5 Norsk mat- og ernæringspolitikk. Myndighetenes rolle

Hovedmålsettingene i norsk mat- og ernæringspolitikk er å sikre befolkningen et riktig kosthold og på den måten redusere omfanget av kostholdsrelaterte helseskader i befolkningen. Dette innebærer også at matvarene må være trygge, dvs. fri for smittestoffer og fremmedstoffer i mengder som kan medføre helserisiko. Myndighetene har en rekke virkemidler for å nå disse målene. Sentralt står lovgivning, tilsyn, kartlegging og overvåking, informasjons- og opplysningsarbeid samt utdanning og forskning.

En helhetlig og bredspektret bruk av virkemidler betinger et nært samarbeid på tvers av forvaltningssektorer og -nivåer. Mat- og ernæringspolitikken er en del av det helsefremmende og forebyggende arbeidet, og tilhører slik helsepolitikken. Samtidig er det viktig å se denne politikken i nær sammenheng med landbrukspolitikk, fiskeripolitikk, miljøpolitikk, handelspolitikk, prispolitikk, forbrukerpolitikk og undervisnings- og forskningspolitikk. Mat- og ernæringspolitikken skal imidlertid alltid ha helse i fokus. Utgangspunktet for en målrettet mat- og ernæringspolitikk er at alle virkemidler vurderes samlet, og at en planmessig velger å sette inn ulike virkemidler der de er mest hensiktsmessige. Det er viktig å sikre at innsats på ett område ikke motvirkes av innsats på et annet område.

Innsatsen fra myndighetenes side for å sikre matkvalitet og forbrukertrygghet på det nasjonale plan skjer gjennom et samspill mellom flere departementer, en rekke tilsynsordninger og et mangfold av lover og forskrifter. Innsatsen dekker hele matvarekjeden fra «jord og fjord til bord» og omfatter, i tillegg til de spesielle næringsmiddellover, forvaltning av et omfattende tilgrensende regelverk. Det nasjonale regelverk implementerer til dels internasjonale regler og avtaler som støtter seg på ekspertvurderinger fra en rekke internasjonale organisasjoner.

5.1 Målsetting

Hovedmålsettingen med norsk mat- og ernæringspolitikk er at befolkningen skal ha et mest mulig riktig sammensatt kosthold. Mat- og ernæringspolitikken er nedfelt i St.meld. nr. 37 for 1992-93 «Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid». Målsettingene er videre å:

• redusere omfanget av kostholdsrelaterte helseskader i befolkningen

• sikre at matvarene er helsemessig trygge

• bidra til å styrke forbrukernes innflytelse i mat- og ernæringspolitikken

• bidra til en helse-, miljø-, og ressursmessig forsvarlig produksjon, distribusjon og markedsføring av matvarer, og et helsemessig og ressursmessig forsvarlig forbruksmønster.

Målene oppnås ved å videreutvikle effektive tilsynsformer, styrke kartlegging, overvåking og systemer for varsling, opprettholde en streng forvaltningspraksis og styrke informasjons- og opplysningsvirksomheten. Forvaltningen av mat- og ernæringspolitikken er i hovedsak lagt til Statens næringsmiddeltilsyn og Statens ernæringsråd. Matvarene skal tilfredsstille forbrukernes krav og være resultat av en miljøvennlig og bærekraftig produksjon. Et sentralt mål er også å bidra til å utjevne kostholdsrelaterte helseforskjeller ved å prioritere tiltak som gjør det lettere å velge de helsemessig gunstigste alternativene. Fra et helsemessig synspunkt inneholder norsk kosthold for lite stivelse og kostfiber og for mye fett, spesielt mettet fett, sukker, salt og alkohol. For å rette på disse ernæringsmessige svakheter er det et mål å stimulere til økt forbruk av kornvarer, poteter, fisk, frukt og grønnsaker. Det skal stimuleres til overgang fra fete til magre alternativer av meierivarer, kjøtt og kjøttvarer. Forbruket av spisefett, snacks og sterkt sukkerholdige varer bør reduseres.

5.2 Myndighet og virkemidler

Av de aktuelle virkemidler er lovgivning, tilsyn, overvåking, rapporteringssystemer, informasjons- og opplysningsvirksomhet, utdanning og forskning de mest sentrale.

5.2.1 Lovgivning

Det som til vanlig kalles næringsmiddellovgivningen, er et regelverk som omfatter fem lover spesielt rettet mot næringsmidler. Det er:

• Lov om tilsyn med næringsmidler (Sosial- og helsedepartementet)

• Lov om samordnet næringsmiddelkontroll (Sosial- og helsedepartementet)

• Lov om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v. (Landbruksdepartementet)

• Lov om kjøttproduksjon (Landbruksdepartementet)

• Lov om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a. (Fiskeridepartementet)

I tillegg eksisterer det en rekke lover som ikke har hensynet til maten som hovedformål, men som på sine spesialområder er med på å regulere matkvalitet og forbrukertrygghet. I vedlegget er det gitt en oversikt over hele dette lovverket.

Næringsmiddellovene er i det vesentlige rammelover, og til lovverket hører det ca. 100 forskrifter som hovedsakelig tar sikte på å fremme krav til helse, kvalitet og redelighet ved alt frembud av matvarer gjennom bestemmelser om hygiene, innhold og merking. De aller fleste forskriftene er basert på EØS-avtalen. Regelverket utgjør viktige rammebetingelser for næringsmiddelproduksjon og omsetning for alle næringsmiddelvirksomheter og for primærnæringene.

Dagens nasjonale næringsmiddellovgivning er preget av mange lover, lite samordning og uklare avgrensninger mot andre lover. En slik oppsplittet lovstruktur er et praktisk problem både for næringsutøverne og for det offentlige. Næringslovutvalget nedsatte derfor i 1994 et underutvalg for å vurdere muligheten for forenklinger av næringsmiddellovgivningen og forvaltningen.

Utredningen foreligger som NOU 1996:10 «Effektiv matsikkerhet», som foreslår en omorganisering som resulterer i «én lov, ett departement og ett tilsyn». Det foreslås at dagens fem næringsmiddellover erstattes av én lov om mattrygghet og at all statlig forvaltning av mattilsyn legges til ett departement - Sosial- og helsedepartementet. Videre at det opprettes et nytt direktorat «Statens mattilsyn» med ansvar for alt offentlig mattilsyn, som skal omfatte Statens næringsmiddeltilsyn, de deler av Fiskeridirektoratets kontrollverk som har ansvar for kvalitetskontroll av fisk, de kommunale næringsmiddeltilsynene og de gjenværende kommunale kjøttkontrollene.

Utredningen har vært ute på en bred høring. Regjeringen vil avvente resultatet fra høringen før den tar stilling til de forslag og problemstillinger som utredningen reiser. I utgangspunktet ser Regjeringen positivt på å gjennomgå næringsmiddellovgivningen og vurdere en samordning av tilsynet så langt dette er praktisk mulig. Utviklingen av et nytt lovverk må bygge på en analyse av aktuelle tilsynsordninger og på relevant nasjonalt og internasjonalt regelverk.

5.2.2 Tilsyn

Næringsmiddellovgivningen gir viktige rammebetingelser for produksjon og omsetning av næringsmidler. For å sikre at denne lovgivningen følges, og for å kunne vurdere behov for eventuelle endringer i regelverket, er det nødvendig med offentlig tilsyn.

Det offentlige næringsmiddeltilsyn er organisert i tre hovedenheter: Statens næringsmiddeltilsyn (SNT), Fiskeridirektoratets kontrollverk (FK), og det kommunale næringsmiddeltilsynet (KNT).

Statens næringsmiddeltilsyn har hovedansvaret for forvaltningen av næringsmiddellovgivningen og samordner arbeidet som utføres av hele det offentlige næringsmiddeltilsynet. Det utøvende næringsmiddeltilsynet skjer i hovedsak lokalt hvor det kommunale næringsmiddeltilsyn utgjør førstelinjetjenesten mot næringsmiddelvirksomhetene og forbrukerne. Arbeidet utføres hovedsakelig ved inspeksjoner/revisjoner av internkontroll, kjøttkontroll, laboratoriekontroll, importkontroll, saksbehandling, informasjon og veiledning. Det offentlige næringsmiddeltilsyn har nær forbindelse til den kommunale helseforvaltning, og utveksler bl.a. opplysninger om smitte til mennesker fra dyr og næringsmidler og omvendt. Fiskeridirektoratets kontrollverk har ansvar for tilsyn med den eksportrettede produksjon av fisk og fiskevarer, både sentralt og lokalt.

Statens landbrukstilsyn, Statens dyrehelsetilsyn og andre offentlege etater har viktige tilsyns- og kontrolloppgaver for å trygge matkvalitet og forbrukertrygghet langs hele matvarekjeden. Gjennom tilsyn med innsatsvarene i landbruket, planteproduksjonen og husdyrproduksjon sikres kontroll med viktige kvalitetselementer i sluttproduktet. Det er således vesentlig å ha en god samordning av tilsynsoppgavene som utføres av disse etatene, Statens næringsmiddeltilsyn og det kommunale næringsmiddeltilsyn.

5.2.3 Kartlegging og overvåking

Internasjonaliseringen av matvaremarkedet medfører behov for oppdatert kunnskap om matvarenes sammensetning, forbruk av mat og inntak av forskjellige matkomponenter. For å møte denne utviklingen er det fra 1990 skjedd en systematisk oppbygging av det offentliges ressurser og kompetanse, kartlegging og dokumentasjon. For å ivareta folkehelsen og trygge forbrukerne er det behov for solid dokumentasjon, og slik kunnskap kan skaffes gjennom kartleggings- og overvåkingsprosjekter, basert på nye og kvalitetssikrede data. Effekten av slike programmer er flersidige. Dels tjener de som grunnlag for å kunne stille krav ved import, til dokumentasjon av spesifikke kvaliteter ved eksport, som innspill i internasjonalt arbeid i Codex Alimentarius og EØS, og dels til å fokusere på sammenhengen mellom mat og helse.

Landbrukstilsynet og Dyrehelsetilsynet overvåker bruk av innsatsvarer som gjødsel, sprøytemidler, legemidler m.v., samt dyre- eller plantesykdommer som kan representere en helsefare for folk. Dette danner basis for kontroll av sluttproduktene. Statens næringsmiddeltilsyn har ansvaret for å kartlegge og overvåke fremmedstoffer og smittestoffer i matvarene og inntaket via kosten som helhet. Målet for overvåkingen er dels å påse at regelverket følges, dels å skaffe grunnlag for eventuelle tiltak, og dels for å kunne dokumentere innhold av ulike stoffer i næringsmidler for derved å sikre et helsemessig trygt inntak i befolkningen.

Statens institutt for folkehelse og det offentlige næringsmiddeltilsyn overvåker forekomst av matbårne sykdommer i Norge.

Statens ernæringsråd har ansvaret for overvåking av kostholdsutviklingen med hensyn til hva befolkningen spiser og til kostens innhold av energi og næringsstoffer.

Med henblikk på å dokumentere innholdet av henholdsvis smittestoffer, fremmedstoffer og næringsstoffer i matvarer, er det satt i gang ulike overvåkingsprogrammer. Dagens programmer omfatter overvåking av rester av plantevernmidler i mat, legemiddelrester, hormoner og andre fremmedstoffer i kjøtt, salmonellabakterier i produkter på det norske marked, innhold av radioaktivitet som følge av Tsjernobylulykken, kartlegging av miljøgifter i norsk mat, kostholdets sammensetning m.m. En del av dette er oppgaver som Norge også er forpliktet til å gjennomføre som følge av EØS-avtalen. Flere nye programmer er under utvikling, bl.a. som en følge av forslaget til revidert EØS-avtale på veterinær sektor.

Matens helsemessige kvalitet og utvikling av matbårne sykdommer kan være en konsekvens av helsetilstanden hos dyr, og kjøtt regnes som den viktigste smittekilden. Internasjonaliseringen medfører et øket behov for overvåking av dyrehelse og sykdommer som kan overføres fra dyr til mennesker. Dels gjelder det overvåking for å holde oppsikt med sykdommer som i dag ikke finnes her i landet. Dels kartlegginger for å bekjempe utbredelse av sykdommer som er påvist hos dyr eller mennesker i Norge. Selv om skrapesjuke hos sau i Norge regnes som en ren dyresykdom har uro omkring denne sykdommen og mulig smitteoverføring til mennesker preget den offentlige debatt det siste året. Landbruksdepartementet og Statens dyrehelsetilsyn har utviklet et nytt, landsdekkende og meget omfattende kontrollprogram mot denne sykdommen. Det forventes at dette vil ha en positiv effekt mht. tilliten til spesielt sauekjøtt.

5.2.4 Informasjon

Nye vare- og matslag, nye forbrukerholdninger har i tillegg økt interessen for matens helsemessige kvalitet knyttet til smitte- og fremmedstoffer. I den forbindelse registreres også betydelig skepsis til uttalelser fra fagfolk og myndighetspersoner. Forutsetningene har med andre ord endret seg, og det fremtidige informasjonsarbeidet må legges opp deretter. Den største utfordringen er å møte befolkningsgrupper som er skeptiske til ekspertenes uttalelser, og som trass i forsikringer om at maten er trygg nærer frykt for å spise spesielle matvarer.

Staten har tradisjonelt påtatt seg ansvar for alminnelig kostholdsopplysning. Dette har dels hatt generell karakter rettet mot hele befolkningen, og dels vært informasjon rettet mot spesielle befolkningsgrupper som spedbarn, ungdom, gravide, eldre, allergikere m.v. Skolesektoren har vært en viktig arena.

5.2.5 Merking

Merking av produkter skal sette forbrukerne i stand til å velge produkter ut fra sine preferanser og behov, både smaksmessig, helsemessig, etisk og økonomisk. I et internasjonalt matvaremarked, med lange avstander fra produsent til forbruker, er merkingen av matvarer den viktigste måte å sikre forbrukeren mulighet for informasjon. Dette avspeiler seg i den aktivitet som utvises internasjonalt i å fastsette hvilke opplysninger om en matvares egenskaper som skal være med i merkingen.

Codex Alimentarius vedtok en generell merkestandard allerede i 1969. Den blir jevnlig revidert for å ivareta endringer i produksjonsmåter, forbrukerbehov og tilbudsformer. Codex merkestandard er brukt som mal ved utarbeidelse av tidligere norske merkebestemmelser og ved utarbeidelse av EUs merkingsdirektiv som er en del av EØS-avtalen.

Ved utforming av krav til merking vil ønsket om mest mulig fullstendig opplysning om matvarer veies opp mot krav om at merkingen skal være lett tilgjengelig og forståelig. De offentlige kravene må sikre det minimum av opplysninger forbrukeren trenger for å ta bevisste valg, og for å kunne unngå å velge matvarer som kan ha uheldige konsekvenser for den enkelte. Hvilke opplysninger som anses viktige å ivareta varierer over tid, og aksepten for å gi disse opplysninger endres også. Nåværende merkebestemmelser skal gi opplysninger om varen slik den foreligger, konsentrert om sammensetning, mengde og holdbarhet. Den påbudte merkingen gjelder imidlertid bare ferdigpakkede produkter.

I dag er det en sterk fokusering på merking både fra forbrukernes, næringslivets og myndighetenes side. Fra forbrukersiden er det blitt fremmet ytterligere ønsker i tillegg til de merkebestemmelser som allerede eksisterer. De viktigste er ønsket om standardiserte angivelser. Det gjelder også format og presentasjon, en mer spesifisert og kvantitativ ingrediensdeklarasjon, obligatorisk næringsdeklarasjon, produksjonsdato og opprinnelse.

Økende internasjonal handel med mat forsterker behovet for opplysende merking tilpasset forbrukerne i hvert enkelt land, samtidig som det ikke skal skapes vilkårlige handelshindringer. Produktutviklingen skaper utradisjonelle produkter og ingredienser samt varer med ny, ukjent sammensetning som forbrukerne må få opplysninger om. Økende kunnskap om sammenhengen mellom mat og helse skaper ønske om flere og bedre opplysninger om produktenes ernæringsmessige verdi i merking og markedsføring. Det er stadig flere aspekter som ønskes formidlet via merking, f.eks. opprinnelse, økologisk dyrking, bestråling, genmodifisering, «naturlig», «fri fra», «rik på» m.v. Dette kan imidlertid medføre en fare for at det blir så mange opplysninger på etikettene at merkingen blir uoversiktlig og uforståelig for forbrukerne. For spesielle forbrukergrupper er det avgjørende at merkingen av mat er tilstrekkelig spesifisert, forståelig og korrekt, f.eks. for allergikere.

Det er derfor viktig at en i dette arbeidet fremover klargjør hvilke problemer som kan og skal løses gjennom merking og hvilke informasjonsproblemer som kan løses bedre på annen måte. Videre bør det foretas forbrukerundersøkelser som kan avdekke om informasjonen er relevant og om forbrukerne kan forstå og bruke informasjonen som gis.

Merkebestemmelser har vært og er kontinuerlig gjenstand for gjennomgang og harmonisering nasjonalt og internasjonalt. Det er et grunnleggende krav at merkingen gjøres slik at den kan fungere i forhold til den hensikt den har, nemlig å gjøre forbrukerne i stand til å treffe informerte valg. Dette krever god kommunikasjon mellom de offentlige aktører, næringslivet og forbrukersiden. Regjeringen mener at en videreutvikling og målretting av merkesystemer bør være en viktig del av den offentlig politikken.

5.2.6 Kunnskap og kunnskapsproduksjon

Det er viktig at kunnskapen om forholdet mellom mat og helse er god. Kunnskap er ikke minst viktig for å gjøre forbrukerne i stand til å nyttiggjøre seg den informasjon som merking av matvarer innebærer for å kunne treffe informerte valg på matvaresektoren.

Kunnskapen om sammenhengen mellom mat og helse må oppdateres kontinuerlig. Det innebærer behov for ny forskning og utredningsarbeid på dette feltet. Det forvaltningsmessige behovet for forskning på matområdet spenner vidt, og omfatter grunnforskning så vel som anvendt forskning. Forskningen omfatter biologiske, medisinske, teknologiske og samfunnsvitenskapelige disipliner, og det er behov for høy vitenskapelig kompetanse på en rekke områder. Det er spesielt viktig med kunnskap innen mikrobiologi, toksikologi og ernæring, og med kompetanse når det gjelder mulige nye typer risiko knyttet til mat. Dette gjelder for eksempel helseeffekter av bruk av matvarer med rester av innsatsfaktorer eller hormoner. Risikoen forbundet med mat kan også endres med produksjons- eller distribusjonsmåter. På dette feltet kreves også oppdatert kunnskapsproduksjon. Det er også viktig med forskning om bruk av virkemidler i mat- og ernæringspolitikken.

5.2.7 Økonomiske virkemidler

Innenfor mat- og ernæringspolitikken ville det være ønskelig at matvarer det ønskes økt forbruk av, var rimelige og lett tilgjengelige. Ved bruk av prispolitiske virkemidler kan myndighetene påvirke matvanene og dermed forbruket. I hvilken grad myndighetene benytter slike virkemidler er avhengig av den aktuelle økonomiske politikken og næringspolitikken. Aktuelle prispolitiske virkemidler knyttet opp mot internasjonal handel er blant annet bruk av tollsatsene. Egnetheten av de aktuelle prispolitiske virkemidlene vil variere, og egnetheten varierer også fra matvaregruppe til matvaregruppe. Importvernet vil først og fremst være et virkemiddel i handels- og næringspolitikken. I de tilfeller hvor de mat- og ernæringspolitiske målsettinger kan følges opp ved hjelp av dette virkemiddel, uten å komme i konflikt med målsettingene for andre politikkområder, bør dette fokuseres.

5.3 Lovgivning og tilsyn på ulike områder

Det gis en nærmere beskrivelse av det nasjonale og det internasjonale forvaltningsapparat i vedlegget - Nasjonal og internasjonal næringsmiddelforvaltning. Der finnes også en tabellarisk oversikt over sammenhengen mellom de viktigste nasjonale og internasjonale forvaltningsinstitusjoner. Den gir således et bilde av det mangfold og den kompleksitet som reguleringen på matområdet representerer, «fra jord og fjord til bord».

5.3.1 Helsesektoren

De to hovedlovene for næringsmiddelkontroll, lov om tilsyn med næringsmidler og lov om samordnet næringsmiddelkontroll, er helsebegrunnet.

Lov om tilsyn med næringsmidler har som formål å beskytte befolkningens helse ved å forebygge tilvirkning og frembud av helseskadelige næringsmidler og ved å sikre renslighet og for øvrig tilfredsstillende hygieniske forhold. Loven skal også sikre redelig omsetning av mat ved å forebygge uriktige forestillinger om varenes opprinnelse, beskaffenhet, art, mengde, sammensetning eller andre forhold som har betydning for forbrukerne. Loven er altså begrunnet ut fra helse og redelighetshensyn.

Lov om samordnet næringsmiddelkontrollpålegger kommunene en plikt til å ha en egen næringsmiddelkontroll eller å være med i en interkommunal ordning. Fylkesmannen har myndighet til å bestemme at slikt samarbeid skal finne sted.

Næringsmiddeltilsynet er i dag en viktig del av det forebyggende helsearbeidet og må ses i sammenheng med det arbeidet kommunene utøver i medhold av lov om helsetjenesten i kommunene (særlig kapittel 4a om miljørettet helsevern). Lov om helsetjenesten i kommunenepålegger helsetjenesten å holde oversikt over faktorer som kan virke inn på helsen, og sørge for at andre offentlige organer tar helsemessige hensyn. Disse omfatter blant annet biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer, herunder næringsmidler. Kommunehelsetjenesteloven kan i visse tilfeller supplere næringsmiddelloven dersom denne ikke har tilstrekkelig hjemmel.

Lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) har til formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer og hjemler ulike inngrep i den forbindelse. I likhet med kommunehelsetjenesteloven vil denne loven komme til anvendelse på næringsmiddelområdet dersom næringsmiddelloven ikke omfatter de aktuelle bestemmelser.

Lov om helsemessig beredskap har som formål å hjemle beredskapstiltak av betydning for befolkningens helse i krig eller når krig truer. Et utvalg under Sosial- og helsedepartementet arbeider for tiden med en revisjon av denne loven. Drikkevannsforskriften er blant annet hjemlet i denne loven sammen med næringsmiddelloven og kommunehelsetjenesteloven.

I tillegg til lovregulering er dokumentasjon, overvåking og tiltak med sikte på å bidra til at befolkningen får et best mulig kosthold sentrale oppgaver for helsesektoren.

Statens ernæringsråd gir faglige råd og informasjon til offentlige myndigheter, forskningsmiljøer, helse- og sosialetater, skoleverket, frivillige organisasjoner, matvarebransjen, dagligvarehandelen, media og til befolkningen.

5.3.2 Landbrukssektoren

Landbrukets produksjon av mat bygger på en systematisk kultivering av naturen, og det er nødvendig med en omfattende lovregulering, både med hensyn til selve produksjonsprosessen og til produktene. Denne lovgivningen dekker mer eller mindre fullstendig alle ledd i matvarekjeden. Den er rettet mot sentrale områder som innsatsvarer, plante- og dyrehelse, dyrevern og sluttprodukter.

På næringsmiddelområdet er det lov om kvalitetskontroll med landbruksvarer og lov om kjøttproduksjon som er viktigst. Formålet med lov om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v er å sikre at både råvarer og videreforedlede varer som eksporteres, importeres eller omsettes her i landet framtrer som velbehandlet og god handelsvare.

EØS-avtalen og ny lov om kjøttproduksjon har gitt støtet til en betydelig modernisering av regelverket for den offentlige kjøttkontrollen. Loven regulerer også forhold som sikrer helse og hygiene ved import, eksport og frembud av ferskt kjøtt. Kjøtt regnes som den viktigste smittekilden når det gjelder overføring av næringsmiddelbårne infeksjonssykdommer. Lov om kjøttproduksjon med tilhørende forskrifter regulerer håndteringen av slaktedyr, slakte- og nedskjæringsprosessen og er derfor svært sentral når det gjelder å forebygge smitteoverføring mellom dyr og mennesker.

I tillegg til de tidligere nevnte næringsmiddellovene (landbrukskvalitetsloven og lov om kjøttproduksjon) sorterer det under Landbruksdepartementet flere lover med stor betydning for matområdet selv om de ikke har mathensynet som hovedmål. Dette er lovgivning som skal ivareta næringsmessige spørsmål og bidra til en effektiv og rasjonell produksjon. Samtidig er det innebygget elementer som understøtter en miljømessig og etisk forsvarlig produksjon og som bidrar til helsemessig trygge produkter. Dette er forhold som forbrukerne legger stadig større vekt på.

Tiltak mot husdyrsykdommer og skadegjørere i planteproduksjonen hjemles i egne lover: husdyrloven og plantesykdomsloven. Noen sykdommer kan overføres mellom dyr og mennesker (zoonoser), f.eks. salmonellose og tuberkulose. Det vil derfor være av avgjørende betydning at ikke smittestoff følger dyret frem til slakting og sluttprodukt. Både forebygging og behandling av sykdom hos dyr har derfor positiv betydning for det ferdige produkt.

Innsatsvarene reguleres gjennom flere lover, i første rekke fôrvareloven, gjødselvareloven, lov om plantevernmidler, såvareloven og lov om foredlerrett. De to første er gode eksempler på hvordan vektleggingen endrer seg over tid. Sammensetningen av fôr- og gjødselblandinger, som tidligere var viktige reguleringsområder, er nå i stigende grad overlatt til næringslivet. I dag legges det stor vekt på å gi disse lovene hjemler til bl.a. å kunne regulere bruken av hormoner og antibiotika i fôret og tungmetaller i gjødselvarer m.v., og det satses på et system for internkontroll etter samme prinsipp som for produksjon og import av næringsmidler.

Det overordnede mål for lov om plantevernmidler er å sørge for at det ikke markedsføres plantevernmidler som kan skade menneskers helse og ha en skadelig innvirkning på naturmiljøet. Lov om planteforedlerrett skal i utgangspunktet verne om rettighetene til planteforedlerne, men den har samtidig innvirkning på bruken av genmodifisert plantemateriale.

Såvareloven skal i likhet med lov om husdyravl regulere kvaliteten på planter og dyr som settes inn i produksjonen. Utvelgelse av plante- og dyremateriale har en betydelig innvirkning på matkvaliteten. Det har således vært et viktig mål å få frem sorter og raser som er resistente mot sykdommer og ulike former for skadegjørere. Dette vil i sin tur redusere bruk av plantevernmidler og medisiner.

Dyrevernloven skal bidra til å legge forholdene til rette for dyrevernmessig og etisk forsvarlig dyrehold.

5.3.3 Fiskerisektoren

I tillegg til fiskekvalitetsloven eksisterer det på fiskerisektoren også et tilgrensende lovverk av betydning for matområdet, så som lov om saltvannsfiskeriene og fiskeoppdrettsloven.

Fiskeindustriens konkurranseevne skal styrkes gjennom økt bearbeidingsgrad, høy kvalitet på produktene, økt satsing på felles markedsføring og økt satsing på FoU. Forbrukere i inn- og utland skal sikres sunne og gode varer i samsvar med gitte spesifikasjoner. Høy markedsetterspørsel og høye, stabile priser i markedene skal oppnås gjennom et systematisk arbeid for å sikre høy kvalitet på norske fiskevarer.

Engrosomsetningen av fiskevarer har til 1996 delvis vært preget av offentlige, obligatoriske handelsklasser. Disse handelsklassene ble i sin tid etablert på bakgrunn av sterke ønsker fra næringsorganisasjonene om å etablere faste referanser for produktkategorisering i engrosmarkedet. Handelsklassene har ikke, eller i svært liten grad, påvirket den enkelte forbrukers valgmulighet i detaljmarkedet, hverken når det gjelder pris eller kvalitetsnivå. Systemet ble avskaffet i 1996, igjen på bakgrunn av ønsker fra bransjeorganisasjonene. Bakgrunnen for opphevelsen var hovedsakelig den sterke endringen som har skjedd når det gjelder økt kravspesifikasjon mellom kjøper og selger og som i stor grad overflødiggjorde obligatoriske handelsklasser med mer begrenset detaljgrad.

Imidlertid er det fortsatt et offentlig siktemål å optimalisere fiskerinæringens verdiskaping i forhold til det tilgjengelige grunnlaget i fiskeressursene slik at fiskerinæringens lønnsomhet og konkurranseevne styrkes. Dette siktemålet søkes m.a. nådd ved å ha offentlig fastsatte minstekrav til produksjonsbetingelser for fiskevarer. Disse kravene legger i praksis et ekstra kravnivå over de minimumsregler som på internasjonalt grunnlag (gjennom EØS-avtalen) er fastsatt for å trygge forbrukernes sikkerhet og sikre en økonomisk redelig omsetning av fiskevarer.

Det er viktig at det norske regelverket tilfredsstiller kravene til kvalitetssikring i forhold til viktige eksportmarkeder. Blant annet vil bestemmelsene om egenkontrollsystem, basert på kritiske kontrollpunkter, danne grunnlag for avtaler om kvalitet på myndighetsnivå. Det er bl.a. fremforhandlet en slik avtale med myndighetene i Brasil. En avtale med myndighetene i USA om kontroll av Listeriabakterier i røkt laks er undertegnet, og det er startet opp forhandlinger om en overordnet intensjonsavtale med USA. Myndighetenes kontakt og tillitsskapende arbeid mot østeuropeiske land vil være viktig for utvikling av eksporten av norsk fisk til disse markedene i tiden fremover.

5.3.4 Forbrukersektoren

Forbrukerpolitikken tar utgangspunkt i at forbrukernes krav til kvalitet, trygghet og sikkerhet oppfylles, og at forbrukerne må sikres reelle muligheter til et helsefremmende kosthold.

Målene for forbrukerpolitikken er komplekse og omfattende. De inkluderer retten til å kunne velge, retten til å bli hørt, tilgjengelighet av kunnskap, retten til et sunt ytre miljø, retten til å klage, tilgjengelighet til grunnleggende goder for opprettholdelse av liv og helse og forsvar for forbrukernes økonomiske interesser. Forbrukerpolitikken og opprettelsen av forbrukerapparatet er etablert for å styrke forbrukerens stilling overfor de som tilbyr varer og tjenester.

Markedsføringsloven, produktkontrolloven og produktansvarsloven har som utgangspunkt å ivareta forbrukerens interesser. Enhver villedende og saklig uriktig markedsføring vil generelt komme inn under markedsføringsloven. Også næringsmiddelloven gir adgang til å gripe inn overfor villedende markedsføring.

I tillegg til lovreguleringen er det etablert egne institusjoner for å ivareta forbrukerens interesser. Forbrukerrådet har her en sentral rolle. Denne institusjonen er statlig finansiert, men er i sine vedtekter gitt frihet til selv å avgjøre hvilke områder den vil engasjere seg på til beste for forbrukeren. Dette er en garanti for uavhengighet i forhold til såvel offentlige myndigheter som private aktører. Forbrukerrådet virker dermed både som talerør for forbrukerens interesser i forhold til myndigheter og private produsenter av varer og tjenester. Rådet formidler også informasjon til publikum om forhold som er relevant i deres rolle som forbrukere. Som en følge av de siste årenes utvikling på matvareområdet har Forbrukerrådets engasjement vært økende på dette feltet. En del av Forbrukerrådets informasjonsgrunnlag stammer fra forskning ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).

5.3.5 Miljøsektoren

Det er et mål at matproduksjonen skal tilfredsstille samfunnets krav til en etisk akseptabel produksjon som tar hensyn til vern av genetiske ressurser og av miljøgrunnlaget. Et godt miljøgrunnlag er en forutsetning for et sikkert og variert mattilbud.

Miljøverndepartementet forvalter genteknologiloven. Den har som formål å sikre en bærekraftig, samfunnsnyttig og etisk forsvarlig bruk av genteknologi uten risiko for helse og miljø.

Forurensingsloven regulerer forhold knyttet til både villfisk, oppdrettsfisk og landbruksprodukter blant annet i forhold til miljøgifter og overgjødsling.