9 Tilpasninger og beredskap for å møte klimaendringene

Global oppvarming fører til klimaendringer – også i Norge. Store deler av landbruket er avhengig av og tilpasset de klimatiske forholdene, og kan bli mer påvirket av endringer i klimaet enn andre næringer. Denne påvirkningen kan være positiv ved at klimaet mange steder ikke i samme grad vil være en begrensende faktor for den biologiske produksjonen. Samtidig vil klimaendringene medføre negative konsekvenser gjennom endring i nedbørsmønstre, ekstreme værsituasjoner, erosjon, økt avrenning av næringssalter og lignende. Dette gir også en fare for økte klimagassutslipp. Risikoen øker for at nye skadegjørere og plante- og dyresykdommer etablerer seg. Beredskap i forhold til skadegjørere og plante- og dyresykdommer, og tilpasningstiltak i forhold til klima­endringene, er derfor viktige innsatsområder.

9.1 Sårbarhet og tilpasningsbehov ved et endret klima

Scenarioene for endringer i klimaet innebærer for Norges del blant annet høyere temperatur, økt nedbør og flere ekstremværsituasjoner, jf. kapittel 2. Norge er trolig et av de landene i verden som har best forutsetninger for å håndtere konsekvensene av klimaendringer. Norsk natur er generelt sett relativt robust. Videre har Norge en god samfunnsmessig infrastruktur og institusjonell kapasitet. Rapportene fra FNs klimapanel viser at oppvarmingen mange steder vil kunne få langt mer alvorlige konsekvenser enn i Norge. Spesielt gjelder dette for enkelte utviklingsland som vil ha større utfordringer og være mer sårbare for effekter av et endret klima enn Norge.

Klimaendringene vil kunne endre forutsetningene for matproduksjon over hele jorda. Vi vet ikke med sikkerhet hvilke områder som vil bli mer flomutsatt og hvilke som vil få tørke. Samtidig ser vi at klimautfordringene medfører økt etterspørsel etter alternative energikilder som øker konkurransen om jordbruksarealer. Sammen med økt befolkning og endrede forbruksmønstre betyr dette økt press på jordas begrensede arealer som er egnet til matproduksjon. Det er derfor absolutt nødvendig å ha en bred tilnærming til tilpasning og beredskap for å unngå store avlingstap og utnytte de mulighetene endrede klimaforutsetninger gir.

Tempoet i klimaendringene gjør det svært krevende å prøve ut og utvikle nye plantearter og sorter i det omfanget og tempo som er nødvendig. Dette må være en kontinuerlig prosess slik at vi har best mulig plantemateriale tilgjengelig. Planteforedling er en meget langsiktig prosess. Matplantene må være robuste og tilfredsstille en rekke krav. Planteforedling knyttet til skogstrær må ta høyde for en produksjonssyklus i skogbruket på omkring 100 år.

I Norge vil en moderat temperaturøkning sannsynligvis ha positive effekter på produksjonen av noen typer avlinger ved at vekstsesongen forlenges i store deler av landet. Forlenget vekstsesong vil gjøre det mulig å høste oftere, og kan gi grunnlag for etablering av andre og mer varmekrevende produksjoner.

Skoggrensen vil mest sannsynlig flytte seg både oppover og nordover. Kombinasjonen av mer varme og CO₂ vil gi grunnlag for økt tilvekst av skog og større positive bidrag fra skogen når det gjelder binding av klimagasser.

Klimaendringer vil sannsynligvis også ha en del negative effekter for landbruket. Stedvis økt nedbør kan gjøre det vanskeligere å høste avlingene, forsterke erosjon og avrenning og lede til tap av landbruksjord og økt overflateavrenning. Økt temperatur og nedbør kan også gi økte problemer med både eksisterende og nye skadedyr og plantesykdommer, spesielt sør og øst i landet. Det er også sannsynlig at det vil være en sammenheng mellom utviklingen i klimaet og dyrehelse og -velferd hos både husdyr og vilt.

Regjeringen legger til grunn at det også i Norge må foretas en gjennomgang av hvilken risiko klimaendringene representerer på ulike samfunnsområder, herunder risiko knyttet til primærnæringene og framtidig ressursforvaltning og matproduksjon. Regjeringen har derfor oppnevnt et utvalg som skal gjennomføre en bred, offentlig utredning om Norges sårbarhet og tilpasningsbehov som følge av klimaendringene. Utredningen skal vurdere konsekvensene for menneskers helse og sikkerhet, fysisk infrastruktur og bygninger, og næringsliv inkludert primærnæringene. Utvalget skal også i lys av konsekvens- og risikovurderinger identifisere og drøfte tiltak og virkemidler for å redusere samfunnets sårbarhet. Dette omfatter også ansvars- og rollefordeling mellom myndigheter og forvaltningsnivåer. Arbeidet skal munne ut i en offentlig utredning innen 1. november 2010.

Med basis i den kunnskapen som foreligger er det likevel behov for allerede nå å iverksette flere landbrukspolitiske tiltak med sikte på å øke landbrukets evne til å møte klimautfordringene og redusere risiko knyttet til produksjon av mat og trevirke. Samtidig er ressursforvaltningen avhengig av et bredt samarbeid der lokale og regionale myndigheter arbeider sammen med kunnskapsinstitusjoner for å sikre god beredskap og redusert risiko knyttet til produksjoner i landbruket.

En av de viktigste forutsetningene for en god beredskap vil være en hensiktmessig infrastruktur av forvaltnings- og forskningsinstitusjoner og et tilstrekkelig godt utbygd overvåkings- og beredskapssystem. Landbrukssektoren er i dag organisert med Statens landbruksforvaltning, Reindriftsadministrasjonen og Mattilsynet på direktoratsnivå, en rekke forskningsinstitusjoner som dels har forvaltningsoppgaver (Norsk institutt for skog og landskap, Bioforsk, Veterinærinstituttet, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning) og landbruksavdelinger hos fylkesmennene. Kunnskapsinstitusjonene drifter viktige kartleggings- og overvåkingsprogrammer, blant annet knyttet til arealovervåking, skogovervåking og annet. I tillegg har kommunene en rekke oppgaver nedfelt i lov- og regelverk på ulike områder. Regjeringen ser det som viktig at funksjonsfordelingen mellom myndighetsorganene er hensiktmessig, og at det foreligger et tilstrekkelig godt system for overvåking, håndtering av tilsyn, risikovurderinger, risikohåndtering og beredskap.

Landbruket har som oppgave å opprettholde en framtidig produksjonsevne av trygg mat (jf. kapittel 3.4.3). God plante- og dyrehelse og dyrevelferd er blant flere viktige forutsetninger for dette. Landbruks- og matdepartementet vil i løpet av 2009 utarbeide en egen strategi om mattrygghet generelt.

9.2 Arealbruk og samfunnsplanlegging

En bærekraftig arealforvaltning innebærer langsiktige løsninger. Regjeringens arealpolitikk skal bidra til en bærekraftig forvaltning av landets samlede arealressurser og skape gode fysiske omgivelser. Arealpolitikken skal også bidra til reduserte utslipp av klimagasser. Gjennom en forutsigbar, langsiktig og helhetlig arealpolitikk skal nasjonale mål for lokal og regional planlegging og utvikling forenes med mål for å bevare landskaps-, natur- og kulturverdier.

En rapport fra Cicero fra 2005 viser at omtrent 20 prosent av de nasjonale utslippene av klimagasser er knyttet til kommunale aktiviteter og aktivitet på områder kommunene kan påvirke gjennom sine virkemidler. Mange kommuner vil bidra i en nasjonal klimadugnad, og ser positivt på initiativ for reduksjon av klimagassutslipp og miljøvennlig energiomlegging i kommunene. Miljøverndepartementet har nylig sendt på høring en statlig planretningslinje for klima- og energiplanlegging i kommuner og fylkeskommuner. På bakgrunn av høringen vil regjeringen ta stilling til om det skal fastsettes slike retningslinjer.

Risikoen for klimaendringer må bli en viktigere premiss for regional og lokal arealdisponering. Endringer i nedbørsmønster, vindforhold, skredfrekvens, flomhyppighet, temperatur og havnivå vil ha betydning for hvordan arealer kan og bør nyttes.

Regjeringen har gjennom ny plan- og bygningslov lagt vesentlig vekt på å styrke kommunal og regional planlegging som grunnlag for en bedre areal- og miljøpolitikk. Kommunene har hovedansvaret for arealforvaltningen, gjennom planlegging og forvaltning etter plan- og bygningsloven. Plan- og bygningsloven stiller krav om at det tas hensyn til risiko og sårbarhet i arealforvaltningen, og på ulike nivåer i forvaltningen må ansvarlige myndigheter bidra til en vurdering av hvilke områder som er mest sårbare for klimaendringer. Kommunenes planansvar innebærer at de skal ivareta nasjonale og regionale interesser i planleggingen. Regionale myndigheter skal bistå kommunene, men kan også fremme innsigelser til planer som ikke ivaretar regionale og nasjonale hensyn. Med økende sentralisering og press på sentrumsnære arealer vil fortetting som strategi være i tråd med målene om en bærekraftig areal- og transportplanlegging. Sam­tidig kan fortetting, som ofte innebærer nedbygging av dyrka mark og grøntarealer og annet, forsterke blant annet flomproblemer. Det er også viktig at det ikke legges opp til fortetting i områder som er utsatt for flom eller skred.

Regjeringen mener det er nødvendig å utvikle arealpolitikken slik at arealforvalterne aktivt vurderer og ivaretar sårbarhet i forhold til klimaendringer. Dette innebærer økt vekt på avklaring av langsiktige miljø-, samfunns- og klimakonsekvenser av ulike tiltak, mer sektorsamordning og samarbeid på tvers av kommunegrensene. Kommunene må i sin arealplanlegging legge opp til å redusere utslipp av klimagasser og ta hensyn til lokale konsekvenser av klimaendringene og tilpasningsbehov gjennom sårbarhetsanalyser og beredskaps­planer.

Dyrket og dyrkbar jord er en grunnleggende, men begrenset ressurs for å sikre matproduksjon, og en viktig del av kulturlandskapet. Norge har lite jordbruksarealer per innbygger. Bare 2,2 dekar per innbygger i Norge er dyrket mark, mot 2,7 dekar per verdensborger. Gjennomsnittlig jordbruksareal i verden er 10 prosent av landarealet mens det i Norge bare er tre prosent. Jorda er også et viktig karbonlager, og en effektiv utnytting av arealene kan gi klimagevinster blant annet i form av binding av karbon, og arealbruken har konsekvenser for Norges klimaregnskap. Regjeringen vil legge opp til en mer restriktiv jordvernpolitikk og stimulere kommunene til aktiv planlegging for å redusere avgangen av dyrket mark som reduserer lagringen av karbon. Jordvernhensynet må stå sentralt i både kommunal planlegging og i større samferdselsprosjekt. Regional landbruksmyndighet har en viktig rolle i å veilede kommunene og sikre et godt beslutningsgrunnlag. For å styrke jordvernet har Statens landbruksforvaltning i 2006 fått myndighet til å fremme innsigelse til planer etter plan- og bygningsloven. Styrking av jordvernet må sees i sammenheng med tiltak for å redusere nydyrking av myr, som har vært en vesentlig kilde til utslipp av klimagasser.

Regjeringen vil stimulere til økt innsats for regionale planavklaringer gjennom regionale planstrategier og planbestemmelser. Dette er særlig viktig i pressområdene. Det er ønskelig med langsiktige utbyggingsstrategier der det trekkes klare grenser mot landbruksarealer og kulturlandskap som ikke skal utbygges. Det er avgjørende med tett samarbeid mellom kommunene og fylkeskommunale og statlige myndigheter i planprosessene. Regjeringen vil at ny plan- og bygningslov skal brukes aktivt for å oppnå dette. Avgrensing av kjerneområder for landbruk kan gi kommunen et bedre grunnlag for en god og langsiktig arealforvaltning knyttet til landbruksressursene.

Regjeringen vil bedre samordningen av virkemiddelbruken knyttet til landskap og landbruk, og miljø. Landbrukssektorens regionale og kommunale virkemidler – regionale miljøprogram og tilskudd til spesielle miljøtiltak i landbruket – har gjennomgått en evaluering og revideres i 2009 for å sikre en bedre målretting for å ivareta miljøverdiene. Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet har etablert et samarbeid for å peke ut og bidra til å sikre en forvaltning av spesielt verdifulle kulturlandskap. Områdene skal være dokumentert og ha fått en særskilt forvaltning innen 2010. Det arbeides videre med forskning og utprøving av hvordan kommunene bedre kan sikre landskapsverdier i planleggingen. Regjeringen mener det er viktig å styrke kunnskapen om hvilke verdier og kvaliteter landskapet har og hva det inneholder av natur- og kulturverdier, og å overvåke og dokumentere om disse verdiene blir skadelidende ved ulike typer utnytting og bruk.

9.3 Planter i landbruket – mat og trevirke for framtiden

9.3.1 Forutsetninger for planteproduksjon

Plantene som dyrkes i Norge i dag er et resultat av de klimatiske forutsetningene i kombinasjon med tradisjoner i planteproduksjonen, tilgang på plantemateriale, utprøving av arter og sorter, erfaringer, forskning og tilpasninger. Videre har jordbruksmessige, politiske, økonomiske og næringsmessige forhold hatt betydning for dagens sammensetning og produksjonsomfang av matplanter.

For å møte en situasjon med økende befolkning og økende behov for mat er det viktig at våre landområder som er egnet til matproduksjon forvaltes godt. Norge vil trolig ha gode muligheter til å øke planteproduksjonen. Klimaet og de geografiske forholdene gir rammer for hva slags planter det er mulig å dyrke på en økonomisk bærekraftig måte. Endringer i klimaet vil åpne for noen nye muligheter som landbruket gjennom gode tilpasninger bør gripe.

Samtidig vil økende planteproduksjon kunne øke behovet for visse innsatsvarer, blant annet gjødsel. God kunnskap om hvordan plantene nytter gjødselen er nødvendig for å bestemme gjødslingstidspunkt og -behov. Vi må i større grad utnytte organisk materiale som er en verdifull ressurs og vi må sørge for en god forvaltning av de begrensede fosforressursene. Økt klimabelastning, faren for forurensinger og økte kostnader er mulige uheldige konsekvenser ved økt forbruk av gjødsel. Det er derfor et mål å legge til rette for økt kunnskap og formidling om optimal gjødsling med hensyn til riktig gjødselvarekvalitet, tidspunkt, bruk og mengde gjennom forskning og forvaltning.

Nye klimaforhold forutsetter løpende tilpasninger. Når klimaet endrer seg, endrer også plantenes vekstbetingelser seg. Økt temperatur kan gi lengre vekstsesong, og mulighet for å dyrke proteinrike fôrvekster på større områder enn i dag. Økt nedbør vil samtidig kunne forkorte vekstsesongen siden høstingen må skje tidligere på grunn av våte jorder og for å unngå at avlingen ødelegges. Det blir også viktig å bevare genetisk variasjon som kan gå tapt som følge av klimaendringene. Klimaendringene vil kunne endre de naturlige økosystemene på plantenes vokseplass. Endrede vilkår for organismer i jorda og for pollinerende insekter vil kunne ha direkte konsekvenser for planteproduksjonen. Planteforedling er nødvendig for at plantene som skal dyrkes er tilpasset klimabetingelsene der de skal vokse.

Økt forskning som resulterer i egnet sortsmateriale og driftsteknikker kan bidra til å gjøre landbruk i alle landsdeler mer bærekraftig.

Utvikling av plantemateriale er en svært tidkrevende prosess. Det er nødvendig at det skjer en utvikling i takt med behovet, men samtidig kan viktige valg og ny satsing knyttet til planteforedling i dag gi store gevinster i framtiden. Skogbruket, som er basert på en produksjonssyklus på omkring 100 år står i en særstilling i så måte, jf. kapittel 6.

Endringer i temperatur og fuktighetsforholdene vil sannsynligvis føre til økt risiko for angrep av skadedyr og sykdom på planter. Plantene som dyrkes må være sterke mot slike skadegjørere, og det kan bli nødvendig å forsterke apparatet for overvåking og bekjemping av slike utbrudd. Det er viktig at tiltak settes inn raskt, for å hindre videre spredning. Gode og miljøvennlige løsninger for bekjemping må utvikles.

Regjeringen vektlegger en kunnskapsbasert tilpasning og en god beredskap for å sikre en veltilpasset og lønnsom planteproduksjon i Norge.

9.3.2 Plantehelse

Friske planter er viktig for mennesker og dyr av helsemessig, ernæringsmessige, økonomiske og miljømessige årsaker. God plantehelse gir mer robust planteproduksjon og reduserer behovet for plantevernmidler.

Plantehelsen er generelt god i Norge. Regjeringen legger til grunn at denne situasjonen så langt mulig skal opprettholdes. Norge nyter plantehelsemessig sett godt av en nordlig geografisk beliggenhet, men med klimaendringene blir høyst sannsynlig ugress og planteskadegjørere som for eksempel insekter, sopp og bakterier, en større trussel. Norge, som andre land, er utsatt for virkningene av økt reise- og handelsvirksomhet som blant annet kan medføre at planteskadegjørere vil kunne spre seg raskere enn tidligere. Klimaendringene vil medføre at arter som tidligere ikke kunne etablere seg i Norge vil ha bedre livsvilkår. Dette øker risikoen for introduksjoner av nye arter.

Klimaendringene vil innebære at plantenes vekstsesong forlenges i store deler av landet. Dette er positivt for mat- og fôrproduksjonen ved at det gir mulighet for å dyrke nye plantekulturer og ved at det kan gi økte avlinger av blant annet høstkorn. Også skogen vil kunne få økt vekst ved lengre vekstsesong, samtidig som faren for frostskader øker i temperaturkritiske perioder. Endret klima kan gi muligheter for å ta i bruk andre produksjonsformer. Mildere vintre betyr på den annen side økt sannsynlighet for spredning av skadegjørere. Høyere temperaturer kan føre til at planteskadegjørere formerer seg raskere, øker i utbredelse og får bedre overlevelsesevne gjennom vinteren. Enkelte ugras og skadegjørere som tidligere ikke har vært et problem i Norge, kan bli det. På korn ser fors­kerne økt forekomst av sopp som danner giftstoffer (mykotoksiner). Inntak av korn som inneholder slike toksiner kan være helseskadelig for både mennesker og dyr.

Regjeringen legger til grunn at forventet smittepress må møtes med god beredskap og forebyggende tiltak. Effektiv overvåking, tilsyn, regelverksutvikling og tiltak må baseres på kunnskap og risikoanalyser der klimahensyn vektlegges. Mattilsynet har et særskilt ansvar for plantehelseområdet og må i sterkere grad vektlegge klimatiske forhold i sin virksomhet. Det er viktig å skaffe kunnskap om forventet totalbilde slik at ressursene settes inn der behovet er størst. Mattilsynet vil i løpet av 2009 gjennomføre en grundig analyse på planter (områdeanalyse) med en gjennomgang av sine aktiviteter på området. En slik analyse vil gi informasjon om hvilke tiltak som bør gjennomføres. For skog vil overvåking blant annet gjennom Landsskogtakseringen i regi av Norsk institutt for skog og landskap være et viktig verktøy for å følge utviklingen.

Utvikling av kunnskapsbaserte scenarioer og modeller med henblikk på virkningen ved introduksjon av skadegjørere, samt utvikling av effektiv varslingsteknologi vil være sentrale verktøy for å kunne være beredt til å sette inn nødvendige tiltak tidlig ved et eventuelt utbrudd.

Bruk av friskt plantemateriale av sorter som er motstandsdyktige mot skadegjørere er grunnleggende for å forebygge skader. Regjeringen har blant annet lagt til rette for virksomhet ved Sagaplant AS i Midt-Telemark, som har som oppgave å lage friskt plantemateriale for et nordisk klima.

Kunnskapsstøtte for forvaltningen er nødvendig. For å kunne sette inn målrettede tiltak er det helt sentralt å ha kunnskap om planteskadegjørere som er, eller kan bli, problematiske for norsk planteproduksjon. Regjeringen vil derfor styrke forsk­ningen blant annet for å framskaffe mer kunnskap om aktuelle skadegjørere. Bioforsk er en særdeles sentral kunnskapsleverandør og må styrkes i arbeidet med klimarettede oppgaver. Regjeringen vil styrke tilsynet knyttet til planteproduksjonen og forebygge introduksjon og spredning av planteskadegjørere i samsvar med identifisert behov. Bioforsk plantehelse spiller en sentral rolle i arbeidet. Bioforsk administrerer en historisk database over skadegjørere. Gjennom forsknings- og utviklingsprosjekter, overvåkingsprogrammer og internasjonalt samarbeid gjennom blant annet den Europeiske plantevernorganisasjonen (EPPO) vil målet være å sikre god kjennskap til hvilke skadegjørere som er av betydning internasjonalt, og videreutvikle beredskap på området.

Kilde: Foto: Erling Fløystad, Bioforsk.

Regjeringen legger også vekt på internasjonalt samarbeid som bidrar til kunnskap om plantehelsesituasjonen utenfor Norge. Dette er en viktig forutsetning for en god beredskap. Utveksling av kunnskap om bekjempingsmetoder og samarbeid om internasjonale standarder på plantehelseområdet er viktig for å skape gjensidig forståelse og bidrar til å forhindre spredning av skadegjørere. Nasjonalt er samarbeid og informasjonsutveksling mellom myndigheter, næring og allmennheten viktig for å sikre den gode plantehelsesituasjonen. Ansvarsdeling mellom næring og forvaltning er et område som må vurderes for å finne hensiktsmessige løsninger.

Kilde: Foto: Erling Fløystad, Bioforsk.

Landbruks- og matdepartementet vil følge opp regjeringens tverrsektorielle nasjonale strategi for tiltak mot fremmede og skadelige arter innenfor eget sektoransvar, og i samarbeid med andre myndigheter arbeide for å begrense spredning av fremmede arter i forbindelse med landbrukets virksomhet.

Med forventet økt forekomst av skadegjørere og ugras er det grunn til å vente at behovet for skadebegrensende tiltak vil øke. Det finnes veletablerte metoder for direkte bekjempelse av ugras og planteskadegjørere som kulturtiltak, samt biologiske og kjemiske midler. I konvensjonelt landbruk kan det bli behov for å bruke plantevernmidler hyppigere og over lengre tid. Med økt sprøyting kan vi risikere at skadegjørere utvikler resistens mot plantevernmidlene.

Regjeringen legger til grunn at det er et mål å redusere både bruk og risiko ved bruk av plantevernmidler (jf. Handlingsplanen for redusert risiko ved bruk av plantevernmiddel 2004–2008 og ny handlingsplan under utarbeidelse). Formålet med handlingsplanen har vært å redusere bruken og risikoen ved bruk av plantevernmidler. Ytterligere reduksjoner vil bli vurdert når ny handlingsplan nå skal utarbeides. De forventede effektene av klimaendringene vil bli tatt i betraktning i dette arbeidet. Klimaforhold og effekten av jordarbeiding påvirker hvordan kjemiske plantevernmidler oppfører seg i jorda og er viktig i sammenheng med eventuell forurensing av vann.

Strengere krav til toksikologiske og miljømessige egenskaper har ført til økt behov for å utvikle nye metoder for å kontrollere planteskadegjørere.

Overvåking av skogens helse og vitalitet

Etter omfattende skogdød i deler av Europa på 1980-tallet ble det etablert overvåking av skogene i Europa gjennom et eget overvåkingsprogram for skogskader. Programmet er knyttet til konvensjonen om langtransporterte luftforurensinger. Norge deltar i det internasjonale samarbeidet på området. De langtransporterte luftforurensingene har avtatt over tid, men overvåkingen er videreført og representerer nå et tidligvarslingssystem for luftforurensing og klimaendringer, der også effekter på biologisk mangfold vurderes.

I UNECEs rapport om Skogtilstanden i Europa i 2007 går det fram at skogtilstanden er noenlunde stabil. Skogens helse ble imidlertid jevnt forverret fram mot 2006. Omtrent hvert femte tre er registrert som dødt eller skadet. Situasjonen er stabilisert etter 2006, og enkelte steder er det tegn til at skogens helse og vitalitet blir bedre. Nedfallet av nitrogen er fortsatt stort i mange deler av Europa. Svovelforurensningene er redusert mer enn nitrogennedfallet. Bakkenært ozon, som er den potensielt mest giftige luftforurensing for skogstrær, ligger i sommersesongene over kritiske grenseverdier for skader på skogstrær.

Kilde: Foto: Vladimir Kononenko, Norsk institutt for skog og landskap.

Skogens helsetilstand i Norge overvåkes ved å registrere kronetetthet, kronefarge, skader og avdøing på drøyt 35 000 trær. Overvåkingen viser at skogen i Norge har gjennomgående god helse og vitalitet. Gjennom alle de siste 3 – 4 årene er det imidlertid registrert en nedgang i kronetettheten både for bartrær og lauvtrær. Høy alder på skogen kan være en årsak i mange områder. Sammenlignet med andre europeiske land er kronetettheten hos gran i Norge fortsatt høy. Unntaket er Trøndelag og innlandsfylkene Hedmark og Oppland, hvor kronetettheten er lavere enn i Europa for øvrig.

Skogens helsetilstand påvirkes i stor grad av værforhold som tørke, frost og vind. Også lange milde og fuktige perioder påvirker helsetilstanden. Slike værforhold kan føre til en oppblomstring av soppsykdommer og insektangrep.

De viktigste truslene for skogens helse og vitalitet i Norge framover er større skader fra naturlig forekommende biotiske skadegjørere (blant annet sopper, insekter, hjortevilt og gnagere) og fremmede organismer, økt omfang av tradisjonelle abiotiske skader som følge av frost, vind, tørke og brann, erosjon og næringsmangel, forurensinger, og rene klimabetingede skader blant annet som følge av frost og storm.

Selv om data fra dagens skogovervåking ikke gir grunn til stor bekymring, mener regjeringen det er en sentral beredskapsoppgave å videreutvikle oppleggene for skadekartlegging og løpende overvåking av skogen. Enkelte skogskader vil kunne medføre store økonomiske tap, nedsette skogens vekst og vitalitet og redusere opptaket av CO₂.

I Danmark er det allerede registrert to generasjoner av granbarkbillen årlig. Dette kan også skje i Norge. I løpet av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene drepte granbarkbillen her i landet et antall trær som tilsvarer nærmere fem millioner kubikkmeter tømmer. Det samlede tapet for skogbruket etter tørkeskader og barkbiller i samme tidsrom ble beregnet til nærmere en milliard kroner. I Canada har et historisk stort barkbilleangrep skadet 13 millioner hektar med furuskog. Mer enn 530 millioner kubikkmeter tømmer gikk tapt i dette området som følge av billeangrepene i 2007, og det forventes tap av en milliard kubikkmeter tømmer innen 2018. Den aktuelle skadegjøreren er naturlig forekommende i området, men øker sitt utbredelsesområde i takt med mildere vintre. Vedvarende temperatur på under minus 40 °C dreper larvene og dette har historisk holdt billebestanden nede. Etter en periode med milde vintre har billebestanden eksplodert. I samme område har det samtidig vært påvist en sammenheng mellom de siste årenes varmere klima og økt soppangrep på unge plantasjer.

Furuvednematode er en annen trussel mot norske skoger. Furuvednematode er en millimeterstor rundorm som angriper bartrær som furu og gran. Skadegjøreren finnes i Portugal, og er også påvist i Spania nær den portugisiske grensen. Dersom vi skulle finne nematoden i Norge kan dette få store miljømessige og økonomiske konsekvenser både for offentlig og privat sektor. Reiser over landegrenser, handel og import av tømmer og bioenergivirke kan fort medføre introduksjon av fremmede arter til Norge som vanskelig kan bekjempes effektivt.

Dagens opplegg for skogberedskap og overvåking er basert på Norges medvirkning i det europeiske skogovervåkingsarbeidet gjennom Overvåkingsprogram for skogskader, registreringer knyttet til Landsskogtakseringen, innberetninger til Norsk institutt for skog og landskap om skader på skog gjennom et opplegg for registrering av skog­skader på internett og senere kontroller i felt.

Landbruks- og matdepartementet klargjorde i 2007 Statens landbruksforvaltning sin rolle i skogberedskapsarbeidet. I tillegg har Mattilsynet i med­hold av matloven og forskrift om planter og tiltak mot planteskadegjørere et ansvar for såkalte karanteneskadegjørere, også i skog.

Regjeringen vil sikre at ulike myndigheter og kunnskapsinstitusjoner samarbeider om videre utvikling av forebyggende tiltak og beredskapsfunksjoner, kommunikasjon, skadevurdering og tiltak ved større skogskader. Allerede i dag er det sterke restriksjoner på import av planter og plantedeler fra områder med skadelige organismer som ikke finnes i Norge. Kontrollen på området bør styrkes. Førstelinjevurderingene ved mistanke om skogskader skjer normalt i regi av Norsk institutt for skog og landskap, som i relevante spørsmål samarbeider med Bioforsk. Det kan treffes tiltak både etter matloven og skogbruksloven, og i de mest ekstreme skadesituasjonene kan det være aktuelt med omfattende bekjempingstiltak. Regjeringen legger opp til at det blir foretatt en gjennomgang med sikte på en strategisk plan for skogskadeberedskapsarbeidet framover. Landbruks- og matdepartementet vil i kontakt med SLF organisere en slik gjennomgang, der også modernisering av skogskadeovervåking ved bruk av ny teknologi og styrking av tiltak for å forebygge introduksjoner av skadegjørere må inngå.

9.3.3 Planteforedling

Nye vekstvilkår forutsetter tilpassede plantesorter. Graminor AS har i dag ansvar for å drive planteforedling innenfor korn, engvekster, poteter, frukt og bær. Graminor skal bidra til å sikre at norsk jord- og hagebruk har tilgang til klimatilpassede, varierte og sykdomsfrie sortsmaterialer. Graminor utvikler vekster innenfor områder der det norske markedet ikke har et godt nok tilbud av utenlandske sorter, og importerer såvarer fra andre europeiske land etter testing og godkjenning for norske forhold. Mattilsynet og plantesortsnemnda har ansvaret for å administrere verdiprøving av nye sorter før opptak under norsk sortsliste.

Når vekstsesongen blir lengre, vil flere utenlandske sorter kunne konkurrere på det norske markedet. Det forventes likevel at dette tilbudet ikke vil være tilstrekkelig for å opprettholde norsk planteproduksjon.

Daglengdeforholdene på våre breddegrader er en utfordring som kan vanskeliggjøre bruken av plantesorter som er tilpasset sørligere europeiske land. Dette gjelder særlig i den nordlige landsdelen. Den naturlige daglengden vil ikke endres som en følge av klimaendringene, men samspillet mellom temperatur og daglengde vil kunne forandres slik at det vil kunne påvirke initiering av vekstprosessene slik som blomstring og modning. Dette tilsier at det må legges økt vekt på sortsutvikling under våre forhold, og at seleksjon og utprøving skjer under de klimatiske forholdene som sortene skal brukes.

Mange av de andre nordiske landene har tilsvarende utfordringer. Et økt samarbeid mellom de få planteforedlingsinstitusjonene som er igjen i Norden kan være nødvendig med sikte på å fordele forsknings- og utviklingsressursene og sikre fortsatt bred satsing på utvikling av tilpassede plantesorter.

Regjeringen mener derfor at Graminor AS gjennom et økt samarbeid med planteforedlingsinstitusjonene i Norden, bør ta sikte på å intensivere og effektivisere planteforedling som kan bidra til at Norge effektivt kan møte endringer i klimatiske forhold.

Gjennom NordGen forvalter de nordiske landene sammen et nordisk plantemangfold som er viktig for mat og landbruk. Økt forskning på karakterisering, testing og koblinger i dette plantemangfoldet vil kunne bidra til å utvikle nytt klimatilpasset sortsmateriale. Bedre verktøy for å kombinere ønskede foredlingsegenskaper vil gi økt kunnskap om hvordan planter påvirkes av nye klimafaktorer og utvalg under aktuelle vekstbetingelser. Moderne bioteknologiske metoder vil være nyttige i denne sammenhengen. Regjeringen mener det er viktig å sikre utviklingen av klimatilpasset sortmateriale, og vil støtte denne type forskning og samarbeid mellom nordiske institusjoner.

Med mildere vintre vil organismer som til nå ikke har skapt problemer i norsk landbruk, øke sin utbredelse og eventuelt også få livsvilkår i Norge. Planteforedling som er rettet mot å utvikle plantenes motstandsdyktighet kan bli viktigere. Det vil være behov for å identifisere egenskaper som bidrar til resistens og samtidig utvikle verktøy som vil forenkle utviklingen av nye resistente sorter.

Det er nødvendig å styrke arbeidet med kunnskapsutvikling, veiledning og utprøving som gir grunnlag for anbefalinger om en mest mulig optimal dyrking av arter og sorter under varierende vekstforhold i ulike regioner.

Departementet vil sikre kompetanse, infrastruktur og beredskap knyttet til utvikling av klimatilpassede sorter for å bidra til mest mulig optimal dyrking av arter og sorter i ulike regioner.

Departementet vil sikre forskning og forsk­ningsbasert informasjon om klimatilpasset sortsmateriale til produsenter og næring.

Offisiell verdiprøving av plantesorter

Under endrede klimatiske forhold kan det ligge til rette for å bruke utenlandske sorter i Norge. Dette skjer også i en viss utstrekning i dag. Dette er spesielt aktuelt for de sørligste dyrkingsområdene der overvintringsforhold og daglengde ikke avviker for mye i forhold til kontinentet. Det må da vurderes om de kan utnytte en lengre vekstsesong og om de har god nok toleranse mot økte klimavariasjoner og toleranse mot det økte trykket av sopp- og insektangrep som er forventet.

Det er i dag restriksjoner på import av formeringsmateriale av planter som er vegetativt formert for å beskytte norsk plantehelse. Det vil kunne oppstå behov for avveininger mellom hensyn til beskyttelse mot introduksjon av planteskadegjørere og ønsker om import av plantemateriale av klimatilpassede sorter.

Utprøving av arter og sorter må hele tiden være en prosess der behovet for og omfanget av prøvingen vurderes kontinuerlig i lys av eventuelle klimaendringer og de mulighetene og utfordringene disse endringene skaper. Det gjelder så vel offisiell verdiprøving som veiledende prøving av sorter.

Skogplanteforedling

På samme måte som kulturplantene påvirkes også skogstrærne av klimaendringene. For mangeårige vekster som trær, er tilpasningsutfordringene spesielt store. Klimatilpasning har derfor vært et viktig innsatsområde i norsk og nordisk skogplanteforedling i mange år.

Økt temperatur og variable temperaturforhold vil påvirke trærnes overlevelse, skadeomfang og vekst. Dårlig klimatilpasset plantemateriale vil medføre et større skadeomfang enn nødvendig. Endrede populasjoner av insekter og sopp vil kunne forsterke skadeomfanget ytterligere. De potensielle vokseområdene for lokalt tilpassede klimaraser kan bli mer begrenset. Samtidig vil en lengre og varmere vekstsesong gi muligheter for større produksjon spesielt i nord, og mange skogstrær vil trolig utvide sitt vokseområde mot nord.

Det praktiske frøavlsarbeidet i norsk skogplanteforedling ivaretas av Stiftelsen Det norske Skogfrøverk i nært faglig samarbeid med Norsk institutt for skog og landskap. Skogfrøverket anlegger og drifter frøplantasjer og trearkiv.

Det er nødvendig med en langsiktig, offensiv satsing på skogstreforedling og en styrking av de kompetansemiljøene som arbeider på dette feltet. For å styrke arbeidet med å utvikle et godt klimatilpasset plantemateriale for jordbruk, skogbruk og hagebruk i hele landet, vil departementet sammen med berørte parter vurdere ulike samhandlings- og samordningsløsninger.

Det er videre nødvendig å styrke forsknings- og foredlingsmiljøene og ta i bruk moderne teknologiske metoder blant annet for å karakterisere genetisk diversitet og utnytte plantematerialet best mulig. Departementet vil vurdere å bidra til etablering av et felles nordisk foredlingsprogram for gran, basert på et framtidig testingsprogram i Norden.

Genetiske ressurser

Den genetiske variasjonen innenfor våre kulturplanter og skogstrær kan inneholde løsninger på framtidige utfordringer knyttet til matproduksjon og bærekraftig skogbruk. Det genetiske mangfoldet er uerstattelig og dersom det ikke bevares i genbanker, i foredlingspopulasjoner eller i naturen vil det kunne gå tapt.

Når klimaet endrer seg, vil de endrede vekstbetingelsene føre til at det genetiske mangfoldet i naturen forsvinner. På den andre siden vil det også kunne skje en naturlig tilpasning til nye vekstbetingelser.

De nye utfordringene for planteforedlingen vil forutsette tilgang til genetisk materiale med ønskede egenskaper. Norge forvalter våre plantegenetiske ressurser sammen med de andre nordiske landene gjennom NordGen, en nordisk institusjon under Nordisk ministerråd. NordGen har en frøsamling av 30 000 planter fra nordiske land. I tillegg arbeider Norsk genressurssenter med bevaring og dokumentasjon av plantegenetiske ressurser i Norge.

Bevaring av frø i genbanker er en rasjonell måte å bevare genetisk variasjon på, spesielt innenfor jordbruks- og matplanter. Gjennom Svalbard globale frøhvelv tilbyr Norge et ekstra sikkerhetsnett for genbanker over hele verden. I tillegg bevares genetisk variasjon innen planteartene gjennom dyrking og planting i sitt naturlige miljø basert på naturlig seleksjon og utvikling. Nordisk samarbeid om bevaring av genetiske ressurser i Norden bør videreføres og styrkes.

Departementet vil styrke arbeidet med bevaring av genetiske ressurser direkte på voksestedet, med særlig vekt på kulturvekstenes ville slektninger. Det er også behov for økt kunnskap og metoder om «in situ» og «on farm» bevaring av kulturplanter. Departementet vil legge til rette for økt innsats når det gjelder karakterisering og dokumentasjon av egenskaper knyttet til genetiske ressurser. Departementet vil øke kunnskapen om klimaendringenes effekter på bevaring av genetiske ressurser på voksestedet og i naturen, og vurdere hvilke bidrag disse tiltakene vil kunne gi til arbeidet med klimatilpasningene innen matproduksjonen. Departementet vil aktivt følge opp det internasjonale arbeidet innen planteforedling og genetiske ressurser for på denne måten å sikre rammene for best mulige tilpasninger for planteproduksjonen i Norge.

9.3.4 Genmodifisering av planter

Dyrking av genmodifiserte vekster praktiseres i flere land og spørsmålet om nytten av slike planter aktualiseres ytterligere i en tid der matsikkerhets-, klima- og energispørsmål står på dagsorden. Genmodifiserte vekster kan gi oss nye muligheter som for eksempel råstoff til bioenergiproduksjon eller gjøre planter resistente mot sykdommer som er relatert til endringer i klima. Det er knyttet usikkerhet til helse- og miljøkonsekvensene av genmodifisering. Regjeringen har derfor en restriktiv holdning til genmodifiserte organismer. I regjeringens politiske plattform som ble utarbeidet som grunnlag for dagens regjeringssamarbeid, står det følgende om genmodifiserte produkter:

«Regjeringen vil stå fast på det unntaket som vi fikk i EØS-avtalen om at det er norske myndigheter som avgjør hvilke genmodifiserte produkter som kan utsettes, markedsføres og selges i Norge.»

Genteknologiloven krever en grundig vurdering av hver enkelt genmodifisert organisme, og setter strenge krav til godkjenning. Ved vurdering av om genmodifiserte organismer skal godkjennes stilles det krav til vurdering av helse- og miljøkonsekvenser. I tillegg krever genteknologiloven at etikk, bærekraft og samfunnsnytte skal være en del av vurderingen.

Det er et mål at GMO-frie råvarer og matvarer skal være tilgjengelige for produsenter og forbrukere som ønsker det. Med økt dyrking av genmodifiserte planter hos våre handelspartnere blir dette stadig vanskeligere. Regjeringen vil derfor arbeide for et strengt internasjonalt regelverk.

9.4 Husdyr – dyrehelse og dyrevelferd

9.4.1 Forutsetningene for husdyrproduksjon og beitebruk

Det nordiske jordbruket har gjennom svært lang tid vært basert på husdyrhold. I Norge byr utmarksarealene på store ressurser. De forskjellige husdyrartene beiter ulike planter og påvirker derfor vegetasjonen ulikt i landskapet.

Norsk husdyrhold karakteriseres ved spredte bruk med stor vekt på drøvtyggere (som storfe, sau og geit). Gjennom regelverket er det påbudt med utedrift åtte uker i året, det vil si beite på innmark eller utmark. Drøvtyggerne er i større grad enn andre dyr i stand til å utnytte gras og beiteressursene (grovfôr), og omdanne det til mat.

Kilde: Nortura 2008.

Husdyrholdet har både muligheter og utfordringer knyttet til de ulike klimascenarioene. Mildere klima vil kunne føre til lengre beitesesonger, eventuelt at dyrene holdes på beite hele året, med økt velferd og ressurstilgang som resultat. Eksisterende beiteressurser er ikke fullt utnyttet til nåværende produksjon. En omlegging til grasproduksjon vil innebære at større del av produksjonen vil bli basert på husdyrhold med drøvtyggere. Det betyr at produksjon av kjøtt basert på drøvtyggere kan økes.

Kilde: Foto: Grethe Ringdal, Animalia.

Det vil på den annen side være større fare for smitte av dyresykdommer, blant annet på grunn av hyppigere kontakt mellom viltpopulasjonen og beitende husdyr. Hvis populasjonene av ulike viltlevende dyr blir større, vil smittesrisikoen både mellom viltlevende dyr og fra vilt til husdyr øke. Nye viltlevende arter vil også kunne representere et reservoar for ulike sykdommer som kan spres til mer naturlig forekommende arter i norsk natur, samt til mennesker. De dyresykdommene som overføres med bærere som for eksempel flått eller mygg, vil være de største utfordringene på dyrehelseområdet ved et mildere klima. Det er sannsynlig at klimaendringene vil gi større grad av overlevelse og større utbredelse av slike smittebærere.

Friske dyr er grunnlaget for trygg mat og god dyrevelferd. God dyrehelse er en viktig innsatsfaktor i husdyrholdet og i stadig sterkere grad akseptert som en forutsetning for en bærekraftig ressursforvaltning og matsikkerhet, både nasjonalt og internasjonalt. Regjeringen har som målsetting å opprettholde den gode dyrehelsen som er et resultat av mange års systematisk arbeid i næring og forvaltning. Den skal stå seg mot utfordringene som følger av registrerte og forventede klimatiske endringer. Dette er viktig både for at maten skal være trygg å spise og for at det skal være nok mat.

Strukturen i husdyrbruket regnes som en vesentlig årsak til den gode norske dyrehelsen. Smittepresset holdes nede gjennom geografisk adskillelse og perioder hvor beitene ikke er i bruk. I tillegg kommer det kalde klimaets direkte innvirkning ved at kulda sanerer en rekke smittestoffer.

9.4.2 Bærekraftig husdyravl

Husdyrene må være tilpasset de klimaforholdene de skal leve under. Egenskaper som god helse og god produksjonsevne er grunnleggende. Gjennom avlsarbeid og forskning har vi mulighet til å få fram robuste dyr med en stor genetisk variasjon, noe som igjen kan være nyttig i forhold til framtidige endrede klimatiske forhold som for eksempel toleranse overfor tørke, varme, kulde og endret smittepress.

Husdyrenes egenskaper er et resultat av avl og utvalg gjennom lang tid. Både kultur og økonomi har vært grunnleggende for dette arbeidet. Positive egenskaper, som for eksempel god helse og god produksjonsevne, er med på å danne grunnlaget for effektiv og bærekraftig produksjon. Effektiv økonomisk utnyttelse av produksjonsdyrene har i mange land ført til ensidig utvalg på grunnlag av et lite antall egenskaper, eksempelvis høy melkemengde hos ku, mens andre egenskaper neglisjeres, eksempelvis fruktbarhet og helse. Det snevrer inn den genetiske basisen for rasen og tap av genetisk variasjon. Den norske modellen for avlsarbeid har så langt tatt hensyn til vektleggingen av flere egenskaper i utvalget av avlsdyr enn bare produksjonsegenskapene. Avl som gir genetisk robuste dyr vil også gi gevinster ved tilpasning til endret klima.

Bærekraftig avlsarbeid kan eksemplifiseres ved arbeidet som gjøres med melkeku som skal produsere både melk og kjøtt. Det er langsiktig basert i hovedsak på norsk dyremateriale gjennom 50 – 60 år, og vektlegger mange egenskaper. Dette er samlet i et avlsmål for populasjonen. Vektleggingen av egenskapene over tid er vist i figur 9.7. Det enkelte dyrs avlsverdi for egenskapene uttrykkes matematisk i en indeks. Siden Geno er en organisasjon av melke- og kjøttprodusenter, er det medlemmene som bestemmer vektleggingen av egenskapene.

I internasjonal sammenheng er dette spesielt. Til forskjell fra det som er vanlig i mange land, hvor bøndene kjøper dyrematerialet fra internasjonale avlsfirma som utvikler rasene, forvalter de norske bøndene hele verdikjeden i avlsarbeidet selv – fra registrering av dyras produksjonskapasitet til valg av rasenes avlsmål og salg av avlsdyr. Det er bare innen fjørfeproduksjonen at Norge er likestilt med resten av verden, da alle foreldre- og besteforeldredyr til dagens produksjonsdyr importeres fra de samme internasjonale avlsfirmaene som store deler av verden importerer sine produksjonslinjer fra.

Det norske avlsarbeidet kjennetegnes ved å ha stor bredde i avlsmål på kombinasjonsraser, og god dokumentasjon på både innavlsgrad og genetisk framgang for flere viktige funksjonelle egenskaper. I henhold til handlingsplanen for genetiske ressurser for husdyr har de som driver avl forpliktet seg til å rapportere, framgang eller beregne, og rapportere effektiv populasjonsstørrelse. Dette er et ledd i en plan for bærekraftig avl i rasen. Dermed kan innavlsgraden redusere og øke den genetiske variasjonen. I tillegg er et visst antall sæddoser av oksene lagt inn i sædlager (genbank) for eventuelt senere bruk. Resultatet er blitt relativt bærekraftige avlspopulasjoner med funksjonelle produksjonsdyr. Dette gir et godt utgangspunkt for tilpasning av avlsarbeidet til endringene i dagens produksjonsmåter og nye produksjoner.

Med mildere klima og lengre beitesesong kan vi forvente en vridning mot ekstensiv kjøttproduksjon med storfe og småfe. Dette vil aktualisere mer kunnskap om samspillet mellom arv og miljø i avlsarbeidet og hvordan dyr fungerer i lavintensive systemer og som pleiere av kulturlandskapet.

9.4.3 Dyrehelse

I likhet med Sverige og Finland har Norge en svært god status både når det gjelder forekomst av meldepliktige dyresykdommer, sykdomsframkallende organismer, og tapsbringende dyresykdommer generelt. De siste ti årene er det bare påvist et fåtall av de alvorlige infeksjonssykdommene som har skapt store tap i husdyrnæringen i mange land. En rekke forvaltningsmessige, strukturelle, geografiske og klimatiske faktorer bidrar til å forklare at Norge framdeles har en gunstig dyrehelsesituasjon.

Dyresykdommer og klimaendringer

Effekten av klimaendringer på forekomsten av sykdom hos husdyr er lite studert, delvis fordi det er vanskelig å skille effekten av klimaendringer fra effekten av andre store endringer. Det er imidlertid godt dokumentert at klimaendringer kan ha stor effekt på forekomst og spredning av vektorbårne sykdommer. Sykdommer som tidligere ble ansett som eksklusive for Afrika og Asia har rykket nærmere Europa. Det er også svært sannsynlig at klimaendringene vil påvirke smittesituasjonen i stigende grad de kommende tiårene. Flere sykdomsframkallende organismer som bakterier, virus og encellede dyr spres med andre organismer som er bærere av smittestoffet, og de vil kunne forekomme hyppigere også hos oss på grunn av et varmere og fuktigere klima. Disse sykdommene er vanskelige å bekjempe og kontrollere på grunn av smittebærernes utbredelse i naturen.

Flått er en av de viktigste vektorene for overføring av smittestoff til dyr og mennesker og spres naturlig med fugl og hjortevilt. Flåtten lever hovedsakelig i kystområdene i Sør-Norge, men utbredelsesområdet øker stadig. Økt tetthet og utbredelse er også observert i Sverige i løpet av de siste tiårene, og der mener man å ha holdepunkter for at dette skyldes mildere vintre med lengre høst og tidligere vår og dermed større sjanse for overlevelse i vinterhalvåret. Flått kan overføre flere smittestoff som fører til sykdom.

Eksempler på andre vektorbårne sykdommer som på kort sikt kan nå våre breddegrader ved et varmere klima og muligens allerede ved det klimaet vi har nå, er West Nile feber, leismaniosis, og Afrikansk hestepest.

Endring av klima vil også kunne endre balansen mellom miljø, smittestoff og vertsdyr for dyresykdommer som allerede finnes i våre områder, slik at uvanlige sykdomstilfeller oppstår. En økning i temperatur og et fuktigere klima vil også kunne medføre stresspåkjenning for de ville dyra som er mer tilpasset og avhengig av et kaldere klima. Lungebetennelsen hos moskus på Dovre på grunn av pasteurella-infeksjon er et eksempel på dette.

Tiltak

Det er grunn til å styrke overvåkingen med sikte på å forebygge og håndtere smittesituasjoner i en tidlig fase. Kunnskapen om sammenhengen mellom miljø, smittestoff og ulike verter i en bred sammenheng er mangelfull i relasjon til mange av de dyresykdommene som kan komme til Norge. Kunnskap innen diagnostikk, behandling, forebygging og bekjempelse av dyresykdommer bør styrkes. I beredskapssammenheng er det avgjørende å ta vare på og utvikle den kompetansen og kapasiteten på fagområder som er nødvendig for å kunne håndtere og bekjempe større utbrudd. Endrede klimatiske og miljømessige forhold vil kreve en enda bedre beredskap mot nye dyresykdommer og mot større utbredelse av kjente sykdommer hos husdyr og vilt. Den helhetlige strukturen i norsk forvaltning og et gjennomført regelverk på matområdet gir et godt utgangspunkt for det tilsynet og den overvåkingen, kartleggingen og risikovurderingen som er nødvendig.

Det må utvikles kunnskap som er anvendelig for forvaltningen, om effekten av klimaendringer på den dyrehelsemessige standarden i norsk husdyrproduksjon og hos ville dyr.

Aktiv norsk deltakelse i internasjonale fora for å kontrollere og forebygge spredning av dyresykdommer, er en forutsetning for å trygge norsk dyrehelse også under endrede klimatiske forhold.

Regjeringen vil arbeide for å hindre innførsel, spredning og etablering av alvorlige smittestoff på dyr. Faren for smitte fra dyr til mennesker må ha spesiell oppmerksomhet og det tette samarbeidet mellom folkehelse- og dyrehelsemyndighetene må utvikles ytterligere for å møte utfordringene.

Det er viktig å videreføre et effektivt og målrettet tilsyn og sikre en aktiv og offensiv overvåking og beredskap gjennom Mattilsynets ansvar på dyrehelseområdet. Dette må baseres på kontinuerlig forskning og kunnskapsutvikling fra Veterinærinstituttets side. Kunnskap om hvilke alvorlige dyresykdommer som kan forventes å ha økt risiko for introduksjon, spredning og etablering i Norge og hvilken betydning dette medfører for landbruks- og matproduksjonen, er nødvendig.

Resultatene fra overvåkings- og kontrollprogrammene er vesentlige for forståelsen av situasjonen til enhver tid. Det må sørges for at overvåk­ingsprogrammer, beredskapsverktøy og bekjempelsesplaner er i tråd med gjeldende regelverk og oppdatert risikovurdering. En god beredskap forutsetter at Mattilsynet styrker arbeidet med utforming og endring av forskrifter under matloven.

9.4.4 Zoonoser

Zoonoser er infeksjonssykdommer som kan smitte fra dyr til mennesker eller omvendt. Smitten kan overføres direkte fra et individ til et annet, eller indirekte via forurensede matvarer, vann, gjenstander eller biologiske smittebærere som for eksempel insekter. Smittestoffene som kan forårsake zoonotiske sykdommer, omfatter bakterier, virus, para­sitter, sopp og prioner, jf. kugalskap. Endringer i klimatiske forhold vil kunne endre betingelsene for smittestoffenes overlevelsesmuligheter i gjenstander og vann. Vektorenes effektivitet og utbredelse vil være påvirket av klimatiske endringer. Endring i viltets adferdsmønster som følge av mildere klima, vil kunne bringe smittestoffene i nærmere kontakt med husdyr og mennesker.

Mange av de vektorbårne dyresykdommene som i dag truer Sør-Europa er zoonoser. Dette gjelder for sykdommer som West Nile-feber og leishmaniose. West Nile-feber spres via mygg, og fugler er smittekilden for viruset. Viruset finnes ennå ikke i Norge, men det har vist en eksplosiv utbredelse de siste årene, blant annet på det nordamerikanske kontinentet. Viruset er også etablert i visse områder i Sør-Europa og Midt-Østen. Viruset kan forårsake hjernehinnebetennelse som kan være dødelig, spesielt hos mennesker og hester. Leishmaniose er en annen alvorlig sykdom hos hund og menneske forårsaket av en encellet parasitt (Leishmania). Katt kan også bli smittet. Sykdommen forekommer ikke i Norge, men er sett hos hunder og personer som har vært i Middelhavsområdet eller i tropiske og subtropiske områder.

Når det gjelder Campylobacteriose, en bakteriesykdom som er utbredt i Norge i dag hvor ville fugler og dyr kan være friske smittebærere og utgjøre en smittekilde for mennesker, vil forekomsten kunne øke hvis antall fugler som overvintrer hos oss øker. En økning i forekomst av vektor- og mellomvertpopulasjonene av klimatiske årsaker vil dermed kunne påvirke forekomsten av de nevnte zoonosene. Hyppig forekommende ekstremvær vil kunne endre faunaens flyttemønster som igjen vil kunne bidra til spredning av ulike smittestoffer. Den ekstreme spredningen av høypatogen fugleinfluensa fra Asia til mange land på flere kontinenter i 2006 antas å til dels skyldes klimatiske endringer (ekstrem kulde i Sentral Asia).

Forskningsbehov

Forskning på sykdommer og smittestoffer fra dyr og mat som kan påvirke menneskers helse må gis høy prioritet. Det er behov for å styrke kunnskapsutviklingen på dette feltet ytterligere sett i relasjon til klimatiske endringer. Kunnskap om sammenhengen mellom miljø, smittestoff og ulike verter i en bred sammenheng er mangelfull i relasjon til mange av de sykdommene som kan true oss. Kunnskapen er ofte framskaffet i andre samfunn under andre betingelser og vi må derfor utvikle ny kunnskap for våre spesielle forhold.

9.4.5 Dyrevelferd

Endret klima vil kunne påvirke dyrevelferden for det enkelte individ, avhengig av artens og individets tilpasningsevne og hvilke klimatiske endringer som finner sted.

I Norge er det økt oppmerksomhet på de dyrevelferdsmessige aspektene ved forekomsten av for eksempel flått i visse deler av landet. Forholdet er under utredning, men det kan se ut som om mildere klima har ført til økt utbredelse av parasitten som i tillegg til å påføre dyrene store lidelser, kan være vektor for en rekke dyresykdommer og zoonoser. En rekke sykdommer hos dyr som smittsom fotråte har store velferdmessige konsekvenser for angrepne dyr. Det samme gjelder blåtunge som påfører klinisk syke dyr store lidelser. Den raske utbredelsen av blåtunge antas å henge sammen med en høyere gjennomsnittstemperatur som er gunstig for overlevelse av virus i sviknott, som overfører sykdommen. På den andre siden vil mildere klima som gir forlenget vekstsesong og lengre beiteperiode for beitedyr, være positivt for dyre­velferden.

Arbeidet for kortest mulig transport av slaktedyr og bedre rutiner for transport og håndtering av dyrene gjøres ut i fra både miljø og dyrevelferdshensyn. Betydningen av å avle fram robuste dyr med gode funksjonelle og helsemessige egenskaper vektlegges, også med tanke på å kunne møte endrede klimatiske betingelser.

Både menneskeskapte tragedier og klimatisk betingede naturkatastrofer påfører ofte dyr store lidelser. Hyppigere og kraftigere uvær øker risikoen for at strømnettet blir slått ut i større eller mindre områder, noe som øker behovet for reserveaggregat på gårder med automatisk fôring, ventilasjon og/eller mjølking, for å unngå store dyrevelferdsmessige problemer i situasjoner uten strøm. I flere land har økende antall oversvømmelser og andre skader i forbindelse med uvær skapt problemer av dyrevelferdsmessig art. Hvis været blir særdeles ustabilt og uforutsigbart vil det kunne føre til vansker med fôrtilgangen.

Endringer kan dessuten tenkes å medføre økning, reduksjon eller utrydding av enkelte ville bestander, noe som igjen kan påvirke samspillet mellom artene og velferden for det enkelte dyr. Samtidig vil nye og fremmede arter kunne medføre endrede levevilkår og påvirke velferdsvilkårene for naturlig hjemmehørende arter.

Regjeringen har fremmet en ny lov om velferd hos dyr som i større grad gir overordnede rammer for god dyrevelferd, nødvendige forskriftshjemler og presiserer dyrs status og rettigheter. Intensjonene i loven vil bli fulgt opp også sett i sammenheng med endrede klimatiske betingelser.

God dyrevelferd vil bli opprettholdt og videreutviklet gjennom Mattilsynets regelverksarbeid og tilsynsvirksomhet. Veterinærinstituttet som forsk­ningsinstitutt innen dyrevelferd, Norges veterinærhøgskole (NVH) og Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) leverer forvaltningsstøtte knyttet til velferd hos husdyr og viltlevende dyr til Mattilsynet og departementene.

9.4.6 Klima og vilt

Den norske populasjonen av store hjortedyr vil kunne få bedre levekår og dermed øke ved mildere klima og kortere og lettere vintre. Samtidig som leveområdene til viltlevende dyr er under hardt press vil dette kunne medføre tettere populasjoner og økt stress. Økt gjengroing med økt busk- og krattvegetasjon kan ytterligere forsterke denne utviklingen. Endring i vegetasjonen kan også medføre at det utvikles bedre betingelser for noen arter og dårligere for andre. Endring av klima vil kunne representere en forverring av betingelsene for arktiske arter som moskus på Dovre og isbjørn på Svalbard.

Økt nedbør og temperatur vil kunne medføre at nye parasitter etablerer seg i naturen. Skogflått kan etablere seg over et større område av landet, og den flåttpopulasjonen som bærer ulike smittestoff kan øke både i andel og geografisk spredning og representerer en trussel også i en lengre sesong. Når konsentrasjonen av dyr øker, vil smittsomme sykdommer lettere spre seg mellom individer. Sykdommer kan også lettere spres til nye arter med en slik utvikling.

Et varmere og våtere klima vil på sikt medføre betydelige endringer i livsbetingelsene for viltlevende dyr her i landet. Arter som befinner seg på grensen for sitt nordlige utbredelsesområde (for eksempel piggsvin og rådyr), kan få større utbredelse og danne tettere populasjoner. Typisk arktiske arter (for eksempel villrein, moskus og fjellrev) vil kunne få problemer med å opprettholde sine populasjoner, både som følge av vegetasjonsmessige endringer, og innvandring av konkurrerende arter fra randsonene av sine leveområder. Klim­aendringene vil også øke muligheten for innvandring og etablering av nye arter (for eksempel mårhund, villsvin) som fortrenger stedegne norske arter.

Regjeringen mener at et organisert og nært samarbeid mellom miljøvern- og dyrehelsemyndighetene er en forutsetning for å realisere målsettingen om å ivareta helse og velferd hos viltet under endrede klimatiske betingelser. Overvåking av helsetilstanden og eventuell forekomst av nye smittestoffer, smittebærere eller introduksjon av fremmede arter vil kreve styrket kunnskap i framtiden.

9.5 Økologisk produksjon – også i et endret klima

Regjeringen har som mål å øke produksjonen og forbruket av økologisk mat. Ved utgangen av 2007 var rundt fire prosent av jordbruksarealet i Norge drevet økologisk, og i overkant av 2 600 gårdsbruk var delvis eller helt lagt om til økologisk drift. Alle som produserer økologisk mat skal være godkjent, og blir årlig kontrollert av kontrollorganet Debio, på vegne av myndighetene.

Produksjon av økologisk mat er omfattet av EØS-avtalen. Norge har derfor samme regelverk på området som EU.

Økologisk drift vil i likhet med konvensjonell produksjon påvirkes av endringer i klimatiske forhold, både med hensyn til muligheter og risiki, men vil i særlig grad møte utfordringer på plantehelseområdet ettersom kjemiske plantevernmidler ikke brukes. Det er nødvendig med forskning for å få kunnskap om faktorene som avgjør om de ulike agronomiske metodene er gunstige i et klimaperspektiv og hvilke tilpasninger som er nødvendige for å kunne nå målet om økt produksjon og forbruk av økologisk mat.

Tilpasningsmuligheter

Et varmere klima, mer ekstreme værtyper og økt smittepress, er effekter av klimaendringene som også vil kunne påvirke økologisk produksjon. Mer ekstreme værtyper med mer intense regnskyll øker faren for erosjon og avrenning av næringsstoffer. I denne sammenhengen vil det være en fordel at jorda inneholder organisk materiale med jordaggregater som sikrer jordstruktur og holder på næringssalter. Jord med høyt innhold av organisk materiale vil bedre kunne holde på vann i perioder med tørke, og fungere som en buffer for flom og utvasking i perioder med mye nedbør. Der økologiske driftsmetoder fører til høyere innhold av organisk materiale i jorda, kan dette bidra til å redusere jordtap som følge av ekstreme værtyper. På økologiske bruk er det ofte påvist høyere humusinnhold sammenliknet med konvensjonelle bruk som har samme jordart. Fra flere hold hevdes det at økologisk drevne arealer derfor kan ha et fortrinn i å tilpasse seg klimaendringene. På den andre siden kan mer ustabile vintre føre til større overvintringsproblemer for planter. Rødkløver og andre belgvekster kan være følsomme for slike forhold, noe som kan slå ut ekstra negativt i økologisk landbruk hvor en er mer avhengig av nitrogentilførselen fra belgvekster.

I økologisk produksjon vektlegges forebygging framfor direkte tiltak i plantevernet. I økologisk drift er plantevernet basert på ikke-kjemiske metoder og forebygging. Økt biologisk mangfold i økologisk drift vil på lengre sikt kunne være en viktig buffer mot nye skadegjørere. På kort sikt kan nye skadegjørere og økt smittepress representere store utfordringer for enkelte økologiske produksjoner. Et resultat kan være at enkelte avlinger enkelte år vil kunne bli hardt rammet. I denne sammenhengen vil et allsidig driftsopplegg, et godt vekstskifte, sortsvalg og en balansert og riktig gjødsling være viktige tilpasninger. I tillegg vil det være viktig med en økt utvikling av alternative bekjempingsmetoder. Ansvarlig bruk av energiressursene er et av målene i økologiregelverket. Per i dag er det ikke konkrete krav til energibruken i regelverket, men forskning viser at det brukes mindre energi til mange typer økologisk produksjon enn til tilsvarende konvensjonell produksjon.

Regjeringen vil bidra til forskning for å få kunnskap om faktorene som avgjør om de ulike agronomiske metodene er gunstige i et klimaperspektiv og hvilke tilpasninger som er nødvendige for å kunne nå målet om økt produksjon og forbruk av økologisk mat.

9.6 Reindrift

Om reindriftsnæringen

I Norge har reindriften sitt opphav hos den samiske befolkningen. I dag utøves samisk reindrift i fjell- og utmarksområder i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt i deler av Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Hedmark. I tillegg utøves det reindrift i regi av bygdefolk, organisert som andelslag (tamreinlag), i Nord-Gudbrandsdalen og Valdres.

Totalt foregår det reindrift i nærmere 140 av landets kommuner, og på et areal som brutto utgjør om lag 40 prosent av landarealet i Norge, eller om lag 140 000 km². For øvrig har norske reineiere disponert beiteområder i Sverige i henhold til konvensjon om reinbeite mellom Norge og Sverige av 9. februar 1972. Tilsvarende har svenske reineiere disponert beiteområder i Norge. Denne konvensjonen løp ut 30. april 2005, og det forhandles nå om ny reinbeitekonvensjon med Sverige.

Reindrift utøves i en eller flere siidaer/driftsgrupper. Siidaene omfatter én eller flere siidaandeler. Innenfor hver siidaandel er det som oftest flere reineiere med hvert sitt reinmerke. Det var totalt 555 siidaandeler i næringen per 31. mars 2008. I overkant av 3 000 personer er tilknyttet disse siidaandelene. Hovedtyngden av den samiske reindriften finnes i Finnmark, med 400 siidaandeler og drøyt 2 300 personer. Per 1. april 2008 var det totale reintallet i vårflokk (før kalving) i Norge om lag 252 400.

Reindriften representerer i utgangspunktet en god og fornuftig ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar til et næringsmessig mangfold, og den er en sentral bærer av samisk kultur. Reindriften som næring, kultur og livsform er på mange måter unik både i en nasjonal og internasjonal sammenheng. Flere steder er det også reindriften som er den sentrale bidragsyteren til levende bygder .

Dagens beitebruk og driftstilpasning

Reindriften i Norge er preget av tradisjonelle driftsformer som er basert på reinens naturlige vandringer og beiteutnyttelse. Reinens sesongvise forflytting og den nomadiske driftsformen er selve bærebjelken for en optimal produksjon i disse områdene, og grunnlaget for reindriftskulturen slik vi kjenner den i dag. Imidlertid er det relativt store forskjeller i driftsformer og flyttemønster mellom de ulike reinbeiteområdene, avhengig av forskjeller i naturgitte forhold.

I Finnmark er det relativet store avstander mellom de ulike sesongbeitene. Sommerbeitingen foregår på grøntbeiter i nedbørsrike områder ved kysten eller på øyene i Finnmark og Nord-Troms. I hovedsak skjer vår- og høstbeiting i de mellomliggende kontinentale områdene. Vinterbeiting foregår på lavbeitene på innlandet i den subalpine og lavalpine sonen. Finnmarksvidda er karakterisert av nedbørsfattig og kaldt klima.

I Troms er det i de fleste distriktene korte avstander mellom de ulike sesongbeitene, og de er ofte innen samme distrikt. Områdene i Troms består hovedsakelig av grøntbeiter, og i mindre grad av lavbeiter. Klimatisk sett er vinterbeiteforholdene, med mye nedbør og høy frekvens av tine-fryse perioder, ofte begrensende for næringen.

Reindriften i Nordland har et todelt flyttemønster hvor noen distrikter flytter til grenseområdene eller på vinterbeite i Sverige, mens andre har sine vinterbeiter langs kysten. Vinterbeitene inn mot grensetraktene og i Sverige er karakterisert av et mer nedbørsfattig innlandsklima.

I Nord-Trøndelag har de fleste distriktene kystnære vinterbeiter, men det foregår også vinter­beiting lenger inn i landet. Kystområdene karakteriseres av vanskelige beiteforhold. Flyttingen i Sør-Trøndelag/Hedmark foregår i hovedtrekk fra barmarksbeiter i nord til vinterbeiter i sør. Tamreinlagene nytter kystnære høyfjellsområder nordvest som barmarksbeite, og mer kontinentale og lavereliggende fjell- og skogsområder i sørøst som vinterbeite.

Siden reindriften drives på naturens premisser, er den generelt sårbar i forhold til ytre påvirkninger som klima, i tillegg kommer forstyrrelser fra andre næringsinteresser og rovvilt med videre. Ytre påvirkninger har betydning for tilgang på beite, og klima vil også ha en direkte effekt på kvalitet og kvantitet av beite. Dette har også betydning for områdebruk, flytteveier og flyttetidspunkt.

Effekt av klimaendringer

På grunn av de ulike driftsbetingelsene reindriften møter i de ulike områdene vil effekten av klimaendringene oppleves forskjellig. Effektene kan også endres over tid. Det vil si at reindriften møter ulike utfordringer i de ulike områdene, og at endringene i nær framtid kan overskygges av andre effekter mot slutten av århundret. Basert på erfaringer i den senere tid er det registrert både positive og negative klimaeffekter for reindriften. Det er knyttet stor usikkerhet til hvor sterk den globale temperaturøkningen kommer til å bli, og muligheten til å forutsi ulike effekter varierer betydelig. Antagelig kan de negative effektene, særlig vinterstid, komme til å overskygge de positive effektene for reindriften.

Vegetasjonsmessig vil økte temperaturer sommer, høst og vår føre til gjengroing og forbuskning av åpne heisamfunn, og til en heving av skog- og tregrensa. Dette medfører en reduksjon av viktige sommerbeite- og vinterbeiteområder som ligger i de subalpine og lavalpine områdene, som for eksempel lavbeitene på Finnmarksvidda. På sommerbeite vil det for eksempel bli en reduksjon av snøleier som gir næringsrikt beite utover sesongen. Reduksjonen av sommerbeiteområdene kan i noen grad kompenseres av lengre vekstsesong og en generell økning i planteproduksjonen.

Økte vintertemperaturer vil ha ulike effekter på beitetilgjengeligheten som følge av regionale forskjeller. Innlandsområdene som nå preges av et kontinentalt klima, vil bli mer usikre som vinterbeite som følge av økt sannsynlighet for tine-fryse-sykluser. Mildvær i kombinasjon med mye nedbør kan medføre «låsing» av beitene ved en påfølgende kuldeperiode. De kystnære områdene som i dag preges av hyppige tine-fryse-sykluser, vil bli mindre usikre på grunn av at temperaturen det meste av vinteren vil ligge over null grader. I disse områdene vil det hovedsakelig være bart om vinteren, og eventuell snø eller is vil tine raskt på grunn av den økte temperaturen. Både lengre vekstsesong og bedre vinterforhold i de kystnære områdene kan i noen grad kompensere for økt usikkerhet i de kontinentale områdene. Dette gjelder særlig der det er tilgang til alternative beiteområder langs en kyst – til innlandsgradient.

I tillegg til disse hovedeffektene vil det trolig være indirekte effekter som blant annet økt forstyrrelse av insekter og økt risiko for parasitter og andre sykdommer. Høyere sommertemperaturer og mindre tilgang på snøleier vil føre til økt varme- og insektsplage og en økning i vektorbårne sykdommer. Utbrudd av sykdommer, for eksempel reinens hjernemark og bukhulemark, har vist seg å være klimarelatert. Utbrudd av pasteurellose har blitt relatert til varme somre hos reinsdyr samt hos vilt.

I tillegg vil arealkonflikter i forhold til andre interesser øke. Blant annet kan vinterturismen i enda sterkere grad presses til mer snøsikre områder lengre nord og høyere i terrenget. Ugunstige klimatiske forhold kan videre hindre arbeidet med tilsyn med flokken, som igjen kan føre til at den sprer seg og blir mer utsatt for tap som følge av sykdom, ulykker og rovdyr.

Tilpasningsmuligheter

De klimatiske endringene vil ha varierende effekter på vinterbeiteforholdene geografisk sett. Kystnære beiteområder vil bli sikrere, da vinterklimaet vil bli stabilt mildt og mer snøfattig. De mest kontinentale beitene kommer til å bli minst rammet av tine-fryse-sykluser og vil derfor ha gode vinterbeiteforhold over en lengre periode. Relativt sett vil derfor disse to typene vinterbeiteområder få økt betydning for reindriften. Mindre snømengder og lengre vekstsesong gir også muligheter for andre tilpasninger om vinteren, blant annet å bruke andre sesongbeiteområder. Tilsvarende tilpasninger kan i framtida få økt betydning, både som alternativer og permanente løsninger.

Forlenget bruk av sommerbeiteområdene på øyer og halvøyer er kanskje den bruksendringen som det ligger best til rette for. Mest effektivt kan det kombineres med høstslakting i eller ved overgangen mellom sommer- og høstbeiteområdene. Med vanskeligere vintre vil høstslakting også være gunstig for å redusere tap i utsatte dyrekategorier. Mildere vintre på kysten kan bety økt bruk av kystnære vinterbeiter. Gjennomføring av endringer i driftsmønsteret som skissert over i dette avsnittet, bygger på et antall forutsetninger. Tilgangen til de aktuelle områdene bør blant annet ikke være hindret av bruk fra andre næringsinteresser.

Mulighetene for tilpasning er også regionalt svært ulike. I Finnmark, og til dels Sør-Trøndelag/Hedmark, er det tett mellom reinflokkene og alternative vinterbeiteområder er få. Bruk av kystnære vinterbeiter kan være aktuelt i noen områder. I de øvrige reinbeiteområdene fra Troms til Nord-Trøndelag har de fleste ulike typer beiteområder innen eget reinbeitedistrikt, og kan skifte til alternative beiteområder ved behov. Ulempen i disse områdene er at reindriften i større grad må tilpasse seg andre næringers arealbruk og rovvilt. De beste beitetilpasningene vurdert fra et reindriftsfaglig synspunkt vil derfor ikke alltid la seg gjennomføre i praksis.

Tiltak og forskningsbehov

Det ligger betydelig usikkerhet i hvordan ulike klimaeffekter vil virke sammen, og hvordan de vil påvirke de ulike reinbeiteområdene. Det er behov for å forske på enkeltprosesser som det i dag ikke er god nok kunnskap om, og samvirke mellom de ulike prosessene. Kobling av vitenskap og erfaringsbasert kunnskap i næringen kan bidra til ny kunnskap om tilpasningsmuligheter. Kartlegging av beite- og bruksområdene for reindriften, hvilke områder næringa har særlige interesse av å ivareta og hvordan disse påvirkes av klimaendringene (både positivt og negativt), er viktig.

Tap i reindriften skyldes flere faktorer, som ugunstige vær- og beiteforhold, rovvilt, sykdom og ulykker. Det er en tydelig negativ sammenheng mellom dyrets kondisjon og tap. Dårlig beitetilgang øker tapene, og det er derfor viktig å styrke kunnskapen om sammenhengen mellom beitetilpasning, arealtilgang, rovvilttrykk og effekter av et endret klima i forhold til tap i reindrifta.

På dyrehelsesiden er det et behov for økt satsning på beredskap, diagnostikk og forskning innen reinhelse- og velferd samt interaksjonen mellom rein og andre husdyr.