5 Flerbruk av, og prioriterte oppgaver for redningshelikoptrene. Samordning av helikopterressurser

5.1 Bakgrunn og utfordringer

Sea King redningshelikoptrene benyttes i dag til søk- og redningsoppdrag, ambulanseoppdrag, redningsøvelser, forberedende redningstjeneste, egentrening, skoleflyging og diverse andre oppdrag, særlig i militære, se figur 5.1. Flerbruk av redningshelikopteressursene sparer staten for utgifter. Det er en målsetting å fortsette med flerbruk av helikoptrene, men etablering av døgnkontinuerlig tilstedevakt gjør det nødvendig å vurdere hvilke oppgaver og hvilken innbyrdes prioritering av oppgaver som bør pålegges et redningshelikopter på beredskap. Økt beredskapskrav til redningshelikopteret gir mindre fleksibilietet i forhold til andre oppgaver det kan utføre. Det ligger en stadig utfordring i hvordan en best mulig kan utnytte redningshelikoptrene i fremtiden innenfor rammen av de overordnede krav.

Redningshelikopteret som er på beredskap har søk- og redningsoppdrag som primæroppgave. Alle andre oppdrag skal pålegges slik at det ikke kommer i konflikt med overordnede effektivitetskrav. Dersom redningshelikopteret flyr ut på et annet oppdrag, må det bemannes med full besetning og utstyres slik at oppdraget skal kunne avbrytes og søk- og redningsoppdrag påbegynnes snarest mulig. Så lenge kravet til beredskap og reaksjonstid opprettholdes kan helikopteroperatøren benytte helikoptrene til ulike typer flyoppdrag.

Hovedredningsentralene har de Sea King redningshelikoptre som er på beredskap til eksklusiv disposisjon. Helikoptrene kan når som helst beordres ut på søk- og redningsoppdrag, eller ambulanseoppdrag. I militær terminologi sier man at hovedredningssentralene har taktisk kommando over redningshelikoptre på beredskap, mens Forsvaret ved Forsvarskommando Sør-Norge (FKS) og Forsvarskommando Nord-Norge (FKN), har operativ kommando over 330 skvadronens helikoptre. Dette betyr at det i dag må søkes FKS/FKN om å benytte helikoptrene til annet enn rednings- og ambulanseoppdrag. Søknadene sendes normalt gjennom hovedredningssentralene for anbefaling.

Redningshelikoptrene bør fortsatt brukes til andre oppgaver som det er egnet for, innenfor de til enhver tid gjeldende overordnede krav.

Videre er det viktig i fremtiden å fortsette arbeidet med å samordne både statlige og private helikopterressurser. I tillegg til de dedikerte redningshelikoptrene har vi statlige helikopterressurser, som luftambulansehelikoptrene som inngår i Statens luftambulansetjeneste. I tillegg finnes det på sivil side en rekke ressurser, både på fastlandet og på sokkelen. Det skal være en prioritert oppgave å videreutvikle samarbeidet med operatører av andre helikopteressurser for å oppnå en for alle parter mest mulig effektiv utnyttelse av de totale ressurser. Den stadige vurderingen av hva den statlige redningshelikoptertjenesten skal dimensjoneres for, må skje etter en vurdering av hva som finnes av andre ressurser, og hva det er riktig og hensiktsmessige at andre ressurser enn de dedikerte redningshelikoptrene skal ta seg av.

5.2 Utvalgets forslag

Prioriterte oppgaver for et redningshelikopter

Utvalget mener at en også i fremtiden bør la redningshelikoptrene inngå i et flerbrukskonsept. Imidlertid må andre oppdrag enn søk- og redningsoppdrag skje innenfor de overordnede krav.

Utvalget foreslår at redningshelikopter på beredskap skal utføre oppdrag ut fra følgende prioritering:

1. Søk og redningsoppdrag (SAR)

2. Luftambulanseoppdrag

3. Redningsøvelser og samtrening

4. Forebyggende redningstjeneste

5. Oppdrag pålagt av operatøren

Søk- og redningsoppdrag

Alle redningshelikoptre på beredskap har søk- og redningsoppdrag som primæroppgave. Det samme gjelder for Sysselmannens redningsutstyrte helikopter (helikopter nr 1).

Luftambulanseoppdrag

Uansett hvordan luftambulansetjenesten blir organisert i fremtiden, vil redningshelikoptrene fortsette å fly ambulanseopdrag. Få helikoptre er i stand til å utføre ambulanseoppdrag til sjøs, og redningshelikoptrene må derfor utføre ambulanseoppdrag når værforholdene er så dårlige at andre ambulansehelikoptre ikke kan fly. Hovedredningssentralene skal i hvert enkelt tilfelle godkjenne at helikoptrene brukes til ambulanseoppdrag. Etter utvalgets oppfatning bør redningshelikoptrene fortsatt benyttes til luftambulanseoppdrag, forutsatt at hovedredningssentralene i hvert enkelt tilfelle godkjenner dette.

Redningsøvelser og samtrening

Med redningsøvelser og samtrening menes trening av ulike redningsressurser som er ment å operere sammen for å utføre en redningsaksjon. En redningsaksjon er ofte avhengig av et samspill mellom flere typer redningspersonell. Det er viktig at redningspersonell fra ulike institusjoner og organisasjoner trener på å samarbeide, slik at de på forhånd er godt kjent med hverandres oppgaver. Det er også viktig at redningshelikoptrene kan benyttes til samtrening med andre lands redningsressurser, som det kan være aktuelt å samarbeide med ved større ulykker både i norsk- og i våre nabolands redningsansvarsområder. Utvalgets flertall (med unntak av medlem Olsen) foreslår at hovedredningsentralene avgjør hvilke redningsøvelser 330 skvadronen og Sysselmannens helikopter nr 1 skal delta i.

Forebyggende redningstjeneste

Det er viktig å gi informasjon for å bevisstgjøre personer om hvordan de kan unngå å komme opp i faresituasjoner. Slik forebyggende redningstjeneste vil redusere antall redningsaksjoner. Redningshelikopter benyttes ofte for å demonstrere oppheising av personer fra sjø og fra redningsflåte. Hovedredningssentralene bør etter utvalgets oppfatning avgjøre når redningshelikoptrene skal benyttes til forebyggende redningstjeneste.

Egentrening/skoleflyging/andre oppgaver

Det er viktig at flybesetningene gis anledning til treningsflyging. Dette bør ikke gjennomføres med et helikopter på beredskap, selv om dette noen ganger er nødvendig. Utvalget mener at et redningshelikopter på beredskap kan benyttes til flyoppdrag pålagt av helikopteroperatøren, når dette ikke går ut over prioriteringene som nevnt ovenfor, og utvalgets forslag til dekningsområde og tidskrav allikevel tilfredsstilles. Utvalgets flertall, alle unntatt medlem Olsen, mener at hovedredningssentralene må få i oppgave å avgjøre annen bruk enn redningstjeneste innenfor rammen av de overordnede krav.

Vurdering

Utvalget mener at dagens redningshelikoptre på beredskap ikke kan påta seg flere oppgaver enn de allerede har. Utvalgets forslag til reaksjonstid, basemønster m.v for framtiden kan bli vanskelig å oppfylle dersom dagens nivå på flerbruk av redningshelikoptre opprettholdes. Utvalget foreslår at Justisdepartementet utreder nærmere behovet for flerbruk, og hvordan dette skal organiseres. Konkret bør dette gjøres ved at Justisdepartementet definerer, og operatøren planlegger, ut fra et bestemt antall timer til hver enkelt oppgave utover søk- og redning. Hovedredningssentralene bør motta og avgjøre søknader om redningsøvelser, samøvelser og forebyggende redningstjeneste som skal støttes.

Det skal være opp til Hovedredningssentralen å anbefale bruk av redningshelikoptrene innenfor de overordnede krav, og også kunne gjøre skjønnsmessige avvik der alternativ bruk er ønskelig og fornuftig etter en konkret vurdering. På Svalbard bør Sysselmannen ha anledning til å bruke redningshelikopteret på vilkår satt av Hovedredningssentralen Nord-Norge.

Det må utarbeides en ny samarbeidsavtale mellom Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet om drift mv av 330 skvadronen. Videre må kommandoforhold inn i kontrakten med sivile innleide redningshelikoptre. Dette kan gjøres enten ved å reforhandle eksisterende kontrakter eller å la eksisterende kontrakter fullføres, men at prioriteringen tas med i nye kontrakter.

Kommandoforhold redningshelikoptre

Hovedredningssentralene har Sea King redningshelikoptre på beredskap til eksklusiv disposisjon i henhold til avtale mellom Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet fra 1982. Dette innebærer at hovedredningssentralene når som helst kan beordre Sea King redningshelikoptrene ut på søk- rednings- eller ambulanseoppdrag. I dag er det hovedredningssentralen som definerer hva som er søk- og redningsoppdrag, mens det for ambulanseoppdrag er legen på beredskap som har den faktiske rekvisjonsrett, gjennom varsling fra hovedredningssentralen. Dette gjelder både på fastlandet og på Svalbard. Så lenge kravet til beredskap opprettholdes kan operatøren (Luftforsvaret) benytte Sea king helikoptrene til andre flyoppdrag. Siden Forsvarskommandoene har operativ kommando over 330 skvadronens Sea King helikoptre, betyr det at det i dag må søkes disse om å få benytte helikoptrene til annet enn søk- rednings- eller ambulanseopdrag. Søknadene sendes normalt via hovedredningsentralene for anbefaling.

Etter utvalgets mening bør dagens ordning med at Forsvarskommando sør- og nord Norge (FKS / FKN) har operativ kommando over skvadron 330, mens Hovedredningssentralene har taktisk kommando fortsette.

Videre mener utvalgets flertall at Sysselmannens redningsutstyrte Super Puma helikopter (helikopter nr 1) på Svalbard bør underlegges hovedredningsentral Nord-Norge sin taktiske kommando. Dette vil innebære at bruk av helikopter på beredskap i hvert enkelt tilfelle må godkjennes av Hovedredningssentralen Nord-Norge, foruten operatørens egenbruk innenfor de overordnede rammer. Utvalgets flertall anbefaler at hovedredningsentralene i fremtiden skal avgjøre hvilke redningsøvelser, samtrening og forebyggende redningstjenesteoppdrag 330 skvadronen og Sysselmannens helikopter nr 1 skal delta i.

I dag er det slik at hovedredningssentralen Nord Norge har taktisk kommando over helikopteret på Svalbard ved søk- og redningstilfeller, mens Sysselmannen for øvrig har helikopteret til eksklusiv rådighet i henhold til kontrakten med den sivile operatøren. Det foreslås å definere Sysselmannens helikopter nr 1 som et dedikert redningshelikopter i fremtiden, slik at redningshelikopteret blir underlagt Hovedredningsentralen Nord-Norges taktiske kommando. Ordningen vil da bli lik den på fastlandet, som utvalget foreslår å videreføre. Ved en slik ordning forutsettes det etablert et samarbeid mellom Hovedredningssentralen Nord-Norge og Sysselmannen, slik at Sysselmannen fortsatt får mulighet til daglig bruk av redningshelikopteret samtidig som redningstjenesten fullt ut blir tilfredsstilt.

Utvalgsmedlem Ann Kristin Olsen (tidligere sysselmann på Svalbard), er uenig med flertallet, og vil beholde dagens ordning. Hun mente at det gjeldende flerbrukskonsept er valgt ut fra de særegne forhold på Svalbard, og at dette er kostnadseffektivt og fungerer godt. Følger man flertallets forslag, blir ordningen så lik redningskonseptet for fastlandet, at en etter Olsens mening, bør etablere en redningshelikopterbase på Svalbard etter samme mønster. Med en slik ordning kan Sysselmannens behov for helikopter til tjenesteoppdrag dekkes ved å leie inn et mindre helikopter over Svalbardbudsjettet. En slik ordning vil bli vesentlig dyrere enn dagens ordning, uten at det innebærer noen vesentlig styrking av redningsberedskapen. Olsen fremhever at det er få redningstilfeller på Svalbard, og at øvrige tjenesteoppdrag er mange og varierte. Det er prinsipielt riktig at den som har budsjettansvaret for driften av helikopteret og ansvar for de fleste oppdrag helikopteret utfører, har kommandomyndigheten når det gjelder eget ansvarsområde. Å overføre kommandomyndigheten til Hovedredningssentralen Nord Norge, er prinsipielt uriktig, og antas å ville bli upraktisk og tungvint. Sysselmannen ivaretar og koordinerer statens interesser på Svalbard og har behov for å kunne styre helikopteret for å ivareta disse oppgavene. Hensynet til redningstjenesten antas å være tilstrekkelig ivaretatt ved at Hovedredningssentralen Nord Norge har kommando over helikopteret for utførelse av søk- og redningstilfeller.

5.3 Høringsuttalelser – flerbruk og prioritering

De høringsinstanser som har uttalt seg vedrørende flerbruk og prioritering av oppdrag for redningshelikoptrene, støtter utvalgets forslag, uten prinsipielle merknader. Flere peker på viktigheten av gjennomføring av redningsøvelser og samtrening.

Forsvarets overkommando (FO) viser til at utvalget fastslår at skvadron 330 i dag benytter helikoptre som ikke er bundet opp i beredskap til militære oppdrag. Det vises videre til at utvalget anbefaler Justisdepartementet å kartlegge og definere behovet for slik flerbruk ut over den stående beredskapen for redningshelikoptre på beredskap. Justisdepartementet skal definere og operatøren skal planlegge utifra dette. FO presiserer videre at militære behov i stor grad vil være styrende for bruk av militære helikoptre utenom de pålagte sivile oppgaver. Så lenge kravene til beredskap, forberedende redningstjeneste, samøvelser mv. er tilfredstilles, bør flerbruk for øvrig defineres, styres og pålegges av militære myndigheter.

Rikstrygdeverket (RTV) støtter utvalgets prioriteringer, og understreker at luftambulanse må defineres som redningshelikoptrenes sekundæroppgave.

5.4 Samlet vurdering og konklusjon – flerbruk og prioritering av oppdrag

Justisdepartementet støtter den prioriteringen som utvalget har foreslått, og vurderer det slik at de overordnede effektivitetskrav som stilles ikke skal være til hinder for at redningshelikoptre på beredskap også i fremtiden skal inngå i et flerbrukskonsept, slik utvalget anbefaler.

Søk og redningsoppdrag skal alltid ha første prioritet. Deretter må en prioritere luftambulanseoppdrag, redningsøvelser og samtrening, forebyggende redningstjeneste og til slutt andre oppdrag pålagt gjennom operatøren av helikoptrene.

Innføring av døgnkontinuerlig tilstedevakt (se kap 3) på fastlandsbasene gjennomføres primært for å få en maksimalt god søk- og redningstjeneste, som er redningshelikoptrenes primæroppgave.

Før det innføres døgnkontinuerlig tilstedevakt skal Justisdepartementet, som utvalget anbefaler, kartlegge det samlede behov for bruk av redningshelikoptrene. Oppgaver som redningshelikoptrene skal utføre må tilpasses innenfor den angitte prioritering, og innenfor hva vårt stadig eldre og vedlikeholdskrevende helikoptermateriell gir muligheter for.

Ved etablering av døgnkontinuerlig tilstedevakt på basene, vil det sannsynligvis ikke være mulig å øke flerbruken til helikopteret på beredskap i forhold til i dag om de overordnede krav som er satt skal overholdes. Imidlertid vil innføringen av døgnkontinuerlig tilstedevakt på basene fordre flere besetninger, som igjen fordrer økt egentrening/skole-flyging. Dette kan kombineres med nyttige formål, men bør oftest gjennomføres ved at en bruker helikopter som ikke er på beredskap. Anskaffelse av nye redningshelikoptre i fremtiden vil på den annen side kunne gi åpning for en økt flerbruk, da operativiteten antas å være høyere for disse enn for dagens Sea King.

Justisdepartementet skal gi retningslinjer for bruk av helikoptrene innnenfor flerbrukskonseptet, samt for eventuell avviksbehandling i enkelttilfeller, hvor prioriteringen ikke kan eller bør følges.

Videre, skal Justisdepartementet være part i en fornyet avtale om bruk av redningshelikoptrene til ambulanseoppdrag. Avtalen som i dag er mellom Forsvarsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet har i praksis medført en begrensning i muligheten for hovedredningssentralenes mulighet til å planlegge og gjennomføre redningsøvelser. Som det fremgår nedenfor under pkt 5.7, er det i fremtiden ønskelig å fortsette med at redningshelikoptrene flyr ambulanseoppdrag, men det skal finnes løsninger som gjør det enklere for hovedredningssentralene å planlegge og gjennomføre redningsøvelser og samtrening innenfor dette flerbrukskonseptet. Kontrakt om annen flerbruk av helikoptrene skal i fremtiden inngås med Justisdepartementet som part.

Krav til reaksjonstid må ikke føre til redusert trening, da det er avgjørende at samspillet mellom de forskjellige redningsressurser fungerer godt. Videre er det viktig at flybesetningene gis tilstrekkelig anledning til treningsflying. Dette gjelder ikke minst på Svalbard hvor det er relativt få redningstilfeller i året. Dette er svært viktig for å trygge sikkerheten til besetningene. I denne forbindelse nevnes spesielt øving med RITS-grupper (redningsinnsats til sjøs), som Justisdepartementet mener bør øves i større grad enn i dag.

Kommandoforhold redningshelikoptre

Justisdepartementet vurderer dagens løsning både på fastlandet og på Svalbard som god, og ønsker å videreføre disse. En videreføring av ordningen på fastlandet er i tråd med Fostervollutvalgets anbefaling, mens en videreføring av dagens ordning på Svalbard går mot hva flertallet i Fostervollutvalget anbefalte.

Det vil etter Justisdepartementet syn ikke være formålstjenlig å endre kommandoforholdet over Sysselmannens redningsutstyrte helikopter på Svalbard, slik utvalget foreslår. Flerbrukskonseptet på Svalbard er etablert ut i fra de særegne forhold som er på Svalbard. Det er kostnadseffektivt og har fungert stadig bedre. Både Hovedredningssentralen Nord-Norge og Sysselmannen er i dag godt fornøyd med ordningen slik denne fungerer.

Justisdepartementet vurderer det slik at de redningsfaglige hensyn er godt ivaretatt. Senest gjennom avtale mellom Hovedredningssentral Nord-Norge og Sysselmannen, datert 22 mars 1999, er varslingsrutinene mellom HRS Nord-Norge og Sysselmannen forenklet i den hensikt å ytterlig bedre forutsetningene for flerbruken av helikopteret.

Ved å videreføre dagens ordning går en altså ikke inn for at Hovedredningssentralen Nord-Norge skal avgjøre hvilke redningsøvelser, samtrening og forbyggende redningsoppdrag redningshelikoptrene skal delta i. Avgjørelser om bruk av redningshelikopteret til slike formål vil fortsatt skje etter anbefaling fra hovedredningssentralen til henholdvis Forsvarskommandoene eller Sysselmannen, som tar den endelige beslutning.

Justisdepartementet slutter seg for øvrig til begrunnelsen til dissenterende medlem Olsen slik denne er gjengitt ovenfor (i sin helhet i NOU 1997: 3 side 57). Samarbeidet mellom Hovedredningssentralen Nord-Norge og Sysselmannen skal videreutvikles til det beste for søk, rednings- og ambulanseoppdrag, samt annen nødvendig bruk av redningshelikopterressursen som Sysselmannens helikopter nr 1 representerer på Svalbard.

5.5 Utvalgets vurdering – samordning av statlige og private helikoptre

5.5.1 Samordning – statlige helikoptre

For å oppnå en bedre utnyttelse av de samlede helikopteressurser, har utvalget vurdert om det er mulig å samorde de statlige helikoptrene på en bedre måte. Med statlige helikoptre forstås Forsvarets helikoptre (Sea King, Lynx og Bell412SP), Sysselmannens helikoptre (Super puma og Bell 212), og helikoptre som er en del av Statens luftambulanse.

Utvalget redegjør imidlertid kun for mulig samordning med den statlige luftambulansetjenesten.

Luftambulansebasene er lokalisert nærmest mulig akuttmedisinske avdelinger på sykehus, og hele besetningen bor på basen. Ambulansehelikoptrene er små og kan bringe akuttmedisinsk ekspertise nærmest mulig et skadested.

Helikoptrene tilhørende Luftambulansetjenesten blir også benyttet til søksoppdrag, men siden de ikke har redningsheis kan de oftest ikke gjøre annet redningsarbeide. Helikoptrene tilhørende Luftambulansetjenesten har kun kontrakt om flyging av ambulanseoppdrag. Dersom de benyttes til redningsoppdrag må hovedredningssentralene leie helikopteret og betale timepris for bruk av helikoptret.

Utvalget har vurdert om de store Sea King redningshelikoptrene kan erstatte de relativt små ambulansehelikoptre på en eller flere baser. Utvalget ser flere forhold som taler mot dette. Helikoptre av typen Sea King, vil ikke kunne opprettholde en like kort utrykningstid, og de vil også være mindre fleksible i forhold til ulykkessted utenom opparbeidede landingsplasser. Videre trenger besetningen på redningshelikoptrene omfattende operativ trening, noe som kan svekke ambulanse-beredskapen. Likeledes vil søk- og redningsoppdrag kunne ta et redningshelikopter ut av akuttberedskapen i lang tid. Et stort redningshelikopter (Sea King eller lignende) som fast ambulansehelikopter, vil neppe heller være akseptabelt for noen av de nåværende ambulansebaser pga støy. En eventuell flytting av baser til et mer støytolerant område (dvs. vekk fra tettbebyggelse og sykehus) vil medføre behov for omlasting av pasient fra helikopter til bilambulanse, og dermed svekke akuttilbudet.

Dersom et redningshelikopter skal overta alle oppdragene fra en luftambulansebase vil antall ambulanseoppdrag øke med 100   % eller mer. Statistikk fra Norsk institutt for sykehusforskning (NIS) for perioden 1993–1995 viser at dette ville medføre en økning av antall flytimer for redningshelikoptrene på mellom 200 og 500 timer. Tall fra Forsvarets overkommando, Luftforssvarstaben, viser at en slik økning av antall flytimer vil koste ca 4.3- 10,7 mill kr pr år (1996 kroner). Årlige kostnader for en luftambulansebase er oppgitt til utvalget å være ca 8 mill kr (1996 kr). Innsparingspotensialet er etter utvalgets oppfatning således minimalt, og i tillegg usikkert.

Utvalget vurderte videre om det er riktig ressursbruk å bruke store redningshelikoptre til ambulanseoppdrag, når det er mange mindre ambulansehelikoptre på beredskap. På de fleste ambulanseoppdrag fraktes det kun én pasient, slik at transporten kunne vært overtatt av et mindre helikopter. Det kan likevel være spesielle forhold som gjør at det i endel tilfeller må benyttes redningshelikoptre. Eksempler på dette kan være ulykker med mer enn 2 skadde, oppdrag hvor det kreves redningsteknisk kompetanse, beredskapsproblemer i luftambulansen og tilfeller hvor været er for dårlig for luftambulansehelikoptrene. Siden det ikke er opprettet luftambulansebaser med helikoptre i nærheten av Bodø eller Banak, vil ambulanseoppdrag ofte måtte utføres av redningshelikoptrene.

Trekker man fra oppdrag som må utføres av redningshelikoptrene blir det en rest på ca 150 luftambulanseoppdrag som kan overtas av luftambulansehelikoptrene. Dette er oppdrag som utføres ved redningshelikopterbasene Ørland og Sola. Som et eksempel er ca 50   % av ambulanseoppdragene utført av redningshelikopterbasen på Sola overføringsoppdrag av pasienter mellom Sentralsykehuset i Rogaland, Fylkessykehuset i Haugesund og Haukland sykehus i Bergen. Innsparingspotensialet for oppdragene er den refusjonspris Rikstrygdeverket betaler til Forsvaret, som utgjorde ca 24 mill kr for i 2000. Dersom Rikstrygdeverket sparer refusjon for 150 oppdrag vil dette utgjøre ca 4.5 mill kr. Merkostnadene luftambulansebasene vil få ved å overta 150 ambulanseoppdrag fra redningshelikopterbasene er oppgitt til ca 0.5 mill kr pr år.

Det kan spares penger ved å la luftambulansebasene i Sør-Norge overta en del av ambulanseoppdragene fra redningshelikopterbasene på Ørland og på Sola. Utvalget foreslår at Sosial-og helsedepartementet, i samarbeid med berørte parter, utreder dette nærmere.

Dersom det opprettes luftambulansebaser i nærheten av Bodø eller Banak, kunne enda flere ambulanseoppdrag overføres fra redningshelikoptrene til luftambulansehelikopter. Når det totale innsparingspotensialet er 21 mill kr, vil en slik opprettelse etter utvalgets vurdering neppe gi noen innsparing av betydning. Etter utvalgets vurdering er Sea King redningshelikoptrene så dyre i drift at de neppe vil være lønnsomme å benytte istedenfor ambulansehelikoptrene på flere baser enn idag. På den annen side er statens øvrige helikoptre for små til å overta redningsberedskapen som i dag opprettholdes av Sea King helikoptrene.

Det kan være en samordningseffekt ved å oppgradere noen av dagens luftambulansebaser til kombinerte luftambulansebaser og «lettere redningshelikopterbaser». Utvalget har ikke utredet kostnadene ved en slik oppgradering, men dette bør vurderes ved senere anbudsrunder for luftambulansebaser.

Utvalget bemerker videre at det kan være et innsparingspotensiale i å kontraktsfeste at det skal betales samme pris pr time som for ambulanseoppdrag, dersom hovedredningssentralene benytter luftambulanse-helikoptrene til søk- og redningsoppdrag. De statlige helikoptre er, og vil være, et verdifullt supplement til redningshelikoptrene.

Utvalget anbefaler at hovedredningssentralene systematisk prekvalifiserer helikopteroperatører de ønsker å benytte til søk- og redningsoppdrag. Det antas ikke å være noen økonomisk gevinst i en samordning ved at en redningshelikopterbase overtar alle ambulanseoppdragene fra en luftambulansebase slik at luftambulansebasen kan legges ned. Operative problemer i tillegg gjør at utvalget ikke anbefaler en slik samordning. Det er heller ikke økonomisk lønnsomt å opprette flere luftambulansebaser for å redusere mengden av ambulanseoppdrag for redningshelikoptrene.

5.5.2 Samordning – private helikoptre

Helikoptrene som brukes i petroleumsvirksomheten, har ofte mindre kapasitet enn Sea King helikoptrene, og brukes primært som transporthelikoptre. Operatøren er ansvarlig for sikkerheten til personell i tilknytning til petroleumsaktivitet, og at det settes spesielle krav til redningshelikopterberedskap. Disse helikoptrene er derfor utstyrt slik at de har begrenset søk- og redningskapasitet, men de er ikke egnet til nattoperasjoner. De har krav om reaksjonstid på 15–30 minutter. Hovedredningsentralene benytter i enkelte tilfeller de offshorebaserte helikoptrene til rednings- og ambulanseoppdrag, i hovedsak i tilknytning til ambulanseoppdrag fra båter. Staten må betale ordinær timepris for leie av denne type helikoptre, årlig beløper dette seg til ca 400.000–500.000 kr (1996 kr.).

Utvalget har vurdert muligheten for å stille konkrete kvalitetskrav til offshorebaserte søk- og redningshelikoptre, samt se på muligheten for administrativ, operativ og teknisk samordning med de landbaserte redningshelikoptrene. Det har fra petroleumsindustrien til utvalget kommet forslag om en kombinert transport- og redningshelikoptertjeneste mellom petroleumsindustrien og staten. En slik ordning vil kunne være et supplement til en eller flere helstatlige baseløsninger.

For at offshorehelikoptrene i større grad skal benyttes til redningsoppdrag, og på den måten supplere de landbaserte redningshelikoptrene, må de opprustes og besetningene gis trening i redningstjeneste. Det er naturlig at staten bærer kostnadene ved en slik opprusting av helikoptrene, men det bør vurderes om dette er en forbedring som vil stå i forhold til kostnadene.

En annen mulighet er at det defineres eksplisitte krav til begrenset søk- og redningstjeneste. Regelverket for petroleumsvirksomheten på norsk sokkel, gir myndighetene hjemmel for å stille krav om at det skal være beredskapshelikopter ved innretninger, eller fartøy, som deltar i petroleumsvirksomheten, og hvilke funksjoner et slikt helikopter skal ivareta. Fram til i dag har det ikke blitt stilt slike krav. En forutsetning for at slike krav skal kunne pålegges petroleumsindustrien, er at det anses som nødvendig for å ivareta sikkerheten.

En tredje mulighet er å benytte konsesjonsbestemmelsene til å sette krav til redningshelikopterberedskap på petroleumsinnretninger. Myndighetene kan ikke pålegge petroleumsvirksomheten slike beredskapstiltak, med mindre behovet utgår fra petroleumsvirksomheten selv. Dersom det skulle bli behov for offshorebaserte redningshelikoptre for å betjene skipsfartsvirksomhet, så må dette forestås av det offentlige, eventuelt ved «joint venture»-løsninger mellom petroleumsvirksomheten og staten. Etter utvalgets vurdering kan de offshorebaserte helikoptrene gjøres bedre egnet til å utføre søks- og redningsoppdrag enn de er i dag. Dette kan gjøres ved at operatørselskapene, Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Luftfartsverket, samarbeider om å stille klare effektivitetskrav til denne redningshelikopterressursen. Primært vil dette være aktuelt for områdene rundt Ekofisk- og Statfjord-feltene, men også andre fremtidige utbygginger kan medføre behov for offshorebaserte redningshelikoptre. Utvalget anbefaler at utviklingen innenfor all næringsvirksomhet til havs følges nøye, slik at grunnlaget for å stille effektivitetskrav til redningshelikoptere til enhver tid er oppdatert.

Myndighetene vil måtte inngå avtaler med aktuelle rettighetshavere i petroleumsindustrien for å kunne avklare flerbrukskonseptet ved en eventuell plassering av redningshelikopter på petroleumsinnretninger. I det tilfellet at et flerbrukskonsept kan forenes med redningshelikoptertjenesten ved en offshoreplassert base, kan myndighetenes kostnader forventes å reduseres. Dette fordi rettighetshaver også forventes å bære sin del av kostnadene .

Etter utvalgets vurdering kan de offshorebaserte helikoptrene gjøres bedre egnet til å utføre søks- og redningsoppdrag enn de er i dag. Utvalget anbefaler et samarbeide mellom operatørselskapene, Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Luftfartsverket, med det formål å stille klare effektivitetskrav også til denne redningshelikopterressursen.

5.6 Høringsuttalelser

5.6.1 Samordning med andre statlige helikopteressurser

Den norske lægeforening mener at redningshelikoptrene ikke kan erstatte de mindre legehelikoptrene i Statens Luftambulanse, men at det kan fungere som et verdifullt supplement. Etter Legeforeningens mening er helikoptre i Statens luftambulanse som ressurs i redningstjenesten undervurdert i utvalgsrapporten.

Troms fylkeskommune, RiTø og Utrykningspersonellets fellesutvalg – Norge (UF) ser positivt på at luftambulansen kan bli benyttet i større grad.

Norsk flygerforbund mener det vil være riktig å fastsette som et krav at operatørene på sokkelen pålegges en begrenset redningshelikopterberedskap på enkelte steder hvor det foregår omfattende personelltransport og som ligger langt fra profesjonelle baser. Aktuelle steder vil etter flygerforbundets mening være Florø, Brønnøysund og Hammerfest.

Rikstrygdeverket (RTV) støtter utvalgets syn, og mener i tillegg at luftambulansehelikoptrene med fordel kan alarmeres og benyttes noe mer av hovedredningssentralene, særlig i søksfasen av en redningsaksjon. RTV mener også at det bør vurderes å utstyre noen av ambulansehelikoptrene med redningsheis, slik at de kan utføre enklere redningsoppdrag i f.eks. fjorder, kystområder, sjøer og skredområder. Aktuelle baser bør i tilfelle ligge i en viss avstand fra redningshelikopterbasene, f.eks. Tromsø, Bergen, Arendal og Dombås.

5.6.2 Samordning med private helikopterressurser

Oljeindustriens Landsforening (OLF) viser til den mulighet som ligger i å utnytte potensialet som ligger i samordning og sambruk av helikopterressursene som ligger i petroleumsindustrien og i det offentlige.

Oljedirektoratet (OD) er tilfreds med at utvalget har vurdert muligheten for bedre samordning mellom offentlige og private helikoptre. OD ønske å presisere at det ved eventuell ny petroleumsvirksomhet som settes i gang utenfor eller i grenseområdet for dekningsområdet for den offentlige redningshelikoptervirksomheten (f eks på Vøringsplatået), er det operatørselskapets ansvar å etablere en egen (begrenset) redningshelikoptertjeneste, eventuelt supplere den eksisterende. Prinsippene og grunnlagene for dimensjonering av redningshelikoptertjenesten i forhold til petroleumsvirksomheten kunne etter ODs mening kanskje ha vært utdypet noe mer.

Norsk flygerforbund mener det vil være riktig å fastsette som et krav at operatørene på sokkelen pålegges en begrenset redningshelikoptertjeneste på enkelte steder hvor det foregår omfattende personelltransport og som ligger langt fra profesjonelle baser.

CHC Helikopter Service viser til side 45 i NOU 1997: 3 der utvalget har kategorisert og foreslått minimumskrav til fremtidens redningshelikoptre. Selskapet ser for seg at Justisdepartementet definerer et antall kategorier helikopterberedskap fra ren evakuering til fullverdige redningshelikoptre. Dette vil skape klarere forhold for oljeindustrien og for hovedredningssentralene, og derfor føre til mer effektiv beredskap.

Norsk Aeroklubb (NAK) mener at det er en mangel ved NOU 1997: 3, at den ikke tar for seg hvilke oppdrag det vil være unødvendig, ulønnsomt, eller samfunnsøkonomisk uforsvarlig å benytte en såpass kostbar ressurs som helikopter til. NAK mener enkelte søksoppdrag med fordel kan utføres av NAKs medlemmers småfly til en langt rimeligere pris enn Sea King. Det foreslås at det etableres et nærmere samarbeid med NAK på området.

5.7 Samlet vurdering og konklusjon om samordning

Samordning – statlig ressurser

Regjeringen vil ikke gå inn for en samordning som tilsier at redningshelikopterbasene overtar alle ambulanseoppdrag. Det vurderes også slik at det ikke er ønskelig å opprette flere luftambulansebaser for å redusere mengden av ambulanseoppdrag som i dag blir fløyet med redningshelikoptrene. Det har de siste årene vært en tendens mot mindre bruk av redningshelikoptre til ambulanseoppdrag totalt sett.

Dette skyldes blant annet en bedre utbygget luftambulansetjeneste, og mer kritisk bruk av redningshelikoptre til ikke-akutte ambulanseoppdrag (eksempelvis tilbakeføring av pasienter mellom sykehus). Redningshelikoptrenes beredskap i forhold til sin primæroppgave, som er søk- og redningsoppdrag, skal ikke svekkes ved at helikoptre på beredskap i unødig grad flyr ambulanseoppdrag.

I år 2000 fløy 330 skvadronen 530 ambulanseoppdrag, av totalt 891 oppdrag. I 1999 fløy 330 skvadronen 551 ambulanseoppdrag, mot 605 året før. Fra 1999 til 2000 har det vært liten endring i type og total mengde oppdrag, men totalt sett flys det færre ambulanseflytimer nå enn tidligere år. På bakgrunn av de retningslinjer som er foreslått for bruk av redningshelikoptre til ambulanseoppdrag i St meld nr 43 (1999–2000) «Om akuttmedisinsk beredskap», er det grunn til å tro at vi vil se en ytterligere nedgang i antall ambulanseoppdrag med Sea King redningshelikoptre i fremtiden.

Figur 5.2 viser utviklingen grafisk fra 1997–2000 i antall ambulanseoppdrag fløyet med Sea King fordelt på basene som er med i den landsdekkende luftambulanseplanen.

Det er i St meld nr 43 (1999–2000) lagt til grunn at redningshelikoptrenes videre plass i luftambulansetjenesten bør være slik at; «Redningshelikoptre ikke bør benyttes til ikke-akutte ambulanseoppdrag, som tilbakeføringsoppdrag. En eventuell svekkelse av beredskapen for ambulansehelikoptre vurderes heller ikke som gyldig grunn for bruk av redningstjenestens helikoptre. Der det er alternative luftambulanseressurser bør redningshelikoptre i utgangspunktet være et supplement til den øvrige luftambulansetjenesten. Dette begrunnes dels i at skvadronens primæroppgave er redningstjeneste, lengere utrykningstid og økonomi. Kostnadene ved bruk av redningstjenestens helikoptre er vesentlig høyere per flytime enn for sivile ambulansehelikoptrene».

Sosial- og helsedepartementet faktureres i dag om lag 22.000 pr flytime ved bruk av Sea King til ambulanseoppdrag, noe som i 2000 utgjorde ca 24 mill. kroner i godtgjørelse til Forsvaret. Tilsvarende kostnader for luftambulansehelikoptrene ligger mellom kr 2500 til 4500 per time. Det er altså uforholdsmessig kostbart å bruke redningshelikopterne til ambulanseoppdrag hvor det like godt kunne nyttes et luftambulansehelikopter. Et argument er allikevel at luftambulanseoppdrag utgjør en vesentlig del av redningshelikoptrenes flytimer (se figur 5.1), og på denne måten bidrar til nødvendig trening. Samfunnsøkonomisk sett er det derfor en fordel at redningshelikoptertjenesten flyr noe ambulanseoppdrag. Det må finnes en balansegang hvor en tar hensyn til den den operative fordelen ambulanseflyving har for besetningen, og beredskapskrav til søk- og redningsoppdrag på den anne side. Redningshelikoptrene bør ikke fly så mange ambulanseoppdrag at det går ut over de overordnede krav, eller annen nødvendig bruk av helikoptrene.

St meld nr 43 (1999–2000) foreslår å beholde som en del av den nasjonale luftambulanseplanen de redningshelikopterbaser som allerede i dag er en del av den. Dette er Banak, Bodø, Ørland og Sola.

Hvilke baser som ved endringer i fremtiden bør være en del av den nasjonale luftambulanseplanen vil avhenge av flere forhold, ikke minst hvor redningshelikopterbasene plasseres. Hovedprinsipper for valg av fremtidig luftambulansebaser fremgår av St meld nr 43 (1999–2000).

Det er i St meld nr 43 allerede meldt at det er et behov for omfattende endringer i avtalen mellom Sosial- og helsedepartementet (SHD) og Forsvarsdepartementet (FD), som gjelder bruken av redningshelikoptre til ambulanseoppdrag. Det er etablert en arbeidsgruppe som skal fremme forslag til en bedre organisering og finansiering i fremtiden. Når Justisdepartementet i fremtiden skal overta budsjettet for redningshelikoptertjenesten (jfr kap 8), vil en fornyet avtale måtte inngås mellom Justisdepartementet og SHD, samt Forsvaret. Justisdepartementet skal følge opp dette initiativet for å samordne flerbruken inn på et ønskelig nivå, alle forhold tatt i betraktning.

Luftambulansehelikoptrene som redningsressurs

I utgangspunktet er det de spesialutrustede redningshelikoptrene som skal utføre redningsoppdrag. Det er i fremtiden ønskelig at luftambulansehelikoptrene fortsatt brukes til søk- og redningsoppdrag. De brukes allerede i dag i utstrakt grad til dette formål. Dette skal imidlertid ikke gå på bekostning av primæroppgaven til ambulansehelikoptrene. I mange tilfeller vil det være hensiktsmessig at ambulansehelikoptre starter søk etter savnede personer mens de venter på redningshelikopteret. Dette vil kunne være kostnadseffektivt målt mot bruk av Sea King til samme oppdrag. Ved vurderingen av hva som er hensiktsmessig må det tas hensyn til nødvendig treningsflyging for mannskapene på redningshelikoptrene. Den faglige vurderingen ligger for øvrig til Hovedredningssentralene, som er den instans som rekvirerer luftambulansehelikoptrene til slike oppgaver.

Norsk Luftambulanse som opererer en rekke luftambulansebaser, stiller seg positive og ser et betydelig potensiale i økt bruk av ambulansehelikoptre til dette formål.

Det skal være en kontinuerlig dialog mellom de forskjellige aktører slik at de statlige helikopterressursene, også Forsvarets, benyttes på en mest mulig hensiktsmessig og samfunnsøkonomisk lønnsom måte.

Samordning – private ressurser

Justisdepartementet vil se nærmere på hvilke muligheter som det i fremtiden ligger i å samordne redningshelikoptertjenesten med andre sivile helikopterressurser. Det er spesielt for Norge med alle installasjonene på sokkelen, og de i varierende grad tilknyttede helikopterressursene som finnes. Virksomheten på norsk sokkel er betydelig, og en dimensjonerende virksomhet for norsk redningshelikoptertjeneste.

Det er viktig å utnytte disse ressursene på en samfunnsmessig kostnadseffektiv måte. I tillegg til at disse ressursene kan samordnes og supplere statens redningshelikoptre i dag, vil det i fremtiden være natulig å se på hvilke behov som bør dekkes av private interesser selv. Denne problemstillingen vil ytterligere aktualisere seg i fremtiden om det stadig borres etter olje og gass lenger ute på sokkelen. Det vil ved anskaffelse av nye redningshelikoptre (se kap 7) måtte ses på helikopteressurser som gir en maksimal redningsevne innenfor alle de felt helikopteret skal operere. Det må nøye vurderes om det vil være riktig å dimensjonere tjenesten etter de mest ekstreme behov.

Virksomheter vil kunne bli pålagt å sikre egne installasjoner og personelltransporter med egnede helikopterressurser. Hvor grensen bør gå mellom offentlig og privat ansvar skal vurderes nærmere, og være vurdert før det tas en beslutning på anskaffelse av nye redningshelikoptre, og det konsept de skal operere i.

Justisdepartementet skal gå i dialog med ansvarlige myndigheter og industrien, med sikte på å vurdere hvilke behov som bør ivaretas av egne ressurser, eller gjennom et samarbeid med den offentlige redningshelikoptertjenesten. Ordninger som vurderes skal ikke gå på bekostning av de beredskapsoppgaver de offshore-plasserte helikoptrene er forutsatt å ivareta. Både redningsfaglig og samfunnsøkonomisk vil et samarbeide kunne gi gode løsninger.

I tillegg vil det i fremtiden, som nå, være viktig å benytte andre frivillige redningsressurser, som Norsk Aeroklubb. Dette kan være kostnadseffektivt ved rene søksoppdrag, og til slike oppgaver er disse resssursene velegnet.