6 Fremtidig medisinsk bemanning på redningshelikoptre

6.1 Bakgrunn og utfordringer

Statens redningshelikoptre inngår, slik det er redegjort for i kap 5, i et flerbrukskonsept. Spørsmålet om legebemanning knytter seg både til søk- og redningsoppdrag, som er primæroppgaven for redningshelikoptertjenesten, samt til ambulanseoppdrag som redningshelikoptrene utfører. Justisdepartementet går inn for en videreføring av ordningen med at redningshelikoptrene flyr ambulanseoppdrag.

I år 2000 utførte redningshelikoptrene ved skvadron 330 (Sea King) totalt 891 oppdrag, fordelt på 530 ambulanseoppdrag og 361 SAR oppdrag. Det har vært en nedgang i antall ambulanseoppdrag siden 1997. Dette skyldes delvis at ambulanseoppdrag til sjøs er omdefinert til redningsoppdrag etter styrende retningslinjer fra IMO (FN-organisasjon – IMO «International Maritime Organisation»), og delvis en tiltagende innskjerping fra helsemyndighetene for bruk av Sea King-maskinene til denne typen oppdrag. For utvikling i bruk, se figur 6.1. I tillegg kommer et mindre antall ambulanseoppdrag på Svalbard.

Samarbeidsutvalget for bruk av 330 skvadronens helikoptre i luftambulansetjenesten (SURA-utvalget) anbefalte i en rapport fra 1985 permanent legebemanning av redningstjenestens helikoptre både ved ambulanse- og søk- og redningsoppdrag. Bakgrunnen for anbefalingen var at antallet ambulanseoppdrag med redningshelikoptre var økende, og at mange søk- og redningsoppdrag faktisk ender som ambulanseoppdrag fordi nødstedte trenger medisinsk tilsyn.

Overensstemmende med dette er det i dag legebemanning på redningshelikoptre som inngår i luftambulansetjenesten. Det har siden 1988 i tillegg vært fast praksis at det følger med lege på søk- og redningsoppdrag.

Det er i dag ikke noe krav til at legen skal ha beredskap på basen. Legen har 60 minutters beredskap som resten av besetningen, og det har vært jobbet frem praktiske løsninger med tanke på å få til en best mulig bruk av legeressursene.

Gjennomsnittlig reaksjonstid i dag, med full besetning (inkludert lege) for både ambulanseoppdrag og søk- og redningsoppdrag med redningshelikoptrene (skvadron 330) er i normal arbeidstid på 18–20 minutter. Utenfor normal arbeidstid er den 30–40 minutter. Banak er den eneste redningshelikopterbasen som har lege fast stasjonert på basen. Dette skyldes at det ikke finnes noe sykehus i nærheten av redningshelikopterbasen. De andre redningshelikopterbasene har tilknyttet leger som har sitt vanlige arbeide på blant annet sykehus i nærheten av redningshelikopterbasen.

Flystasjoner som har Sea King redningshelikoptre skal ha avtale med fylkeskommunen som sikrer helsepersonellbemanningen. Ved redningshelikopterbasene i Bodø og på Sola er det tilknyttet anestesileger som arbeider på nærliggende sykehus. På redningshelikopterbasen på Ørland bemannes redningshelikopteret både av anestesileger og allmennpraktiserende leger. Anestesileger har ansvaret for å bemanne redningshelikopteret på Banak.

På Rygges er det inngått en avtale med kommunehelsetjenesten med leger (ikke anestesileger) som skal følge med redningshelikopteret på redningsoppdrag (Rygge flyr ikke ambulanseoppdrag).

Sysselmannens helikopter nr 1 på Svalbard har medisinsk personell (lege, sykepleier) fra Longyearbyen sykehus som følger med helikoptrene ved behov. På grunn av relativt få oppdrag er det ikke satt krav til 24 timer legeberedskap på Svalbard, og sykehuset må kontaktes ved behov.

Redningshelikoptre som inngår i Statens luftambulanseplan og flyr ambulanseoppdrag skal til enhver tid ha medisinsk-teknisk utstyr, og være bemannet i samsvar med gjeldende pålegg fra Rikstrygdeverket. Kravet i dag er «legebemanning» generelt. Det har ved enkelte baser vært problematisk å bemanne luftambulansehelikoptrene med anestesileger, da tilgangen til denne ressursen har vært begrenset.

Legebemanning på redningshelikopter i andre land

Redningshelikoptrene i Sverige og Storbritannia flyr ikke ambulanseoppdrag i samme omfang som redningshelikoptrene i Norge. I Sverige inngår ikke lege i besetningen, men lege kan ved behov skaffes fra nærliggende sykehus. Det er ingen vaktordning for legene, og beredskapstiden er satt uten krav til lege. Den samme ordningen gjelder i Storbritannia.

I Danmark skilles det ikke mellom søk- og redningsoppdrag og ambulanseoppdrag, men det flys årlig ca 200 oppdrag som kan klassifiseres som luftambulanseoppdrag. Lege inngår i redningshelikopterets besetning og er med på alle søk-, rednings- og ambulanseoppdrag. Legen er en militær lege som er tilknyttet basen.

6.2 Utvalgets forslag og vurdering

Utvalget uttaler at den ideelle løsningen vil være å fortsette med lege som en del av søk- og redningskonseptet, i tillegg til ambulanseoppdrag, selv om kravet til reaksjonstid senkes til 15 minutter. Hensynet til å skulle kunne redde flest mulig, samt hensynet til flysikkerhet tilsier at det bør være medisinsk kompetanse ombord i et redningshelikopter uansett kravet til reaksjonstid.

Imidlertid utelukkes det ikke at man kan komme fram til en rasjonell og forsvarlig akuttmedisinsk beredskap på redningshelikoptrene, uten til enhver tid å ha lege med. Ikke alle søk- og redningsoppdrag tilsier at det det er nødvendig med lege. Imidlertid kan dette være vanskelig å forutse for de som skal ta avgjørelsen.

Utvalget har vurdert om det er mulig å samordne luftambulanse- og redningshelikopterbasene slik at de kan ha samme lege på vakt, men konkluderer med at dette ikke er hensiktsmessig. Begrunnelsen for dette er blant annet at de fleste luftambulansebasene er ved sykehus, og at redningshelikopterbasene av praktiske hensyn bør ligge på en flyplass. Videre er redningshelikopteret ofte borte på lange oppdrag, noe som vil kunne medføre at legeberedskapen på ambulansehelikopteret svekkes dersom en er avhengig av samme lege.

For Svalbards del gis det uttrykk for at det også der ideelt sett burde etableres døgnberedskap med lege som oppholder seg på basen. Imidlertid mener utvalget at det på grunn av det lave antallet ambulanseoppdrag ikke bør etableres en slik ordning. Lege kan, som i dag, følge helikopteret ved behov, og det tas da kontakt med sykehuset.

På fastlandet har utvalget vurdert hvilke krav til reaksjonstid som bør settes til legen på redningshelikopteret, med utgangspunkt i at redningshelikoptrene i framtiden skal ha en reaksjonstid på 15 minutter (døgnkontinuerlig tilstedevakt). Kravet er vurdert generelt, slik at det gjelder uansett type oppdrag, og utvalget har vurdert følgende to alternativer:

Alternativ 1

Legen har vakt på basen på lik linje med resten av redningshelikopterbesetningen. Dette gjør at helikopteret kan være i luften på 15 minutter eller mindre med lege ombord.

Alternativ 2

Legen har én times reaksjonstid, og resten av helikopterbesetningen har 15 minutters reaksjonstid. Hovedredningssentralene avgjør i hvert enkelt tilfelle om det er behov for lege på redningsoppdrag. Dersom det er behov for lege venter helikopteret slik at legen blir med på oppdraget. Legen skal alltid være med på ambulanseoppdrag, slik at reaksjonstiden på ambulanseoppdrag blir lik dagens ordning med reaksjonstid på maksimalt en time.

Utvalgets vurdering av alternativ 1

Utvalget anbefaler at lege fortsatt skal være med på søk-og redningsoppdrag, selv om kravene til reaksjonstid senkes til 15 minutter. Det vil være en betydelig forbedring av redningshelikoptertjenesten dersom reaksjonstiden blir redusert med 45 minutter (potensielt), og lege er med på redningsoppdraget.

Anbefalingen baserer seg på at en også i fremtiden utfører ambulanseoppdrag med redningshelikoptrene, og at disse utgjør opp mot av oppdragene.

Utvalget har lagt til grunn at 6 baser med 15 minutters reaksjonstid inkludert lege på 24 timers beredskap, vil kreve 5 legeårsverk pr base. Forslaget vil kunne innebære et behov for 36 nye akuttmedisinerstillinger. Dette anslår utvalget å beløpe seg til ca 420.000 kroner per base i årlig økte utgifter.

(Justisdepartementet vil bemerke at dette er beregnet på nytt av Sosial- og helsedepartementet. Se under pkt 6.5).

Det er i dag mangel på leger, spesielt anestesileger og andre helsepersonellressurser ved norske sykehus. Utvalget uttrykker bekymring over at legene vil sitte uvirksomme i uforholdsmessig lang tid dersom det stilles krav om 15 minutters reaksjonstid for legen, med beredskap på basen, og stiller spørsmål om dette vil være riktig utnyttelse av knappe legeressurser. Utvalget påpeker at det kan etableres ordninger og rutiner som kan gjøre at en kommer frem til en rasjonell og forsvarlig akuttmedisinsk beredskap på redningshelikoptertjenesten, uten å ha lege med i helikopteret til enhver tid.

Det bemerkes av utvalget at det har vært vanskelig å skaffe statistikk som grunnlag for en nytte-kostnadsanalyse ved å etablere 15 minutters (døgnkontinuerlig tilstedevakt) beredskap for legene på basen.

Utvalgets vurdering av alternativ 2

Dersom legen skal ha inntil en times reaksjonstid, kan det ta inntil en time før helikopteret kommer i lufta. Hovedredningssentalene må da bestemme om helikopteret skal vente på legen eller dra uten. Utvalget har betenkeligheter med en slik ordning, siden det er svært vanskelig å vite om det er behov for lege før etter at oppdraget er gjennomført. På ambulanseoppdrag er det behov for lege, men på søk-og redningsoppdrag er det på enkelte oppdrag ikke behov for lege. Det vil bli vanskelig å vurdere om redningshelikopteret skal vente inntil 45 minutter på lege eller dra uten. Vurderingen kan være vanskelig, og gale beslutninger kan ha som konsekvens at liv går tapt.

Med en beredskapstid på en time vil legene kunne være i vanlig arbeid, eller avspasere hjemme, samtidig som de er på beredskap. Dette gir større fleksibiltet og i det daglige en bedre utnyttelse av legeressursene.

Dersom den foreslåtte reaksjonstid for redningshelikopteret som sådan kommer i konflikt med kravet om lege på 15 minutters reaksjonstid, så må kravet til at lege skal følge med vike. Det er viktigere å komme raskt fram for redde nødstedte fra det element som utgjør en trussel, enn å bruke lengre tid for dermed å få med lege.

Utvalgets konklusjon;

Basert på ovenstående vurderinger og forutsetninger, konkluderer utvalget med at lege fortsatt bør være en del av søk- og redningskonseptet selv om kravet til reaksjonstid settes til 15 minutter (døgnkontinuerlig tilstedevakt). Dette antas å være kostnadseffektivt for samfunnet, men er ikke beregnet eksakt pga manglende statistikkgrunnlag.

Utvalget har ikke hatt tid eller forutsetninger for å overprøve de faglige vurderingene av nivået på den medisinske kompetansen i et norsk redningshelikopter.

Utvalget anbefalte at Sosial- og helsedepartementet tok med dette spørsmålet i sin varslede vurdering av luftambulansetjenesten i Norge. (Dette er senere NOU 1998: 8, samt St meld nr 43 (1999–2000).

Det konkluderes med at dagens ordning på Svalbard er tilstrekkelig, med 60 minutters reaksjonstid for legen.

6.3 Høringsuttalelser

Den norske lægeforening mener det er ønskelig at en spesialkompetent lege er med på ambulanse, søks- og redningsoppdrag. Et krav om en lege på redningshelikoptrene som er spesialist i anestesiologi, vil gå på bekostning av legeressurser det er et stort behov for andre steder i helsevesenet. På sikt bør det imidlertid utdannes et tilstrekkelig stort antall anestesileger slik at de kan bemanne redningshelikoptrene. Tilstedevakt av anestesileger, pga senket reaksjonstid, må etter Legeforeningens syn vurderes opp mot knappheten på anestesileger ellers i helsevesenet. De anbefaler derfor at spørsmålet finner sin løsning i en dialog mellom involverte parter på hver enkelt redningshelikopterbase, og ikke settes opp som et overordnet krav.

Buskerud fylkeskommune støtter ikke at reaksjonstiden for legen skal være 15 minutter. Det samme gjør Oljearbeidernes Fellessammenslutning og LO, som mener at kravet om 15 min reaksjonstid må overskygge et eventuelt behov for lege ombord i redningshelikopteret.

Troms fylkeskommune og RiTø mener at det bør være en lege tilstede på basen ved 15 min reaksjonstid. Likeledes mener Norsk Flygerforbund at en fullverdig redningshelikoptertjeneste må bety at tjenesten i nødvendig utstrekning har anestesilege som en del av bemanningen. De viser til at det er en nødvendig avlastning for det flyoperative personell med lege ombord.

Også Hovedredningssentralen Sør-Norge mener det er behov for at redningshelikoptrene har med leger med akuttmedisinsk kompetanse.

Rogaland fylkeskommune mener utvalget burde ha vurdert den reelle reaksjonstiden. For legetjenesten på Sola er i praksis reaksjonstiden 20 min ifølge fylkeskommunen. De mener at dagens ordning med at legen kan jobbe på sykehuset/ha hjemmevakt, når han er på beredskap, bør fortsette. Dette vil være besparende på de knappe anestesilegeressursene man har. Fylkeskommunen mener at den helsefaglige bemanningen kunne dekkes av redningsmann/sykepleier eller allmennlege på svært mange oppdrag, men at en rekke oppdrag krever anestesilege.

Østfold fylkeskommune viser til mangelen på anestesileger, og mener det ikke vil være samfunnsøkonomisk fornuftig å benytte anestesileger til en tjeneste som utelukker kombinasjon med andre akuttmedisinske oppgaver. Fylkeskommunen mener ellers at det vil være dårlig samsvar mellom den øvrige ressursbruken knyttet til redningshelikoptertjenesten dersom man firer på kravet til den medisinske kompetansen.

Nordland Fylkeskommune tror med bakgrunn i egne erfaringer at gevinsten ved å flytte ut anestesileger fra sykehuset og til basen kun vil gi marginale gevinster. De negative effektene på bemanning og rekruttering på sykehuset, og dermed andre grupper pasienter, vil imidlertid øke.

Kommunenes Sentralforbund peker på mangelen av anestesileger, og mener at en slik beredskap vil være feil ressursanvendelse.

Longyearbyen sykehus mener at det ikke er mulige med fast lege på basen med bakgrunn i dagens bemanning ved Longyearbyen sykehus. Dagens ordning synes å være en bra beredskapsmessig og økonomisk løsning.

Svalbardrådet mener at det på grunn av få oppdrag ikke er nødvendig med 24 timers legeberedskap på basen.

6.4 St meld nr 43 (1999–2000)

St meld nr 43 (1999–2000) «Om akuttmedisinsk beredskap» bygger på NOU 1998: 8 «Luftambulansetjenesten i Norge». NOU’en er en publisering av Luftambulanseutvalgets rapport som ble avgitt til Sosial- og helsedepartementet 29. mai 1998. Mandatet til Luftambulaseutvalget var blant annet å gjennomgå erfaringene med luftambulansetjenesten fram til nå, samt vurdere og fremme forslag til organisering av, og innhold i, den framtidige luftambulansetjenesten, herunder medisinsk kompetansenivå.

Flere spørsmål er behandlet eller omtalt i St meld nr. 43 (1999–2000) og NOU 1998: 8, blant annet fremtidig basestruktur, vurdert opp mot luftambulansetjenestens behov. Videre gis det uttrykk for hvilket kompetansenivå som ideelt sett bør kreves på de leger som skal være en del av besetningen på redningshelikoptrene. Det vises for øvrig til at legebemanning (reaksjonstid og kompetansenivå) på redningshelikoptrene vil bli behandlet i den kommende stortingsmeldingen om redningshelikoptertjenesten. Nedenfor refereres konklusjonene i St meld nr 43 (1999–2000). For en fullstendig fremstilling vises det til kap 5 i St meld nr 43 (1999–2000).

Basestruktur

Luftambulanseutvalget (NOU 1998: 8) støtter Fostervollutvalget (NOU 1997: 3) i spørsmålet om å flytte redningshelikopterbasen fra Banak til Hammerfest. Videre foreslås det å ta ut Ørland og Sola av den nasjonale luftambulanseplanen.

St meld nr 43 (1999–2000) viser til stortingsmeldingen om redningshelikoptertjenesten som er varslet å skulle komme, og tar ikke standpunkt til hvorvidt Hammerfest bør være fremtidig redningshelikopterbase i stedet for Banak.

I St meld nr 43 (1999–2000) går en i mot Luftambulanseutvalgets anbefalinger om å ta Sola og Ørland ut av den nasjonale luftambulanseplanen, og foreslår at disse beholdes i fremtidig nasjonal luftambulanseplan.

Kompetansenivå på legene

Luftambulansetjenesten skal utføres i samsvar med Rikstrygdeverkets bestemmelser for flyoppdrag. Legebemanning og medisinsk teknisk utstyr skal være i samsvar med de til enhver tid gjeldende retningslinjer fra Sosial- og helsedepartementet. Dette vil også gjelde for ambulanseoppdrag som blir utført av redningshelikoptre.

De redningshelikoptre som inngår i luftambulansetjenesten skal i dag ha det samme medisinsk-tekniske utstyret som ambulansehelikoptrene.

Det er i dag krav til legebemanning på redningshelikoptre som inngår i luftambulansetjenesten. Derimot er det ikke noe krav til at dette skal være anestesileger eller leger med spesiell akuttmedisinsk erfaring.

Luftambulanseutvalget (NOU 1998: 8, «Luftambulansetjenesten i Norge»), foreslår at redningshelikopterbaser i luftambulansetjenesten bør ha legebemanning med anestesileger med minimum to års tjeneste ved anestesiavdeling om bord.

I St meld nr 43 (1999–2000) gis det uttrykk for at det ideelt sett bør være anestesilege som del av besetningen om bord på redningshelikoptrene.

Reaksjonstid

Det vises i St melding nr 43 (1999–2000) til at reaksjonstid for legen vil bli behandlet i den kommende stortingsmeldingen om redningshelikoptertjenesten.

Luftambulanseutvalget gir imidlertid i sin rapport (NOU 1998: 8) uttrykk for at det bør finnes praktiske løsninger siden grensenytten ved en slik skjerping av reaksjonstiden for legen ikke står i forhold til kostnadene, både direkte, og i form av beslag på knappe legeressurser. Et krav til 15 minutter (døgnkontinuerlig tilstedevakt) bør være veiledende, men ikke bindene.

6.5 Samlet vurdering og konklusjon

Basestruktur

Regjeringen ønsker at Ørland og Sola, i tillegg til Bodø opprettholdes som en del av den nasjonale luftambulansetjenesten, i tråd med forslaget i St meld nr 43 (1999–2000).

Banak videreføres som redningshelikopterbase i Finnmark, og denne fortsetter som en del av den nasjonale luftambulanseplanen.

Rygge (alternativt Torp jfr kap 4) er ikke en del av den nasjonale luftambulanseplanen i dag.

Det skal etableres en redningshelikopterberedskap på Nordvestlandet med forankring i Florø. Denne er ikke foreslått å være en del av den nasjonale luftambulanseplanen.

Longyearbyen opprettholdes som redningshelikopterbase på Svalbard.

Det vil måtte være en kontinuerlig prosess å vurdere hvilke redningshelikopterbaser som skal være del av den nasjonale luftambulanseplanen. Dette støtter Rikstrygdeverket i sin høringsutallelse til NOU 1998: 8.

Det skal i fremtiden, ved samtlige baser, være medisinsk beredskap både for søk- og redningsoppdrag og for ambulanseoppdrag. Dette er ordningen også i dag.

Fremtidig reaksjonstid for medisinsk personell tilknyttet redningshelikoptrene

Innføring av døgnkontinuerlig tilstedevakt for legen vil innebære at legen må oppholde seg på basen. Legen kan da ikke opprettholde normalt arbeide ved sykehus, slik tilfellet er i dag for samtlige baser unntatt Banak, hvor legen har tilstedevakt.

Det vil være betydelige merkostnader forbundet med innføring av døgnkontinuerlig tilstedevakt for leger ved samtlige redningshelikopterbaser. Døgnkontinuerlig tilstedevakt for leger ved 6 baser (Banak, Bodø, Ørland, Nordvestlandet, Sola og Rygge) vil etter Fostevollsutvalgets beregninger gi behov for 36 nye legeårsverk. Utvalget foretok en beregning på hvilken årlig merkostnad dette ville gi.

Kostnadene ved innføring av døgnkontinuerlig tilstedevakt for leger i tilknytning til redningshelikopterbasene er i 2001 beregnet på nytt av Sosial- og helsedepartementet (SHD). SHD kom frem til at en etablering av døgnkontinuerlig tilstedevakt vil være atskillig mer kostnadskrevende enn det Fostervoll-utvalget i sin tid kom frem til, og denne beregningen legges til grunn nedenfor.

Det tas utgangspunkt i Banak, som i dag har lege på døgnkontinuerlig vakt. Regnskapstall viser at kostnadene for dette var ca. 3,8 mill kr i 2000. En tilsvarende kostnad for hver av de fem eksisterende baser (Banak, Bodø, Ørland, Sola, Rygge), samt Florø, vil dermed utgjøre en årlig totalkostnad på anslagsvis 23 mill kr. Det stalige tilskuddet til helsepersonellbemanning i luftambulansetjenesten er 59 mill kr i 2001. Av dette beløpet går i underkant av 10 mill kr til legebemanning ved redningshelikopterbaser. Merkostnader ved eventuell innføring av døgnkontinuerlig tilstedevakt vil dermed beløpe seg til ca. 13 mill kroner i året.

Regnestykket ovenfor er imidlertid beheftet med stor grad av usikkerhet. Regnskapstall fra de aktuelle basene viser at utgiftene varierer, når det gjelder drift, reiseutgifter og bruk av overtid. I tillegg må legeårsverk i sykehus dekkes, noe som vil gjøre at kostnadene i realiteten blir mye høyere. Sistnevnte vil dessuten utgjøre en vanskelig problemstilling i forhold til opprettelse av nye legestillinger.

På alle andre baser enn Banak (hvor legen i dag allerede har tilstedevakt), vil en løsning med tilstedevakt for legen kunne gi noe raskere reaksjonstid for redningshelikoptrene enn i dag. Den reelle reaksjonstiden med lege i dag er i normal arbeidstid på 18–20 minutter. Utenom normal arbeidstid ligger gjennomsnittet på 30–40 minutter. I tillegg er det slik at lege ikke er nødvendig ved utførelsen av en stor del av oppdragsmengden til redningshelikoptrene.

St meld nr 43 (1999–2000) «Om akuttmedisinsk beredskap» holder spørsmålet om legeberedskap på redningshelikopterbasene åpent i påvente av stortingsmelding om redningshelikoptertjenesten. Regjeringen slutter seg til Luftambulanseutvalgets vurderinger (NOU 1998: 8), og vil på bakgrunnn av en vurdering av nytte målt mot kostnadene ved å innføre døgnkontinuerlig tilstedevakt for legene, gå inn for å finne praktiske og forsvarlige løsninger for medisinsk beredskap ved de enkelte baser.

Løsningen skal ikke være dårligere enn i dag, uten at dette er svært upraktisk og tiltagende kostnadskrevende å opprettholde. Det skal tilstrebes en så god beredskap for medisinsk personell som mulig.

I vurderingen av hvilken beredskap en skal ha på medisinsk personell, skal det tas hensyn til nødvendig eller hensiktsmessig flerbruk av knappe legeressurser.

Krav til kompetanse

Luftambulanseutvalget (NOU 1998: 8) anbefaler det at det bør være samme kompetansenivå på legene om bord i redningshelikopteret ved ambulanseoppdrag, som i ambulansehelikopteret. Det vil si anestesileger med minimum to års tjeneste ved anestesiavdeling. I St meld nr 43 (1999–2000) gis det uttrykk for at det ideelt sett bør være anestesilege om bord på redningshelikoptrene. Det forhold at at legene da vil måtte oppholde seg på basene vil imidlertid være uheldig ressursbruk, all den stund legene i lengre perioder vil kunne sitte uvirksomme. Særlig gjelder dette hvor det er sykehus i nærheten.

Luftambulanseutvalget (NOU 1998: 8) gir uttrykk for at det ikke ser det samme behov for spesialistkompetanse i anestesi ved normale søk- og redningsoppdrag. Almennleger med noe akuttmedisinsk tilleggsutdanning vil i de aller fleste tilfellene kunne løse de medisinske problemene på disse oppdragene.

Ut i fra en helseøkonomisk vurdering og bruken av knappe legeressurser er også en slik ordning klart å foretrekke. Dette tas det ikke stilling til i St meld nr 43 (1999–2000), i påvente av behandling av spørsmålet her.

Regjeringen støtter vurderingene til Luftambulanseutvalget (NOU 1998: 8), hvor det gis uttrykk for at det må finnes praktiske løsninger ved de enkelte baser, helt konkret, når det gjelder kompetansenivået på medisinsk personell tilknyttet redningshelikoptrene.

Det vil tidvis kunne være relativt få oppdrag, noe som gir en dårlig utnyttelse av knappe legeressurser når ikke legenes arbeidskapasitet og kompetanse i tillegg kan benyttes ved nærliggende sykehus og lignende. Et eksempel på denne problemstillingen vil være Bodø hvor sentralsykehuset i dag ligger ca 8–10 minutters kjøring fra basen. Det vil være lite hensiktsmessig at en spesialutdannet lege skal ha tilstedevakt på basen når legen kunne ha utført oppgaver på sykehuset. Det fremstår i dette tilfellet som en uforholdsmessig kostbar ordning som ikke vil stå i forhold til fordelene. På andre baser som ligger langt fra sykehus, som f.eks. Banak, vil det fremstå som en naturlig løsning at det er en lege på tilstedevakt.

Med en løsning hvor legen ikke har tilstedevakt på basen, vil det bli opp til hovedredningssentralene i hvert enkelt tilfelle om det er behov for lege eller ikke, og om helikopteret skal vente, eller dra uten lege. Det vil i mange tilfeller være klart at det ikke er behov for lege. For de mer usikre utgangspunkter skal det legges opp rutiner slik at Hovedredningssentralene kan konferere med medisinsk personell ved behov. Alternativt besluttes det at lege skal være med slik at redningshelikopteret venter på legen.

Regjeringen legger i likhet med Fostervollutvalget (NOU 1997: 3) vekt på at tidsmomentet oftest er det viktigste for å redde liv ved søk- og redningsoppdrag.

Fostervollutvalget gir også sin tilslutning til at dersom 15 minutters reaksjonstid (døgnkontinuerlig tilstedevakt) for redningshelikopteret som sådan kommer i konflikt med et krav om at lege skal følge med, så bør reaksjonstiden til redningshelikopteret som sådan prioriteres.

På Svalbard foreslås det å gå videre med den løsning som en har i dag, hvor sykehuset kontaktes og bidrar med den best mulig legeressurs som er tilgjengelig.

Justisdepartementet skal i samråd med Sosial- og helsedepartementet fortsette arbeidet med å finne frem til praktiske løsninger på legeberedskapen i forbindelse med søk- og redningsoppdrag og ambulanseoppdrag. Dette skal skje i tråd med ovenstående vurderinger, og skal være på plass før døgnkontinuerlig tilstedevakt for redningshelikoptrene etableres.

Løsningen ved de enkelte baser skal ikke være dårligere enn i dag i forhold til de oppdrag utføres, om ikke dette er svært kostnadskrevende eller upraktisk.