbeidet i nær sammenheng med regjeringene i samarbeidslandene og med andre givere, slik at en til sammen oppnår et bredt spekter tiltak som i størst mulig grad kan dekke hele jord-til-bord kjeden.

Norsk satsing skal:

• støtte politiske reformer for å bedre landbrukets rammebetingelser.

• ta utgangspunkt i et bredt perspektiv for bedre matvaresikkerhet.

• styrke kvinners rettigheter i og grunnlaget for kvinners deltagelse i landbruksutvikling.

• fremme utvikling av landbrukssektoren som en del av en bredere næringsøkonomisk satsning.

• fokusere på primærproduksjon så vel som næringsutvikling i tilknytning til landbruksproduksjon, eksempelvis i innsatsvarer, rådgivning, videreforedling, salg og eksport.

• bidra til å sikre bærekraftig bruk av naturressurser, inklusive bevaring og bruk av genetiske ressurser.

• bidra til å sikre bruks- og eiendomsrettigheter for fattige brukere til jord og vann.

• fokusere på relevant utdanning og produsentnær forskning.

• i områder der det er relevant, skal innsats for å redusere usikkerheten forbundet med tørrlandsproblematikken normalt inngå i satsingen.

• bidra til å motvirke skadeeffektene av hiv/aids-epidemien i matvare­produksjonen.

Bistand til å øke produktiviteten i landbruket skal fortrinnsvis kanaliseres til små og mellomstore enheter i landbruket – dette har en særlig virkning for fattigdoms­situasjonen på landsbygda. Det skal satses mer på å skape større ringvirkninger av primærproduksjonen ved videreforedling og tjenesteproduksjon. Det tradisjonelle fokus på produktivitetsøkning i norsk landbruksbistand er videreutviklet til å omfatte en bredere tilnærming der man ser landbruksnæringen og tilknyttet virksomhets bidrag til bærekraftig vekst og fattigdomsbekjempelse i de fattigste landene i sammenheng.

Regjeringen legger vekt på nær sammenheng mellom landbruksutvikling og andre tiltak for utvikling av privat sektor.

På landsbygda er små og mellomstore enheter de mest sentrale både når det gjelder sysselsetting og mht. produksjon for eksport og det lokale markedet. Disse virksomhetenes muligheter hemmes av begrenset tilgang til kompetanse om relevant teknologi, produktutvikling, markedsføring og -utvikling. De er derfor viktige målgrupper for norsk støtte til næringsutvikling basert på primærnæringene i de fattigste landene. En annen viktig målgruppe er lokale småentreprenører, ikke minst kvinner, som med små midler kan starte aktiviteter som bidrar til å dekke behov i lokalsamfunnet og samtidig gir lokal sysselsetting. Økt tilgang til finansielle tjenester og bedrifts­utviklings­tjenester tilpasset fattiges behov bidrar til å utvikle lokale småbedrifter. For kvinner er det ikke minst viktig å styrke deres juridiske rettigheter, ikke minst til å eie og arve jord, bolig og næringsvirksomhet.

Den fattige landsbygdbefolkningen har bedre muligheter til å ivareta sine interesser dersom det finnes velfungerende institusjoner som kan organisere bedre tilgang til innsatsvarer og for markedsføring av produktene. Slike institusjoner er også sentrale for effektiv spredning av teknologi og kunnskap. De fleste av våre samarbeidsland fører nå en mindre sentralistisk og statsdominert landbrukspolitikk med større innslag av markedsøkonomi. Dette reduserer mulighetene til å misbruke produsent­organisasjoner til politiske formål, slik det tidligere var mange eksempler på. Det ligger derfor til rette for en styrking av slike lokale, uavhengige organisasjons­typer drevet etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Fokus for slike institusjoner må være å organisere markedsføring og prisfastsettelse slik at en størst mulig andel tilbakeføres til småprodusentene.

NORFUND anser potensialet for landbruksprosjekter – særlig i Afrika – som betydelig, og vurderer en rekke prosjektmuligheter på dette området. NORFUND arbeider også med nye konsepter for å øke småbøndenes muligheter for leiedyrking knyttet til forretningsprosjekter rettet mot eksport av frukt og grønnsaker med høy kommersiell verdi.

For at utviklingsland skal kunne dra nytte av den markedsadgangen som gis, er det også behov for betydelig faglig og finansiell bistand til å utvikle produksjon og produkter som kan møte vestlige kvalitets- og sikkerhetskrav. Den forretningsmessige tilnærming og de nettverk som NORFUND og dets investeringspartnere står for, vil også bidra positivt på dette området.

Fra norsk side har man valgt å fokusere spesielt på kvalitetsutvikling og -kontroll innenfor arbeidet med å øke eksporten av landbruksvarer fra utviklingsland. Støtte gis bl.a. til oppbygging av institusjoner og lovverk. Norge har bl.a. sammen med Sverige tatt et felles initiativ for å kartlegge behov for faglig bistand med hensyn til veterinære og plantesanitære krav i afrikanske land.

Ved siden av tiltak på tilbudssiden iverksettes også flere tiltak for å øke etterspørselen i Norge av landbruksprodukter fra de fattigste landene. Kvalitet, pris, leveranse­sikkerhet og forutsigbarhet er nøkkelord. Norge har en garantiordning som kan sikre importører mot store økonomiske tap ved kvalitetsmangler ved varen eller for sen leveranse.

Det er innledet en aktiv dialog med næringslivet og importørene om import fra utviklingsland. Sentralt i denne sammenheng er samarbeidet med Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH) for å øke importen fra utviklingsland generelt, og de minst utviklede land spesielt. Kvalitetssikring og rådgivning er også sentralt i arbeidet HSH vil stå for. Det legges vekt på bedre informasjon til forbrukere, for å sikre at det er bred kunnskap om at importen fra utviklingslandene er underlagt de samme kvalitetskrav som importen fra andre land.

Regjeringen:

• har som mål å øke ressursene til landbruksutvik­ling vesentlig de kommende årene. Denne innsatsen skal vurderes innen en 3-5 års periode. Satsingen skal være samlet og tverrsektoriell støtte til landbruksutvikling i samarbeidsland, tilpasset mottakerlandenes egne strategier og prioriteringer.

• vil legge vekt på rettigheter, produktutvikling, handel og bærekraftig bruk av naturressurser, inkludert bærekraftig og rettferdig utnyttelse av genetiske ressurser.

• vil fremme utvikling av landbrukssektoren som en del av en bredere nærings­økonomisk satsing i samarbeidsland.

• vil styrke arbeidet for å forbedre materiell infra­struktur og grunnleggende rammebetingelser og tjenester som tilrettelegger for økt produktivitet og omsetning, entreprenørskap og nyskaping, samt reduserer sårbarhet, herunder ved å bidra til å trygge fattiges bruks- og eiendomsrettigheter, der det ligger til rette for dette.

• vil bidra til kapasitetsbygging for uavhengig produsent-organisering som fremmer fattige småbønders interesser og ivaretar deres behov knyttet til innkjøp og markedsføring. Et viktig siktemål er at småbøndene selv, deriblant kvinner, deltar i utviklingen og driften av slike produsentorganisasjoner.

• vil prioritere å tilby egenkapital og lån gjennom NORFUND til kommersielt levedyktige prosjekter innen landbrukssektoren, også i samarbeid med finansinstitusjoner i fattige utvik­lingsland.

• vil bidra med faglig og finansiell bistand for at utviklingslandene skal kunne utnytte sitt eksportpotensial, bl.a. gjennom tiltak for å øke produktiviteten og bedre kvaliteten på fattige lands produkter.

• vil satse på plante- og dyresanitære tiltak og annen kvalitetssikring for å øke landenes muligheter til å få innpass på industrilandenes markeder.

• vil styrke innsatsen for å øke utviklingslands, og spesielt MULs, eksport til Norge, bl.a. i samarbeid med næringslivet og frivillige organisasjoner.