7 Reduserte klimagassutslipp – jordbruk, mat og forbruk

Regjeringens mål er at eksisterende og nye virkemidler i primærnæringene og avfalls­sektoren utløser en reduksjon i klimagass­utslippene med 1,0–1,5 millioner tonn CO2 -ekvivalenter i denne sektoren i forhold til den referansebanen som legges til grunn i Statens forurensningstilsyns tiltaksanalyse fra 2007. Målene knyttet til sektorene er basert på anslag og vil måtte revurderes dersom endringer i framtidige prognoser, kostnader, teknologi­utvikling eller andre vesentlige, endrede forutsetninger tilsier det. Dersom utviklingen går i retning av at målene ikke realiseres, vil ­regjeringen vurdere ytterligere tiltak.

FAO legger til grunn at produksjonen av mat må være 50 prosent høyere i 2030 enn i dag, og dobles innen 2050. I denne sammenhengen er det en klar plikt også for Norge til å forvalte arealene godt for å produsere mat til egen befolkning. Produksjonen av mat skal skje på en bærekraftig måte. Prognosene for den norske folketallsutviklingen tilsier at det er en million flere innbyggere i Norge i 2030. Landbruks- og matpolitikken må også i Norge innrettes med sikte på å skaffe mat til en stadig voksende befolkning.

Jordbruksproduksjonen er en del av karbon­kretsløpet. Plantene som dyrkes binder store mengder karbon, og brukes direkte som mat eller som fôr til husdyr. Karbonet går videre i matvarene. Maten og matavfall blir så fordøyd eller brutt ned, slik at karbonet i all hovedsak havner tilbake i atmosfæren som CO2 . Dette blir regnet som et nullsumspill i klimasammenheng. I tillegg kommer imidlertid jordbruksproduksjonens utslipp av metan, lystgass og forbruk av fossil energi.

Klimagassutslippene fra jordbruk og matproduksjon må begrenses samtidig som matproduksjonen må øke. For å oppnå dette må det settes inn tiltak i alle deler av verdikjeden for mat. Det er i denne sammenhengen en viktig oppgave å øke lagringen av karbon i jord, redusere klimagassutslippene fra jord, optimalisere bruken av nitrogen, redusere matavfall og utnytte matavfallet til energiformål.

7.1 Jordbruket, maten og klimautfordringen

7.1.1 Reduksjonsmål for klimagassutslipp fra landbrukssektoren

St.meld. nr. 34 (2006–2007) Norsk Klimapolitikk gir, i tillegg til strategier for internasjonalt arbeid og nasjonale klimamål, også en omtale av klimaarbeidet i de enkelte sektorene i Norge, herunder landbruket. Det er forutsatt at alle sektorene skal bidra med utslippsreduserende tiltak og andre tiltak som kan sikre at Norge bidrar positivt til å få ned Norges og verdens utslipp av klimagasser. De nasjonale utslippene er delt inn i fire hovedsektorer som har fått egne mål for utslippsreduksjoner i 2020. Disse sektorene er 1) petroleum og energi, 2) transport, 3) primærnæringer og avfall og 4) industri.

For primærnæringer og avfall er målet formulert slik:

«Regjeringens mål er at eksisterende og nye virkemidler i primærnæringene og avfallssektoren utløser en reduksjon i klimagassutslippene med 1–1,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i denne sektoren i forhold til den referansebanen som legges til grunn i Statens forurensningstilsyns tiltaksanalyse. Målene knyttet til sektorene er basert på anslag og vil måtte revurderes dersom endringer i framtidige prognoser, kostnader, teknologiutvikling eller andre vesentlige, endrede forutsetninger tilsier det. Dersom utviklingen går i retning av at målene ikke realiseres, vil regjeringen vurdere ytterligere tiltak.»

I dette kapitlet presenteres tiltak for å redusere utslippene fra jordbruks- og matproduksjonen med minst 1,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, slik at landbruket vil innfri sin andel av sektormålet for primærnæringer og avfall på 1,0 – 1,5 millioner tonn. Behovet for virkemiddelanalyser og innføring av nye virkemidler for å utløse tiltakene, er beskrevet og belyst. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med vurdering av virkemidler og tiltak, innen utgangen av 2010.

Dette kapitlet viser videre sammenhengene mellom matproduksjon og klima, og utfordringene som sektoren står overfor knyttet til å produsere nok mat til en voksende befolkning, og samtidig redusere utslippene. Vurderingene knytter seg til hele verdikjeden for mat med en hovedvekt på primærleddet.

7.1.2 Jordbrukets rolle i klimasammenheng

Jordbruksproduksjonen er en del av karbonkretsløpet. Plantene som dyrkes binder store mengder karbon og brukes direkte som mat eller som fôr til husdyr. Karbonet går videre i matvarene. Maten og matavfall blir så fordøyd eller brutt ned, slik at karbonet i all hovedsak havner tilbake i lufta som CO₂. Dette blir regnet som et nullsumspill i klimasammenheng. I tillegg kommer imidlertid jordbruksproduksjonens utslipp av metan, lystgass og forbruk av fossil energi.

Det er lagret store mengder karbon i jordbruksjord. Bioforsk har anslått karbonlageret i norsk jordbruksjord til omlag 200 millioner tonn karbon. Jordbrukets rolle i klimasammenheng relaterer seg i betydelig grad til om jordbruksaktiviteten bidrar til en netto lagring eller til et netto tap av karbon fra jordbruksjord. Jordbruket slipper også ut klimagasser når husdyr omdanner karbon til metan, og fra nitrogenbruk som gir drivhusgassen lystgass. I tillegg kommer jordbrukets bruk av fossil energi.

7.1.3 Matproduksjon for en stadig voksende befolkning i verden

Verdens befolkning vil trolig være om lag åtte milliarder mennesker i 2030 og om lag ni milliarder i 2050. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har vist at dersom det skal være mulig å fø en voksende befolkning må jordbruksproduksjonen økes med 50 prosent innen 2030 og dobles innen 2050.

Matsikkerhet og behovet for utvikling av landbruket i u-land fikk betydelig omtale i utviklingsmeldingen, både i forhold til fattigdomsbekjempelse og klima. Klimaendringene er en direkte trussel mot matsikkerhet i enkelte deler av verden. Samtidig som verden får flere munner å mette, vil tørke, forørkning, flom og oversvømmelser føre til at produktiviteten i jordbruket i enkelte områder av verden vil falle.

Jordbruket har en nøkkelrolle i å finne løsninger for redusere utslipp av klimagasser, og samtidig finne fram til nye bærekraftige løsninger for økt jordbruksproduksjon. Nye løsninger og tilpasninger til klima i endring forutsetter systematisk utveksling og overføring av kunnskap mellom land og verdensdeler. Mange av u-landene har en sårbar matproduksjon, og vil trenge bistand til å bygge opp kompetanse og kapasitet til å gjennomføre gode klimatilpasninger.

Det er sentralt at en ny klimaavtale i København gir rom for et bredt anlagt klimaarbeid, der matsikkerhet drøftes sammen med andre viktige problemstillinger. Matsikkerhetsperspektivet må være ivaretatt i framtidige klimaløsninger. Regjeringen vil arbeide for at matsikkerhet blir en integrert del av oppfølgingen av klimatoppmøtet (COP 15) i København.

I et globalt perspektiv er det viktig å ha et spredt produksjonsmønster for å redusere sårbarheten i matforsyningen. Det er derfor et mål i seg selv å opprettholde eller øke produksjonen av mat i Norge. Den norske befolkningen var om lag 4,7 millioner ved inngangen til 2008. SSB venter at folketallet vil øke i tiårene framover. Med middels nasjonal vekst kan folketallet være 5,8 millioner i 2030, og med høy vekst kan folketallet bli så høyt som 6,3 millioner på dette tidspunktet. Dette gir utfordringer for matproduksjonen i Norge. Det er et mål for norsk landbrukspolitikk å produsere de produktene det er naturlig grunnlag for å produsere her i landet selv.

Regjeringen mener det er mulig å øke produksjonen av jordbruksbaserte matvarer i Norge for å holde følge med økningen i folketallet, men det vil isolert sett bety at utslippene fra jordbruket kan øke.

Regjeringen legger til grunn at klimatiltak i jordbruks- og matpolitikken innrettes slik at klima­utslippene ikke eksporteres til andre land. Økt import av matvarer til Norge kan dermed ikke ses på som et klimatiltak all den tid matproduksjonen vil medføre utslipp av klimagasser uavhengig av i hvilket land den foregår.

7.1.4 Produksjonen styrt av forbruket og naturgitte forhold

Produksjonen av jordbruksvarer i Norge er basert på en rekke viktige faktorer, fra de naturgitte forholdene til etterspørselen fra forbrukerne. Kun tre prosent av landarealet i Norge er jordbruksareal, og dette utgjør 2,2 dekar fulldyrket jord per innbygger. Dette er lite i europeisk sammenheng.

Av 10,3 millioner dekar jordbruksareal, er 3,7 millioner dekar åker og 6,6 millioner dekar eng og beite. For å utnytte disse knappe ressursene i matproduksjonen må drøvtyggerne omforme gras til menneskemat. Graset dekker over 64 prosent av vårt jordbruksareal, og det er omtrent på gjennomsnittet for de globale jordbruksarealene.

Forbrukerne etterspør også varer ut over det som kan produseres i Norge. Selvforsyningsgraden, definert som andelen av matvareforbruket i Norge regnet på energibasis som kommer fra norsk produksjon, er på noe over 50 prosent. Norge har høy import og meget lav eksport av jordbruksvarer.

7.1.5 En bærekraftig norsk matverdikjede

Norsk landbruks- og matproduksjon skal skje på en klimavennlig måte. Hele matverdikjeden, fra primærprodusenten til og med forbrukeren, må vise samfunnsansvar gjennom å redusere utslippene av klimagasser. Jordbruket skal bidra med å redusere tap og øke lagringen av karbon i jord, og redusere utslipp av lystgass og metan. Foredlingsindustrien, grossistene, dagligvareleddet og forbrukeren må sørge for at råvarene foredles, anvendes og transporteres på en effektiv måte slik at miljøbelastningen i verdikjeden reduseres.

Jordbruks- og matpolitikken vektlegger miljøvennlig drift og bærekraftig utvikling. Regjeringen vil integrere klimapolitikken innenfor rammene av eksisterende mål for jordbruks- og matpolitikken.

Landbruks- og matdepartementet vil redusere utslippene fra jordbruket i tråd med internasjonale avtaler og samtidig arbeide for ytterligere utslippsreduksjoner og økt lagring av karbon fra jordbruket utover det som er inne i eksisterende avtaler.

7.2 Klimautfordringer i matverdikjeden

Produksjon av mat genererer klimagassutslipp. Samtidig er det stor usikkerhet knyttet til størrelsen på jordbrukets utslipp. Det er likevel variasjoner, noe som først og fremst er knyttet til den jordbruksmessige praksisen på den enkelte gård mer enn i hvilket land varen er produsert.

Regjeringens målsetting er å gjøre matverdikjeden mer klimavennlig. Kunnskap er nødvendig for å oppnå dette målet. Det foregår mye forskning innenfor klimafeltet, men på en del områder er ikke konklusjonene om hensiktsmessige tiltak i jordbruket tydelige. Det er derfor en utfordring å iverksette tiltak som bidrar til å gjøre verdikjeden for mat mer klimavennlig.

Det er nødvendig å skaffe mer kunnskap om klimaeffektene av enkeltaktiviteter i jordbruket og i matverdikjeden for øvrig. Dette er viktig for å identifisere kritiske faktorer og unngå at tiltak på ett område gir økt klimabelastning i andre ledd i verdikjeden. Tiltakene må også ses i et helhetlig miljøperspektiv hvor blant annet hensyn til kulturlandskap, biologisk mangfold og vannforurensing må vurderes.

7.2.1 Klima, mat og kosthold

Det er per i dag ikke noe entydig svar på hva klimavennlig mat og kosthold er. Dette avhenger av hvor varene er produsert, hvordan de er produsert og foredlet samt hvor langt og hvordan de er transportert.

Kjøtt har vært framstilt som mindre klimavennlig enn andre matvarer, fordi det er store utslipp av klimagasser per kilo produkt. Kjøttproduksjonen er energikrevende, samtidig utnytter den en grasressurs som ellers ikke ville blitt til mat. All matproduksjon gir utslipp av klimagasser i ulik grad. Det er en målsetting at disse utslippene skal være så lave som mulig innenfor rammen av en fornuftig og bærekraftig utnyttelse av jordas ressurser for å sikre befolkningen mat.

Energieffektivitet i matproduksjonen

Tabell 7.1 illustrerer energiinnsatsen i produksjonen av ulike typer matvarer.

Tabellen viser en vesentlig større ressursbruk for husdyrprodukter enn for planteprodukter målt i forhold til energiinnhold. Tabellen viser videre at de lyse kjøttslagene er mindre energikrevende å produsere enn de mørke kjøttslagene med unntak av kombinasjonen melk og kjøtt. På den andre siden kan de lyse kjøttslagene bare produseres på korn, slik at denne produksjonen står i et konkurranseforhold til at korn har stor direkte verdi som menneskeføde. Storfe og sau, derimot, utnytter arealressurser vi ellers ikke kunne brukt til produksjon av mat.

Av planteproduktene er korn i en gunstig stilling, mens av husdyrproduktene er melkeproduksjonen gunstigst. Animalske produkter kommer vesentlig gunstigere ut når vi verdsetter produktene mer etter proteininnhold enn etter energiinnhold.

Kostholdet i Norge

Statistikk fra FAO viser hvor stort tilbud det er av matvarer per person i ulike land. I Norge spises det mer fisk, korn/brødvarer og poteter enn i andre industriland, mens nordmenn spiser mindre grønnsaker. Kjøttforbruket er lavere enn i andre industrialiserte land. Tabell 7.2 viser imidlertid at totalforbruket av kjøtt har økt med rundt 10 kilo per person i perioden fra 1980 til 2003. Økningen har i all hovedsak kommet innenfor de kraftfôrbaserte produktene svine- og fjørfekjøtt, mens forbruket av de andre kjøttslagene har holdt seg noenlunde konstant.

En av årsakene til at kjøttforbruket i Norge er lavere enn i andre land er det relativt høye prisnivået i Norge. Bakgrunnen for dette er norsk landbruks- og matpolitikk og de overordnede målene med denne politikken. Tall fra Norsk institutt for landbruksforskning (NILF) med relative prisnivåer mellom ulike matvaregrupper i Norge og andre land, viser at norske forbrukerpriser ligger over gjennomsnittet i EU med 82 prosent på kjøtt, 64 prosent på brød og kornprodukt, 49 prosent på melk og ost samt 43 prosent på egg. Dette er store forskjeller sammenlignet med andre land. Det er likevel grunn til å følge utviklingen av kjøttforbruket nøye. Forbruket per person bør holde seg innenfor de anbefalingene som helsemyndighetene gir og kan med fordel reduseres for mange nordmenn.

Det er mest energieffektivt å bruke korn til mat for mennesker. I lys av de ressursutfordringene vi vil møte når den globale matproduksjonen må fordobles, vil det trolig være nødvendig med et moderat kjøttkonsum, og da spesielt av kjøtt produsert på korn (kraftfôr). I norsk sammenheng er imidlertid noe korn av en slik kvalitet at det best utnyttes som dyrefôr.

Norske myndigheter gir generelle råd om et sunt kosthold gjennom Helsedirektoratets anbefalinger. Helsedirektoratet peker på at det generelt har skjedd en positiv utvikling i det norske kostholdet de siste 20 årene. Totalt sett spiser nordmenn mindre fett i dag enn tidligere, og det fettet som spises inneholder mindre av ugunstige mettede fettsyrer og transfettsyrer (hardt fett). Nordmenn spiser, sett fra et helsemessig synspunkt, fortsatt for lite frukt og grønnsaker. Det er derfor grunn til å stimulere til økt inntak av frukt og grønt, inkludert proteinrike grønnsaker.

Kunnskap om matens klimabelastning

Landbrukets klimagassutslipp utgjør om lag 9 prosent av Norges totale klimagassutslipp. En alternativ måte å måle utslipp på er å vurdere utslippene i forhold til varers livsløp. For matvarer omfatter livsløpsanalyser (LCA, Life Cycle Analysis) kilder for klimagasser relatert til produksjon av innsatsfaktorer (gjødsel, kalk og annet), transport, bearbeiding, omsetning med videre. Disse utslippskildene er i det offisielle klimagassregnskapet tatt med under andre sektorer som «industri» og «transport».

Gjødsel er en av de viktige innsatsfaktorene i jordbruket. Bruken av nitrogengjødsel øker planteveksten, og dermed også opptaket av karbon fra lufta. Samtidig gir produksjonen av gjødsel klima­gassutslipp. I produksjonen av mineralgjødsel er utslipp av lystgass sentralt. Ved hjelp av ny renseteknologi har det lykkes Yara å redusere utslippene av lystgass med hele 70 prosent. I produksjonen brukes det også betydelige mengder energi. Flere undersøkelser har anslått at energiforbruket i produksjonen av kunstgjødsel på verdensbasis ligger på 40–60 prosent av jordbrukets totale energiforbruk. I Norge er kunstgjødselproduksjonen basert på utslippsfri vannkraft, mens produksjonen i resten av verden krever et betydelig forbruk av fossil energi. Selv om utslippene fra produksjon av mineralgjødsel og produksjon av kjemisk-syntetiske plantevernmidler regnes til industrisektoren, vil driftsformer som bidrar til å redusere bruken av slike innsatsfaktorer likefullt være gunstig i et klimaperspektiv. I denne sammenhengen vil det være sentralt å bygge opp kompetanse om husholdning med næringsstoffer i landbruket generelt, og målretting i bruk av mineralgjødsel spesielt.

Forskningen på det samlede utslippet av klimagasser som indirekte og direkte kan tilskrives matproduksjonen og matforbruket i Norge er i en tidlig fase. Gjennomføring av komplette LCA-studier er ressurskrevende og resultatene bør tolkes kritisk. Dette skyldes flere forhold. Klimaeffekten kan variere etter hvilke faktorer og betingelser som legges inn i beregningene. Produksjonsmåter og prosesser ligger ikke fast over tid, og det kan være vanskelig å belyse et problem ved å ta med alle faktorer i matverdikjeden. Arbeidet med LCA-studier vil derfor være et langsiktig arbeid, og de mest betydningsfulle matproduktene og produksjonsmønstrene må analyseres først. Landbruksproduksjonen i Norge foregår til dels under marginale produksjonsvilkår. En særlig utfordring er variasjonen mellom ulike landsdeler og distrikter når det gjelder klima, topografi og jordsmonn. Derfor vil det ikke være tilstrekkelig å innføre enkle LCA-systemer for norske forhold på generelt grunnlag. Vi må ned på regionnivå og driftssystemnivå. Representative og typiske produksjoner på regionalt nivå med omlag like vekstvilkår må beskrives. Neste steg kan være å differensiere systemene innen regioner i henhold til produksjonsmåter, for eksempel gjødslingsintensitet eller gjødslingssystem (økologisk, integrert, konvensjonelt med videre).

På flere områder er det ulikheter mellom norske forhold og det vi blant annet finner i våre naboland. Dette gjelder arealbruk, infrastruktur, mekanisering, driftsformer, jordtype, variable innsatsfaktorer, høstingsregimer og avlingsnivåer. Når det er sagt, viser livsløpsanalyser i Sverige at så mye som 25 prosent av det totale utslippet av klimagasser stammer fra matverdikjeden.

I figur 7.2 er det satt opp middelverdier for utslipp av klimagasser beregnet ved livsløpsanalyser. De fleste verdiene er beregnet ut fra svenske forhold. Resultatene kan avvike fra norske forhold, men de illustrerer utfordringene knyttet til hva som er klimavennlige matvarer.

Kilde: Institut for livsmedel och bioteknikk (SIK): «GWP-tal på ett urval livsmedelsprodukter», November 2008. Figuren er omarbeidet til norsk.

I debatten rundt klima og mat har det vært vanlig å måle matens klimabelastning i kilo CO₂-ekvivalenter per kilo matvare slik som de lysegrønne søylene i figuren viser. Med bakgrunn i dette kommer kjøtt og ost svært dårlig ut.

Næringsverdien i ett kilo matvare varierer imidlertid kraftig mellom ulike produkter. De røde søylene i figur 7.2 viser matens klimabelastning i kilo CO₂-ekvivalenter per energienhet per matvare. Selv om kjøtt fremdeles scorer høyest, er bildet mer nyansert.

Et fullverdig kosthold må også baseres på andre kriterier slik som karbohydrater og proteiner, noe som ytterligere kompliserer bildet. Figur 7.3 viser utslagene dersom en måler klimabelastningen per kilo protein i produktene.

Kilde: Institut for livsmedel och bioteknikk (SIK): «GWP-tal på ett urval livsmedelsprodukter», November 2008. Omarbeidet til norsk.

Livsløpsanalyser har fortsatt svakheter, fordi mye av det som skal analyseres har vage måleparametre eller ufullstendige data. De livsløpsanalysene vi har i dag, mangler også nettobidraget fra jordbruksproduksjonen i forhold til lagring av karbon i jord. Forskning tyder på at drøvtyggere/grasproduksjon kan gi et positivt bidrag i form av lagring av karbon i jord, noe som reduserer klimabelastningen fra disse produksjonene. Produksjonen av korn og dermed også lyst kjøtt, kan føre til tap av karbon fra jordbruksjord, og dermed gi et negativt bidrag. Effektene kan være betydelige og vil i flere tilfeller kunne gi andre resultater enn de som så langt er presentert.

Klimamerking av matvarer

Teknologirådets rapport «Matens klimaspor» ble overlevert regjeringen ved fiskeriministeren i juni 2008. Aktører i flere land har begynt å se på eller å praktisere klimasporing og klimamerking, blant annet organisasjoner og myndigheter i Sverige og Japan, og store dagligvarekjeder som Wal-Mart i USA og Tesco i Storbritannia.

Et viktig formål med klimamerking er å drive frem utslippsreduksjoner i matverdikjeden ved at forbrukerne foretrekker matvarer med lav klimabelastning. Dette kan bidra til økt konkurranse mellom produsentene og dermed mer klimavennlige produkter. Imidlertid er det fortsatt usikkerhet knyttet til effekten av virkemiddelet. Undersøkelser fra Bærekraftkommisjonen i England viser at et klimamerke alene ikke er tilstrekkelig til å drive fram utslippsreduksjoner bakover i matverdikjeden. Økt kunnskap om matverdikjedens klimabelastning er nødvendig for å iverksette mer målrettede virkemidler og tiltak.

Manglende kunnskap om matens totale klimabelastning er den viktigste årsaken til at det er vanskelig å gi råd til forbrukerne om hva som er et klimavennlig kosthold. Det skaper også utfordringer knyttet til klimamerking av mat. En merkeordning må være veiledende og ha god nytteverdi for forbrukerne. Klimamerking bør fortrinnsvis bygge på internasjonale kriterier for klimasporing. Det pågår et betydelig arbeid i International organization for standardization (ISO) knyttet til utvikling av internasjonale metodestandarder for å vise klimasporene til produkter, kommunikasjonsstandarder og standarder for fastsetting av klimakompetanse. Det er også viktig at eksisterende merkeordninger, som det nordiske miljømerket Svanen, blir vurdert før en ny merkeordning blir gjennomført. Landbruks- og matdepartementet mener det per i dag ikke er tilstrekkelig grunnlag for å innføre klimamerking av mat, men vil følge utviklingen på området nøye.

7.2.2 Planteproduksjonen og karbon i jord

Planteproduksjonen tar opp CO₂ fra atmosfæren og bidrar til lagring av karbon i jord. I tillegg fører planteproduksjonen til utslipp av lystgass og CO₂. Lystgassutslippene kommer fra tilførsel av nitrogen i form av mineralgjødsel, husdyrgjødsel, nitrogenfikserende vekster og fra frigjøring av nitrogen ved nedbryting av organisk materiale. CO₂-utslippene kommer fra nedbryting av organisk materiale i jord. Dersom det tilføres mer organisk materiale enn det brytes ned, vil det foregå netto lagring av karbon i jordsmonnet.

Lagring av karbon i jord

Arealbruksendringer, driftsmåter og jordbruksmessig praksis gir grunnlag for netto lagring av karbon i jord eller netto tap av karbon til atmosfæren. Klimaeffekten avhenger av utgangspunktet før arealbruksendringene iverksettes. Uavhengig av retningen på endringene, vil karbonmengden i jord gå mot en ny likevekt dersom alle andre faktorer (temperatur, nedbør, jordbruksmessig praksis med videre) er konstante. Tidshorisonten er usikker, men mest sannsynlig er det snakk om flere tiår og kanskje også mer enn hundre år.

En stor del av jordbruksarealet i Norge har vært dyrket i flere tiår, og i mange tilfeller også århundrer. Isolert sett skal slike arealer være i likevekt eller endre seg lite, men endringer i ytre faktorer kan påvirke dette. For eksempel viser lange tidsserier med jordanalyser fra Østlandet at karboninnholdet i kornjord går nedover. Dette skyldes en kombinasjon av klimaendringer med økt temperatur og økt jordarbeiding.

Karbonlageret i jordbruksjorda i Norge er trolig relativt stort som følge av et kjølig og fuktig klima. Beregninger viser at det er om lag 200 millioner tonn karbon lagret i norsk jordbruksjord, jf. kapittel 4. Om norsk eng- og beiteareal lagrer, slipper ut eller er i likevekt er usikkert på grunn av manglende data. Enkelte studier i andre land viser en betydelig lagringseffekt, men det er usikkert om dette direkte kan overføres til norske forhold. FNs klimapanel peker på muligheten for å øke karbonlagringen i jord som det klimatiltaket med størst potensial på verdensbasis. Landbruks- og matdepartementet vil sette i gang et kartleggings- og overvåkingssystem som gir kunnskap om potensialet for å lagre karbon i eng og beite i Norge.

Planteproduksjon for økt lagring og redusert tap

Kornproduksjonen medfører økt omdanning av organisk materiale, og dermed slippes det ut mer CO₂ enn i en situasjon med permanent eng eller med eng i et vekstskifte for disse arealene.

En omlegging til større andel eng i Trøndelag og på Østlandet kan derfor, isolert sett, redusere tapet av karbon i jord. En overgang til permanent eng kan gi en betydelig lagringseffekt som vil vare i flere tiår. Eng i omløp vil i mindre grad gi denne positive effekten, men det vil redusere nedbrytingshastigheten betydelig. Engareal har også positive effekter i forhold til avrenning og erosjon. Det brukes gjennomgående mindre plantevernmidler i grasproduksjon, noe som kan være positivt for vannmiljøet. Et vekstskifte med eng har i tillegg positive effekter i form av redusert sykdoms- og ugraspress.

Omlegging til grasproduksjon vil redusere norsk produksjon av korn og gi effekter i forhold til matsikkerheten og norsk landbruksproduksjon for øvrig. Økt grasareal vil innbære at en større del av produksjonen vil bli basert på husdyrhold med drøvtyggere, noe som vil øke klimagassutslippet i form av metan, jf. kapittel 5.

En økning i engarealet vil medføre en reduksjon i kornproduksjonen, som må erstattes med import av matkorn, fôrkorn eller kjøtt. Miljøeffektene av dette, både i Norge og i de landene maten importeres fra, må vurderes. Norge har den laveste andelen dyrket mark i forhold til landets totalareal i hele OECD-området. Den norske andelen på tre prosent dyrka jord er under halvparten av Canada som har nest minst. OECD-gjennomsnittet er på om lag 40 prosent. Norsk jordbruk påvirker dermed naturen i liten grad sammenlignet med andre land. I tillegg har Norge nok vann. Norge har også, sett i et globalt perspektiv, i all hovedsak vann og elver som er lite berørt av avrenning og erosjon fra jordbruket. Økt produksjon et annet sted i verden vil i mange tilfeller ha et større potensial for å ha negativ innflytelse på miljøet enn det som er tilfelle i Norge. Dette skyldes press på restarealer av natur, vannmangel eller vannforurensning.

Det er mulig å gjennomføre tiltak i matproduksjonen som gir økt karbonlagring. Ett eksempel kan være korndyrking på arealer med lavt karboninnhold i jorda. Disse arealene gir også ofte lav avling. Arealer som har blitt planert er typisk for denne typen jord. Ved å legge om til grasmark vil det være mulig å øke opptaket av karbon i jorda, og det vil i tillegg øke jordas fruktbarhet. På slike arealer bør det derfor gjøres nærmere analyser av effekten av omlegging fra korn til eng.

Vurderingene ovenfor er gjort for korn kontra gras. Andre produksjoner som grønnsaker på friland og poteter vil i stor grad være sammenlignbare med korndyrking, men i disse produksjonene bearbeides jorda i enda større grad, og dermed øker mineraliseringen og CO₂-utslippet fra jorda. På den andre siden gir disse produksjonene høyere avling per arealenhet.

Myrjord

Dannelse av myr er betinget av et høyt vanninnhold og anaerobe forhold (liten oksygentilgang) som virker konserverende på det organiske materialet. Drenering og oppdyrking av myr fører til økt oksygentilførsel og raskere nedbryting av det organiske materialet. Dette fører til høy omdanning av organisk materiale og utslipp av CO₂.

Omdanning av myrjord er som vist i kapittel 5, en vesentlig kilde til CO₂-utslipp. Utslippet er beregnet til 1,9 millioner tonn CO₂ per år samlet for Norge. Dette er nesten like stort som metanutslippet fra jordbruket. I tillegg kommer 16 prosent av lystgasstapet fra mineraliseringen (nedbrytingen) av myrjord.

I etterkrigstiden og fram til om lag 1990 ble det gitt tilskudd til nydyrking. Dette førte til en stor oppdyrking av myrjord. I perioden 1975 – 79 ble det nydyrket i overkant av 100 000 dekar i året. I dag ligger nydyrkingen på om lag 10 000 dekar i året. Hvor mye av dette som er myrjord er ikke kartlagt. Dagens nydyrking er bare en tidel av det den var på 1970-tallet. En stor andel av dyrket myr i Norge har vært dyrket i flere tiår og betydelige myrarealer har derfor lite humus igjen. Omdanningen nærmer seg tilførselen av organisk materiale, jf. figur 7.4.

Kilde: Bioforsk.

I dag er det en egen forskrift for nydyrking og alle som ønsker å nydyrke må søke kommunen. Klima er ikke en del av formålet som skal vurderes i dagens forskrift, men hensyn til biologisk mangfold og kulturminner er vektlagt. Myr er i mange områder en viktig arealtype i forhold til biologisk mangfold, slik at miljøverdier vektlegges høyt ved vurdering av nydyrking av myr.

Dersom det ikke nydyrkes mer myr i årene framover, vil CO₂-utslippene gradvis gå nedover etter hvert som en stadig større andel av den dyrka myrjorda nærmer seg en likevekt.

Lystgass – intensiv eller ekstensiv planteproduksjon?

Lystgassutslippene blir beregnet ut fra tilført mengde nitrogen. Denne måten å beregne utslippet på innebærer en betydelig forenkling siden det er flere andre faktorer som spiller inn, men så langt er dette målemetoden som brukes av FNs klima­panel.

Lystgassutslippene er knyttet til mengde nitrogen, og dermed gir lavere nitrogengjødsling lavere beregnet utslipp av lystgass. Et nærliggende tiltak for å redusere utslippet vil være å minske innsatsen av arbeid og kapital gjennom å redusere tilført mengde nitrogen, noe som innebærer at bruken av arealet blir mindre intensiv.

Flere forskningsprosjekter i Europa viser at en moderat nitrogengjødsling av eng og beite bidrar til å øke karbonlagringen i jord, mens intensiv nitrogengjødsling ikke gir tilsvarende effekt.

Lavere nitrogengjødslingsintensitet vil også kunne gi andre positive miljøeffekter som redusert avrenning av næringssalter, og det legger til rette for mer viltlevende plantearter (økt biologisk mangfold) som er sensitive for høyt næringsinnhold. Det vil også føre til lavere bruk av mineralgjødsel som er energikrevende å produsere.

En slik ekstensivering har imidlertid en ulempe. Den fører til mindre avling per arealenhet. Dersom den reduserte produksjonen skal kompenseres, trengs mer areal. Det vil kunne gå på bekostning av skog, og dermed føre til lavere binding av karbon i skog. Dersom den reduserte produksjonen erstattes med import, må tilsvarende resonnement føres for det arealet som har produsert den importerte maten. Det gjør det vanskelig å beregne hva den reelle effekten av en ekstensivering vil være, selv om den isolert sett vil redusere klimagassutslipp fra det aktuelle arealet.

For å ivareta ulike jordbrukspolitiske målsettinger mener Landbruks- og matdepartementet at det vil være rom for både ekstensivt og intensivt drevne arealer. Ekstensivt drevne arealer som har en spesiell kulturhistorisk, landskapsmessig eller biologisk kvalitet, bør fortsatt drives ekstensivt. Noen arealer bør drives intensivt for å sikre nødvendig volum på norsk matproduksjon. Det er viktig at disse arealene er tilpasset naturens tåleevne i forhold til andre miljøparametre som for eksempel vannkvalitet og biologisk mangfold. Intensiv drift innebærer likevel ikke å gjødsle med mer nitrogen enn det plantene trenger for å oppnå en god avling.

7.2.3 Klimagassutslipp fra husdyrproduksjonen

Drøvtyggere og klimagassutslipp i dagens produksjon

Produksjoner med drøvtyggere som sau og ku som omdanner gras til menneskemat, står for en stor del av de norske utslippene på grunn av metanutslippene fra fordøyelsen og lystgasstap gjennom lagring og spredning av husdyrgjødsel. Melk og mørkt kjøtt utgjør en vesentlig del av norsk jordbruksproduksjon, og står også for en stor del av klimagassutslippet.

To tredjedeler av norsk jordbruksareal er grasmark (eng). I tillegg høster storfe, geit og ikke minst sau, store ressurser i utmark som ikke inngår i dette arealet. Klimatiske og topografiske forhold tilsier at det aller meste av det norske gras­arealet er lite egnet for annen produksjon.

En reduksjon av melkeproduksjonen og kjøttproduksjonene i Norge ville føre til lavere klima­gassutslipp i Norge. På den andre siden vil dette medføre en tilsvarende utslippsøkning et annet sted i verden, siden det er forholdsvis liten forskjell på utslippene fra disse produksjonene fra land til land. I klimasammenheng innebærer reduksjon av produksjonen i Norge en karbonlekkasje, og verdens klimagassutslipp ville totalt sett ikke bli lavere.

Jordbruket påvirker en rekke miljøfaktorer, både positivt og negativt. Ekstensivt drevet eng, og ikke minst beitende dyr i utmark, er viktig for bevaring av biologisk mangfold. En stor del av rødlisteartene i Norge er truet på grunn av mangelen på beite og slått. En reduksjon i dagens beiting vil antakelig øke denne andelen. Det blir derfor viktig å se på den samlede miljøeffekten når tiltak og virke­midler skal vurderes.

Landbruks- og matdepartementet vil arbeide videre med å optimalisere kjøtt- og melkeproduksjonen, slik at den gir lavere utslipp per produsert enhet og lavere totalutslipp enn i dag. Mulighetene er basert på mange små tiltak med godt dokumentert effekt som i sum kan gi viktige bidrag.

Intensivt eller ekstensivt husdyrhold i et klimaperspektiv

Det er stor forskningsaktivitet verden rundt for å se om det er måter å redusere metanutslippet på. Et intensivt husdyrhold betyr mer kraftfôr til drøvtyggere som gir raskere vekst, høyere ytelse og dermed et lavere antall dyr med samme produksjonsmengde. Færre dyr gir lavere metanutslipp. Dette gir isolert sett mindre utslipp av metan fra intensive produksjonssystemer som er mest vanlig i Europa og USA, og høyere utslipp av metan i land som i hovedsak har ekstensive beitesystemer, slik som Brasil, Argentina, Botswana og New Zealand. Dette blir blant annet bekreftet i en sammenligningsstudie gjennomført av det franske forskningsinstituttet INRA som viser at produksjon av brasiliansk biff har langt større utslipp per produsert enhet enn for eksempel i Sverige. Norsk husdyrhold kan grovt sett sammenlignes med svensk produksjon.

Denne typen sammenligninger må likevel sammenholdes med vurderinger om åkerdyrking kontra gras, siden grasmark kan gi lagring av karbon i jord, mens åkerdyrking kan gi utslipp. Vurderingene må også sammenholdes med arealbruk og arealbruksendringer, der det i enkelte deler av verden hogges skog for å øke beitearealet. FNs klimapanel vurderer dette som et vesentlig utslippsbidrag. FAO viser i sin rapport «Livestock Long Shadow» spesielt til land som Brasil, som hogger mye regnskog for å øke beitearealet. Beitedyr gir også høyere utslipp av lystgass enn dyr som blir fôret inne, der gjødsla samles opp og håndteres.

I sum blir disse betraktningene av hvilke produksjonssystemer som gir mest klimagassutslipp kompliserte, og det er vanskelig å trekke entydige konklusjoner. Vurderes andre miljøeffekter i tillegg, blir bildet enda mer komplisert. Det er derfor vanskelig i dag å hevde at en produksjonsform er vesentlig bedre enn en annen. Det innebærer også at det er vanskelig å med sikkerhet hevde at et lands produksjon er bedre enn et annet land.

Et ytterligere kompliserende aspekt er at i kjøttproduksjonen gir rene kraftfôrkrevende produksjoner som kylling og gris mest kjøtt per kilo kraftfôr. Det taler isolert sett for økt bruk av lyst kjøtt framfor mørkt, men det er mange faktorer som peker i den andre retningen. Drøvtyggerproduksjonene er de eneste som kan nyttegjøre seg gras, og disse produksjonene kan bidra til karbonbinding istedenfor utslipp fra jordbruksjord.

I Norge forskes det på metoder for å få høyere innhold av protein og energi i grovfôret. Dette kan gjøres gjennom sortsvalg og høstetidspunkt. Det kan riktignok gi noe mindre avling per arealenhet, men det gir et fôr med høyere kvalitet. Gjennom et grovfôr av høyere kvalitet, kan kraftfôrbehovet i storfeproduksjonen og saueholdet reduseres. En bedre utnytting av grovfôret vil gi bedre utnyttelse av ressursene i Norge, siden en stor del av jordbruksjorda er grasmark. Her er det imidlertid behov for mer kunnskap før det kan konkluderes.

Kombinert eller spesialisert melk og kjøttproduksjon?

Storfe produserer både kjøtt og melk, og utslippene av klimagasser fordeles på begge produksjonene. De norske melkekurasene er forholdsvis effektive til å omdanne fôr til melk, men er ikke like effektive som kjøttprodusenter. Det er derfor et spørsmål om det er klimamessig best å produsere kjøtt og melk sammen, eller om en bør ha en spesialisert melkeproduksjon og en spesialisert kjøttfeproduksjon i form av ammekyr.

Det hevdes at storfekjøtt fra melkebruket har en vesentlig lavere klimabelastning enn ammekubasert storfekjøtt, fordi det produseres sammen med melk. Klimabelastningen kan fordeles på et større volum av varer (både målt i utslipp per kilo vare og i forhold til utslipp per energienhet produsert). Forskere ved Universitetet for miljø- og biovitenskap har kommet fram til at en lavere melkeytelse, og dermed flere kyr som får kalv, gir lavest utslipp forutsatt en viss mengde produksjon av melk og storfekjøtt. Kombinert produksjon kan altså være bedre enn høy ytelse på melkekua, og med et større volum av spesialisert kjøttproduksjon. Dette avhenger likevel av effektiviteten i kjøttfeproduksjonen.

Kjøttfeproduksjon i form av ammeku gir forholdsvis store klimagassutslipp per produsert enhet i Norge og mange andre land. Dette er imidlertid en ekstensiv driftsform, og den har andre positive miljøeffekter. Det er mulig å redusere metanutslippene ved å framfôre kalvene raskere ved økt bruk av kraftfôr. Det er også mulig å redusere utslippene gjennom god agronomisk praksis. Det vil blant annet kunne gjøres gjennom å optimalisere antall kalvinger i forhold til antall mordyr.

Også innenfor saueholdet kan en gjøre tilsvarende vurderinger. En produksjon med mange tvillingfødsler, som krever færre mordyr, vil være effektivt. Dette gir færre dyr gjennom vinteren, og mange dyr på beite om sommeren. Totalt sett vil dette gi færrest dyr og dermed mindre utslipp av klimagasser med samme produksjonsvolum.

For å oppnå effektiviseringsgevinster i kjøttproduksjon er næringa avhengig av god kunnskap og et godt veiledningsapparat. Landbruks- og matdepartementet vil legge til rette for at dagens gode veiledningsapparat i jordbruket videreføres og styrkes, slik at norsk kjøttproduksjon kan foregå så klimaeffektivt som mulig innenfor rammene for god dyreetikk.

7.2.4 Økologisk matproduksjon i et klimaperspektiv

FAO har i flere rapporter pekt på økologisk matproduksjon sitt potensial i et klimaperspektiv. FAO begrunner dette med at flere forhold som kan redusere jordbrukets bidrag til global oppvarming, også vektlegges i økologisk produksjon. Økologisk drift samsvarer med den ekstensive produksjonen som er beskrevet i kapittel 7.2.2. Med ekstensiv drift menes bruk av lokale og fornybare ressurser, resirkulering av næringsstoffer og energi, oppbygging av organisk materiale i jorda, og redusert nitrogengjødsling.

Internasjonale forsøk viser at økologisk produksjon har lavere utslipp av klimagasser per arealenhet. Per produsert enhet er imidlertid bildet mer sammensatt og det er vanskelig å konkludere. En viktig årsak til det sammensatte bildet er at ekstensive driftsformer krever større areal enn intensive produksjoner for å produsere samme mengde mat.

Økologisk produksjon er og skal være en kunnskapsbank for utvikling og utprøving av miljøvennlige produksjonsløsninger. Landbruks- og matdepartementet mener økologisk produksjon bidrar til en gunstig variasjon i produksjonsformene i jordbruket.

7.2.5 Reindrift og klimagassutslipp

Norge rapporter et metanutslipp fra tamrein på 53 000 tonn CO₂-ekvivalenter. Dagens reindriftspolitikk går ut på sikre en god og effektiv reindrift som er tilpasset ressursgrunnlaget. Dette vil også virke positivt i et klimaperspektiv fordi det gir høy kjøttproduksjon per mordyr, jf. kapittel 7.2.3.

7.3 Tiltak for å redusere klimagassutslipp fra jordbruket og for økt lagring av karbon i jord

7.3.1 Utgangspunktet for vurdering av utslippsreduksjoner

Mulige tiltak for å redusere utslipp fra primærjordbruket er knyttet til metanutslipp fra husdyr og husdyrgjødsel, lystgassutslipp og utslipp og lagring av karbon i jordbruksjord. Utslippsberegningene av metan og særlig lystgassutslipp og karbonbalansen i jord, er beheftet med stor usikkerhet. Det fører også til at effekt- og kostnadsvurderingene av tiltakene er usikre.

Denne meldingen har ikke vurdert vesentlige endringer i målene for norsk landbrukspolitikk. Virkemiddelvurderingen fokuserer i all hovedsak på nye virkemidler eller forsterkede virkemidler. I den sammenhengen må det understrekes at det allerede er innført flere virkemidler i jordbruket som bidrar til reduserte klimagassutslipp eller økt opptak av CO₂, selv om det i utgangspunktet ikke har vært formålet. Importvernet og norsk jordbrukspolitikk for øvrig bidrar til høyere produksjon i Norge enn det som ville ha vært tilfellet uten disse virkemidlene. Siden produksjonsvolum og utslipp av klimagasser er nært knyttet til hverandre på grunn av måten utslippene oppstår og beregnes på, bidrar det isolert sett til høyere utslipp fra norsk jordbruk. På den andre siden er prisnivået på norsk mat, og spesielt kjøtt, høyere enn i land rundt oss (se kapittel 7.2.1). Det stimulerer til mer nøktern bruk av enkelte varer i Norge, i forhold til det som ville vært tilfelle uten jordbrukspolitikken. Videre stimulerer høye matpriser til mindre kasting av mat isolert sett, men avfallstatistikken viser at norske forbrukere likevel produserer mye avfall. Matavfall er et potensielt klimaproblem som må håndteres av avfallsektoren.

Norsk jordbruksproduksjon er i hovedsak begrenset av innenlands marked. Muligheten for produksjonsøkning er derfor begrenset. Matvarer og spesielt kjøtt, er priselastiske varer, slik at høyere pris reduserer forbruket. Forbruksstatistikken fra andre land (tabell 7.2) kan tyde på at den norske politikken bidrar til et lavere forbruk, og dermed lavere utslipp. Disse forholdene indikerer at dagens jordbrukspolitikk bidrar til lavere klimabelastning av norsk forbruk av mat, enn det som ville vært tilfelle uten jordbrukspolitikken. Videre er norsk produksjon i stor grad knyttet til melk og kjøtt, og ut fra dagens kunnskapsnivå (se kapittel 7.2.3) er det ikke grunnlag for å konkludere at importert kjøtt eller melkeprodukter har lavere utslipp per produsert enhet enn norsk produksjon. Det er tvert imot indikasjoner på at det motsatte gjelder, for eksempel storfekjøtt produsert i enkelte andre land.

I Norge bidrar virkemidlene som er innført for å redusere erosjon og næringssaltavrenning til vassdragene også positivt i forhold til klimagassutslipp, gjennom å legge til rette for riktig bruk av gjødsel og redusert tap av karbon fra jordbruksjord.

Sektormål for landbruket i klimaforliket

Landbruket inngår som tidligere nevnt i et samlemål for primærnæringene og avfall med et reduksjonsmål på 1,0–1,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2020. I Statens forurensingstilsyns tiltaksanalyse fra 2007 er det beregnet et teknisk potensial for utslippsreduksjoner fra landbrukssektoren på 1,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

I tiltaksanalysen fra 2007 er følgende jordbrukstiltak tatt med:

• redusert nitrogengjødsling av jordbruksareal

• bidra til bedre forhold mellom dyras proteinbehov og nitrogen i fôr, og forbedret fôring

• biogassproduksjon ved anaerob nedbryting

• oppsamling/oksidasjon av metan fra husdyrrom

• alternativ behandling av vekstrester (bioenergi)

• redusert bruk av oppdyrket myr (torv/myr)

Av disse tiltakene har oksidasjon av metan fra husdyrrom vist seg å være langt vanskeligere å få til enn det som var forutsatt i 2007. Dette tiltaket antas å ikke være realiserbart innen 2020. Dette utgjør hele 0,273 millioner tonn CO₂-ekvivalenter av potensialet for utslippsreduksjoner i landbruket i tiltaksanalysen. Nivåene for tiltakene om redusert nitrogengjødsling og redusert bruk av oppdyrket myr vurderes å være utfordrende å oppfylle innenfor rammen av en helhetlig jordbruks­politikk. Det er derfor nødvendig å utvikle nye tiltak og så langt mulig øke virkningen av de øvrige tiltakene fra tiltaksanalysen.

Tiltaksvurderingene i det etterfølgende viser hvordan sektormålet kan nås, og drøfter virkemidler. Effektene av tiltak og tiltakskostnadene er gjenstand for forskning og utvikling, og det kommer stadig ny og forbedret kunnskap om disse forholdene. I tillegg til reduksjonene av metan- og lyst­gassutslippene som inngår i sektormålet for 2020, drøftes også tiltak som reduserer tap eller øker bindingen av karbon i jordbruksjord. Regjeringen vil for øvrig legge til rette for at klimarelatert kunnskap fra konvensjonelt og økologisk landbruk bidrar til gode tilpasninger og reduserte klimagassutslipp.

7.3.2 Tiltak for å redusere metanutslipp

Drøvtyggere er den største kilden til metanutslipp. Årsaken til utslippene er biologiske prosesser i fordøyelsen til dyrene. Det er forholdsvis få tiltak som gir betydelige reduksjoner foruten å redusere antall dyr. I hovedsak vil en reduksjon i antall dyr redusere produksjonsvolumet. Økt effektivitet kan likevel gi en viss gevinst.

Den andre kilden til metanutslipp er lagring av husdyrgjødsel. Utslipp herfra kan reduseres gjennom anaerob behandling av gjødsla i biogassanlegg.

Biogass – bruk av husdyrgjødsel og matavfall

Etablering av biogassanlegg basert på husdyrgjødsel vil kunne gi en dobbel klimaeffekt ved at det bidrar til å redusere utslippene av klimagassene metan og lystgass fra lagring av husdyrgjødsel, samtidig som vi får produsert klimanøytral energi. Beregninger utført av Statens forurensningstilsyn viser at ved å benytte 30 prosent av all husdyrgjødsel i Norge til biogassproduksjon sammen med 600 000 tonn matavfall, reduseres utslippene av klimagasser med 0,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Biogass dannes når organisk materiale (gjødsel, matavfall, planterester, avløpsvann og annet) brytes ned av mikroorganismer i oksygenfritt miljø. Biogass består i hovedsak av metan. Ved forbrenning dannes CO₂ og vann. Siden råstoffet kommer fra biologisk materiale regnes forbrenningen som CO₂-nøytral da denne går inn i det naturlige CO₂-kretsløpet. Biogass kan utnyttes til produksjon av strøm, varme og drivstoff. De viktigste råvarene for biogassproduksjon er våtorganisk avfall, avløpsslam, husdyrgjødsel og annet organisk materiale. Husdyrgjødsel utgjør en stor kilde for produksjon av biogass.

Utfordringen ligger i å finne fornuftige virkemidler som realiserer biogassanlegg. Landbruks- og matdepartementet vil arbeide videre sammen med miljøvernmyndighetene, avfallsbransjen, energibransjen, jordbruket og forskningsmiljøene for å realisere tiltaket. Landbruks- og matdepartementet vil ta initiativ til å gjennomføre en studie for å klargjøre barrierene som i dag hindrer full realisering av biogasstiltak, og komme tilbake til Stortinget med mulige tiltak og virkemidler for å realisere dette potensialet. Studien må følges opp med en gjennomgang og vurdering av aktuelle økonomiske og juridiske virkemidler, som må til for å sikre at tiltaket blir gjennomført. Landbruks- og matdepartementet har et særskilt ansvar for virkemidler relatert til jordbruksforetakenes håndtering av husdyrgjødsla, og dermed for å sikre at nødvendige mengder husdyrgjødsel blir stilt til disposisjon og brukt i biogassanlegg. Landbruks- og matdepartementet vil videre legge til rette for tiltak som kan sikre en miljøvennlig bruk av bioresten i jordbruket. Biogass er nærmere omtalt i kapittel 8.

Intensivering av melkeproduksjonen og storfekjøttproduksjonen

I melkeproduksjonen kan utslippene isolert sett reduseres ved å øke ytelsen per ku og dermed produsere samme mengde melk med færre dyr. Ytelsen kan økes ved å øke bruken av kraftfôr. Dette vil både redusere metanutslippet og lystgassutslippet fra melkekubesetningen. Videre kan utslippene fra melkekyr reduseres ved å tilsette mer fett i kraft­fôret. Tilsetting av enkelte typer fett reduserer metanproduksjonen i vomma, og bidrar derfor til å redusere klimagassutslippet.

Økning i kraftfôrandelen ved framfôringen av okser vil øke tilveksten og dermed redusere levetiden til oksene. Dette gir lavere utslipp av både metan og lystgass i produksjonen av storfekjøtt.

Det er usikkerhet knyttet til klimagevinsten dersom utslippene relatert til produksjonen av kraftfôret og opptak av karbon i grasmark tas med i betraktningen. I tillegg vil en mer effektiv melkeproduksjon redusere dagens storfekjøttproduksjon basert på kalver fra melkeproduksjonen, noe som er en utfordring i forhold til å opprettholde nivået på norsk storfekjøttproduksjon.

Landbruks- og matdepartementet legger til grunn at et samlet tiltak for melk og storfekjøttsektoren har et potensial på om lag 0,250 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette inkluderer en viss økning i ytelsen (økt melkemengde pr ku), en viss økning av tilsetting av fett i fôr og en viss reduksjon i framfôringstiden for storfe. Innenfor det foreslåtte omfanget vil dette kunne være et lønnsomt tiltak. Det er ikke medregnet noen miljøkostnad som følge av det eventuelle behovet for økt korn­areal eller kornimport på grunn av økt kraftfôrforbruk. Det er heller ikke lagt inn noen verdi av negative miljøeffekter ved redusert beiting.

Tiltaket må vurderes i forhold til reell klima­gevinst, og i forhold til øvrige effekter. Det er derfor behov for ytterligere forskning på dette området.

Effektivisering av saueholdet

Ved produksjon av sau er det en utfordring å få høyest mulig kjøttproduksjon per mordyr. Dette kan gjøres ved å oppnå høyere lammetall (øke gjennomsnittlig antall lam per søye) og redusere dødeligheten. Medlemmene i sauekontrollen til Animalia (30 prosent av total norsk produksjon) har et høyere gjennomsnittlig lammetall per søye enn det som er gjennomsnittet for norsk produksjon samlet. Det tyder på at det er mulig å oppnå forbedringer. Tiltaket på dette området er beregnet ut fra at den samlede, norske produksjonen kommer opp på sauekontrollens gjennomsnittsproduksjon. Dette gir en reduksjon av utslippene på 0,04 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Tiltaket anses å være lønnsomt uten ytterligere virkemidler. Gjennomførbarheten er en utfordring siden det er mange produsenter som skal øke effektiviteten. Dette kan likevel oppnås gjennom god og målrettet rådgivning.

Redusert reintall

Landbruks- og matdepartementet arbeider for å tilpasse reintallet til ressursgrunnlaget. Dette vil innebære en viss nedgang i reintallet i årene framover, først og fremst i deler av Finnmark. Tiltaket på dette området er beregnet ut fra en reduksjon på 30 000 dyr i vårflokk. Dette vil gi en reduksjon på om lag 0,01 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Tiltaket antas å være lønnsomt på lang sikt siden et tilpasset reintall til beitegrunnlaget legger til rette for en høyere avkastning og bedre økonomi for reindriftsutøverne.

Ikke kvantifiserte tiltak for reduksjon av metanutslipp

Det pågår forskning og utvikling med sikte på bedre tiltak for reduksjon av metanutslipp. Alternativene er i dag for usikre eller for dyre til at det er grunnlag for å beregne kostnader ved tiltakene.

Slike tiltak omfatter:

• Tak på utendørs husdyrgjødsellager. Departementet har ikke kostnadsberegnet dette, fordi denne typen lager er forholdsvis lite utbredt i Norge til nå. Tiltaket anses som gjennomførbart. Det finnes allerede produsenter som velger tak for å redusere oppsamling av regnvann.

• Kjøling av gjødsellager. Dette er vurdert som tiltak blant annet i Danmark. I Norge har vi gjennomsnittlig lavere temperatur og lite omfang av frittstående lager. Tiltaket er dermed av mer begrenset nytte i Norge.

• Mer effektiv ammekuproduksjon. Norsk ammekuproduksjon kan bli mer effektiv. Det er mulig å få til en raskere framfôring i ammekuproduksjonen og dermed redusere metanutslippene. Departementet har ikke funnet å kunne kvantifisere dette tiltaket. Tiltaket vil eventuelt føre til endringer i en næring som er tilpasset en ekstensiv driftsform med høy utnytting av beitearealer.

7.3.3 Tiltak for å redusere lystgasstap

Lystgassutslippene har sammenheng med den mengden nitrogen som gjøres tilgjengelig. Utslippsfaktoren som brukes i FNs klimakonvensjon er 1,25 prosent av tilført nitrogen, og det er denne faktoren som brukes i Norge. Imidlertid er det flere andre ting som spiller inn på de reelle utslippene. Usikkerhet knyttet til selve utslippet av lystgass er nær 100 prosent. Det innebærer at utslippet kan være dobbelt så stort som beregnet, og det kan være mindre enn halvparten så stort. I tillegg varierer utslippet mye i tid og rom. Det antas likevel at utslippet er knyttet til mengden av nitrogen tilført i jordbruket.

Virkemidler på dette området bør innrettes for å utløse en optimal gjødsling der miljøfaktorer og produksjon er veid sammen. I dette ligger det blant annet å tilføre riktig mengde gjødsel til riktig tid. Dette har sammenheng med at lystgasstapet er langt lavere når nitrogenet er tatt opp i plantene. Dagens beregningsmetodikk i utslippsregnskapet fanger ikke opp disse variasjonene og det er derfor behov for en videreutvikling av metodikken for at eventuelle reduksjoner ved slike tiltak kan krediteres utover en reduksjon i totalt tilført nitrogen.

Beregninger Bioforsk har gjort med bakgrunn i salgsstatistikk for mineralgjødsel og avlingsstatistikk, kan tyde på at det kan være så mye som 10 prosent gjødsling over norm i kornsektoren. Med norm menes det gjødslingsnivået som må til for å få forventet normalavling. Normen er til en viss grad også avhengig av kornpris og gjødselpris.

Det dyrkes korn og oljevekster på drøyt tre millioner dekar i Norge, og det gjødsles i gjennomsnitt 10,9 kilo nitrogen per dekar. Dette tallet summerer seg til et overskudd på om lag 10 prosent når det sammenlignes med oppnådd avling. Det betyr ikke at alle gjødsler for mye, men at sektoren samlet har et for høyt forbruk. En samlet reduksjon av gjødslingen til normgjødsling vil være lønnsomt da det antas at verdien på redusert avling er mindre enn verdien av det reduserte gjødselforbruket.

Virkemidler for å optimalisere nitrogengjødslingen

De agronomiske anbefalingene som gis for gjødsling er rettet inn mot å treffe den mengden gjødsel som gir best avkastning med minst mulig bruk av innsatsfaktorer. Plantenes responskurve på gjødsel stiger jevnt til et visst nivå for så å flate ut og gå ned igjen. Miljøbelastningen fra gjødsling stiger med økt mengde gjødsel, men stiger betraktelig mer når opptaket av næring i plantene avtar. Det innebærer at optimal gjødsling når det tas hensyn til miljø­belastningen, ligger i nærheten av den agronomisk optimale gjødslingen, men mest sannsynlig litt lavere.

Det er flere virkemidler som kan brukes for å sikre optimal gjødsling. På 1990-tallet hadde Norge en avgift på nitrogen i mineralgjødsel på 1,21 kroner per kilo nitrogen. Det tilsvarte om lag 20 til 25 prosent av nitrogenprisen, og en pris per tonn CO₂-ekvivalenter på om lag 200 kroner, forutsatt en nitrogenpris på rundt 10 kroner. SSBs forbruks­statistikk viser ingen vesentlige endringer i salgsvolumet som følge av en avgift på dette nivået. Avgiften ble opphevet i 2000 og erstattet med en forskrift om miljøplanlegging med blant annet krav om gjødslingsplanlegging (gjennom forskrift om gjødslingsplanlegging). Det er heller ikke påvist vesentlige endringer i gjødslingspraksis etter innføringen av miljøplan.

Det er behov for å se på hvilke virkemidler som er kostnadseffektive og styringseffektive for å nå målsetningen om 10 prosent redusert nitrogengjødsling. Bioforsk har ut fra sin gjødslingsmodell kjørt beregninger på hvordan det vil slå ut på avling og dermed på jordbruksforetakets økonomi, ved å gjødsle 10 prosent under norm. Dette er ikke sammenlignbart med målet om å redusere total gjødsel­mengde med 10 prosent, fordi reduksjonsmålsettingen tar utgangspunkt i at det faktisk gjødsles mer enn det som beskrives som norm. Kjøringene til Bioforsk er gjort ved ulik nitrogenpris og på ulike kornslag. Resultatene er illustrert i figur 7.5.

Kilde: Bioforsk

Gjødselprisen for 2009 er historisk høy og er beregnet til om lag 21 kroner per kilo nitrogen. Dette er om lag en fordobling i forhold til hva som har vært vanlig i de senere årene. Figuren viser at til denne prisen vil det være lønnsomt for produsenten å redusere gjødslingen for enkelte kornslag. Imidlertid er 2009-prisen for gjødsel unormalt høy. Ut fra historisk utvikling på gjødselpriser vil om lag 10 kroner per kilo nitrogen være et mer realistisk anslag på nitrogenprisen på lengre sikt. Med en nitrogenpris på om lag 10 kroner per kilo nitrogen må en avgift være på et nivå som tilsvarer om lag 1 000 kroner pr tonn CO₂-ekvivalenter for hvete og om lag 3 000 kroner pr tonn CO₂-ekvivalenter for bygg.

Ut fra resonnementet om at optimal gjødsling (normgjødsling) er den beste tilpasningen både i forhold til produksjon og miljø, bør virkemidlene stimulere en slik tilpasning. Landbruks- og matdepartementet vil utrede virkemidler som best sikrer en slik tilpasning.

Redusert gjødsling i grasproduksjon og generell forbedring av nitrogenutnyttelsen

I grasproduksjonen er hovedutfordringen å utnytte husdyrgjødsla best mulig. Reduksjonspotensialet ligger i å ta vare på nitrogenet i husdyrgjødsla og dermed redusere behovet for mineralgjødsel. For å få det til må det gjødsles på riktig tidspunkt og på riktig måte.

Over jordbruksavtalen er det satt i gang et storskalaforsøk for å teste ut effekter og kostnader ved bruk av mer avansert spredeutstyr. Dette inkluderer utstyr som legger gjødsla i striper langs bakken, eller som sprøyter gjødsla ned i bakken ved hjelp av høyt trykk. Tiltaket reduserer ammoniakktapet og dermed øker nitrogeneffekten av husdyrgjødsel. Tiltaket kan imidlertid øke lystgasstapet noe, slik at netto lystgasseffekt er noe lavere enn reduksjonen i bruk av nitrogen fra mineralgjødsel (handelsgjødsel). Det er også stor usikkerhet knyttet til kostnadene ved tiltaket. Denne usikkerheten vil bli redusert gjennom det nevnte pilotprosjektet som er satt i gang som et ledd i oppfølgingen av jordbruksavtalen. Her er det også forventet en teknologisk utvikling og en reduksjon i prisene på utstyret som gjør tiltaket mer aktuelt i årene framover. Tiltaket inngår som en del av den samlede vurderingen av husdyrgjødsel.

Et annet område som er under utvikling i jordbrukssektoren, er presisjonsgjødsling. Presisjonsgjødsling inkluderer alt fra presist spredeutstyr til avansert måleutstyr for plantenes behov for nitrogen. Det siste er mest aktuelt i hveteproduksjon hvor det er vanlig med delt gjødsling, noe som innebærer at det gjødsles en gang i løpet av vekstsesongen i tillegg til vårgjødslingen. Tiltaket kan bli viktig for å øke nitrogeneffektiviteten i framtiden. Dette er et område hvor det forventes stor teknologisk utvikling i årene som kommer. I tillegg trengs det bedre måleteknikker og beregningsmetodikk for lystgassutslipp, slik at denne typen forbedringer kan krediteres i rapporteringssystemet.

Tiltakene her er anslått til et samlet reduksjonspotensial på 0,140 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Tiltakene er ikke kostnadsberegnet, men Landbruks- og matdepartementet vil vurdere aktuelle virkemidler for å utløse dette potensialet. I dette inngår også å få utredet kostnader ved ulike tiltak. Landbruks- og matdepartementet planlegger blant annet å gjennomgå regelverket for håndtering av husdyrgjødsel. I denne sammenhengen vil departementet også vurdere vannmiljøutfordringer og ammoniakkutslipp.

Andre ikke kvantifiserte tiltak for å redusere lystgasstap

Fangvekster

Fangvekster (grasarter eller andre plantearter) er vekster som såes sammen med korn, og som vokser til etter at kornet er høstet. Fangvekster tar opp nitrogen og fosfor som er løst i jorda og hindrer avrenning. I Danmark er det beregnet en nitrogengjødslingseffekt av nitrogenet i fangveksten. Med bakgrunn i vekstforsøk anbefaler ikke Bioforsk lavere nitrogengjødsling året etter bruk av fangvekst, og dermed har ikke tiltaket noen kvantifiserbar lystgasseffekt i norsk sammenheng.

Presisjonskalking

Riktig pH gjennom kalking har i forskningsforsøk i Norge vist seg å redusere lystgasstap. Kalking medfører på den andre siden økt utslipp av CO₂ fra jord. Tiltaket er fortsatt på forskningsstadiet og er ikke kvantifisert.

Grøfting og jordstruktur

Lystgass dannes ved høyt vanninnhold i jorda (lav oksygentilgang). God grøfting og god jordstruktur vil dermed bidra positivt. Tiltaket lar seg ikke kvantifisere, men å sikre et godt grøftesystem og god jordstruktur er også god jordbruksmessig praksis. Tiltaket er mest sannsynlig bedriftsøkonomisk lønnsomt på lang sikt, fordi tiltaket også bidrar til økt avling. På den andre siden kan det på myrjord eller jord med høyt organisk innhold gi økte CO₂-utslipp.

Andre jordbruksmessige forbedringer

Jordbruksmessige forbedringer gjennom sortsutvikling, økte avlinger og dermed økt utnyttelse av gjødsel, er også tiltak som vil virke positivt inn i forhold til å redusere klimabelastningen fra jordbruket. Dette inkluderer en vurdering av hvilke vekster som dyrkes, og om det er noen vekster som er mer klimavennlige enn andre, og som samtidig er etterspurt i markedet. Landbruks- og matdepartementet vil arbeide videre med disse problemstillingene i nært samarbeid med forskningsmiljøene.

Andre CO₂-relaterte tiltak fra jordbrukssektoren

Det er et betydelig potensial for å utnytte ressurser fra jordbruket til bioenergi.

I tiltaksanalysen fra 2007 beregnet Statens foru­rensningstilsyn et reduksjonspotensial tilsvarende 0,137 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Landbruks- og matdepartementet har som mål at energi­potensialet knyttet til halm utnyttes tilsvarende SFTs beregninger. Med ny og bedre kunnskap om energipotensialet, og mulighetene for utslippsreduksjoner, vil målsettingen kunne bli justert. Tiltaket er nærmere omtalt i kapittel 8 om bioenergi.

7.3.4 Tiltak som reduserer CO₂-utslipp fra jord eller som lagrer karbon i jord

Om CO₂-utslipp og karbonlager i jord

Jordbruksjord representerer et stort lager av karbon. Beregninger utført av Bioforsk indikerer et samlet lager på om lag 200 millioner tonn karbon i norsk jordbruksjord. Dette tilsvarer i overkant av 700 millioner tonn CO₂. Noen dyrkingsmetoder bidrar til å øke omdanningen i jord og dermed også utslippet av CO₂, mens andre dyrkingsmetoder gir et netto opptak av CO₂. Tiltak som reduserer tap eller øker lageret av karbon i jord er det området som har størst potensial for å bedre jordbrukets klimaregnskap ifølge FNs klimapanel. Selv om det meste av potensialet som Klimapanelet beskriver er i u-land, er dette også et område med betydelig potensial i Norge.

Landbruks- og matdepartementet vil gjennomføre tiltak og virkemidler som sikrer en reduksjon av CO₂-tapet fra all dyrket myrjord med anslagsvis 0,335 millioner tonn CO₂. Denne effekten sikres gjennom å unngå at det ikke en gang i nær framtid igangsettes en stor nydyrking av myr, som vil oppveie for avgangen av myrjord som er gjenspeilet i reduksjonspotensialet. Ut fra dagens nydyrkingstakt vil mye av dette potensialet bli realisert uten ekstra tiltak. Anslaget illustrerer dermed nedgangen i jordbrukets samlede utslipp i 2020. Landbruks- og matdepartementet vil videre vurdere ytterligere mulighetene for opptak av CO₂ og lagring av karbon i grasmark.

Endre nydyrkingsforskriften

Et virksomt tiltak for å redusere framtidige utslipp av CO₂ fra jordbruksjord er å stanse nydyrking av myr. Det er i dag liten nydyrking, og bare deler av dette er myrjord. Tidligere oppdyrket myr går mot en ny likevekt hvor tilførselen av organisk materiale blir like stor som nedbrytingen. Dersom all nydyrking av myr stanses vil dette redusere utslippet og det samlede utslippet fra myrjord vil gå ned over tid. Bioforsk har beregnet at om lag 1 – 2 prosent av den dyrkede myrjorda vil gå over til mineraljord (nå likevekt) hvert år. Dette vil redusere utslippet av CO₂ fra myrjord med 0,296 millioner tonn per år i 2020 sammenlignet med dagens utslipp. Det langsiktige potensialet for dette til­taket, basert på dagens utviklingstrekk for øvrig, er en reduksjon i utslippene fra norsk jordbruk tilsvarende 2,0 millioner tonn CO₂ pr år etter nye beregninger av Bioforsk (Norge har rapportert 1,9 millioner tonn CO₂ per år).

I tillegg fører nedbrytingen av organisk materiale til at nitrogen frigjøres. Noe av dette vil lekke ut som lystgass. Den samme nedgangen i myrareal vil redusere det beregnede årlige lystgasstapet med 0,039 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2020 i forhold til i dagens rapporterte utslipp.

Det er vanskelig å kvantifisere kostnadene ved å stanse nydyrking av myr. Det er betydelige kostnader knyttet til nydyrking av myr for den enkelte grunneier. Samtidig vil det også være kostnader for den enkelte grunneier å skaffe alternativt areal.

For samfunnet vil det både være miljøkostnader knyttet til oppdyrking av myr og samfunns­gevinster gjennom økt norsk matproduksjon. Det er ikke gjennomført en helhetlig analyse av samfunnskostnaden ved tiltaket, men kostnaden antas å være lav.

Departementet tar sikte på å endre gjeldende forskrift om nydyrkning, fastsatt 2. mai 1997, med sikte på å redusere nydyrking av myr til et minimum. Endringene vil innebære at klimahensyn tas inn som en del av målsettingen med forskriften, på linje med biologisk mangfold, kulturminner og næringshensyn. Stans i nydyrking av myr vil også ha en positiv miljøeffekt knyttet til biologisk mangfold og kulturminner.

Samtidig er det ønskelig å øke produksjonen av mat i Norge. Det er derfor viktig å øke produk­sjonen på eksisterende jordbruksjord gjennom fornuftige agronomiske tiltak som for eksempel grøfting. Slike tiltak for å forbedre kvaliteten på jord med høyt vanninnhold vil være positivt i en klimasammenheng samtidig som det bidrar til å øke matproduksjonen.

Reduksjon av utslipp fra åpen åker

Utslippet fra hele det norske arealet med åpen åker anslås i dag til å være om lag 0,5 millioner tonn CO₂ per år. Det er heftet stor usikkerhet til dette tallet, og til de videre anslagene for effekter av tiltak.

Det er jordarbeiding som er hovedårsaken til utslippene. Bar jord fører til økt nedbryting av organisk materiale. Høstpløying med bar jord gjennom vinteren gir ekstra store utslipp av CO₂ fra jord.

Høstpløying har vært den mest vanlige formen for jordarbeiding i korndyrking i Norge etter annen verdenskrig. Høstpløyingen har også ført til erosjon på erosjonsutsatte arealer, og det har medført vesentlige vannmiljøproblemer i enkelte vassdrag. Det ble derfor i begynnelsen av 1990-tallet innført et tilskudd og gitt veiledning for å redusere høstpløyingen. I dag ligger i overkant 40 prosent av alt korn­arealet i stubb om vinteren. I tillegg er om lag 10 prosent av kornarealet høstkorn.

Et aktuelt tiltak er å redusere arealet som pløyes om høsten. Det kan gjøres gjennom redusert jordarbeiding eller ved å øke arealet som pløyes om våren. Vårpløying gir langt kortere tid med bar jord, siden det raskt etableres plantedekke. I de beregningene som er foretatt på dette området er det tatt utgangspunkt i et skifte fra høstpløying til vårpløying. Tiltaket er beregnet med en økning på 20 prosentpoeng innen 2020. Tiltaket gir en reduksjon på 0,096 millioner tonn CO₂ per år. Dette medfører i gjennomsnitt en liten nedgang i avling samt økte kostnader til plantevern. Den beregnede tiltakskostnaden er 175 kroner per tonn CO₂. Eventuelle andre samfunnsgevinster eller -tap ved tiltaket er ikke lagt inn i kostnadsberegningen.

Det gis i dag tilskudd til endret jordarbeiding gjennom tilskuddordningen «Regionale miljøprogram». Målsettingen og innretningen av tilskuddet er knyttet til å redusere erosjon og næringssaltavrenning. Ved også å vektlegge klimaeffekten av tiltaket vil det kunne gi en forskyving i innretningen av tilskuddet. Innretningen av virkemidlet bør veie de to formålene samlet for å gi den rette miljøstimulansen.

I tillegg til tilskudd er det innført pålegg om jordarbeidingspraksis gjennom produksjonstilskuddsforskriften i forurensingsutsatte vassdrag. Ytterligere bruk av juridiske virkemidler som regulerer jordarbeidningspraksis vil bli vurdert.

Det antas ikke som gjennomførbart å få alt korn­areal i stubb om høsten. Høstkorn er nevnt som en grunn til dette. I tillegg vil ugrasproblemer og eventuelle andre produksjonsrelaterte problemer, medføre at noen arealer må høstpløyes.

Fangvekst som karbonbindingstiltak

Fangvekst er et uttrykk for en vekst som kommer etter at hovedveksten er høstet, og som skal beskytte jorda mot erosjon og hindre avrenning av næringsstoffer. Tiltaket antas ikke å gi reduserende effekt på lystgass, siden Bioforsk ikke anbefaler redusert nitrogengjødsling året etter fangvekst. Det er mest vanlig å bruke grasarter som fangvekst i Norge.

Fangvekst har også en positiv effekt ved å øke karboninnholdet i jord. Dette er anslått til å tilsvare om lag 30 kilo CO₂ per dekar per år. Det gir en tiltakskostnad for fangvekst på 2 500 kroner per tonn CO₂ som et ensidig karbontiltak. Da er redusert avling og økte kostnader ved innkjøp og bruk av plantevernmidler medregnet.

Det gis i dag tilskudd til fangvekst over enkelte Regionale miljøprogram hvor målsetningen er å redusere erosjon og næringssaltavrenning. Fangvekst framstår i dag som et lite aktuelt karbonbindingstiltak på grunn av den lave effekten og høye kostnaden.

Andre ikke-kvantifiserte tiltak for lagring av karbon i jord omfatter:

Overgang fra korn til gras

En overgang fra korn til gras vil kunne øke karbonlagringen i jord. Potensialet for karbonlagring ved overgang fra korn til gras tilsvarer 200–300 kilo CO₂ per dekar. Imidlertid vil dette kunne gi økt utslipp av metan som følge av økt husdyrhold, og lystgasstap fra husdyrgjødsel. Den totale klima­effekten vil være stedsavhengig i forhold til jordart og andre driftsforhold.

Potensialet for binding er størst på bakkeplanerte arealer. Å få til en omlegging her vil være mest klimaeffektivt. Dette er forholdsvis vanskelig i praksis siden det vil innebære en total omlegging av driftsystemer. Potensialet for omlegging bør utredes videre.

Økt binding av karbon i eng og beite

Binding av karbon i eng og beite og lagring av karbon i jord er avhengig av jordart og driftsmåte. Per i dag har vi ikke tilfredsstillende data som gir grunnlag for å si hvor stort dette opptaket er i Norge. Et eventuelt tiltak her vil relatere seg til å øke bindingen i grasmark ved å øke lengden på omløpet av enga, og/eller optimalisere andre forhold som kan øke bindingen. Landbruks- og matdepartementet vil prioritere forskning og kunnskapsutvikling som klargjør sammenhengene og potensialet på dette området.

Biokull

Innblanding av biokull eller trekull i jord kan gi stor klimaeffekt. Trekull ble historisk sett dannet i kullmiler, men blir i dag produsert i pyrolyseanlegg. Trekull er ganske stabilt mot direkte mikrobiell nedbryting. Trekull har en porøs struktur. Den indre overflata av ett gram kull er like stort som tre fotballbaner, og har dermed en stor evne til å holde på næringsstoffer. Dette gjør at trekull kan virke som jordforbedringsmiddel. Trekull er lite nedbrytbart, og det betyr at spredning av trekull på jordbruksjord vil bidra til en langvarig lagring av karbon.

Foreløpige beregninger fra Bioforsk antyder at norsk åkerjord kan lagre om lag 12 tonn karbon per dekar. Hvis om lag 5 millioner kubikk biomasse fra skogen gjøres tilgjengelig for pyrolyse, vil det gi om lag 0,5 millioner tonn karbon i form av trekull som et restprodukt. Det ville ta 75 år å mette norsk åkerjord med karbon i form av biokull. Over en femogsyttiårs-periode vil det være mulig å oppnå et årlig «karbonnegativt» resultat på 1,8 millioner tonn CO₂ fra atmosfæren. I tillegg kommer substitueringseffekter ved at bioenergi i form av syntesegass og pyrolyseolje kan erstatte fossil energi.

Biokull kan også redusere lystgassutslipp fra jord, øke jordas pH, motvirke aluminiumsforgiftning og stabilisere tilført organisk materiale. Landbruks- og matdepartementet vil bidra til å øke kunnskapen om biokull for å få kartlagt om dette kan være et godt klimatiltak.

7.3.5 Utslippsreduserende tiltak i jordbruket – oppsummering

Potensialet for klimatiltak i jordbruket er oppsummert i tabell 7.4 og 7.5.

7.4 Hele verdikjeden har ansvar for et bedre klima

Det er viktig å stimulere til utvikling av en miljø- og ressurseffektiv matverdikjede. Dette innebærer en effektivisering i energibruk i selve produksjonen og videreforedlingen av matvarene, ved pakking og lagring (både på produksjonssted og i butikk) og ved transport. Det stiller videre krav både til innkjøp, produktutvikling, marked, salg og produksjonsplanlegging. Landbruks- og matdepartementet mener at alle aktørene i matverdikjeden, fra primærprodusent og næringsmiddelindustri til dagligvarehandel og forbruker, må påta seg et økt ansvar for miljø- og ressursproblemer knyttet til hele matvarens livsløp. Dette vil bidra til at problemene ikke forskyves fra en fase i produktets livsløp til en annen, mellom ulike miljøproblemer eller mellom markedsaktørene.

7.4.1 Kunnskap om klimabelastning og miljøledelse

Livsløpsanalyser kan være et nyttig redskap som næringsaktørene kan benytte for å avdekke de samlede klima- og miljøeffektene til et produkt, fra råvareuttak via produksjon og transport, til bruk og avfallsbehandling av produktet. Klimaeffekten kan variere etter hvilke faktorer og betingelser som legges inn i beregningene, produksjonsmåter og prosesser ligger ikke fast over tid, og det vil være meget vanskelig å belyse et problem ved å ta med alle faktorer i verdikjeden. Resultatene må derfor tolkes med stor varsomhet, og analysemåten vil ikke være egnet for en desentralisert beslutningsprosess. I tillegg vil kostnader ved tiltaket ikke inngå i en livsløpsanalyse, og dette er en meget stor svakhet. Livsløpsanalyser kan øke kunnskapen hos aktørene, og vil kunne synliggjøre hvor det er mulig å innføre kostnadseffektive tiltak som reduserer klimabelastningen. Det vil også kunne legge grunnlag for et bedre samarbeid mellom myndigheter og næringsaktørene og økt informasjon om miljøegenskapene ved matvaren. Landbruks- og matdepartementet forventer at aktørene i matverdikjeden bidrar til videreutvikling av denne typen verktøy i samarbeid med myndighetene.

Det nasjonale e-Sporingsprosjektet er en felles dugnad mellom norske myndigheter og deltakerne i matindustrien for å utvikle en nasjonal, elektronisk infrastruktur for sporing i hele matverdikjeden innen utgangen av 2010. Utgangspunktet for prosjektet er økt mattrygghet gjennom bedre beredskap ved raskere og mer presis tilbaketrekking av utrygge matvarer. Et forbedret elektronisk sporingssystem gjennom hele matverdikjeden vil kunne benyttes til læring og effektivisering hos næringsaktørene langs verdikjeden. En økt utveksling av informasjon gjennom verdikjeden vil for eksempel kunne bidra til redusert lagernivå, reduksjon av svinn og mer effektiv logistikk. I tillegg vil det kunne brukes til å øke informasjonen og bevisstheten rundt miljøvennlig produksjon av mat blant produsenter, handel og forbrukere. På sikt antas det derfor at de elektroniske løsningene som e-Sporingsprosjektet skal legge til rette for, vil kunne brukes for å fremme klima- og miljøvennlig produksjon og forbruk av mat. Landbruks- og matdepartementet legger til grunn at aktørene i prosjektet bidrar til en slik utvikling.

Gode klima- og miljøstyringssystemer er viktige hjelpemidler for å kunne oppnå ønskede reduksjoner i klimabelastningen. Det genererer kunnskap og gir et godt grunnlag for beslutninger. Landbruks- og matdepartementet forventer at alle aktørene i matverdikjeden innfører slike systemer. Samtidig har myndighetene et ansvar for å innføre virkemidler og tiltak som er nødvendige for å få en mer bærekraftig og klima- og miljøvennlig matproduksjon. Energibruk og energieffektivisering i matverdikjeden er nærmere omtalt i kapittel 8.8.

7.4.2 Bærekraftig transport av matvarer

Klimagassutslippene fra transportsektoren i Norge utgjør om lag 24 prosent av de totale utslippene. Transportsektoren er den sektoren i Norge som har de raskest økende utslippene. I perioden 1990 til 2006 økte utslippene fra transportsektoren med 25 prosent. Veitrafikken, som er den største utslippskilden, sto for den største økningen. Utslippene fra veitrafikken økte med 30 prosent. Det forventes en økning i utslippene framover på grunn av trafikkvekst. Dersom vi legger forutsetningene fra Nasjonalbudsjettet for 2007 til grunn, vil transportsektoren ha det største bidraget til klimagassutslippene i 2020. Drivkreftene bak utslippsøkningen er hovedsakelig knyttet til generell økonomisk vekst, globalisering og en mer sentralisert håndtering av gods. Økt velstand har ført til mer bruk av personbiler, mens økt økonomisk aktivitet har krevd mer godstrafikk. Klimagassutslippene fra transport er ilagt klimavirkemidler, blant annet CO₂-avgift på fossilt drivstoff. Samtidig satses det på kollektivtrafikk, jernbane og effektiv transport- og arealplanlegging.

Energiforbruket ved transport av mat henger sammen med avstanden matvaren skal transporteres, vekt, transportmiddel og hastighet for transporten. De siste 20 årene har den globale varehandelen økt betydelig, og matvarer som en gang var «eksotiske» og vanskelige å få tak i, er i dag hverdagskost. Etterspørselen etter ferdigmat, «alle typer matvarer til alle tider av året», og «just in time»-levering har økt behovet for global varetilførsel og dermed også volumet av transport av varer. Dette stiller store krav til distribusjonsanleggene både med hensyn til størrelse og kjølelagringssystemer. Produksjonen sentraliseres – et enkelt stort anlegg betjener i dag flere regioner. Siden transport er relativt billig sammenliknet med kostnadene i andre ledd i matverdikjeden, blir sentraliserte anlegg foretrukket av næringsmiddelindustrien og de store dagligvarekjedene. Svært mye av maten vi spiser kommer fra bare en håndfull anlegg.

Både fly, lastebiler og skip bruker fossilt brennstoff, noe som fører til klimagassutslipp. Et funksjonelt, helhetlig og effektivt transportsystem er en forutsetning for verdiskaping, høy sysselsetting og et konkurransedyktig næringsliv. I Norge er det store avstander innenlands, samtidig som vi ligger langt fra de store markedene i Europa. Et godt transportsystem bidrar til å redusere avstands­ulempene, og til å gi bedre muligheter for næringsutvikling og mobilitet i hele landet. Landbruks- og matdepartementet er opptatt av at all transport av landbruksprodukter og matvarer blir så miljø- og klimavennlig som mulig. Departementet mener det er et betydelig potensial for reduserte utslipp innenfor transport gjennom en mer effektiv logistikk, der transport og lager ses i sammenheng.

Beregninger utført av Statens forurensningstilsyn viser at det er viktigere å bremse veksten i transporten enn å finne nye tekniske løsninger. Bærekraftig transport og logistikk handler derfor ikke bare om å utvikle ny teknologi for drivstoff og kjøretøy, men vel så mye om å organisere transporten på en slik måte at den blir energieffektiv. Tall fra den europeiske bransjeorganisasjonen for logistikkbrukere, ELUPEG, viser at dagens kapasitetsutnyttelse av lastebiler er på kun 20 prosent. Europeiske lastebiler kjører hvert år 85 milliarder kilometer uten last. Samarbeid både på langs og på tvers av distribusjonskjedene er derfor viktig for å øke kapasitetsutnyttelsen. Landbruks- og matdepartementet forventer at aktørene i matverdikjeden finner fram til gode transportløsninger som bidrar til energieffektivitet og samfunnsøkonomisk lønnsomhet i distribusjon av matvarene. Norsk Institutt for landbruksforskning har igangsatt et forsk­ningsprosjekt som skal se nærmere på alternative distribusjonsløsninger for ferske meierivarer i et miljø- og klimaperspektiv. Departementet støtter dette initiativet.

7.4.3 Bedre utvalg og markedsføring av lokal mat og sesongvarer

Lokal mat er matvarer som er produsert og konsumert lokalt innenfor en naturlig geografisk region. En europeisk undersøkelse utført av Elm Farm Research Centre i 2001, viser at dersom vårløk blir produsert og kjøpt lokalt, vil CO₂-utslippene reduseres vesentlig i forhold til om de blir fraktet med fly fra Mexico og transportert hjem fra supermarkedet med bil. Samtidig viser en annen europeisk studie utført av Freshfel Europe, at epler importert fra sørlige strøk har mindre klimagassutslipp enn lokale epler på våren og sommeren, mens det motsatte er tilfelle på høsten og vinteren. I den europeiske eplesesongen har de lokale eplene minst klimagassutslipp, på grunn av transporten til de importerte eplene. På et visst tidspunkt overgår energibruk ved lagring av de lokale eplene energibruk ved transport av de importerte eplene. Klimabelastningen er med andre ord svært sammensatt.

Landbruks- og matdepartementet mener det kan oppnås reduksjoner i energibruk og utslipp av klimagasser ved å satse på lokal mat og sesongvarer. Det forutsetter imidlertid at det til enhver tid er fokus på innsats-, prosess- og distribusjonsfaktorene i produksjonen.

Interessen for økologisk mat, lokal mat og sesongvarer hos forbrukerne er økende. 80 prosent av de spurte i Synovates klima- og miljøundersøkelse fra 2008 svarer at de spiser eller vurderer å spise mer lokal mat enn før. Ni av ti forbrukere forventer også at matvareprodusentene aktivt informerer om hvilke alternativer de kan velge mellom. Omtrent halvparten av forbrukerne som er spurt sier at de kjenner få eller ingen lokale/kortreiste eller økologiske matvarer blant 15 ulike vareslag som ble presentert i undersøkelsen, og de fleste mener også at det ofte er vanskelig å finne slike matvarer i butikkene. Dagligvarebransjen har et ansvar for å tilrettelegge for bærekraftige valg i kjøpsøyeblikket. Gjennom utvalg, pris, aktiv markedsføring og informasjon må de gjøre det enkelt for forbrukerne å velge lokal mat, økologisk mat og sesongvarer. Det har skjedd en positiv utvikling på dette området i de seinere årene. Handelen har, både på eget initiativ og i samarbeid med blant annet Stiftelsen KSL Matmerk, bidratt til at det er blitt enklere for små produsenter å komme inn i butikker. Coop skal starte med tre årlige «lokale» uker hvor et større utvalg av lokale matvarer og norske matspesialiteter stilles ut og selges i Coop-butikker.

Det er viktig å øke produksjonen, omsetningen og forbruket av lokale og regionale matvarer. Andre markedskanaler, som Bondens marked og gårdsmatbutikker, bidrar til at det blir lettere å omsette lokal mat som produseres i små volum. Det har, ved blant annet støtte fra Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon og Stiftelsen KSL Matmerk, blitt satset på å utvikle markedskanaler for matspesialiteter. Det er også et satsingsområde å etablere ulike former for lokale- og regionale produsentnettverk.

7.4.4 Bedre kunnskap om mat blant forbrukere

Forbrukerne har gjennom sine valg av varer, tjenester og forbruksnivå, stor innflytelse på klima- og miljøutviklingen. Utfordringen ligger i å skape grunnlag for et mer bærekraftig forbruk gjennom å bygge opp matkunnskap hos forbrukerne både med hensyn til kvalitet og behandling. Dette er også viktig ut i fra mattrygghetsperspektiv.

Sporingsteknologi og informasjons- og kommunikasjonsteknologi kan bidra til økt kunnskap hos forbrukerne om klima- og miljøvennlig matproduksjon og forbruk gjennom å kommunisere på nye måter via interaktive skjermer knyttet opp mot en produktdatabase, internett eller mobiltelefoner. Dette skjer i økende grad i andre land, og Landbruks- og matdepartementet forventer at bransjen framover bidrar til en slik utvikling også her i landet.

På matportalen.no gir Mattilsynet forbrukerrettet informasjon, inkludert programmet «Mat på data». Programmet kan videreutvikles slik at det også innholder informasjon om sesongvarer, lokal mat og restemat. Slik informasjon er det også viktig å styrke i faget mat og helse i skolen. Det er allerede undervisningsopplegg om mat på matportalen.no som kan brukes i skolen, og som kan kobles mer opp mot denne typen informasjon. Det kan også være aktuelt å fremme denne typen kunnskap gjennom andre forbrukerrettede aktiviteter som for eksempel holdningskampanjer, barn- og ungdomsprosjekter, og den generelle informasjonsvirksomheten til for eksempel Opplysningskontorene.

7.4.5 Matavfall

Ifølge Statistisk Sentralbyrå er matavfall den avfallstypen som har vokst raskest i Norge de siste fem årene. I 2007 oppsto det 1,7 millioner tonn våtorganisk avfall, etter en vekst på 21 prosent siden 2004. Industrien sto for om lag 0,7 millioner tonn, i hovedsak ikke nyttbart matavfall som slakteriavfall, slam fra meierier og andre produksjonsrester fra næringsmiddelindustrien. I husholdningene oppsto det 0,5 millioner tonn våtorganisk avfall, i første rekke matavfall, men også noe hageavfall. I tjenesteytende næringer, som dagligvarehandel, hotell/restaurant, sykehus/institusjoner og kantiner, oppsto det 0,4 millioner tonn våtorganisk avfall (i hovedsak matavfall, men også tørkepapir og planterester).

De største klimaproblemene ved matavfall er knyttet til de unødige klimagassutslippene som finner sted gjennom produksjon, foredling, transport og omsetning, dersom nyttbar mat ikke blir utnyttet som menneskeføde. I tillegg er kasting av nyttbar mat et etisk problem i en global situasjon hvor matmangel er satt på dagsorden og underernæringen er økende. All mat som produseres bør derfor i utgangspunktet konsumeres og ikke ende opp som matavfall.

Det er forbrukerne som kaster mesteparten av den nyttbare maten. I Storbritannia er det anslått at en tredjedel av maten folk kjøper blir kastet. Det er ikke gode sammenlignbare tall for dette i Norge, men det er grunn til å anta at de ikke er veldig forskjellige fra Storbritannia.

Omtrent 17 prosent av husholdningsavfallet går til deponering som gir utslipp av metan. I 2006 utgjorde metanutslippet fra deponier om lag 2,5 prosent av de norske klimagassutslippene. Med sikte på å redusere klimagassutslippene har regjeringen innført forbud mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall fra 1. juli 2009.

Tiltak for reduksjon av avfall

Østfoldforsknings forbrukerundersøkelse fra 2008 viser at forbrukere ofte kaster mat på grunn av misforstått tolkning av «best før» merkingen. Holdbarhetsmerking er basert på mattrygghetskriterier, men undersøkelsen viser at det kan bidra til unødig kasting av mat. Det er to ulike former for holdbarhetsmerking: «Siste forbruksdag» som brukes på lett bedervelige næringsmidler som for eksempel (fersk/ikke-konservert) fisk, kjøtt og melk, og «best før» som brukes på mat som ikke er lett bedervelig, som for eksempel hermetikk (og andre typer konserverte matvarer). Det er i all hovedsak produsentene selv som bestemmer kriterier og merker med holdbarhetsdato. Landbruks- og matdepartementet ser positivt på at næringen har tatt initiativ til en gjennomgang av fastsettelsen av «best før»-merkingen. Produsentene kan også forbedre holdbarheten for forbrukeren, blant annet ved å tilby bedre tilpassede enhetsstørrelser og løsninger som bevarer maten bedre etter at emballasjen er brutt. Her har enkelte produsenter gått foran med for eksempel innføring av «glidelås»-pakninger på kjøttpålegg, og departementet oppfordrer flere produsenter til å følge opp med denne typen løsninger.

Forbrukerne kan påvirke mengde og disponering av avfall gjennom etterspørsel etter varer med høyest mulig innhold av materialer som er gjenvunnet og varer som har minst mulig unødvendig emballasje. For å redusere matavfallsmengdene fra husholdningene, må forbrukernes kunnskap om mat både med hensyn til kvalitet, behandling og miljøbelastning økes betraktelig. WRAP (Waste & Resources Action Programme) i England peker på dårlig husholdningskunnskap hos forbrukerne som en nøkkelfaktor knyttet til mengden mat som kastes. «Love food – hate waste» er en informasjonskampanje som skal bidra til at forbrukerne ikke kaster nyttbar mat, blant annet gjennom oppskrifter på bruk av matrester. Tilsvarende virkemidler kan også være aktuelle her i landet, inkludert å ha oppskrifter på bruk av matrester på matportalen.no. Skoleverket og næringsaktørene spiller en viktig rolle i det holdningsskapende arbeidet. Informasjon og opplæring om holdbarhetsmerking overfor forbrukerne kan bidra til reduksjon i matavfallet. Mattilsynet har allerede laget informasjon om holdbarhetsmerking på matportalen.no, og i tillegg er dette tema i det undervisningsmaterialet Mattilsynet har laget til faget mat og helse i grunnskolen. Det kan være aktuelt å utvikle dette undervisningsmaterialet til også å omfatte tiltak for reduksjon av matavfall.

Forbrukerne er opptatt av miljøvennlig håndtering av mat- og matemballasjeavfall. 83 prosent av de spurte i Synovates klima- og miljøundersøkelse oppgir at de kildesorterer og 23 prosent oppgir at de har begynt med kompostering. Regjeringen vil vurdere å stimulere forbrukerne ytterligere til miljøvennlig håndtering av mat- og matemballasjeavfall.

Det er viktig at både næringsmiddelindustrien, dagligvarehandelen og storhusholdningene har rutiner som bedrer holdbarheten og minimaliserer emballasjeavfall og svinn i form av matavfall. Det krever kunnskap om generering av matavfall i verdikjeden inkludert forbrukerleddet, og økt samarbeid mellom de ulike aktørene for å styrke datagrunnlaget om svinn av mat gjennom hele matverdikjeden.

Det avfallet som uansett oppstår i matverdikjeden bør utnyttes effektivt ved blant annet gjenbruk av emballasje og kompostering av matavfall med oppsamling av metan til produksjon av elektrisitet og varme. Gode ordninger for oppsamling kan bidra til dette. Næringen har tatt initiativ til å fokusere på årsaker til svinn og matavfall, mulighetene for å redusere avfallet og å anvende det til bioenergi. Dette er et initiativ som regjeringen mener er viktig og støtter oppunder. Regjeringens satsing på bioenergi og biogass er nærmere omtalt i kapittel 8.