11 Internasjonalt samarbeid knyttet til landbruk og klima
Klimautfordringene er globale og må løses både gjennom internasjonalt samarbeid og spesifikke nasjonale tiltak. FNs klimapanel slår fast at tiden for å finne gode løsninger er knapp. Samtidig viser utredninger fra FAO at verdens samlede matproduksjon må øke med 50 prosent innen 2030 på grunn av den sterke befolkningsveksten. Disse utfordringene forsterker hverandre, og på landbruksområdet må klimaspørsmålene derfor håndteres parallelt med at det stadig økende behovet for mat og energi til en stadig voksende befolkning blir dekket.
Regjeringen vil
arbeide for en ambisiøs internasjonal klimaavtale og kortsiktige, virkningsfulle utslippsreduksjoner gjennom blant annet tiltak for redusert avskoging og skogforringelse i utviklingsland
arbeide for et nødvendig internasjonalt løft for å sikre et bærekraftig og klimavennlig landbruk i verden, blant annet ved å øke landbruksbistanden gjennom multilaterale og bilaterale tiltak
bidra til å følge opp internasjonale drøftinger knyttet til verdens matvaresituasjon og klimautfordringene, jf. mattoppmøtet i Roma i 2008 og aktivt arbeide for at matsikkerheten blir adressert i internasjonale fora
øke norsk bistand til landbrukssektoren som ledd i den internasjonale satsingen for å styrke sektoren
arbeide for internasjonale tiltak som begrenser virkningen av klimarelatert økt utbredelse av skadedyr og sykdommer i plante- og husdyrproduksjonen
11.1 Handel og klima
I GATT/WTOs historie har miljø og klima til nå spilt en marginal rolle i utformingen og implementeringen av regelverket for handel. Etter hvert som klima og miljø stadig flyttes høyere opp på den internasjonale dagsorden, vil det i økende grad bli relevant å se på handelen og WTOs innvirkning på de klimarelaterte utfordringene. Handel er uløselig knyttet til blant annet klimagassutslipp gjennom koplinger til produksjon, transport og forbruk av varer.
Norge har vært en aktiv aktør i arbeidet for at handelspolitikken skal underbygge og styrke ivaretakelsen av miljøhensyn – inkludert i GATT/WTO.
Sluttakten fra Uruguay-runden, som ble avsluttet i 1994, inkluderer flere miljørelaterte punkter. Blant annet er målet om bærekraftig utvikling innlemmet i formålsparagrafen til WTO. I avtalen om tekniske handelshindringer blir det fastslått at ingenting kan hindre et land i å treffe nødvendige tiltak for å verne om miljøet på de nivå som landet anser hensiktsmessig, forutsatt at dette gjøres i samsvar med regelverket for øvrig.
I Landbruksavtalen fra Uruguay-runden ble det åpnet for at støtte til miljøtiltak («grønn støtte») ikke skulle underlegges reduksjonsforpliktelser eller begrensninger på støttenivå. I tillegg til støtte til infrastruktur og til forskning i tilknytning til miljøprogrammer kan det gis direkte støtte til produsenter som deltar i miljøprogrammer. Landbruksavtalen tillater bruk av budsjettstøtte for å kompensere for kostnadene ved miljøtiltak, men med en rekke begrensninger for å forhindre fordekt proteksjonisme. En rekke land ønsker å videreutvikle dette regelverket for å inkludere effektive virkemidler som kan håndtere klima- og miljøtrusler.
I Doha-runden som startet i 2001, forpliktet medlemmene seg til å forhandle fortrinnsvis om tre områder gjennom Komiteen for handel og utvikling:
forholdet mellom WTO og internasjonale miljøavtaler (MEA)
prosedyrer for informasjonsutveksling mellom MEA sekretariat og WTO, og kriterier for å gi MEAer observatørstatus i WTO-møter
redusere eller eliminere handelshindringer for miljøvarer og tjenester
I praksis har forhandlingene i komiteen fokusert på det siste punktet ovenfor – om reduksjon av handelshindringer for miljøvennlige industriprodukter. En sentral problemstilling ligger i hva som skal defineres som miljøvarer. Så langt i forhandlingene er det ikke trukket noen konklusjon.
Mandatet for forhandlinger om handel og miljø i Doha-runden kan betegnes som smalt. Dette må forstås delvis som en konsekvens av at miljøspørsmål har hatt lav prioritet i det internasjonale handelsregimets historie, delvis at forhandlingsrunden er basert på et mandat basert på hovedprioriteringer i 2001, og delvis at disse forhandlingene er kompliserte politisk så vel som teknisk. Like fullt er det betydningsfullt at handel og miljø har vært et eget forhandlingstema i GATT/WTO for første gang. Det vil være både sannsynlig og i tråd med norske posisjoner at miljø og klima får en mer sentral plass i WTO framover. Arbeidet i WTO med handel og miljø forventes å bli betydelig lettere dersom det er mulig å få multilateral enighet om internasjonale miljøavtaler utenfor WTO-systemet, inkludert et robust post-Kyotoregime.
11.2 Klimaarbeidet i FAO
FAO, FNs organisasjon for ernæring og landbruk, har som mandat å oppnå matsikkerhet for alle, i betydningen nok og trygg mat. Organisasjonen skal blant annet utarbeide internasjonale konvensjoner, normer og retningslinjer for landbruk, skogbruk og fiske, og bidra overfor medlemslandene med faglige råd og bistand ved gjennomføring av landbruksplanlegging, utviklingsprosjekter og programmer som bekjemper sult og fremmer landsbygdsutvikling.
FAO har vært engasjert i klimarelatert arbeid gjennom flere tiår. FAO var en sentral bidragsyter og premissgiver til Verdenskonferansene om klima i 1979 og 1990, FNs miljøkonferanse i 1992 og toppmøtet om matsikkerhet i 1995. I handlingsplanen fra toppmøtet er klimautfordringene reflektert i forpliktelsene om bærekraftig forvaltning av naturressurser. I juni 2008 arrangerte FAO en høynivåkonferanse om klimaendringer, bioenergi og global matsikkerhet. Deklarasjonen som ble vedtatt på konferansen oppfordret det globale samfunnet til å bistå spesielt de fattigste landene med både kortsiktige tiltak og mer langsiktige tiltak knyttet til klimaendringene og deres betydning for landbruk og matsikkerhet.
FAO har også styrket sin kompetanse på klimaområdet ved å etablere en egen divisjon for forvaltning av naturressurser og miljø i 2007, som blant annet har som arbeidsområder bærekraftig bruk og forvaltning av land-, vann- og genetiske ressurser, bioenergi, klimaendringer og biodiversitet. FAO skal bistå medlemslandene både i forhold til skadebegrensende tiltak og tilpasning til klimaendringer. Arbeidet er spesielt innrettet mot institusjoner på landsbygda som jobber i forhold til lokale utviklingstema.
Med grunnleggende kompetanse på arbeidsområder relatert til klima og matsikkerhet spiller derfor FAO en sentral rolle i internasjonalt arbeid for å bedre verdens matvaresituasjon. Ikke minst har forverringen av den globale matkrisen med økte matvarepriser og flere fattige vist at det er store utfordringer forbundet med å produsere mer mat til en voksende befolkning. Regjeringen vil derfor støtte opp om arbeidet i FAO på disse områdene.
Regjeringen legger vekt på at FAO bidrar til å skape en helhetlig forståelse av bærekraftig forvaltning av jord- og skogressurser og at slik forvaltning er grunnleggende også i arbeidet med klimautfordringene. Det er en viktig utfordring for FAO å bidra til at kunnskap både om tilpasning til et endret klima og utslippsreduserende tiltak blir gjort kjent. Forhold knyttet til binding av karbon i jord og ved jordbruk er et viktig område. FAO må bidra til kunnskapsutvikling og overføring av kompetanse til u-landene og samtidig stimulere til oppbygging av institusjonell kapasitet i disse landene. Det er viktig at kompetansen om effektive klimatiltak også når det lokale nivået og dem som driver aktivt jordbruk.
Norge støtter FAO økonomisk både i form av en medlemskontingent og i form av frivillige bidrag regulert av en programsamarbeidsavtale. Programsamarbeidsavtalen med FAO gjelder for to år av gangen. Målet med denne avtalen er å forsterke og tilføre mer ressurser til spesifikke områder innen FAO sine arbeidsområder. Klima og energi er kommet inn som to nye gjennomgående tema i den nye samarbeidsavtalen som ble inngått i 2008.
Regjeringen mener det er nødvendig med et internasjonalt løft for å sikre et bærekraftig og klimavennlig landbruk i verden. Det må legges større vekt på matsikkerhet internasjonalt i utviklingen av nye klima-, energi- og handelspolitiske tiltak. Fra norsk side legges det vekt på å bygge videre på eksisterende mekanismer for samarbeid og koordinering framfor å lage nye strukturer. Komiteen for matsikkerhet, som ble etablert under FAO etter matkrisen i 1973, har som mandat å være et forum for diskusjon og politikkutforming innen matsikkerhet. Norge arbeider for at denne komiteen kan få en mer sentral rolle som globalt forum for matsikkerhet. Det er også behov for mer forskning på områder som kan bidra til mer klima- og miljøvennlig landbruksteknologi. Regjeringen støtter derfor blant annet den rådgivende gruppen for internasjonal landbruksforskning (CGIAR). Norge er også en vesentlig bidragsyter i Det internasjonale fondet for jordbruksutvikling (IFAD). Verdens matvareprogram er en viktig kanal for norsk humanitær bistand. Norge vil fortsette sitt engasjement i disse organisasjonene og arbeide for et tettere samarbeid og samkjøring mellom dem.
Regjeringen legger opp til å øke norsk bistand til landbrukssektoren som ledd i den internasjonale satsingen for å styrke sektoren. De fleste fattige i u-land bor på landsbygda og har, direkte eller indirekte, sitt levebrød i landbruket. Verdensbanken har estimert at vekst i landbrukssektoren eliminerer flere ganger så mye fattigdom som vekst i hvilken som helst annen sektor. Utvikling av landbruket står derfor sentralt i arbeidet med fattigdomsbekjempelse. Klimaendringene forsterker utfordringene som ligger i å generere vekst i landbrukssektoren. Det er derfor grunn til å særlig legge vekt på å styrke klimatilpasninger i landbruket, både i multilateral og bilateral sammenheng.
Boks 11.1 Bistand til klimatilpasning i landbruket
I Malawi har Norge som leder av givergruppen for landbruk aktivt støttet myndighetene i deres arbeid med å utvikle en nasjonal sektorplan for matsikkerhet og landbruksutvikling. Norge var en betydelig bidragsyter til det nasjonale såfrø – og kunstgjødselprogrammet som i 2007 bidro til rekordstore avlinger. Det nasjonale landbruksfaglige forsknings- og utdanningsmiljøet har gradvis blitt styrket, med økt fokus på miljø og klimaendringer. Det ble etablert et klimafokusert samarbeid mellom landbruksuniversitetet i Malawi og Universitetet for miljø- og biovitenskap i Norge. Støtten til den nasjonale organisasjonen for småbrukere (NASFAM) har medført at småbrukere har fått betydelig økt innflytelse i forhandlinger om pris på landbruksprodukter og bedrede rammevilkår for mer markedsorientert produksjon. I partnerskap med lokale aktører ble det gitt norsk støtte til et pilotprosjekt som dekker 10 000 hushold i et viktig nedbørfelt langs Malawisjøen. Dette har bidratt til at området synes å være i ferd med å snu en langvarig negativ trend og framstår som mer robust og bedre i stand til å takle miljøendringer.
11.3 Klimaarbeidet i OECD
Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) er med sine 30 medlemsland et viktig forum på de fleste politikkområder – også i økende grad på miljø- og klimapolitikk. OECD forsyner medlemslandene med analytisk grunnlag for å utvikle miljøpolitikk på en økonomisk og effektiv måte, gjennom prestasjonsvurderinger, datainnsamling, analyser og prognoser.
OECD og Det internasjonale energibyrå (IEA) utgjør i fellesskap sekretariatet for Annex 1 Expert Group (AIXG) on the UN Framework Convention on Climate Change (UNFCCC). AIXG bidrar med innspill mot forhandlingene om klimaendringer og lar deltakerlandene utveksle erfaringer om klimapolitikk.
OECDs arbeid med spørsmål knyttet til klima foregår i ulike direktorater, inkludert Direktoratet for miljø og Direktoratet for handel og landbruk. I 2008 ble OECD Environmental Outlook 2030 lansert i Oslo. Rapporten inneholder prognoser for utviklingen av økonomiske, sosiale og teknologiske drivere av endringer i miljøet fram mot 2030, og vurderer tiltak som kan adressere de mest framtredende miljøproblemene, inkludert egne kapitler på klima og energi.
Arbeid med klima er også underveis i Arbeidsgruppen for global og strukturell politikk (WPGSP), inkludert gevinstene ved klimaendringspolitikk. WPGSP arbeider også med tilpasning til klimaendringer, og rapporten Economic Aspects of Adaptation: Costs, Benefits and Policy Instruments ble publisert i 2008.
Norge har ved innspill til OECDs Landbrukskomités toårige budsjett prioritert prosjekter og utredninger om klimapolitikk. I 2009–2010 vil Direktoratet for handel og landbruk fokusere på landbrukets rolle i reduseringen av klimagassutslipp og tilpasning til klimaendringer. En studie som ser på effekten på landbruk av klimaendringer vil bidra som innholdsmessig bakgrunn. Målet med reduksjonsstudien er å identifisere potensielle avveininger og synergieffekter mellom reduksjon av klimagassutslipp og andre miljøhensyn, som luft- og vannkvalitet og biologisk mangfold, samt å analysere potensielt kostnadseffektive alternative virkemidler innen landbrukspolitikken for å imøtekomme de ulike miljøhensynene. Målet med tilpasningsstudien er å analysere rollen landbrukspolitikken i OECD-land spiller når det gjelder å forenkle eller forhindre tilpasning i landbrukssektoren. Rapporten Environmental Performance of Agriculture in OECD Countries Since 1990 bidrar med sammenlignende data for landbrukets klimagassutslipp.
Boks 11.2 Bistandsarbeid – Norsk institutt for skog og landskaps engasjement
Norsk institutt for skog og landskap er nasjonalt fagorgan for arealressurser i Norge. I dette ligger ansvaret for å gjennomføre nasjonale utvalgsundersøkelser og kartlegging av arealtilstand, jordsmonn og skogressurser. Ressursundersøkelsene ved instituttet er organisert som helhetlige informasjonskjeder. Kjedene følger data fra feltarbeid via databaser, analyse og utredninger fram til informasjon og veiledning til brukere og beslutningstagere. Instituttet har bred faglig og administrativ erfaring med organisering og gjennomføring av slike oppgaver. Samtidig er instituttet ledende i å ta i bruk nye metoder og ny teknologi på dette området.
Instituttets engasjement i bistandsprosjekter er knyttet til instituttets nasjonale oppgaver. Virksomheten har i hovedsak form av institusjonsbygging i Norges samarbeidsland. Instituttets lange erfaring og tunge kompetanse på metode og teknologi har stor overføringsverdi når den knyttes sammen med lokal fagkompetanse i mottagerlandene. Formålet med slike prosjekter er å bygge opp institusjoner og kompetanse som kan utføre oppgaver som tilsvarer de som instituttet har ansvar for i Norge, men som er tilpasset lokale forhold og utfordringer. Dette er utviklingsprosjekter som gir mottagerlandene grunnlag for bedre forvaltning og utnyttelse av egne naturressurser. Samtidig etablerer prosjektene en nasjonal infrastruktur som er nødvendig for at landene selv skal kunne møte sine internasjonale rapporteringsforpliktelser knyttet til ulike klimaavtaler.
Instituttet driver sin bistandsvirksomhet gjennom deltakelse i Norwegian Forestry Group (NFG). NFG er et nettverk av offentlige og private aktører med tilknytning til skogbruket. Noen eksempler på relevante NFG prosjekter er etablering av nasjonale skogtakseringer i Serbia og i Kosovo, det nasjonale biomassesenteret i Uganda, modernisering av skogbruksplanleggingen i Serbia og etablering av arealressursundersøkelser i Sør-Sudan.
11.4 Internasjonalt samarbeid innenfor plante- og dyreproduksjon
11.4.1 Samarbeidet i internasjonale institusjoner og prosesser
For å hindre spredning av skadegjørere og sykdommer på planter og dyr er det nødvendig å utvikle kunnskapen om klimaendringer og sykdomsspredning.
Et sterkt internasjonalt samarbeid er grunnleggende for plante- og dyrehelsearbeidet. Informasjonsutveksling og varslingssystemer og faglig samarbeid bidrar til å styrke nasjonal og internasjonal beredskap. Utbrudd av plante- og dyresykdommer kan utvikle og spre seg og få helt ødeleggende effekt på avlinger og husdyrpopulasjoner. Dette svekker både matsikkerheten og privat- og nasjonaløkonomien. Norge bør gi støtte til utviklingstiltak innen denne sektoren, noe som også vil bidra til å redusere omfanget av vann- og matbårne sykdommer hos mennesker.
EØS-avtalen
EØS-avtalen er den viktigste internasjonale overbygningen for mattrygghet når det gjelder produksjon av dyr og animalske produkter. Norge er fullt ut harmonisert med EU på det meget omfattende dyrehelseområdet og deltar i alle komiteer og arbeidsgrupper under EU-kommisjonen. Klimarelaterte spørsmål er satt på dagsorden i EU og vil dermed prege regelverksutviklingen innenfor matverdikjeden i hele EØS.
Norsk innflytelse på bestemmelser på dyrehelseområdet under EØS-avtalen sikres ved deltakelse i komiteer og arbeidsgrupper under EU-kommisjonen. Mattilsynet sørger for at vedtatt regelverk blir implementert. Samarbeidet med våre nordiske naboer både i regi av Nordisk ministerråd og innenfor EØS er av spesiell betydning. Klimarelaterte spørsmål vil ofte bli behandlet i politiske fora under Rådet og Parlamentet i EU der Norge ikke har adgang.
Plantehelseområdet er ikke en del av EØS-avtalen. Norge har også unntak for regelverket om plantevernmidler.
Europarådet
Norge deltar på lik linje med de andre medlemslandene i arbeidet med dyrevelferd under Europarådet. Europarådet har utarbeidet fem konvensjoner om beskyttelse av dyr, samt en rekke anbefalinger relatert til husdyrhold. Konvensjonene og anbefalingene er viktige som felles standarder, fordi de er bindende for de landene som har ratifisert dem og således førende for nasjonal lovgivning i de enkelte landene.
Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE)
Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) er premissleverandør på dyrehelseområdet til SPS-avtalen. Organisasjonen er et vesentlig forum for det globale samarbeidet på dyrehelseområdet og spiller en viktig rolle for verdens matsikkerhet og for u-landenes husdyrproduksjon under endrede klimatiske betingelser. Den er utviklet for å hindre spredning av dyresykdommer på verdensbasis, spesielt gjennom internasjonal handel.
172 land er tilknyttet organisasjonen, som har sitt hovedsete i Paris. Den legger stadig større vekt på dyrevelferd. Det er oppnevnt en fast norsk delegat til OIE. Forøvrig deltar Landbruks- og matdepartementet sammen med andre berørte departementer, Mattilsynet og Veterinærinstituttet i arbeidet i OIE.
Det er opprettet et eget samarbeid mellom FAO og OIE for håndtering av høypatogen fugleinfluensa, med hensikt å hjelpe land som ikke har nødvendig dyrehelsemessig infrastruktur.
Vi ser allerede nå at klimaendringene har betydning for den globale planteproduksjonen fordi sykdomsbildet endres. Både direkte virkninger som økt omfang av skadegjørere og indirekte ved spredning via handel er utfordringer som må håndteres gjennom gode internasjonale avtaler og gjensidig anerkjennelse av nødvendige tiltak i hvert enkelt land for å beskytte sine planteressurser og ikke påføre andre land smitte.
Den internasjonale plantevernkonvensjonen (IPPC)
Den internasjonale plantevernkonvensjonen (International Plant Protection Convention, IPPC) er en internasjonal avtale med formål å beskytte verdens planteressurser mot sykdom. Sammen med Landbruks- og matdepartementet deltar Mattilsynet i arbeidet i kommisjonen for plantehelsetiltak, som er opprettet for å forsterke det internasjonale samarbeidet innenfor rammene av IPPC. Blant de viktigste oppgavene for kommisjonen er utvikling av internasjonale standarder for det plantesanitære området. Hensikten med disse standardene er å harmonisere de plantehelsetiltakene som anvendes i den internasjonale handelen og sikre felles effektive tiltak mot introduksjon og spredning av planteskadegjørere, spesielt over landegrensene. Hensynet til klimaets virkninger på plantesykdommer er viktig i forhold til risikovurderinger og Norge må følge den globale utviklingen i forhold til spredningsmønstre for alvorlige planteskadegjørere som av klimamessige årsaker kan bli en trussel for oss.
IPPC retter seg også mot skadegjørere som utgjør en trussel mot naturlig flora. Det er derfor opprettet et samarbeid med Konvensjonen for biologisk mangfold CBD, blant annet vedrørende invaderende fremmede arter som truer plantelivet.
Den Europeiske plantevernorganisasjonen (EPPO)
På europeisk nivå deltar Mattilsynet i samarbeidet i plantevernorganisasjonen for Europa og Middelhavsområdet, EPPO. EPPO med sine 48 medlemsland, er en regional plantevernorganisasjon under IPPC, og har som oppgave å koordinere plantevernsamarbeidet i regionen. Gjennom arbeidsgruppen for plantesanitære bestemmelser og ulike ekspertpanel utvikles det felles strategier for å hindre introduksjon og spredning av skadegjørere. Slike regionale standarder er en viktig basis for utvikling av det norske plantehelseregelverket. Andre viktige oppgaver for EPPO er dokumentasjonstjenester og informasjonsutveksling om tiltak mot planteskadegjørere.
SPS-avtalen
WTO-avtalen om veterinære og plantesanitære tiltak (SPS-avtalen) sikrer medlemsstatene rett til å vedta nasjonale tiltak eller standarder for å beskytte menneskers, dyrs og planters liv og helse. Hvert land kan sette i verk tiltak for å oppnå det nødvendige beskyttelsesnivået. Beskyttelsestiltakene skal baseres på vitenskapelige fundamenterte risikovurderinger og i utgangspunktet være i overensstemmelse med relevante internasjonale standarder (CODEX ALIMENTARIUS, OIE og IPPC). Betydningen av klimatiske endringer på spredning av sykdommer er i mange tilfeller en viktig del av risikovurderingene, og således en nøkkelfaktor for hvilke tiltak et land setter inn for å beskytte egen helsestatus. Landene har anledning til å iverksette tiltak utover internasjonale standarder, men må da begrunne dette i vitenskapelige risikovurderinger eller i spesielt høyt beskyttelsesbehov. Avtalen stiller krav om at tiltakene skal være ikke-diskriminerende. I henhold til avtalen kan et land innføre midlertidige tiltak også dersom det ikke foreligger vitenskapelig bevismateriale. Tiltaket skal i disse tilfellene baseres på den informasjonen som finnes og landet må innen rimelig tid innhente opplysninger og gjennomføre risikovurderinger. Norge følger opp dette arbeidet gjennom aktiv deltakelse og støtter opp under forslag som bidrar til at landene kan ivareta sin rett til beskyttelse av menneskers helse og plante- og dyrehelse.
11.4.2 Svalbard globale frøhvelv
Regjeringen etablerte i 2008 Svalbard globale frøhvelv – et sikkerhetslager for frø fra hele verden. Uansett hvilke tiltak som settes inn for å redusere klimagassutslippene er det stor sannsynlighet for temperaturøkninger og klimaendringer i store deler av verden i løpet av dette århundret. Dette kan også påvirke det biologiske mangfoldet. For å kunne opprettholde eller øke matproduksjonen under nye vekstbetingelser vil det trolig være nødvendig å utvikle nye tilpassede plantesorter. Spesielt i utviklingsland vil det være behov for internasjonal innsats knyttet til planteforedling og bevaring av plantemangfoldet. Tilgang til et stort plantemangfold er en forutsetning for å kunne drive et målrettet planteforedlingsarbeid. Dersom plantemangfoldet blir redusert eller går tapt vil også egenskaper som er viktige for framtidig matproduksjon kunne gå tapt.
Matplantemangfoldet blir i utgangspunktet ivaretatt gjennom et globalt system for ivaretakelse av frø, forankret i FAO, som består av internasjonale og nasjonale genbanker. Plantematerialet som er lagret i mange av disse genbankene er bare i begrenset grad sikret mot blant annet naturkatastrofer og krig.
Av disse grunner etablerte regjeringen, etter internasjonal enighet, Svalbard globale frøhvelv i 2008. Frøhvelvet har til formål å tilby sikkerhetslagring av frø. Frøhvelvet, som administreres av Landbruks- og matdepartementet, tilbyr således genbanker over hele verden et gratis sikkerhetslager for sine frøsamlinger på Svalbard. Frøhvelvet vil fungere som en slags «back-up» i tilfelle materialet lagret andre steder går tapt.
Landbruks- og matministeren inviterte i februar 2009 til internasjonale samtaler om klimaendringer og plantemangfold, i anledningen av ett års drift av frøhvelvet. Mer enn 60 representanter fra myndigheter, industri, NGOer og forskning konkluderte blant annet med at økt internasjonal innsats er påkrevet for å sikre bevaringstiltak og at det er et stort behov for å styrke planteforedlingen i utviklingslandene. Representantene var enige om at det nå haster med å innføre internasjonale tiltak for å sikre utvikling av planter som kan tåle økte temperaturer, tørke, oversvømmelse og annet ventet ekstremt klima. De viste til at alle land må delta i å sikre og videreutvikle egne ressurser og at det vil kreve at utviklingsprogrammene gir bidrag til utvikling av jordbruk og matproduksjon. Representantene gav også uttrykk for at det er nødvendig med bedre finansiering av gjennomføringen av den internasjonale plantetraktaten for plantegenetiske ressurser i utviklingsland, i tråd med det Norge har gjort gjennom å gi frivillig støtte til «benefit sharing»-fondet under traktaten. Fondsmidlene skal støtte prosjekter for bønder i utviklingsland som bevarer og videreutvikler lokalt plantemateriale.
Boks 11.3 Svalbard globale frøhvelv
Svalbard globale frøhvelv er et globalt sikkerhetslager for frø. Det er bygget av Norge, inne i permafrosten i fjellene på Svalbard. Frøhvelvet administreres av Landbruks- og matdepartementet. Driften av hvelvet er et samarbeid mellom departementet, Global Crop Diversity Trust og NordGen. Det er plass til 4,5 millioner forskjellige typer frø. Det er hovedsakelig frø av planter som er viktig for landbruk og matproduksjon som deponeres. I løpet av det første virkeåret har frøhvelvet mottatt mer enn 400 000 frøprøver fra hele verden. Av disse er det mer enn 70 000 varianter av ris, og mer enn 60 000 varianter av hvete. Frøene som mottas på Svalbard vil kunne returneres til de nasjonale eller internasjonale genbankene som har deponert dem, dersom frøene i disse genbankene går tapt. Frøhvelvet har fått stor internasjonal oppmerksomhet. FAOs kommisjon for genetiske ressurser og partsmøtet til den Internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser har lagt stor vekt på betydningen av frøhvelvet.
Landbruks- og matdepartementet vil følge opp konklusjonene fra samtalene på Svalbard, og aktivt oppfordre til økt internasjonal innsats på dette området. Departementet vil også arbeide for at problemstillingene knyttet til bevaring av plantemangfoldet får nødvendig oppmerksomhet i internasjonale prosesser, herunder internasjonale klimaforhandlinger.
Boks 11.4 Svalbard Global Seed Vault
Anniversary Seminar
Frozen Seeds in a Frozen Mountain – Feeding a Warming World
Summary statement
Food security is threatened. Forecasts for declines in the yields of staple crops show that climate change will place unprecedented pressures on our ability to grow the food we require, particularly in developing countries. All Intergovernmental Panel on Climate Change scenarios show warming over the next several decades will take place irrespective of any action taken today. The same models show conditions for agriculture will be dramatically different from those which dominate today. Adapting agriculture to these future conditions is therefore essential.
The need for new crop varieties that can withstand these challenges is now widely recognized and is frequently cited in climate change discussions. This statement draws the world’s attention to the following:
the development of crops that can cope with heat, drought, flood and other extremes will likely be the single most important action we can take to adapt to climate change;
this is an urgent need requiring action now, given both the serious threat to food security and the time required to breed new crop varieties;
our ability to breed these new varieties cannot be taken for granted, as it is undermined by the loss of the biological basis of our food supply – the genetic diversity of crops.
At the Copenhagen Climate Conference in December 2009, the need to conserve and make available crop diversity, as the bedrock of all plant breeding efforts, must be recognised as a fundamental component of climate change adaptation.
Agriculture is founded on the diversity of plant and animal genetic diversity. The ability of agriculture to adapt draws on this diversity: it is therefore the foundation of the world’s food security. There is a global need for crop varieties adapted to climate change, in order not only to reach the UN Millennium Development goals to reduce hunger but strengthening global food security in the medium- and long term. It is increasingly important, and acknowledged, that all countries should recognise their responsibility for food production and the need for international collaboration in this regard. All countries should make sustainable use of their natural resources. To achieve this, national and international development programs need an increased focus on agriculture.
Yet the breeding of new varieties cannot be taken for granted – it is vital to have as much as possible of the genetic diversity of our crops available for the task, but this diversity is being lost. Global interdependence in this area is total. No country in the world is self-sufficient in the genetic diversity of the crops that feed its people. It is therefore in the interests of every nation to ensure that this diversity is conserved and is available to all. Many actions are required to adapt agriculture, but underlying all is the single prerequisite that the genetic diversity of our crops be conserved and available to plant breeders: conserving crop diversity is therefore one of the most cost-effective measures possible to increase food.
Increased international resources are needed to ensure the conservation of crop genetic diversity, and in particular. It should be recognized that conserving the world’s crop diversity requires a partnership between the agriculture, environment and development communities. The framework for this exists: for example, the International Treaty on Plant Genetic Resources for Food and Agriculture and the Convention on Biological Diversity both call for its conservation. A more effective worldwide network of genebanks is required, to which the Svalbard Global Seed Vault is a vital contribution, providing long term secure storage of seed diversity for future generations. The Global Crop Diversity Trust should be further strengthened to maintain its role as a key element in the support and coordination of this global conservation network.
Breeding new varieties takes time, often about 10 years to produce a new variety, meaning the dramatically different conditions predicted for 2030 are a mere two crop breeding cycles away. There is therefore a need to accelerate the breeding of climate ready varieties. Bearing in mind that many crops of importance to food security will not be of interest for commercial breeding companies, there is a need for adequate support of breeding activities at both national and global levels. It will be of special importance to increase breeding capacity, technology transfer and breeding efforts in developing countries, e.g. in close cooperation with the CGIAR institutes.
The International Treaty on Plant Genetic Resources for Food and Agriculture provides the international framework and international mechanisms for the conservation and use of crop diversity. Developed countries in particular should ensure the adequate financing to implement the Treaty and creative financing mechanisms should also be examined, such as a payment based on the sale of seeds in developed countries. In keeping with the fact that the genetic diversity of our crops has become a critical issue in climate change adaptation, governments, private sector and farmers’ organizations must cooperate in these matters to meet a common threat.
At the Copenhagen Climate Conference in December 2009, the need to conserve and make available crop diversity, as the bedrock of all plant breeding efforts, must be recognised as a fundamental component of climate change adaptation. The Svalbard Global Seed Vault bears witness to the importance of crop genetic diversity for the world, and to the potential of concerted international action. At Copenhagen, we ask the nations of the world to recognise the urgency of adapting agriculture to climate change, that crop diversity is a prerequisite for this adaptation, and therefore that the importance of ensuring that the genetic diversity of our crops is properly conserved and available is a basic prerequisite for feeding a warming world.
11.5 Nordisk samarbeid
Norden står overfor en rekke likartede problemstillinger i forhold til framtidige klimaforandringer. Dette gir behov for økt samarbeid på flere av dagens samarbeidsområder, slik det er beskrevet i kapitlene foran. Dette gjelder først og fremst innenfor planteforedling og genetiske ressurser og forskning, jf. tidligere omtale. Det pågår allerede et nordisk samarbeid innenfor dyrehelseområdet, herunder veterinært beredskapssamarbeid, men dette kan utvikles i større grad. Vi har nordisk samarbeid innenfor plantevernmiddelområdet og et nordisk – baltisk samarbeid på plantehelseområdet. Slikt samarbeid er nyttig og bør også videreutvikles. I tillegg til at dette kan bidra til å svare på felles nordiske utfordringer, vil et slikt samarbeid være et styrket utgangspunkt for felles initiativ mot EU-forskningen.