5 Landbrukets klimagassregnskap

Norge har internasjonale rapporteringsforpliktelser etter Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen. Utslipp av klimagasser fra landbruksproduksjon og opptak av CO2 for skog og landarealer inngår i rapporteringen. Norge skal ha et best mulig klimagassregnskap for å kunne gjennomføre treffsikre og effektive klimatiltak i landbruket. Data som brukes i klimagassregnskapet og rapporteres internasjonalt er basert på best mulig tilgjengelige metoder og data. Norges klimagassregnskap ble revidert og godkjent av et team fra FNs klimapanel i 2007. Det er likevel en kon­tinuerlig oppgave å forbedre metodikken og datagrunnlaget.

5.1 Landbrukets klimagassregnskap

Om klimagassregnskapet

Norge er etter Klimakonvensjonen forpliktet til å etablere et utslippsregnskap og årlig rapportere de nasjonale klimagassutslippene etter kilde, samt opptaket av klimagasser. Utslippsregnskapet under Klimakonvensjonen skal gi et fullstendig bilde av netto utslipp og opptak i det enkelte land for alle sektorer. Det omfatter bare menneskeskapte utslipp, ikke naturlige utslipp fra for eksempel myr og hav.

Framforhandlingen av Kyotoprotokollen førte til utslippsforpliktelser for de fleste land. Rapporteringen etter Kyotoprotokollen skal vise hvordan disse utslippsforpliktelsene følges opp, og regelverket omfatter bokføring av opptak og utslipp. Opptak av klimagasser er, med noen få unntak, i liten grad med i Kyotoregnskapet.

Rapporteringen skal skje etter et standardisert format og detaljerte retningslinjer. Statens forurensningstilsyn (SFT) er ansvarlig for å rapportere klimagassregnskapet både under Klimakonvensjonen og i henhold til Kyotoprotokollen, i nært samarbeid med Statistisk sentralbyrå (SSB) og Norsk institutt for skog og landskap. SSB er ansvarlig for modellen bak regnskapet og for dokumentasjonen for sektorer utenom skog og arealer. Norsk institutt for skog og landskap står for beregningene som omfatter arealbruk og arealbruksendringer (Land Use, Land Use Change and Forestry – LULUCF). LULUCF-beregningene finansieres av SFT og Landbruks- og matdepartementet. Det er lagt opp til en videreutvikling av rapporteringen der jordbruk, skog og annen arealbruk blir behand­let mer i sammenheng (AFOLU – Agriculture, Forestry and Other Land Use). Partenes endelige godkjenning av dette rapporteringsopplegget gjenstår, og Norge har foreløpig ikke rapportert etter AFOLU-opplegget.

Det er forutsatt at landene løpende forbedrer metodikken og datagrunnlaget for beregning av utslipp og opptak. Dersom metodene forbedres, vil det normalt medføre at utslippstallene beregnes på nytt for alle år for å sikre konsistent metodikk over tid.

Klimagassregnskapet for landbruket

Klimagassregnskapet for landbruket omfatter utslipp og opptak av klimagasser som er knyttet til hva arealene brukes til og arealbruksendringer over tid. Dette omfatter utslipp knyttet til jordbruk og skogbruk, for eksempel som følge av husdyrbruk, grøfting, gjødsling med videre. Bruk av fossile energikilder, fyringsolje til oppvarming, transport og lignende rapporteres ikke i tilknytning til regnskapet for landbruk, men hører inn under andre sektorer i klimagassregnskapet. Her er imidlertid også disse regnskapspostene tatt med i enkelte tabeller og figurer for helhetens skyld.

Nasjonale utslippstall for 2007 (i henhold til Klimakonvensjonen) for landbrukssektoren ble publisert og rapportert i april 2009. Klimagassutslippene fra jordbruket har vært forholdsvis stabile over tid og er nært relatert til antall husdyr, bruken av mineralgjødsel og jordarbeidingsmetodene. Samtidig bidrar skogen til en stor og økende årlig netto binding av karbon når en ser på den samlede effekten av netto tilvekst i stående skogvolum og netto endring i skogarealet.

Tabell 5.1 viser jordbrukets andel av de totale, norske utslippene, samt nettobindingen som skyldes endring i skogbiomassen, utslipp og opptak fra jordbruksarealer og arealbruksendringer i 2007. Utslipp av CO₂ fra bruk av fossile energikilder i sektoren er også tatt med i denne oppstillingen.

Oversikten viser at landbruket står for om lag ni prosent av Norges totale klimagassutslipp, og at landbruket står for om lag halvparten av utslippene av metan og lystgass i Norge. I sum utgjorde opptak og utslipp fra skog og arealer et netto opptak på 25,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2007.

Opptakssiden består av opptaket i levende biomasse på skogarealene, inkludert biomasse på arealer som er konvertert til skogarealer etter 1990 enten gjennom etablering av ny skog eller gjengroing. I tillegg kommer netto binding i strøsjiktet og skogsjord – i sum 28,0 millioner tonn CO₂.

På utslippssiden er det beregnet utslipp fra alle de andre arealkategoriene (dyrket myr, åkerland, våtmark og annet areal) tilsvarende 2,1 millioner tonn CO₂. Utslipp fra dyrket myrjord, hovedsakelig engarealer, utgjør den største andelen av utslippene fra landbruksarealene (1,9 millioner tonn CO₂). I klimagassregnskapet holdes dette utslippet konstant over år på grunn av manglende målinger. Utslippet er beregnet med bistand fra Bioforsk.

Kartleggingen av andre eng- og beitearealer har så langt trolig ikke fullt ut fanget opp et mulig nettoopptak av CO₂. En del ikke-drenerte eng og beitearealer vil trolig ha et nettoopptak av CO₂ både i jord, strøsjikt og biomasse, blant annet som følge av redusert beitetrykk og gjengroing. Karbonbindingen som skjer i jordbruksvekster (gras, korn, poteter med videre) blir i klimagassregnskapet definert som utslipp innen samme rapporteringsår, slik at nettoregnskapet blir lik null.

I tabellene nedenfor er hovedpostene i regnskapet splittet opp i en noe mer detaljert oversikt over hvordan utslippene fordeler seg på ulike produksjoner og prosesser. Dataene er hentet fra Norges rapportering til Klimakonvensjonen for 2009 (National Inventory Report 2009 Norway). Tabellene viser relevante poster knyttet til landbruk i Norge og er fordelt på Annex A-utslipp (Kyotoprotokollen) og rapportering til Klimakonvensjonen om skog, arealbruk og arealbruksendringer (LULUCF).

5.2 Norske skoger står for et betydelig årlig nettoopptak av CO₂

Det er nedfelt i Klimakonvensjonen at klimapolitikken skal inkludere tiltak for å øke opptaket av CO₂ fra skog. Konvensjonen fastsetter videre at landene skal rapportere sine utslipp og opptak av CO₂for alle sektorer, herunder det som er knyttet til skogaktivitet.

Grunnlaget for klimarapporteringen for skog er i utgangspunktet svært godt i Norge. Hovedtyngden av data hentes fra Landsskogtakseringen, et velutviklet system som ble etablert allerede i 1919. Med grunnlag i data fra denne beregnes årlig netto binding av karbon i levende og død trebiomasse, karbon i skogsjord og endringer i utslipp og opptak som skyldes endringer i omfanget av skogarealer.

Hogst av skog går inn i regnskapet som utslipp det året hogsten foregår og tømmeret tas ut av skogen. Selv om store deler av tømmeret som hogges går til produksjon av bygningsmaterialer eller andre treprodukter som bidrar til en videreføring av karbonbindingen, blir det ikke tatt hensyn til i klimagassregnskapet, jf. kapittel 6. Regnemetoden innebærer også at bioenergi fra skogsråstoff og annet råstoff fra jordbruket ikke gir noe utslipp. Utslippet ved brenning av biobrensel blir altså tatt med i regnskapet for skog før det blir biobrensel.

Netto CO₂-opptak i norske skoger har de siste årene vært i størrelsesorden 25–32 millioner tonn årlig. Dette tilsvarer omtrent halvparten av de samlede, norske klimagassutslippene. Netto CO₂-opptak varierer mellom år som følge av blant annet naturlige variasjoner i vekstbetingelser, klimaendringer, skogskjøtsel og hogst.

Som figur 5.1 viser er hoveddelen av opptaket knyttet til levende biomasse i skog. Det er også beregnet at det er et netto opptak av karbon i dødt organisk materiale og i skogsjord.

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap.

Økningen i nettoopptaket av CO₂ i skog er hovedsakelig et resultat av økende tilvekst på grunn av aktiv skogskjøtsel og etablering av ny skog gjennom flere tiår. I tillegg har endringer i retning av et varmere klima og høyere CO₂-innhold i atmosfæren (CO₂-gjødsling) bidratt til økt tilvekst. Siden 1900 har volumet av tømmer i norske skoger økt fra 350 millioner m³ til over 700 millioner m³. Samtidig har hogsten ligget relativt stabilt på om lag 10 millioner m³ per år over hele perioden. Disse to forholdene har ført til stor økning i nettoopptaket.

Skogens betydning i henhold til Kyotoprotokollen

Skogens faktiske betydning i klimagassregnskapet ble ikke fullt ut implementert i Kyotoprotokollen da den ble forhandlet fram. Dette må først og fremst ses i sammenheng med at de tallmessige forpliktelsene under protokollen ble framforhandlet før reglene for inkludering av skogtiltak ble klare.

Når Norge rapporterer til Klimakonvensjonen inneholder regnskapet alle utslipp og alt opptak av klimagasser i skog. Når Norge rapporterer til Kyotoprotokollen om hvordan utslippsforpliktelsene følges opp, blir det satt et øvre tak for hvor stor andel av CO₂-opptaket i skog som Norge kan inkludere i rapporteringen.

Kyotoprotokollen har to artikler om skog. Disse gir grunnlaget for hva landene kan ta med i regnskapet knyttet til selve utslippsforpliktelsene.

Artikkel 3.3 forplikter landene til å rapportere endringer i karbonlagre som følge av skogreising og avskoging (det vil si endring i skogarealene) som har skjedd etter 1990.

I Norge skjer det en viss avskoging gjennom blant annet utbygging av hyttefelt, boliger og næringsbygg, alpinanlegg og veier i skogsområder, som bidrar til et utslipp. Arealet er estimert til om lag 4 800 hektar per år (arealer under barskoggrensa) i gjennomsnitt i perioden 1998–2007. Norsk institutt for skog og landskap har videre estimert at dette i nevnte periode representerte et årlig, gjennomsnittlig nettoutslipp på om lag 0,6–0,7 millioner tonn CO₂ per år.

Samtidig blir det etablert skog på nye arealer, særlig ved naturlig tilgroing av lavproduktive arealer. Arealet er estimert til 60 000 hektar per år i siste tiårsperiode, men dette estimatet er svært usikkert på grunn av metodiske begrensninger. Det er også en del skogareal som tas i bruk til annen biologisk produksjon, for eksempel matproduksjon. Areal som ble konvertert til skog representerte i perioden 1998–2007 et gjennomsnittlig årlig opptak på om lag 0,3 millioner tonn CO₂. Selv om arealene som går over til skog har vært relativt mye større enn arealene som avskoges etter 1990, blir nettoen trolig negativ. Dette skyldes at det stort sett er trær med høy biomasse og tilsvarende karbonmengde som hogges på avskogingsarealer, mens det til sammenligning er en svært liten karbonmengde i unge skogplanter.

Estimatene ovenfor er begrenset til karbon i biomasse, og inkluderer ikke jord og dødt organisk materiale. Samlet anslås Artikkel 3.3 til å gi et nettoutslipp på 0,1–0,2 millioner tonn i Kyotoperioden. For Norge får følgelig denne artikkelen liten effekt på kort sikt.

Artikkel 3.4 åpner for at landene på frivillig grunnlag kan inkludere netto binding eller utslipp som skyldes aktiviteter som skogskjøtsel på eksisterende skogarealer, jordbruk på åker-, eng- og beitearealer, eller etablering av annen vegetasjon som har skjedd etter 1990.

I Kyotoprotokollen er det satt et øvre tak («cap») på hvor mye de enkelte landene kan kreditere fra skogskjøtsel under Artikkel 3.4 for første forpliktelsesperiode. For de fleste land tilsvarer dette taket tre prosent av utslippene i 1990. For Norge betyr dette at netto binding fra skogskjøtsel kan bidra til å oppfylle Norges forpliktelser med om lag 1,5 millioner tonn CO₂. I protokollen ligger det inne en bestemmelse om at landene innen utgangen av 2006 måtte beslutte om de ville benytte seg av muligheten til å inkludere skog etter Artikkel 3.4. Ut fra en helhetsvurdering av skogens rolle i klimasammenheng i dag, og ut fra at skogen bør være en del av løsningen i et framtidig klimaregime, vedtok regjeringen høsten 2006 å inkludere skogskjøtsel i Norges rapportering til Kyotoprotokollen. Regjeringen besluttet samtidig at den krediteringen Norge kan få gjennom opptak i skog etter Artikkel 3.4, skal komme i tillegg til de reduksjonsforpliktelsene og målene Norge har påtatt seg for andre sektorer. Opptaket i skog skal følgelig bidra til en overoppfylling av Norges forpliktelser etter Kyotoprotokollen, tilsvarende 1,5 millioner tonn (tre prosent av utslippsforpliktelsen i 1990) for perioden 2008–2012.

5.3 Jordbruket

5.3.1 Karbonkretsløpet i jordbruket

Opptak og utslipp av karbon fra skog, arealbruk og arealbruksendringer, slik det rapporteres til FNs klimakonvensjon, er beskrevet ovenfor. Jordbruksproduksjon er, på samme måte som ville planter og dyr, en del av karbonkretsløpet, og dermed i utgangspunktet betraktet som et nullsumspill innenfor ett år. Med det menes at det bindes og slippes ut like store mengder karbon. Negative endringer i lagerbeholdningen av karbon i jord vil bli rapportert som utslipp, mens økning i lagerbeholdningen rapporteres som binding. I tillegg kommer utslipp av metan, lystgass, og forbruk av fossil energi fra jordbruksproduksjonen.

Rapporteringen om arealbruk og arealbruksendringer synliggjør ikke bruttostrømmen av karbon i jordbrukssystemet. Framstillingen av karbonkretsløpet her, jf. figur 5.2, er ikke knyttet til den norske rapporteringen, men er en beskrivelse av hvordan jordbruksproduksjonen samspiller med karbonet i atmosfæren og hvordan karbonet forflytter seg gjennom norsk jordbruksproduksjon.

Jordbruket utnytter fotosyntesen for å produsere mat. Dette representerer en betydelig karbonstrøm gjennom matvareproduksjonen (selv om denne strømmen er liten i forhold til lagerbeholdningen i jord). Det meste av dette er forholdsvis kortvarige sykluser. Det vil si at omløpstiden fra karbon fanges i plantene til det er tilbake i atmosfæren er forholdsvis kort (målt i et klimaperspektiv). Norsk institutt for landbruksøkonomisk forsk­ning (NILF) har brukt ulike datakilder til å lage et helhetlig bilde av karbonstrømmene i norsk jordbruk. Siden karbonet inngår i forskjellige kjemiske sammensetninger viser figuren nedenfor bare karbonets vei i systemet. I den videre teksten er dette regnet om til CO₂ for noen av summene for å kunne sammenligne med andre klimagassutslipp.

Norsk planteproduksjon kan grovt deles inn i grovfôrproduksjon og produksjon av åkervekster. Karbonlagringen i grovfôrproduksjon omfatter avlingsmengden i det som blir høstet og beitet av flerårige vekster (i hovedsak gras), samt stubb og røtter. Dette utgjør et bruttoopptak tilsvarende om lag seks millioner tonn CO₂-ekvivalenter omregnet fra karbonmengden i avling, stubb og røtter.

Åkerproduksjonen tar opp brutto om lag fire millioner tonn CO₂, der kornavlingen utgjør under halvparten, mens det resterende er i halm, stubb og røtter. Samlet gir dette et brutto opptak av karbon tilsvarende ti millioner tonn CO₂ årlig.

Bare 10 prosent av økonomisk planteproduksjonsavling går direkte til menneskemat, i all hovedsak er dette mathvete og poteter. Det resterende går til fôr til husdyr, der den største delen går til drøvtyggere. I tillegg importeres det fôr inn til Norge tilsvarende 0,8 tonn CO₂.

Karbonet blir så omdannet videre i husdyrproduksjonen. Om lag en tredjedel av karbonet som går inn i husdyrproduksjonen havner i husdyrgjødsla. Dette blir tilbakeført til jorda. Den nest største kilden er dyrenes ånding som fører karbonet tilbake til atmosfæren som CO₂. Anslagsvis 15 prosent havner i produkter for menneskelig konsum. Dette vil i neste omgang gi CO₂-utslipp ved menneskers ånding. I tillegg vil noe av karbonet til slutt havne som avløpsslam, og i dag blir om lag to tredjedeler av avløpsslammet tilbakeført jordbruket som jordforbedringsmiddel.

Anslagsvis fem prosent av karbonet som føres inn i husdyrproduksjonen ender opp som metan, men på grunn av metanets sterke drivhuseffekt (21 ganger sterkere enn CO₂ målt i et hundreårsperspektiv) er dette en betydelig kilde til drivhuseffekten til tross for at karbonet først har blitt tatt opp fra lufta av plantene. Det blir altså ikke mer karbon i atmosfæren av drøvtyggernes metanutslipp, men på grunn av den kjemiske overgangen til metan gir det en økt drivhuseffekt.

I tillegg er det en stor andel av karbonet som aldri forlater jordet gjennom binding i stubb og røtter. Sammen med husdyrgjødsel blir dermed en stor andel av karbonet tilbakeført jorda. Et sentralt spørsmål blir dermed om karbontilførselen bidrar til å øke matjordlaget og dermed karbonlageret i jord, eller om dette i sin helhet blir «spist» (mineralisert) av organismene i jorda, og tilbakeført atmosfæren som CO₂.

5.3.2 Opptak og utslipp av klimagasser fra jordbruket

De karbonrelaterte klimagassutslippene fra jordbruket er CO₂-utslipp som følger av bruk av fossil energi, og karbon som blir sluppet ut i form av metan. I tillegg kommer utslipp som følge av endringene i lageret av karbon i jordbruksjord. I tillegg til de karbonrelaterte utslippene bidrar lystgass til et vesentlig utslipp fra jordbruksproduksjon.

Bruk av fossil energi i landbruket

CO₂-utslippene kommer fra forbruk av fossil energi til drivstoff og oppvarming. Dette utgjør om lag en halv million tonn CO₂ i året, altså om lag en prosent av de samlede, norske klimagassutslippene.

Metanutslippene fra jordbruket

Metangassutslipp utgjør om lag 2,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter og utgjør 46 prosent av jordbrukets utslipp som rapporteres i henhold til Kyotoprotokollen. Metanutslippene fra jordbruket kommer fra biologiske nedbrytingsprosesser i vomma hos drøvtyggere, og fra lagring av husdyrgjødsel. Det er mikrobene i vomma på flermagede dyr (drøvtyggerne) som bryter ned gras og annet fiberrikt organisk materiale som danner metan. Noe av dette metanet blir brutt ned av andre mikrober, men mye går også ut av dyra i form av metan. Det er dette utslippet som inngår i klimagassregnskapet for menneskeskapte klimagassutslipp. Også fra ville flermagede dyr som hjortevilt er det metanutslipp, men dette er sett på som naturlige utslipp. Utslipp fra tamrein inngår i det norske klimagassregnskapet.

Også enmagede dyr gir noe metanutslipp fra fordøyelsen, men disse er svært lave i forhold til flermagede dyr. Til gjengjeld blir det noe høyere metanutslipp fra grisegjødsel enn fra storfegjødsel.

Nitrogenbruk og lystgassutslipp

Det er målt økende konsentrasjoner av lystgass i atmosfæren. En viktig årsak til det er sannsynligvis økt tilførsel av nitrogen gjennom moderne jordbruk. Lystgass er en svært sterk drivhusgass og bidrar 310 ganger mer enn CO₂ til den globale oppvarmingen. Lystgassutslippene er svært usikre, og utgjør ifølge SSB 80 prosent av usikkerheten knyttet til det totale norske klimagassregnskapet. Det brukes standard utslippskoeffisienter for å beregne utslippene. Utslippskoeffisienten FNs klimapanel anbefaler for tilførsel av mineralgjødsel og husdyrgjødsel, er på 1,25 prosent av den tilførte mengden nitrogen. Gjennom denne beregningsmåten utgjør lystgass 2,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i Norge, noe som tilsvarer 44 prosent av jordbrukets Kyotorelevante utslipp. Da er også nedbryting av nitrogen i oppdyrket myrjord tatt med. I tillegg er flere indirekte kilder medregnet, men disse gir en mindre effekt. Dersom usikkerheten i disse anslagene skal reduseres må det framskaffes norske utslippskoeffisienter.

Nitrogen er et sentralt næringsstoff for å få økt biologisk produksjon, og er ofte den begrensende faktoren for produksjon i naturen. I jordbruket tilføres det derfor ekstra nitrogen for å øke produksjonen. Dette gjøres gjennom tilførsel av mineralgjødsel, husdyrgjødsel (eller annen organisk gjødsel) eller gjennom bruk av nitrogenfikserende vekster (som for eksempel kløver).

Lystgass dannes ved mikrobielle prosesser i jorda, spesielt der det er begrenset tilgang på oksygen, men ikke er helt fritt for oksygen. Slike forhold gjør seg blant annet gjeldende ved tining og frysing, og ved kraftig nedbør der jorda blir mettet med vann. Tidspunkt for og hyppighet av slike prosesser er derfor viktige for det totale utslippet. Innholdet av organisk materiale i jorda spiller også inn, da nitrogenforbindelser frigjøres når organisk materiale mineraliseres (omdannes fra organisk til uorganisk form). Ny norsk forskning tyder også på at surhetsnivået i jorda spiller inn, og at pH derfor er en viktig faktor.

5.4 Karbon i jord

Jorda har et stort karbonlager. Karboninnholdet i jord er bestemt av tilførsel og nedbryting av organisk materiale i jord. To prosesser er sentrale i denne sammenhengen. Fotosyntesen sørger for at plantene henter CO₂ fra lufta og bruker det til å vokse. Respirasjonen (åndingen) bidrar til at organisk materiale brytes ned og at karbonet bindes til oksygen og frigjøres til atmosfæren. Det er balansen mellom disse prosessene som avgjør om det bygges opp karbon i jorda eller om det brytes ned. Dersom tilførselen og nedbrytingen av organisk materiale er stabil over lang tid, vil det innstille seg en likevekt der karbonmengden er stabil.

Klimaforholdene påvirker karboninnholdet i jord. Temperatur og fuktighet påvirker både produksjonen og nedbrytingen av organisk materiale i jord. Ekstreme varme- og tørkeperioder kan føre til stort karbontap som følge av redusert plantevekst. Høy fuktighet fører til lav nedbryting og økende mengde karbon i jord. Her er myr ytterligheten.

Bruken av jorda har stor betydning for utviklingen. Produksjon på åpen åker som innebærer mye jordarbeiding bidrar til stor nedbryting av organisk materiale, og kan dermed tappe jorda for karbon. Redusert jordarbeiding, direkte såing og bruk av flerårige vekster med godt rotsystem vil redusere tapet eller øke karboninnholdet. Jord med lavt karboninnhold vil normalt kunne lagre mer enn jord som alt har et høyt karboninnhold. Enkelte fysiske og kjemiske prosesser i jorda kan være med på å beskytte organisk materiale mot nedbryting, og bidrar dermed til mer varig lagring av karbon i jord.

Jordbruksjord

I Norge er det i overkant av 10 millioner dekar jordbruksareal. Av dette er mer enn om lag 92 prosent mineraljord og 8 prosent myrjord. Nesten seks prosent av mineraljorda er planert jord, og denne har gjennomgående lavere karboninnhold enn den øvrige mineraljorda. Myrjord er organisk jord som er dannet ved høy fuktighet som har hindret nedbryting. Når vannet ledes bort som ved oppdyrking, øker nedbrytingen betydelig. Dette gjør at dyrket myr er en betydelig kilde til CO₂-utslipp. Oppdyrkingen fører også til økt dannelse av lystgass ved at bundet organisk nitrogen settes i omløp.

Utslipp av CO₂fra jordbruksjord inngår i beregningen under endret arealbruk i tabell 5.1 over utslipp fra landbruket. Det er beregnet nettoendringer i jordkarbonet forårsaket av nydyrking og korndyrking (produksjon på åpen åker). I tillegg er det estimert et årlig utslipp av CO₂ fra dyrket organisk jord (myrjord). Utslippet fra dyrket organisk jord er estimert til om lag 1,9 millioner tonn. Kornproduksjonen er beregnet til å bidra til et utslipp på 0,5 millioner tonn med dagens dyrkings- og jordarbeidingsmetoder. I regnskapet inngår også beregninger av et årlig utslipp av CO₂ fra torvproduksjon på våtmarksarealer.

Det er stor usikkerhet i estimeringen av CO₂-utslipp og lystgassutslipp fra dyrket organisk jord. Beregningsmetodene og utslippsfaktorene bør forbedres. Det vil også være aktuelt å foreta undersøkelser som gir data for å vurdere om eng (grasarealer) og beitearealer på mineraljord binder eller slipper ut karbon i forhold til naturtilstand uten jordbrukspåvirkningen. Det er videre aktuelt å foreta undersøkelser som gir grunnlag for en vurdering av hvordan karbonlagret i norsk dyrket mark utvikler seg.

Skogsjord

Om lag en tredjedel av landet er skogkledd. Vegetasjonstypene og jordforholdene varierer mye fra område til område for våre skogarealer. Det er relativt lite kunnskap og lite data om karboninnhold i norsk skogsjord, og hvordan karbonet oppfører seg under ulike skogskjøtseltiltak. Den jordmodellen som er brukt for å beregne opptak og utslipp av CO₂ fra skogsjord er til nå ikke verifisert for norske geografiske områder med varierende klimatiske forhold, og med hensyn til endringer i karbon som skyldes flatehogst eller skjøtselstiltak som markberedning, skogplanting og tynning.

Utslipp etter grøfting av skogareal (drenering av organisk jord) er også med i regnskapet. Beregningene viser at det er et nettoopptak av CO₂ i skogsjord, jf. figur 5.1. I henhold til Kyotoprotokollen skal det rapporteres binding og utslipp av klimagasser for skog på mineraljord og organisk jord som er under aktiv skogforvaltning. Retningslinjene sier videre at skogtaksering der jordbeskrivelse er inkludert er å foretrekke. Karbon i skogsjord er nærmere omtalt i kapittel 6.6.2.

5.5 Forbedring av grunnlaget for klimarapporteringen på landbruksområdet

Arealinformasjon er en vesentlig del av informasjonsgrunnlaget for arbeidet med klimautfordringene. LULUCF-området (Land Use, Land Use Change and Forestry, det vil si arealbruk, arealbruksendringer og skogbruk) utgjør en viktig del av den internasjonale klimarapporteringen. Det er derfor nødvendig med et godt datagrunnlag og gode beregningsmodeller for dette området.

Datagrunnlaget for LULUCF-området er arealstatistikk. Denne kan enten komme fra heldekkende «vegg til vegg» kartlegging eller fra statistisk representative utvalgsundersøkelser. I tillegg til å kjenne status for arealbruk og arealtilstand må statistikken gi data om endringer. Det er derfor nødvendig med kontinuerlig ajourhold av kartgrunnlaget og gjentak av statistiske undersøkelser.

Norge har et godt datagrunnlag for LULUCF-rapporteringen gjennom det arbeidet som utføres ved Norsk institutt for skog og landskap. Dette omfatter blant annet Landsskogtakseringen, Markslagskartverket og Arealregnskapet.

Bruken av eksisterende kartgrunnlag og undersøkelser i klimarapporteringen forutsetter langsiktighet og nytte av gjenbruk av data. Ingen av de datakildene som benyttes er etablert spesielt med klimarapportering for øyet. Landsskogtakseringen startet i 1919 og markslagskartleggingen omkring 1960. Undersøkelsene er imidlertid slik utformet at data lar seg anvende på nye problemstillinger. Når kravet om klimarapportering kom, hadde Norge derfor en beredskap i veletablerte undersøkelser. Ved å fastholde kontinuiteten i undersøkelsene, vil Norge også ha en god beredskap, både for framtidige pålegg om klimarelatert rapportering og for eventuelle andre tema som måtte komme på dagsorden innen LULUCF-området.

Ved siden av de tre nevnte undersøkelsene vil det være aktuelt å vurdere å etablere en statistisk representativ utvalgsundersøkelse av jordsmonnet i Norge knyttet opp mot Landsskogtakseringen og Arealregnskapet. Dette vil gi grunnleggende informasjon om landets jordressurser som kan benyttes for en rekke formål, være nyttig i framtidig klimarapportering og gi beredskap for annen internasjonal rapportering om jordsmonnet, for eksempel i forbindelse med et mulig jorddirektiv i EU. Det er fortsatt behov for å utvikle beregningsmodellene som benyttes i den norske LULUCF-rapporteringen. Det kan også være grunn til å utvikle nye beregningsmodeller som gjør Norge bedre forberedt til å møte internasjonale klimarapporteringskrav.

Om lag halvparten av jordbruksarealet i Norge er allerede jordsmonnkartlagt. Data fra denne kartleggingen kan benyttes til rapportering av karbon i jordbruksjord. Videre vil utvalgsdata fra restområdene styrke en slik rapportering i påvente av at også disse arealene blir jordsmonnkartlagt. For utmarksareal utenfor det produktive skogarealet, bør det undersøkes om data fra arealregnskapet for utmark kan nyttes i klimarapporteringen.

Regjeringen vil legge til rette for kontinuitet i eksisterende statistiske undersøkelser, sikre vedlikehold av kartgrunnlaget for arealtilstand, vurdere etablering av en statistisk representativ undersøkelse av jordmonnet, og arbeide for økt innsats på utvikling av beregningsmodeller.

Norge har kompetanse, erfaring og en bredde i tilnærmingsmåter som setter oss i stand til å bli et foregangsland på arealinformasjon og klimarapportering. Det er økt oppmerksomhet om utvikling og iverksetting av klimapolitisk begrunnede REDD-tiltak (Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation in Developing Countries). Slike tiltak krever kunnskap om status og utvikling av arealbruk og biomasse. Norge har lang tradisjon og høy kompetanse innenfor skog- og arealovervåking, og kan derfor ha en rolle i å bistå utviklingsland i å styrke rapporteringsgrunnlaget for REDD-tiltak. Norsk institutt for skog og landskap har i dag et viktig ansvar for den norske rapporteringen knyttet til skog, areal og arealbruksendringer. Regjeringen mener instituttet kan ha en viktig klimasenterfunksjon på arealinformasjonsområdet, og ser det som viktig at instituttets rolle og oppgaveløsning innen klimarapportering blir utviklet videre.

Spørsmål om utviklingen av kunnskap og forbedring av grunnlaget for vurdering og rapportering om karbon i skogsjord og jordbruksjord er omtalt nærmere i kapittel 6 og 7.