8 Økt produksjon og bruk av fornybar energi – landbruks- og matsektoren

Forbruket av ikke-fornybar energi – kull, olje og gass – har steget dramatisk siden førindu­striell tid. Verdens samlede energiforbruk vil fortsatt øke sterkt. Det er avgjørende at mer av energiforbruket kanaliseres over til fornybare energikilder. Det norske landbruket har store potensialer for å levere fornybar energi basert på biomasse – trevirke og jordbruksavfall med videre – til samfunnet. I det norske skogbruket hogges det per i dag bare om lag 50 prosent av den årlige volumtilveksten i skogen, og det er dermed et stort teknisk potensial for økt produksjon av bioenergi selv om de økonomiske forutsetningene for dette bare i liten grad er til stede i dag. I jordbruket er det også betydelige uutnyttede ressurser som er egnet til produksjon av bioenergi.

8.1 Dagens bioenergipolitikk

Energibruken i Norge

Norge har en samlet energibruk per innbygger som ligger på om lag samme nivå som våre naboland. Elektrisitet brukes imidlertid i større omfang enn i andre land. Dette henger sammen med en stor, kraftintensiv industri og en omfattende bruk av elektrisitet til oppvarming.

Ifølge Enovas varmestudie fra 2007 brukes det i størrelsesorden 30 TWh elektrisitet og ti TWh oljeprodukter til oppvarming av boliger og næringsbygg i Norge. Behovet for energi til oppvarming kan på en mer energieffektiv måte dekkes av andre energikilder. Forbruket av bioenergi i dag ligger på om lag 15 TWh, tilsvarende seks prosent av samlet energiforbruk.

Energiomlegging står sentralt i regjeringens politikk for en mer bærekraftig energiforsyning. Arbeidet med energiomlegging har som mål å sikre en effektiv bruk av energi og en økt bruk av fornybare energikilder. Dette vil blant annet omfatte omlegging fra bruk av strøm og fossile energibærere til fornybar energi. Det er svært viktig å ha en sikker energiforsyning som tar utgangspunkt i at klimagassutslippene skal reduseres. Norge er rikt på fornybare energiressurser som vann, vind og biomasse. Dette er ressurser vi i større grad må ta i bruk hvis vi skal nå målene om utbygging av fornybar energi.

Bioenergi er en samlebetegnelse på energi utvunnet fra biologisk materiale (biomasse), slik som trevirke, ulike jordbruksvekster, biogass fra blant annet husdyrgjødsel og biologisk avfall. Produksjon og bruk av bioenergi bidrar til å redusere klimagassutslippene, gir næringsutvikling i distriktene, styrker forsyningssikkerheten for energi og kan gi positive effekter i forhold til å holde kulturlandskapet åpent.

Bioenergi er en fornybar energikilde som har stort klima- og energipotensial på kort sikt; vi har biomasseressursene og vi har teknologien. I nordisk sammenheng er allerede bioenergi like stort som vannkraft. Sverige ligger lengst fremme med et forbruk på 113 TWh, tett fulgt av Finland med sine 100 TWh.

I Norge har arbeidet med å utvikle et marked for bioenergi og sikre stabile leveranser av bioenergi gått sakte. Gjennom de siste 20 årene er det oppnådd marginale resultater. Hovedårsakene er at Norge sammenlignet med andre land har en svak utbygd infrastruktur for vannbåren varme, at markedet er lite utviklet og at konkurranseflatene til andre energiformer har vært ugunstige for bioenergi. Eksisterende avgifter på klimagassutslipp fra fossil energi gir en indirekte stimulans til å produsere bioenergi og annen fornybar energi. Dette bidrar til å utligne noe av konkurranseulempene dette medfører vis a vis fossile brensler, men har i seg selv ikke vært nok til å stimulere til en rask omlegging. Regjeringen gjennomfører imidlertid nå flere tiltak som vil stimulere utbyggingen av bioenergi i positiv retning.

Klimameldingen og bioenergistrategien

I St.meld. nr 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk er det satt et mål for økt utbygging av bioenergi med inntil 14 TWh innen 2020. Dette tilsvarer en dobling av bruken av bioenergi i forhold til i dag. Meldingen slår fast at overgang til bioenergi vil være et viktig tiltak for å oppnå målene for norske utslippsreduksjoner og oppfyllingen av våre internasjonale klimaforpliktelser. Som en oppfølging av Klimameldingen la regjeringen fram en strategi for økt utbygging av bioenergi i april 2008. Bioenergimålet skal nås gjennom et samarbeid mellom myndigheter, næring, virkemiddelapparat, FoU-miljøer og andre kompetansemiljøer slik at balanserte verdikjeder for bioenergi blir etablert.

I strategien listes det opp i alt 28 konkrete virkemidler og tiltak for å stimulere til økt utbygging av bioenergi. Disse omfatter både økonomiske, juridiske og administrative tiltak. Regjeringens skatte- og avgiftspolitikk på energiområdet presenteres i de årlige statsbudsjettene. Når det gjelder reguleringer vil blant annet kravet om at alle kommuner skal utarbeide klima- og energiplaner fra 2010, Kommunal- og regionaldepartementets arbeid med å lage forbud mot installering av oljekjeler i nye bygg og forslaget om å fjerne påbudet om redusert nettleie ved utkoblbart forbruk vil bety mye. NVE har nylig gjennomført en høring av sistnevnte forslag, og tar sikte på at forskriftsendringen skal tre i kraft fra 1. juli 2009.

Regjeringen har gjennomført en betydelig opptrapping av den økonomiske støtten til utbygging av bioenergi gjennom økte rammer til Enova. Enovas varmeprogram er det virkemidlet som isolert sett har størst betydning for utbygging av bioenergi i Norge. Utbyggingen skjer gjennom realisering av fjernvarmeanlegg, nærvarmeanlegg og lokale energisentraler. Ved utgangen av 2008 hadde Enova kontraktfestet et energiresultat på 3,3 TWh ny fornybar varmeenergi for perioden 2001–2008. Enova ligger dermed godt an til å nå målsettingen om 4 TWh innen 2010. Nesten halvparten av det kontraktsfestede resultatet er basert på bioenergi (om lag 1,4 TWh). Bevilgningen til varmeprogrammene har vært i sterk vekst de siste årene, fra 76 millioner kroner i 2005 til rundt 436 millioner kroner i 2008. Bioenergi har vært den raskest voksende energikilden i Enovas portefølje de siste årene.

Landbruks- og matdepartementets støtte til utbygging av bioenergi har også økt. Bioenergiprogrammet, som er det viktigste virkemidlet, forvaltes av Innovasjon Norge og har et årlig budsjett på 35 millioner kroner. Hovedmålet er å stimulere til økt produksjon av biobrensel og leveranser av biovarme til andre samfunnssektorer, og øke forbruket av bioenergi internt i landbruket. Midlene nyttes først og fremst til investeringsstøtte i brenselproduksjon og varmeanlegg, men også til utredninger og kompetansebyggende tiltak. Bioenergiprogrammet er en viktig del av en helhetlig virkemiddelbruk for økt produksjon og bruk av bioenergi. Programmet skal innrettes slik at det ikke overlapper målområdene for Enovas varmeprogram og virkemidler for øvrig.

Som en del av tiltakspakken for å stimulere den økonomiske aktiviteten har regjeringen styrket omleggingen av energibruk og energiproduksjon i miljøvennlig retning. Regjeringen har styrket Enova gjennom en ekstraordinær bevilgning til Energifondet på 1,19 milliarder kroner i 2009. Energifondet blir dermed tilført over 80 prosent mer enn det som opprinnelig ble budsjettert for 2009. Satsingen på omleggingen av energibruk og energiproduksjon vil også bidra til å øke etterspørselen etter skogråstoff til bioenergi fra skogen, og dermed stimulere aktiviteten og sysselsettingen i landbruket. Landbruks- og matdepartementet er i tillegg tildelt 50 millioner fra regjeringens tiltakspakke for å stimulere til økt produksjon og leveranse av skogsflis til bioenergiformål. Videre har regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2009 fremmet forslag om å bevilge 50 millioner kroner som et engangstiltak for skogbruket i 2009, for bruk hovedsaklig til bioenergi og utsiktsrydding langs veier, noe som betyr en ytterligere styrking av bioenergisatsingen.

Bioenergistrategien framhever at landbrukets ressurser representerer et betydelig råstoffpotensial. Landbrukssektoren kan spille en viktig rolle i å levere råstoff inn i et voksende bioenergimarked. Med mindre vurderinger omkring kostnader ved bruk av norsk råstoff eller vurderinger av klimaeffekt tilsier noe annet, bør målet om økt utbygging av bioenergi med 14 TWh innen 2020 i størst mulig grad oppfylles gjennom bruk av norsk råstoff.

Departementet legger, med grunnlag i beregninger fra Norsk institutt for skog og landskap, til grunn at det teoretiske potensialet for økt uttak av skogråstoff til bioenergi er i størrelsesorden 16–25 TWh. Da er dagens bruk av tømmer til andre formål og ved holdt utenfor. Innenfor jordbrukssektoren er det anslått at det ligger et uutnyttet råstoffpotensial først og fremst i avfall (biogass, halm og kornavrens) tilsvarende 5,7 TWh. Dette viser at det er tilgjengelige ressurser i Norge som langt overgår det som er nødvendig for å virkeliggjøre målet på 14 TWh. Dette er nærmere utdypet i kapittel 8.3.

Skjerpede krav til energibruk i bygninger

I 2007 sto de norske klimagassutslippene fra oppvarming av bygg for om lag 2,16 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Tallet omfatter kun utslipp fra bruk av fossile brensler. Det tilsvarer om lag fire prosent av totalutslippene på om lag 55,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Ny byggeforskrift med skjerpete energikrav kom i 2007. Kravene skal gi om lag 25 prosent lavere energibehov i nybygg sammenlignet med tidligere tekniske krav. Samtidig ble det innført krav om at bygninger skal prosjekteres slik at en vesentlig del av varmebehovet kan dekkes av alternative energikilder. Dette vil gi lavere klimagassutslipp. I ny plan- og bygningslov, Ot.prp. nr. 45 (2007–2008), er det foreslått tiltak for å senke utslippene av klimagasser fra bygg ytterligere. Loven ble behandlet i Odelstinget 17. mars 2009. Kommunal- og regionaldepartementet vil sende forslag til nye forskrifter til loven på høring, med sikte på ikrafttreden fra 2010. Kommunal- og regionaldepartementet med tilknyttede virksomheter bidrar til kompetansebygging og informasjonsspredning for å fremme bruken av gode klima- og miljøvennlige energiløsninger. For øvrig kan Husbanken gi grunnlån og støtte til tiltak som stimulerer til flere miljø- og klimavennlige boliger.

Biodrivstoff

Bioenergipolitikken omfatter også produksjon av biodrivstoff. Regjeringen har utformet en strategi for økt bruk av biodrivstoff. Strategien er omtalt i revidert nasjonalbudsjett for 2007, klimameldingen, klimaforliket og blant annet statsbudsjettet for 2008. Viktige elementer i strategien er etablering av et omsetningspåbud for biodrivstoff, sikring av bærekraftig produksjon og import av biodrivstoff, og utarbeiding av en strategi for økt forskning og utvikling av andregenerasjons biodrivstoff. Andregenerasjons biodrivstoff kan blant annet produseres av avfall og trevirke.

I 2009 vil kravet nasjonalt for omsetning av biodrivstoff være minimum 2,5 prosent volumprosent biodrivstoff omsatt, som samlet andel av omsatt mengde drivstoff til veitrafikken.

Ressurser fra landbruket kan brukes som råstoff for produksjon av førstegenerasjons biodrivstoff. Dette omfatter både produksjon av jordbruksvekster som råstoff for biodrivstoff og utnytting av avfallsressurser. Biomasse fra landbruket, herunder skogressursene, vil på lengre sikt også kunne være råstoff for andregenerasjons biodrivstoff, når slik teknologi blir kommersielt tilgjengelig. Økt bruk av biodrivstoff i landbruket kan også bidra til utslippsreduksjoner. Disse spørsmålene er omtalt i kapittel 8.3.4 og kapittel 8.6.2.

8.2 Klimabidrag fra bioenergi

Potensial for utslippsreduksjoner

Bioenergi regnes som en karbonnøytral energikilde. Forbrenning av biomasse fra skogen gir ikke andre karbonutslipp enn det som ellers vil komme når trevirket råtner. For å holde oversikt over nettoopptak og lager av karbon i skog rapporteres all hogst som utslipp på hogsttidspunktet. Bruk av skogråstoff til bioenergi inngår med andre ord i klimagassregnskapet for skogsektoren, jf. kapittel 5. Innledningsvis er det vist til at det ifølge Enovas varmestudie fra 2007 brukes rundt 30 TWh elektrisitet og 10 TWh oljeprodukter til oppvarming av boliger og næringsbygg i Norge. Dette kan i stor grad erstattes med bioenergi og annen fornybar energi.

I et internasjonalt energimarked kan overgang til fornybar energi som bioenergi føre til utslippsreduksjoner dels i Norge og dels i andre land. For å oppfylle de nasjonale målene for reduksjon i klimagassutslippene må det legges til grunn at tiltakene skal bidra til reduksjoner hjemme. Ved økt utbygging av bioenergi er det naturlig å forutsette at dette først og fremst skal medføre en substituering av fyringsolje til oppvarming. Gitt at målet om 14 TWh økt utbygging av bioenergi nås er det i tillegg rom for å erstatte en del av elektrisiteten som nyttes til oppvarmingsformål. Siden nær all elektrisitet som produseres i Norge kommer fra vannkraft, blir klimagevinsten normalt liten ved å erstatte elektrisitet med bioenergi. Den indirekte effekten kan imidlertid bli langt større dersom det forutsettes at den frigjorte elektrisiteten kan nyttes til formål som i dag er basert på bruk av fossil energi. For eksempel vil økt bruk av el-biler i transportsektoren redusere forbruket av diesel og bensin.

For å illustrere hvor store utslippsreduksjoner en økt utbygging av bioenergi med 14 TWh potensielt kan bidra til er det gjort en beregning basert på at bioenergi erstatter tilsvarende energimengde fyringsolje. Med en slik forutsetning kan klimabidraget fra utfasing av fyringsolje, samtidig som noe av forbruket av elektrisitet til oppvarming erstattes, komme opp mot 4,8 millioner tonn CO₂ redusert utslipp innen 2020 (forutsatt en utslippsreduksjon på 340 000 tonn CO₂ per TWh fyringsolje og elektrisitet som erstattes). Energibruken ved uttak av bioenergivirke er lav sammenlignet med produksjon av olje. Energi til uttak av tømmer utgjør to til tre prosent av energiinnholdet i tømmeret. Tilsvarende utgjør uttak og produksjon av olje åtte til ti prosent av energiinnholdet i petroleumsproduktene. Hvis dette tas med i beregninger av klimanytten blir gevinstene større.

Vurderinger av kostnadseffektivitet

I SFTs tiltaksanalyse fra 2007 ble det foretatt beregninger som viser at overgang fra fyringsolje til bioenergi er et kostnadseffektivt tiltak. Landbruks- og matdepartementet har foretatt foreløpige oppdaterte beregninger for kostnadseffektiviteten av å investere i en middels stor biobrenselkjel (200 – 1 000 kW effekt) framfor en oljekjel. Resultatet av disse beregningene viser at kostnaden målt per tonn redusert utslipp av CO₂ ligger under 100 kroner. Dette betyr at bildet er det samme som fra SFTs tiltaksanalyse, nemlig at konvertering til bioenergi er et kostnadseffektivt klimatiltak.

8.3 Råstoff fra landbruket til bioenergi og biodrivstoff

8.3.1 Råstoffpotensialet

Landbruket kan spille en viktig rolle i bioenergipolitikken ved å bidra til å sikre leveranser av råstoff til produksjonen av bioenergi og biovarme fra landbruket til andre samfunnssektorer. Det er samtidig et mål at landbrukssektoren reduserer egne utslipp fra energibruk gjennom både energieffektivisering og ved overgang til mer fornybar energi, og da primært bioenergi.

Forbruket av bioenergi i Norge i dag ligger på rundt 15 TWh, og er den viktigste fornybare energikilden etter vannkraft. Vedforbruket utgjør omtrent halvparten, mens resten er bioenergi i industri, i lokale varmesentraler og i fjernvarmenett. Samlet sett bidrar landbruket med over 90 prosent av råstoffet til dagens bruk av bioenergi.

Det er betydelige ubrukte råstoffressurser i landbruket. Ressurspotensialet ut over dagens bruk er oppsummert i tabell 8.1.

Det største råstoffpotensialet for økt utbygging av bioenergi finnes i norske skoger. God lønnsomhet i skogbruket er en viktig forutsetning for at dette potensialet skal kunne bli utnyttet.

8.3.2 Skogbiomasse til energiformål

De siste årene er det gjennomført flere analyser over potensialet for økt produksjon av bioenergi basert på skogsråstoff. Senest i forbindelse med utarbeidingen av regjeringens strategi for økt utbygging av bioenergi anslo Norsk institutt for skog og landskap det tekniske potensialet til å være 16–25 TWh.

Tradisjonelle ressursberegninger tar vanligvis utgangspunkt i stammevirke, fordi det i dagens skogbruk stort sett er stammen på treet som blir utnyttet. I de beregningene som er utført her, jf. tabell 8.2, er bark, stubber, røtter og greiner også tatt med, fordi dette er et viktig ressurspotensial for bioenergi. Dette innebærer at volumet av biomassen omtrent dobles. I beregningene er det ellers lagt til grunn at all hogst i skogen skal baseres på prinsippene for bærekraftig skogforvaltning og at deler av skogarealet må skjermes for hogst av miljøhensyn.

I prognoseberegningene er det også forutsatt et stabilt balansekvantum de neste 100 år. Balansekvantum er det høgeste, jevne hogstkvantumet som det, med en gitt skogbehandling, er mulig å hogge hvert år i en skog, uten at kvantumet behøver å senkes i framtida. I praksis vil det ikke være verken mulig eller ønskelig å hogge helt opp til balansekvantumet. I beregningene er det derfor gjort fratrekk for skogarealer som ikke er tilgjengelige som følge av mangel på veier, at terrenget er svært krevende eller at det ikke er økonomisk drivverdig av ulike grunner. Videre er alt vernet skogareal utelatt. Det er også skjønnsmessig lagt inn et fratrekk på ti prosent for arealer som er verdifulle av miljøhensyn. Resultatet er et netto balansekvantum som er om lag 25 prosent mindre enn brutto balansekvantum.

Tabell 8.2 viser en oversikt over potensialet for råstoff til bioenergi utover det virket som i dag går til skogindustrien og bioenergi (ved), og som ikke vokser på vernet areal, eller annet verdifullt areal ut fra miljøhensyn. Dette kalles netto balansekvantum til energiformål (26,8 TWh). Dersom en forutsetter at mer av skogressursene blir tilgjengelig som følge av økt veibygging, kan en anslagsvis øke potensialet med 10 TWh. Det er også lagt til grunn at ved framtidig økt hogst vil stammevirket fortrinnsvis bli anvendt til industrielle formål i tilnærmet samme grad som ved eksisterende hogst. Det teoretisk beregnede «råstoffpotensialet for bioenergiformål» er derfor i tabellen angitt som et intervall på 16 – 25 TWh. Dette inkluderer også biomasse som kan høstes fra veikanter, kulturlandskap og kraftgater. Effekten av et varmere klima er ikke innarbeidet i vurderingen av ressurspotensialet som er angitt i tabellen. Det vises i denne sammenhengen til scenarioene for skogens utvikling og CO₂-opptak i kapittel 6, der det framgår at en temperaturøkning i størrelsesorden to grader i løpet de neste 100 år vil gi vesentlig høyere tilvekst. Ressursanslaget er således nøkternt beregnet.

I dagens skogbruk er det hovedsaklig stammen på treet som blir benyttet. I prinsippet kan resten av treet, som stort sett blir liggende igjen i skogen, også benyttes til bioenergi. Denne «mermassen» omfatter topper og greiner (såkalt GROT), stubber og grove røtter og stammevirke som ikke holder gitte kvalitetskrav.

Figur 8.1 viser hvordan biomassen i trær er fordelt. Ved dagens hogst, utnyttes om lag 48 prosent av hele treet i form av tømmer. Betydelige deler av «mermassen» kan nyttes til energiformål. Netto balansekvantum til energiformål, som er beregnet til å tilsvare nesten 27 TWh, jf. tabell 8.2, inkluderer blant annet skogsavfall eller GROT fra dagens hogst som alene utgjør rundt 6 TWh. Dersom vi øker hogsten i Norge, jf. kapittel 6, må vi regne med at dette primært skjer for å dekke behovet til tremekanisk industri og eventuelt annen skogindustri. Hovedprioriteten for anvendelse av råstoff til bioenergi, blir sannsynligvis tynningsvirke, lavkvalitets tømmer og GROT. Dette inkluderer også biomasse som kan høstes fra veikanter, kulturlandskap under gjengroing og kraftgater.

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap

Økonomisk nyttbart potensial for skogsbrensel til energiformål

Skogråstoff utgjør et stort ressurspotensial for bioenergi. Generell høy aktivitet i skogbruket er en forutsetning for at dette potensialet kan utnyttes. Det er videre en sentral forutsetning for økt utnyttelse av råstoffet at kostnadene ved å ta ut råstoffet er akseptable og at det er betalingsvilje i bioenergimarkedet, det vil si at prisen er konkurransedyktig i forhold til andre energikilder.

På kort sikt er det mest aktuelt å øke uttaket av GROT og småtrær fra dagens hogst, samt bruke mer lavkvalitets rundtømmer og tynningsvirke. Dersom det årlige hogstkvantumet økes vil en i første omgang nytte GROT og lavkvalitets virke fra denne hogsten. Lønnsomheten i å utnytte slikt virke er i dag svak. Dersom mer av dette virket skal gå til energiformål, forutsetter det at prisene for råstoffet dekker kostnadene med å hente det ut og foredlings- og transportkostnadene, og at det gir en minstefortjeneste til skogeierne.

Greiner og topper (GROT) utnyttes i liten grad i dag. Ved hogst uten oppsamling og bruk av GROT oppstår det et klimagassutslipp som ikke utnyttes til energisubstitusjon. I forhold til et klimagassregnskap vil det være mer kostnadseffektivt å stimulere til innsamling av GROT enn å stimulere uttak av en ny kubikkmeter stammevirke hvor GROT ligger igjen i skogen.

I forbindelse med kabeldrifter i bratt terreng vinsjes hele trær til en standplass hvor tømmeret kvistes. Det vil være lettere å oppnå lønnsomhet ved utnyttelse av GROT på slike drifter enn ved innsamling av greiner og topper etter hogst med hogstmaskin. Ved hogst av virkesrike granbestand, veinært og i greit terreng bør innsamling av GROT vektes høyere i klimasammenheng enn annet virke. Dagens hogst av gran utgjør 5,5 millioner m³ tømmer. GROT fra dette kvantumet fører til et utslipp på 1,5 millioner tonn CO₂ ved nedbryting i skogen, uten at energien, i størrelsesorden tre TWh, utnyttes. Ut fra dette bør det stimuleres til økt utnytting av GROT til energi.

Så lenge det her snakkes om avfallsvirke etter ordinær hogst, er den generelle lønnsomheten i skogbruket også av vesentlig betydning. Realprisen på tømmer har i mange år hatt en fallende trend. Skal mer av avfallsvirket bli utnyttet, forutsetter det at tømmerprisene holder seg på et nivå hvor skogeierne finner det attraktivt å drive hogst. På den andre siden kan økt etterspørsel etter energivirke bidra til å bedre den samlede lønnsomheten i skogbruket.

Økt hogst er en nødvendig forutsetning dersom uttaket av råstoff til energiformål skal øke vesentlig. Foruten tømmerprisen er driftskostnadene en svært viktig økonomisk variabel som styrer aktivitetsnivået. Mulighetene for økt hogst framover varierer mellom regioner og er størst i de mindre gode skogområdene med lavere boniteter og mest lauv- og furuskog. Med bakgrunn i at det i dag er relativt lav betalingsvilje for biobrensel og at logistikken for slikt brensel er kostnadskrevende, er det økonomisk nyttbare potensialet for skogsbrensel i dag lavere enn det tekniske potensialet.

8.3.3 Biomasseressurser fra jordbruket

Dyrket jordbruksareal utgjør bare tre prosent av det norske landarealet. Det begrensede jordbruksarealet skal først og fremst forbeholdes matproduksjon. Det er likevel et betydelig potensial for å utnytte ressurser fra jordbruket til bioenergi. Dette omfatter først og fremst husdyrgjødsel, avfalls- og biprodukter fra matvareproduksjon, som halm, korn­avrens og slakteavfall. Vekster som dyrkes som ledd i en miljøtilpasset matproduksjon blant annet for å redusere erosjon og avrenning av næringssalter, eller som brukes i vekstskifte (for eksempel oljevekster som raps og ryps), kan også nyttes til energiformål. Potensialet for utvinning av biogass fra husdyrgjødsel er betydelig. Husdyrgjødsla bør i størst mulig grad håndteres sammen med våtorganisk avfall for å få en teknisk og økonomisk optimal biogassproduksjon fra gjødsla. Biogassproduksjon er nærmere omtalt i kapittel 8.5.

Norsk jordbruk produserer korn på om lag 3,5 millioner dekar. Med en halmproduksjon på 350 kg per dekar, blir dette totalt 1,22 millioner tonn halm per år. I en rapport utarbeidet for Norges vassdrags- og energidirektorat i 2003 er det teoretiske energipotensialet fra halm og kornavrens beregnet til 4,5 TWh, der halm utgjør den største andelen. Mye av halmen blir i dag værende igjen på jordet etter innhøsting som stubb og spill. Ellers kan det være ønskelig å pløye noe halm ned i jorda som jordforbedringstiltak og til anriking av karbon i jorda. Høstbar andel halm ligger normalt på 60–70 prosent av kornavlingen, og lite av denne nyttes i dag til energiformål. Tradisjonelt har det blitt anbefalt at halmen ikke fjernes fra jordet mer enn hvert 3 – 4 år.

Det er behov for mer kunnskap om blant annet de agronomiske konsekvensene av mer intensiv høsting av halmen, behovet for økt transport til innsamling, kvalitetskrav ved bruk til energi og virkningen på lystgassutslipp fra åkerjord. Det er imidlertid også behov for å utvikle metoder for en sikrere beregning av det faktiske energipotensialet. I løpet av de siste årene har forbrenningsteknologien for halmfyring blitt betydelig forbedret. Virk­ningsgraden for et vanlig halmfyrt gårdsanlegg har blitt forbedret fra 50–60 prosent for 10–15 år siden, til 80–90 prosent i dag. Det betyr at nye halm­fyringsanlegg gir både bedre energiutbytte av den totale halmmengden, bedre varmeøkonomi og betydelig lavere lokal luftforurensning, sammenlignet med tidligere. Dersom asken fra halm­fyringsanlegget spres tilbake på jordene, kan det forsvare et større uttak av halm enn om dette ikke blir gjort. Bioforsk Øst Apelsvoll forsker på dette for at det skal kunne gis klarere anbefalinger om forsvarlig utnytting av halmressursene.

Landbruks- og matdepartementet mener at halm bør utnyttes til energiproduksjon i langt større grad enn hva som skjer i dag. Energiproduksjon kan økes enten ved utbygging av halmfyrte gårdsanlegg for å dekke sektorens interne energibehov, eller ved å nytte halmen i lokale varmesentraler, alternativt fjernvarmeanlegg, i områder med mye kornproduksjon. På noe lengre sikt kan halm også være et aktuelt råstoff for andregenerasjons biodrivstoff, se kapittel 8.3.4. Inntil det foreligger grundigere analyser på dette området vil departementet ta utgangspunkt i de beregningene for utnyttelsesgrad og energiproduksjon som SFT la til grunn i sin tiltaksanalyse fra 2007. I analysen er potensialet for utslippsreduksjoner beregnet til 137 000 tonn CO₂-ekvivalenter, hvorav om lag halvparten kan tilskrives utslippsreduksjoner ved energiproduksjon og den andre halvparten reduserte lystgassutslipp.

8.3.4 Landbruket som leverandør av råstoff til biodrivstoff

Biodrivstoff og matpriser – et internasjonalt perspektiv

Det har vært stor oppmerksomhet knyttet til faktiske klimaeffekter og andre miljøkonsekvenser av økt bruk av biodrivstoff, for eksempel virkningene på biologisk mangfold. Det har også vært en omfattende debatt om hvordan den økende biodrivstoffproduksjonen har påvirket utviklingen av matvareprisene på verdensmarkedet.

Det er ingen sikker kunnskap om hvorvidt det er en kobling mellom mat- og energipriser, og om biodrivstoffproduksjon påvirker matsikkerheten i utviklingsland. Påvirkningen varierer mellom geografiske områder og anslagene varierer fra svak til relativt sterk påvirkning, avhengig av hvilke forutsetninger som legges til grunn. De grunnleggende årsakene til det høye presset på matvareprisene i 2007 og 2008 kan først og fremst tilskrives befolkningsvekst, økt levestandard i Asia, tørke over flere vekstsesonger i viktige jordbruksland og endring i handelsmønsteret for matvarer (særlig mais og soya). For eksempel har den sterke veksten i bruken av mais og soya til drivstoff i USA, redusert USAs eksport av disse matvarene i betydelig omfang. Økt produksjon av biodrivstoff i utvik­lingsland kan på den annen side være positivt for disse landene ved at det etableres nye markeder, og at importbehovet for olje kan bli redusert.

Førstegenerasjons biodrivstoff

Førstegenerasjons biodrivstoff produseres først og fremst av oljeholdige vekster som ryps, raps og soya (som gir biodiesel), eller sukkerholdige vekster som sukkerrør og mais (som gir etanol). Produksjonen kan også baseres på diverse avfallsprodukter fra for eksempel slakterier, fiskeindustri, vinproduksjon og matfett fra gatekjøkken og lignende. I Europa er det produksjon av biodiesel som dominerer (over 80 prosent). På verdensbasis har bioetanol desidert størst andel av biodrivstoffmarkedet, med drøyt 90 prosent. Biogass kan nyttes til drivstoff i biler konstruert for dette, eller i vanlige biler som er ombygd til gassdrift.

Dyrkingsarealet for oljevekster i Norge ligger på rundt 120 000 dekar, mens det totale arealet som potensielt kan nyttes til dyrking av slike vekster, er anslått til 400 000 dekar. Dyrkingsforholdene for oljevekster i Norge er imidlertid ikke optimale på grunn av det kalde klimaet, og vil derfor være lite konkurransedyktig. Videre er jordbruksarealet i Norge svært begrenset sammenlignet med andre land. Kun tre prosent av landarealet er jordbruksareal. Til sammenligning er gjennomsnittet for EU-landene 41 prosent.

Andregenerasjons biodrivstoff

Utvikling av andregenerasjons biodrivstoff kan gi helt andre muligheter for en norsk produksjon. Råstoffet vil da kunne være ulike typer treavfall eller celluloseholdig materiale fra skog eller jordbruk, som blant annet halm og kornavrens. Sistnevnte representerer en energimengde på 4,5 TWh, men det tekniske potensialet for bruk av skogressurser ligger på 16–25 TWh. Regjeringens satsing på forskning for utvikling av andregenerasjons biodrivstoff er også omtalt i kapittel 9.

Prioriteringer knyttet til landbruket som leverandør av råstoff til biodrivstoff

Regjeringen mener matproduksjon skal ha førsteprioritet på jordbruksarealene i Norge. Norge har imidlertid andre, betydelige ressurser fra primærproduksjonen som kan nyttes som råstoff for biodrivstoff. Biodiesel produsert på avfall fra slakterier og fiskeindustri, etanol fra treforedlingsindustrien og biogass fra blant annet husdyrgjødsel, kan utnyttes i mye større grad enn i dag. Det er beregnet at mat- og slakteriavfall alene kan gi grunnlag for en produksjon på 30 millioner liter biodiesel. Borregaard har lenge produsert et volum på rundt 20 millioner liter etanol som biprodukt fra treforedlingsvirksomheten sin. Denne etanolen blir blant annet levert som drivstoff til busser i Stockholm og Oslo.

Det er betydelig forskjell i energieffektiviteten ved bruk av biomasse til biodrivstoff og til biovarme. Produksjonsprosessen til andregenerasjons biodrivstoff har relativt lav virkningsgrad, om lag 40 prosent med dagens teknologi, mens biomasse til varmeproduksjon i moderne anlegg gir høy energieffektivitet; opp til 90 prosent. Det er nødvendig å foreta en grundig analyse av hva som er optimal anvendelse av tilgjengelige biomasseressurser i Norge i klimatiltakssammenheng. En slik vurdering vil være en del av regjeringens samlede tiltakspakke for oppfylling av målet for utslippsreduksjoner i 2020.

8.4 Miljøkonsekvenser av økt bruk av biomasse til bioenergi

Økt uttak av biomasse til bioenergi vil ha ulike effekter på skogøkosystemet, men også på friluftslivet og i noen grad kulturminner og kulturbetingete miljøer. De konkrete effektene av økt uttak på natur og miljø vil variere med hvor mye som tas ut, skogtype, miljøverdier med videre. Mengden næringsstoffer som fjernes er avhengig av omfanget av uttaket, om biomassen tas ut i fersk tilstand eller etter tørking og lignende. Uttak av hogstavfall kan også gi mer ensartede leveområder for det biologiske mang­foldet og slik sett påvirke sammensetningen av flora og fauna. Jordsmonn og vannkjemi kan bli påvirket ved endringer i tilførselen av organisk materiale.

Hensynene til det biologisk mangfoldet vil være en hovedprioritering i arbeidet med bedre miljøhensyn i skogbruket, også når det gjelder uttak av råstoff til bioenergi.

I regjeringens bioenergistrategi er hensynene til biologisk mangfold og andre miljøverdier omtalt. Det vises her blant annet til Norsk Rødliste 2006 og NINA rapporten «Bioenergitiltak og effekter på biomangfold». Rapporten peker på at mange rødlistearter finnes i skog og kulturlandskap og på behovet for tiltak som ivaretar disse. Bioenergi­strategien legger til grunn at hogst eller uttak av skogsråstoff til bioenergi skal innrettes slik at det har en positiv eller akseptabel effekt for biologisk mangfold, landskapsbilde, friluftsliv og kulturminner. Videre skal tiltak som påvirker leveområder for truede arter negativt, eller som har tilsvarende alvorlige konsekvenser for viktige miljøverdier, unngås. Av hensyn til arbeidet med økt skogvern må det legges vekt på at hogst ikke ødelegger skogområder med nasjonalt viktige verneverdier.

En større satsing på bioenergi forutsetter en føre var-tilnærming. Det er viktig å øke kunnskapen om effektene av økt ressursuttak på skogøkosystemene. Det må arbeides for å klarlegge konsekvenser av nye driftsmetoder, utnyttingsformer eller arealbruksendringer. Landbruks og matdepartementet har med bakgrunn i dette økt bevilgningen til Forskningsrådet med 20 millioner kroner i 2009. Departementet legger videre til grunn at all produksjon og uttak av biomasse til energiformål skjer på en bærekraftig måte i tråd med gjeldende regelverk og retningslinjene i Levende Skog-standarden. Departementet har tilrådd overfor avtalepartene i Levende Skog at de vurderer om det er behov for endringer i standarden for å kunne omfatte bioenergi på en god måte. For øvrig har Norsk institutt for skog og landskap i 2009 igangsatt et fireårig prosjekt, «Økologiske konsekvenser av økt biomasseuttak fra skog i Norge», for å se på de langsiktige konsekvensene for nær­ings­balansen, og om det vil gi endringer i det biologiske mangfoldet eller sammensetningen av bunnvegetasjonen.

Betydningen av hogst og høsting av råstoff fra skogen for karbonbalansen i skog og tiltak for å styrke miljøhensynene knyttet til skogbruk er for øvrig omtalt mer detaljert i kapittel 6.

Halm er en hovedkilde til biobrensel fra jordbruket. Det knytter seg stor usikkerhet til langsiktige konsekvenser med hensyn til næringsstatusen i matjord og for karbonbalansen som følge av fjerning av halm. Det samme gjelder for produksjon og bruk av oljevekster. Som nevnt i kapittel 8.3.2 pågår det forskning for å belyse konsekvensene av økt høsting av halm. Oljevekster har dyptgående og kraftige rotsystemer og kan være aktuelle for å hindre erosjon og som fangvekster for blant annet nitrogen i et vekstskifte. De kan også være aktuelle ved produksjon av første generasjonsbiodrivstoff, men dette er en lite aktuell problemstilling i Norge.

8.5 Produksjon av biogass

Biogass dannes når organisk materiale (gjødsel, matavfall, planterester, avløpsvann, med videre) brytes ned av mikroorganismer i oksygenfritt miljø. Biogass består i hovedsak av metan som er en sterk klimagass. Ved forbrenning dannes CO₂ og vann. Siden råstoffet kommer fra biologisk materiale, regnes forbrenningen som CO₂-nøytral da denne går inn i det naturlige CO₂-kretsløpet. Biogass kan utnyttes til produksjon av strøm, varme og drivstoff og gir en forbrenning som er renere enn de fleste alternative energikilder.

I dag fanges 25 prosent av det totale metanutslippet fra norske deponier. Dette representerer en energimengde på 300 GWh. Om lag 60 prosent av denne gassen utnyttes til energiproduksjon, mens resten (om lag 40 prosent) fakles. Energiproduksjonen som tilsvarer 180 GWh fordeler seg med 50 prosent benyttet til varmeproduksjon, om lag 18 prosent til elektrisitetsproduksjon, og to prosent som blir foredlet til drivstoffkvalitet. Av det resterende blir ni prosent faklet eller har annet ukjent bruk. Det er således et betydelig potensial for økt utnytting av biogass til energi. De viktigste råvarene er våtorganisk avfall, avløpsslam, husdyrgjødsel og annet organisk materiale. I dag er det avløpsslam fra avløpsrenseanlegg som i størst grad utnyttes til biogassproduksjon.

Det er bare en ubetydelig del av husdyrgjødsla som i dag blir utnyttet i biogassproduksjon. Etablering av biogassanlegg basert på husdyrgjødsel vil gi dobbel klimaeffekt ved at det bidrar til å redusere utslippet av klimagassen metan fra landbruket, samtidig som det kan bli produsert klimanøytral energi. Det kreves ingen godkjenning for biogassanlegg som behandler husdyrgjødsel fra egen produksjon. Dersom anlegget mottar husdyrgjødsel fra andre gårder må anlegget av hygienehensyn godkjennes av Mattilsynet.

Potensial for biogass i landbruks- og matsektoren

Østlandsforskning og Universitetet for miljø- og biovitenskap har beregnet det samlede energipotensialet for biogass fra avfall/biprodukter til nærmere seks TWh, eksklusive skogsråstoff. Rest- og avfallsprodukter, herunder husdyrgjødsel fra jordbruket og næringsmiddelindustrien og slam fra treforedlingsindustrien, kan bli viktige råstoffkilder for biogassproduksjon. Matavfall fra husholdninger og storhusholdninger representerer også et betydelig potensial for biogass og vil først og fremst bli utnyttet i større gjenvinningsanlegg for sortert søppel.

Kilde: Østlandsforskning og Universitetet for miljø- og bio­vitenskap, Oktober 2008.

Husdyrgjødsel utgjør det største potensialet med 42 prosent. Sammen med andre avfallsprodukter utgjør restprodukter fra jordbruksdrift over 50 prosent av det tekniske potensialet for biogass. Halm er tatt med som en mulig råstoffkilde, men det er mer aktuelt å utnytte halmen direkte til varmeproduksjon, jf. kapittel 8.3.2. Ressursene fra jordbruket er best egnet for lokal småskala biogassproduksjon, eksempelvis i gårdsbaserte biogassreaktorer. I områder med høy husdyrtetthet, kan det imidlertid være ønskelig å samle husdyrgjødsla i større anlegg, der behandling av matavfall fra andre samfunnssektorer også kan inngå. Store biogassanlegg vil kunne gi betydelig større reduksjoner i klimagassutslippene på grunn av bedre teknologi og drift ved slike anlegg. Videre blir det lettere å sikre en god utnytting av energien. Det vil også kunne oppstå fordeler eller synergieffekter knyttet til behandlingen av restproduktet (bioresten) fra biogassproduksjonen ved slike store anlegg. Dette er nærmere omtalt nedenfor under avsnittet «Biorest».

Gårdsbaserte biogassanlegg

Gårdsbaserte biogassanlegg er i sterk vekst i Tyskland, Sverige og Danmark. Dette har sammenheng med at disse landene har etablert relativt gode rammebetingelser for slike anlegg som både omfatter subsidier på energiproduksjonen og økonomiske incitamenter for reduksjon i klimagassutslipp i form av metan og lystgass. I Tyskland finnes det 3 700 biogassanlegg, hvorav 500 er basert på husdyrgjødsel. Ellers er mais, gras og matavfall det mest vanlige råstoffet.

Interessen for gårdsbaserte biogassanlegg er også økende i Norge. I dag er det kun få slike anlegg av betydning. Det ene er Åna fengsel i Rogaland som produserer om lag 820 MWh varme­energi basert på storfegjødsel og fiskeensilasje. Et annet er Opphaug i Sør-Trøndelag som produserer varmeenergi, basert på storfegjødsel. Et tredje anlegg er under oppføring i Verdal, Nord-Trøndelag. Det norske firmaet Biowaz AS (se boks 8.2) byg­ger for tiden flere test- og pilotanlegg på Østlandet. Det første testanlegget hos Halden Resirkulering i Østfold ble åpnet i juni 2008. Anlegget har mulighet for utvidelse til å ta hånd om matavfall på lengre sikt.

Så langt viser kostnadsanalyser for ulike typer gårdsanlegg som kun baseres på husdyrgjødsel at det ikke er mulig å oppnå lønnsom produksjon. Dette skyldes først og fremst at energiprisen er for lav til å kunne gi kostnadsdekning. Det finnes heller ingen incentiver for å redusere utslippene av metan og lystgass fra jordbruket. Dersom en skal sørge for en optimal håndtering av biogassressursene i Norge bør det, i spesielle geografiske områder, legges til rette for at jordbruket og kommunal sektor finner løsninger for å bruke både matavfall og gjødsel i biogassanlegg. Dette er nærmere omtalt nedenfor under avsnittet om kostnadsvurderinger.

Biorest

Ved uttak av energien i husdyrgjødsel og diverse avfallstyper, sitter en igjen med et verdifullt restprodukt (biorest) som kan tilbakeføres til jordsmonnet som gjødsel. Undersøkelser fra Danmark tyder på at prosessen også bidrar til redusert risiko for dannelse av lystgass etter spredning på jordene.

Biorest inneholder organiske og uorganiske nedbrytingsprodukter, blant annet viktige plantenæringsstoffer, og har derfor potensial for å kunne brukes direkte eller videreforedlet som gjødsel, jordforbedringsmiddel eller som en del av et dyrkingsmedium. Egenskapene til bioresten er avhengig av hvilke råvarer som går inn i prosessen, selve behandlingsprosessen og etterbehandlingen. Matavfall, fiskeavfall eller annet næringsrikt avfall vil ikke bare øke energiutbyttet vesentlig, men også øke næringsverdien i gjødsla. Produksjon av biogass kan på den måten bidra til å gjøre et avfallsproblem om til nyttbare ressurser. Biorest som gjødsel kan redusere behovet for bruk av handelsgjødsel – dersom bioresten er omdannet fra blandede avfallressurser (for eksempel husdyrgjødsel og matavfall). Handelsgjødsel er svært energikrevende å produsere og bidrar til betydelige utslipp av CO₂ og lystgass. Bearbeidet biorest og kompostert organisk materiale kan også bidra til økt tilførsel av karbon til jord, dels ved å erstatte torv i plante- eller anleggsjord og dels ved økt tilførsel av organisk materiale til jord.

For at bioresten skal kunne brukes som gjødsel, jordforbedringsmiddel eller dyrkingsmedium, må den overholde forskriftsfestede krav til blant annet kvalitet og helse. Potensiell klimagevinst fra økt bruk av biorest som gjødsel i jordbruksproduksjon er nærmere omtalt i kapittel 7.3.

Kostnadsvurderinger

Teknologien for småskala biogassanlegg er på et tidlig utviklingsstadium. Det medfører generelt at investeringskostnadene blir relativt høye. Hittil har det således vært vanskelig å oppnå bedriftsøkonomisk lønnsomhet i gårdsanlegg som først og fremst skal behandle husdyrgjødsel, selv med investeringsstøtten det er mulig å oppnå gjennom Innovasjon Norges og Enovas programmer. Energiprisen er ikke høy nok til å gi kostnadsdekning for produksjonen. Ved innblanding av matavfall vil lønnsomheten forbedres. Energiutbyttet blir langt bedre. I tillegg kan mottak av matavfall ha en negativ kostnad ettersom eier av matavfallet er pliktig til å sikre en miljøforsvarlig håndtering og har en betalingsvillighet for å få andre til å ta ansvaret for avfallet.

Regjeringen legger til grunn at det vil skje en teknologiutvikling på dette området som vil bedre lønnsomheten i biogassproduksjonen på noe lenger sikt. Ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv tyder imidlertid foreløpige beregninger på at biogassanlegg er lønnsomme. Dette skyldes at det settes en verdi på reduserte utslipp av lystgass, metan, ammoniakk og eventuelt nitrater. Med utgangspunkt i behovet for å redusere utslippet av metangass fra husdyrgjødsel bør det settes et mål for hvor stor andel av husdyrgjødsla som skal utnyttes til produksjon av biogass. Med dagens teknologi og kostnadsbilde antas det som mest lønnsomt at dette skjer i anlegg som også behandler matavfall. Regjeringen mener det bør være et mål at 30 prosent av husdyrgjødsla går til biogassproduksjon innen 2020. Oppfylling av målet må skje gjennom et samarbeid mellom landbrukssektoren og avfallssektoren. Foreløpig er datagrunn­laget for svakt til at det er mulig å beregne kostnaden knyttet til dette tiltaket. Det legges derfor til grunn at det foretas en kostnadsanalyse som en del av SFTs prosjekt Klimakur.

Økt kunnskap og tilrettelegging for biogass og biorest

Det er et stort behov for bedre og mer helhetlige miljø-, klima- og kvalitetsvurderinger knyttet til produksjon av biogass, og behandling og bruk av biorest. Lite kunnskap og kompetanse om biogass som energikilde og biorest som gjødselerstatning, spredt ressurstilgang og manglende infrastruktur, er viktige utfordringer. Det er mange aktører i verdikjeden, fra avfallsbesittere til anleggseiere og brukere av både biogass og biorest. Økt produksjon og bruk av biogass krever samordning og koordinering mellom aktørene.

Det er igangsatt flere pilotprosjekter knyttet til biogass. Kunnskapen og kompetansen, som genereres gjennom disse pilotprosjektene, må tydeliggjøres slik at alle aktørene i produksjonskjeden ser miljø- og klimagevinsten ved bruk av biogass til produksjon av fornybar energi og biorest som gjødselvare.

Regjeringen vil vurdere mulighetene for å utarbeide en samlet virkemiddelpakke for økt produksjon og bruk av biogass og biorest. Departementet vil bidra til at det etableres et samarbeid mellom ansvarlige aktører som sikrer nytteverdien av biogass og biorest for landbruket, næringsmiddelindustrien og samfunnet. Videre er det viktig å arbeide for at det etableres god logistikk med hensyn til lokalisering av produksjonsanlegg, transport og lager, transport av råstoff og energi og gjødselspredning.

8.6 Bruk av bioenergi i primærlandbruket

8.6.1 Bruk av biovarme i primærlandbruket

Landbruket bruker i dag fyringsolje både til oppvarming av boliger og driftsbygninger, herunder veksthus. Bruken av fyringsolje eller andre fossile brensler er i dag størst i veksthusproduksjon. De fleste gårdsbruk i Norge har skogarealer. I tillegg er det ofte god tilgang på krattskog fra åker- og veikanter og gjengroingsarealer som har liten eller ingen alternativ verdi. Det ligger derfor godt til rette for å utnytte biomasse fra egen eiendom til å dekke gårdens energibehov. Gjennom initiativ fra næringa selv og med støtte fra Landbruks- og matdepartementets bioenergiprogram, som forvaltes av Innovasjon Norge, er det startet en utbygging av bioenergi i landbruket. Det finnes også et potensial for bærekraftig utnyttelse av andre ressurser som fallrettigheter for produksjon av småkraft og spillvarme til lokal fornybar energi. Ei grønn næring kan på denne måten bli grønnere.

Bioenergiprogrammet har et budsjett på 35 millioner kroner for 2009. Siden etableringen i 2003 er det gitt støtte til nesten 500 gårdsvarmeanlegg, med et energiutbytte på i underkant av 40 GWh. Videre har 15 veksthus fått støtte til å installere bioenergikjeler, som til sammen gir om lag 14 GWh.

Regjeringen mener at det bør være et mål å fase ut bruk av fossil energi til varmeformål i landbruket innen 2020. En slik utfasing gir et potensial for utslippsreduksjoner på om lag 50 000 tonn CO₂-ekvivalenter.

Veksthus

Dyrking av grønnsaker og blomster i veksthus er relativt energiintensive produksjoner. Samlet sett bruker den norske veksthussektoren i underkant av en TWh energi per år (909 GWh). Denne fordeler seg på 59 prosent elektrisitet, 39 prosent fossilt (hvorav fyringsolje er 13 prosent), mens bioenergi så langt utgjør beskjedne 1,5 prosent.

Det er et vesentlig potensial for energieffektivisering i veksthus. Næringen har selv satt et mål om å redusere det totale energiforbruket med 15 prosent innen 2012 sett i forhold til 1999. Energiforbruket per produsert enhet (eksempelvis per kilo tomat og agurk, per stk. potteplante med videre) har gått ned i perioden fra 1985 til 2006, ettersom det totale, oppvarmede veksthusarealet har vært stabilt mens produksjonen har økt. I 2007 var utslippet av CO₂ fra fossilt brensel fra veksthusnæringen om lag 80 000 tonn. Gitt et fortsatt stabilt veksthusareal innebærer målsettingen en reduksjon i CO₂-utslippene innen 2012 på om lag 14 000 tonn.

Fra 2007 ble konvertering til bioenergi i veksthus tatt inn som nytt målområde i Landbruks- og matdepartementets bioenergiprogram. Samme året inngikk Norges Gartnerforbund en avtale med Enova om investeringsstøtte til bioenergianlegg, innenfor en ramme på 40 millioner kroner og med mål om å konvertere mellom 30 og 40 prosent av den fossile energibruken til fornybare energikilder. Det ligger særlig godt til rette for en omlegging til bioenergi fordi alle veksthus har vannbårne energisystemer. Det er videre et potensial for energieffektivisering i veksthus.

I et målrettet arbeid med å effektivisere energibruken og få til ytterligere overgang til fornybar energi, vil rådgivning om energibruk være et godt virkemiddel. I Jordbruksavtalen 2008 ble det vedtatt å etablere et treårig prosjekt: «Spesialrådgivning energi i veksthusnæringen», innenfor en ramme på en million kroner per år.

Landbruks- og matdepartementet mener det på sikt må være en målsetting å fase ut forbruket av fossilt brensel til oppvarming i veksthus. Dette forutsetter både innovasjon og vilje til å utvikle alternative energisystemer. I Nederland forskes det på energilagringssystemer som gjør oppvarming ved bruk av fossilt brensel overflødig, og som kan bidra til at veksthusnæringen blir netto energileverandør i stedet for å være en stor forbruker av energi. Et forskningsarbeid på tilsvarende løsninger for norske veksthus pågår ved Mære landbruksskole. Forskningen er et samarbeid mellom SINTEF, Nord-Trøndelag e-verk og Nord-Trøndelag fylkeskommune. Landbruks- og matdepartementet mener dette arbeidet er svært viktig og vil støtte initiativ som kan bidra til å gjøre veksthusnæringen mer klimavennlig og energieffektiv.

8.6.2 Bruk av biodrivstoff i primærlandbruket

Utslipp av CO₂ fra landbruket står for om lag en prosent av de samlede norske klimagassutslippene. Den største andelen er knyttet til bruk av fossilt drivstoff til landbruks- og skogsmaskiner (80 prosent), som følger av et relativt høyt transportbehov i primærproduksjonen. På kort sikt er det et potensial for reduksjon av utslippene ved økt bruk av biodrivstoff.

Med grunnlag i sammenstilling av opplysninger fra SSB, Norsk institutt for landbruksforsk­ning, Norsk institutt for Skog og landskap med flere, anslår departementet at landbruket totalt sett bruker om lag 160 millioner liter diesel og om lag 10 millioner liter bensin (2006/2007) til drivstoff til landbruksmaskiner Disse tallene omfatter både jord- og skogbruksmaskiner. Drivstofforbruk knyt­tet til annen transport av landbruksprodukter, som ikke gjøres av næringen selv, er ikke tatt med her.

Utslippene er anslått til 0,43 millioner tonn CO₂ fra dieselbruk og 0,02 millioner tonn CO₂ fra bensinbruk. Forbruket av drivstoff (diesel) varierer mellom landsdeler på grunn av ulike driftsforhold. Forbruket av drivstoff og utslippstallene framgår av tabell 8.3.

Forbrukstallene for drivstoff i landbruket viser at landbruket står for om lag 5,5 prosent av det totale norske forbruket av diesel og om lag 0,5 prosent av det totale norske forbruket av bensin. I tillegg kommer forbruk i forbindelse med all transport av landbruksprodukter som ikke gjøres av næringen selv, men som utgjør vesentlige volum.

SSBs statistikk for salg av petroleumsprodukter viser at andelen avgiftsfri, farget diesel ligger på 28 prosent av totalomsetningen. Om lag 17 prosent av den avgiftsfrie dieselen brukes i landbruket.

Teknisk sett er det mulig å øke bruken av biodrivstoff i landbruket relativt raskt, dersom biodrivstoff er tilgjengelig. Landbruksmaskiner omfatter traktorer, skurtreskere, gardsbiler, lastebiler, lastetraktorer og hogstmaskiner. Rundt 95 prosent av disse kjøretøyene har dieselmotorer som kan kjøres for eksempel på biodiesel basert på planteoljer. De fleste traktorer produsert etter 1995 er godkjent for 5 – 100 prosent biodiesel.

Landbrukets forbruk av drivstoff er i all hovedsak basert på bruk av (farget) anleggsdiesel med lavere avgiftsnivå enn autodiesel. De fleste gårdsbruk har gårdstanker og kjøper større kvanta, og ved behov kan det etableres felles pumpestasjoner. Isolert sett er landbruket et begrenset markedssegment for drivstoffselskapene, men transport og distribusjon av innblandet eller ren biodiesel vil likevel neppe representere noen vesentlig barriere for å ta i bruk biodrivstoff i landbruket.

Potensialet for drivstoffomlegging og klimagevinster er størst når det gjelder diesel. En overgang til bruk av biodiesel basert på rapsolje (førstegenerasjons biodrivstoff) kan potensielt gi en utslippsreduksjon på 44–45 prosent per liter rent biodrivstoff i forhold til en liter vanlig diesel. Overgang til syntetisk biodiesel basert på trevirke (andregenerasjons biodrivstoff) vil kunne gi 96 prosent utslippsreduksjon. Energigården AS har beregnet at gevinsten i form av reduserte CO₂-utslipp ved å konvertere halvparten av maskinparken til biodiesel vil ligge i størrelsesorden 90 000–190 000 tonn CO₂-ekvivalenter, for henholdsvis førstegenerasjonsbiodiesel basert på raps og syntetisk biodiesel fra trevirke (gitt en utslippsreduksjon på henholdsvis 45 og 96 prosent for første- og andregenerasjons biodrivstoff).

Kravet nasjonalt for omsetning av biodrivstoff, som er innført fra 2009, om minimum 2,5 prosent volumprosent omsatt mengde biodrivstoff til veitrafikken, gjelder ikke anleggsdiesel. En tilsvarende innblanding av biodrivstoff i anleggsdiesel til bruk i landbruket ville beregningsmessig gi en utslippsreduksjon på om lag 5 000 tonn CO₂ årlig.

Åtti prosent av CO₂-utslippene fra primærlandbruket er knyttet til intern transport. Det er grunn til å arbeide videre med kunnskap og kompetanse omkring maskinbruk og klimagassutslipp, og fremme god planlegging av transporten i landbruket. Det kan være aktuelt å registrere utviklingen i den årlige kjørelengden i forbindelse med miljøplaner i landbruket eller systemet for kvalitetssikring i landbruket (KSL), for å bidra til å konkretisere miljøeffektene av drivstoffbruken og gjøre dem kjent for den enkelte utøver. Dette vil gi mulighet for energieffektivisering og utslippsreduksjoner. Jordskifteprosesser vil erfaringsmessig også gi store gevinster i form av redusert transportarbeid i landbruket.

8.7 Energibruk og energieffektivisering i næringsmiddelindustrien og dagligvarebransjen

Utenom den kraftkrevende industrien er det næringsmiddelindustrien som bruker mest energi innen industrisektoren. Enova gjennomførte i 2007 en egen studie om potensialet for energisparing i næringsmiddelindustrien. I 2006 utgjorde samlet energiforbruk om lag 4,3 TWh per år, og 40 prosent av dette er basert på olje, gass eller el-kjel. Potensialet for energieffektivisering ble anslått til 30 prosent. Dersom dette potensialet realiseres, kan det bidra til å redusere klimagassutslippene med om lag 50 000 tonn CO₂ – gitt at bare utslipp fra forbrenning av olje og gass reduseres. Dette vil med andre ord kunne gi vesentlige utslippsreduksjoner, samtidig som slike tiltak ofte er bedriftsøkonomisk lønnsomme tiltak.

Klimagassutslippet fra bransjen kan reduseres ytterligere gjennom å konvertere mer av olje- og gassforbruket til CO₂-nøytrale energikilder. Hvis all olje og gass som ble brukt i næringsmiddelindustrien i 2006, blir erstattet med biobrensel eller elektrisitet uten klimagassutslipp, vil utslippsreduksjonene utgjøre om lag 330 000 tonn CO₂. Her er det ikke tatt med eventuelt reduksjonspotensial knyttet til forbruk av elektrisitet basert på fossile energikilder.

Enovas studie viser særlig tre barrierer for realisering av potensialet for energisparing i næringsmiddelindustrien:

• usikkerhet knyttet til lønnsomhet

• mangel på investeringskapital

• manglende kompetanse om muligheter

Det er de minste bedriftene som opplever disse barrierene sterkest. Dette er også årsaken til at denne gruppen i mindre grad har gjennomført energisparetiltak enn større bedrifter. I tillegg er miljøledelse med spesielt fokus på energibruk viktig. Det bidrar til at energisparetiltak blir gjennomført.

Energiforbruket i dagligvarebransjen er påvirket av flere faktorer. I kjøpesentre og i dagligvarebutikker er det et stort kjølebehov på grunn av overskuddsvarme fra kjølere og lignende, og et stort energibehov knyttet til lysbruk og ventilasjon. Enova har inngått avtaler med flere av de store dagligvarekjedene, der målet er å redusere energiforbruket og sikre overgang til fornybar energi.

Samarbeidet mellom Enova og næringsaktørene er viktig for å øke kunnskapen og kompetansen om klimabelastningen i matverdikjeden og for å kunne realisere potensialet for energieffektivisering på en økonomisk forsvarlig måte, siden mange tiltak krever investeringer. Enova vil ha en pådriver- og veilederfunksjon overfor næringsaktørene med hensyn til kartlegging og reduksjon i energibruken. Tilgangen til alternativ og fornybar energi er en vesentlig forutsetning for å bedre matverdikjedens klimaregnskap. Regjeringen vil arbeide for bedre økonomiske rammebetingelser, forutsigbarhet og langsiktighet ved valg av fornybare energiløsninger, herunder bioenergi og biogass.

Landbruks- og matministeren tok høsten 2007 initiativ til å etablere et samarbeidsforum med næringsmiddel- og treindustrien. Industrien er gjennom dette forumet blitt utfordret til å utarbeide klimahandlingsplaner som blant annet inneholder konkrete mål for reduksjon i klimagassutslipp, mål for overgang til fornybar energi i egen bransje, bedre utnytting av overskuddsvarme og mer bærekraftig håndtering av avfall fra produksjonen. En bedre utnytting av avfallsressursene fra næringsmiddelindustrien vil kunne gi både klima- og energigevinster. For eksempel kan det produseres biovarme eller biodrivstoff fra slakteriavfall og annet fettholdig avfall. Energiinnholdet i tilgjengelig råstoff fra slakteriene er beregnet til å utgjøre 0,5 TWh – noe som ville kunne gi 51 millioner liter biodrivstoff. Et annet eksempel er produksjon av bioenergi fra kornavrens som er et avfallsprodukt fra produksjon av kraftfôr og mel ved kornmøller.

Treindustrien har lange tradisjoner for å bruke bioenergi. Mellom 70 og 80 prosent av energiforbruket i produksjonen er basert på forbrenning av bark og restprodukter fra egen produksjon, og treindustrien står således i en særstilling. Selv om denne industrien har et godt utgangspunkt arbeides det med ytterligere miljøforbedringer, blant annet effektivisering av transport, energieffektivisering i produksjonen i samarbeid med Enova og bedre håndtering av restprodukter som i dag håndteres som avfall (for eksempel aske fra biobrenselanleggene). Videre finnes det muligheter for økt salg av biovarme fra trebedrifter via fjernvarmeanlegg eller ved direkte leveranser til industrikunder lokalt.

8.8 Fangst og lagring av karbon fra biomasse – kunnskaps- og teknologiutvikling

Kampen mot klimaendringer og utfordringene knyttet til å dekke verdens energibehov er bakgrunnen for regjeringens satsing på fangst og lagring av CO₂. Regjeringen vil bidra til å utvikle framtidsrettede og effektive teknologier slik at CO₂-håndtering kan realiseres nasjonalt og internasjonalt. Erfaringene fra prosjektplanlegging og utredningsarbeid i Norge og andre land viser at utvikling av CO₂-fangstteknologi er krevende og kostbart. Med tanke på de store, globale klimautfordringene mener regjeringen at Norge har et betydelig ansvar for å realisere teknologi som kan bidra til å redusere klimagassutslipp og samtidig sikre tilgang på energi.

Norge har erfaring med lagring av CO₂. Siden 1996 har vi lagret om lag en million tonn CO₂ årlig i en geologisk formasjon 1 000 meter under havbunnen, i forbindelse med gassproduksjon på Sleipner Vest i Nordsjøen. På grunn av høyt CO₂-innhold, må CO₂skilles ut for at gassen skal tilfredsstille kravspesifikasjonene. I 2008 startet også CO₂-lagring i forbindelse med LNG-produksjon på Snøhvit. Her må CO₂ skilles fra gasstrømmen, for å unngå at CO₂ går over i fast form ved nedkjøling av gassen.

Gjennom økonomiske virkemidler og satsing på ny teknologi vil regjeringen sørge for at blant annet nye konsesjoner til gasskraftverk skal basere seg på CO₂-fjerning. Statens engasjement i de nasjonale CO₂-håndteringsprosjektene handler om mer enn å fange CO₂ fra gasskraftproduksjon i Norge. Målsettingen er å bidra til å utvikle teknologi slik at også andre land kan bruke denne effektivt som et virkemiddel for å redusere CO₂-utslipp.

Det kreves mye energi for å fange og håndtere CO₂. Sett fra landbrukets side er det interessant at det kan være mulig med biomasse som energikilde til å drive CO₂-fangstanlegg. Røykgass fra forbrenning av biomasse kan eventuelt renses for CO₂ sammen med røykgass fra fossile energikilder. Denne teknologien vil kunne gjøre det mulig å fange og tilbakeføre mer CO₂ fra det atmosfæriske kretsløp enn hva som tilføres gjennom den fossile energibæreren.

Landbruket vil kunne være råstoffleverandør inn i eventuelle CO₂-fangstanlegg som baserer seg på slik teknologi. Teknologiutvikling kan bidra til å komme videre med en slik løsning.

FNs klimapanel framholder at karbonlagring i jordbruksjord er et klimatiltak med stort potensial. På samme måte som ved karbonfangst og lagring (CCS) basert på bioenergi, vil framstilling og anvendelse av biokull som jordforbedrende middel bidra til at karbon trekkes ut av det atmosfæriske kretsløpet. Også på dette området er det behov for kunnskapsutvikling.

8.9 Småskala vannkraftproduksjon

I Soria Moria-erklæringen er det vist til at eksisterende vannkraftstruktur må utnyttes bedre, og at bruken av små-, mini- og mikrokraftverk må økes, uten å komme i konflikt med naturverninteresser.

Utbygging av småkraftverk vil bidra til å øke produksjonen av fornybar energi. Denne energien kan bidra til bedre kraftbalanse på det norske markedet gjennom året, og styrke forsyningssikkerheten. Småkraft vil kunne bidra til å redusere CO₂-utslipp ved å erstatte kraftproduksjon basert på fossile energikilder. Mulighetene for å regulere produksjonen fra de store vannkraftmagasinene gir rom for å ta i bruk uregulert, fornybar energi. Spesielt i år med mye nedbør vil klimagevinstene av småkraft kunne være store.

Norges vassdrags og energidirektorat (NVE) estimerte i 2004 et teknisk-økonomisk potensial for utbygging av småskala vannkraft i størrelsesorden 25 TWh med en utbyggingspris på tre kroner per KWh. Endringer i blant annet kraftpriser, utbyggingskostnader og kunnskap om miljøvirkninger bidrar til stor usikkerhet om potensialene, men NVE har anslått at restpotensialet ved inngangen til 2008 var på drøyt 18 TWh. Ved beregning av dette teknisk-økonomiske potensialet er ikke hensyn til miljø- og andre brukerinteresser vurdert. Disse hensynene gjør at de fleste prosjekter blir pålagt konsesjonsvilkår om avbøtende tiltak, for eksempel krav om minstevannføring. Prosjekter som selv med avbøtende tiltak er for konfliktfylte, får ikke konsesjon. For tiden ligger det prosjekter på om lag fem TWh til konsesjonsbehandling eller kvalitetssikring hos NVE. Mulighetene for småkraft er størst i Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nordland og Troms.

Regjeringen har de siste årene gjennomført en rekke tiltak for å fremme bærekraftig utbygging av små vannkraftverk. Siden 2005 er NVEs kapasitet knyttet til konsesjonsbehandling om lag doblet. Basert på retningslinjer fra regjeringen utarbeides det for tiden fylkesvise/regionale planer, som forutsatt i Soria Moria-erklæringen, for små vannkraftverk. Disse planene vil bidra til å styrke grunnlaget for konsesjonsbehandlingen ved å kartlegge konfliktpotensialet med miljø- og andre samfunnsinteresser.

Videre støtter regjeringen en rekke forsknings- og utviklingsaktiviteter som bidrar til å optimalisere den teknologiske utformingen av småkraftverk, minimere naturinngrep med videre. Regjeringen har våren 2009 lagt fram forslag til endringer i energiloven, hvor det blant annet fremmes forslag om at nettselskapene får tilknytningsplikt for produksjon på alle nettnivå. Tilknytningsplikten gir kraftprodusenter en rett til å bli tilknyttet nettet, dersom produksjon og nett samlet sett er samfunnsmessig rasjonelt. Dette kan gjøre det lettere for en del småkraftverk å få nettilknytning. Regjeringen vil legge til rette for å støtte kunnskapsproduksjon om bærekraftig utbygging av småkraft, herunder blant annet forskning. Det er gitt støtte til det fireårige prosjektet «Miljøeffekter av småskala vannkraft» som gjennomføres i regi av Norskog og NINA. Prosjektet avsluttes i 2010 og skal blant annet videreutvikle metodikk for å vurdere miljøkonsekvenser av småskala vannkraftutbygginger.

Regjeringen ser det som viktig at utbygging av små vannkraftverk bidrar til økt lokal verdiskaping og sysselsetting, i tråd med distriktspolitiske mål. Fortsatt utbygging av småkraft i Norge gjør at mange grunneiere vil kunne få inntekter fra kraftproduksjon. Mange små kraftverk leverer kraft til utbyggers eget forbruk, så som boliger og driftsbygninger herunder veksthus (til erstatning for oljefyring). Denne måten å utnytte småkraften på viser at småkraften mange steder bidrar positivt til og har blitt en integrert del av landbruksvirksomheten. Videre utvikling av dette vil kunne øke de positive klimagevinstene av småkraft gjennom mindre bruk av fossil energi.

Kilde: NVE.

Tiltak i regi av småkraftens næringsaktører som øker kompetansen på småkraft vil styrke grunnlaget for videre utbygging. Blant annet må den enkelte fallrettshaver kunne vurdere ulike løsninger for framtidig eierskap, herunder enten å bygge ut selv eller å sette bort anlegget til eksterne utbyggere. Landbruks- og matdepartementet mener det ut fra landbrukspolitiske forhold er ønskelig at grunneierne selv eier småkraftverkene og at de leverer i strømnettet. Departementet yter i dag tilskudd fra sentrale bygdeutviklingsmidler til prosjekter i regi av aktørene i småkraftnæringen. Sentralt står utvikling og gjennomføring av kurs, samt mobilisering av lokale grunneiere til å engasjere seg i småkraftnæringen. Departementet vil videreføre bruken av bygdeutviklingsmidler til utredning/forprosjektering av mulige småkrafttiltak. Slik støtte kan bidra til at det utvikles gode konsesjonssøknader, og til at det gjennomføres tilstrekkelige undersøkelser av biologiske forhold. Dette er viktig blant annet for å minimere påvirkning på natur og miljø.

Olje- og energidepartementet har fått gjennomført en ekstern evaluering av dokumentasjonen av biologisk mangfold som blir gjort i forbindelse med konsesjonssøknader om små vannkraftverk, og denne følges opp med tiltak. Formålet er å sikre at undersøkelsene som gjøres er målrettede og gir et godt beslutningsgrunnlag for konsesjonsbehandlingen. Treffsikker kartlegging er viktig for å unngå at truede og sårbare arter i de aktuelle lokalitetene blir oversett.

8.10 Oppsummering av tiltak og virkemidler knyttet til bioenergi

Regjeringens bioenergistrategi innebærer et mål om økt utbygging av 14 TWh innen 2020. Hvis dette målet nås, og tiltaket bidrar til å redusere en tilsvarende energimengde fra fyringsolje, kan gevinsten teoretisk beregnet komme opp i 4,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Landbrukssektoren kan bidra til realisering av bioenergimålet gjennom å bidra til å skaffe råstoff til bioenergiproduksjonen, og slik sett bidra til reduserte klimagassutslipp i flere sektorer. I tillegg kan landbruket ved økt bruk av bioenergi redusere egne utslipp. Når husdyrgjødsel utnyttes til produksjon av biogass kan det bli klimagevinster både ved at det blir reduserte utslipp av metan fra jordbruket og ved at biogass kan erstatte bruk av fossil energi.

Bioenergiråstoffet kan komme fra ulike kilder og brukes til ulike former for bioenergi (stasjonær varme, biodrivstoff med videre). De forskjellige bioenergiteknologiene har ulik virkningsgrad (energieffektivitet). Fordi råstoffet er begrenset er det viktig å prioritere bruken til de områdene som gir størst klimaeffekt. I et helhetlig og et langsiktig perspektiv kan det likevel være riktig å prioritere bruk av biomasse på områder med lavere energiutnyttelse. Dette gjelder i tilfeller der det er vanskelig å finne andre alternativer til fossil energi, for eksempel drivstoff til tungtransport.

Økt uttak av skogråstoff vil i et langsiktig perspektiv gi mulighet for betydelige klimagevinster, jf. figur 6.8. Økt uttak av skogråstoff gir dessuten mulighet til å påvirke skogens utvikling og sette skogen i mer aktiv produksjon med økt årlig CO₂-opptak, noe som øker skogens betydning som et CO₂-sluk, jf. kapittel 4 og 6. Utnyttelse av bioenergiressurser fra jordbruket og hogstavfall (GROT) gir positive klimavirkninger på kort sikt, siden karbonet i slik biomasse allerede ligger inne i utslippsregnskapet uten at energien blir utnyttet under dagens forhold.

Tiltak som vil øke produksjonen av råstoff til bioenergi

I kapittel 8.2 er det vist til at konvertering fra bruk av fyringsolje til bioenergi er et kostnadseffektivt klimatiltak. Til tross for dette har overgangen til bioenergi fram til nå ikke skjedd i et tempo som gir utsikter til at målet om økt utbygging med 14 TWh innen 2020 vil bli nådd uten målrettet virkemiddelbruk. Dette skyldes hovedsakelig barrierer i verdikjeden som mangel på lønnsomhet i råstoffproduksjonen, dårlig utbygd infrastruktur, utfordringer knyttet til kompetanse og svingninger i prisene på konkurrerende energikilder. De viktigste barrierene er identifisert i regjeringens bioenergistrategi, og regjeringen har tatt og tar flere initiativ som vil sikre et temposkifte i utbyggingen. Det vises her blant annet til de midler som tilføres Enova.

Dersom det skal være realistisk å nå bioenergimålet for 2020 bør produksjonen øke med om lag 1,2 TWh per år. Landbruket kan først og fremst bidra gjennom en økning i råstoffproduksjonen. Markedet for produksjon av biobrensel er umodent og preget av svak lønnsomhet. Dagens råstoffpriser på biobrensler gjør det utfordrende å løse ut store råstoffvolum. Regjeringen mener at det i en tidlig fase av utviklingen av bioenergimarkedet i Norge er nødvendig å stimulere til økt uttak av skogsråstoff og utvikle en effektiv logistikk og lønnsomme verdikjeder, blant annet gjennom støtte til høsting av virke som er særlig egnet til biobrensel. Over statsbudsjettet for 2009 er det satt av 15 millioner kroner til dette formålet. I tillegg har regjeringen bevilget 50 millioner kroner til det samme formålet som en del av tiltakspakken knyttet til finansuroen. Det er også bevilget midler til bioenergi, utsiktsrydding langs veg med videre i revidert nasjonalbudsjett for 2009.

Regjeringen forventer at dette vil gi positive effekter med hensyn til volum produsert råstoff til bioenergi. Grove anslag tilsier en mulig dobling i mengden produsert skogsflis i 2009. Økte rammer til Enova, over budsjettet og gjennom tiltakspakken til å styrke utbyggingen av biovarmeanlegg og infrastruktur for fjern- og nærvarme, vil også føre til en økning i etterspørselen etter råstoff.

Tiltak for økt bruk av bioenergi til oppvarming og produksjonsformål i landbruket

Overgang fra bruk av fossil energi til bioenergi for oppvarming av boliger og driftsbygninger, og til produksjonsprosesser, er et av målene i Landbruks- og matdepartementets bioenergiprogram. Siden programmet ble etablert i 2003, er det gitt investeringsstøtte til totalt 500 gårdsanlegg og 15 veksthus. Dette representerer en energimengde på 54 GWh, og tilsvarer en utslippsreduksjon på om lag 20 000 tonn CO₂.

Regjeringen mener det bør være et mål å fase ut all bruk av fyringsolje til oppvarming i landbruket innen 2020. For å stimulere til en utvikling i den retningen legger regjeringen opp til å videreføre bioenergiprogrammet. I samspill med Enovas varme­programmer vil dette sikre en videre overgang til bioenergi eller andre fornybare alternativ.

Biogass

Beregninger utført av SFT viser at ved å benytte 30 prosent av all husdyrgjødsel i Norge til biogassproduksjon sammen med 600 000 tonn matavfall reduseres klimagassutslippene fra landbruket med 0,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette er nærmere omtalt i kapittel 7.

Biodrivstoff i traktorer og maskiner i landbruket

Kravet nasjonalt for omsetning av biodrivstoff, som er innført fra 2009, om minimum 2,5 prosent volumprosent omsatt mengde biodrivstoff til veitrafikken, gjelder ikke anleggsdiesel. En tilsvarende innblanding av biodrivstoff i anleggsdiesel til bruk i landbruket ville beregningsmessig gi en utslippsreduksjon på om lag 5 000 tonn CO₂ årlig.

Oppsummering

Regjeringen legger til grunn at målet om økt utbygging av bioenergi med inntil 14 TWh innen 2020 ligger fast.