6 Økt binding av karbon i skog og trevirke

Skog og skogsjord utgjør viktige karbonlagre. Det er viktig å ta vare på og utvikle disse videre. Skog i vekst tar opp CO2, og aktiv forvaltning av skog­ressursene kan bidra til å øke dette opptaket. I Norge tar skogen årlig opp vel halvparten av de menneskeskapte klimagassutslippene. Trevirke i konstruksjoner bør i økende grad erstatte mindre klimavennlige materialer og trevirke til energiformål bør erstatte kull, olje og gass. Skogressursene kan utnyttes i større grad som virkemiddel i klimapolitikken. Dette forutsetter samtidig at miljøhensyn knyttet til biologisk mangfold, kulturverdier og opplevelseskvaliteter blir ivaretatt. Norge har sluttet seg til retningslinjer fra FN som omhandler nasjonale skogprogram. Regjeringen legger til grunn at den samlede nasjonale skogpolitiske satsingen og Norges internasjonale skogpolitiske engasjement i sum utgjør et helhetlig nasjonalt skogprogram i tråd med retningslinjene fra UNFF.

6.1 Internasjonal skog- og klimapolitikk

Skogspørsmål står sentralt i mange internasjonale prosesser

Skog er kilde til verdiskaping og velferd i store deler av verden, har avgjørende betydning for det globale miljøet og kan gi store positive bidrag i klima­arbeidet. I tiden etter FNs konferanse om miljø og utvikling i 1992 har det vært et felles internasjonalt mål å styrke politisk forpliktelse og handling for en bærekraftig forvaltning av verdens skoger.

Økonomiske forhold, energibehov, teknologi, miljø, befolkningsvekst og sosiokulturelle forhold er viktige, underliggende årsaker som fører til avskoging og ødeleggelse av skog. Behovet for jordbruksareal for økt matproduksjon, og arealendring fra skog til jordbruk, er den viktigste drivkraften for avskogingen. Det er disse bekymringene for avskoging som i utgangspunktet medførte at forvaltning av verdens skoger ble tatt opp i FN.

I dag er skogspørsmålene sentrale i mange internasjonale prosesser. Norge har deltatt aktivt i det internasjonale skog- og miljøpolitiske arbeidet gjennom mange år. I tillegg til de prosessene som er knyttet til FNs arbeid med klima og biologisk mangfold har Norge blant annet prioritert medvirkning i FNs arbeid med bærekraftig skogbruk, som nå skjer i regi av FNs skogforum.

Skog i de internasjonale klimaforhandlingene

Etter økende oppmerksomhet i 1980-årene om de globale miljøutfordringene, og framleggelsen av Brundtlandkommisjonens rapport «Vår felles fremtid», ble den globale klimautfordringen for alvor satt på den internasjonale dagsorden. I 1988 ble FNs klimapanel opprettet. Oppgaven var å framskaffe objektiv informasjon om de menneskeskapte klimaendringene, økonomiske, sosiale og miljømessige konsekvenser av disse og mulige tiltak for å motvirke dem og redusere deres konsekvenser. Klimapanelets første hovedrapport ble lagt fram i 1990 og utgjorde en viktig faglig basis for framforhandlingen av Klimakonvensjonen i 1992. På tilsvarende måte ble Klimapanelets andre hovedrapport i 1995 en viktig faglig basis for framforhandlingen av Kyotoprotokollen i 1997.

Helt siden 1990 har effektene av klimaend­ringene på jordbruk og skogbruk vært et viktig område for utredning og kunnskapsinnhenting. Det ble også tidlig klart at tiltak for å bevare skogarealene og utnytte skogens evne til CO₂-opptak ville ha et stort potensial i arbeidet for å begrense drivhuseffekten.

Etter lange forhandlinger ble de utslippsmessige konsekvenser av arealbruksendringer tatt inn i industrilandenes Kyotoforpliktelser i 1997, med opsjoner om også å inkludere skogskjøtsel. I 2000 la FNs klimapanel fram en spesialrapport om vitenskapelige og tekniske spørsmål omkring CO₂-opptak og karbonbinding. Rapporten ble et viktig faglig grunnlag for den videre utformingen av retningslinjene for hvordan effekten av skog og arealbruk skulle regnes med under landenes Kyotoforpliktelser.

Med basis i Kyotoprotokollen og Marrakesh-accord (2001) reguleres opptak og utslipp fra skog og arealer gjennom Artikkel 3.3 og 3.4 for første forpliktelsesperiode 2008–2012. Artikkel 3.3. omfatter utslipp og opptak fra skogreising og avskoging. Alle land må inkludere utslipp og opptak fra slike tiltak. Artikkel 3.4. omfatter en mulighet for landene til å inkludere på frivillig grunnlag opptak og utslipp fra ordinær skogskjøtsel.

Norge og flere andre land har hatt som posisjon at skog må tas med og behandles på en helhetlig måte i klimaforhandlingene som nå pågår om en ny klimaavtale etter 2012. Fra norsk side er det viktig at det etableres regler som fremmer tiltak for å øke opptaket eller redusere utslippet gjennom ulike skogtiltak. Dette vil være viktig for å kunne utnytte skogens muligheter i klimasammenheng, ikke som et alternativ til utslippsreduksjoner, men som et tillegg til innsatsen på andre områder.

Regjeringens klima- og skogprosjekt

Regjeringen lanserte i 2007 et klima- og skoginitiativ under klimaforhandlingene på Bali. Klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse i u-land utgjør om lag 17 prosent av de årlige utslippene av klimagasser globalt. Snarlige tiltak mot avskoging er nødvendig for å oppnå raske utslippsreduksjoner.

Arbeidet med Norges klima- og skoginitiativ er organisert i et eget prosjekt i Miljøverndepartementet. Prosjektets fremste og viktigste mål er å bidra til at utslipp fra skog omfattes av et nytt internasjonalt klimaregime under Klimakonvensjonen. Dette er en helt sentral forutsetning for å gi varige og signifikante reduksjoner i klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse. Videre er det et mål å gjennomføre tiltak som kan redusere utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse i tropiske land, i påvente av en global avtale som kan regulere disse utslippene på permanent basis. I den innledende fasen er kapasitetsoppbygging et viktig innsatsområde. Det er også et mål for prosjektet å bidra til å ivareta naturskog for å sikre denne skogens evne til å ta opp og binde karbon. Midlene til klima- og skoginitiativet er bevilget over bistandsbudsjettet, og det er et klart utviklingspolitisk mål at de skal bidra til bærekraftig utvikling og fattigdomsreduksjon.

For 2009 er det satt av 1,5 milliarder kroner over Utenriksdepartementets budsjett til denne satsingen. Prosjektet administreres av Miljøverndepartementet i nært samarbeid med Utenriksdepartementet, og det er nedsatt en interdepartemental samordningsgruppe for prosjektet.

Midlene skal kanaliseres gjennom både multilaterale og bilaterale programmer. De to viktigste multilaterale kanalene vil være FN og Verdensbanken. FN har etablert UN-REDD (UN Collaborative Program on Reduced Emissions from Deforestation and Forest Degradation in Developing Countries), som skal koordinere UNEP (United Nations Environment Programme), UNDP (United Nations Development Program) og FAOs innsats på området, og det er opprettet et fond for finansiering av innsatsen mot avskoging. Verdensbanken har etablert FCPF (Forest Carbon Partnership Facility), som skal bistå u-land med strategier for å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse. I tillegg arbeider Verdensbanken med utvikling av et «Forest Investment Program», som skal gjennomføre investeringer i arbeidet med å redusere avskoging. Bilaterale prosjekter er foreløpig planlagt i Brasil og Tanzania.

Det internasjonale samarbeidet om bærekraftig skogbruk regi av FNs skogforum

FNs skogforum (United Nations Forest Forum, UNFF) ble etablert i 2000 under ECOSOC (The Economic and Social Council of the United Nations). Skogforumets arbeid er basert på overordnede globale skogpolitiske mål, som er sterkt forankret i FNs tusenårsmål. Hovedoppgaven er å arbeide for bærekraftig forvaltning av skogarealene. Arbeidet i UNFF omfatter miljø, økonomiske og sosiale forhold ved forvaltningen av skogressursene. Forumet har et mandat og et arbeidsprogram som varer fram til 2015.

I et møte i FNs skogforum i april 2007 ble land­ene enige om en ny politisk forpliktende avtale om verdens skoger. Avtalen tar sikte på å forsterke politisk forpliktelse og handling, og skal stimulere til en felles innsats om økte bidrag fra skog for å nå internasjonalt omforente utviklingsmål. Avtalen gir også et rammeverk for fortsatt internasjonalt samarbeid og nasjonale tiltak.

Som ett av tiltakene for å sikre et effektivt internasjonalt samarbeid om spørsmål av betydning for forvaltning av skogarealer ble det etter anbefaling fra ECOSOC etablert et partnerskap av skogorganisasjoner (Collaborative Partnership on Forests) i 2001. 14 organisasjoner i FN-systemet og andre internasjonale og regionale organisasjoner samarbeider for å støtte opp om det internasjonale skogpolitiske arbeidet i UNFF. Partnerskapet skal bidra til økt samarbeid og koordinering på skogområdet, herunder gjennomføringen av den nye skogavtalen og andre beslutninger i FNs skogforum. FAO er leder av dette partnerskapet. Andre deltakere er blant andre CIFOR (Centre for International Forestry Research), ITTO (International Tropical Timber Organisation), CBD (Convention on Biological Diversity), GEF (Secretariat of the Global Environmental Facility), UNFCCC (United Nations Framework Convention on Climate Change), og Verdensbanken.

I tillegg til arbeidet i FN er det etablert regionale prosesser for mer bærekraftig forvaltning av skogarealene. Norge leder nå det skogpolitiske samarbeidet i Europa (Ministerial Conferences on the Protection of Forest in Europe, MCPFE), og har en viktig påvirkningsmulighet gjennom dette. Samarbeidet innenfor prosessen knyttet til ministerkonferansene for beskyttelse av Europas skoger er en sentral arena for drøfting av skogpolitiske spørsmål i hele Europa, inkludert EU. Norge overtok lederskapet etter en ministerkonferanse i Polen i 2007, og vil sammen med Polen, Tyskland, Spania og Slovakia lede prosessen fram mot neste ministerkonferanse i Norge. Hovedresultatet fra MCPFE er et felles europeisk sett av kriterier (strategier) for bærekraftig skogbruk og et sett indikatorer for å måle utviklingen i forhold til strategiene.

Gjennom det arbeidet som gjøres i det skogpolitiske samarbeidet i Europa utvikler landene et regionalt bidrag til det øvrige internasjonale skog- og klimaarbeidet i regi av FN. Ved ministerkonferansen i Polen i 2007 sluttet landene seg til en ministererklæring og to nye deklarasjoner om skog, tre og energi og skog og vann. Klimaaspektet er et viktig element både i erklæringen og resolusjonene. Det er også enighet mellom landene om å vurdere hensiktsmessigheten av en regional skogavtale, for eksempel i form av en europeisk skogkonvensjon.

Prioriteringer i det framtidig arbeidet med skog i internasjonale prosesser

Arbeidet med å sikre en bærekraftig skogforvaltning globalt vil gi store klimagevinster og samtidig sikre ivaretakelse av det biologiske mangfoldet. Uavhengig av klimadebatten har FN gjennom de globale målene for skogsamarbeidet satt kampen mot avskoging høyt på dagsorden. Den internasjonale skogprosessen har lidd under mangelen på forpliktende samarbeid, der mangelen på finansieringsløsninger har vært et hovedproblem. Sett i lys av avskogingens og skogødeleggelsens innvirkning på klimagassutslippene, og den oppmerksomhet dette har fått i de internasjonale klimaforhandlingene, er det ønskelig å dreie arbeidet i FNs skogforum over i en mer forpliktende retning. Samtidig vil nye mekanismer som inkluderer skog i et nytt klimaregime, være viktige drivkrefter for bærekraftig skog- og arealforvaltning.

Norge skal fortsatt arbeide aktivt og målrettet for å fremme en bedre forvaltning av verdens skog­er. Støtte til skogforvaltning og oppbygging av skogressurser skal være en del av norsk bistandspolitikk. Perspektivet er bærekraftig forvaltning, der verdiskaping og nytte av skogen for befolkningen og lokalsamfunnene sees i sammenheng med klimautfordringer og biologisk mangfold.

Regjeringen vil legge til grunn en offensiv og helhetlig tilnærming til skogspørsmål i internasjonalt skog- og miljøpolitisk arbeid. Norge skal arbeide for at det internasjonale skogsamarbeidet gjennom FNs skogforum utvikler seg i en mer forpliktende retning, og at finansieringsordninger for bærekraftig skogforvaltning kommer på plass. Norge skal arbeide for at skog får en sentral plass i framtidige internasjonale regelverk for klimatiltak.

6.2 Norsk skogpolitikk og virkemidler

Den norske skogpolitikken ble sist gjennomgått i St.meld. nr. 17 (1998–99) Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren. Politikken blir justert gjennom de årlige budsjettproposisjonene.

Skogpolitikken bygger på at bærekraftig skogbruk er et grunnlag for økt verdiskaping gjennom trebruk, bioenergi og utmarksnæring. Rammene for skogpolitikken er gitt gjennom skogbruksloven, som ble fornyet i 2005, jf. Ot.prp. nr. 28 (2004–2005). Loven har til formål å fremme verdiskaping, og sikre det biologiske mangfoldet, hensyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdiene i skogen. Til loven er det knyttet en rekke forskrifter, blant annet om bærekraftig skogbruk, skogfond, skogfrøforsyning og tilskudd til skogbruk.

Skogpolitikken er, ut over skogbruksloven med tilhørende forskrifter og regelverk og annet generelt regelverk for næringsvirksomhet, basert på en grunnstamme av virkemidler som omfatter:

• direkte tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket, herunder langsiktige investeringer i skogbrukstiltak, blant annet planting, ungskogpleie og skogsveier

• direkte tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer

• en skogfondsordning som innebærer at skogeieren må sette av 4 – 40 prosent av brutto tømmeroppgjør til langsiktige investeringer i skogen

• beskatningsregler som regulerer beregning av skogformue, gir mulighet for gjennomsnittsligning av inntekt fra skogbruket og som knytter en skattefordel til skogtiltak som dekkes av skogfondsmidler

• verdiskapingsprogrammer for trebasert innovasjon og bioenergi

Regjeringen og Stortinget har ut over dette lagt til grunn at skogbruket etterlever frivillige standarder for bærekraftig skogbruk utviklet gjennom samarbeidsprosjektet Levende skog. De frivillige miljøtilpasningene er operasjonalisert gjennom sertifisering av skogbruket. Tilsvarende krav om miljøtilpasninger er nedfelt i forskrift om bærekraftig skogbruk. Fredning av skog, som også er et element i en helhetlig skog- og miljøpolitikk, er forutsatt å skje etter naturvernlovgivningen.

Regjeringen Stoltenberg II har styrket den skogpolitiske virkemiddelbruken. Bevilgningene til tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket er styrket. Det er igjen åpnet for å gi tilskudd til planting av skog, og skogfondsordningen er kraftig forbedret. Skogvernet er styrket gjennom arbeidet med frivillig vern – et partnerskap mellom skogbruket og miljøvernmyndighetene.

Regjeringen legger til grunn at den samlede nasjonale skogpolitiske satsingen og Norges internasjonale skogpolitiske engasjement i sum utgjør et helhetlig nasjonalt skogprogram i tråd med retningslinjene fra UNFF. Regjeringen vil således sammenstille elementene i skogpolitikken i samsvar med disse retningslinjene.

Skogpolitikken i relasjon til klima

Det er godt kjent at skogen i Norge har et netto opptak av CO₂ og at skog representerer et betydelig karbonlager. Virkemiddelbruken i skogpolitikken har ikke vært direkte innrettet mot maksimale klimabidrag i form av CO₂-opptak.

Etter at klimaspørsmålene ble aktualisert, etablerte Landbruks- og matdepartementet på slutten av 1990-tallet verdiskapingsprogrammer knyttet til skog, der energi- og klimagevinster fra skogen ble vektlagt. Verdiskapingsprogrammene knyttet til tre og bioenergi har hatt som et utgangspunkt at økt bruk av tre til erstatning for andre og mer energikrevende materialer og fossilt brensel, gir viktige klimabidrag.

Verdiskapingsprogrammet for tre, Trebasert innovasjonsprogram, har som mål å bidra til økt trebruk og økt lønnsomhet i skog- og trenæringen. Programmet ble startet opp i 2006, og er en videreføring av et tidligere verdiskapingsprogram for tre som gikk fra 2000 til 2005. Programmet har lagt til grunn skognæringens mål om en økning i forbruk av tre fra 0,65 m³per innbygger per år til 0,75 m³ per innbygger per år i 2010. Økt trebruk er viktig i klimasammenheng, både fordi tre binder karbon, og fordi produksjonsprosessen medfører mindre utslipp enn produksjon av andre materialer.

Regjeringens bioenergistrategi som ble lagt fram våren 2008 inneholder en rekke tiltak som skal bidra til økt produksjon og bruk av bioenergi. Målet for bioenergistrategien er å sikre målrettet og koordinert virkemiddelbruk for økt utbygging av bioenergi med 14 TWh innen 2020. Strategien er nærmere omtalt i kapittel 8, og er basert på at råstoffpotensialet fra skogen er i størrelsesorden 16–25 TWh. Regjeringen har på skogområdet fulgt opp strategien med blant annet etablering av et pilotprosjekt for oppsamling og flising av skogsvirke. Fra og med budsjettåret 2009 er det etablert en egen tilskuddsordning som skal stimulere til større uttak av slikt skogsvirke til bioenergi.

6.3 Regjeringens utgangspunkt for skogbruksbaserte klimatiltak

Netto CO₂-opptak i norske skoger har de siste årene vært i størrelsesorden 25–32 millioner tonn årlig. Dette tilsvarer omtrent halvparten av de samlede, norske klimagassutslippene. Netto CO₂-opptak varierer noe mellom år som følge av blant annet naturlige variasjoner i vekstbetingelser, klimaendringer, skogskjøtsel og hogst.

Regjeringen mener at skogen skal utnyttes aktivt i næringsmessig øyemed. Gjennom skogpolitiske tiltak i Norge vil det være mulig å forsterke skogens positive klimabidrag parallelt med at det drives aktivt, bærekraftig skogbruk. Skogen kan være et verktøy i arbeidet med klimautfordringene. Det er en forpliktelse for Norge å utnytte egne skogressurser aktivt. Det er derfor ikke aktuelt å la betydelige skogarealer stå urørt, med mindre skogen er vernet eller på annen måte ikke skal eller kan inngå i produksjonsskogbruket av hensyn til biologisk mangfold eller andre miljøverdier, eller hvis skogen er ulønnsom å drive.

Norge bidrar økonomisk til kortsiktige utslippsreduserende tiltak i form av tiltak for redusert avskoging i utviklingsland. Bakgrunnen for dette er problemstillinger knyttet til permanent og mer eller mindre irreversibel avskoging. Norge har ikke tilsvarende avskogingsproblematikk. Det er en relativt liten andel av skogarealet som hvert år omdisponeres eller tas i bruk til andre formål enn skogbruk. Tendensen er at skogarealet øker som følge av et varmere klima og redusert husdyrbeite.

Det er derfor et godt handlingsrom i skogpolitikken, som kan utnyttes i klimasammenheng. Når det hogges vil skogen kunne bidra til å erstatte bruk av fossile energikilder. Dersom det ikke hogges må energien og trevirket fra skogen erstattes av andre former for energi og materialer, som ofte kan være mindre klimavennlige. Hvis energi og råstoffmengden fra skogen erstattes av fossil energi blir det ingen klimaeffekt av å spare skog, selv ikke på kort sikt. Redusert hogst, eller stans i hogst, vil også føre til redusert tilbud av trevirke i markedet. Det er også en fare for at lavere hogst i Norge, og eventuell vesentlig import av tømmer fra andre land, indirekte flytter og forsterker CO₂-utslipp til områder som driver skogbruk etter mindre bærekraftige prinsipper, noe som vil gi en form for «karbonlekkasje» fra Norge.

Vurdert ut fra at skogbruk og skogindustri i Norge sysselsetter 30 000 årsverk, og har en årlig produksjonsverdi på 43 milliarder kroner, ville konsekvensene av å la skogen stå bli svært store.

6.4 Skogen i Norge – ressurs for verdiskaping og verktøy i klimasammenheng

Skogens rolle i klimasammenheng

Karbon utgjør om lag 50 prosent av tørrvekten i norske treslag. Dette er karbon som utelukkende er tatt opp fra atmosfæren gjennom fotosyntese. Skogen er en sentral opptaksmekanisme for CO₂ og er et viktig karbonlager. Skogens treslagssammensetning, alder, vekst og vitalitet er avgjørende for CO₂-opptaket. Norge har store ubrukte skogressurser og har store frihetsgrader når det gjelder strategier og tiltak med sikte på å øke skogens positive bidrag i klimasammenheng.

Skogarealet

Det totale arealet av skog og tresatt mark i Norge er i størrelsesorden 120 000 km². Av dette er omtrent 76 000 km²produktiv skog, det vil si skog som produserer mer enn om lag 0,1 m³ per dekar årlig. Den uproduktive skogen fordeler seg på 17 000 km² uproduktiv skog på fastmark og 6 000 km² trebevokst myr under barskoggrensa. De øvrige 21 000 km² er fjellbjørkeskog over barskoggrensa og i Finnmark. Selv om skogarealet har endret seg lite de siste hundre år, er tendensen at skogarealet øker.

Biomasse

Den samlede biomassen av levende trær i Norges skoger er om lag 800 millioner tonn (tørrvekt). Dette tilsvarer 400 millioner tonn karbon (det vil si omkring 1,5 milliarder tonn CO₂). Skogproduksjon i Norge har tradisjonelt vært knyttet til trestammenes verdi som råstoff for industri eller som ved. Resten av trærne har blitt liggende igjen i skogen etter avvirkningen. Deler av stammen som ikke holder kravene til dimensjon (topper) eller kvalitet blir også liggende igjen. I de senere år har imidlertid interessen for bioenergi aktualisert uttak av greiner og topper (GROT) og røtter, i tillegg til trestammene, se også kapittel 8.

Treslagsfordeling

De sentrale skogstrøkene er dominert av gran- og furuskoger. Opp mot fjellet og mot nord dominerer ofte lavproduktive bjørkeskoger, mens skogen i et smalt belte langs kysten av Sør-Norge er dominert av eik og andre edellauvtrær. Granskogarealet har gjennom forrige århundre økt som følge av økt utbredelse og aktiv etablering av ny skog. I dag øker lauvskogandelen. Dette skyldes blant annet klimaendringer og redusert husdyrbeite.

Per arealenhet tar gran og bjørk opp mer CO₂ enn furu, i biomasse og i jord. På svært høy, høy og midlere bonitet vil granskog og grandominert skog være gjennomgående mer bindingseffektiv enn furu. På svake markslag og i høyereliggende skog med lav bonitet vil furu være mest bindingseffektiv.

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap.

Gjennom planlegging og strategier for skog­skjøtsel er det mulig å endre treslagssammensetningen. Treslagsbytte vil i mange sammenhenger kunne gi gunstig klimaeffekt, men har samtidig en kostnadsside og kan by på utfordringer i forhold til biologisk mangfold.

Stående volum

Det stående volumet i Norges skoger er i dag 2,5 ganger så stort som for 80 år siden. Det er furu og lauvtrær som har hatt den sterkeste økningen relativt sett. Dette skyldes i stor grad hogstmønsteret, der granskogen har vært sterkere utnyttet enn furu- og lauvskogen.

I den produktive skogen fordeler volumet seg med 335 millioner m³ gran, 226 millioner m³ furu og 160 millioner m³ lauvtrær, til sammen 721 millioner m³. Medregnet uproduktiv skog er den stående skogen godt over 800 millioner m³.

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap.

Tilvekst

Den årlige tilveksten i skogen har hatt en tilsvar­ende utvikling som volumet, der dagens årlige tilvekst er nesten 2,5 ganger så høy som i 1925. Tilvekstøkningen var moderat fram til 1970-tallet, men fra da av har det vært en sterk økning. Det var i denne perioden effekten av overgangen fra plukkhogst til bestandsskogbruk begynte å vise seg. Tilveksten av gran har økt mest, med over 7,5 millioner m³ per år. Som for volumøkningen er også tilvekstøkningen relativt sett størst for lauvtrærne. For furu ser det imidlertid ut til at tilvekstøkningen har stagnert som følge av lite hogst og fornyelse, og det er derfor registrert en svak nedgang i siste periode.

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap.

Forholdet mellom hogst, tilvekst og volum

Fra begynnelsen av forrige århundre har tilveksten økt kraftig. Den årlige hogsten har derimot vært relativt stabil rundt 10 millioner m³ per år. Dermed har volumet fått bygge seg opp til dagens nivå. De siste årene har det stående volumet økt med om lag 15 millioner m³ per år.

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap.

Skogens aldersfordeling

Det er vanlig å angi skogens alder i form av fem hogstklasser (aldersintervaller). Hogstmodenhetsalderen for gran varierer fra 60 år på den høyeste til 120 år for den laveste bonitetsklassen. Den prosentvise hogstklassefordelingen for all produktiv skog er for de fem hogstklassene; 3 prosent, 20 prosent, 19 prosent, 21 prosent og 37 prosent. Det vil si at om lag 20 prosent er ung skog. Nær 40 prosent av skogen er hogstmoden skog med relativt lav tilvekst og relativt sett lavere CO₂-opptak enn yngre, veksterlig skog.

Hva er grunnlaget for at tilvekst og skogvolum er så høyt?

Produksjonen av trevirke og potensialet for øko­nomisk avkastning bestemmes i stor grad av de biologiske vekstforholdene og av markedsforholdene. Ulike kombinasjoner av markedsforhold og politikk kan fremme eller hemme investeringer i ny skog.

Kombinasjonen av politikken for gjenoppbygging etter krigen og stor etterspørsel etter tømmer førte til at det for 60–70 år siden ble investert mye i å få opp ny skog. Planteaktiviteten var dels knyttet til etablering av skog på nye arealer i kyststrøkene, og dels til en mer målrettet skogkultur på eksister­ende skogarealer. Eksempelvis ble det omkring 1950 satt ut omkring 100 millioner skogplanter per år. For tiden plantes det i overkant av 20 millioner skogplanter per år.

Sett i relasjon til at opp mot 75 prosent av hogsten det enkelte år skjer på arealer med granskog som av skogfaglige grunner bør tilplantes etter hogst, påvirker dagens lave plantetall både framtidig verdiproduksjon og skogens potensial for opptak av CO₂. Dette skyldes blant annet at antall planter per arealenhet er avgjørende for skogens evne til å utnytte markas produksjonsevne. Generelt utnyttes produksjonsevnen best ved et treantall på mellom 200 og 250 trær per dekar. Produksjonstapet blir størst ved lave treantall på høye boniteter. Ved et treantall på 100 per dekar utnyttes bare 70 prosent av markas produksjonsevne. Tap av produksjon betyr tap av CO₂-opptak. Resultatkontrollen for skogbruket, som omfatter 1 000 foryngelsesfelter årlig, viser at nær 40 prosent av arealet er mangelfullt forynget.

Regjeringen Stoltenberg II har lagt til rette for en mer aktiv skogpolitikk med styrket virkemiddelbruk, gjennom blant annet økte rammer for direkte tilskudd til skogtiltak og styrking av skogfondsordningen.

6.5 Skogens produktivitet ved endret klima

Globale klimamodeller viser en stigning i normal årstemperatur i lufta fra normalperioden 1961–1990 til perioden 2071–2100. Forventningen er økning i årstemperaturen, varierende mellom ulike lokaliteter og mellom ulike globale klimamodeller og ut fra forutsetningene for den framtidige konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Basert på et utvalg av lokaliteter og klimamodeller virker det rimelig å anta at årstemperaturen for de fleste regioner i Norge kan forventes å stige med 2,0–3,5 grader, fordelt slik at økningen av sommertemperaturen er mellom 2,0–2,5 grader, dersom ikke en ambisiøs, global klimaavtale kommer på plass. Et varmere klima vil føre til en lengre vekstsesong, noe som generelt øker planters vekst. Samtidig vil et varmere klima øke plantenes behov for vanntilgang fordi fordampningen øker. Dette motvirkes i noen grad av høyere CO₂-konsentrasjon som bedrer plantenes vannhusholdning.

Klimaet bestemmer potensialet for skogens produktivitet over et stort område. Norge ligger langt mot nord med mange fjell og har generelt en relativt stor mengde nedbør i forhold til den potensielle fordampningen. Dette medfører at skogens produktivitet i stor grad er begrenset av den korte vekstsesongen og i mindre grad av nedbørsmengden. For en gitt lokalitet er skogens produksjonsevne ikke bare avhengig av klimaet i stort, men også det lokale klimaet som er bestemt av faktorer som jordsmonn, vanntilgang, landskapets helling med videre. På rikt jordsmonn med bra vanntilgang er vann og næring ikke begrensende, og en forlenget vekstsesong vil med stor sannsynlighet føre til en økt produktivitet. På fattig jordsmonn med liten vanntilgang er både næring og tørke begrensende, og det kan ikke påregnes at en forlenget vekstsesong vil ha noen stor positiv effekt for produktiviteten. På meget tørre lokaliteter må det forventes at et varmere klima vil føre til høyere tørkestress og dermed lavere produktivitet.

Bonitet (trehøyde ved 40 års alder) er et uttrykk som brukes i skogbruket for å beskrive den produktive skogens produksjonsevne. Bonitet henger sammen med både mikro- og makroklima. Boniteten er generelt høyere på lokaliteter med høy nærings- og vanntilgang, mens boniteten er lav for fattige jordsmonn med lav vanntilgang. Den positive effekten på bonitet av en lengre vekstsesong er også større på lokaliteter med høy nærings- og vanntilgang enn for et fattig jordsmonn med lav vanntilgang. Ved en økt sommertempertur på om lag to grader kan det forventes en bonitetsøkning på omkring en bonitetsklasse (det vil si tre meter økt høydevekst ved om lag 40 års alder) på næringsrik mark.

Et varmere klima vil påvirke den eksisterende produktive skogen, utvide det faktiske skogarealet gjennom en heving av skoggrensen, og til dels gjøre nåværende uproduktiv skog til produktiv skog. Framtidens klima vil antakelig ikke bare være varmere, men også være mer ekstremt med hensyn til enkeltbegivenheter. Enkeltbegivenheter som sterke stormer, ekstreme tørkeperioder, skogbranner og frostskader har en stor effekt på skogens dynamikk, forstyrrelsesregimer og skogens produktivitet.

Eksempler på dette er mest tydelig i det nordvestlige Canada, der et historisk stort insektangrep resulterer i skogdød på enorme arealer med gammelskog. I samme område har det samtidig vært påvist en sammenheng mellom de siste årenes varmere klima og økt soppangrep på unge plantasjer.

En rapport fra 2009 fra IUFRO (International Union of Forest Research Organizations) – et globalt nettverk av skogforskere – omtaler frykt for at klimaendringer kan skade verdens skoger slik at de blir en kilde til utslipp, og ikke et karbonsluk som i dag.

6.6 Opptak av CO₂ og lagring av karbon i skog

6.6.1 Hvordan virker skogen i klimasammenheng?

Utforming av politikk som kan bidra til å forsterke de positive klimabidragene fra skogbruket forutsetter god kunnskap om hvordan mekanismene for opptak av CO₂ og lagring av karbon i skog virker. Disse mekanismene må sees i sammenheng med at biomasse fra skogen kan bidra til å redusere klima­gassutslipp fra energi- og byggsektoren.

Skogøkosystemet er komplisert. Det knytter seg også mange valgmuligheter til produksjon, høsting og hvordan trevirket og biomassen brukes.

Et grunnleggende valg er om skogen skal stå mer eller mindre urørt som karbonlager, eller om det skal legges opp til aktivt skogbruk som gir høyere årlig opptak av CO₂. I en tidligere oppdragsrapport fra Norsk institutt for skog og landskap (2008), som modellerer karbonbindingen i norsk skog, er det vist til at den produktive skogen i Norge vil fordoble sin biomasse til om lag 2,1 milliarder tonn (i trær og jord) i løpet av 50 år, dersom den ble fredet fra hogst. Dette tilsvarer et årlig opptak av om lag 40 millioner tonn CO₂ i en 50 års periode. Den årlige karbonbindingen ville ifølge rapporten øke i en periode på 30 år, for deretter gradvis å avta på grunn av skogens alderssammensetning. Med dagens hogstnivå i 50 år framover vil biomassen i skog ifølge rapporten bygge seg opp til 1,5 milliarder tonn (i trær og jord), noe som vil tilsvare et årlig opptak av 16–17 millioner tonn CO₂ i 50 års perioden.

I denne rapporten er det imidlertid ikke tatt hensyn til vekstendringer som følge av økt temperatur eller konsekvenser av at energien og råstoffet tømmerhogsten representerer må erstattes med energi og råstoff fra andre kilder. 80 prosent av verdens energibruk er basert på fossile lagre av olje, gass og kull. Når det hogges, vil råstoff fra skog bidra til å begrense klimagassutslipp fra slike fossile lagre. Hvis energi og råstoffmengden fra tømmerhogsten erstattes av produkter som gir fossile utslipp, blir det ingen klimaeffekt av å spare skog, selv ikke på kort sikt.

Tømmerproduksjonen er basert på at skogen hogges når den årlige middeltilveksten flater ut. Dette tidspunktet angir optimal hogstmodenhetsalder. I årene før middeltilveksten avtar vil skogen være i en svært aktiv produksjonsfase hvor mye CO₂ tas opp fra atmosfæren via fotosyntesen.

Svenske undersøkelser har vist at det årlige karbonopptaket under svenske forhold kan økes med 13 prosent ved å la skogen stå 20 prosent lenger enn hogstmoden alder. Undersøkelsene viste samtidig at en slik forlengelse av omløpstida, i de undersøkte områdene, ville redusert tilgangen på bioenergivirke med 24 prosent. I Sverige er den årlige hogsten nærmere tilveksten enn i Norge, og resultatene kan ikke uten videre legges til grunn her. Det er ikke gjort tilsvarende undersøkelse i Norge.

Globalt fungerer skog- og landopptaket i dag som et «karbonsluk». Fotosyntesen på verdens landarealer utlikner de årlige effektene av både tømmerhogst ved ordinært skogbruk og vedfyring (1 – 2 Gt C), og tar i tillegg opp 25 prosent av de menneskeskapte CO₂-utslippene. Uten aktiv, bærekraftig bruk av skogen med foryngelse vil skogens betydning som CO₂-sluk avta på lang sikt.

Over tid vil skog som får stå urørt innta en likevektstilstand hvor opptak og utslipp av CO₂ fra biomassen er tilnærmet like store. Samtidig skjer det en langsiktig, sakte oppbygging av karbon i jordsmonnet. Ved hogst tilføres jorda organisk materiale fra hogstavfallet slik at karboninnholdet i strøsjiktet midlertidig øker. Som følge av hogsten blir jorda eksponert for mer lys og de mikroklimatiske forhold endres, noe som påvirker nedbrytingen. Lett nedbrytbart materiale vil frigjøre sitt karbon i form av CO₂, og siden fotosyntesen på arealene er redusert som følge av hogst, vil arealet i noen år bidra med et netto utslipp av CO₂. Etter hvert vil ny skog etableres og ved fotosyntesen lagres på nytt karbon i skogbiomassen. Strøfall fra det nye bestandet vil tilføre nytt karbon til marka slik at skogarealet igjen vil framstå som et karbonsluk. Hogst av skog i en tilnærmet likevektstilstand gir mulighet for å sette arealet i en aktiv produksjonsfase, optimere treantallet og dra nytte av foredlet plantemateriale med større produksjonskapasitet og evne til CO₂-opptak. Handlingsrommet for økte klimagevinster av bruk av biomasse fra skog er derfor stort, samtidig som et økt ressursuttak reiser andre miljømessige utfordringer.

Så lenge tilveksten er høyere enn hogsten vil skogen ha et netto opptak av CO₂, og lageret av karbon vil øke. Opptaket av CO₂ bestemmes i stor grad av tilveksten. Høy årlig skogproduksjon vil innebære høyt årlig opptak av CO₂. Skogtiltak som øker tilveksten vil dermed øke CO₂-opptaket. Skogens evne til å lagre karbon vil være bestemt av både opptak av CO₂ ved tilvekst og frigjøring av CO₂ ved hogst. Karbonlageret reduseres ved hogst, men bygges opp igjen ved at ny skog med god vitalitet og vekst tar opp forholdsmessig mer CO₂ enn gammel skog.

Analyser fra Norsk institutt for skog og landskap viser at aktivt skogbruk med en langsiktig tidshorisont gir det største potensialet for årlig opptak av CO₂. Dette er nærmere omtalt i kapittel 6.7. Økt bruk av biomasse fra skogen gir på sikt en klimagevinst, dersom biomassen erstatter fossile utslipp.

Data for utvikling av skogen globalt viser at skogarealet på den nordlige halvkulen faktisk øker. Dette er også tendensen i Norge. Gitt en situasjon med fortsatte menneskeskapte klimagassutslipp og endret klima i retning av økt temperatur vil skogens vekst øke i nordlige områder. Varmen og den drivende effekten av økt CO₂ i atmosfæren vil sammen virke i retning av betydelig økt tilvekst og CO₂-binding i skogen, så lenge ikke andre vekstfaktorer begrenser mulighetene.

6.6.2 Behov for mer kunnskap om karbon i skogsjord

Skogsjord og myr i nordlige strøk inneholder store lagre av karbon, om lag dobbelt så mye som tropiske jordsmonn. Dette karbonet har potensielt lang lagringstid, og reflekterer en relativt stor opphopning av karbon siden siste istid. Jordas karbonlager innstiller seg ikke i noen form for likevekt – en opphopning av karbon vil pågå så lenge tilførsel av organisk materiale fra vegetasjonen er større enn tapet knyttet til skogbrann, erosjon og nedbryting av organisk materiale.

Det er en relativt stor variasjon i det estimerte omfanget av karbonbinding i skogsjord i Skandinavia i dag. Ulike studier viser endringer som spenner fra et årlig tap på 2 – 105 g karbon per m² i Midt- og Nord-Sverige til en årlig akkumulering på 5 – 60 g karbon per m² i det sørlige Skandinavia. De ulike estimatene reflekterer blant annet ulike klimatiske forhold, bestandsaldre, jordsmonntyper, jorddyp og skogskjøtsel, og ulike metoder og tidsperspektiv for beregning av akkumulering og tap.

Binding og tap av karbon knyttet til ulike skogskjøtselstiltak som nevnt i Artikkel 3.4 i Kyotoprotokollen kan finne sted i forbindelse med aktiviteter som hogst, markberedning, drenering, skogplanting, tynning og økt biomasseuttak. Gjenvekst og omløpstid har også betydning. Det største tapet av karbon er generelt knyttet til hogst. Virkningen av hogst og hogstintensitet varierer sterkt, og ulike studier fra Skandinavia antyder både mulige tap og akkumulering av jordkarbon som følge av vanlig hogst. Også drenering og nyetablering av skog kan medføre tap av karbon fra jorda, selv om tilveksten på sikt kan gi en netto karbonbinding i systemet.

I Europa generelt regnes det som sannsynlig at operasjoner forbundet med nyetablering og skjøtsel av skog på enkelte jordtyper vil føre til CO₂-utslipp fra jorda som overstiger CO₂-opptaket i første omløp. I Norge antas det at tapet er adskillig mindre, men dette er ikke kvantifisert. Etter etablering av ny skog vil tilførselen av strøfall øke, og dermed vil jordas karbonlager etter en tid gradvis begynne å øke igjen. Tiden det tar før det finner sted en netto akkumulering i jorda er blant annet avhengig av jord- og bestandstype, og kan være fra 0 til mer enn 80 år. Enkelte studier har imidlertid også antydet en netto reduksjon i jordas karbonlager over et omløp. Bledningshogst og økt omløpstid (30–50 år) kan øke karbonakkumuleringen i jorda. Mens enkelte modellberegninger viser nedgang i jordas karbonakkumulering og strøtilførsel ved økende bestandsalder, antyder empiriske data en økt total strøtilførsel og økt karbonakkumulering i jorda. Også i flere hundre år gammel skog er det påvist en netto opphopning av karbon i systemet. Dette kan blant annet skyldes bidraget fra bunnvegetasjon og røtter, som på grunn av den omfattende produksjonen kan ha stor betydning for tilførselen av organisk materiale til jorda.

Mens eksisterende data fra for eksempel Landsskogtakseringen kan verifisere og synliggjøre svakheter ved modellerte beregninger av karbonlagre i norske jordsmonn, er resultatene fra studier av ulike skogskjøtselstiltaks betydning for jordas karbonlager til dels sprikende og mangelfulle. Dette gjør det vanskelig å verifisere modellerte estimat av binding og tap av jordkarbon knyttet til skogskjøtsel som inngår i det norske klimagassregnskapet.

For å øke forståelsen av dynamikken rundt karbonlagring i jord, samt forbedre modelleringsestimatene og øke presisjonen av klimagassregnskapet, er det behov for prosesstudier i nye og eldre langsiktige feltforsøk. Oppgaven er i første rekke å identifisere nøkkelfaktorer som styrer akkumulering og tap av karbon ved ulike typer skogskjøtsel ved varierende klima, jordsmonn, og treslag, inkludert sammenliknende studier av karbonakkumulering i gammel skog, skog med ulike treslag og ulik alderssammensetning og skogtyper preget av monokultur og ensaldrede bestand. Sentrale tema er omsetningsraten av karbon i røtter, tilførsel og nedbrytingshastighet av ulike typer strø, betydningen av bunnvegetasjon og ulike typer mikro- og meso-fauna, samt betydningen av endringer i mikroklimatiske faktorer for nedbrytingen av jordas eksisterende karbonlager, som antas å styre karbontapet etter hogst og ved endret klima.

Tiltak for å optimalisere opptaket av karbon i skogsjord kan i utgangspunktet omfatte:

• tilpasninger i skogskjøtselen

• økning av brutto primærproduksjon gjennom økt binding av karbon i plantebiomasse

• tilpasninger i retning av ikke-hogst for eldre bestand

Betydningen av ulike tiltak er imidlertid foreløpig ikke kvantifisert.

Forståelse av karbondynamikken knyttet til skog og skogsjord, og estimering av karbonlageret i skogsjord, har blant annet betydning for vurdering av potensial for og tiltak for større klimagevinster av skogbruk. Landbruks- og matdepartementet bad i 2009 Norsk institutt for skog og landskap vurdere kortsiktige og langsiktige prioriteringer for kunnskapsutviklingen på dette feltet, herunder om tilpasninger i Landsskogtakseringen eller andre overvåkingsprogrammer kan bidra til økt kunnskap. På kort sikt framstår testing og evaluering av modellverktøy som kan gi direkte forbedringer i klimarapporteringen, plan for fornyede målinger og jordprøver, data som grunnlag for forbedring av modellestimater og validering av resultater som rapporteres som viktige tiltaksområder. Det langsiktige siktemålet er forbedrede data og modeller som grunnlag for klimarapporteringen i 2014. Departementet har med grunnlag i eksisterende budsjettrammer for 2009 og i en samfinansiering med SFT bedt Norsk institutt for skog og landskap intensivere innsatsen på dette området.

Regjeringen vil legge til rette for videre forsk­ning omkring karbon i skogsjord. Siktemålet med slik forskning vil være å bidra til bedre forståelse for karbonsyklusen, bedre estimater som grunnlag for klimagassregnskapet og et bedre grunnlag for valg av skjøtsels- og hogststrategier i skogbruket.

6.6.3 Torvmarker – grøfting kan gi klimagassutslipp

Enkelte skogtyper har et stort vanninnhold i jorda, der det er lite tilgang på oksygen, og følgelig få organismer som bryter ned plantematerialet. På slike skogmarker vil karbon hope seg opp i jordsmonnet. Når torvmark grøftes, synker grunnvannstanden og det blir mer tilgang på oksygen i det drenerte jordsmonnet. Det organiske materialet blir da tilgjengelig for biologisk nedbryting, og karbonet frigjøres raskt som CO₂. Etter hvert som det organiske materialet nedbrytes, synker marknivået og marka blir gradvis bløtere som følge av at jordsmonnet igjen nærmer seg grunnvannstanden og at det opprinnelige grøftesystemet fylles med døde planterester.

Grøftet skogmark kan avgi CO₂, metan og lystgass. Når grunnvannsspeilet synker, øker nedbryterorganismene sin aktivitet og nedbryting av torv til CO₂ øker raskt. Parallelt med at oksygentilgangen økes, reduseres dannelsen av metangass.

Lystgassdannelse fremmes først og fremst på marktyper med god nitrogentilgang og med høyt og varierende grunnvannsspeil.

Effekten av grøfting blir ofte at frigjøringen av lystgass og CO₂ øker, mens frigjøring av metangass avtar. Nettoeffekten av grøfting blir en økt frigjøring av klimagasser uttrykt som CO₂-enheter. Dette kompenseres mer eller mindre av økningen i skogproduksjon på de grøftede arealene. Til tross for økt skogproduksjon (fotosyntetisk aktivitet), kan nettoeffekten iblant være at hele dette økosystemet blir en utslippskilde av klimagasser avhengig av lokalklima, treslag, produksjonsevne og grunnvannsnivå. Det eksisterende regelverket for skogbrukstiltak innebærer blant annet derfor allerede i dag forbud mot nygrøfting av myr og sumpskog med sikte på skogproduksjon.

6.7 Scenarioer for framtidig CO₂-opptak og lagring av karbon i den produktive skogen

6.7.1 Ny kunnskap om skogens utvikling og framtidige CO₂-opptak

Skogen kan være et verktøy for økt opptak av CO₂ og lagring av karbon ved at levende biomasse tar opp CO₂ og lagrer karbon. Når det hogges reduseres den biomassen som tar opp CO₂, og lagret karbon frigjøres med ulik hastighet avhengig av anvendelse og nedbryting. For å kunne utnytte skogens vekst i klimasammenheng er det nødvendig å vite hvordan skogen og CO₂-opptaket vil utvikle seg gitt ulike forutsetninger. De positive klimagevinstene fra skog gjelder opptak av CO₂ og bidraget fra skogråstoff i energisammenheng og ved lagring av karbon i trevirke. Ved ulike strategier for forvaltning og bruk av skogen kan vi balansere disse elementene for å utløse størst mulige klimagevinster. Det er tidligere ikke gjort noen helhetlige analyser av dette for norsk skog. For å øke kunnskapen på dette området og få et bedre grunnlag for å vurdere videre tiltak for økte klimagevinster fra skog, bad departementet i 2008 Norsk institutt for skog og landskap utarbeide scenarioer (prognoser) for skogens framtidige utvikling og CO₂-opptak. I det følgende har departementet med grunnlag i scenarioene vurdert den samlede effekten av opptak i skog og anvendelse av skogressursene.

Om scenarioene

Norsk institutt for skog og landskap har utarbeidet fire skogscenarioer med ulike kombinasjoner av hogst og skogkultur.

Scenario 1 er en videreføring av dagens hogst og skogkulturinnsats. I dette scenarioet er det forutsatt en hogst tilsvarende dagens nivå, det vil si om lag 10 millioner m³ per år inklusiv svinn. Skogkulturaktiviteten er også lagt på dagens nivå ved at det årlig plantes drøyt 20 millioner planter.

Scenario 2 forutsetter at hogsten økes til 15 millioner m³ per år. Det er forutsatt at det plantes omkring 50 millioner planter hvert år, dels ved å øke tettheten moderat, og dels ved å plante på arealer som i Scenario 1 er forutsatt forynget naturlig.

Scenario 3 forutsetter at hogsten økes til om lag 15 millioner m³ per år. Planteintensiteten er økt i forhold til Scenario 1 ved at det er forutsatt at det plantes omkring 70 millioner planter hvert år. Det vil innebære tettere plantinger (20–50 flere trær per dekar sett i forhold til Scenario 2), og også planting på ytterligere arealer i forhold til Scenario 2.

Scenario 4 belyser utviklingen hvis all skog får stå 40 år lenger enn det som ville vært normalt i et aktivt, produksjonsrettet skogbruk. Det er lagt til grunn at hogsten fortsatt skal være på dagens nivå, selv om skogen hogges senere enn vanlig. I dette scenarioet vil det bli et underskudd på virke i en periode, slik at avvirkningen i realiteten må ligge lavere enn dagens nivå.

Norsk institutt for skog og landskap har kombinert de fire skogscenarioene med to klimascenarioer, et scenario der dagens klima fortsetter i overskuelig framtid, og et scenario der temperaturen øker som følge av klimaendringer. For denne meldingens formål er det tatt utgangspunkt i de scenarioene som beskriver skogens vekst og utvikling i et varmere klima, siden dette er mest i tråd med de forventninger FNs klimapanel uttrykker. I disse scenarioene er det forutsatt at sommertempera­turen vil stige med drøyt to grader mot utgangen av dette århundret, og at dette vil resultere i en plantevekst som er jevnt økende over tid.

Scenarioene gir mulighet for å se hvordan viktige størrelser knyttet til skogens CO₂-opptak endrer seg over tid. De beskriver hvordan det totale karbonlageret endrer seg over tid (nettoopptaket) ved ulike forutsetninger om hogst og skogkultur. Videre viser scenarioene forløpet av de årlige endringene i karbonlageret.

Forutsetninger for scenarioene

Scenarioene er ikke nøyaktige beskrivelser av framtiden, men bilder av den mulige utviklingen gitt de antagelser som inngår i scenarioene. Ved beregning av slike scenarioer er det en viss usikkerhet.

Scenarioene er basert på vekstmodeller (biomassefunksjoner), antakelser om framtidens hogst, skogkulturintensitet, klima og sammenhengen mellom klima og plantevekst.

Datagrunnlaget for scenarioene omfatter produktiv skog, det vil si om lag 75 000 km² av et total skog– og tresatt areal på totalt 120 000 km². Denne avgrensingen er gjort fordi datagrunnlaget er best for den produktive skogen. Dette innebærer da samtidig at CO₂-opptaket (klimagevinsten) som framkommer vil være vesentlig lavere enn det skog- og tresatte arealet samlet kan bidra til.

Prognosene tar ikke hensyn til karbonendringer i jord. Det er nødvendig å utvikle videre kunnskap om dette, og det er gitt en grundig gjennomgang av karbon i skogsjord i kapittel 6.6.2.

Det vil være usikkerhet om nivået på hogsten, siden dette avhenger av skogeiernes beslutninger og markedsforhold. Økt hogst, fra 10 millioner m³ til 15 millioner m³ slik Scenario 2 og 3 legger opp til, vil under dagens markedsforhold være vanskelig. På den annen side vil det være sterke drivkrefter i retning av omlegging av material- og energibruken til mer klimavennlige løsninger. Dette vil kunne føre til langt større etterspørsel etter fornybart råstoff.

6.7.2 Hva scenarioene viser

Det totale karbonlageret i stående biomasse øker – nettoopptaket øker

I alle fire scenarioene øker mengden av karbon lagret i stående biomasse gjennom hele hundreårs­perioden, selv om hogstuttaket varierer. Siden karbon i bundet tømmer blir regnet som utslipp ved hogstidspunktet oppnås det høyeste karbonlageret gjennom perioden ved en lav hogstintensitet.

Dagens hogst (om lag 10 millioner m³) ligger langt under tilveksten i skogen. Prognosene knyttet til videreføring av dagens hogst og skogkultur og til å vente med å hogge skogen i 40 år resulterer derfor i en stor opphopning av gammelskog. Dette skyldes at bare en svært begrenset andel av skogarealet må hogges for å oppnå en samlet hogst på om lag 10 millioner m³. Med en økt tilvekst som følge av høyere temperatur vil et fast hogstkvantum kunne finnes på et stadig mindre areal.

Karbonlageret i skogen vil fortsette å øke selv om det hogges mer. Selv om hogsten øker med fire til fem millioner m³ i forhold til i dag, vil hogsten fortsatt være langt mindre enn den årlige tilveksten. Det økte plantetallet fra 50 til 70 millioner planter per år vil ha liten effekt på karbonlageret i de første tiårene, men vil gi et større lager mot slutten av hundreårsperioden. Figur 6.5 viser at det under de gitte forutsetningene vil bli nær en fordobling av karbonlageret i norske skoger i løpet av 100 år. Dette er dels en klimaeffekt og dels et resultat av at det er forutsatt at økt planting gir tettere skog og et mer omfattende produksjonsapparat enn det vi har hatt i et historisk perspektiv.

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap.

Økningen i karbonlageret (nettoopptaket) avtar over tid

Karbonlageret (endring i skogens karbonlager er i figur 6.6 uttrykt i CO₂-enhet) vil øke gjennom hele perioden for alle scenarioene. Økningen vil imidlertid avta mot slutten av hundreårsperioden.

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap.

6.7.3 Vurdering av konsekvenser av ulike scenarioer

Hvis målet er å optimalisere det kortsiktige, årlige opptaket av CO₂ (mindre enn 50 år) og det totale karbonlageret i stående biomasse, vil lav hogstin­tensitet være gunstig. Lav hogstintensitet gir imidlertid ikke den ekstra klimagevinsten som kan hentes ut av et større hogstkvantum. Gitt at hogsten økte med fem millioner kubikkmeter, som angitt i scenarioene, ville deler av dette kvantumet kunne erstatte for eksempel fossil energi. Dette gir en klimagevinst.

Hvis målet er å oppnå det høyeste gjennomsnittlige årlige CO₂-opptaket gjennom hele perioden, vil et høyere nivå på hogsten og en økt kulturintensitet være gunstig. En kombinasjon av en klimagevinst ved at biomasse eksempelvis erstatter fossile energikilder, og andre skogtiltak som på lengre sikt øker CO₂-opptaket i skog (blant annet planteforedling, økt planting, etablering av ny skog med videre), bidrar til et vesentlig bedre klima­resultat på lengre sikt.

Disse forholdene og sammenhengene er nærmere beskrevet i de etterfølgende avsnittene, og oppsummert i kapittel 6.8.9.

I alle scenarioene, spesielt ved lav hogst, vil det bli en høy andel gammelskog. Prognosemodellen er ikke utviklet for gammelskog, men for skog som hogges når den når hogstmodenhetsalder. Det mangler erfaringsdata for vekst og dødelighet i et så langsiktig perspektiv. Dette betyr at det blir en viss usikkerhet om det totale CO₂-lageret og CO₂-opptaket i den gamle skogen. Dette er også en av grunnene til at de ulike kunnskapsmiljøene drøfter hvilke strategier som er optimale ut fra klimautfordringene. Prognosemodellene tar heller ikke hensyn til karbon i jord, stormfelling, brann, skogskader eller andre spesielle forhold som kan påvirke skogens overlevelse og vekst. Klimaendringer vil kunne medføre endringer i tilførsel og nedbryting av organisk materiale, og endre samspillet mellom de faktorer som påvirker karbonlagring i jord. Jordas karbon- og nitrogendynamikk er koblet nært sammen og tilgjengeligheten av nitrogen er i stor grad styrende for karbonkretsløpet i et skogøkosystem. Forskningen gir ikke noe entydig svar på om karbon- og nitrogenomsetningen i skogsjorda vil øke, minke eller forbli uforandret.

Regjeringen legger til grunn at det må framskaffes mer kunnskap om skogens karbonkretsløp, karbon, og nitrogendynamikken i skog og skogsjord, og klimagevinstene ved en aktiv utnytting av skogen. Sett i lys av de scenarioene som er omtalt ovenfor legger regjeringen imidlertid til grunn at aktivt skogbruk er en viktig forutsetning for økte klimagevinster fra norske skoger.

6.8 Aktuelle skogbrukstiltak med positive klimaeffekter

6.8.1 Om skogproduksjon og klimatiltak

Skogtiltak som bidrar til økt skogproduksjon vil også bidra til økt karbonbinding. Såframt skogtil­takene ikke fører til tap av større mengder klimagasser fra skogsjordas karbonlager, vil skogtiltakene virke positivt i klimasammenheng. Omtalen videre i kapittel 6.8 presenterer utvalgte tiltak som vil kunne ha betydning for framtidig opptak av CO₂ og binding av karbon i skog og treprodukter. Dette omfatter tiltak som optimaliserer tretettheten på arealer det drives skogbruk på i dag, planting av skog på nye arealer, planteforedling og gjødsling av skog.

Tiltakene og effektene av dem er synliggjort gjennom konkrete beregninger av CO₂-opptak, kostnader ved tiltak med videre, ut fra realistiske forutsetninger. Omfanget av tiltakene kan dimensjoneres slik at tiltakene får større eller mindre effekt.

Dagens kunnskapsgrunnlag er ikke tilstrekkelig til å vurdere klimaeffekten av markberedning i forbindelse med foryngelse. Det er derfor ikke gjort beregninger på dette. Det er heller ikke beregnet effekter av tynning og avstandsregulering. CO₂-opptaket er i utgangspunktet størst når treantallet ikke reduseres. Tynning og avstandsregulering har imidlertid en klar, positiv effekt på framtidig virkeskvalitet og volumet av nyttbart virke, og har således betydning for andelen trevirke som går til bygg og anlegg som gir varig binding av karbon.

6.8.2 Økt karbonlagring gjennom høyere innsatsnivå i skogkultur

Økt produksjon på eksisterende skogarealer

Kravene til foryngelse av skogen etter hogst framgår av skogbruksloven og tilhørende regelverk, herunder forskriften om bærekraftig skogbruk. Forskrift om bærekraftig skogbruk stiller krav om at skogeier skal legge til rette for tilfredsstillende foryngelse innen tre år etter hogst. Forskriften anviser hvilke plantetall som er tilrådelige for optimal skogproduksjon, og definerer minste lovlige plantetall per dekar. Bakgrunnen for å definere minste lovlige plantetall er i første rekke å ivareta samfunnets interesser for at det skjer en akseptabel produksjon av trevirke på skogarealene. Det minimumsnivået forskriften setter vil sikre en produksjon på om lag 50–70 prosent av det relative produksjonspotensialet. Resultatkontrollen for skogbruket viser at nær 40 prosent av foryngelsesarealet har underoptimal tetthet i forhold til skogproduksjon. Det er derfor betydelige muligheter for å øke utnyttelsen av skogmarkas produksjonsevne og CO₂-opptaket.

Ut fra de scenarioer som Norsk institutt for skog og landskap har utarbeidet framstår økt innsats i skogplanting som et klimatiltak med potensial for store klimagevinster. I disse scenarioene inngår effekten av å øke plantetallet fra 50 millioner planter til 70 millioner planter, forutsatt økt hogst opp mot 15 millioner m³ årlig. Tiltaket innebærer at plantetallet økes med 20–50 planter per dekar avhengig av bonitet. Den klimamessige effekten av dette tiltaket er beregnet å gi økt årlig opptak av CO₂ tilsvarende 1,5 millioner tonn ved utgangen av et omløp.

På oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet har også Universitet for miljø- og biovitenskap (UMB) modellert effekten av å øke plantetallet. UMBs beregninger er utført med økt plantetall opp mot 100 trær per dekar. Utgangspunktet vil da være 100–200 trær per dekar avhengig av bonitet. UMBs beregninger viser en klimaeffekt av økt plantetetthet på om lag 2,5 million tonn CO₂ mot slutten av en hundreårsperiode. Tiltakskostnaden er da beregnet til om lag 140 kroner per tonn for midlere boniteter, regnet som en nåverdibetraktning med fire prosent rente og en framtidig CO₂ pris på 200 kroner per tonn. Til forskjell fra Norsk institutt for skog og landskap har UMB i sine beregninger forutsatt at skogeierne tilpasser skogbehandlingen ut fra blant annet betaling for karbonbinding som produkt, på samme måte som tømmer. Enkelte arealer vil da bli overholdt lenger før de hogges.

Departementet legger til grunn at det ved økt planting som et minimum vil være mulig å oppnå et økt årlig opptak av CO₂ tilsvarende 1,5 millioner tonn ved utgangen av et omløp, det vil si i løpet av 80–100 år. Tiltakskostnaden vil være om lag 140 kroner per tonn CO₂.

Planting av skog på nye arealer

I tillegg til økt planting på arealer som det drives aktivt skogbruk på i dag, vil skogplanting på tid­ligere jordbruksareal som er gått ut av drift og etablering av skog på nye arealer gi positive klimaeffekter i form av økt opptak av CO₂. Fra midten av 1950-tallet fram mot århundreskiftet ble det etablert skog på snaue arealer på Vestlandet og i Nord-Norge. Totalt ble om lag 2,6 millioner dekar av et anslått mulig potensial på om lag fem millioner dekar tilplantet. Store deler av denne skogen er i dag i en svært produktiv fase, og vil om kort tid gi store tømmermengder. Gjennomsnittsproduksjon på disse arealene var forventet å gi 0,5 m³ per dekar og år. Erfaring viser at skogen produserer nær dobbelt så mye. I klimasammenheng står denne skogen for et stort opptak av CO₂ som følge av at tilveksten er høy.

Det er i flere sammenhenger blitt presentert til dels omfattende planer for etablering av ny skog som klimatiltak og for å skape nye ressurser for lokal verdiskaping og økt lokal produksjon av bioenergi. Samarbeidsprosjektet «Kystskogbruket» la i 2008 fram en rapport der det ble foreslått å etablere ny skog på fem millioner dekar i løpet av en periode på 50 år. En slik innsats ville gitt et betydelig økt årlig opptak av CO₂, opp mot 10 millioner tonn CO₂ årlig. Det er grunn til å anta at et så omfattende tiltak ville medføre betydelige utfordringer i forhold til ulike miljøverdier som kulturlandskap, kulturminner og biologisk mangfold. Forut for etablering av ny skog i kystrøk som klimatiltak, må det gjennomføres grundige vurderinger av areal- og miljøkonsekvenser i tråd med de prinsippene som er lagt til grunn i kapittel 6.9. Departementet legger til grunn at slike konsekvensvurderinger vil avklare at det ikke er aktuelt med så omfattende etablering av skog på nytt areal i kyststrøk.

For å kunne gi et bilde av klimaeffekten ved etablering av ny skog har departementet foretatt en beregning med utgangspunkt i etablering av ny skog på en million dekar, det vil si om lag 20 prosent av det arealet rapporten fra Kystskogbruket la til grunn.

Dersom det legges til grunn at det kan etableres skog på en million dekar i løpet av om lag 20 år, vil dette bidra til et CO₂-opptak i størrelsesorden 2,2 millioner tonn i løpet av en periode på 50 år. Det forutsettes her etablering av ny skog på gjengroingsmark med underoptimal tretetthet og mindreverdig virke. Klimaeffekten er beregnet som differanse mellom opptak i granskog og opptak i forvillet gjengroingsmark.

Beregningen illustrerer at etablering av ny skog gir en stor, positiv klimaeffekt. Departementet mener således at etablering av ny skog bør være et element i arbeidet for å begrense klimautfordringene, også i Norge. Utformingen og omfanget av etablering av skog på nye arealer må klarlegges i nært samarbeid mellom næringen og skog- og miljømyndighetene og i tråd med prinsippene som er trukket opp i kapittel 6.9.

Dersom etableringen finner sted på arealer som ikke allerede er definert som skogmark, vil tiltaket i henhold til klimagassregnskapet høre til Kyotoprotokollens Artikkel 3.3; det vil si at klimaeffekten kan innregnes i Norges klimagassregnskap (skogetablering etter 1990).

Departementet legger til grunn at det ved etablering av skog på nye arealer som et minimum vil være mulig å oppnå et økt årlig opptak av CO₂ tilsvarende 2,2 millioner tonn i løpet av en femtiårsperiode. Tiltakskostnaden vil være om lag 100–150 kroner per tonn CO₂.

6.8.3 Gjødsling av skog

En vellykket gjødsling med tilførsel av om lag 50 kilo ammoniumnitrat per dekar (tilsvarende om lag 15 kilo nitrogen per dekar) i nær hogstmoden barskog vil øke tilveksten med 0,1–0,2 m³/dekar/år i en 6 – 10 års periode etter gjødslingen. Etter denne perioden er effekten borte og bestandet bør da normalt hogges. Det er en fordel at jorda har et tykt humuslag, begrenset nitrogeninnhold og at grunnvannsspeilet ikke er høyt og varierende, av hensyn til fare for utslipp av lystgass. Mye av blåbærskogen, som er en dominerende vegetasjonstype i Norge, kan være egnet for gjødsling.

Nitrogengjødsling kan bidra til at skogproduksjonen øker og at jorda binder mer karbon. I de områdene der nitrogentilgangen er den viktigste begrensningen for skogens vekst er resultatene av nitrogengjødsling positive for karbonbindingen. Svenske undersøkelser viser at for hver kilo nitrogen som tilføres, øker karboninnholdet i trær med 25 kilo. Selv om våre skogøkosystem generelt viser positiv respons på nitrogengjødsling, kan det også bli en nedgang i tilveksten ved tilførsel av store doser eller tilførsel over lengre tid. Dette kan blant annet skyldes at det også kan oppstå mangel på andre næringsstoffer.

For jorda sin del er resultatene noe mer usikre. Mens enkelte svenske studier viser at karboninnholdet i skogsjord øker med 11 kilo for hver kilo tilført nitrogen, antyder andre studier liten eller ingen endring. Samtidig viser svenske undersøkelser at områder som mottar menneskeskapt nitrogenholdig nedbør har høyere karboninnhold i jorda enn områder som mottar mindre nitrogenavsetninger fra forurensing.

Økningen av karbon i jorda kan komme på to måter. Det ene er at det kan bli tilført mer strøfall til jorda når skogens tilvekst øker. Det andre er at karbonets nedbrytingshastighet i humusen kan avta når nitrogeninnholdet øker, slik at det lageret som allerede er i jorda gradvis øker. Det er imidlertid ikke alltid slik at mengden strøfall øker når skog­en tilføres nitrogen, og heller ikke alltid slik at nedbrytingen hemmes slik at humusmengden øker. Det kan også være slik at nitrogengjødsling medfører at nedbrytingen av ferskt strø øker. Dette betyr at nettoeffekten for jorda vil kunne variere og dermed være vanskelig å beregne.

Nitrogengjødsling av enkelte skogtyper kan være bra i et klimaperspektiv, men gjødsling kan også føre til økt forsuring, overgjødsling og reduksjon av biologisk mangfold. Det gjelder å finne en god balanse mellom de ulike miljømål. Økt skoggjødsling vil føre til lavere forhold mellom karbon og nitrogen i humusen. Dette vil kunne bidra til økt dannelse av nitrat som kan medføre tap av næringsstoffer og forsuring av vann og vassdrag. Samtidig vil det kunne bidra til lystgassutslipp på nitrogenrike marktyper, spesielt på vinterstid når trærne har veksthvile. Lystgassdannelsen er størst på marktyper med høy og varierende grunnvannsstand.

Forholdet mellom karbon og nitrogen i humussjiktets avgjør responsen på gjødslingen. Mark­typer med lavt forhold mellom karbon og nitrogen har begrenset respons på gjødsling, og der er også faren for lystgassdannelse og nitratlekkasje størst. Midlere marktyper (blåbærtypen) i norsk skog vil typisk ha mye karbon i forhold til nitrogen og vil dermed kunne få bedre respons på nitrogengjødsling både over og under bakken med begrenset fare for utslipp av lystgass.

Norge har om lag 1,26 millioner hektar gran- og furuskog på midlere boniteter (11–17 bonitet) på blåbærmark. Gjødsel kan spres med helikopter til en kostnad på om lag 300 kroner per dekar. I en enkel betraktning der det forutsettes årlig gjennomføring av gjødsling i hogstklasse IV (eldre produksjonsskog) av en prosent av de aktuelle boniteter på blåbærmark (126 000 dekar), ville det ekstra CO₂-opptaket på disse arealene øke til opp mot 0,45 millioner tonn CO₂ i løpet av 10 år (forutsatt tilvekstøkning på 0,2 m³ per dekar og år). Med vedvarende årlig gjødsling av et slikt areal vil effekten kunne opprettholdes gjennom en 100 års periode.

Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) har på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet gjort modellberegninger som gir en noe større effekt av tiltaket. Det er da forutsatt at skogeierne tilpasser skogbehandlingen ut fra blant annet betaling for karbonbinding som produkt, på samme måte som tømmer. Enkelte arealer vil da bli overholdt lenger før de hogges. Beregningen viser under slike forutsetninger et årlig opptak av 1,1 millioner tonn CO₂ etter gjødsling av det aktuelle arealet (126 000 dekar) i en ti-års periode. UMBs forutsetninger gir en tiltakskostnad på 0 til 120 kroner per tonn CO₂.

De beregnede gevinstene knyttet til opptak av CO₂ må balanseres mot de utslipp som oppstår ved gjødselproduksjon og spredning av gjødsel. Utslippene ved produksjon av skogsgjødsel utgjør ifølge Yara 0,495 tonn per hektar etter bruk av ny katalysatorteknologi for å redusere N₂O utslipp. Produksjon av skogsgjødsel vil for tiden ikke medføre noe klimagassutslipp i Norge siden produksjonen skjer ved svenske fabrikker. Dersom denne størrelsen tas i betraktning vil utslipp som følge av skogsgjødselproduksjon til det aktuelle arealet utgjøre 6 237 tonn CO₂-ekvivalenter årlig. Svenske undersøkelser viser at utslipp knyttet til transport og spredning av skogsgjødsel utgjør henholdsvis 8 og 13 kilo CO₂ per hektar, tilsvarende 265 tonn CO₂ årlig for et gjødslingsareal på 12 600 hektar. Under norske forhold vil helikoptergjødsling være mest rasjonelt med tanke på terrengforholdene. Tall fra en helikopterentreprenør i Norge viser et drivstofforbruk på seks liter per hektar gjødslet areal. Dette tilsvarer 14 kilo CO₂ per hektar, eller 176 tonn CO₂ for et gjødslingsareal på 12 600 hektar.

Departementet legger til grunn at det ved gjødsling av skog som et minimum vil være mulig å oppnå et økt årlig opptak av CO₂ tilsvarende 0,4 millioner tonn etter ti år, forutsatt gjødsling av om lag 120 000 dekar per år. Tiltakskostnaden vil ligge i området fra null kroner (samfunnsøkonomisk lønnsomt uten virkemidler) til 120 kroner per tonn CO₂, avhengig av treslag og bonitet. Departementet forutsetter at miljøhensyn må vurderes særskilt for de arealer som skal gjødsles.

6.8.4 Skogplanteforedling

Klimatilpasning har vært et viktig mål for skogplanteforedlingen i Norge. Dårlig tilpassede trær er mer utsatt for klimatisk betingede skader som kan gi både lav vekst, alvorlige feil i trevirket og økte angrep av soppsykdommer.

Skogplanteforedlingsarbeidet er i hovedsak knyttet til gran og er basert på etablerte foredlingspopulasjoner med ulike vekstrytmer og herdighetsutvikling. Foredlingsarbeidet utnytter den store genetiske variasjonen i skogstrærne til å framstille frø som gir trær med en bedre over­levelse, volumproduksjon og kvalitet for den enkelte lokalitet, men uten å forringe den genetiske variasjonen i framtidsskogen.

Avkomforsøkene har vist at planter fra dagens frøplantasjer gir opp til femten prosent høyere produksjon enn plantemateriale fra bestandsfrø. Fored­lingsframskrittet er i de etterfølgende beregning­ene kvantifisert til en økning i tilveksten på ti prosent. Ved etablering av nye frøplantasjer med andregenerasjons foredlingsmaterialer vil det være mulig å oppnå 25 prosent økning i tilveksten, og tilsvarende økning i CO₂-opptaket.

Bruk av foredlet plantemateriale gir mindre tap av planter, tettere skogbestander med høyere produksjon, bedre og jevnere kvalitet. Bruk av foredlet plantemateriale gir således en mer arealeffektiv produksjon av trevirke.

Plantemateriale som er utvalgt for god klimatilpasning, vekst og kvalitet gir dessuten høy andel av tømmer av god kvalitet til byggeformål. Gevinstene ved bruk av foredlet plantemateriale er betydelige, og vil bidra til økt verdiskaping i hele den skogindustrielle verdikjeden.

Regjeringen mener økt innsats i skogplanteforedling er en investering for framtiden og vil forsterke innsatsen på dette feltet. Departementet vil vurdere å bidra til etablering av et felles nordisk foredlingsprogram for gran. Dette kan gi grunnlag for å øke størrelsene på foredlingspopulasjoner spesielt for de høyproduktive områdene sør i Finland, Sverige og Norge. Et slikt arbeid vil blant annet omfatte foredlingsarbeid med basis i én stor populasjon av utvalgte trær identifisert og bevart i Finland, Sverige og Norge. Siktemålet vil være å etablere frøplantasjer med ulike deler av avlspopulasjonen og tilpasse den genetiske sammensetningen og lokaliseringen av plantasjen til et nytt klima.

Norsk institutt for skog og landskap har beregnet effekten på CO₂-opptaket for ett års planting ved bruk av foredlet frø sammenliknet med bestandsfrø. Ett års utplanting av om lag 40 millioner planter av foredlet materiale vil gi en opptaksgevinst i størrelsesorden en million tonn CO₂. Beregningen forutsetter fire prosent rentekrav og et årlig foryngelsesareal på 170 000 dekar. Den løpende kostnaden til foredling og frøproduksjon er satt til 10,7 millioner kroner (om lag 20 øre per frø), tilsvarende om lag kroner per tonn CO₂.

Dagens foredlingsarbeid koster i størrelses­orden fem millioner kroner. Omtrent tre fjerde­deler av de 23 millioner skogplantene som settes ut årlig er produsert fra foredlet frømateriale. Ved en innsats i skogplanteforedling på om lag 10 millioner kroner vil det være mulig å videreføre og forsterke foredlingsarbeidet, og sikre foredlet frø til om lag 50 millioner planter.

Departementet legger ut fra dette til grunn at en økt innsats i planteforedling med i størrelses­orden 10 millioner kroner som et minimum vil kunne gi økt årlig opptak av CO₂ tilsvarende 1,3 millioner tonn i løpet av 50 til 100 år. Foredlingsframskrittet med hensyn til tilvekst er da antatt å være om lag ti prosent sett i forhold til dagens situasjon. Tiltakskostnaden vil i så fall være om lag 25 kroner per tonn CO₂.

6.8.5 Klimagevinster ved lagring av karbon i varige treprodukter

CO₂ tas opp av skogen gjennom fotosyntesen, og lagres i trevirke og treprodukter som karbon. Økt bruk av trematerialer og treprodukter vil derfor være et bidrag til lagring av karbon i trevirkets levetid. Karbon utgjør om lag 50 prosent av tørrvekten i våre treslag. De ulike treslagenes egenvekt er avgjørende for CO₂-potensialet i selve trevirket.

Framstilling av treprodukter er lite energi­krevende sammenlignet med alternative produkter og gir lite prosessutslipp. Avfallsprodukter fra skog og treproduktkjeden kan benyttes som bioenergi og erstatte fossile brensler. I tillegg kan treproduktene benyttes som bioenergi etter endt brukstid. Tiltak for å øke levetiden til treprodukter vil bidra til å forlenge lagringen av karbon.

Norsk institutt for skog og landskap har på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet sammenfattet nordisk litteratur om miljøeffekter ved bruk av tre. I 65 prosent av studiene (15 studier), der tre ble sammenlignet med andre materialer, var tre det beste miljøalternativet. I 30 prosent av studiene (7 studier) var det ingen eller liten forskjell og i 4 prosent (1 studie) var alternative materialer best.

Undersøkelser ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, basert på sammenliknende livssyklusanalyser i Sverige og Norge, (4 prosent rentekrav og uten avfallsdeponering av trevirke), underbygger at bruk av tre er det gunstigste alternativet med hensyn til utslipp av klimagasser. Når tre brukes i stedet for stål spares 36–530 kilo CO₂-ekvivalenter per kubikkmeter trelast. Når tre erstatter prefabrikkert betong spares tilsvarende 186–2124 kilo CO₂-ekvivalenter per kubikkmeter trelast.

Tre er også betydelig gunstigere når det gjelder klimagassutslipp enn vinyl, linoleum, skifer, teppegulv, plastikkpaller og gipsplater. Tre gir i tillegg mindre avfall og lavere utslipp av svoveldioksid (SO₂). Trevirke er dessuten billigere eller like dyrt som andre materialer.

Oppføring og drift av bygninger svarer for om lag 35 prosent av de globale utslipp av klimagasser. På vei mot et lavutslippssamfunn må det gjøres vesentlige grep for å redusere disse utslippstallene. Et slikt grep kan være å øke andelen fornybart treråstoff i bygningskonstruksjoner. Et annet grep kan være å sikre at energibehovet i bygningene er så lave som mulig, og øke bruken av fornybar energi i driften av selve bygningsmassen. Forhold knyttet til energikrav og bruk av bioenergi er videre omtalt i kapittel 8.

Norske undersøkelser viser at gjennom en bygnings levealder vil materialbruk i selve bygningen bidra med 38 prosent av klimagassutslippene, mens de resterende utslippene er assosiert med drift av bygningen.

Norge har en årlig produksjon på 2,0–2,5 millioner kubikkmeter trelast årlig. Selve produksjonsprosessen er lite energikrevende, og den mest energikrevende delprosessen, tørkingen, er nærmest utelukkende basert på fornybar bioenergi. Mesteparten av trelasten (om lag 80 prosent) brukes innenlands, noe som begrenser klimagassutslipp knyttet til transport.

Med grunnlag i analyser fra Norsk institutt for skog og landskap har Landbruks- og matdepartementet lagt til grunn at det er mulig å øke hogst­kvantumet opp mot 15 millioner kubikkmeter innenfor miljømessig forsvarlige rammer. Økt hogst opp mot dette nivået vil innebære at det hogges om lag fem millioner kubikkmeter mer enn i dag. Økt hogst, økt bruk av tre og nyskapende bruk av tre vil ha mange positive samfunnsmessige effekter og underbygge skognæringens målsetting om økt bruk av tre fra 0,65 m³ til 0,75 m³ per innbygger innen 2010.

Gitt en sagtømmerandel på 50 prosent og tilsvarende skurutbytte, vil en slik økning i hogsten gi 1,25 millioner m³ ny trelast. Forutsatt at dettefordeles slik at 25 prosent av trelasten erstatter stål og 75 prosent erstatter betong, blir effekten av at tre erstatter disse materialene om lag 0,8 million tonn CO₂ per m³ brukt trelast. Innfasing av 1,25 millioner m³ trelast vil da gi en samlet substitusjonseffekt på om lag en million tonn CO₂.

I tillegg til substitusjonseffekten, vil 1,25 millioner m³ trelast lagre karbon tilsvarende en million tonn CO₂. Nettobinding av karbon i ulike treprodukter vil måtte korrigeres om lag 20 prosent for flis, kapp og svinn som oppstår i den videre foredlingen av trelasten. Karbon som er bundet i form av trevirke holdes utenfor det atmosfæriske krets­løpet i trevirkets levetid og reduserer dermed klimagassvirkningen.

Dagens regelverk under Kyotoprotokollen inkluderer ikke nettobinding av karbon i trevirke. I det nåværende system for regnskapsføring tilskrives CO₂-utslipp fra treprodukter i det landet og det året hvor treet ble hogget. Det antas dermed at alle treprodukter frigjør sitt CO₂ i høstingsåret, og at det ikke er noen langtidslagring. Det er mulig dette regelverket vil bli endret i en ny klimaavtale i København. Det foreløpig usikkert hvilken effekt dette vil få for Norge.

Ved økt hogst med fem millioner m³ vil imidlertid den samlede klimaeffekten av å erstatte stål og betong, og effekten av karbonlagring i trevirkets levetid, summere seg til om lag 1,8 millioner tonn CO₂.

Økt bruk av tre tilsvarende 1,25 millioner m³ trelast vil kreve løpende satsing på markeds- og produktutvikling, og påvirkning og profilering. Dette skjer i dag gjennom de samlede utviklingsaktivitetene til skog- og trenæringen i samarbeid med andre aktører i byggenæringen.

Ved siden av å styrke utviklings- og innovasjonstakten må det skapes arenaer i tilknytning til byggenæringen hvor det fokuseres på mer klimaeffektive og miljøvennlige materialvalg. Dette kan gjøres gjennom arkitektkonkurranser, kompetansetilførsel og målrettet fokus på utvikling av trebaserte løsninger. Det er også nødvendig å sikre at utdanningen som fører til kompetanse på tre og trebruk er attraktiv, moderne og framtidsrettet.

Trenettverket med TreFokus i spissen har de senere årene arbeidet målrettet med utvikling og realisering av pilotprosjekter i tre for å utvikle trebyggeriet, synliggjøre tre som et reelt alternativ og for å bidra til kompetanseutvikling hos aktørene i byggenæringen. Arbeidet har ført til oppbygging av ny kompetanse i byggenæringen og hos leverandører og bidratt til realisering av en rekke byggeprosjekter. Et videre tiltak kan være å forsterke dette arbeidet. I denne sammenhengen kan det være aktuelt å satse spesifikt på noen utvalgte prosjekter. Dette kan for eksempel være landbruksbygg, skolebygg, fleretasjers boligblokker, passiv- og lavenergihus, utvikling av et nasjonalt «Green building-konsept» og økt samarbeid med Statsbygg. Det teoretiske potensialet for økt trebruk i slike prosjekter vil kunne beløpe seg til flere milliarder kroner årlig eller to til tre millioner m³ trelast. I tilknytning til dette ligger det selvsagt en rekke forutsetninger av markedsmessig og utvik­lingsmessig karakter.

Økt bruk av tre i store utbygginger krever et kontinuerlig informasjons- og profileringsarbeid. Dette ivaretas i stor grad i dag i regi av TreFokus og Treteknisk og delvis andre i trenettverket.

Økt trebruk vil kreve aktiv bruk og utvikling av offentlige virkemidler. Landbruks- og matdepartementet bruker i dag ressurser på tresatsingstiltak gjennom «Trebasert innovasjonsprogram» som Innovasjon Norge forvalter for departementet, og Norges forskningsråds program Natur og næring. Dette vil styrke nettverk og samarbeid med relevante samarbeidspartnere og miljøer innenfor arkitektur, bygg, anlegg og energi, og bidra til å fremme innovasjon og produktutvikling.

Departementet legger til grunn at det innenfor en kostnadsramme på 50–100 millioner kroner årlig vil være mulig å oppnå økt bruk av trelast i størrelsesorden 1,25 millioner m³. En slik økt bruk av tre vil gi en klimagevinst gjennom varig lagring av karbon, som vil ligge omkring en million tonn CO₂ årlig. I tillegg til denne klimavirkningen kommer gevinsten ved at trevirke erstatter andre mer klimabelastende materialer. Tiltakskostnaden ved å stimulere økt trebruk vil beregningsmessig være om lag 25–50 kr per tonn CO₂.

6.8.6 Klimagassutslipp fra skogbrukets bruk av maskiner og utstyr

Utslipp fra skog og arealer

Utslippene fra skog og arealer er i all hovedsak knyttet til CO₂, men enkelte skogtiltak gir også utslipp av lystgass og metan. Det er beregnet utslipp av lystgass ved gjødsling av skog, drenering av skogsjord og kultivering av organisk jord til jordbruksjord, torvuttak og fra skogbranner. I tillegg er det beregnet metanutslipp fra skogbranner. Disse utslippene er normalt små og omtales ikke videre her. Et varmere og tørrere klima kan medføre fare for hyppigere og større skogbranner, jf. brannene i 2008 blant annet i Froland.

Utslipp fra bruk av fossile energikilder (bensin, diesel) sorterer under energi og transport i klimagassregnskapet, men omtales også her og i kapittel 8.5.

Utslipp forbundet med høsting og omsetning av skogsvirke

Landbruket bruker om lag 170 millioner liter bensin og diesel per år. CO₂-utslippene fra bruk av fossile energikilder i landbruket gir ifølge utslippsregnskapet et utslipp på 0,45 millioner tonn CO₂ per år.

I forbindelse med hogst og skogkultur bruker skogbruket om lag 31 millioner liter diesel og en million liter bensin, noe som gir et utslipp på 0,085 millioner tonn CO₂. Hovedbelastningen er fra diesel til maskiner og utstyr, som grovt sett utgjør 40 KWh per m³, hvorav om lag 70 prosent er knyttet til uttaket av tømmer til skogsvei og om lag 30 prosent knyttet til transporten videre til industritomt.

Energi til uttak av tømmer utgjør to til tre prosent av energiinnholdet i tømmeret. Tilsvarende utgjør uttak og produksjon av olje åtte til ti prosent av energiinnholdet i petroleumsproduktene.

Det er biologisk og økonomisk grunnlag for å øke hogsten. Dette vil innebære at det i større grad hogges i områder der skogen er vanskelig til­gjengelig. Skog- og terrengforholdene kan være problematiske for hogst med hjulgående utstyr på grunn av bratthet eller ujevn terrengoverflate. Dette har en negativ effekt på produktiviteten og vil også medføre økte utslipp av klimagasser per kubikkmeter tømmer som hogges. I en del tilfeller vil det være nødvendig å benytte utstyr som er utvik­let for hogst i bratt terreng, for eksempel taubanesystemer. Effekten av å utnytte hjulgående utstyr i bratt terreng på utslippene av klimagasser er foreløpig ikke kvantifisert. Utslipp fra taubanesys­temer vil trolig være lavere enn utslippene fra hjulgående utstyr i mange tilfeller fordi mekaniseringsgraden er lavere.

Ved økende hogst må hogsten rettes mot områder som ligger lengre fra veinettet, det vil si at terrengtransportavstanden øker. For å motvirke dette kan det bygges veier. Byggingen av veier vil også medføre utslipp av klimagasser. Denne type tiltak vil derfor medføre økte utslipp i form av utslipp fra veibygging, og marginal økning av utslipp til biltransport. Disse utslippene må sammenlignes med reduksjonen som oppnås ved lavere terrengtransportavstand.

Utviklingen har gjennom strukturrasjonalisering medført færre og større skogindustrielle enheter. Dette medfører at den gjennomsnittlige transportavstanden fra skog til industri øker, noe som ved bruk av biltransport vil medføre en økning i klimagassutslippene. Færre skogindustriforetak påvirker også transportavstandene til markedene. Bilen er den viktigste transportbærer for treprodukter. Bedriftenes beliggenhet i forhold til havn og jernbaneterminal er viktig både for å vurdere alternative løsninger for råvareforsyning og for å vurdere alternative løsninger for distribusjon til markedene. Økning av hogsten vil også få følger for den videre transporten av ferdige produkter til markedene. Kunnskap om effekter av økt utnyttelse av miljøvennlige transportbærere som båt og jernbane vil gi et viktig bidrag i analyser av mulighetene til å redusere klimagassutslipp fra skogbruket.

Både for terrengtransport og for transport med bil kan utslippene begrenses ved at kjørestilen til føreren endres. Det er gjort undersøkelser som kan vise til betydelig redusert drivstofforbruk og dermed bedre økonomi og lavere utslipp av klimagasser.

Det er stor oppmerksomhet omkring økt utnyttelse av bioenergi fra restprodukter fra hogst, og kratt og småvirke fra områder som skal ryddes for å vedlikeholde et åpent landskap, eller fra rydding i kraftgater. Dette er en type høsting som er relativt ny og som også vil påvirke klimagassutslippene. Avstanden til forbrenningsanleggene har avgjør­ende betydning. Utslipp av klimagasser som følge av høsting, innsamling og transport av denne type produkter bør undersøkes slik at det kan utvikles modeller for en best mulig økonomisk og miljøvennlig utnyttelse av disse ressursene.

Uavhengig av hvilken type virke som høstes vil veivalgene og transportmidlene som utnyttes fra skog til ferdig produkt ha betydning for det totale klimagassutslippet. Kunnskap om hvordan effektive logistikkløsninger kan bidra til å redusere klimagassutslippene vil derfor være viktig.

Metodene som benyttes for å måle og rapportere utslipp er av stor betydning for klimgassregnskapet. Norsk institutt for skog og landskap deltar i prosjekter som utvikler løsninger for både målemetoder og strukturert innsamling av data om klimagassutslipp. Gode målemetoder er et effektivt verktøy for å overvåke klimagassutslippene.

Spørsmålet om reduksjon av CO₂-utslippet fra skogsmaskiner og annen fossil energibruk er omtalt i kapittel 8.6.2. Utslippsreduserende tiltak knyttet til skogsmaskiner og annet vil komme til fradrag i utslipp fra energi og transport og gir ikke virkning for landbrukets klimagassregnskap direkte, jf. også kapittel 5.

6.8.7 Omdisponering av skogareal

Som omtalt i kapittel 5 tas også skogareal i bruk til andre formål ved at det bygges boliger, hytter, veier, alpinanlegg med videre. Tall fra Norsk institutt for skog og landskap for 2006 og 2007 viser at arealet som tas i bruk til slike formål er i størrelsesorden 100 000 dekar årlig og representerer et CO₂-utslipp på om lag 0,6 til 0,7 millioner tonn. Dette tilsier at også klimaeffekten av omdisponering av skogarealer bør bli vurdert ved utbyggingstiltak, og at det gjennom arealregnskapet framkommer en oversikt over de årlige virkningene av slik omdisponering av skog.

6.8.8 Andre incitamenter for å fremme skogens klimabidrag

Videre utvikling av eksisterende virkemidler

Norge har en politikk som er basert på bærekraftig utnyttelse av fornybare naturressurser, der blant annet planting av skog skjer innenfor en næringsmessig og miljømessig forsvarlig ramme.

De skogpolitiske virkemidlene omfatter skogbruksloven, en rekke forskrifter, ulike direkte tilskudd, skogfondsavsetninger og skatteregler. Disse virkemidlene skal regulere skogbruket og stimulere til samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i skog.

Regjeringen legger til grunn at klimatiltak i skog skal skje som en integrert del av en aktiv og bærekraftig ressursforvaltning, fordi dette gir den største klimaeffekten på lang sikt, jf. også omtale ovenfor og kapittel 6.8.9. Dette innebærer at aktiv oppbygging av skog også må føre til aktiv utnytting av skogen, med en næringsmessig hensikt og med sikte på at bruk av skog til ulike formål gir klimagevinster.

Skogeierne gjennomfører tiltak i sin skog ut fra blant annet skogtilstanden, avsetningsmulighet­ene i markedet, skatteregler, miljøkrav med videre. Det er mulig i større grad å legge til rette for skogbruk med større klimagevinster – økt CO₂-opptak og økte leveranser til trebruk og energiformål – enn i dag. Dette kan blant annet skje ved virkemidler og tiltak for oppbygging av skog og uttak av trevirke. Slike muligheter vil bli vurdert som et ledd i videreutviklingen av de skogpolitiske virkemidlene.

Omsetning av karbonkreditter – kvotehandel

Det er etablert internasjonalt omforente opplegg for omsetning av klimakvoter og karbonkreditter. Skogbruk og jordbruk er som regel ikke med i slike systemer. Mange land drøfter imidlertid om nye sektorer bør være med i systemer for omsetning av klimakvoter. En hovedutfordring i denne forbindelsen er kartlegging, verifisering og kontroll, jf. også kapittel 3.3.

Regjeringen har gjennom klimakvoteloven og tilpasninger i forhold til EUs kvotedirektiv etablert et system for omsettelige utslippskvoter. Norge er fra 2008 en del av EUs kvotehandelssystem. Kvoter utdelt av nasjonale myndigheter innenfor EU (forkortet EUA-kvoter) er også gyldige i Norge. Kvotehandelen er basert på utslippskvoten Norge er tildelt under Kyotoprotokollen («assigned amount»), og omfatter utslipp fra energi- og industrisektoren.

EUs kvotehandel er et såkalt «cap-and-trade» system, det vil si at det settes et tak for utslippene fra utvalgte sektorer i en spesifikk periode. Kvoter tilsvarende det målsatte utslippsnivået deles ut gratis til de kvotepliktige aktørene, eller så auksjoneres de ut til høystbydende. De kvotepliktige aktør­ene som ikke har nok kvoter må enten redusere sine utslipp eller kjøpe utslippskvoter. Karbonmarkedene bygger på at det skapes en etterspørsel for slike utslippskvoter og at markedskreftene fører til at de mest kostnadseffektive utslippsreduksjonene blir gjennomført først.

Det har så langt ikke vært aktuelt i Norge å se produksjon av karbonkreditter i skogbruket som en del av et klimakvotesystem. Som tidligere omtalt har forhandlingene knyttet til Klimakonvensjonen og Kyotoregelverket bare i begrenset grad inkludert skog.

Kyotoprotokollens Artikkel 3.3 omfatter endringer i karbonlager som følge av menneskepåvirket skogreising og avskoging som har funnet sted etter 1990. Siden norsk skog vokser langsomt de første årene etter etablering tar det lang tid før det kan måles noen klimaeffekt i norsk skog etter Artikkel 3.3, men på lang sikt er klimaeffekten stor. Siden arealbruksendringer i form av veibygging og annen utbygging også inngår i beregning­en, blir foreløpig effekten innenfor Artikkel 3.3 liten eller negativ for Norge. New Zealand er et av få land som har implementert et system der skog inngår i kvotehandelen, basert på de muligheter som ligger i Kyotoprotokollens Artikkel 3.3.

Det enkelte land kan, som Norge har gjort, frivillig velge å inkludere en begrenset del av CO₂-opptaket i skog i sitt utslippsregnskap under Kyotoprotokollens Artikkel 3.4. Slik regelverket er utformet ville ikke en eventuell produksjon av karbonkreditter fra skogskjøtselstiltak under Artikkel 3.4 med påfølgende salg av kvoter ha noe stort potensial i Norge eller noen stor betydning som et element i Norges tiltak for reduserte utslipp.

Gjennom bruk av de andre fleksible gjennomføringsmekanismene i Kyotoprotokollen vil det være mulig å handle med kvoter som skapes gjennom skogprosjekter industrilandene samarbeider om (felles gjennomføring), eller som industriland og utviklingsland samarbeider om (den grønne utviklingsmekanismen).

Det er også mulig å etablere systemer for karbonkreditering utenfor de regler som er fastsatt for FN-godkjente kvoter. Slike systemer er avhengig av at markedet ser seg tjent med frivillig kjøp av de kreditter som oppnås ved ulike skogtiltak, og at det er tilstrekkelig tillit til at slike kreditter gir den tilsiktede effekt.

De fleste industriland og mange utviklingsland er enige om at dagens regelverk under Kyotoprotokollen har klare begrensninger for skog og arealer, blant annet fordi det gir få incentiver til landene for å gjennomføre nye klimamotiverte skogtiltak. Eventuelle utvidelser i dette regelverket for nye forpliktelsesperioder, med styrking av incentiver for både for redusert avskoging og aktiv bærekraftig skogbruk, vil kunne utløse store potensialer for utslippsreduksjoner og opptak av CO₂. De ulike landene har forskjellig skogsituasjon, og det byr derfor på utfordringer å etablere et generelt system på dette feltet. For Norge vil det være viktig at et videreutviklet regime på dette feltet fremmer utnytting av skogressursene, parallelt med innsats i skogkultur, siden dette på lang sikt gir det største klimabidraget fra skogen.

Departementet er kjent med at stadig flere organisasjoner og ulike private aktører har startet med omsetning av klimakvoter basert på skogtiltak. Slike ordninger kan fremme større bevissthet og oppmerksomhet om klimatiltak og i sum gi reelle, positive klimabidrag. Det er viktig at slike ordninger blir basert på visse prinsipper og omforente retningslinjer, og det er derfor grunn til å følge utviklingen på dette området.

Regjeringen vil vurdere opplegg der skog inngår i kvotehandel dersom det internasjonale klimaregelverket utvikles og det oppnås enighet om kriteriene for slik handel. Regjeringen vil videreføre forskning og utvikling som gir relevant kunnskap om omsettelige utslippskvoter basert på opptak av CO₂ i skog.

6.8.9 Oppsummering av aktuelle skogtiltak med positive klimagevinster

Med grunnlag i kunnskapstilfanget og de nye beregningene og analysene Landbruks- og mat­departementet har fått utført, legger regjeringen til grunn at aktivt, langsiktig skogbruk gir størst klimagevinst på lang sikt.

Prognosene for utviklingen av CO₂-opptak og karbonlager i norske skoger er utført med grunnlag i data om den produktive skogen og den levende biomassen i denne delen av skogen. Det totale skogarealet er vesentlig større enn den produktive skogen. Dette innbærer at estimatene for skogens positive klimabidrag er minimumsanslag. Prognosene tar ikke hensyn til endringer i jordas karbonlager, store stormkatastrofer, skogskader og lignende. Slike katastrofer og skader kan påvirke CO₂-opptaket og karbonlageret på kort og lang sikt. Effektene av et varmere klima er innarbeidet i prognosene.

Med grunnlag i prognosene har Landbruks- og matdepartementet vurdert hvordan ytterligere skogtiltak kan øke de positive klimabidragene fra skog. Dersom det med utgangspunkt i et varmere klima investeres i økt planting, planteforedling og gjødsling av skog, viser beregningene at det kan være mulig å oppnå et ytterligere netto CO₂-opptak på om lag tre millioner tonn CO₂ved utgangen av dette århundret sammenlignet med basisalternativet (Scenario 1).

Det er da lagt til grunn at hogsten økes opp mot 15 millioner m³, det vil si en økning på opp mot fem millioner m³ mer enn i dag. Dette reduserer produksjonsapparatet i skogen på kort sikt og gir et beregnet utslipp i forhold til dagens internasjonale klimaregime og metoder for estimering av netto utslipp for skog, landarealer og arealbruksendringer. Samtidig fornyes og fortettes deler av produksjonsapparatet slik at skogen på lang sikt tar opp mer CO₂enn i dagens situasjon.

Det økte uttaket av ressurser fra skogen er forutsatt å gå til dels til materialer, bygg og konstruksjoner (1,25 millioner kubikkmeter trelast) der karbon bindes i et varig perspektiv og dels til bioenergi som erstatter andre, klimabelastende fossile energikilder. Departementets estimater viser at klimagevinsten av økt trebruk og bioenergi (omtalt i kapittel 8) er henholdsvis om lag 1,8 og 4,8 millioner tonn CO₂. Samlet sett vil det ut fra dette være mulig å oppnå klimapositive effekter i størrelsesorden 9,5 millioner tonn CO₂ved utgangen av dette århundret.

De samlede effektene av klimatiltakene knyttet til aktivt skogbruk og økt trebruk er framstilt i figur 6.8. Figuren tar utgangspunkt i prognosene fra Norsk institutt for skog og landskap og framstiller effektene av skogtiltak, trebruk og bioenergi ut over dagens ressursinnsats og virkemiddelbruk.

Oppsummering av potensial, estimerte kostnader, gjennomførbarhet og klimagevinst av tiltak knyttet til aktivt skogbruk og økt trebruk er gitt i tabell 6.2. Departementet mener tiltakene har høy gjennomførbarhet. Miljøhensyn må ivaretas ved gjennomføring, jf. kapittel 6.8. Bioenergi er nærmere omtalt i kapittel 8.

6.9 Skogbruk og miljøtilpasninger

6.9.1 Biologisk mangfold – en forutsetning for bærekraftig skogbruk

Det biologiske mangfoldet er en grunnleggende verdi og ressurs som skal ivaretas. Et rikt biologisk mangfold gjør skognaturen mer robust i en usikker klimaframtid.

Klimarettede tiltak i skog skal skje innenfor rammene av et bærekraftig skogbruk, og i samsvar med skogbruksloven, forskrift om bærekraftig skogbruk og Levende Skogs standard og spesifiserte retningslinjer. Klimatiltakene som gjennomføres må samtidig være bra eller akseptable for biologisk mangfold og andre viktige miljøverdier.

Miljøvirkemidlene i skogpolitikken og virkemidlene i den foreslåtte naturmangfoldloven skal brukes for å ivareta dette prinsippet, og der det er mulig prioriteres tiltak som har positiv effekt både for å motvirke klimaendringer og for bevaring av biologisk mangfold og andre viktige miljøverdier. Hensynsområder, verneområder, nøkkelbiotoper og andre arealer som av ulike årsaker settes til side kan for eksempel ivareta slike kombinerte effekter. Som det framgår av kapittel 2 har FNs klimapanel vurdert ulike scenarioer for temperaturutvikling framover. Det er åpenbart at en global temperaturøkning vil kunne medføre store endringer i økosystemer og levevilkårene for det biologiske mangfoldet.

Om lag halvparten av artene på Rødlista er knyttet til skog. Andelen skogsarter på Rødlista avspeiler trolig omtrent den andelen som skogsarter utgjør av alle arter. Skogbruk er vurdert å være den klart viktigste påvirkningsfaktoren i skog. Skogbruk i ulike former er oppført som en negativ faktor for om lag 78 prosent av de 1 267 tilnærmet rene skogsartene på lista. Det er også flere truede og hensynskrevende naturtyper i skog. Et betydelig økt uttak av tømmer innebærer derfor nye utfordringer i arbeidet med å ta vare på biologisk mangfold i skog. Gjennom forslaget om ny naturmangfoldlov har regjeringen styrket grunnlaget for områdevern, der dette er det mest treffsikre tiltaket for å ta vare på verdifull natur. Lovforslaget omfatter også nye bestemmelser om økologiske funksjonsområder for prioriterte arter og om utvalgte naturtyper, for eksempel i skog. Dette er bestemmelser om bærekraftig bruk der det skal tas hensyn for å ta vare på funksjonsområdet eller naturtypen. Regjeringen har foreslått klart forbedrede erstatningsordninger for områdevern, og legger også til grunn at de nye bestemmelsene om funksjonsområder og naturtyper skal suppleres med handlingsplaner der både berørte forvaltningsorganer og berørte næringer og rettighetshavere skal trekkes inn i prosessene tidlig. Regjeringen legger til grunn at disse virkemidlene sammen med skogbrukets egne tiltak, miljøregistreringer, kunnskapsutvikling og annet, skal danne basis for gode avveiinger mellom klimatiltak og hensynet til biologisk mangfold i skog, slik at uttaket av biomasse fra skog kan økes samtidig som vi ivaretar nødvendige bærekrafthensyn.

Dagens skogbruk tar utgangspunkt i det som også har vært omtalt som et utholdende skogbruk (sustainable forestry), med andre ord skogbruk der ressursuttak og fornyelse av skogen går hånd i hånd. Det skal alltid legges til rette for at det kommer opp ny skog etter hogst slik at skogarealets produksjonsevne kan utnyttes i et langsiktig perspektiv. I våre dager brukes bærekraftbegrepet, som omfatter både de økologiske, økonomiske og sosiale og kulturelle aspekter ved forvaltningen.

Med grunnlag i skogbruksloven med tilhørende bærekraftforskrift og skogbrukets miljøsertifisering gjennom Levende Skog-prosjektet er det i dag etablert et helhetlig og velutviklet system for miljøhensyn i skogbruket som blant annet omfatter følgende elementer:

• ressursovervåking gjennom Landsskogtakseringen som gir en overordnet og helhetlig oversikt over de norske skogers tilstand og utvikling

• skogbruksplanlegging med miljøregistreringer for bærekraftig bruk av skogressursene på den enkelte eiendom

• tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket, som stiller ulike miljøkrav som vilkår for tilskudd til investeringer i oppbygging og stell av skog med videre

• lovforskrifter om skogbrukets veibygging og skogbrukets foryngelsestiltak med videre, der hensynet til miljøverdier er en grunnleggende premiss

• lovforskrift om bærekraftig skogbruk som gir retningslinjer for ressurs- og miljøforvaltningen der det skal drives et næringsrettet skogbruk, herunder krav om etablering av ny skog etter hogst

• bevisst satsing på å framskaffe relevant kunnskap om skogressurser, miljøhensyn og verdiskapingsmuligheter gjennom forskning

• standarden for bærekraftig skogbruk – Levende Skog – stiller grunnleggende krav til miljøhensyn og ressursforvaltning knyttet til alle sider ved det praktiske skogbruket

Levende Skog-standarden er utviklet i et samarbeid mellom skognæringen og miljøbevegelsen med flere, og med omfattende økonomisk støtte fra staten. I tillegg har det også gjennom de siste årene utviklet seg et fruktbart samarbeid mellom skognæringen og miljøvernmyndighetene når det gjelder frivillig vern av verdifulle skogområder. Vern av skog er også et sentralt element i en helhetlig og bærekraftig forvaltning av skogressursene.

Gjennom klimameldingen og klimaforliket er det fastslått at skogtiltak er viktige i det samlede arbeidet for å begrense de menneskeskapte klimagassutslippene. Skogbrukstiltakene er altså sentrale miljøtiltak i tillegg til den næringsverdi de representerer. De skogbrukstiltak som nå er aktuelle for å gjøre skogressursene enda viktigere i klimaarbeidet kan imidlertid også medføre en risiko for ulike lokale miljøkonsekvenser for biologisk mangfold, kulturverdier og friluftslivs- og opplevelseskvaliteter. En forsterking av dagens skogbruksaktivitet må uansett foregå på en bærekraftig måte. Det vil bli stilt de samme kravene til tiltak for å øke produksjon og uttak av virke til bioenergi som det blir gjort til skogbruket generelt. God kunnskap om miljøverdier og hvilke miljøhensyn som må tas er en forutsetning for alt skogbruk. Det er dette som ligger til grunn både for skogbruksloven, forskriften om bærekraftig skogbruk og Levende Skog-standarden. Dette rammeverket er med på å sikre at det tas miljøhensyn ved hogst og andre skogbrukstiltak, og at det forynges etter hogst.

6.9.2 Forsterket satsing på miljøtiltak i skogbruket

Skogbruksplanlegging med miljøregistreringer

En mer intensiv høsting av skogressursene kan også ha konsekvenser for det biologiske mang­foldet. Mange rødlistearter finnes i skog og kulturlandskap.

God kunnskap og oversikt over det biologiske mangfoldet er nødvendig, og den skog- og miljø­kunnskapen som gis gjennom skogbruksplanlegging med miljøregistreringer er hovedplattformen for et langsiktig og miljøvennlig skogbruk. Skogbruksplanlegging som gjennomføres med statlige tilskudd foregår etter forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging, og miljøregistreringene skal være dokumenterbare og etterprøvbare. Dette er viktig både av hensyn til en riktig profil på miljøarbeidet og av hensyn til at ulike miljøhensyn alltid vil medføre konsekvenser for næringsaktiviteten. Miljøregistreringer i skog er til nå gjort på om lag 65 prosent av det produktive skogarealet. Så langt er hovedvekten lagt på miljøregistreringer i gammelskog, altså den skogen som er mest aktuell for hogst.

I den videre satsingen på slike miljøregistreringer legger Landbruks- og matdepartementet til grunn at skogbruksplanleggingen med miljøregistreringer blir styrket og at øvrige skogarealer blir prioritert slik at hele det produktive skogarealet etter hvert blir dekket med slike registreringer. Praktisk erfaring og utvikling av ny kunnskap er med på å videreutvikle metoden, og bidrar til de miljøtilpasninger skogbruket gjennomfører i tråd med offentlig politikk og i forhold til Levende Skog- standarden.

I 2009 skal Landbruks- og matdepartementet i samarbeid med Statens landbruksforvaltning (SLF) og Norsk institutt for skog og landskap også vurdere om arbeidet med skogbruksplanleggingen kan organiseres på en mer hensiktsmessig måte, og samtidig vurdere hvordan videreføring og oppfølging av miljøregistreringene bør gjennomføres.

Ivaretakelse av biologisk mangfold i skog

Arter som står i fare for å forsvinne fra vår natur kjennetegnes gjerne ved at de enten er sjeldne eller minker kraftig i antall, og de inngår da på den nasjonale Rødlista. Artsdatabanken er en nasjonal kunnskapsbank for biologisk mangfold, fastsetter rødlistestatus for norske arter og naturtyper, og forvalter og videreutvikler dokumentasjonen knyttet til rødlister. For å komme fram til de livsmiljøene som registreres i skog som særlig viktige for det biologiske mangfoldet, er det tatt utgangspunkt i hvor de rødlistede artene lever. En total kartlegging av alle arter i skog er en umulighet både fordi kunnskapen om dem ikke er tilstrekkelig og fordi det rent registreringsmessig er en uoverkommelig oppgave. Ved å registrere livsmiljøer som er dokumentert viktige for rødlistearter kan det tas hensyn til artene. Landbruks- og matdepartementet deltar i det interdepartementale samarbeidet for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold og samarbeider nært med Artsdatabanken når det gjelder konkret artskunnskap knyttet til skog­levende arter.

Landbruks- og matdepartementet tar sikte på å styrke samarbeidet med Artsdatabanken når det gjelder trua og sårbare arter i skog. Landbruks- og matdepartementet vil fortsatt bidra til nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold, blant annet for å forbedre Rødlista 2010. Dette er også en del av det kunnskapsgrunnlaget skogbrukets miljøarbeid bygger på.

I Ot. prp. nr. 52 (2008–2009) Om lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven), som ble lagt fram for Stortinget i april 2009, fremmer regjeringen forslag om nye virkemidler for å ivareta truede og sårbare arter. Dette omfatter muligheten for å ivareta særskilte hensyn til slike arter i deres økologisk viktige funksjonsområder gjennom handlingsplaner, tilskudd til skjøtsel og andre aktive tiltak. Det legges opp til at berørte rettighetshavere skal samarbeide med forvaltningsmyndighetene om denne beskyttelsen, samtidig som dette ikke skal medføre vesentlig vanskeliggjøring av igangværende bruk. Dette tiltaket bør, sammen med skogbrukets egne virkemidler og tiltak, gi et godt grunnlag for gode avveiinger mellom gjennomføring av klimatiltak i skogbruket og ivaretakelse av biologisk mangfold.

Føre var-tilnærming ved økt uttak av skogråstoff

God oversikt over ressursene er viktig på både kort og lang sikt. Landsskogtakseringen er en sentral kilde som dekker utviklingen av både skog- og miljøressursene, også utviklingen av de samme miljøer som registreres i skogbrukets miljøregistreringer. Når det nå vurderes økt uttak av skogressurser til økt trebruk og økt bruk av bioenergi er det nødvendig å styrke den overordnede ressurs­overvåkingen som skjer gjennom Landsskogtakseringen.

Økt bruk av skogsråstoff, blant annet greiner og topper (GROT), vil kunne påvirke skogøkosystemet, mulighetene for friluftsliv og i noen tilfeller kulturminner og kulturbetingete miljøer. Litt avhengig av hvor intensivt uttaket er og i hvilke skogtyper det skjer, kan disse effektene være både positive og negative. Mindre hogstavfall vil gjøre det enklere å plante ny skog, men fordi hogstavfallet også inneholder mye næringsstoffer, kan større uttak av GROT gi redusert tilvekst og produksjon i det nye bestandet, spesielt hvis grønt bar samles inn. Uttak av hogstavfall betyr redusert tilførsel av organisk materiale, og kan påvirke sammensetningen av flora og fauna, og jordsmonn og vannkjemi. Økt biomasseuttak vil også ha konsekvenser for karbonbalansen ved at mer karbon tas ut som følge av tiltaket, og fordi midlertidig økt nedbryting frigir CO₂ til atmosfæren. Betydningen av hogst og høsting av råstoff fra skogen for karbonbalansen i skog er omtalt mer i detalj i kapittel 8.

Departementet legger til grunn at all produksjon og uttak av biomasse til energiformål skal skje på en bærekraftig måte i tråd med gjeldende regelverk og retningslinjene i Levende Skog-standarden.

Departementet har på denne bakgrunnen tilrådd at avtalepartene i Levende Skog vurderer om det er behov for endringer i standarden for å omfatte bioenergi på en god måte.

Dersom det blir aktuelt å bruke andre måter å produsere skogsvirke på, nye måter å ta ut virke på, eller å gjøre inngrep som endrer dagens bruk av arealene, må det bygge på god kunnskap om eventuelle effekter på biologisk mangfold og andre miljøverdier. Departementet har videre foreslått å øke bevilgningene til Norges forskningsråd med 20 millioner kroner i 2009 med sikte på blant annet å klarlegge konsekvenser av slike nye driftsmetoder, utnyttingsformer eller arealbruksendringer.

Biobrensel fra kulturlandskapet kan også gi store mengder energi og motvirke gjengroingen, uten at CO₂ utslippene øker. Dette er en åpenbart verdifull miljøkonsekvens av økt satsing på bioenergiproduksjon med verdi både for kulturlandskapspolitikken, satsingen på en bærekraftig turisme som bygdenæring og annet.

Det vises også til omtale i kapittel 8.4 om miljøkonsekvenser knyttet til bioenergiuttak.

Skogsveibygging med miljøhensyn

Skogen er for mange de viktigste nærturområdene, bidrar til helse og trivsel og står sentralt i folks friluftsliv. Mer intensiv bruk av skogarealene til bioenergiformål krever samtidig gode løsninger som gjør at skogområdene fortsatt er tilgjengelige og attraktive for rekreasjon.

For å kunne ta skogressursene i bruk kreves det at de er tilgjengelige, og en økt oppbygging av skog for klima- og bioenergiformål og økt uttak av bioenergi fra skogen avhenger av et godt utviklet veinett. Direktoratet for naturforvaltning (DN) har definert arealer som ligger mer enn en km fra visse typer tekniske inngrep som inngrepsfrie naturområder (INON). Beregninger viser at bevaring av de inngrepsfrie områdene til sammen berører 32 prosent av det produktive skogarealet, og at dette kan medføre at 15–20 prosent av produktivt skogareal ikke vil kunne utnyttes. Ifølge Landbruksunder­søkelsen for 2008 mente skogeierne at 73 prosent av arealet var økonomisk drivverdig. Det kan forventes et betydelig sammenfall mellom arealer uten tekniske inngrep og arealer som ikke er økonomisk drivverdig.

I fylkene Nord-Trøndelag, Nordland og Troms er en stor del av skogressursene å finne innenfor disse arealkategoriene og i buffersonen rundt. Restriksjoner på veibygging for å bevare disse arealkategoriene kan derfor ha vesentlig betydning for utnyttelsen av skogressursene i disse fylkene. Det er derfor viktig å klarlegge konsekvenser og muligheter både for bevaring av inngrepsfri natur og skogbrukets veibygging og tilgang til skogressursene.

Vegbyggingen i skogbruket har de senere årene ligget betydelig lavere enn tidligere. Dels skyldes dette at veidekningen i enkelte områder er ganske god, men for store deler av skogarealet skyldes dette også svake konjunkturer i skogsektoren i en lang periode. I forbindelse med oppfølgingen av Stortingets anmodningsvedtak om nasjonale strategier for økt avvirkning har regjeringen derfor styrket skogfondsordningen som finansieringsgrunnlag for veibygging. Ved økt vekt på klimatiltak i skogbruket, herunder økte leveranser av bioenergivirke fra skogen, er det også nødvendig å sikre en god infrastruktur for disse leveransene. Dette gjør det nødvendig å se på behovet for en videre utvikling av veinettet, herunder utbedring og opprusting av eksisterende veier.

I løpet av 2009 vil Landbruks- og matdepartementet i samarbeid med Miljøverndepartementet forbedre datakvaliteten for skogsveier i forhold til inngrepsfri natur og INON-basen, og vurdere virke­midler for å unngå at bygging av skogsveier medfører miljømessig forringelse av viktige inngrepsfrie områder. Arbeidet vil også involvere Direktoratet for naturforvaltning og Statens landbruksforvaltning. Departementet legger også opp til at even­tuell revisjon av regelverket og andre virkemidler skal være foretatt i løpet av 2010.

Det framgår av St.meld. nr. 26 (2006–2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand at det skal sikres at bygging av skogsveier og påfølgende hogster ikke ødelegger viktige leveområder for biologisk mangfold eller områder med nasjonalt viktige verneverdier, og at åpenhet og medvirkning vil bli vektlagt i saksbehandlingen knyttet til skogsvegbygging. Dette vil bli fulgt opp ved at Landbruks- og matdepartementet i løpet av 2009, blant annet med basis i ovennevnte gjennomgang og i nær kontakt med Miljøverndepartementet, vil revidere regelverket for planlegging og godkjenning av landbruksveier med sikte på mer treffsikre hensyn til viktige miljøverdier som truede arter, og annet. Siktemålet med en slik revisjon er også å se dette regelverket i sammenheng med de nye virkemidlene som foreslås i ny naturmangfoldlov, og å sikre gode saksbehandlingsrutiner som ivaretar helhetlige vurderinger knyttet til både miljøhensyn og næringsvirksomhet. Nytt regelverk forutsettes å tre i kraft fra 1. januar 2010.