2 Klima i endring

2.1 Det globale klimabildet

Kunnskapen om de globale klimaendringene ble oppsummert i St.meld. nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk, med basis i blant annet rapportene fra FNs klimapanel.

Fjerde hovedrapport fra FNs klimapanel ble lagt fram i november 2007. Klimapanelet slår fast at den globale oppvarmingen er utvetydig. Gjennomsnittstemperaturen i atmosfæren og havene har økt, det foregår en storstilt nedsmelting av is, og det gjennomsnittlige havnivået øker. Observasjoner fra nesten alle kontinenter og de fleste havområdene viser at mange naturlige systemer blir påvirket av regionale klimaendringer, spesielt temperaturøkninger.

Den globale oppvarmingen drives av utslipp av menneskeskapte klimagasser (CO₂, metan, lystgass og halokarboner) og forsterkes av faktorer som påvirker hvordan solstrålingen absorberes eller reflekteres når den når jorda. Klimapanelet konkluderer med at det er meget sannsynlig at den observerte økningen i temperatur siden midten av det 20. århundre hovedsakelig har sin årsak i økende menneskeskapte klimagassutslipp. Klimapanelet viser videre til at det er bred enighet om og godt vitenskapelig belegg for at med dagens klimapolitikk vil de globale utslippene av klimagasser fortsette å øke de neste tiårene. Klimascenarioene FNs klimapanel omtaler viser at temperaturen trolig vil øke med 0,2 °C per tiår de neste to tiårene. Selv om utslippet av klimagasser holdes på 2000-nivå vil temperaturøkningen trolig være 0,1 °C per tiår. Avhengig av forutsetningene for scenariobetraktningene videre, vil temperaturen i perioden 2090–2099 kunne bli 1,8–4,0 °C høyere enn i perioden 1990–1999.

Klimapanelets vurderinger og prognoser viser tydelig at det vil være helt nødvendig å gjennomføre tiltak som innebærer reduksjon av menneskeskapte klimagasser og tiltak som reduserer sårbarhet for endringer i klimaet. Samtidig viser FNs klimapanel til at det generelt sett er gode økonomiske forutsetninger for å redusere utslippene, at utslippsreduksjoner gir store samfunnsmessige gevinster, og at det allerede i dag finnes politikk og virkemidler som gjør det mulig både å begrense veksten i utslippene og redusere dem.

Ifølge Klimapanelets fjerde hovedrapport var utslippene av menneskeskapte klimagasser i 2004 på 49 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter, det vil si 70 prosent høyere enn i 1970.

CO₂-utslippene utgjorde 77 prosent av dette. De mennskeskapte utslippene har ført til en økning av CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren på 36 prosent siden førindustriell tid. Konsentrasjonen ventes å fordoble seg i løpet av omtrent 50 år, dersom den nåværende utslippstrenden fortsetter. Dagens CO₂-konsentrasjon er den høyeste på minst 650 000 år.

CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren har økt fra maksimumsverdier på om lag 280–290 ppm (ppm = parts per million) i førindustriell tid til om lag 387 ppm i 2008. Den årlige økningen av CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren har gjennomsnittlig vært på 1,9 ppm i perioden 1995–2005. CO₂ er en viktig del av det naturlige karbonkretsløpet, men menneskeskapte utslipp fører til at balansen forrykkes.

Rundt 7,2 milliarder tonn karbon slippes ut på grunn av brenning av fossilt brensel og lignende, mens avskoging av tropeskoger bidrar med om lag 1,6 milliarder tonn. Dette gir til sammen menneskeskapte utslipp på rundt 32 milliarder tonn CO₂.

Metan (CH₄) er en annen sentral drivhusgass. Konsentrasjonen av metan har steget med 150 prosent siden 1750. De viktigste kildene til utslipp av metan er husdyrhold, rismarker, søppelfyllinger, produksjon og transport av naturgass og utvinning av kull. Beregninger som er gjort viser relativt klart sammenfall mellom folketallet på jorda og metankonsentrasjonen. Det er derfor all grunn til å tro at også den økte metankonsentrasjonen skyldes menneskelig aktivitet. Økningen i metankonsentrasjonen fortsetter, men trenden er ikke like klar som for CO₂.

Lystgass er den tredje store drivhusgassen. Konsentrasjonen av lystgass har økt med 18 prosent siden 1750. Mikrobiologisk aktivitet i jordsmonnet er hovedkilden til utslipp av lystgass. Produksjon og bruk av mineralgjødsel som inneholder nitrogen begynte i det tjuende århundret, og er også en hovedårsak til veksten i lystgassutslippene. Forbrenning av fossile brensler og avgassrensing ved katalysator på biler er andre kilder av betydning.

l tillegg til de naturlig forekommende klimagassene som karbondioksid, metan og lystgass, kommer klor- og fluorforbindelser. Disse inngår ikke i noe naturlig kretsløp, og framstilles primært i industrien. Dette er klimagasser som har liten relevans for landbrukssektoren.

Klimapanelet anslår at en stabilisering av klimagasskonsentrasjonen på 445–490 ppm CO₂-ekvivalenter vil gi en økning i middeltemperatur på 2,0–2,4 °C i forhold til førindustrielt nivå. Dette vil innebære at utslippene i 2050 må ligge 50 til 85 prosent under 2000-nivået.

Selv om det blir satt i verk umiddelbare kutt i klimagassutslippene, vil det gå mot store klimaendringer de neste 20–30 årene som følge av tidligere utslipp og klimagassenes lange oppholdstid i atmosfæren.

Kilde: FNs klimapanels fjerde hovedrapport.

Klimaendringene vil ha konsekvenser verden over. Klimapanelets scenarioer beskriver flere hendelser med ekstremvær, nedsmelting av is, flom, økt havnivå, og konsekvenser for vannforsyning, økosystemer og menneskers helse. Klimaendringene ventes også å gi store konsekvenser for jordbruksproduksjon og tilgang til mat og fisk.

Landbruket påvirkes

Landbruket globalt erfarer allerede i dag mer ekstremvær, stormer og intense tørkeperioder. Regnskyll og oversvømmelser fører til tap av avlinger og erosjon fører til forringelse av jordsmonnet og lavere produksjon. Vekstvilkårene forverres og jorda utarmes. Ekstremværet påvirker plantenes naturlige vekstmiljø og medfører et større omfang av ulike plantesykdommer.

Landbruket i deler av Asia har vært spesielt utsatt for ekstreme nedbørsmengder. Ekstrem tørke rammer spesielt områder som allerede er svært sårbare, som i Afrika hvor Sahel-regionen, Afrikas horn og det sørlige Afrika er spesielt utsatt. I Sahel-regionen fører økt temperatur i kombinasjon med minkende nedbørsmengder til en kortere vekstsesong.

Endringer i nedbørsmønsteret har blant annet hatt en negativ effekt på produksjon av ris, mais og hvete de siste tiår. FAO har beregnet at i de områdene som blir hardest rammet av klimaendringene kan avlingene bli redusert med opptil 50 prosent i tidsrommet 2000–2020.

På nordlige breddegrader gir klimaendringene lengre vekstsesong, med muligheter for økt avkastning og dyrking av nye typer vekster. For eksempel vil noen planter som nå hovedsaklig dyrkes i lavereliggende områder sør i Europa, som mais, solsikkeolje og soyabønner, kunne dyrkes lenger mot nord og i høyereliggende områder. Både i Eurasia og Nord-Amerika er det allerede registrert lengre vekstsesong.

Økte gjennomsnittstemperaturer fører til at nye landarealer kan nyttes til landbruk. For Nord-Amerika er det anslått en økning i areal egnet til landbruksproduksjon på 20–50 prosent. Tilsvarende er det for Russland anslått en økning på omkring 40–70 prosent. Afrika sør for Sahara vil kunne tape landarealer for matproduksjon i stør­relsesorden opp mot ni prosent i forhold til i dag. Klimapanelet anslår at for å opprettholde veksten i verdens matproduksjon må ytterligere 185 millioner hektar med jordbruksareal, det vil si nesten 200 ganger det norske jordbruksarealet, med naturlig vanning tas i bruk, og i tillegg ytterligere 60 millioner hektar med landbruksjord med kunstig vanning. Bruk av større arealer vil medføre økte utslipp av klimagasser, og gi effekter på det totale klimagassregnskapet.

De siste 40 årene har produktiviteten i landbruket økt de fleste steder blant annet på grunn av teknologiske forbedringer, bedre plantesorter, bedre sykdomskontroll og mer gjødsling. FNs klimapanel understreker at for å opprettholde produktivitetsøkningen er en videre satsing på disse områdene en forutsetning.

Klimaendringer, landbruk og fattigdomsbekjempelse

Et viktig aspekt ved utfordringene som følger av klimaendringene er at mange av de delene av verden som er mest sårbare for klimaendringer mang­ler nødvendig kompetanse for å tilpasse seg. Utvik­lingsland har i størst grad merket effekten av klimaendringene, men er samtidig dårlig rustet til å tilpasse seg dem. Institusjonelle forhold og kapasitetsmangel begrenser tilgangen til nødvendig kapital og teknologi. Samtidig med at avlingene blir dårligere, oppstår det økt press på marginale landområder og det er en tendens til at lite bærekraftige teknikker brukes i matproduksjonen. Dette kan ytterligere forsterke forringelse av jordsmonn, mangel på vann og true biologisk mangfold. Denne ødeleggende dynamikken svekker befolkningens livsgrunnlag, truer matsikkerheten, og kan på sikt føre til folkeforflytning i stor skala.

2.1.1 FNs klimapanels vurdering om jordbruk

Jordbruksarealet dekker 5 023 millioner hektar av landområdene i verden, det vil si om lag 38 prosent. Av dette er 69 prosent beiteland og 28 prosent dyrket jord. Det totale jordbruksarealet har økt med 500 millioner hektar de siste fire tiårene og vil fortsette å øke. Økt produktivitet har gitt økt tilgang på mat per innbygger, selv om jordbruksareal per innbygger har gått ned.

Det foregår en stor, årlig utveksling av CO₂ mellom atmosfæren og jordbruksarealer. Nettoen av opptak og utslipp i dette kretsløpet antas å være nær null. De prosessene som har innvirkning på jordbrukets rolle i klimasammenheng er:

• endringer i jordbruksjordas lager av karbon, eller endringer i arealbruk

• utslipp av metan (CH₄) gjennom at organisk materiale nedbrytes i oksygenfattige omgivelser, slik som i fordøyelsen hos drøvtyggere og i lager av husdyrgjødsel

• utslipp av lystgass (N₂O) gjennom mikrobiell omdanning av nitrogen i jord og gjødsel

Jordbruket bidrar med mellom 10 og 14 prosent av de totale utslippene av klimagasser på globalt nivå. I perioden fra 1990 til 2005 økte utslippene av andre gasser enn CO₂ fra landbruket med 17 prosent (tilsvarende 58 millioner tonn CO₂-ekvivalenter per år). FNs klimapanel forventer at utslippene av lystgass øker med 30–60 prosent fram mot 2030 og at utslippene av metan øker med 50 prosent fram mot 2020 i forhold til 1990 på globalt nivå. Utslippene forventes å øke som følge av befolkningsvekst og økende total etterspørsel etter mat. Økningen av utslippene vil først og fremst skje i u-landene. Vest-Europa er en av regionene i verden hvor FNs klimapanel forventer en reell nedgang i utslippene. Hovedårsaken til dette er politikken som føres i EU og andre land, og økonomiske begrensninger på landbruket.

Klimagassutslippene fra jordbruket framover er avhengig av en rekke forhold som sosio-økonomisk utvikling, befolkningsvekst, spisevaner, tek­nologi med videre. Økt bruk av bioenergi fra landbruksprodukter kan gi lavere utslipp av klimagasser. Mindre eller ingen jordarbeiding reduserer energibruken og øker karbonlagringen i jorda. Det er samtidig usikkerhet om fortsatt vekst i produktiviteten per hektar, og hvilken klimaeffekt økt bruk av marginal jord gir. Vanning og mineralgjødsel kan øke energibruken. Økt forbruk av kjøtt kan medføre arealbruksendringer og økt forbruk av kraftfôr. Mer intensiv produksjon av storfe-, fjørfe- og svinekjøtt gir økte gjødselmengder. Handel med landbruksvarer vil også gi økt energibruk og økte utslipp.

FNs klimapanel holder fram tre viktige strategier for å fremme et mer klimavennlig landbruk:

• redusere utslipp gjennom effektiv behandling av karbon og nitrogen i økosystemene

• forsterke fjerningen av klimagasser fra atmosfæren gjennom å bygge karbonlagre

• unngå eller fortrenge utslipp gjennom bruk av bioenergi til erstatning for fossilt brensel

FNs klimapanel mener at tiltak i landbruket kan spille en viktig rolle i klimasammenheng, gjennom økt karbonbinding, reduksjon i klimagassutslipp og leveranser av biomasse til energibruk. En stor andel av det potensielle bidraget fra landbruket stammer fra lagring av karbon i jord, noe som har sterke synergieffekter med bærekraftig landbruk og generelt reduserer sårbarheten for klimaendringer.

De ulike strategiene er spesifisert i ulike tiltak og virkemidler for et klimavennlig landbruk i ulike deler av verden.

Jordbrukspraksisen kan eksempelvis forbedres ved å øke avlingene og ytelsen i husdyrproduksjonen og gjennom å øke mengden karbon som går inn i produksjonen slik at den kan lagres. Konkret kan dette innebære bruk av forbedret plantemateriale, økt veksling mellom ulike vekster på samme areal, bruk av fangvekster og å unngå brakklegging av mark. Økt bruk av gjødsel må vurderes opp mot utslippene av lystgass fra jorda og mot utslippene av karbon fra produksjonen av gjødsel.

Gjødslingspraksisen kan forbedres både på dyrket mark og beitemark gjennom blant annet å tilpasse nitrogenmengden ut fra presise beregninger av behovet i plantene, bruk av gjødsel med kontrollert frigjøring av nitrogen og bruk av nitrogen på riktig tidspunkt.

Planteproduksjonen kan endres i retning av vekster som binder mer karbon enn de som dyrkes i dag. Dette kan for eksempel skje gjennom å konvertere åkerland til beitemark, tilbakeføre drenert land til våtmark eller gjennom skogplanting.

Endringer i fôringsregimer kan også gi positive klimabidrag. Mer bruk av kraftfôr til erstatning for grovfôr og tilsettingsstoffer i fôret som skal redusere metandannelsen har vært forsøkt. Ytterligere forskning er nødvendig for å vurdere totaleffekten av dette.

Utslippene fra husdyrgjødsel kan reduseres gjennom bedre lagring eller gjennom å utnytte gassene som energikilde. Nedkjøling av gjødsel, bruk av deksel, mekanisk utskilling av tørrstoff og slam eller fanging av gassene er tilgjengelig teknologi. De reelle mulighetene for å ta vare på gjødselen fra beitedyr er imidlertid små. Det er også vanskelig å vurdere de totale klimaeffektene av en del at tiltakene på dette feltet.

Bioenergi fra energivekster eller landbruksavfall er kilder til å erstatte fossilt brensel. Både direkte brenning og prosessering til biodrivstoff er aktuelt. Konkurransen om jord til matproduksjon og de totale miljøeffektene må studeres nærmere. Afrika sør for Sahara, Latin-Amerika og Øst-Europa er områdene med størst potensial innenfor slik produksjon.

Samlet sett mener klimapanelet at det er et stort potensial for ulike utslippsreduserende tiltak og positive klimabidrag fra jordbruket gjennom blant annet karbonlagring i jordbruksjord, og legger vekt på at det er viktig å identifisere synergieffekter mellom jordbrukspolitikk og klimapolitikk.

2.1.2 FNs klimapanels vurderinger om skog

Skog dekker om lag 3 950 millioner hektar av jordas landareal, det vil si om lag 30 prosent. Skogene dekker viktige behov for befolkningen i de fleste deler av verden og er en kilde til inntekt og verdiskaping.

Verdens skoger har en helt vesentlig rolle i den globale karbonsyklusen. FNs klimapanel slår fast at i global sammenheng og ut fra et perspektiv om bærekraftig utvikling spiller skogforvaltning en nøkkelrolle i arbeidet med klimautfordringene.

FAO har estimert hogsten av skog globalt til i størrelsesorden tre milliarder m³per år. Om lag 60 prosent går til industrielt forbruk, mens resten er hogst av ved til ulike formål. Ulovlig hogst representerer et stort problem i mange områder, og tallene for den samlede hogsten er usikre. Vurdert ut fra karbonmengde utgjør avskogingen et større kvantum enn hogst til industrielle formål.

Avskoging i tempererte strøk er anslått å stå for om lag 17 prosent av de globale utslippene av CO₂. Ifølge Klimapanelet er det mest oppdaterte anslaget på netto avskoging globalt 7,3 millioner hektar per år. Effektene av avskoging motvirkes i noen grad av økt utbredelse og akkumulering av biomasse i nordlige skoger.

På kort sikt er gevinstene i CO₂-sammenheng ved redusert avskoging i deler av verden større enn gevinstene ved tilplanting av skog. Dette skyldes at avskoging i en del skogtyper og regioner, blant annet tropisk skog, representerer en svært stor biomasse og er en stor kilde til CO₂-utslipp. Noe av forklaringen er at i tropisk skog er mye av karbonet bundet i biomasse over bakken. Klimapanelet slår imidlertid også fast at på lang sikt vil bærekraftig skogforvaltning, innrettet mot å øke karbonlageret parallelt med en årlig produksjon av tømmer, fiber eller energi fra skogen, gi best effekt i arbeidet med å motvirke klimaendringene. Et usikkerhetsmoment vil være hvordan verdens skoger påvirkes av de globale klimaendringene, og i hvor stor grad CO₂-opptaket vil fortsette å øke eller stagnere når CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren øker.

FNs klimapanel peker på at tiltak knyttet til finansiell bistand til skogforvaltning, med sikte på å øke skogarealet, redusere avskogingen, vedlikeholde og forvalte skogene, og tiltak knyttet til regulering i arealforvaltningen og gjennom lovverk, er effektive virkemidler.

Klimapanelet holder også fram følgende tiltak og aktiviteter som allerede er tilgjengelige og i bruk:

• aktiv skogskjøtsel og tilplanting

• redusert avskoging

• bruk av treprodukter

• bruk av skog til bioenergi til erstatning for fossilt brensel

• planteforedling med sikte på økt biomasseproduksjon og karbonbinding

• forbedret overvåking med sikte på analyse av potensialet for karbonbinding i vegetasjon og jord, og med sikte på kartlegging av arealendringer

Klimapanelet slår også fast at skogbruk kan gi viktige bidrag til en klimatiltakspakke til en lav kostnad, og gi positive synergieffekter i forhold til tilpasningsstrategier og bærekraftig utvikling. Panelet mener disse mulighetene svekkes av institusjonelle forhold og manglende politisk vilje til å implementere tiltak.

2.2 Klimascenarioer for Norge og effekter på norsk landbruk

2.2.1 Hva klimaendringene innebærer for Norge – det generelle bildet

Landbruket i Norge står overfor store utfordringer. Parallelt med tilpasning til et internasjonalt handelsregime er det behov for strukturelle tilpasninger som gir mer lønnsom drift. Endringer i klimaet er i dagens situasjon en annen sentral utfordring som kommer i tillegg til de økonomiske og strukturelle utfordringene i landbruket.

Temperaturscenarioene for Norge innebærer en større oppvarming i innlandet enn langs kysten, større i nord enn i syd, og i nordlige områder større oppvarming vinter enn sommer. Nedbøren vil trolig øke med 10–15 prosent, men i kyststrøkene kan økningen bli 15–20 prosent. Østlandet vil trolig få redusert nedbør. Det vil trolig også bli en økning i frekvensen av høye vindstyrker.

Sett i et langsiktig perspektiv vil temperaturøkningen bli størst i Nord-Norge og større i innlandet enn på kysten. Vinterstid kan Norge oppleve at minimumstemperaturen øker med 3,5–4,0 °C helt i nord og 2,5–3,5 °C i resten av landet ved utgangen av dette århundret. Antall mildværsdager med minimumstemperatur over 0 °C om vinteren øker i lavlandet i hele Norge. Sommerstid vil det trolig bli opp mot tre graders økning i sørøst og omkring to grader andre steder i landet.

Nedbørsøkningen kan bli på 10–15 prosent i de fleste deler av landet. Økningen vil være størst om vinteren og høsten. Spesielt på Sør-Vestlandet og i de nordligste fylkene vil det i perioden 2030–2050 kunne komme rundt 20 prosent mer nedbør på høsten sammenlignet med perioden 1980–2000. I hele Norge vil ekstreme nedbørsmengder forekomme oftere. Østlandet vil trolig få noe mindre regn, og spesielt om sommeren vil Østlandet og Sørlandet få et tørrere klima. I deler av dette området viser beregningene en reduksjon av sommernedbør på minst 15 prosent. Mer ekstreme nedbørsmengder over kort tid øker særlig risikoen for flom og jordras.

Dersom den globale temperaturen skulle stige med tre grader i løpet av dette århundret, vil det for Norge sin del føre til at snøgrensen vil ligge opp mot 500 meter høyere enn i dag, og at snøsesongen blir kortere. Sammen med en generell økning i nedbør, vil disse to faktorene bidra til større vannføring i vassdragene om vinteren. Det kan bli betydelig flere flommer sent på høsten og om vinteren i enkelte områder, mens det om våren kan bli reduserte og tidligere snøsmeltingsflommer. Endret nedbørsmønster vil også kunne øke frekvensen av jord- og steinskred.

2.2.2 Klimaendringene – utfordringer og muligheter for landbruket

Økt jordbruksareal

FNs klimapanel har beskrevet en rekke scenarioer for klimaendringer, gitt ulike forutsetninger om utslippsbildet. For å kunne vurdere virkningen for Norge må slike modeller nedskaleres. Norsk institutt for skog og landskap har på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet vurdert hvordan utviklingen vil kunne bli når det gjelder jordbruksareal. Vurderingene er basert på FNs klimapanels scenarioer A2 og B2. A2 beskriver en svært heterogen verden med høy befolkningsvekst og langsom økonomisk og teknologisk utvikling. B2 beskriver en verden med en mer avdempet befolkningsvekst, der lokale løsninger på økonomiske, sosiale og miljømessige utfordringer står sterkt.

Generelt sett ligger Norge i den regionen av Europa hvor klimaendringene vil kunne medføre de størst positive mulighetene for landbruket. Klimaendringene vil kunne åpne opp for at større arealer blir egnet for nydyrking. Potensialet for økt jordbruksareal er sannsynligvis størst i Nord-Norge og i fjellbygdene i Sør-Norge.

Figur 2.2 visualiserer endringene. Midlere sommertemperaturer, som vi i dag (1961–90) finner langs Oslofjorden og kyststripa i Aust-Agder, vil etter B2-scenarioet omfatte store jordbruksområder som omkring Mjøsa og Randsfjorden og sørlige Østerdalen. På Vestlandet strekker sonen seg nordover til indre Sogn og Fjordane. Etter A2-scenarioet vil vi finne slike temperaturforhold helt nord til indre Nord-Trøndelag og langt opp i dalene på Østlandet. Størst endringer etter A2- og B2-scenarioene finner vi lengst nord og lengst sør i landet. A2 viser minst temperaturendring langs kysten fra Sognefjorden til Bodø. Forskjellen mellom A2 og B2 er minst langs kysten og størst øst for Oslo.

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap.

Temperaturøkningene som antas både i A2 og B2 vil generelt sett gi et større framtidig spillerom for valg av vekster. Arealet i grasdyrkingsområdet utvides. Korn vil kunne dyrkes i større deler av Østlandet, indre deler av Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, der nedbørsskygge vil kunne dempe eventuelle skadevirkninger av økt nedbør. Økningen i arealer med høstsådd korn vil kunne fortsette.

I sør kan det trolig bli mulig å dyrke mer varmekrevende vekster. Ifølge modellberegninger vil Sør-Norge i 2080 kunne oppleve et vær som tilsvarer det som er vanlig i dag i Tyskland og Frankrike. Den samlede effekten av økning i temperatur og økte CO₂-konsentrasjoner er avgjørende for hvor stort utbyttepotensialet for de enkelte sortene blir.

Grasproduksjon vil kunne økes og beitesesongen forlenges, men mer nedbør vil også gi mer kjøreskader og større behov for grøfting av dårlig drenert jord (leirjord, myrjord). Mindre snø og is på senvinteren vil redusere risikoen for vinterskader på eng. Høyere temperatur uten tilsvarende økning av nedbør vil gi større nedbørsunderskudd og økt behov for vanning.

Erosjonsrisikoen på jordbruksarealet vil øke dersom åkerarealene vokser på bekostning av permanent grasdekke. Større høstkornarealer på bekostning av stubb/fangvekst/grasdekke vil forsterke denne tendensen ytterligere. Endringer i nedbørsmønster vil være avgjørende for hvor sterkt dette slår ut i praksis.

Andelen mulig dyrkingsjord i de beste klimasonene er i dag lav, men under framtidige temperaturregimer vil denne andelen øke betraktelig. Potensiell dyrkingsjord over dagens skoggrense vil komme i tillegg til de arealene som i dag er registrert, men disse blir liggende i de minst gunstige klimasonene.

Nærmere om planteproduksjon generelt

Selv om et betydelig mildere vinterklima i utgangspunktet kan gi bedre overvintringsmuligheter for en del vekster, økt mulighet for å ta i bruk nye dyrkingsområder, flere avlinger i året og mulighet for å dyrke nye vekster, vil et mer variert og ustabilt klima også gi utfordringer i planteproduksjonen.

Økte nedbørsmengder vil ha stor betydning for jordbruket, både når det gjelder valg av vekster og i forhold til såing, jordarbeiding og innhøsting. Intense nedbørsperioder vil kunne føre til erosjon med avrenning av matjord og viktige næringsstoffer. Særlig langs kysten er det stor potensiell erosjonsrisiko på grunn av kupert terreng. Det vil bli større behov for drenering og forebygging av erosjonsskader. Nedbørsintensiteten kan få betydning for lokalisering av produksjoner basert på åpen åker versus produksjoner basert på flerårige grasvekster. Samtidig som lengre vekstsesong gir muligheter for valg av andre arter og sorter med lenger veksttid, vil økende nedbør medføre vanskeligere innhøstingsforhold. Økte avlinger og bruk av sorter med lengre veksttid samsvarer ikke nødvendigvis med kvalitet i planteproduksjonen og matprodukter. Økt nedbør i blomstringsperioden kan dessuten redusere fruktavlinger, fordi regn og medfølgende lavere temperatur skader blomstringsorganene og hemmer befruktningen.

Plantene forbereder seg fysiologisk på kalde og varme perioder. Ved klimaendringer vil plantene måtte tilpasse seg på en annen måte enn i dag. Dette kan føre til større høst- og vinterskader, for eksempel i høstkorn og i skog. Mindre nedbør om sommeren på Østlandet og Sørlandet kan gi tørkeproblemer i mange vekster. Skader forårsaket av sopp og insekter vil kunne forekomme hyppigere med et varmere og mer nedbørrikt klima. Siden enkelte sopper også produserer giftstoffer som kan ha betydning for mattryggheten, vil det være nødvendig med intensiverte kontroller i deler av planteproduksjonen. Med et varmere og fuktigere klima følger også risikoen for økt ugrasvekst og utbrudd av plantesykdommer. Dette er av mange årsaker uheldig, og vil i tillegg bety et økt behov for bekjemping, herunder bruk av plantevernmidler.

Nærmere om skog

De globale klimagassutslippene fører til økt CO₂-konsentrasjon i atmosfæren, økt temperatur og økt nedbør. Alle disse faktorene vil bidra til økt plantevekst over store deler av kloden. Samtidig med at skogens vekst fremmes ved klimaendringene overrisles fortsatt skogen i Europa og Norge med nitrogenforbindelser som kommer ved nedbør. Tilførslene av nitrogen er helt oppe i 20 kilo per hektar per år i Sørlandsregionen, noe som gir en betydelig gjødslingseffekt, endring av vegetasjonssamfunn og potensiell heving av markas produksjonsevne med flere bonitetstrinn. Samlet sett er det mange faktorer som trekker i retning av en langt større produksjon av biomasse.

Økende temperatur vil trolig føre til mer vinter- og vårfrostskader på skogen som følge av tidligere start av vekstsesongen. Det er også sannsynlig at tørkeproblemene øker for skogen på Sørlandet og i Øst-Norge, med økt nålefelling, kroneutglisning og avdøing av småplanter som resultat. På tørkesvak mark vil granskogen trolig bli fortrengt til fordel for furuskog.

En ny rapport fra Norsk institutt for skog og landskap fra 2008 viser til at omfanget av stormskader kan øke i årene framover, særlig høst- og vinterstid. I perioden 1870–1950 var stormskader relativt sjeldne og skadeomfanget (i Europa) var under 20 millioner kubikkmeter per storm. De siste 50 årene har frekvensen økt og skadeomfanget for hver storm er blitt større. En moderat økning i vindhastighet kan føre til en stor økning i volumet av vindfelt virke. Skogbehandlingen har stor betydning for omfanget av stormskader. Gjennom skogskjøtselen kan treslagsvalg, tetthet i skogbestandet med videre påvirkes, og bidra til å gjøre skogen mer robust i forhold til vindskader.

Et varmere klima vil føre til at mange insekter vil øke sin utbredelse mot nord. Naturlig forekommende arter i Norge, som furubarveps, furuspinner, fjellbjørkemåler og flere arter barkbiller vil potensielt kunne bli større skadegjørere på skog enn i dag. De siste årene har det vært unormalt store angrep av rød furubarveps i Hedmark og Østfold. Landbruks- og matdepartementet har medvirket til finansiering av et prosjekt som blant annet skal vurdere skadebegrensende tiltak. Andre arter som så langt ikke har gjort vesentlig skade i Norge, vil kunne etablere seg som skadegjørere. Dette gjelder blant annet furumåler, barskognonne og vanlig furubarveps. Skadegjørere som hittil ikke har vært utbredt i Norge, som for eksempel mange fremmede barkbiller, sibirfuruspinner og furuvednematode, kan potensielt komme til Norge gjennom blant annet treemballasje og importtømmer. Dette er arter som kan gi stort skadeomfang i norsk skog. For å forebygge og forhindre dette ble det fra 2009 innført krav om spesiell behandling av treemballasje.

Kilde: Foto: Dan Aamlid, Norsk institutt for skog og landskap.

Soppfloraen i norsk skog vil også dra fordel av et varmere klima og lengre vekstsesong. I deler av landet der klimaet blir tørrere og varmere vil frekvensen av rotråte og honningsopp kunne øke, dels på grunn av tørkeskader på røtter, og dels på grunn av kroneutglisning og dårligere vitalitet og forsvarsevne. Større omfang av vinter- og vårfrost som følge av tidligere vekststart og vekslinger mellom pluss- og minusgrader vil trolig medføre økende knopp- og greintørkesopp. I Sør-Norge vil et tørrere og varmere klima kunne føre til økt utbredelse av blant annet almesyke.

Nærmere om husdyr og vilt

Økt temperatur og plantevekst vil kunne gi bedre utmarksbeite for husdyr og forlenge beitesesongen. Kombinasjonen med mer nedbør om høsten kan imidlertid også virke i retning av en forkortet beitesesong ved at innmarksbeite om høsten må reduseres. Mye nedbør i form av regn om vinteren kan også gi økte problemer med isdekke i en del områder, og blant annet føre til vanskeligere beiteforhold for blant annet rein. Sykdommer hos husdyr og vilt som overføres med insekter og andre sykdomsbærere vil sannsynligvis få en større utbredelse ved mildere klima. Hvis gjennomsnittstemperaturen på vinteren stiger, vil en rekke sykdommer kunne forflyttes stadig lengre nord og høyere opp i fjellet. Vi må forvente å få hyppigere utbrudd av nye sykdommer som ikke har vært påvist i Nord-Europa tidligere. Dette omfatter også sykdommer som er overførbare fra dyr til mennesker, såkalte zoonoser. Endring av de klimatiske forholdene vil også kunne påvirke velferden for det enkelte husdyrindivid, avhengig av artens og individets tilpasningsevne og hvilke reelle klimaendringer som inntreffer.