8 Ansvarforhold i redningshelikoptertjenesten
8.1 Dagens organisering av redningshelikoptertjenesten
Justisdepartementets samordningsansvar for redningstjenesten
Justisdepartementet har det administrative samordningsansvaret for redningstjenesten i sin helhet. Dette følger av organisasjonsplan for redningstjenesten, som ble fastsatt ved Kgl res av 21 september 1973, senere revidert 4 juli 1980. Det nærmere innholdet av Justisdepartementets generelle samordningsansvar kan utledes av St meld nr 86 (1961–62), samt administrativ praksis. Det er justisministeren som på bakgrunn av dette er konstitusjonelt ansvarlig for redningstjenesten.
Justisdepartementet har ansvaret for at Norge har en så funksjonelt god redningstjeneste som mulig, innenfor landets samlede tilgjengelig ressurser. Hvert enkelt fagdepartement og deres underliggende etater har et selvstendig ansvar for redningstjenesten innen sitt felt, inkludert egne redningsressurser.
Den operative samordningsmyndigheten er delegert fra Justisdepartementet til hovedredningssentralene og de lokale redningssentraler (politidistriktene). Hovedredningssentralene er i henhold til organisasjonsplanen forpliktet til å planlegge, og til å legge frem forslag overfor Justisdepartementet om ønskelige tiltak innen redningstjenesten.
Innen redningstjenesten skiller en mellom dedikerte og ikke-dedikerte ressurser. De dedikerte ressursene har redning som primæroppgave, og de står til eksklusiv rådighet for hovedredningssentralene i et redningstilfelle. Ikke-dedikerte ressurser (offentlige og private) kan kun nyttes i den grad de er tilgjengelige ved konkret behov, etter, eller uten særlige samarbeidsavtale. Private selskaper selger sine tjenester, mens det offentlige dekker egne kostnader i tråd med samvirkeprinsippet som har sin forankring i St meld nr 86 (1961–62).
Redningshelikoptertjenesten.
Sea king redningshelikoptrene som inngår i Forsvarets skvadron 330 er en såkalt dedikert redningsressurs. Sysselmannens helikoptre er ikke-dedikerte helikoptre, men søk-, rednings- og ambulanseoppdrag prioriteres alltid. Det er i praksis ingen forskjell på hovedredningssentralenes tilgang til Sysselmannens helikoptre og de dedikerte Sea King helikoptrene.
Det er opp til Justisdepartementet å stille kvalitative og kvantitative redningsfaglige krav til de dedikerte redningshelikoptrene, og dette er i praksis fulgt opp gjennom den gjeldende samarbeidsavtale mellom Justisdepartementet og Forsvaret som operatør. For Sysselmannens redningsutstyrte Super Puma helikopter gjelder kontrakt med operatør som i dag er Airlift AS.
Sivile redningshelikoptre som leies inn må styres gjennom kontraktsmessige vilkår.
Krav til andre offentlige helikoptre enn skvadron 330 Sea King stilles av fagansvarlig departement. Dersom den aktuelle offentlige etat ikke ser seg tjent med å forbedre sine ressurser til bruk for redningstjenesten, må Justisdepartementet ta dette opp for å søke å finne en løsning. Justisdepartementet har ingen selvstendig myndighet til å pålegge den enkelte offentlige etat å iverksette forbedringer dersom det avdekkes behov for dette.
Forsvarsdepartementets ansvar innen redningshelikoptertjenesten
Gjennom St prp nr 33 (1970–71) Innst. St. nr. 56 (1970–71) ble det besluttet å gi Luftforsvaret driftsansvaret (operatør) for redningshelikoptertjenesten. Skvadron 330 har i dag 12 Sea King helikoptre til eksklusiv bruk for redningshelikoptertjenesten. Sysselmannens redningsutstyrte Super Puma er ikke en del av denne skvadronen.
Forsvarets ansvar omfatter administrativ ledelse av 330 skvadronen – innen de gitte mål og rammer – ved å gi retningslinjer for økonomi, personell, organisasjon, utstyr, lokaler og lignende (driftsrelaterte spørsmål). Den faglige ledelse av redningshelikoptrene, rent operativt, var forutsatt å foregå sentralt i Luftforsvarets regi.
Når det gjaldt finansiering av redningshelikoptertjenesten fremgår det av St prp nr 33 (1970–71); «Etter samråd med Finansdepartementet forutsettes det at engangsutgiftene ved etablering av redningshelikoptrene fra og med 1972 føres på Justisdepartementets budsjett, mens driftsutgiftene bevilges over Forsvarsdepartementets budsjett, således at de i samsvar med de opptrukne retningslinjer skal komme som ett tillegg til den ordinære ramme for forsvarsbudsjettet»
8.2 Utvalgets vurdering av faglig og økonomisk styring av redningshelikoptertjenesten
Faglig styring
Det er utvalgets oppfatning at redningshelikopterberedskapen må være preget av helhetstenkning, langsiktighet og planmessig styring, forankret i overordnede prinsipper.
Både St prp nr 33 (1970–71) og samarbeidsavtalen mellom Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet, er etter utvalgets vurdering uklare med hensyn til innholdet av Justisdepartementets ansvar, og forholdet til Forsvarsdepartementet. Dette gjenspeiles i praksis, og utvalget fremhever forhold som at; Forsvarets eget behov for flyredningstjeneste ikke er beskrevet, at samarbeidsavtalen ikke er fulgt opp når det gjelder økonomi, at bruk av redningshelikoptrene til ambulanseoppdrag ikke er beskrevet i avtalen mellom Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet, men kun regulert gjennom avtale mellom Forsvarsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet, at Justisdepartementet burde være part i slik avtale, og dette er heller ikke er yttrykkelig beskrevet i styringsdokumentene til skvadron 330 (BFL 55–10).
Utvalget påpeker at ansvarsdelingen mellom Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet ikke har fungert tilfredstillende, og at samarbeidet ellers mellom berørte departementer har unødig preg av tilfeldigheter når det gjelder redningshelikoptertjenesten.
Uklare oppfatninger av hvem som har ansvar for hva, har over tid utvilsomt vært uheldig for redningshelikoptertjenesten. I tillegg kommer usikkerhet rundt de økonomiske rammebetingelser. Slike uklare ansvarforhold har medført unødige forsinkelser og problemer med oppdatering, nyanskaffelser og drift. Utvalget finner allikevel grunn til å understreke at tjenesten allikevel har vært utført på en profesjonell måte, uten at ansvarsdelingen direkte kan sies å ha satt menneskers liv eller helse i fare.
Utvalget anser det godtgjort at krav og pålegg fra Justisdepartementet fremkommer først og fremst som en følge av uønskede hendelser (ulykker), henvendelser fra diverse brukergrupper og politisk press.
Kombinasjon med ansvarsdeling, uklar styringsdialog og manglende aktiv styring, har medført en lite systematisk og planmessig styring av redningshelikoptertjenesten. Utvalget har inntrykk av at Justisdepartementet har ivaretatt sitt ansvar for redningshelikoptertjenesten på samme måte som overfor ikke-dedikerte redningsressurser.
Økonomisk styring
Forutsetningen angående fordeling av kostnader i St prp nr 33 (1970–71), og senere i avtalen fra 1982, er i ettertid bare delvis etterlevd i praksis. Forsvarsdepartementet har finansiert utgifter, både til nyanskaffelser, drift, samt til modernisering av redningshelikoptrene. Dette har skjedd uten at Forsvarets budsjett har blitt øket tilsvarende.
Denne praksis har medført at redningshelikoptertjenesten har kommet i konflikt med Forsvarets primærvirksomhet i prioriteringen innen budsjettrammene. Ved flere tilfeller har redningshelikoptre ikke vært tilgjengelige, og beredskapspålegg samt krav til egentrening, har ikke vært tilfredsstilt. Ansvarsdelingen har medført at fornyelse av utstyr i redningshelikoptertjenesten til tider ikke har blitt prioritert i tilstrekkelig grad. Dette gjelder særlig ved oppdateringer og anskaffelse av nytt utstyr.
Ansvarsdelingen fungerer i dag slik at Justisdepartementet stiller redningsfaglige krav, uten å måtte foreta de nødvendige økonomiske avveininger.
Forsvarsdepartementet skilte i 1991 ut budsjettet for 330 skvadronen som et eget budsjettkapittel. Siktemålet var å identifisere de fleste kostnader forbundet med drift av redningshelikoptertjenesten, uten at dette har avhjulpet situasjonen som beskrevet ovenfor i nevneverdig grad. Dette har derimot gjort det mulig å identifisere de faktiske kostnader forbundet med skvadron 330.
8.3 Utvalgets forslag
Faglig styring
Utvalget er enig i at det er behov for endringer i dagens styring av redningshelikoptertjenesten. Det fokuserer på at det ikke skal være noe uklarhet om fordelingen av ansvar og myndighet i fremtidens redningshelikoptertjeneste, og at de krav som stilles må kunne kvalitetssikres.
Justisministeren skal fortsatt ha det overordnede samordningsansvar innen redningshelikoptertjenesten, og således ha det konstitusjonelle ansvaret. Det er av stor betydning for brukerinteressene at de kan forholde seg til én ansvarlig statsråd. Dette innebærer at Justisdepartementet skal ha det overordnede ansvar for utforming og dimensjonering samt tilsyn med at redningshelikoptertjenensten fungerer etter forutsetningene.
Justisdepartementet bør stille redningsfaglige krav til de dedikerte redningshelikoptrene, slik det ble gjort i St prp nr 33 (1970–71). Videre, skal Justisdepartementet etter utvalgets oppfatning, se til at operatørene leverer redningshelikoptertjenester etter de krav som stilles. Siden drifts- og operatøransvaret delvis er lagt til et annet departement, blir rutiner for kvalitetssikring av tjenesten spesielt viktig.
Kravene til redningshelikoptertjenesten som Justisdepartementet stiller skal være så klare at de konkret kan brukes ved avtaleinngåelse, og til å sammenligne ulike alternative redningshelikopteroperatører. Konkurranse vil på denne måten sikre samfunnet en kvalitativt god redningshelikoptertjeneste. Utvalget forutsetter at alle utgifter og inntekter til annen bruk enn redningstjeneste (flerbruk) kan identifiseres slik at de reelle kostnadene ved bruk av eventuell sivil operatør fremkommer.
Fostervollutvalget mener videre at Forsvaret bør fortsette som hovedoperatør av redningshelikoptertjenesten. Hovedbegrunnelsen for dette er at redningstjenesten, inkludert redningshelikoptertjenesten, er et nasjonalt statlig ansvar. Luftforsvaret har over lang tid opparbeidet kompetanse, som bør ivaretas og videreutvikles.
Forsvarsdepartementets ansvar og myndighet bør beskrives i et overordnet dokument, fortrinnsvis en avtale med Justisdepartementet på ministernivå, hvor ansvarsforhold og oppgaver er klart definert.
Videre bør Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet samarbeide nært om langtidsplaner, virksomhetsplaner og budsjett. Disse prosessene må formaliseres og kvalitetssikres.
Det foreslås en klarere beskrivelse av ansvar og myndighet for redningstjenesten som sådan, herunder redningshelikoptertjenesten. Dette skal være et overordnet styringsdokument, om nødvendig en egen redningstjenestelov. Utvalget registrerer for eksempel at den mest alminnelige definisjon av det norske redningsbegrepet ikke er beskrevet i lov eller forskrift.
Videre foreslås det oppnevnt ett felles rådgivningsorgan sammensatt av representanter fra Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando, forsvarskommandoene, Justisdepartementet, hovedredningsentralene, Sysselmannen på Svalbard og Sosial- og helsedepartementet, som skal vurdere alle sider ved redningshelikoptertjenesten, og formulerer forslag til løsninger. Rådet bør ledes av Justisdepartementet, og bør blant annet ha følgende mandat;
Vurdere dimensjoneringsgrunnlaget for redningshelikoptertjenesten
Fortløpende vurdere nåværende og framtidige kvalitetskrav til redningshelikoptertjenesten, herunder operasjonelle kriterier, dekningsområde, effektivitetskrav, rapporterings- og databehov, med videre
Bidra til å sikre effektivt samarbeide mellom aktuelle offentlige etater
Innhente informasjon fra andre kilder angående hendelser der redningshelikoptre er involvert
Vurdere periodiske rapporter fra sivile og/eller militære redningshelikopteroperatører
Foreslå løsninger for berørte departementer på forslag til forandringer i redningshelikopterberedskapen, inkludert økonomiske konsekvenser.
Utvalget tilrår at Justisdepartementet vurderer å oppnevne en referansegruppe , med representanter fra brukerne av redningshelikoptertjenesten, der både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden er representert. Referansegruppen bør innkalles årlig til å møte representanter fra Justisdepartementet, og det sittende rådgivningsorgan, slik at Justisdepartementet kan identifisere behov og dermed utvikle redningshelikoptertjenesten i tråd med samfunnets utvikling forøvrig. Formålet bør være gjensidig informasjon og erfaringsutveksling
Utvalget tilrår også at det arrangeres årlige møter mellom 330 skvadronen og de to hovedredningssentralene. De berørte departementer bør være representert i disse møtene ved behov.
Faglig styring og internkontroll
Justisdepartementets oppfølgingsansvar foreslås ivaretatt og basert på internkontroll-prinsippet. Dette innebærer at Justisdepartementet utøver sitt tilsynsansvar overfor redningstjenesten, herunder redningshelikoptertjenesten, på en mer aktiv måte enn i dag.
Tilsynet bør baseres på en modell tilsvarende den som benyttes av tilsynsmyndighetene i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. I praksis vil forslaget innebære at samtlige aktører som inngår i den offentlige redningshelikoptertjenesten, på en reviderbar måte, må forholde seg til de kravene som Justisdepartementet fastsetter, og til de øvrige rammevilkårene for tjenesten. Nødvendige tiltak må iverksettes dersom kravene ikke oppfylles.
Operatøren bør også selv utføre egenkontroll mht. oppfyllelse av kravene som stilles. Dette kan for eksempel være krav til egnethet og vedlikehold av teknisk utstyr, kompetansekrav til blant annet helikopterbesetning og vedlikeholdspersonell, overholdelse av reaksjonstid, egnethet av søksprosedyrer, egnethet og bruk av prosedyrer for evaluering av gjennomførte aksjoner, samt egnethet og bruk av prosedyrer for erfaringsoverføring mv.
Utvalget vil også peke på behovet for kontroll av redningshelikopteroperatørens innsamling av statistiske data i forbindelse med utfallet av søks- og redningsoppdrag. Slike data vil være viktige som grunnlag for framtidige endringer i redningshelikoptertjenesten.
Justisdepartementets rolle i dette kvalitetssystemet bør i hovedsak være å sette rammer for redningshelikoptertjenesten gjennom å stille de nødvendige kravene til kvaliteten. Her er effektivitetskravene de sentrale, men også andre krav er aktuelle. Videre bør Justisdepartementet utføre rutinemessige revisjoner og verifikasjoner av helikopteroperatørene og av hovedredningssentralene, som for eksempel ved å kontrollere at disse utfører egenkontroll på et tilstrekkelig detaljeringsnivå. Særlig viktig i denne sammenheng er å kontrollere at avviksbehandlingen fungerer tilfredsstillende.
Justisdepartementet sentralt bør lede og delta i revisjoner og verifikasjoner overfor redningshelikopteroperatørene og hovedredningssentralene. På denne måten vil samtlige operative ledd i den offentlige redningshelikoptertjenesten bli underlagt en systematisk kontroll. Justisdepartementets kontroll med den daglige styringen og oppfølgingen av redningshelikoptertjenesten bør fortsatt delegeres til hovedredningssentralene.
Hvert år bør Justisdepartementet utarbeide og bekjentgjøre en årsmelding over redningstjenestens samlede innsats.
Økonomisk styring
Utvalget har vurdert tre alternativer til framtidig økonomisk styring av redningshelikoptertjenesten.
Samtlige alternativer innebærer at Justisdepartementet har det overordnede faglige ansvaret for redningshelikoptertjenesten, og utarbeider nødvendige styringsdokumenter samt fører tilsyn med at redningstjenesten fungerer etter forutsetningene. Basert på Justisdepartementets forslag vedtar Stortinget de overordnede oppgaver og krav til redninghelikoptertjenesten. Videre forutsettes det at Forsvarsdepartementet ved Luftforsvaret er hovedoperatør av tjenesten på fastlandet, og at Justisdepartementet har totalansvar for redningshelikopteret på Svalbard.
Alternativ 1:
Redningshelikoptertjenesten budsjetteres over Justisdepartementets budsjett.
Alternativ 2:
Redningshelikoptertjenesten i Luftforsvaret budsjetteres over Forsvarsdepartementets budsjett. Behov ut over dette dekkes ved innleie over Justisdepartementets budsjett.
Forsvarsdepartementet ved Luftforsvaret opererer det vesentligste av redningshelikoptertjenesten på fastlandet. Det kan bli nødvendig for Justisdepartementet og leie inn helikoptre over Justisdepartementets budsjett.
Alternativ 3:
Alle utgifter til redningshelikoptertjenesten på fastlandet budsjetteres over Forsvarsdepartementets budsjett. I praksis vil alternativ 3 innebære at Forsvarsdepartementet må foreta innleie av eventuelle sivile redningshelikoptre.
Utvalgets flertall anbefaler alternativ 1, og mener dette alternativet vil ivareta brukerinteressene og norsk redningshelikoptertjeneste på best mulig måte. Dette vil innebære at Justisdepartementet ivaretar et helhetlig overordnet redningsfaglig og budsjettmessig ansvar for redningshelikoptertjenesten. At redningsfaglig og budsjettansvar er samlet i ett og samme departement anser utvalget som ett overordnet kvalitetssikringsprinsipp. Det ansvarlige departement må etter flertallets oppfatning ha økonomisk mulighet til å påvirke resultatene (måloppnåelsen). Flertallets forslag innebærer at Justisdepartementet må tildeles tilstrekkelige midler til drift av redningshelikoptertjenesten.
Både i alternativ 2 og 3 forutsettes det at Redningshelikoptertjenesten utskilles som en egen del i Forsvarsdepartementets budsjettproposisjon, og holdes adskilt fra den militære ramme. Ved større endringer av redningshelikoptertjenesten bør Justisdepartementet, i samarbeid med Forsvarsdepartementet, utrede økonomiske konsekvenser før dette legges fram for Stortinget. Kapitlet bør omfatte de totale og reelle kostnader ved drift av redningshelikoptrene, herunder driften av eventuelle dedikerte redningshelikoptre ved andre skvadroner. Det forutsettes også her at redningshelikoptertjenesten utskilles som en egen del i Forsvarsdepartementets budsjettproposisjon og holdes adskilt fra den militære ramme.
Flertallet foreslår også at andre statsetaters bruk av offentlige redningsressurser til andre typer oppdrag, for eksempel, spesialtransporter, miljøovervåkning, etc betales etter brukerbetalingsprinsippet. Etter disse medlemmenes oppfatning kan ikke samvirkeprinsippet medføre at de dedikerte redningsressursene kan rekvireres kostnadsfritt til slik bruk.
Flertallet mener videre at forlagene i alternativ 2 og 3, om tildeling av midler i egen ramme utenom Forsvarsdepartementets budsjett, ble foreslått og vedtatt i St prp nr 33 (1970–71), men er siden forlatt. Erfaringene tilsier en endring i den økonomiske styringen. Flertallet har på denne bakgrunn ikke tiltro til at alternativ 2 og 3 vil bedre den økonomiske styringen av redningshelikoptrene.
Ett mindretall (5 medlemmer), deler seg og går henholdsvis inn for alternativ 2, subsidiært alternativ 3 og alternativ 3, subsidiært alternativ 2. Begge mindretallsforslagene vil innebære at det fortsatt vil bli et delt redningsfaglig og budsjettmessig ansvar mellom Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet. Begge mindretallene er enige i at erfaringene tilsier en endring av dagens rutiner. Det er derfor mindretallets uttrykkelige forutsetning for alternativ 2 og 3 at samarbeidet mellom departementene formaliseres, og at alle utgifter og inntekter til redningshelikoptertjenesten holdes adskilt fra den militære ramme. Hvis så ikke skjer, frykter mindretallet at dagens uryddige og utilfredsstillende situasjon vil vedvare. Det rådgivningsorgan og referansegruppen som er foreslått, vil etter begge mindretalls oppfatning, være avgjørende for å kvalitetssikre redningshelikoptertjenesten.
I relasjon til alternativ 1 ser Fostervollutvalget for seg en ordning med brukerbetaling, hvor Justisdepartementet som kravstiller overfor Forsvarsdepartementet betaler det redningshelikoptertjenesten faktisk koster. Utvalget viser til St meld nr 16 (1992–93) «Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1994–98», side 156, hvor prinsippet er omtalt.
Mindretallets oppfatning er at alternativ 2 og 3 vil forbedre og muliggjøre en kvalitativ styring av redningshelikoptrene.
8.4 Høringsuttalelser
Det er bred enighet blant høringsuttalelsene at Justisdepartementet fortsatt bør ha det redningsfaglige ansvaret for redningshelikoptertjenesten, i tillegg til budsjettansvaret for skvadron 330 som opereres av Forsvaret.
Hovedredningssentralen i Sør-Norge mener det ikke er avgjørende om fag- og budsjettansvaret er delt mellom de to departementer, men at en kommer fram til klare beskrivelser av disse forhold som er varige og ikke gjenstand for fortolkninger og diskusjoner.
8.5 Samlet vurdering og konklusjon
Faglig ansvar
Justisdepartementet skal fortsatt ha det overordnede administrative ansvar for redningshelikoptertjenesten. Dette innebærer at justisministeren har det konstitusjonelle ansvaret, og stiller faglig kvalitative og kvantitative krav til dimensjoneringen og utførelsen av tjenesten for de dedikerte helikopterressursene. Dette er i dag Sea King helikoptrene, skvadron 330. Sysselmannens redningsutstyrte Super Puma helikopter er ikke et dedikert redningshelikopter, men Justisdepartementet ved Sysselmannen skal stille de faglige kvalitative og kvantitative krav, i kontrakt, også til denne ressursen.
Forsvarets operatøransvar for Sea King helikoptrene (skvadron 330) videreføres til det blir tatt en avgjørelse om fremtidig operatør av redningshelikoptertjenesten (se kap 7).
Justisdepartementet vil gå inn på en driftskontrakt med skvadron 330. Denne driftskontrakten skal sette de faglige og kvantitative krav, som operatør har ansvaret for å forvalte og overholde. Slik kontrakt vil overta for den samarbeidsavtale som gjelder i dag (samarbeidsavtale av 7 januar 1982).
Fremtidig kontrakt med andre brukere av redningshelikoptrene (flerbruk), eksempelvis Sosial- og helsedepartementet, inngås mellom Justisdepartementet og bruker. Justisdepartementet stiller videre krav gjennom kontrakt overfor operatør.
Operatør skal ha det operative ansvar for at redningsfaglige krav som stilles til utstyr og mannskap etterleves og opprettholdes gjennom utdannings- og treningsopplegg som fastsettes i samråd med Justisdepartementet.
Det skal hos operatør finnes rutiner for avviksbehandling av de effektivitets- og faglige krav som stilles til utførelsen av tjenesten. Dette skal gi grunnlag for utbedringer og kontroll. Slik avviksbehandling bør inneholde en beskrivelse av avviket (hvilket krav som ikke kan oppfylles, og hvorfor), en redegjørelse for avvikets konsekvenser, og eventuelle tiltak som kompenserer for avviket. Rutiner for avviksbehandling skal klargjøre hvem som har ansvar for å identifisere, behandle og eventuelt godkjenne slike avvik. Planlagt avvik må være innenfor de kontraktsmessige rammer, eller godkjennes av oppdragsgiver, som er Justisdepartementet ved hovedredningssentralene, og for Svalbards del av Sysselmannen.
Justisdepartementet skal gjennom hovedredningssentralene kontrollere at de faglige og kvantitative krav som stilles overholdes. Det skal legges opp til rutinemessige rapporteringer og revisjoner for å sikre etterlevelse av både operatørens plikter, og hovedredningssentralenes alminnelige oppfølgning av disse. På denne måten skal samtlige operative ledd i redningshelikoptertjenesten bli underlagt en systematisk kontroll.
Operatørs avviksbehandling skal gi grunnlag for slik kontroll. Slikt tilsyn har en også i dag, men dette skal kvalitetssikres og eventuelt forbedres samt formaliseres nærmere. Slik kontroll bør utføres sammen med andre brukeres systemkontroller for å gjøre det mest mulig effektivt. I dag utfører Rikstrygdeverket systemkontroll på 330 skvadronen, for å sikre at de krav som stilles til utførelse av ambulanseoppdrag er oppfyllt.
Egen lov for redningstjenesten
Det er i Fostervollutvalgets rapport foreslått vurdert om det bør gis et overordnet styringsdokument, om nødvendig en egen lov om redningstjenesten. Justisdepartementet har vurdert dette, og har kommet til at dette verken er ønskelig eller nødvendig slik tjenesten er organisert i dag.
Justisdepartementets samordning med andre departementer
Fostervollutvalget foreslo å opprette et rådgivningsorgan, samt en referansegruppe.
Rådgivningsorganet skulle drøfte problemstillinger og formulere forslag til løsninger overfor Justisdepartementet. Rådet skulle være sammensatt av departementer som har forvaltningsansvar for redningstjeneste, samt enkelte operative underledd av disse. Forslaget til mandat er gjengitt overfor, under pkt. 8.3.
Til støtte for dette rådet foreslo utvalget å opprette en referansegruppe bestående av brukere av redningshelikoptertjenesten. Formålet skulle være å gi anledning til gjensidig informasjon og erfaringsutveksling. På bakgrunn av dette skulle brukerene identifisere og formidle behov for endringer og utvikling i tråd med samfunnets utvikling forøvrig.
Erfaring tilsier at et slikt råd som utvalget foreslår opprettet ofte kan bidra til merarbeid, og virke mot sin hensikt når det til tider kan være lite konkret å ta stilling til. Justisdepartementet ønsker å strukturere samarbeidet mellom berørte fagdepartementer utenom et fast etablert råd. Regjeringen er enig med Fostervollutvalget i at det er behov for å etablere et nært samarbeide mellom de berørte departementer, som har interesse eller en rolle i redningshelikoptertjenesten. God samordning er nødvendig, og Justisdepartementet skal legge opp rutiner som skal sikre god samordning mellom departementene.
Etablering av et brukerråd for redningshelikoptertjenesten
Justisdepartementet ønsker imidlertid å følge utvalgets forslag og opprette et organ med representanter fra brukerinteressene av redningshelikoptertjenesten. Dette er i NOU 1997: 3 omtalt som en referansegruppe, med det formål å utveksle erfaringer og informasjon, samt komme med innspill til Justisdepartementet på bakgrunn av dette. For å møte det behov som utvalget beskriver brukersiden vil det bli opprettet et «Brukerråd for redningshelikoptertjenesten». Brukerrådet skal på grunnlag av de overordnede prinsipper og rammer for redningshelikoptertjenesten, fastlagt av Storting og regjering, ha følgende mandat;
drøfte tjenestens utføring av sine oppgaver
vurdere effektivitets- og kvalitetskrav
bistå Justisdepartementet med råd og informasjon
En ser for seg at rådet møtes minst en gang i året, og eller ved behov. Hovedredningssentralene leder og innkaller til møter, og innkalling skjer etter eget eller øvrige representanters initiativ. Hovedredningssentralene presenterer for Justisdepartementet, i et årlig møte eller ved behov, saker som er tatt opp i brukerrrådet. Justisdepartementet vil ta opp saker som berører andre departementer eller deres underliggende etater i nødvendig utstrekning.
Representanter i brukerrådet skal være organisasjoner som ivaretar ulike gruppers interesser. Det skal for brukergruppene være representasjon fra både arbeidsgiver og arbeidstakersiden. I tillegg skal operative ledd i redningshelikoptertjenesten være representert. Sammensetningen skal vurderes nærmere i samråd med aktuelle representanter.
Økonomisk styring av redningshelikoptertjenesten
Utvalget påpeker at den situasjon hvor Justisdepartementet har det faglige ansvar, og hvor Forsvarsdepartementet har det økonomiske ansvaret er en uheldig løsning.
Regjeringen slutter seg til dette og mener at de som stiller de faglige krav til tjenesten også må ha den økonomiske styringen, som ledd i en kvalitativt god ledelse av redningshelikoptertjenesten.
Ordningen frem til i dag, har som utvalget påpeker medført at økonomiske midler til drift av redningshelikoptertjenesten har stått i et konkurranseforhold til Forsvarets primærvirksomhet. Den uheldige situasjonen illusteres med en rekke eksempler i NOU 1997: 3 kap 7. Her pekes det på en rekke situasjoner hvor skvadron 330 ikke har kunnet prioritere pålegg om utbedringer og vedlikehold som følge av manglende midler, som i mange tilfeller igjen skyldes et konkurranseforhold med Forsvarets øvrige drift.
Videre har forutsetningene for kostnadsfordelingen i St prp nr 33 gradvis blitt brutt. Budsjettforutsetningene ble bekreftet i avtale av 7 januar 1982 mellom Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet, men er ikke fulgt opp i en entydig og klar praksis.
Situasjonen slik den har vært, og fortsatt er, gir grunnlag for tvil om inndekking av kostnader i tilknytning til tjenesten. Dette er en uheldig løsning som en vil bøte på ved at samme departement har det hele og fulle budsjettansvar for redningshelikoptertjenesten.
På denne bakgrunn mener regjeringen, i tråd med flertallet i Fostervollutvalget, at budsjettansvaret for skvadron 330 skal overtas av Justisdepartementet. Det vises til St prp nr 45 (2000–2001), hvor det uttales følgende; «Videre ønsker regjeringen at prinsippet om brukerbetaling for ytelser som faller utenfor Forsvarets prioriterte oppgaver, i større grad gjøres gjeldende». Forslaget er i tråd med denne prinsipputallelse. Det skal vurderes om det i forbindelse med overtagelsen av budsjettet bør skje en overføring av midler til en eller flere stillinger fra Forsvaret, som skal ha i oppgave å arbeide med styringen av tjenesten.
Justisdepartementet skal ved overtagelse av budsjettet for redningshelikoptertjenesten, kjøpe av Forsvaret den tjeneste de skal utføre. Dette skal gi Justisdepartementet bedre styring og kontroll, samt gi en klarere ramme for vurderinger og prioriteringer innen redningshelikoptertjenesten. Samtidig vil dette gi et bedre grunnlag for å stille Forsvaret både kvalitative og kvantiative krav til utførelsen. Det skal kjøpes en tjeneste, som skal ytes kontraktsmessig.
Den nærmere ordning for hvordan tjenesten skal kjøpes av Forsvaret, samt fastsettelse av vilkår og krav som skal stilles vil bli vurdert nærmere før budsjettet overtas. Dette skal skje i samarbeid med Forsvarsdepartementet.