2 Redningshelikoptertjenestens utvikling i Norge

Ulykker på 1960-tallet viste at var et behov for store, langtrekkende redningshelikoptre i Norge. I 1966 reddet danske redningshelikoptre 142 passasjerer fra den norske fergen «Skagerak» da den forliste i havområdet mellom Norge og Danmark. Denne hendelsen viste hvilket effektivt hjelpemiddel store langtrekkende redningshelikoptre kunne være i sjøredningsaksjoner.

På dette tidspunkt hadde Norge ingen etablert redningshelikoptertjeneste for sjøredning. Erfaringene etter forliset av «Skagerrak» førte til at Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet tok opp spørsmålet om hvordan Norge kunne etablere en redningshelikoptertjeneste. Det ble i første omgang inngått en leiekontrakt med det private selskapet Helikopter Service A/S om at selskapets tre helikoptre skulle stå til begrenset disposisjon for den offentlige redningstjeneste med stasjon på Forus ved Stavanger (St prp nr 34 1968–69).

I St prp nr 1, tillegg nr 1 (1969–70), ba Justisdepartementet om en bestillingsfullmakt for kjøp av 3 helikoptre til bruk for sjøredningstjenesten. De tre redningshelikoptrene var ment som første del av en etappevis oppbygging av en landsdekkende norsk redningshelikoptertjeneste som totalt skulle bestå av 10 helikoptre. Det viste seg etterhvert at et samlet kjøp av helikoptre ville bli billigere. Justisdepartementet ba derfor i St prp nr 33 (1970–71), om at bestillingsfullmakten fra 1970 ble utvidet til å omfatte 10 helikoptre til en samlet kjøpesum på inntil 120 mill kr.

Det ble forutsatt at engangsutgiftene ved etablering av redningshelikoptrene skulle føres på Justisdepartementets budsjett, mens driftsutgiftene skulle bevilges over Forsvarsdepartementets budsjett, således at de i samsvar med opptrukne retningslinjer skulle komme som et tillegg til den ordinære ramme for forsvarsbudsjettet. I 1973 ble 10 Westland Sea King redningshelikoptre levert. Luftforsvaret ved 330 skvadronen fikk operatøransvaret for disse. Helikoptrene ble utplassert på fire baser: Sola, Ørland, Bodø og Banak.

I 1996 ble det innkjøpt to nye helikoptre for å skulle kunne opprettholde beredskapen på de eksisterende basene. Dette var nødvendig som en følge av stadige vedlikeholdsarbeider på helikoptrene. I dag har 330 skvadronen 12 Sea King redningshelikoptre. Etterhvert begynte Sea King helikoptrene å fly ambulanseoppdrag i tillegg til å utføre søk og redningsaksjoner. Da den landsdekkende luftambulanseplanen ble innført 1. januar 1988 ble enkelte avdelinger til 330 skvadronen en del av denne.

Fylkeskommunen fikk ansvar for å sørge for legebemanning på redningshelikoptrene på beredskap. Fra og med 1988 har det i de fleste tilfeller vært med lege både på rednings- og ambulanseoppdrag med Sea King helikoptre. Utgiftene til legebemanning dekkes hovedsaklig gjennom Rikstrygdeverket over Sosial- og helsedepartementets budsjett.

I tillegg til de dedikerte Sea King helikoptrene, er det på Rygge stasjonert en skvadron 720, med Bell 412SP helikoptre. Disse er ikke fullverdige redningshelikoptre, og anses som mindre egnet til sjøredningsoppdrag. Imidlertid er de velegnet til ulike søk- og redningsoppdrag over land.

Sea King helikopteret som stod på Vigra siden 1995, ble flyttet til Rygge i 1999. Denne maskinen står på 85   % beredskap, det samme som var kravet på Vigra. Begrunnelsen for å flytte basen fra Vigra til Rygge var at de redningsppdrag som ble utført fra Vigra etter en faglig vurdering, like godt kunne ivaretas av 330 skvadronens avdelinger på Ørland eller Sola (avhengig av flyforhold). Helikopteret med besetning ble da flyttet som et detasjement (dvs en base hvor en ikke har faste fasiliteter til å støtte opp om driften av virksomheten) til Rygge.

720 skvadronen har ikke søk- og redningsberedskap men de vil delta i redningsaksjoner dersom helikoptrene er tilgjengelige, etter forespørsel fra hovedredningssentralen. Plassering av et Sea King redningshelikopter på Rygge var en stor forbedring for denne regionen, siden dette helikopteret er et spesialutrustet redningshelikopter, i motsetning til 720 skvadronens Bell helikoptre.

I 1992 bidro forliset av fiskerfartøyet «Njård» ved Svalbard til at det ble fokusert på behovet for en bedre redningsberedskap i området rundt Svalbard. Daværende justisminister Grete Faremo uttalte i Stortinget under debatten om Svalbardbudsjettet for 1993 at det burde stasjoneres et helikopter med fullverdig redningskapasitet på Svalbard, og at det ville være sterkt ønskelig å finne fram til et helikopter som ved siden av redningsoppgavene også kunne benyttes til annen virksomhet der. Stortinget vedtok i salderingen av statsbudsjettet for 1993 å styrke redningstjenesten på Svalbard med et bedre redningshelikoptertilbud, og rammen for Svalbardbudsjettet ble øket med 15 mill kr. I 1993 ble ett av Sysselmannens to tjenestehelikoptre byttet ut med et fullverdig søk- og redningsutrustet helikopter av type Super Puma (helikoptret betegnes som Sysselmannens helikopter nr 1). Helikopteret skal i tillegg til søk- og redningsoppdrag utføre blant annet transportoppdrag for Sysselmannen. Søk- og redningsoppdrag og ambulanseoppdrag skal alltid ha første prioritet. Sysselmannen har i tillegg til dette et Bell 212 helikopter til disposisjon (helikopter nr 2), som kan utstyres med redningsheis. Helikopterservice A/S hadde operatøransvaret fram til 1. april 1996, da Airlift A/S overtok. Det er i dag krav til 90   % beredskap for Sysselmannens redningsutstyrte helikopter på Svalbard.