4 Fremtidig basemønster

4.1 Bakgrunn

Med base menes sted hvor redningshelikopter på beredskap er stasjonert. Det er i dag stasjonert redningshelikoptre på Banak, Bodø, Ørland, Sola og Rygge, i tillegg til Longyearbyen. På alle basene, med unntak av Longyearbyen er det i dag Forsvaret med skvadron 330 som er operatør. Basene er i dag etablert på steder hvor Forsvaret har infrastruktur, under hensyntagen til målsetningen om å gi mennesker lik rett til redning innenfor vårt redningsansvarsområde. Det er en innbyrdes sammenheng mellom basene som det må tas hensyn til om det skal gjøres endringer.

Videre må det når basemønsteret vurderes, skje under hensyntagen til de overordnede effektivitetskrav som foreslås i kap kap 3, og som gir en ramme for mulige plasseringer av helikoptrene. I tillegg er det med Forsvaret som operatør en selvstendig målsetting å fortsatt ha redningshelikopterbasene plassert hvor det allerede finnes nødvendig militær infrastruktur.

Siden basemønsteret ble vurdert av Fostervollutvalget som leverte sin innstilling i 1996, har det skjedd den endring at Sea King redningshelikopteret som var stasjonert på Vigra siden 1995 i 1999 ble flyttet til Rygge.

4.2 Utvalgets forslag til framtidig basemønster

Utvalget mener at dagens basemønster i det vesentlige er tilfredstillende, men peker på at de redningsansvarlige myndigheter, i samarbeid med brukergruppene, kontinuerlig bør vurdere framtidig basemønster. Utviklingen innen teknologi, næringsvirksomhet og fritidsliv på land og til sjøs, vil kunne ha innvirkning på risikovurderingen av fare- og ulykkessituasjoner i framtiden. Dette vil igjen innvirke på hva som er optimal plassering av redningshelikoptrene til enhver tid. Utvalget har vurdert det framtidige basemønster, basert på nåværende helikoptermateriell, og i første omgang fram til år 2008–2010.

Utvalget legger fram 4 alternative forslag til basemønster i prioritert rekkefølge, hvor oppfyllelse av de foreslåtte effektivitetskravene (flytid og reaksjonstid) har vært tillagt vesentlig vekt. Ingen av forslagene til basemønster tilfredsstiller fullt ut utvalgets foreslåtte krav til effektivitet, siden dagens redningshelikoptre har for lav flyhastighet.

Med nye og raskere redningshelikoptre vil utvalgets krav kunne tilfredsstilles dersom alternativ 1, 2 eller 3 velges som det framtidige basemønster. Alternativ 4 gir ikke tilfredsstillende dekning, selv med raskere helikoptre.

(Til dette vil Justisdepartementet bemerke at alternativet var forutsatt å ikke skulle koste mer enn dagens løsning, og baserer seg på 60 minutters reaksjonstid. Når alternativet sies å ikke være tilfredstillende, så er det fordi alternativet baserer seg nettopp på 60 minutter, og ikke fordi basene er uheldig plassert i seg selv).

Utvalget har ønsket å beholde nåværende baser, og ikke unødig bryte opp allerede etablerte beredskapsmiljøer, der baseplasseringen ikke går på bekostning av de overordnede effektivitetskrav. Dette har imidlertid ikke vært avgjørende for utvalgets vurderinger. Mest mulig geografisk korrekt plassering i henhold til anbefalt dekningsområde har vært tillagt avgjørende vekt. I tillegg har nærhet til sykehus, flyplasser, RITS-grupper (redningsinnsats til sjøs), samt generelle likhetsbetraktninger vært tillagt vekt.

Hovedredningssentralene står i dag fritt til flytte beredskapshelikoptrene til andre steder enn de etablerte basene, ved særlig behov.

Utvalget har hatt som mål at redningshelikoptertjenesten skal bli bedre enn i dag når de har vurdert et nytt basemønster. De 4 forslagene til nytt basemønster foreslår baser på følgende steder (se vedlegg 1, figurene 1.1, 1.2, 1.3 og 1.4):

Alternativ 1: Redningshelikopterbasene Svalbard, Bodø, Ørland og Sola beholdes. Det opprettes nye redningshelikopterbaser i Hammerfest, Florø og på Rygge/Torp.

Alternativ 2: Redningshelikopterbasene Svalbard, Bodø og Ørland beholdes. Det opprettes nye redningshelikopterbaser i Hammerfest, Bergen og på Kjevik. I tillegg stasjoneres et redningshelikopter på Ekofisk. Redningsberedskapen ved 720 skvadronen på Rygge opprettholdes som i dag og formaliseres.

Alternativ 3 er identisk med alternativ 2, men med det unntak at det ikke stasjoneres et fullverdig redningshelikopter på Ekofisk.

Alternativ 4: Svalbard, Banak, Bodø, Ørland, Sola og Rygge. Det opprettes en ny redningshelikopterbase på Rygge, og redningsberedskapen på Vigra og ved 720 skvadronen på Rygge avvikles.

Utvalgets vurdering av alternativ 1

Alternativ 1 gir Norge den beste redningshelikopterberedskapen og dekningen. Det vil styrke redningshelikopterberedskapen i Oslofjordregionen, uten at andre deler av landet får dårligere beredskap. Dette medfører at redningsberedskapen ved 720 skvadronen på Rygge kan avvikles.

Longyearbyen er det naturlige stedet for stasjonering av et redningshelikopter på Svalbard. Dette primært fordi redningshelikopteret i Svalbardområdet, som en del av et flerbrukskonsept, også er et av Sysselmannens transporthelikoptre. Sysselmannen på Svalbard har sin administrasjon i Longyearbyen og helikopteret bør derfor være stasjonert der. Longyearbyen har i tillegg sykehus og flyplass.

Utvalget mener at redningshelikopterbasen i Finnmark bør ligge på kysten, og at Hammerfest vil være det best egnede sted for plassering av en redningshelikopterbase. Dette vil medføre at dagens redningshelikopterbase på Banak legges ned. Den redningsfaglige begrunnelsen for å flytte basen fra Banak til Hammerfest er at flytiden fra basen på Banak til kysten av Finnmark er ca 40 minutter, og gjennomsnittlig reaksjonstid på Banak er i dag ca 45 minutter. Følgelig vil det ta ca 85 minutter før et redningshelikopter kan nå fram og starte redningsarbeidet ved et uhell på kysten. Dette er etter utvalgets vurdering for lang tid. Det er viktig å komme raskest mulig til unnsetning ved ulykker på sjøen. Ved å flytte redningshelikopterbasen fra Banak til kysten, vil kystområdene utenfor Troms og Finnmark få vesentlig bedre dekning enn hva som er tilfelle i dag. Utvalget er imidlertid kjent med at en betydelig del av rednings- og ambulanseoppdragene i dag foregår i innlandet, og at redningshelikopteret ved en stasjonering på kysten vil få lenger flytid til innlandet. Avstanden fra Hammerfest til Banak er ca 45 nm, og det tar ca 25 minutter å fly en slik distanse. Likevel vil utvalgets forslag om å endre kravet til reaksjonstid fra 60 til 15 minutter, medføre at dekningen i innlandet ikke blir dårligere enn idag. Sea King helikopteret må ofte fly en betydelig omvei ut Porsangerfjorden og følge kysten for å komme til blant annet Kirkenes eller Tromsø, for å unngå isingsproblemer. Ved å flytte basen til kysten, vil isingsproblemene kunne unngås.

Utvalget har vurdert flyplassen i Hammerfest opp mot flyplassen i Honningsvåg, og kommet frem til at flyplassen i Hammerfest er bedre egnet som redningshelikopterbase.

Bodø er den geografisk beste plasseringen av en redningshelikopterbase i Nordland, ut fra utvalgets forslag til dekningsområde og tidskrav. I tillegg er 330 skvadronens hovedbase plassert her, og basen er i nærheten av Sentralsykehuset i Nordland og Hovedredningssentralen Nord-Norge.

Ørland ligger på kysten, nær viktige havområder utenfor Midt-Norge. Basen på Ørland har den geografisk riktige plasseringen i forhold til utvalgets tidskrav, dekningsområde og baseplasseringen i Bodø. En ulempe med Ørland, er at det ikke er sykehus i umiddelbar nærhet. Syke og skadde må fraktes til regionsykehuset i Trondheim, og flytiden fra Ørland til Trondheim er ca 20 minutter. Utvalget kan ikke se at det finnes bedre alternative plasseringer av en redningshelikopterbase i Midt-Norge, og utvalget mener på dette grunnlag at dagens redningshelikopterbase på Ørland bør beholdes.

Det som hittil er sagt om basene på Svalbard, Hammerfest, Bodø og Ørland vil gjelde tilsvarende under utvalgets alternativ 2, 3 og 4.

Utvalget mener en redningshelikopterbase på Florø er en geografisk sett bedre løsning enn en plassering av redningshelkopter på Vigra.

(Justisdepartementet gjør oppmerksom på at redningsberedskapen på Vigra ble terminert 1. januar 1999).

Begrunnelsen for dette er geografisk plassering, vindretning, og nærhet til oljefeltene i nordre del av Nordsjøen. I tillegg viser statistikk over ulykker med fem eller flere omkomne i perioden 1970–1996, at et helikopter stasjonert i Florø ville kommet raskest fram ved 15 av totalt 18 ulykker.

Redningshelikopterbasen på Sola foreslås opprettholdt. Utvalget legger vekt på nærheten til sykehus, hovedredningssentral og til oljefeltene i søndre og vestre del av Nordsjøen. Ved å beholde basen på Sola vil en også unngå kostnadene ved å etablere en ny base.

Torp og Rygge ligger geografisk så nær hverandre at det har liten betydning for redningshelikopterberedskapen hvilket sted som velges. Basevalget vil her mest avhenge av om det er en sivil eller militær operatør på redningshelikoptrene. Dette fordi Forsvaret ikke har noen infrastruktur på Torp.

Utvalgets forslag til basemønster, alternativ 1, vil medføre at det må opprettes nye redningshelikopterbaser i Hammerfest og Florø. De administrative konsekvensene er avhengige av hvem som blir operatør av basene, og i hvilken grad eksisterende infrastruktur på henholdsvis Hammerfest og Florø kan nyttes til stasjonering av et redningshelikopter. Skal 330 skvadronen være operatør av basene må det sannsynligvis bygges hangar på stedene, da begge flyplassene er rent sivile flyplasser uten militær infrastruktur. Luftforsvaret har presisert at de med nåværende antall Sea King helikoptre kan operere fem redningshelikopterbaser. Men når Sea King helikoptrene skal skiftes ut med nye og mer moderne helikoptre, kan det være aktuelt å dimensjonere innkjøpet etter flere enn fem redningshelikopterbaser. Utvalget ser det som uaktuelt at Luftforsvaret kjøper flere Sea King helikoptre for å betjene flere enn fem baser. Dette betyr at det i tillegg til Svalbard må leies inn en sivil operatør for å operere en sjette base på fastlandet. Det enkleste og billigste er at eksisterende infrastruktur benyttes i den grad den er egnet til stasjonering av redningshelikoptre. Utvalget mener at det derfor er naturlig at militære redningshelikoptre primært stasjoneres på militære flystasjoner. Dette betyr at en sivil redningshelikopteroperatør bør foretrekkes på steder det ikke er flystasjoner. I utvalgets forslag til basemønster alternativ 1 vil dette være Hammerfest eller Florø.

Utvalgets vurdering av alternativ 2

Alternativ 2 er et akseptabelt alternativ, men gir dårligere redningshelikopterberedskap enn alternativ 1. Et basemønster i samsvar med alternativ 2, vil være en vesentlig styrking av redningshelikopterberedskapen i Ekofiskområdet, og vil i stor grad oppfylle utvalgets forslag til tidskrav og dekningsområde. Videre vil en base på Kjevik styrke redningshelikopterberedskapen i Oslofjordområdet og Skagerrak betydelig. Fra Kjevik til Oslofjordområdet er det en flytid på ca 55 minutter, og med en reaksjonstid på 15 minutter vil, det kunne være et redningshelikopter i Oslofjordområdet ca 70 minutter etter alarmering. Dette er etter utvalgets mening akseptabelt. En redningshelikopterbase på Rygge/Torp, vil få en stor del av sitt dekningsområde i svensk og dansk redningsansvarsområde. Dette området har i utgangspunktet god dekning da både Sverige og Danmark har helikoptre som kan nå Rygge/Torp-området på under 60 minutters flytid.

En redningshelikopterbase i Bergen vil gi betydelig bedre redningshelikopterdekning for områdene Statfjord og Frigg, enn redningshelikopterbaser på Vigra og Sola. Riktignok blir dekningen på Nordvestlandet noe dårligere, enn med en redningshelikopterbase på Vigra eller i Florø, men dette området vil likevel få en akseptabel dekning da et redningshelikopter fra Bergen vil være i området ca 75 minutter etter alarmering. Redningshelikopterbasene på Vigra og Sola kan legges ned.

Forslaget innebærer en vesentlig endring av basestrukturen i Sør-Norge, men utvalget mener at dette kan gjennomføres relativt enkelt siden Sola kan opprettholdes som vedlikeholdsbase for helikoptrene, og en utstasjonerer beredskapshelikoptrene på Kjevik og i Bergen. Dersom reaksjonstiden senkes til 15 minutter, vil konsekvensene for helikopterbesetningene heller ikke bli så store.

Alternativ 2 vil føre til at deler av Oppland og Hedmark ikke får tilfredsstillende dekning. Dette kan løses ved at 720 skvadronen på Rygge opprettholder beredskap, eller at det etableres en tilsvarende sivil løsning. 720 skvadronens Bell helikoptre er godt egnet for redningsoppdrag i innlandet og indre Oslofjord. Sjøområdene i ytre Oslofjord og Skagerrak vil dekkes tilfredsstillende av redningshelikopteret på Kjevik. Redningshelikopterberedskapen ved 720 skvadronen på Rygge opprettholdes som i dag og formaliseres.

I tillegg bør det stasjoneres et fullverdig redningshelikopter på Ekofisk. Dette må være et sivilt innleid redningshelikopter, da luftforsvaret ikke har kapasietet til å operere flere enn fem redingshelikopterbaser. Kontrakt bør inngås i god tid for å gi operatøren nødvendig tid til opplæring før basen erklæres operativ. Med Sea King redningshelikoptre stasjonert i Bergen og på Kjevik vil utvalgets foreslåtte tidskrav for den sørlige del av Nordsjøen ikke oppfylles. Det er omfattende skipsfarts-, fiske- og petroleumsvirksomhet i området, som tilsier at dette området bør gis tilfredstillende redningshelikopterdekning.

Utvalgets vurdering av alternativ 3

Dette forslaget er et akseptabelt alternativ, men gir dårligere redningshelikopterberedskap enn alternativ 1 og 2. Spesielt gjelder dette Oslofjordregionen og Ekofiskområdet. Forslaget vil imidlertid innebære en betydelig forbedring av redningshelikopterberedskapen i Oslofjordregionen og Ekofiskområdet i forhold til dagens beredskap.

En flytting av basen på Sola til Kjevik, vil føre til at det tar noe lenger tid før et redningshelikopter når fram til Ekofiskområdet. Avstanden fra Sola til Ekofisk er 162 nm, mens den fra Kjevik er 188 nm, forskjellen utgjør ca 15 minutter i flytid. Det er etablert en begrenset redningshelikopterberedskap på Ekofisk, utvalget mener derfor at det er akseptabelt at et landbasert redningshelikopter vil bruke ca 15 minutter lengre tid på å komme til området fra Kjevik enn fra Sola. Med dagens reaksjonstid, tar det ca 2 timer og 15 minutter for et redningshelikopter å komme til Ekofiskområdet fra Sola. Dersom reaksjonstiden blir senket til 15 minutter, vil et redningshelikopter fra Kjevik være i Ekofiskområdet etter to timer. Utvalgets forslag til basemønser, alternativ 3, er for øvrig likt som alternativ 2 med unntak av at redningshelikopterberedskapen ved 720 skvadronen på Rygge opprettholdes som i dag og formaliseres.

Vurdering av alternativ 4

Utvalget er i mandatet pålagt å fremme ett forslag som vil styrke redningshelikopterberedskapen i Oslofjordregionen permanent, og å fremme minst ett forslag som medfører lavere, eller ikke økte, utgifter i forhold til dagens nivå. I samsvar med dette har utvalget fremmet alternativ 4. Utvalget har ikke fremmet forslag som medfører lavere utgifter, fordi det vil innebære en svekkelse av kvaliteten på dagens beredskap, og gå på bekostning av det generelle likhetsprinsippet når det gjelder redningshelikopterdekning i Norge. Utvalget fant at dette ville være en uakseptabel løsning.

Alternativ 4 innebærer at dagens redningshelikopterberedskap opprettholdes med et krav til reaksjonstid på 60 minutter og at redningshelikopteret stasjonert på Vigra flyttes til Rygge hovedflystasjon. Alternativ 4 vil vesentlig styrke beredskapen i Oslofjordregionen, men betydelig svekke beredskapen på Nordvestlandet. Dette alternativet vil også gi en dårligere geografisk redningshelikopterdekning enn dagens ordning. Utvalget mener at den framtidige redningshelikopterberedskapen i Norge må være like god eller bedre enn dagens, og at man ikke kan godta at beredskapen svekkes et sted i landet, for å bedre den et annet sted. Utvalget frarår at alternativ 4 blir det framtidige basemønster for redningshelikoptre i Sør-Norge.

I tabellen baserer alternativ 4 og dagens basemønster seg på 60 minutter reaksjonstid.

4.3 Høringsuttalelser

Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg om basemønster støtter utvalgets alternativ 1.

Det er utvalgets forslag om å flytte basen fra Banak til Hammerfest og baseplassering på Vestlandet som det fokuseres på blant høringsinstansene.

Baseplassering i Finnmark

Porsanger kommune mener at Fostervollutvalget i større grad burde ha sett basemønstret i lys av utskifting av Sea King med nyere og raskere maskiner med avisingsutstyr. Kommunen har innhentet statistikk fra DNMI som viser at Hammerfest har 10   % oftere vindkast som vil forhindre avgang med helikopter, og 60   % høyere hyppighet når det gjelder redusert sikt i snøvær enn Banak. Kommunen peker på at dersom basen legges til Hammerfest vil transport av store og tunge reservedeler vanskeliggjøres og fordyres. Kommunen er også bekymret for ringvirkningene for lokalsamfunnet av en eventuell flytting av 330 skvadronens avdeling på Banak.

Tana kommune mener en flytting av basen fra Banak til Hammerfest vil innebære en betydelig forlenget transporttid til sykehus for befolkningen i indre deler av Finnmark.

Troms fylkeskommune og Regionsykehuset i Tromsø (RiTø) uttaler at en flytting av basen fra Banak til Hammerfest vil være positivt, og begrunner det med tilknytning til sykehusmiljø med AMK-sentral og ytterligere akuttmedisinske ressurser, som vil styrke den medisinske del av tjenesten.

Hammerfest kommune peker på at Hammerfest er det største fiskeri og maritimt rettede samfunn i Finnmark, og at det er viktig at redningshelikoptertjenesten langs kysten av Finnmark/Troms, og i Barentshavet fungerer tilfredsstillende. Byens basefunksjoner for helikopter- og sjøtransport tilknyttet letevirksomheten i Barentshavet og en mulig Snøhvitutbygging forsterker denne interessen.

Finnmark fylkeskommune går inn for å opprettholde Banak som base. Det vises blant annet til at det er god utnyttelse av materiell når det kan skje i kombinasjon mellom Forsvarets-, redningstjenestens- og ambulansetjenestens interesser. Flytting fra Banak til Hammerfest vil etter fylkeskommunens mening innebære at basen bygges opp fra grunnen av, luftforsvaret får reduserte muligheter til sambruk av personell, bygninger og annet utstyr og at dette vil innebære dårlig samfunnsøkonomi. De peker også på at flytting av 330 skvadronen kan føre til tap av arbeidsplasser.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) støtter etablering av en beredskapsenhet, med tilhørende støtteapparat, i Hammerfest. Selve basen, med hovedstøtteapparat, må fortsatt være lokalisert til Banak. Motstridende distriktshensyn, som måtte være tilstede, må etter LOs mening vike i denne sammenheng. Evne til å redde live må komme foran eventuelle distriktshensyn.

Forsvarets overkommando (FO) viser til at en flytting av basen til Hammerfest vil medføre betydelige investeringer i infrastruktur. Banak vil bli opprettholdt i Luftforsvarets fremtidige basestruktur. Når det gjelder landet generelt så mener FO at i tilnærmingen til basespørsmålet virker metodikken noe snever, og at det kan synes som at det ved vurdering av et fremtidig basemønster er blitt lagt litt for stor vekt på «passerprinsippet» eller geografisk rettferdighet. FO ser for seg muligheten for en mer sesongbetinget plassering av redningshelikoptre på spesielt utsatte geografiske områder i stedet for hva FO oppfatter som utvalgets intensjoner med en mer permanent vurdering primært basert på dekningsområde.

Norsk flygerforbund mener en redningshelikopterbase i Finnmark bør legges til Hammerfest, og legger vekt på at redningshelikopterberedskapen primært skal ta hånd om ulykker og faresituasjoner til sjøs med spesialutrustede redningshelikoptre. Sjøredningshelikoptret vil i slike situasjoner være det eneste realistiske alternativ, og det vil være en klar fordel at helikoptre er stasjonert ved kysten. I forbindelse med økt oljevirksomhet vil sannsynligvis personelltransport foregå fra Hammerfest. Forbundet peker også på at Hammerfest vil kunne ligge vel til rette for etablering av en sivil tjeneste.

Base på Nordvestlandet

Møre og Romsdal Fylkeskommune og bl a kommunene Giske, Haram, Skodje, Ørskog og Ålesund mener at redningshelikopteret på Vigra, ikke bør flyttes til Florø, og at argumentasjonen for å flytte basen er svakt underbygget. (Etter Fostevollutvalget avga sin rapport (NOU 1997: 3) er redningshelikopteret flyttet fra Vigra, slik at situasjonen i dag er den at det ikke finnes noe dedikert redningshelikopter på Nordvestlandet). Fylkeskommunen og flere av kommunene peker på er at det er et høyt aktivitetsnivå av skipstrafikk og fisketrafikk utenfor kysten av Møre og Romsdal.

Flora kommune slutter seg derimot til utvalgets alternativ 1. For ytterligere å underbygge synspunktet mht. Florø som base fremfor Vigra vedlegger kommunen en oversikt over forskjellene i avstanden og tid mellom de to alternativ og de viktigste oljefeltene i nordre del av Nordsjøen.

Andre høringssvar

Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) registrerer at utvalget har lagt vekt på baselokalisering til flyplasser i nærheten av sykehus og brannvesen utstyrt for redningsinnsats til sjøs (RITS). I forhold til brannvesenets beredskap mot brann og ulykker til sjøs, bør det stasjoneres et stort redningshelikopter på Østlandet. Når det gjelder fremtidig organisering av brannvesenets RITS-beredskap ønsker DBE å opprettholde dagens ordning, samt utvide denne til også å omfatte Midt-Norge, Troms og Finnmark.

Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) støtter fullt ut alternativ 1. Flytting av basen fra Banak til Hammerfest vil være en nødvendighet for å ivareta de som skal reddes. Videre bør basen på Vigra flyttes til Florø. Evne til å redde liv må komme foran eventuelle distriktshensyn. OFS viser også til vedlegg 6 i NOU 1997: 3, der man ser et misforhold i dekningen av f.eks. de oljefelt som ligger på «midt-norsk» sokkel. I Nordsjøen har de som har sitt virke i dette området 3 kilder til helikopterredning. På Haltenbanken og lengre nord, vil det kun være den norske redningshelikoptertjenesten som kan yte hjelp. Dette synes OFS er et særdeles uheldig misforhold og krever at dette blir ivaretatt på en betryggende måte.

4.4 Oversikt over ikke-dedikerte ressurser

Helikopterressurser som kan støtte 330- skvadronen omfatter ikke bare enheter fra Luftforsvaret og Sjøforsvaret, men inkluderer også statlige og private ressurser som i liten grad omtales i NOU 1997: 3. Hovedredningssentralene har til enhver tid oversikt over hvilke ressurser som finnes, og søker å rekvirere slike ved behov. Det inngås avtaler med sivile operatører for å ha tilgang til slike helikoptre. Det er når Sea King helikopteret er opptatt med et annet oppdrag, hvor det er nødvendig med ytterligere kapasitet, eller hvor en sivil ressurs befinner seg fordelaktig plassert i forhold til nødstedte, at slike ressurser søkes rekvirert. Hovedredningssentralene betaler timeleie når de benytter seg av sivile ressurser, mens offentlige rekvireres kostnadsfritt jfr samvirkeprinsippet (Dette er nærmere forklart i kap 8).

Tabellene 4.2 og 4.3 viser helikopterressurser per 01.01.2001. En del av helikoptrene, og da særlig de sivile omlokaliseres ofte etter behov. Oversikten er således ment å gi et inntrykk av de totale ressurser, og ikke så mye permanent stedlig tilknytning. Tilgjengeligheten til ressursene er varierende.

Tabell 4.2 Gir en oversikt over nasjonale helikopterressurser som er kjent og kan brukes av Hovedredningssentral Sør-Norge per 1 januar 2001. I tabellen er også de dedikerte redningshelikoptrene tatt med (Sea King) for å gi et mer fullstendig bilde. Forsvarets helikopterressurser, samt luftambulansehelikoptre er tatt med, i tillegg til sivile ressurser.

Tabell 4.3 Gir en oversikt over nasjonale helikopterressurser som er kjent og kan brukes av Hovedredningssentral Nord-Norge per 1 januar 2001. I tabellen er også de dedikerte redningshelikoptrene tatt med (Sea King og Super Pumaen på Svalbard) for å gi et mer fullstendig bilde. Forsvarets helikopterressurser, samt luftambulansehelikoptre er tatt med, i tillegg til sivile ressurser.

Andre ressurser

Fostervollutvalget (NOU 1997: 3) har ikke vurdert hvilke støtte redningshelikopterskvadronen kan påregne fra kystvakten. Siden 1997 er kystvaktloven etablert og iverksatt. KV Svalbard er under bygging og er forventet levert i 2002 med etterfølgende testprogram. Enhetshelikopterprosjektet i Forsvaret arbeider med erstatning for dagens helikoptre. De nye helikoptrene vil øke i antall fra 6 til 8 og ha en betydelig økt yteevne. Antall operative, sjøbaserte helikoptre i kystvakten vil øke fra tre til fire. KV Svalbard vil ha bedre evne til å operere i de nordligste havområdene og kan løse flere typer oppdrag enn det Nordkapp-klassen kan i dag. Kystvaktens virksomhet i de nordlige havområder er en ressurs i redningssammenheng. Kystvaktens evne til å utføre redningsoppdrag øker i og med innføringen av KV Svalbard og nye helikoptre. Kystvakten kan bidra til å gi en større rekkevidde og bedret evne til å ta opp nødstedte enn det dagens 330 skvadron kan gjøre på egenhånd. Eventuelle nye enhetshelikopter vil styrke evnen til å samvirke mellom kystvaktens fartøyer med helikopterplattform, kystvaktens helikoptre og 330 skvadronen. Dette gir mulighet for redningsbaser på kjøl, som et supplement til basene på land.

Norske fregatter har gjennom årene bidratt til å begrense skade og redde menneskeliv ved større ulykker og redningsaksjoner til havs, ofte i svært dårlig vær. Moderne havgående fregatter har kapasitet til å lede søkeoperasjoner, til å redde liv og for kortere tid å underbringe og gi medisinsk hjelp til nødstedte. Norge disponerer fire eldre fregatter. Fem nye fregatter er under prosjektering for å erstatte disse. De nye fregattene vil i motsetning til de gamle, disponere ett maritimt helikopter hver som er forberedt for redningsheis. Disse fartøyene vil kunne være en sterk ressurs når de settes inn ved store redningsoperasjoner på kysten eller til havs. Helikoptrene vil, når de ikke følger fartøyet til havs være lokalisert til Sola, eventuelt Bergen. Imidlertid er fregattene til daglig en begrenset redningsressurs fordi fartøyene er få i antall og vil utføre primæroppgaver som inkluderer deltakelse i flernasjonale forband og oppøving på norskekysten. En begrenset tilstedeværelse i norske havområder må derfor forventes i større deler av året.

Vedlegg 1, figur 1.9 og 1.10 viser den geografiske plasseringen av ovennevnte ressurser, med unntak av ressurser tilknyttet kystvakt og fregatter.

4.5 Samlet vurdering og konklusjon

Ved avgjørelsen av hva som bør være fremtidens basemønster, (se vedlegg 1, figur 1.7) har regjeringen lagt vekt på de samme hensyn som Fostervollutvalget. Disse hensyn er effektivitetskrav i forhold til norsk redningsansvarsområde, hensynet til ikke å bryte opp bestående baser uten at tungtveiende grunner taler for dette, likhetsbetraktninger og praktiske forhold som nærhet til sykehus, flyplasser, brannvesen utstyrt for redningsinnsats til sjøs.

Ved en eventuell overgang til sivil operatør i fremtiden (se kap 7), kan basemønsteret godt bli seende annerledes ut enn regjeringens forslag her legger opp til, så lenge dette er hensiktsmessig innenfor de overordnede effektivitetskrav som er satt, og under hensyntagen til tanken om lik rett til redning for alle mennesker. Forskjellige operatører som kan være aktuelle kan ha ulike preferanser i tilknytning til plassering av redningshelikopterbasene.

Alternativ nr 1 til basemønster ville etter utvalgets vurderinger gi det beste basemønster i fremtiden. Regjeringen søker å imøtekomme utvalgets anbefaling ved sitt forslag til basemønster.

Longyearbyen, Banak, Bodø, Ørlandet og Sola er i dag etablerte baser med god geografisk plassering i forhold til dekningsområde og effektivitetskrav. Regjeringen ønsker å satse videre på disse som redningshelikopterbaser. I Stortingsmelding nr 43 av 1999–2000 «Om akuttmedisinsk beredskap» fremgår det at det er ønskelig å fortsette med redningshelikopterbasene Bodø, Ørlandet og Sola som del av luftambulansetjenesten. Altså en fortsettelse av ordningen slik den er i dag.

Regjeringen tiltrer Fostervollutvalgets begrunnelse for å opprettholde basene i Bodø, på Ørlandet og Sola.

Forsvarets skvadron 330, som operatør av redningstjenesten, har i dag hovedbase i Bodø, og har et godt utbygd forsynings- og vedlikeholdsapparat. Basen er plassert i umiddelbar nærhet av Sentralsykehuset i Nordland og Hovedredningssentralen i Nord-Norge. Bodø ligger på kysten og er en god plassering da nærhet til havområdene utenfor Nordland er viktig. I tillegg er Bodø den geografisk beste plassering av en redningshelikopterbase i regionen ut fra krav til dekningsområde og effektivitetskrav, samt i forhold til øvrige baser som foreslås videreført.

Ørland redningshelikopterbase ligger på kysten, og dette er en god plassering i forhold til havområdene utenfor Midt-Norge, som er viktige. Basen har videre den geografisk riktige plassering når en beholder basen i Bodø. Et minus ved Ørlandet er at det ikke er sykehus i umiddelbar nærhet til basen. Dette vil kunne få betydning for legeberedskapen. Legeberedskap behandles nærmere i kap. 6.

Sola er en etablert og velfungerende base. Basen ligger geografisk riktig i forhold til øvrige baser som ønskes videreført. Videre har basen en god plassering i forhold til aktivitet på petroleumsfeltene i søndre og vestre del av Nordsjøen. Sola har i dag en god infrastruktur som gjør det lite kostnadskrevende å satse videre på denne basen. Basen er videre plassert i nærheten av Sentralsykehuset i Rogaland. Forsvaret ønsker videre å gjøre Sola til maritim helikopterbase for sine helikoptre i fremtiden, noe som kan gi et meget verdifullt fagmiljø på Sola.

Baseplasseringen i Finnmark har i stor grad engasjert de berørte kommunene i Finnmark.

Så lenge Forsvaret er operatør i regionen, ønsker regjeringen å videreføre redningshelikopterbasen på Banak. Ved avgjørelsen om å videreføre basen på Banak, har det vært lagt vekt på at Banak er en etablert og velfungerende base i dag, som med døgnkontinuerlig tilstedevakt vil tilfredstille behov for både sjø- og landredning.

I fremtiden vil det kunne ha betydning om Forsvaret fortsatt skal være operatør av redningshelikoptertjenesten, helt eller delvis (se kap. 7). Dette fordi eventuell sivil operatør ikke er bundet til Forsvarets infrastruktur, og dermed står friere til å etablere seg, for eksempel i Hammerfest.

Det er utsikter til økt aktivitet på sokkelen utenfor Finnmarkskysten. Om det blir utbygging av noen størrelse, vil dette kunne gi gode muligheter for å samarbeide med industriens egne helikoptre. Dette vil kunne gi god tilgang på helikopterressurser i denne regionen for utførelse av søk- og redningsoppdrag.

Hovedredningssentralen skal alltid vurdere alternativ plassering av redningshelikopteret ved særlige behov (f eks avhengig av hvor fiskeflåter opererer).

Det har i den senere tid vært stasjonert et Super Puma helikopter i Hammerfest, operert av Norsk Helikopter. Dette helikopteret har vært tilgjengelig for Hovedredningssentral Nord-Norge, som har benyttet det i ulike anledninger. Dette har vist at om det kommer andre ressurser tilknyttet offshoreindustrien i regionen, så gir det en meget god løsning, kombinert med basen på Banak.

En slik løsning blir ikke det samme som å ha et dedikert redningshelikopter stående på beredskap i Hammerfest, men kombinasjonen med basen i Banak er god, og kan gi en god løsning alle hensyn tatt i betraktning. Hvor stor aktivitet på sokkelen det blir i fremtiden er fortsatt usikkert. I påvente av klarhet rundt dette, og videre vurdering av hvilke muligheter som ligger i et samarbeide med industrien her (se kap. 5), bør redningshelikopterbasen på Banak slik denne fungerer i et flerbrukskonsept i dag ikke flyttes.

Luftambulanseutvalget innstilte imidlertid på at fremtidig redningshelikopterbase burde bli Hammerfest slik Fostervollutvalget konkluderte med. I Stortingsmelding nr 43 (1999–2000) som følger opp dette utvalget (NOU 1998: 8), tas det ikke standpunkt til plasseringen av redningshelikopterbase i Finnmark, og det vises til behandlingen av spørsmålet i denne Stortingsmeldingen.

Ved beslutningen av å fortsette med basen på Banak har regjeringen lagt vekt på at det nå innføres døgnkontinuerlig tilstedevakt. Dette gjør at redningshelikopteret vil kunne komme raskere ut til nødstedte på sjøen enn i dag. I tillegg vil fremtidens redningshelikopter ha nødvendig avisingsutstyr, slik at at flyruten kan legges opp mer effektivt enn i dag, hvor Sea King maskinen under visse forhold må fly ut Porsangerfjorden for å nå havområdene.

Regjeringen er klar over at valget av å videreføre Banak gir en redusert rekkevidde utover havområdene tilsvarende distansen mellom Banak og Hammerfest. Regjeringen mener imidlertid at dette ikke er et sterkt nok argument for å flytte basen fra Banak, slik denne fungerer i et flerbrukskonsept i dag.

I St prp nr 45 (2000–2001) foreslås Rygge nedlagt som flystasjon, med effekt fra 31.12.2003. I redningstjeneste-sammenheng fungerer Rygge i dag godt. Den holder i tillegg god beredskap med de eksisterende ressurser.

Imidlertid er det ikke ubetydelige kostnader forbundet med å skulle gjøre Rygge om til fast redningshelikopterbase (se kap 9, under pkt 9.2.2) som er en forutsetning for å etablere døgnkontinuerlig tilstedevakt der. Om Rygge bør fortsette som redningshelikopterbase vil derfor avhenge av behandlingen av forslaget om nedleggelse i St prp nr 45 (2000–2001).

Blir Rygge lagt ned eller redusert i omfang, slik at det ikke er hensiktsmessig å videreføre Rygge som fremtidig redningshelikopterbase, er det regjeringens vurdering at basen må omlokaliseres til Torp, som vil være et fullgodt alternativ, geografisk sett.

Forsvaret har i dag ingen infrastruktur på Torp, slik at det vil kreve investeringer å flytte basen dit. Det vil derfor måtte vurderes om en eventuell drift av redningshelikopterbase på Torp bør opereres av sivil operatør.

Nordvestlandet

Regjeringen ser et behov for å styrke redningshelikopterberedskapen på Nordvestlandet. Ved det basemønster som regjeringen foreslår (se kap 4), videreføres redningshelikopterbasene på Ørland og Sola. Når Ørland og Sola videreføres, vil Florø ha den beste geografiske plasseringen i forhold til disse. For øvrig støtter regjeringen de avveininger som Fostervollutvalget la til grunn for sin anbefaling av Florø som base på Nordvestlandet. For en full versjon av utvalgets argumenter vises det til NOU 1997: 3 under pkt. 6.5.2.

En redningshelikopterberedskap på Nordvestlandet skal være forankret i Florø. Det skal stilles krav til 100   % beredskap, og det skal være døgnbemannet tilstedevakt med den løsning som velges.

Ulike løsninger vil bli vurdert for å skulle etablere 100   % beredskap. En mulig løsning er å leie inn ett sivilt redningshelikopter, kombinert med backup i et oppgradert ambulansehelikopter og/eller etablere et samarbeide med offshore-baserte helikoptre. Slike løsninger skal vurderes i samråd med ansvarlige myndigheter. Løsningen her må også ses i sammenheng med det som er sagt ovenfor om Rygge, og den mulighet det er for at det blir sivil redningshelikopterbase på Østlandet om Rygge nedlegges. Dette vil eventuelt kunne frigjøre en Sea King maskin som kan inngå i en løsning for Nordvestlandet.

Innføring av døgnkontinuerlig tilstedevakt på Ørland og Sola vil i tillegg bidra til en styrket redningshelikopterberedskap for Nordvestlandet ved at redningshelikoptre derved kommer raskere frem til nødstedte.

Svalbard

Regjeringen finner det naturlig å beholde basen i Longyearbyen på Svalbard. Helikopteret inngår i et flerbrukskonsept som er knyttet til Longyearbyen, og løsningen her fungerer i dag godt.

Avslutning

Regjeringen legger her frem forslag til basemønster som langt på vei tilfredstiller Fostervollutvalgtes alternativ nr 1, som utvalget anbefalte for fremtiden. Etter regjeringens syn vil forslaget her gi en så god redningshelikopterberedskap som mulig.

Det vil ikke være hensiktsmessig å gjennomføre fundamentale endringer i basemønsteret som vil kreve store investeringer på det nåværende tidspunkt.

Justisdepartementet vil vurdere om sivilt selskap i fremtiden skal operere redningshelikoptertjenesten, helt eller delvis. Før en tar stilling til fremtidig helikoptertype og dermed åpningen for eventuell sivil operatør (se kap. 7) er det ikke forsvarlig å investere ytterligere enn forslaget her legger opp til.

Redningshelikoptertjenesten skal være fleksibel og kunne tilpasse seg endringer i brukernes behov. Det skal være en kontinuerlig prosess å vurdere nødvendige endringer i basemønsteret. Det brukerråd for redningshelikoptertjenesten som foreslås etablert (se kap 8) skal bidra, og være en støtte for Justisdepartementet i den kontinuerlige prosess det skal være å vurdere hensiktsmessige endringer innen redningshelikoptertjenesten.

Videre er det når en ser på basemønsteret til de dedikerte redningshelikoptrene, viktig å se disse i sammenheng med øvrige ressurser som er tilgjengelige til enhver tid. Vesentlige endringer i dette bildet vil kreve nye vurderinger. Endringsbehov kan komme som en følge av f.eks. endringer i Forsvarets struktur, eventuell overgang til sivil operatør, endringer i tilgang på sivile ressurser, samt behov.