4 Forbrukeratferd, produksjon og handel

Internasjonal påvirkning har betydd mye for publikums og forbrukernes adferd. Stor reisevirksomhet og et markert flerkulturelt innslag i vårt samfunn har medført store endringer i vårt kosthold og våre matvaner. Sammen med en generelt større interesse for mat har også forbrukerne blitt mere kritiske til både sammensetning, uønskede bestanddeler, og opprinnelse.

Næringsmiddelsektoren i Norge er i de senere år endret. Rasjonalisering, konsentrasjon, internasjonalisering, produktutvikling og økt konkurranse med sikte på å redusere produksjonskostnadene har vært viktige utviklingstrekk. Utviklingen omfatter råvareproduksjon, næringsmiddelindustri, frembud og sortiment, samt endring i forbruksmønstre. Eksport av fisk og fiskevarer er sterkt stigende, mens importen av landbruksprodukter er stabil.

Knappe matvareressurser i global målestokk og skjerpede forbrukerkrav både på kvalitet og pris, gjør at industrien utvikler ny produksjons- og foredlingsteknologi. Med det som utgangspunkt omtales genmodifisert mat, bestråling av matvarer og bruk av vekstfremmende midler.

4.1 Endring i forbrukeratferd

4.1.1 Historisk utvikling

Helt siden middelalderen har Norge utvekslet matvarer med andre land. Import av korn mot eksport av fisk har stått særlig sentralt i den forbindelse, og gjør det fremdeles selv om den norske matkornproduksjonen har økt betydelig de senere år. Matvanene har alltid vært i endring, og har ofte gjenspeilet dypere endringer i samfunnsstrukturen og levestandarden. Eksempelvis var en konsekvens av urbaniseringen og industrialiseringen på 1800-tallet at forbruket av matvarer som hevet brød, margarin, kaffe og te m.m. steg sterkt til erstatning for de tradisjonelle grøtmåltidene.

4.1.2 Endringer i kostholdet i de senere år

Utviklingen i matvanene i de senere år er preget av en økning i forbrukernes bevissthet omkring matprodukter, og en sterkere påvirkning fra utenlandske matkulturer enn tidligere. Dette betyr større valgfrihet og større potensiale for et mer variert kosthold. Den helsemessige effekten er avhengig av hvilke produkter som blir mer tilgjengelige, endringer i prisstrukturen, distribusjonsmessige forhold og i hvilken grad disse fører til endringer i forbruket.

Økningen i bevissthetsnivået blant folk kan bl.a. tilskrives faktorer som generelt økt utdannelses- og kunnskapsnivå i samfunnet, ny kunnskap om kostholdets betydning for god helse, større vareutvalg og derav større valgfrihet i matbutikkene, økt kjøpekraft i befolkningen osv.

Den sterkere påvirkningen fra utenlandske kjøkkentradisjoner har sitt utgangspunkt i økt kontakt med fremmede kulturer. Dels skyldes dette at nordmenn reiser stadig mer til utlandet hvor de stifter bekjentskap med utenlandske matretter som de gjerne etterspør i butikker og restauranter hjemme i Norge. Dels påvirkes den norske matkulturen av at innvandrere med annen kulturell bakgrunn bosetter seg i Norge og gjennom egne serveringssteder og matbutikker tilbyr og etterspør mat fra egen matkultur.

Undersøkelser viser at det brukes mindre tid på matlaging enn før. Dette har delvis sammenheng med endrede familieforhold hvor begge foreldre arbeider utenfor hjemmet, og bl.a. økning i antall en-persons husholdninger. Parallelt med dette ser en at salget av ferdigprodukter har økt sterkt.

4.1.3 Nye krav og forventninger hos forbrukerne

Fremover vil en trolig se en stadig økende interesse blant forbrukerne for et mangfoldig matvaretilbud. Dette kan komme til uttrykk på forskjellige måter. Etterspørselen etter økologiske matvarer øker. Flere vil etterspørre mer frukt, bær og grønnsaker. Andre vil være interessert i å utforske smaksvariasjoner og kjøpe mer spesielle matprodukter, f.eks. slike som det pr. i dag ikke er så lett å få tak i på markedet (viltkjøtt, friske bær, ulike typer sopp o.l.), eller eksotisk mat av utenlandsk opprinnelse.

Det er grunn til å regne med at forbrukerne i stadig økende grad vil være opptatt av at prisen på maten står i forhold til kvaliteten. Samtidig er det mange som er villig til å betale en høyere pris for en del nærmere gitte kvalitetsparametre, f.eks. fra økologisk produksjon. Et mangfold i mattilbudet vil gjøre det lettere å sammenligne ulike kvaliteter blant varene.

Mange forbrukere vil trolig også etterspørre tydelig merking av matvarene i form av innholdsbeskrivelse og opphavssted. Særlig produksjonsland og eventuelt hvilken region en vare kommer fra, vil være viktig informasjon for mange.

4.1.4 Ernæringsmessige utfordringer

Ut fra et ernæringsmessig synspunkt er det viktig å sikre en riktig ernæringsmessig sammensetning i kostholdet, for å unngå systematisk feilernæring blant befolkningen.

Kontroll med helse og kvalitet, både fra myndighetenes side og fra alle ledd som er involvert i produksjonen, vil være viktig og en selvfølgelig del av kvalitetssikringsarbeidet for ethvert produkt.

Målet må være å tilby et vidt varespekter for å tilfredsstille ulike individuelle preferanser med tanke på smak, pris o.l. Samtidig må en forsikre seg om at all mat tilfredsstiller minstekrav til hygiene og gjennom ernæringsmessig opplysning gjøre folk oppmerksomme på behovet for et riktig sammensatt kosthold.

4.2 Råvareproduksjon

4.2.1 Globale utviklingstrekk

Over de siste 20 årene har verdens befolkning økt med om lag 60 pst. Andelen underernærte er redusert fra 35 pst. i 1970 til om lag 20 pst. i 1990. Matforsyningen pr. innbygger har økt fra 2 135 kalorier pr. dag i 1970 til 2 475 kalorier pr. dag i 1990. Likevel var det i 1996 fremdeles 800 mill. mennesker som led av kronisk underernæring.

I sluttdokumentene fra Toppmøtet om verdens matvaresikkerhet i Roma i 1996 er matvaresikkerhet definert som en tilstand der alle mennesker til enhver tid har adgang til sikker og næringsrik mat som grunnlag for et sunt og aktivt liv. Toppmøtet slo fast at tilgang på næringsrik mat skal være en grunnleggende menneskerett, og satte som et mål at antall underernærte skal halveres innen år 2015.

Verdens befolkning vokser i dag med 80-90 mill. mennesker pr. år. Enkelte regioner, spesielt i Asia, opplever samtidig en meget sterk økonomisk vekst som resulterer bl.a. i endringer i kostholdet med økt etterspørsel etter bl.a. animalske matvarer som er mer energikrevende å produsere. Dette er forhold som skaper behov for økt produksjonen av matvarer. En bærekraftig økning av matproduksjonen forutsetter at innsatsen rettes både mot høyproduktive og lavproduktive områder. Jordens tilgjengelige dyrkingsarealer er imidlertid begrenset. En vesentlig del av fremtidens produksjonsøkning må derfor komme gjennom produktivitetsøkninger. Utvikling av nye dyrkingsteknikker og ny teknologi, herunder bioteknologi, vil spille en viktig rolle i denne sammenheng. Økt satsing på forskning vil således være avgjørende for å kunne fø en økende verdensbefolkning. Samlet sett viser FAOs prognoser at det er mulig å øke produksjonen frem til år 2015 vesentlig sterkere enn befolkningsveksten slik at ernæringssituasjonen kan forbedres.

I 1990-årene har tilbudet av fisk på verdensbasis stagnert, bl.a. som følge av overfiske. FAO har laget prognoser for fremtidige endringer av tilbud og etterspørsel av fisk globalt. I henhold til disse prognosene vil etterspørselen etter fisk antas å øke til 110-120 mill. tonn pr. år i år 2010. I samme periode kan tilbudet av fisk være i nivået 70-110 mill. tonn pr. år avhengig av forskjellige forutsetninger om tiltak fra bl.a. myndighetene. Disse tallene tilsier at det globalt, men ikke nødvendigvis lokalt, vil være en betydelig underdekning i markedene. Ut fra hensynet til en bærekraftig ressursforvaltning vil en evt. vekst i den globale tilførselen av fisk og fiskeprodukter måtte komme gjennom vekst i oppdrettssektoren. Dette krever økt global forskningsinnsats for å foredle eksisterende arter og utvikle oppdrett av nye arter som kan bidra til å øke matvaresikkerheten. Det samme gjelder utvikling av oppdrettsvirksomhet i land som ikke har utnyttet sine naturlige forutsetninger for slik virksomhet gjøre.

Situasjonen på verdensmarkedet for matvarer er relativt stram. Kornreservene var i 1996 på et historisk lavt nivå, noe som resulterte i høyere priser på korn og matvarer. Knapphet i kornmarkedene skaper først og fremst vansker for de fattigste utviklingsland som er mest avhengig av matvareimport. Fattigdom, og dermed manglende etterspørsel etter mat, er således en grunnleggende årsak til manglende matvaresikkerhet. Økonomisk vekst, en god fordelingspolitikk og en rettferdig tilgang til ressurser for produksjon for ulike grupper fremstår derfor som en forutsetning for å redusere sult og underernæring. Økt produksjon alene er altså ikke tilstrekkelig til å sikre global matvaresikkerhet.

Handel er et viktig element i matvaresikkerhetssammenheng fordi den bidrar til en mer effektiv bruk av ressurser og stimulerer til økonomisk vekst for enkeltland. Handel gjør det videre mulig å ha et forbruk som overstiger den nasjonale matproduksjonen, samtidig som den også stabiliserer produksjons- og prissvingninger mellom land og regioner. WTO, med sine handelspolitiske kjøreregler, spiller i denne sammenheng en viktig rolle.

Økt internasjonal handel med matvarer og økt konkurranse kan imidlertid føre til et økt press på miljøet og naturressursene. Forholdet mellom handel og miljø er derfor satt på dagsordenen i WTO.

4.2.2 Landbruk

Produksjon av næringsmidler er viktig for Norge, både i forhold til næringsliv, bosetting, sysselsetting og beredskap og ernæring. Det er en klar målsetting for å skape et robust næringsliv, at både primærproduksjonen og næringsmiddelindustrien skal være konkurransedyktig på det norske markedet. Innenfor visse spesialproduksjoner er det også ønskelig å øke eksporten for jordbruksprodukter.

Jordbruksproduksjonen og jordbruksarealet har økt i Norge i de senere årene. Politisk er det et mål å øke produksjonen der markedsmulighetene er tilstede, og samtidig redusere overproduksjonen der dette er nødvendig.

Det er et landbrukspolitisk mål å redusere matvareprisene til forbrukerne og overføringene over statsbudsjettet. I den forbindelse har det vært lagt stor vekt på å redusere produksjonskostnadene både i primærproduksjon og foredling. Norsk landbruk har bidratt til at matvareprisene de siste årene er blitt redusert. Arbeidet med å redusere priser og kostnader kombineres med økt vekt på kvalitet og miljø. Det legges i den sammenheng vekt på å sikre kvaliteten i hele verdikjeden for å opprettholde markedsandeler i Norge og utvikle eksportmulighetene. Gjennom jordbruksavtalen og over statsbudsjettet gis det økonomisk støtte til programmet «konkurransestrategier for norsk landbruk». Utviklingen av et økologisk landbruk og et miljøvennlig, tradisjonelt landbruk, merkeordningen «Godt Norsk» og «Kvalitetssystemer i landbruket» (KSL), må ses som ledd i denne utviklingen. For å bruke merket «Godt Norsk» må bedriftene tilfredsstille fastsatte krav til produktkvalitet og til kvalitetssystemer i bedriften.

Ideen bak verdikjedeprinsippet er at kvaliteten i alle ledd er med på å bestemme kvaliteten på sluttproduktet. Hvert produksjonsledd må derfor innordnes i et helhetlig kvalitetssystem.

Verdikjeden har variable og konstante påvirkningsfaktorer som bestemmer kvaliteten på sluttproduktet. De variable ligger på industrileddet, transport, lagring, distribusjon og detaljist. Disse leddene kan påføre varen negative, situasjonsbestemte kvalitetsegenskaper som følge av feil eller svikt i styringssystemene for kvaliteten. Feilene kan imidlertid rettes gjennom systemkorreksjoner, f.eks. på grunnlag av kritiske kontrollpunkter. De konstante påvirkningsfaktorene som naturgrunnlag, miljø og forhold knyttet til råvarens «indre» ernæringsmessige og helsemessige kvalitet, er av grunnleggende betydning for kvaliteten på sluttproduktet. De variable påvirkningsfaktorene kan ikke endre disse kvalitetsaspektene i avgjørende positiv retning, men kan gjøre dem dårligere.

4.2.3 Fiskeri

Fiskeri- og havbruksnæringen er en av de sektorer i Norge med størst potensiale for økt verdiskapning. Norsk fiskerinæring er svært eksportrettet. Omlag 70 pst. av omsetningen av norske fiskeprodukter, regnet i verdi, blir eksportert. Regnet i kvantum utgjør eksporten 90 pst. I løpet av perioden 1991-1996 økte eksportverdien av fisk og fiskeprodukter med om lag 7,5 mrd. kroner, eller 50 pst. Den sterke eksportavhengigheten i næringen betyr at utviklingen i utenlandske markeder er av svært stor betydning for norsk fiskerinæring. Den internasjonale handelen med fisk og fiskevarer har økt kraftig siden 1970-tallet.

Omlag 80 pst. av norske fiskefangster tas av bestander som Norge deler med andre land, og internasjonale avtaler påvirker i vesentlig grad forutsetningene for den nasjonale forvaltning av fiskeri- og havbruksnæringen. Det legges stor vekt på å utvikle bilaterale og internasjonale forvaltningsregimer for å sikre en forsvarlig beskatning og et høyt og vedvarende utbytte av fiskeressursene.

Antall fiskere de siste ti-åra er redusert med 20 pst. I 1995 var det registrert 23 500 fiskere i Norge. Omlag halvparten av de fiskerne som har fiske som hovedyrke, er bosatt i de tre nordligste fylkene. Reduksjonen har sin bakgrunn i endrede fangstmetoder og fartøyenes utrustning 1.

Norsk fiskeoppdrett bestod ved årsskiftet 1996-97 av 817 konsesjoner for matfisk og 330 konsesjoner for settefisk, og det er beregnet at omlag 2 500 årsverk var direkte knyttet til selve oppdrettsnæringen. I tillegg representerer næringen en betydelig indirekte verdiskaping og sysselsetting med leveranser av fôr, emballasje, utstyr, transport m.m. I 1996 produserte havbruksnæringen 280 300 tonn (sløyd vekt) laks og ørret til en verdi av 7,8 mrd. kroner 2. I 1990 var denne produksjonen på 148 500 tonn.

Den verdiveksten som har funnet sted i eksport av norske fiskevarer på 90-tallet, kan tilskrives veksten i havbruksnæringen og den gode bestandsituasjonen for viktige marine fiskearter, jf. figur 4.2. De internasjonale fangstene fra fiskeriene preges etter hvert av en situasjon hvor det ikke kan forventes et økt uttak fra ressursgrunnlaget. For å dekke det økende behovet for sjømat på verdensbasis, vil derfor oppdrettsnæringen spille en stadig viktigere rolle. Oppdrettsfisk utnytter foret godt sammenliknet med de fleste landdyr.

Oppdrettsnæringen har gjennomgått betydelige strukturendringer de siste årene. Eierskifter og etablering av samarbeidsgrupper har gitt en mer langsiktig opptreden i form av salgsavtaler og produksjonssamarbeid, selv om salg på spot-markedet fortsatt dominerer omsetningen. Nasjonal videreforedling har en positiv utvikling, men representerer foreløpig en svært liten del av omsetningen. Det arbeides med kvalitetsaspektet i alle ledd (fiske, oppdrett og foredling) for å tilfredsstille kravene som stilles til kvalitetssikring i viktige eksportmarkeder.

4.3 Næringsmiddelindustri, distribusjon og frembud

Norsk næringsmiddelindustri har stor betydning for sysselsettingen i distriktene, og utgjør ca. 19 pst. av den totale industrisysselsettingen i Norge. På grunn av bl.a. en betydelig fiskeindustri er næringsmiddelindustriens andel svært høy sammenlignet med andre land. Den sysselsetter ca. 50 000 arbeidstakere. Fordelt på råstoff er de viktigste bransjene kjøtt (21 pst.), fisk (20 pst.), bakervarer (13 pst.) og meieri (12 pst.).

50 pst. av næringsmiddelbedriftene har under 10 ansatte (1994) og 70 pst. under 20 ansatte 3. Bedriftene er i gjennomsnitt større enn i industrien for øvrig, men er mindre enn tilsvarende i utlandet. Sjokolade-, drikkevare- og iskrembedriftene er relativt store i norsk sammenheng, mens bakeribransjen preges av små bedrifter. Kjøttbransjen består av relativt mange bedrifter som hovedsakelig er lokalisert i de viktigste landbruksområdene. Fiskeindustrien karakteriseres av et stort antall små og mellomstore bedrifter som er spredt langs hele kysten, og lokalisering og drift er regionvis sterkt knyttet opp mot flåtestrukturen. Store deler av industrien som produserer for hjemmemarkedet har hittil hatt relativt stabile rammebetingelser og vært lite konkurranseutsatt. Fiskeindustrien har hele tiden vært i en særstilling med en eksportandel på ca. 90 pst.

Norsk næringsmiddelindustri står i dag overfor nye endringer i rammebetingelsene. For fiskeindustrien åpner EØS- og WTO-avtalen for bedre markedsmuligheter, men bransjen står overfor en rekke utfordringer som må møtes for at disse mulighetene kan utnyttes. I 1995 ble det igangsatt et treårig tiltaksprogram rettet mot fiskeindustrien. Rammen til programmet ble satt til 90 mill. kroner i 1995 og 50 mill. kroner i 1996 og 1997. Formålet med programmet er å øke fiskeindustriens kompetanse innen produkt-, prosess- og markedsutvikling samt nettverkssamarbeid. Den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien står overfor utfordringer med økt nasjonal og internasjonal konkurranse som vil kreve langsiktig strategisk tenking. Gjennom konkurransestrategiene for norsk mat (jf. pkt. 4.2.2) gis det tilskudd til en rekke tiltak for også å styrke foredlingsindustrien og spesielle eksporttiltak.

Mange trekk i utviklingen peker mot mer storskalaproduksjon av standardiserte varer, selv om norsk storskalaproduksjon neppe vil betegnes som dette internasjonalt. Samtidig går det en motstrøm i retning av nisjeproduksjon av lokale varianter, økologisk mat, etnisk mat og nye typer matvarer. Landbruksdepartementet gir betydelig støtte til økologisk produksjon og videreutvikling av denne. Det stimuleres også til utvikling av matkultur og småskala næringsutvikling gjennom prosjektet «Norsk gårdsmat».

Næringsmiddelindustrien har tradisjonelt vært en FoU- og kompetansesvak bransje. Liten forsknings- og utviklingsaktivitet har bl.a. sammenheng med at bedriftene er små og i svært liten grad har kapasitet til å drive egen produktutvikling og nyskaping. Relativt sett bruker næringsmiddelindustrien vesentlig mindre på forskning enn gjennomsnittet for norsk industri og betydelig lavere enn gjennomsnittet for OECDs næringsmiddelindustri. Når det gjelder kompetansenivået i bedriftene viser en representativ undersøkelse foretatt av FAFO 4at 44 pst. av lederne i næringsmiddelbedriftene ikke har høyere utdanning. Det anslås videre at 18 pst. av de ansatte i bedriftene i gjennomsnitt har høyere utdanning. Undersøkelsen viser at bedriftene har et økende behov for kompetanse. Det har vært satset store midler til investeringer i nye maskiner og utstyr for å effektivisere produksjonsprosessen 5. Dette henger mye sammen med at lønnskostnadene i Norge er relativt høye.

Produksjon, bearbeiding og omsetning av matvarer i Norge er inne i en utvikling med integrering, samarbeid og fusjonering på mange plan og etter forskjellige akser. Det skjer vertikale integrasjoner med samarbeid og felles eierforhold gjennom hele matvarekjeden (primærproduksjon, industri, grossist, detaljist), horisontal integrering på samme nivå i kjeden (produksjonssammenslutninger, dagligvarekjeder), og diagonal integrasjon med felles eierskap eller forpliktende samarbeid mellom aktører fra forskjellige omsetningskanaler. Denne utviklingen skjer både på nasjonalt og internasjonalt nivå, og har innflytelse både på frembud og sortiment av matvarer.

Utviklingen av dagligvarehandelen mot få, store og landsdekkende kjeder som til sammen dekker 97 pst. av markedet representerer en ny situasjon som er av stor betydning for forbrukeren. De store kjedene legger hovedvekt på å selge bare landsdekkende varer. Mer storskalaproduksjon av standardiserte varer fører til lavere priser. Dette kan føre til at regionale og lokale varianter ikke blir presentert for kundene i kjedebutikkene. Imidlertid er utviklingen med hensyn til frembud og sortiment ikke entydig. Detaljistkjedene synes nå å bevege seg noe bort fra den tidligere satsningen på et lite og felles vareutvalg for alle butikker i hele landet, og er åpne for å ha flere konsepter, større vareutvalg og mer frihet for den enkelte butikk til å benytte lokale leverandører.

Terskelen for leveranse til detaljistkjedene er meget høy, med strenge kvalitetskrav til produktene som skal inngå i kjedenes sortiment, og til internkontroll i egne bedrifter. De store kjedene er også, pga. sin markedsposisjon, i stand til å presse prisene fra leverandørene. For forbrukeren kan detaljistkjedene på denne måte representere en fordel, mens det for industri og grossister har ført til mindre forutsigbare forhold.

Fra et kontrollsynspunkt kan denne konsentrasjonen være gunstig. Dette fordi konkurranseforholdene gjør bedriftene meget sårbare og derfor sporer til strenge internkontrollordninger, og dels fordi kontrollpunktene for offentlig kontroll er få og lett tilgjengelige.

4.4 Nyere produksjons- og foredlingsteknologi

I et historisk perspektiv har metodene for produksjon av mat vært under kontinuerlig endring. Utviklingen og endringene i så måte fortsetter. Knappe matvareressurser i global målestokk, forbrukernes krav til kvalitet og priser og industriens forsøk på å redusere produksjonskostnadene, gjør at det stadig letes etter nye metoder som kan gi kvalitative og/eller kvantitative forbedringer.

4.4.1 Genmodifisert mat

Genmodifisering er en ny teknikk som kan brukes som en «snarvei» innen foredling av levende materiale. Ved tradisjonell avl og foredling kan en også i noen grad få de samme resultater som oppnås ved genmodifisering, selv om det kan være mer ressurskrevende og ta lengre tid. Ved tradisjonell krysning er det mange egenskaper som endres samtidig, og en kan ikke utelukke uheldige og uønskede resultater. Ved genmodifisering er det lettere å oppnå de endringer som er ønsket. Ved overføring av gen fra en organisme til en annen, kan det imidlertid ikke utelukkes at den nye organismen får uønskede egenskaper.

Genmodifiserte organismer som settes ut i naturen representerer en potensiell økologisk risiko. Hver enkelt organisme må derfor underlegges en konsekvensanalyse som innebærer vurdering av potensielle helse- og miljømessige skadevirkninger. Mulige negative langtidsvirkninger på naturen og genetisk mangfold vil bli tillagt vekt.

Bruk av genteknologi åpner for mange og svært forskjellige perspektiver på matvareområdet. Produksjonen kan effektiviseres og dermed gjøres billigere. Dette kan bl.a. gi meget interessante perspektiver på forsyningsaspektet på global basis ved at planter blir mindre følsomme for kulde/varme/tørke m.v. I produksjon av mat vil det være mulig å benytte genteknologi for å forbedre kvalitets- og produksjonsegenskaper både på planter, dyr og mikroorganismer. I mange tilfeller vil det modifiserte genmaterialet ikke influere på eller inngå i selve matvaren, f.eks. genmodifisert soyaplante som er resistent (motstandsdyktig) mot visse sprøytemidler, men hvor selve soyaoljen er identisk med soyaolje fra ikke genmodifiserte soyaplanter.

Med genteknologi brukt på planter kan en raskere oppnå fordeler som gir større motstandskraft mot sykdom enn ved vanlig krysning. Genteknologi kan også nyttes slik at mindre mengder og mer ufarlige sprøytemidler kan brukes i dyrkingen av planter enn det som har vært vanlig tidligere. Det er likevel viktig at eventuelle uheldige langtidseffekter ved slike planter er tilstrekkelig utredet, og at bruken av sprøytemidler overvåkes. Antibiotikaresistensgener benyttes ofte som markørgener ved utviklingen av genmodifiserte produkter for å kunne plukke ut organismer som har fått de ønskede egenskapene. Disse resistensgenene kan overføres til sykdomsfremkallende bakterier med de behandlingsproblemer det medfører. Slik bruk av antibiotikaresistensgener bør unngås.

Så langt som en kjenner til i dag er det ikke noe som tyder på at de helsemessige sidene ved genmodifiserte produkter skiller seg fra forhold en kjenner til fra tradisjonelt fremstilte varer, men det kreves likevel en helserisikovurdering fra sak til sak 6. Det er grunn til å regne med at genteknologi vil bli mer utbredt på verdensbasis. Dette vil stille norske produksjonsmiljøer overfor nye utfordringer.

Regjeringens hovedutfordringer ved bruk av genmodifisering er å sikre produksjon av helsemessig trygge produkter og samtidig redusere belastningen på miljøet. Se for øvrige nærmere omtale av dette i pkt. 8.8.1.

4.4.2 Bestråling av mat

Strålebehandling er en prosess hvor en beskyttet strålekilde (radioaktive stråler, elektronstråle eller røntgenstråle) gjennomstråler mat. Bestråling er en effektiv metode for å fjerne bakterier i matvarer eller som metode for å forlenge holdbarhet av mat. Klima, levestandard i en del land og andre forhold som bl.a. manglende kjølekapasitet gjør slike teknikker aktuelle.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har slått fast at bestråling ikke gjør matvarene helsefarlige og mener at dette er en sikker og effektiv form for behandling av matvarer. Maten blir ikke radioaktiv og f. eks. vitamintap er ikke større enn ved andre konserveringsmetoder 7.

Motforestillinger i bl.a. forbruker- og miljøvernkretser mot omfattende bruk av bestråling i matvareproduksjon/-konservering skyldes bl.a. et ønske om å begrense bestråling som prosess av hensyn til sikkerhet og miljø. Bruk av denne teknikken kan lede til at en blir mindre opptatt av årsakene til problemet og at en derfor gjør mindre for å forbedre de hygieniske og smittemessige forhold på et tidligere stadium i produksjonsprosessen.

I Norge er bestråling tillatt for krydder og tørre smaksgivere. For tiden har ca. 40 land godkjent bestråling av totalt omtrent 100 forskjellige matvarer i svært ulikt omfang. EU-landene er foreløpig ikke blitt enige om felles regler for hvilke produkter som kan bestråles, eller merking av disse.

4.4.3 Vekstfremmende midler

Med bruk av vekstfremmende midler menes i denne sammenheng bruk av biologisk aktive stoffer til produksjonsdyr i den ene hensikt å øke utbyttet og bedre produksjonsøkonomien. Det finnes en rekke stoffer som kan nyttes som vekstfremmende. De viktigste kan på grunnlag av virkemåte deles i to hovedgrupper, nemlig

• antibiotika og kjemoterapeutika,

• stoffer med hormonell effekt.

Felles for disse stoffgruppene er at de kan brukes både som vekstfremmere og som medisin til å behandle eller forebygge sykdom eller feilfunksjoner i organismen.

Brukt som vekstfremmere kan disse stoffene øke avkastningen ved at de øker tilveksten, bedrer fôrutnyttelsen, endrer fordelingen av kjøtt og fett i kroppen og forbedrer kvaliteten på produktet.

Bruk av enkelte antibiotika i fôrvarer kan føre til utvikling av resistens hos bakterier for vedkommende antibiotikum og nær beslektede stoffer. Det er eksempelvis påvist at resistens mot fôrantibiotikumet avoparcin, som er forbudt både i EU og i Norge, kan utvikle resistens mot vankomycin, som brukes til behandling av spesielt vanskelige infeksjoner.

Dersom hormoner brukes feil, eller dyret har vært tilført hormoner for tett opp under slaktetidspunktet kan det være fare for rester i produktene. Videre er det etiske betenkeligheter ved bruk av slike stoffer. Bruk av hormoner for å øke produksjonen er forbudt i Norge. Likeledes er det forbudt å omsette varer som er fremstilt ved bruk av hormoner som vekstfremmere. Selv om det med dagens kunnskap er vanskelig å påvise helsemessige ulemper mht. en regulert bruk av slike stoffer, er det grunn til å være på vakt mot mulige uheldige langtidsvirkninger.

4.5 Eksport og import av matvarer

Norge er en betydelig nettoeksportør av mat. For de produkter som i vesentlig grad eksporteres, er det en forutsetning for utviklingen av næringslivet og arbeidsplassene at vi har stabile og gunstige betingelser for adgangen til de markeder vi er avhengige av.

Internasjonalt samarbeid innen EØS og WTO/Codex Alimentarius har lagt grunnlaget for utvidet internasjonal handel med matvarer. For Norges del har dette vært særskilt viktig for vår omfattende fiskeeksport, men også for eksport av landbruksrelaterte produkter. Figur 4.1 gir en oversikt over eksportandeler i 1996:

Kilde: SSB/Eksportutvalget for fisk.

Kilde: Eksportutvalget for fisk.

Kilde: NILF/SSB.

Kilde: NILF/SSB.

Kilde: NILF/SSB.

Kilde: NILF/SSB.

Kilde: Folkehelsa.

Kilde: Folkehelsa.

4.5.1 Fisk og fiskevarer

Norge eksporterer årlig fisk og fiskeprodukter for over 22,5 mrd. kroner, hvorav 62 pst. (14 mrd. kroner) går til EU. Denne eksporten representerer ca. 14 pst. av Norges totale eksportvolum (ekskl. olje og gass).

Eksporten av fisk er stigende. Følgende diagram i figur 4.2 viser utviklingen i eksportverdien fra 1990 til 1996:

Inntektene fra fiskeeksporten er spesielt viktig for distriktene som står for den vesentligste andelen av produksjonen. Denne eksporten utgjør en viktig forutsetning for en spredt bosetning i Norge. På denne bakgrunn er det viktig å sikre næringen gode internasjonale rammebetingelser slik at denne vareflyten kan skje uten unødvendige hindringer som medfører økte kostnader og redusert verdi på varene.

Samtidig importeres det fisk til en verdi av 2,25 mrd. kroner (1996), hovedsakelig som råstoff til videreforedling i Norge.

Handel med fisk og fiskeprodukter er i høy grad underlagt handelshindringer i form av toll- og avgiftssatser og importforbud på en rekke fiskeslag. EØS- og WTO-avtalene har imidlertid gitt fiskeindustrien bedre markedsmuligheter ved reduserte tollsatser på en rekke produkter. Til gjengjeld ser det ut til at ikke-tollmessige eller tekniske handelshindre i økende grad erstatter toll som middel til å beskytte egen næring. Denne type handelshindre er ofte begrunnet ut fra kvalitets- eller helsemessige forhold. I 1996 har norsk fiskeeksport møtt betydelige slike handelshindre i markedsland i Øst-Europa. Norsk lakseoppdrettsnæring møtes også med dumping- og subsidieanklager fra EU. En straffetoll på import av fersk laks til USA ble pålagt i 1991 og består fremdeles.

Norge har et stort konkurransefortrinn når det gjelder nærhet til ressursene og dermed tilgang på fersk fisk, både fra villfanget og fra oppdrettsnæringen. Dette fortrinnet er imidlertid redusert som følge av større konkurranse om råstoffet, bedre transportmuligheter og økt handel med fisk. Globalisering i handelen med fisk og fiskeprodukter fører til at vi møter nye konkurrenter i våre tradisjonelle markeder. Spesielt har blokk- og filetindustrien i Nord-Norge fått merke konkurranse fra billigere hvitfisk som hake og Alaska-pollock produsert i land som har billig arbeidskraft eller produsert ombord i utenlandske fabrikkskip. Utfordringen for norsk fiskeindustri blir å dreie produksjonen fra denne type standardisert produksjon av halvfabrikata og mer i retning av nisjeprodukter hvor andre konkurranseparametre enn pris spiller inn. Torsk er et mer høyverdig råstoff enn hake og pollock, og bør i økende grad finne en posisjon i konsummarkedet for ferske produkter.

4.5.2 Landbruksvarer

Norge eksporterer landbruksprodukter over et bredt spekter, også bearbeidede produkter. Ikke-spiselige produkter fra landbruket gir de største inntektene, hvor skogprodukter eksporteres for 16,2 mrd. kroner pr. år. Eksport av huder, skinn, animalske og vegetabilske oljer etc. utgjør til sammen 1,8 mrd. kroner. Det eksporteres for omlag det samme beløp av spiselige produkter, herunder både råvarer og ferdige produkter. Egg og meierivarer utgjør den største posten på 560 mill. kroner. Resten fordeler seg over et meget vidt spekter. I grøntsektoren (blomster, frukt og grønnsaker) ble det eksportert for 102 mill. kroner. EØS-avtalen gir mulighet for tollfri utførsel av flere varer i grøntsektoren. Vi har ikke klart å fylle de eksportkvotene som er fremforhandlet med EU for grønnsaker, frukt og bær.

Norsk landbruksproduksjon har store komparative fordeler som bl.a. klima og ren luft. Potensialet for økt eksport både til EU og andre land er derfor absolutt til stede.

Andelen norskproduserte matvarer som inngår i vårt kosthold har på energibasis ligget på omlag 50-55 pst. de siste ti årene. Norge er derfor avhengig av import av en rekke landbruksvarer. Importen har variert noe gjennom årene bl.a. på grunn av varierende kvalitet og tilgang på norsk matkorn og manglende markedsdekning på enkelte kjøttslag til visse tider på året. De gjennomførte endringene i systemet for importvern vil ikke i seg selv føre til økt import samlet sett. Nedenstående kurver (figurene 4.3 til 4.6) viser endringer i import av ulike landbruksvarer i årene 1975-95.

Kornimporten har alltid vært vesentlig i Norge, men økt innenlands kornproduksjon har medført at trenden over de siste tyve årene er en synkende import. Import av korn vil imidlertid avhenge av hvor mye av det norskproduserte kornet som kan nyttes som matkorn, samt hvor mye korn som er overlagret fra foregående sesong. I normalår utgjør andelen importert matmel ca. 50 pst. Mengden av norsk matkorn er økende bl.a. pga. kvalitetsforbedringer.

Importen av frukt og bær er svakt økende. Forbruket av disse matvarene er også økende og den importerte andelen utgjør ca. 79 pst.

Importen av friske og konserverte grønnsaker er sterkt økende. Fra 1980 til 1995 er den samlede importen mer enn fordoblet.

I 1995 utgjorde importen 35 pst. av forbruket. Økningen i importen er ikke et uttrykk for nedgang i norsk produksjon, men gjenspeiler bl.a. et økt forbruk av «sydlige» grønnsaker som ikke kan produseres i Norge 8. Disse produktene har dessuten lav eller ingen toll.

Det norske konsumet av fjørfekjøtt var i 1995 på 30 500 tonn og importen utgjorde 1 000 tonn.

Import av ost, som utgjør fire pst. av norsk forbruk, kommer i hovedsak fra EU. Norge og EU har på gjensidig grunnlag etablert tollfrie kvoter for handel med ost. Disse er blitt noe utvidet de seneste år.

I løpet av 80-årene gikk importen av kjøtt gradvis nedover i takt med økningen i norsk produksjon. De seneste årene har importen igjen steget noe som følge av at forbruket av kjøtt har steget raskere enn norsk produksjon. I 1996 ble det totalt importert i overkant av 10 000 tonn kjøtt som utgjør fem pst. av forbruket. Åpningen for tollfri import fra utviklingsland (MUL-import) vil kunne føre til en økning i importen derfra, under forutsetning av at de veterinære krav kan oppfylles. Denne importen var i 1996 på 1 620 tonn og utgjorde bare 0,6 pst. av det norske forbruket av kjøtt, dvs. ca. tre pst. av vår storfekjøttproduksjon. Av den totale kjøttimporten utgjør MUL-importen ca. 13 pst. Økte importkvoter iht. WTO-avtalen vil også kunne øke importen noe fremover. Importen av kjøtt fra svin, storfe og sau/lam, viser ingen klar tendens gjennom de siste tyve årene.

4.6 Handel og ernæring

Fra et ernæringsmessig synspunkt er det viktig å bidra til å styrke de positive mulighetene som ligger i forbedringer og utvikling av norske produkter, samt ved import av matvarer.

Kornforbruket i befolkningen har økt noe, men ikke så mye som helsemessig ønsket. Import av bær og frukt, spesielt i tider av året der det er liten norsk produksjon, innebærer et bidrag til en positiv utvikling av norsk kosthold. Forbruket av grønnsaker har økt, men det norske kostholdet inneholder fortsatt langt mindre grønnsaker enn kostholdet i andre europeiske land. Det vil fremdeles være viktig å arbeide for fortsatt økning i dette forbruket. Økt import går altså sammen med økt forbruk, og dette representerer en helsemessig gunstig utvikling. I den sammenheng vil det være av stor betydning at overvåkingen av fremmedstoffer er tilfredsstillende.

Det har vært en nedgang i bruk av fete melkeprodukter. Den helsemessige effekten av dette reduseres likevel ved at import av ost med høyt fettinnhold øker.

Kjøttforbruket i Norge øker, men ligger fortsatt lavt i forhold til andre land. Kjøtt er en viktig kilde til fett i kosten. Parallelt med at importen av fjørfekjøtt har økt, har det også skjedd en svak positiv vridning av kjøttforbruket over mot magrere kjøttslag. Det er ikke noe helsemessig begrunnet mål å øke kjøttforbruket i Norge. Det er imidlertid ønskelig å øke fiskeforbruket og særlig av fete fiskeslag. Det totale kjøttforbruket så vel som importen vil i stor grad komme til å avhenge av prisnivået og forbrukerens valg basert på ulike kriterier og ulike kvalitetsaspekter.