1 Nasjonal og internasjonal næringsmiddelforvaltning

1.1 Nasjonal organisering

Innsatsen for å trygge matkvalitet og forbrukertrygghet utgjør et komplisert samspill mellom flere departementer, en rekke tilsynsordninger og et stort regelverk. Langs matvarekjeden representerer dette et nett av tilsynsordninger og konstitusjonelt ansvarlige departement.

1.1.1 Statens næringsmiddeltilsyn (SNT)

SNT er den sentrale myndighet for det offentlige næringsmiddeltilsynet i Norge. SNT er et statlig direktorat som forvalter næringsmiddellovgivning gitt av Sosial- og helsedepartementet, Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet. Landbruksdepartementet er SNTs administrative departement.

SNT gjennomfører nasjonale og internasjonale målsettinger på næringsmiddelområdet, og arbeider aktivt for en samordnet innsats i en helhetlig mat- og ernæringspolitikk hvor forbrukernes interesser vektlegges. Det offentlige næringsmiddeltilsynet skal som helhet bidra til at all mat og drikke er - og oppleves som - helsemessig trygg, frembys på en redelig måte og har riktig kvalitet. SNT samordner arbeidet som utføres av det offentlige næringsmiddeltilsyn, og påser at det har en struktur som sikrer god utnyttelse av offentlige ressurser, og skal sikre at næringsmiddeltilsynet i Norge utføres i samsvar med forpliktelser som følge av internasjonale avtaler.

Det utøvende tilsyn skal i hovedsak utføres lokalt, men SNT har ansvar for tilsynsoppgaver som krever spesiell kompetanse. Dette skal sikre et samordnet og helhetlig næringsmiddeltilsyn i Norge. I tråd med dette prinsipp har SNT fra 1.1. 1996 fått ansvaret for all kjøttkontroll, og for tilsyn med all import av næringsmidler og med alle næringsvirksomheter som produserer, pakker og/eller foretar engroslagring av næringsmidler og omsetter næringsmidler for mer enn 20 mill. kroner årlig. SNT har delegert arbeidsoppgavene til KNT som utøvende organ.

SNT satser i liten grad på å ha egen spisskompetanse, men har et utstrakt samarbeid med statlige institusjoner med forsknings- og utviklingskompetanse. I første rekke gjelder dette Veterinærinstituttet, Statens institutt for folkehelse, Statens strålevern og Statens planteforskning.

SNT er engasjert i internasjonale aktiviteter, og en rekke internasjonale aspekter er integrert i SNTs daglige arbeid. I første rekke gjelder dette overfor internasjonale organer som Codex Alimentarius og andre internasjonale institusjoner, og på nordisk plan innen Nordisk Ministerråd.

1.1.2 Det kommunale/interkommunale næringsmiddeltilsyn (KNT)

Det utøvende tilsyn med næringsmidler utføres gjennom lokale næringsmiddeltilsyn (KNT) som fører tilsyn med all produksjon og frembud av næringsmidler. Lov om samordnet næringsmiddelkontroll slår fast at alle kommuner skal ha næringsmiddeltilsyn, og KNT utfører kommunal eller interkommunal lovpålagt virksomhet som i det vesentligste er hjemlet i næringsmiddelloven og kjøttkontrolloven. KNT er en del av det miljørettede helsevesenet og har nær kontakt med kommunehelsetjenesten. I dag er det 82 kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsyn i Norge. Det lokale næringsmiddeltilsyn fører tilsyn med over 30 000 virksomheter.

Arbeidet som KNT utfører, består av inspeksjonsarbeid, laboratoriearbeid, saksbehandling og informasjonsarbeid. Samtlige KNTer har egne laboratorier, og de fleste utfører både mikrobiologiske, kjemiske og sensoriske analyser av næringsmidler. En økende andel av laboratoriene er offentlig akkrediterte for deler av analysevirksomheten.

I saksbehandlingen er KNTene selvstendige forvaltningsorgan med vedtaksmyndighet etter forskrifter hjemlet i ovenfor nevnte lovverk, eller etter delegert myndighet fra kommunen. Fylkesmannen er klageinstans. For statlige oppgaver som SNT har delegert til KNT, er SNT klageinstans for vedtak fattet lokalt.

1.1.3 Fiskeridirektoratets kontrollverk

Fiskeridirektoratet har som hovedoppgave å legge til rette for gjennomføring av Fiskeridepartementets oppgaver vedrørende fiske og fangst, havbruk, kvalitetskontroll og kystsoneforvaltning.

Arbeidet med kvalitetskontroll av fisk og fiskevarer tilligger Fiskeridirektoratets Avdeling for kvalitetskontroll. Denne avdelingen er faglig og administrativt overordnet Kontrollverkets fem distriktskontorer med 32 underlagte lokale kontorer. De lokale kontorene er plassert langs kysten, nær de viktigste landings- og produksjonsstedene for fisk. Gjennom denne lokaliseringen sikres grunnlaget for en løpende kontroll med både hygiene- og kvalitetsforhold ombord på våre fiskefartøy, samtidig som det gjennomføres tilsyn med kvoteuttak fra våre fiskeressurser.

Kontrollverkets tilsyn med fisk og fiskevarer skjer med hjemmel i lov om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer. Tilsynet har en ren statlig struktur og fører tilsyn med fiske og fangstledd samt produksjonsbedrifter som produserer fiskevarer for eksport. Over 15 000 fiskefartøyer lander fangst til i overkant av 1 000 bedrifter som har godkjenning fra Fiskeridirektoratet for produksjon av fiskevarer.

I henhold til en samarbeidsavtale mellom SNT og Fiskeridirektoratet fører de kommunale/interkommunale næringsmiddeltilsyn (KNT) tilsyn med fiskerivirksomheter som bare omsetter på det innenlandske markedet. På bakgrunn av fiskerinæringens eksportavhengighet, er det en sentral arbeidsoppgave for Fiskeridirektoratet å legge til rette for en god markedsadgang for våre fiskeprodukter. Dette gjøres bl.a. gjennom en løpende utvikling av bilaterale avtaler som grunnlag for handelen.

1.1.4 Statens ernæringsråd

Statens ernæringsråd (SE) er et kompetanse- og forvaltningsorgan under Sosial- og helsedepartementet i spørsmål som angår mat, ernæring og kostholdsrelaterte helseproblemer, SE består av en rådsforsamling med ernæringseksperter og en administrasjon og gir faglige råd og vurderinger til offentlige myndigheter, forskningsmiljøer, helse- og sosialtjenesten, skoleverket, frivillige organisasjoner, matvarebransjen, storhusholdninger, dagligvarehandelen, media og publikum.

Statens ernæringsråd har også det ernæringsfaglige hovedansvar for internasjonale spørsmål knyttet til ernæring og helse, og deltar aktivt i prosjekter knyttet til opprettelse av mat- og ernæringspolitiske fundament i andre land

1.1.5 Statens dyrehelsetilsyn

Statens dyrehelsetilsyn (SDT) forvalter bl.a. bestemmelser med hjemmel i husdyrloven som regulerer innførsel av levende dyr, avlsmateriale (sæd og embryo) og dyreprodukter. SDT står i denne forbindelse for veterinær grensekontroll, godkjenning og tilsyn i karantene. Innførsel fra EØS-området reguleres gjennom egne forskrifter. Når det gjelder kjøttvarer, går betingelsene ut på at de må stamme fra dyr som kommer fra områder og besetninger innenfor EØS som ikke er pålagt restriksjoner på grunn av smittsomme dyresykdommer. Videre er det en forutsetning at produktene kommer fra godkjente slakterier og kjøttforedlingsbedrifter. For innførsel fra andre land kan SDT gi tillatelse på bestemte vilkår avhengig av resultatet fra foretatte risikovurderinger som skal være basert på vitenskapelig dokumentasjon.

1.1.6 Statens landbrukstilsyn

Statens landbrukstilsyn er en fellesinstitusjon for Landbruksdepartementets tilsyn med plantehelse, såvarer, planteforedling, produksjon av økologiske landbruksvarer, samt bruk av plantevernmidler, gjødselvarer, fôrvarer og tekniske innretninger i landbruket. Målet for tilsynet er å bidra til et landbruk som får konkurransefortrinn ved god plantehelse og innsatsvarer av god kvalitet, som produserer helsemessig trygge matvarer og som ivaretar hensynet til et godt natur- og arbeidsmiljø.

1.1.7 Annen forvaltning

Statens forurensningstilsyn, Statens helsetilsyn og Statens legemiddelkontroll er forvaltningsinstitusjoner som ikke har tilsyn med mat som hovedformål, men som på sine respektive områder direkte eller mer indirekte regulerer områder som har stor betydning for helse, kvalitet og redelighet ved produksjon og frembud av mat.

1.2 Organisering av internasjonal forvaltning

1.2.1 Innen EU

Nedennevnte redegjør for de nåværende ansvarsforhold innen EU. Det forventes imidlertid større endringer både når det gjelder organisatoriske forhold og lovgivning. Hoveprinsippet i de pågående omlegginger er å skille rådgivning og kontroll fra lovgivende organer, med siktemålet om å styrke forbrukernes stilling. Relevante vitenskapelige komiteer vil derfor bli overført til Generaldirektoratet for forbrukersaker, DG XXIV fra respektive fagdirektorater.

Innen EU-kommisjonen ligger ansvaret for bestemmelser om næringsmidler i hovedsak innen DG III (Industri og handel) og DG VI (Landbruk). Drikkevannsspørsmål håndteres av DG XI (Miljø). Fisk ligger dels i DG VI (hygienespørsmål) og DG XIV (næringsmessige spm.).

DG III har ansvaret for horisontale bestemmelser innen næringsmiddelområdet. Fordelingen mellom horisontalt og vertikalt regelverk følger imidlertid ikke det samme mønster som næringsmiddellovgivningen i Norge. Denne fordelingen varierer også fra medlemsland til medlemsland. Næringsmiddelspørsmål under DG III sorterer under Standing Committee for Foodstuffs som med fagorganet Scientific Committee for Foods og en rekke arbeidsgrupper (Working Parties) forbereder generelle og i hovedsak horisontale direktiver, så som for tilsetningsstoffer, enkelte regler for hygiene og mikrobiologi, kontaminanter, materiale i kontakt med næringsmidler, merking, osv.

DG VI har ansvaret for vertikale bestemmelser for næringsmidler av animalsk opprinnelse, herunder de fleste bestemmelser om hygiene og mikrobiologi. Spørsmål på disse områder håndteres av Den faste veterinærkomite (Standing Veterinary Commitee - SVC). Denne komiteen har også ansvar for dyre- og fiskehelsespørsmål. SVC har derfor innenfor linjen «jord-til-bord» ansvaret for animalske næringsmidler fra det levende dyr frem til avliving og til og med mekanisk bearbeiding av kjøttet, herunder kjøling og frysing. Som faglig premissgiver til arbeidet har en den vitenskapelige veterinærkomiteen (Scientific Veterinary Committee - ScVC) og arbeidsgrupper for lovgivning når det gjelder kjøtt, fisk, melk, fjørfe og levende dyr.

DG XI har ansvaret for drikkevannsspørsmål, men har ingen spesiell vitenskapelig komité eller arbeidsgruppe. Det innkalles imidlertid til ad hoc møter for å drøfte eventuell revisjon av direktiver på dette området.

1.2.2 Codex Alimentarius

Codex Alimentarius-kommisjonen er et FN-organ under FNs matvare- og landbruksorganisasjon (FAO) og Verdens helseorganisasjon (WHO). Medlemskap er åpent for alle medlemmer av FAO og/eller WHO. For tiden har Codex ca. 150 medlemsland. Alle EU-land samt EU-kommisjonen deltar i Codex-arbeidet.

Codex-arbeidets mål er å lette og fremme internasjonal handel med matvarer. Samtidig tas nødvendig hensyn til helsespørsmål og til forbrukervern. Dette søker en å oppnå ved å utarbeide internasjonale standarder og generelle regler for matvarer og matvareproduksjon, og Codex-dokumentene blir utarbeidet i en rekke (over 20) forskjellige internasjonale Codex-komiteer. Norge er vertsland for «Codex Committee on Fish and Fishery Products».

Codex-komitéene er av to hovedtyper: generelle komiteer som arbeider med merking, kontaminanter, tilsetningsstoffer, hygiene, analysemetoder osv. (horisontale bestemmelser) og varekomiteersom arbeider med spesielle varegrupper som melk, kjøtt, fisk, grønnsaker osv. (vertikale bestemmelser). I den senere tid er det blitt lagt mer vekt på de horisontale bestemmelser og mindre på spesielle varestandarder.

Når det gjelder vitenskapelig risikovurdering, støtter Codex Alimentarius-kommisjonen seg til FAO/WHOs ekspertkomiteer: «Joint FAO/WHO EXPERT Committee on Food Additives and Contaminants» (JECFA) og «FAO/WHO Joint MEETING on Pesticide Recidues» (JMPR).

Codex-standardene er ikke rettslig bindende for medlemslandene, men alle land blir oppfordret til å godkjenne dem og gjennomføre dem som nasjonalt regelverk. Koblingen mellom WTO og Codex gjør at forpliktelsen til å bruke Codex-reglene er blitt mye større, og Codex Alimentarius er blitt mye viktigere enn tidligere. EU har tatt konsekvensen av dette. EU-kommisjonen er blitt medlem av FAO og deltar nå meget aktivt i Codex-arbeidet

1.2.3 Office International des Epizooties (OIE)

OIE omtales ofte som verdens dyrehelseorganisasjon og er utviklet for å hindre spredning av dyresykdommer ved internasjonal handel. Organisasjonen angir retningslinjer for hvilke minimumskrav som bør stilles ved import av dyr og dyreprodukter, og vil på denne måte kunne lette internasjonal handel ved å harmonisere tiltak mot den enkelte dyresykdom i relasjon til handel i de enkelte land.

Norge er tilsluttet OIE som nå omfatter 140 land. OIEs standarder legges i stor grad til grunn ved utvikling av regelverk for handel med dyr og dyreprodukter innen EØS og WTO, og det er derfor av stor betydning å delta aktivt i utvikling av standarder og koder innen OIE.

1.2.4 European and Mediterranean Plant Protection Organization (EPPO)

EPPO er en regional europeisk organisasjon som er tilknyttet en tilsvarende internasjonal organisasjon (IPPO), og som vurderer hvordan en kan hindre spredning av farlige planteskadegjørere og gir råd om hvordan skadegjørerne kan bekjempes.

EPPO er rådgivende for de ulike lands nasjonale organ som har ansvar for bekjempelse av plantesykdommer og skadedyr. Norge deltar i organisasjonen, som er viktig for både nasjonal og internasjonal handel med levende planter og plantedeler.

1.2.5 Union internationale pour la protection des obtentions végétables (UPOV)

Ca. 25 nasjoner og deriblant Norge har sluttet seg til UPOV-konvensjonen, som skal beskytte planteforedlernes rettigheter, og Norge har vedtatt en lov om planteforedlerrett for å kunne etterleve bestemmelsene i konvensjonen. Det er knyttet visse vilkår til å få utnytte en plantesort økonomisk, og en ny sort må gjennom grundig testing, registrering og kunngjøring før det tildeles en såkalt planteforedlerrett.

1.2.6 CEN og OECD

CEN lager standarder mht. gjødsel og jordforbedringsmidler, og noen av disse går inn som grunnlag for regelverk innen EU, som vi må implementere som følge av EØS-avtalen. Arbeidet er derfor viktig for Norge, og vi deltar i arbeidsgrupper innen CEN som arbeider med dette. CEN vil også utarbeide retningslinjer mht. fôranalyser. På dette området skal det opprettes nasjonale referansegrupper hvor også Norge vil delta.

OECD har engasjert seg med tanke på samarbeid mht. utveksling av toksikologiske og økotoksikologiske vurderinger ved godkjenning og bruk av plantevernmidler. Aktiviteten er ekstraordinær i forhold til OECDs budsjett, og er finansiert med ekstra bidrag fra medlemslandene. Norge bidrar med tilskudd, og deltar i de grupper innen OECD som arbeider med disse ting.

1.2.7 På nordisk plan

Under Nordisk Ministerråd ble det i 1988 opprettet en embetmannskomité for næringsmiddelspørsmål og ernæring (EK-Livs). Denne embetsmannskomitéen viderefører arbeidet fra Det permanente nordiske utvalg for næringsmiddelspørsmål (PNUN) som i årene 1980-88 ivaretok det nordiske næringsmiddelsamarbeid under Nordisk Ministerråd.

EK-Livs har som sin fremste oppgave å arbeide med prinsipielle mat- og ernæringspolitiske spørsmål. Samarbeidet har som mål å beskytte forbrukerens helse, å utnytte faglige og administrative ressurser i fellesskap, og å fremme nordisk og internasjonal utvikling innen dette området. Gjennom arbeids- og prosjektgrupper utreder en her spesifikke spørsmål, og arbeider seg frem til felles nordiske holdninger der det er grunnlag for dette.

På plantevernmiddelsektoren har det i en årrekke vært et utstrakt nordisk samarbeid. I dag er dette organisert i kjemikaliegruppen under Nordisk Ministerråd, hvor det hvert år arrangeres et nordisk møte mellom godkjenningsmyndighetene. Også på fôr- og gjødselsektoren arrangeres det årlige nordiske møter. Disse er imidlertid uformelle, og er kommet i stand på frivillig basis og som en følge av behov for å utveksle erfaring og synspunkter på aktuelle spørsmål.

1.3 Lover på matområdet, i nasjonal og internasjonal sammenheng