1 Innledning og sammendrag

Fiskerinæringen i Norge har de siste årene vært inne i en god utvikling. Eksportverdien er nesten fordoblet i løpet av et tiår. Næringsstøtten er bygd ned. Lønnsomheten i deler av flåteleddet har bedret seg, samtidig som industrien er i ferd med å markedsorientere produksjonen i sterkere grad. På ressurssiden har situasjonen for de fleste viktige bestander de siste årene vært god. Havbruksnæringen har mangedoblet produksjonen i løpet av 10 år, og fremstår som en internasjonalt konkurransedyktig næring med store ut­vik­lingsmuligheter.

Denne meldingen legger et verdikjedeperspektiv til grunn for fiskeripolitikken. Med utgangspunkt i markedsutfordringen drøftes forbedringer i verdikjeden, strukturspørsmål, ressursfordeling og -kontroll og forskning og utvikling. Meldingen tar i hovedsak for seg fiskeripolitikken knyttet til villfisk. Drøftingen av markedsspørsmål og forskning og kompetanse berører imidlertid også oppdrettsfisk.

1.1 Forutsetninger og mål for fiskeripolitikken

Norsk fiskerinæring er sterkt avhengig av sine internasjonale omgivelser. På den ene side er de fleste av våre fiskebestander delt med andre land, noe som krever et tett samarbeid med disse om ressursforvaltn­ingen. På den annen side eksporteres det meste av ­fisken som landes i Norge. Dermed berøres vi sterkt av utviklingen i ulike markeder og i internasjonal handelspolitikk.

Fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom utvikling av fiskerinæringen. En bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for å oppnå dette. Gjennom markedsorientering og økt verdiskaping skal næringen bidra til gode arbeidsplasser og bosetting langs kysten.

Meldingen blir retningsgivende for fiskeriforvaltningens arbeid de kommende årene i forhold til utform­ing av regelverk og myndighetenes bruk av økonomiske virkemidler.

1.2 Markedsutfordringen

Norske fiskeprodukter kommer fra rene havområder med en god miljømessig status. Dette sammen med fiskens kvaliteter som velsmakende og sunt naturprodukt gir norsk fiskerinæring et godt utgangspunkt i markedsarbeidet.

Handel med matvarer er et av de mest beskyttede vareområder i verdenshandelen. Arbeidet for å redusere handelshindre som begrenser eksporten av norsk sjømat må derfor intensiveres. Regjeringen vil gjennom WTO arbeide for utvikling av internasjonale kjøreregler som gir forutsigbare vilkår for handel og ikke-diskriminerende markedsadgang.

Fordi fiskerinæringen er eksportbasert, må det norske systemet for kvalitetskontroll av fisk og fiskevarer gi grunnlag for tillit og tilfredsstille kravene til kvalitetssikring fra viktige eksportland. Det må gjennomføres et løpende arbeid overfor nye markeder, slik at man tidlig får presentert næringen og norsk regelverk og tilsynsstruktur.

Når det gjelder forholdet mellom handels- og miljøspørsmål, og da særlig miljømerking, vil man arbeide for en utvikling i tråd med norske interesser på dette området. Fra norske myndigheters side arbeides det sammen med de øvrige nordiske land og EU for at myndighetene og næringen skal være med å styre denne utviklingen.

Fiskeridepartementet ser det som særlig viktig å prioritere markedskunnskap, produktutvikling, prosessteknologi og legge til rette for en rasjonell infrastruktur.

1.3 Verdikjeden

Næringens inntekter hentes i markedet. Alle ledd i næringen er således avhengige av at arbeidsinnsatsen gjennom hele verdikjeden rettes inn mot markedsmulighetene og krav som markedene stiller. Norsk fiskeindustri har et fortrinn i tilgangen på store mengder fersk fisk av høy kvalitet. Naturproduktenes høye prispotensiale gir grunnlag for økt verdi­skap­ing.

Næringen er de senere år underlagt nye rammebetingelser. Internasjonalt bidrar handelspolitisk samarbeid til nedbygging av handelshindre og friere kapitalstrømmer. I Norge har en bl.a. endret eksportlovgivningen, fjernet prisstøtten til næringen og opphevet ordningen med kjøpergodkjenning i medhold av råfiskloven, og erstattet denne med en offentlig registreringsordning.

Utviklingen i markedene fordrer økt sam­arbeid mellom produksjonsbedrifter og fiskere. Satsing på konsummarkedet og fokus på kvalitet og leverings­sik­kerhet stiller høye krav til organisering av produksjon og distribu­sjon. For å møte konkurransen på markeder med sterk konsentrasjon i detaljisthandelen må norske næringsaktører finne samarbeidsformer som gir mer tyngde. Fiskeridepartementet legger vekt på at det offentlige virkemiddelapparatet bidrar til å fremme samarbeid i næringen.

Regjeringen ser betydningen av et velfungerende førstehåndsmarked for omsetning av fisk for å sikre en konkurransedyktig fiskeindustri. Råfiskloven legger de overordnede rammene for et slikt marked. Minsteprisene bidrar til stabilitet i råfiskmarkedet. Dagens regelverk gir etter Fiskeridepartementets syn tilstrekkelige muligheter for flåte og industri til å finne frem til fungerende og langsiktige løsninger for førstehåndsomsetningen. Råfiskloven er generelt ikke til hinder for at bedrifter og fartøyer inngår langsiktige leveringsavtaler, men kan komme i konflikt med enkelte bestemmelser i loven. Fiskeridepartementet ser behov for å avklare disse forholdene nærmere, og vil, som et element i en prosess for bedre dialog og samarbeid, invitere salgslagene og FNL til å delta i et prosjekt om konkretisering av kriterier og rammevilkår for langsiktige kontrakter.

Det har vært en økende virksomhet fra såkalte kjøpefartøyer som kjøper opp fisk direkte på havet. Dette kan i noen utstrekning komme i konkurranse med den landbaserte industriens behov for råstoff. Fiskeridepartementet anser det foreløpig ikke aktuelt å iverksette tiltak overfor kjøpefartøyene, men utviklingen vil bli fulgt og det kan ikke utelukkes at økt omsetning på sjøen kan nødvendiggjøre begrensninger på denne virksomheten. Forholdet mellom produksjon på sjø og land skal ikke forskyves i retning av større grad av ombordproduksjon.

Utenlandske landinger av fisk i Norge har økt sterkt på 1990-tallet. Dette har bidratt til å bedre råstoffbasen for norsk fiskeindustri både i pelagisk sektor og i hvitfisksektoren. Utviklingen med land­inger av råstoff fra russiske fartøy i Norge skyldes omstendigheter som ikke kan forventes å vare ved. Med moderniseringen av russisk fiskerinæring må en se for seg at russiske fartøy i økende grad vil lande fangstene i russiske havner. Dette vil ha konsekvenser for råstofftilførselen til deler av norsk foredlingsindustri. Dels kan denne utviklingen møtes gjennom omstilling mot havbruk og produksjon basert på annet råstoff. Dels er en videre utvikling av samarbeidet med russisk fiskerinæring aktuelt. På dette området er det behov for å tilpasse eksisterende garantiordninger slik at de kan ta reell risiko. Det vil bli vurdert hvordan en ved bruk av offentlige midler kan bidra mer aktivt til en satsing på næringssamarbeidet i fiskerisektoren i Barentsregionen.

Markedsbaserte høstingsstrategier innebærer at uttaket av fisk tilpasses markedet gjennom regu­leringssystemet. Gjennom periodisering av fisket søker en å fordele fangstene over året, primært av hensyn til fiskeindustriens behov for jevn forsyning av råstoff. I økende grad har en også lagt bioøkonomiske vurderinger til grunn i reguleringene. Krav til lever­ingssikkerhet og kvalitet på råstoffet øker behovet for å bygge markedshensyn inn i vurderingsgrunnlaget for reguleringene.

Prognosene for bestandsutviklingen for torsk i Barentshavet har variert mye. Dette har flere årsaker, og mye kan tilskrives at eksisterende modeller for bestandsberegning ikke er sikre nok. Havforskningsinstituttet har derfor fått i oppdrag å utvikle bedre modellverktøy, med sikte på praktisk anvendelse fra 1999 av. Fiskeridepartementet vil bidra til utviklingen av langsiktige forvaltningsstrategier, men kan ikke la hensynet til stabilitet i kvotene gå foran kravet om en bærekraftig forvaltning av ressursene. Flerårige kvoter er ikke realistisk med dagens kunnskapsnivå.

Sett fra næringsutøverens ståsted vil regelverket som omgir næringen ofte hemme effektivitet og begrense inntektsmulighetene. Sett fra samfunnets side, og i et lengre tidsperspektiv, er det nødvendig å sette rammer for næringsutøvelsen, bl.a. for å verne ressursgrunnlaget og for å hindre oppbygging av overkapasitet i næringen. Regelverk som medfører tap av driftstid, begrenser fartøyutforming og legger føringer på redskapsbruk bør vurderes nøye med henblikk på deres samlede samfunnsmessige nytteeffekt. Styring av fangstkapasiteten er et overordnet hensyn, ut fra målet om å verne om ressursgrunnlaget og ivareta lønnsomheten i næringen. Fiskeridepartementet vil videreføre arbeidet med gjennomgang av konsesjons- og utskiftningsregelverket og legge bl.a. sikkerhet, arbeidsmiljø, mannskapsbekvemmeligheter, effekti­vitet i fiske og håndtering av biprodukter til grunn for arbeidet. Hensiktsmessigheten av å styre ombord­produksjon indirekte gjennom fartøyutformingen må også vurderes her.

Under den tredje partskonferansen under Klimakonvensjonen i Kyoto i desember 1997 ble det vedtatt en protokoll som innebærer en rekke tiltak for å redusere utslipp av klimagasser. Kyoto-protokollen medfører at de norske utslippene av klimagasser tillates å være 1 prosent høyere i perioden 2008–2012 enn i 1990. For øvrig vises det til St.meld. nr. 29 (1997–98) – Norges oppfølging av Kyoto-protokollen, hvor problemstillinger knyttet til utslipp fra fiskeflåten blir tatt opp.

Den totale mengden biprodukter i norsk fiske utgjør omlag 600 000  tonn årlig. Biproduktene kan gi større avkastning av ressursene og bidra til en bærekraftig næring. Globale prognoser for råstoff viser en økende knapphet, og man må derfor regne med at norsk oppdretts­næring vil etterspørre stadig mer av biproduktene fra villfisknæringen.

1.4 Strukturspørsmål

Med de forutsetninger en lang kystlinje, mange og spredte kystsamfunn og et næringsliv med mange små enheter gir, har fiskerinæringen en viktig samfunnsbærende funksjon langs kysten. Samtidig er en hensiktsmessig struktur i foredlingsindustri og fiskeflåte en forutsetning for at prosessene i verdikjeden skal fungere optimalt i forhold til markedet, og dermed bidra til økt verdiskapning og trygge arbeidsplasser og bosetting i kystsamfunnene. Bedre organisering av produksjonen i alle ledd av næringen er en nøkkelfaktor her. Målet er å fremme en næringsstruktur som gir aktørene anledning til å utnytte mulighetene mark­edene gir for å øke verdien på fiskeråstoffet.

Med de begrensninger ressursgrunnlaget setter mht. industriens tilgang på råstoff til produksjonen, er tilpasning av industriens produksjonskapasitet til råstoffgrunnlaget viktig for å bedre lønnsomheten i foredlingsleddet. Ved at bedrifter koordinerer produksjon og lager kan kapasiteten i samarbeidsbedriftene bli optimalt utnyttet. En vil være varsom med å bevilge offentlige midler som øker produksjonskapasitet i fiskeindustrien. Offentlige investeringsbevilgninger skal fortrinnsvis rettes inn mot oppgradering av produksjonsanleggene for å møte markedets krav til anlegg og produkter.

Utviklingen i markedene mot kjededannelser og konsentrasjon i detaljhandelen må næringsaktørene møte gjennom samarbeidsløsninger også i markedsarbeidet. Et kostnadsreduserende element ved bedriftssamarbeid er felles apparat for salg, distribusjon og markedsføring. Det vil fra departementets side bli lagt vekt på at offentlige midler fremmer forpliktende samarbeid mellom bedrifter, for slik å bli mer slagkraftig i markedene.

Industriens kunder er i økende grad matvarekjeder, og langsiktige kontrakter med disse krever at produsentene må garantere store kvanta og stabil lev­eringsdyktighet. Bedriftene ønsker derfor eierskap i flåten for å sikre råstoffleveransene. En annen motivasjonsfaktor er at industrien ønsker å øke lønnsomheten ved å knytte virksomheten opp mot høsting av fiskeressurser. Etter Fiskeridepartementets oppfatning kan dette hensynet i stor grad ivaretas innenfor rammen av dagens lovverk og gjennom samarbeid mellom næringsaktørene.

Eierskap til fiskefartøy skal som hovedregel forbeholdes fiskere. Binding av eiendomsretten til fiskerne sees som en garanti for å opprettholde en variert og lokaleid fiskeflåte. Det følger av fremlegg til ny lov om retten til å delta i fiske og fangst at ervervstillatelse kan gis når søkeren har drevet ervervsmessig fiske eller fangst på eller med norsk fartøy i minst 3 av de siste 5 år. Hjemmel til å dispensere fra aktivitetskravet er foreslått videreført, og man vil legge til rette for at andre deler av havfiskeflåten skal kunne eies av fiskeindustrien når dette anses nødvendig for å sikre lokalt eierskap og geografisk fordeling av fisketillatelser. Fiskeridepartementet vil sette ned et utvalg som skal komme med forslag til eventuelle endringer innenfor dagens lovverk hvor dette anses påkrevd for å få tidsmessige regler for eierskap i fiskeflåten.

Alderen på den helårsdrevne flåten er svært høy for flere driftsgrupper.En aldrende fiskeflåte medfører problemer i forhold til bl.a. driftskostnader, miljøkrav, råstoffkvalitet, utnyttelse av biprodukter og rekruttering. Utskiftings­takt i fiskeflåten må sees i sammenheng med lønnsomhet, fartøy­eiers risikovurdering og offentlige tilskudds­ordn­inger. Generelt er den viktigste forutsetningen for å få til en løpende fornyelse at driften gir lønnsomhet over tid. Regjeringen vil legge til rette for en helårsdreven kystflåte. Nybygg på 15–34 meter er prioritert. Dette vil ha stor betydning for stabil tilførsel av råstoff til fiskeindustrien.

Myndighetene har ansvar for at fornyelse ikke fører til en økning av fangstkapasiteten som kommer i konflikt med lønnsomhetsmålet eller andre mål for fiskeripolitikken. En voksende fangstkapasitet øker næringens samlede kostnader og undergraver således mulighetene for flåtefornyelse. De viktigste virkemidlene i flåtefornyelse og kapasitetsstyring omfatter regulering av adgangen til å drive fiske og utøvelsen av fisket, styring av tekniske fartøyparametre, skattemessige tiltak og kredittpolitiske og finansielle tiltak. Siden kvotegrunnlaget for ulike grupper er gitt, medfører nyetableringer og fornying av fartøy redusert lønnsomhet for alle i gruppen fordi den samlede fangstkapasiteten i form av investert kapital og dermed driftskostnader m.v. økes. Reguleringstiltakene må derfor vurderes med henblikk på kapasitetsreduksjon samtidig som en legger til rette for fornyelse. Ut fra behovet for å begrense kapasitetsveksten vil en vurdere innføring av en konsesjonsordning for større fartøy over 28  meter som fisker med konvensjonelle redskap.

For å sikre fornyelse samtidig som den totale kapasiteten innenfor de ulike gruppene ikke øker, er det nødvendig å legge til rette for at kapasitet trekkes ut av fiske. Enhetskvoteordninger gjør det til den enkelte fartøyeiers ansvar å avpasse fangstkapasiteten til kvotegrunnlaget fartøyet hans har, og utgjør således et dynamisk virkemiddel både i forhold til flåtefornyelse og i forhold til overkapasitet. Enhetskvoteordn­inger er et godt virkemiddel for kapasitetsbegrensning innenfor konsesjonsregulerte flåtegrupper. Fiskeridepartementet vil videreføre de etablerte enhetskvoteordninger, og vurdere slike ordninger også i forhold til andre konsesjonsbelagte grupper.

Fiskeridepartementet vil vurdere å innføre begrensning på fiske innenfor fiskerigrensen for store fartøy som fisker med konvensjonelle redskap, jf det som i dag gjelder for fiske med trål.

Fangstkvotene bestemmer i stor grad fartøyenes inntjeningsmuligheter. En problemstilling er derfor om tilleggskvoter bør gis til nye fartøy innenfor prioriterte grupper for å stimulere til flåtefornyelse. Dette innebærer at en andel av totalkvoten må avsettes for tildeling til nybyggingsprosjekter. Dette vil gå på bekostning av andre deltakere i fisket. En slik tilleggskvote må være tidsbegrenset og kan også, for å redusere belastningen på øvrige fartøy, f.eks. dekkes inn ved inndratte kvoter. En slik ordning vil kreve lovendring, og Fiskeridepartementet vil i samråd med nær­ingen i første omgang vurdere dette som en prøveordning for kystfiskefartøy i Finnmark.

Lengste lengde og bruttotonnasje er de vanlige fartøyparametrene som regulerer utskifting av fartøy. Styring etter lengde og tonnasje kan gi uheldige virkninger på fartøyets utforming og funksjonskrav, fordi rederne normalt vil søke å få så stor fangstkapasitet som mulig innenfor begrensningene regelverket setter. Departementet vil i arbeidet med å gjennomgå konsesjonsregelverket ha som utgangspunkt at et revidert regelverk skal bidra til at fartøyeiere står friere i utformingen av fartøy uten å øke fangstkapasiteten og at en slik fremmer en tryggere og mer hensiktsmessig fartøyutforming.

Fiskeridepartementet vil gå inn for at styringen av utskiftingstakten i flåten gjennom utskiftingsrammen for konsesjonspliktige fartøy over 34 meter avvikles, mens en beholder styringen via offentlige finansieringsordninger. Dette vil bidra til at det kan bli realisert flere prosjekter, forutsatt at fartøyene har så god økonomi at de kan realiseres uten offentlige tilskudd.

I ringnot- og trålerflåten har det tidligere gått betydelige beløp til kondemnering av eldre fartøyer. Fra 1998 av er det over Hovedavtalen innført en kondemneringsordning for kystflåten. Siktemålet er å fremme fornyelse i kystflåten ved å bidra til at eldre fartøy tas permanent ut av fiske. Kondemneringsbeløpet for 1998 er på 25 millioner kroner. Fiskeridepartementet tar sikte på å videreføre ordningen som et tiltak for flåtefornying og kapasitetsreduksjon.

En økende gjennomsnittsalder i fiskeflåten medfører at flåten blir mindre effektiv og utidsmessig i forhold til bl.a. miljø- og sikkerhetskrav. En viktig årsak til den lave fornyelsestakten kan være lav egenkapital. På grunn av bl.a. usikkerheten knyttet til ressurs- og inntektsgrunnlag og begrensningene på hvem som kan eie fiskefartøy stiller låneinstitusjonene særlig høye egenkapitalkrav til fiskefartøy.

Tilstrekkelig egenkapital er en forutsetning for å opprettholde en fiskereid flåte over tid. Et mulig tiltak for å styrke egenkapitalen kan være å endre skattelovgivningen i forhold til fiskeflåten, f.eks. utsatt gevinstbeskatning ved salg av fartøy og adgang til fondsavsetning øremerket fremtidig investering i nytt fartøy. En annen mulig tilnærming er å vurdere om de offentlige finansieringsordningene er godt nok tilpasset behovene. Regjeringen ønsker å stimulere til økt flåtefornyelse. Det vil bli arbeidet videre med vurdering av hensiktsmessige tiltak for dette formålet.

1.5 Ressursfordeling og kontroll

Fiskeressursene representerer en verdifull del av naturgrunnlaget som det norske samfunn bygger på. En god ressursforvaltning er en forutsetning for en fortsatt økt verdiskapning. Fiskeriene kan, dersom de reguleres utelukkende med sikte på økonomisk effektivitet i forhold til fangstvirksomheten, gi grunnlag for en betydelig avkastning til fellesskapet. Dette vil imidlertid fordre omfattende strukturendringer i flåten, noe som også har konsekvenser for bosetting og sysselsetting langs kysten. Gjennom reguleringssys­temet legges det opp til at ressursrenten går inn i næringen og i samfunnene langs kysten. En slik anvendelse av ressursrenten kan sees som samfunnets investering i en videre utvikling av distriktene.

Da fiskeressursene er en verdifull nasjonal felles ressurs, må fordelingen av verdiene gjøres til gjenstand for overordnete politiske vurderinger. Dagens fordelingssystem er utviklet gjennom lang tid, og en rekke ulike hensyn er forsøkt balansert til helhetlige løsninger både nasjonalt, regionalt og lokalt.

I fordelingsspørsmål er det nødvendig å se nær­ingen i sammenheng og i et verdikjedeperspektiv. Industriens behov for råstoff er således et viktig kri­terium i fordelingspolitisk sammenheng. Både fangst-, tilvirknings- og eksportleddet bidrar til verdiskap-n­ingen. Derfor kan en ikke maksimere lønnsomheten i en del av næringen hvis dette går på bekostning av andre deler og den samlede verdiskapning.

Kvotefordelingsregimet har utviklet seg over lang tid, og omfatter i dag et 15-talls fiskerier. Innenfor mange av disse deltar flere fartøygrupper. De klareste fordelingsmessige utviklingstrekkene i torskefisket i perioden 1980 til 1997 er at den nordnorske flåten har redusert sin andel av totalt fangstkvantum av torsk noe og at fartøy under 10 meter har redusert sin andel av fangstene av torsk betydelig. Hovedtrenden for NVG-sild er at en større andel av fangstene går til ringnot og mindre går til kystgruppen, og at mindre går til Nord-Norge og mer til Vestlandet.

Når fiskerinæringen har vært opptatt av å sikre stabil fordeling av fangstmulighetene mellom grupper, har det vært ut fra et ønske om å opprettholde en tilsvarende stabil fordeling av inntektene fra fisket på ulike grupper. Ved sterke svingninger i fiskebestand­ene og ved kraftige prisendringer vil forutsetningene om fordeling av verdier som ligger til grunn for et bestemt fordelingsvedtak, ofte rokkes. Regjeringen tar derfor sikte på å legge til grunn en helhetlig vurdering av fangstmuligheter og lønnsomhet for de enkelte flåte­gruppene ved de årlige kvotefordelinger.

Dagens reguleringer i torskefisket skiller fartøy som fisker med konvensjonelle redskap i to grupper. I gruppe I er deltakelsen begrenset. I gruppe II er det bare de med store inntekter fra andre yrker, og som derfor ikke kan registreres i fiskermanntallet, som er forhindret fra å delta. I denne gruppen er det således langt på vei fri deltakelse, men med begrensninger på selve fisket av ressurs- og fordelingsmessige hensyn.

Regjeringen tar sikte på å utforme en reguleringspolitikk som tar hensyn til de minste fartøyenes behov for å kunne drifte på de ulike artene i samsvar med naturlig utbredelse og tilgjengelighet. På bakgrunn av de konsekvenser en omlegging av dagens reguleringsordning kan ha for mindre kystfartøy under 10 meter, spesielt i Nord-Troms og Finnmark, vil Fiskerideparte­mentet utarbeide et høringsnotat om saken og invitere næringsorganisasjonene og andre berørte parter til å delta i en drøfting av spørsmålet.

Myndighetene har en forpliktelse gjennom folkerettslige avtaler og Grunnlovens §110 a til å legge til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Innstillingen fra Samisk fiskeriutvalg gir et verdifullt bidrag i utviklingen av fiskeripolitikken overfor de samiske interessene. I utviklingen av fiskeriene i samiske bosettingsområder er det viktig å ha et langsiktig perspektiv med en dialog mellom samiske organer, fiskeriorganisasjoner og Fiskeridepartementet. For å oppnå en helhetlig ressursforvaltning må en overordnet nasjonal forvaltning av fiskeressursene legges til grunn. Fiskeridepartementet ønsker å videreføre samarbeidet med samiske interesser bl.a. gjennom Reguleringsrådet. Tiltak som fremmes bør i hovedsak omfatte et geografisk område slik som innstillingen har foreslått, for å ivareta kyst- og fjord­fiskere i samiske områder. På enkelte områder vil dette imidlertid ikke være hensiktsmessig.

Fiskeridepartementet vil innenfor dagens reguleringssystem videreføre ordningen med garanterte torskekvoter for fartøy under 11 meter i gruppe I, og fartøy under 10 meter i gruppe II i Nord-Troms og Finnmark, såfremt den ressursmessige situasjonen tilsier at dette er forsvarlig. Denne ordningen er etablert bl.a. av hensyn til fiskeriinteressene i kyst- og fjordområdene med samisk befolkning. Fiskerimyndig­hetene ser det som hensiktsmessig å legge bedre til rette for dem som vil drive fiske i kombinasjon med annen virksomhet. Maksimumsgrensen for inntekt fra annen næringsvirksomhet for å delta i fiske er 4 G (1 G = folketrygdens grunnbeløp = 42 500 kroner) i kommuner som omfattes av Samisk utviklingsfond, og 3 G i resten av landet. Fiskeridepartementet vil heve disse grensene til henholdsvis 5 G i Nord-Troms og Finnmark, og i kommuner som helt eller delvis omfattes av Samisk utviklingsfond i Troms og Nordland, og til 4 G i resten av landet.

For å opprettholde grunnlaget for å drive fiske i fjordområdene er det nødvendig å sikre mulighetene for å få levert fangstene. Fiskeridepartementet har gitt tilskudd til opprettelse av støttefond for mottaks­stasjoner i Troms og Finnmark. Departementet støtter fiskerne som driver kyst- og fjordfiske med midler til føring av fisk fra mottaksstasjoner til større for­ed­lings­anlegg. I de fiskeripolitiske retningslinjene om virkemiddelbruken overfor fiskeri- og havbruksnær­ingen forvaltet av SND, fylkeskommunene og kommunene, gir Fiskeridepartementet spesielt signaler om prioritering av samarbeidsløsninger ved etablering av mottaksstasjoner.

Fiskeriforvaltningen har det overordnede ansvaret for at bestemmelsene som er gitt for å regulere fisket og omsetning av fisk og fiskeprodukter blir overholdt. Landingskontrollen vil fortsatt stå sentralt i kontrollregimet og kan gjøres mer rasjonell ved å bygge ut informasjon om fiske, innmeldinger og leveringssted for fiskeflåten. Samtidig må varestrøms- og om­setningskontrollen opprettholdes på et høyt nivå, da den gir en samlet oversikt over større produksjonsmengder. Gjennom internasjonale avtaler må Norge og andre land i fremtiden ha oversikt over utnyttelse av alle marine ressurser, ikke bare de arter som er kommersielt mest utnyttet eller de arter der vi har den beste biologiske kunnskapen. Siden mesteparten av norsk fangstkvantum skjer på bestander som vi deler med andre land, må det legges stor vekt på koordiner­ing og sam­arbeid mellom de aktuelle lands myn­digheter når det gjelder kontrollvirksomheten.

Fiskerideparte­mentet har i Ot. prp. nr. 58 (1997–98) – Om lov om endringer i lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v., fremmet forslag overfor Stortinget om endringer i lov om saltvannsfiske slik at det opprettes hjemmel i loven til å pålegge fiskefartøy å ha satelittsporingsutstyr ombord og til etablering av et register til bruk i denne sammenheng. Fartøy skal kunne pålegges å ha observatør ombord og bære kostnadene ved satelittsporing og inspektør- og observatørordninger.

1.6 Forskning, utvikling og kompetanse

De norske havområdene representerer store ressurs- og miljøverdier, og vi har et ansvar for å sørge for en bærekraftig forvaltning av disse områdene. Kunnskap om fiskebestandene er grunnlaget for god rådgivning for forvaltningen, og bidrar dermed til regu­leringer som gir et høyt langsiktig utbytte av be­standene. Det er behov både for mer grunnleggende forskning og mer anvendt forskning på rekke fagområder. Fiskeridepartementet vil frem­heve betydningen av internasjonalt forskningssamarbeid.

De samlede årlige bevilgninger til fiskeri­forskning, inkludert havbruk, over Fiskeridepartementets budsjett for 1998 be­løper seg til ca 547 millioner kroner. Offentlig marin FoU har ligget stabilt de senere årene. Den privatfinansierte FoU-innsatsen ligger på et be­skjedent nivå i Norge. Bl.a. i fiskerinær­ingen, med mange små- og mellomstore enheter, er det lite tradisjon for å drive FoU-basert innovasjon i egen regi.

Regjeringen ønsker å videreføre marin FoU på et høyt nivå i årene framover. Sats­ingen på marin FoU skal ha som hovedmål å framskaffe kunnskap for økt verdiskaping fra marine ressurser. Priori­terte områder vil være forskning rettet mot produkt- og prosessutvikling, bedre totalutnyttelse av råstoffet gjennom utvikling av marin bioteknologi og utnyttelse av biprodukter, og oppbygging av markeds­kunnskap. Hovedutfordringen for ressursforskningen er å redusere usikker­heten i de viten­skapelige råd om status og utvikling av fiske­bestandene.

Departementet ser det som viktig at Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) overfor fiskerisektoren prioriterer innovasjon og markedsorientering av næringen. Det er en særlig oppgave å få til bedre FoU-engasjement i de mange mellomstore og mindre enhetene i fiskerinæringen.

På grunn av næringens avhengighet av FoU og den lave egenfinansieringen på dette området, legger Regjeringen opp til å utrede spørsmålet om FoU-avgift for næringen. Fisk­eri­departementets forutset­ning er at næringen skal ha av­gjør­ende inn­flyt­else på bruken av midlene.

I en åpen økonomi der konkurransekraften ikke lenger kan sikres gjennom billige innsatsfaktorer, er kunnskap en viktig konkurransefaktor. Utfordringene på kompetanse- og rekrutteringssiden i norsk fiskerinæring må derfor få betydelig oppmerksomhet når strategiene for utvikling av næringen legges. Med de lave fødselstallene fra slutten av 1970-tallet av, er rekruttering av kvalifisert arbeidskraft en stor oppgave for fiskerinæringen.

Kompetanseheving og nettverksbygging er viktig for ny­etablering og kvinnearbeidsplasser knyttet til fiskerinæringen i distriktene. For å gjøre fiskerinær­ingen mer interessant for kvinner er det viktig å få flere utdanningstilbud som er tilrettelagt for kvinner i industrien, ut fra deres livssituasjon og behov. Det er en prioritert oppgave å styrke situasjonen for kvinner i fiskerinæringen gjennom kurs og nettverksbygging.

1.7 Distriktsmessige konsekvenser

Retningslinjene som er trukket opp for fiskeri­politikken, vil styrke fiskerinæringen og dens betydning i dis­triktspolitikken. Dette oppnås dels ved å videreføre fordelingspolitiske virkemidler i dagens regelverk. Dels er det trukket opp retningslinjer og foreslått tiltak som er ment å styrke fiskerinæringen som kystens basisnæring. Regjeringen vil understreke at bevaring av ressursgrunnlaget og tilrettelegging for bedriftsøkonomisk lønnsomhet i næringen er den beste garantien for å ivareta distriktspolitiske mål.

Regjeringens satsing på utbygging av havner og infrastruktur har som mål å bedre logistikk og redusere kostnadene med avstand til markedet, og slik gjøre næringslivet i distriktene mer konkurransedyktig.

Fiskeridepartementet vil særlig fremheve flåtefornyelse i arbeidet med å utvikle en variert og moderne næring som kan møte utfordringene den står overfor. Det er viktig at næringen får de nødvendige ramme­betingelser, herunder også skattemessige, for kontinuerlig fornyelse av fiskeflåten. For å fremme de distriktspolitiske målene har departementet vært opptatt av å legge til rette for næringskombinasjoner langs kysten. I et distriktsperspektiv er det av særlig betydning å utvikle næringen slik at den kan tilby interessante arbeidsplasser og tiltrekke seg godt kvalifisert arbeidskraft på alle nivå. En prioritering av kompetanse og videreutdanning er sentralt i den sammenheng.

1.8 Økonomiske og administrative konsekvenser

Oppfølgingen av meldingen vil kreve administrative ressurser i fiskeri­forvalt­ningen. Særlig vil en større styring med kapasitetsutviklingen i fiskeflåten kunne skape merarbeid.

Utviklingen har gått i retning av sterkere regu­leringer av fiske ut fra ressurshensyn, og dette fører til nye oppgaver for for­valt­ningen. Det er grunn til å anta at denne type av forvaltningsoppgaver vil øke snarere enn avta fram­over.

Generelt vil vurderingen av økonomiske og administrative konsekvenser ved endringer i lov og forskriftsverk bli tatt opp som del av slike prosesser. Endelig vil den bevilgningsmessige oppfølgingen bli vurdert som ledd i den årlige budsjettbe­handlingen.

1.9 Næringslovutvalget

Næringslovutvalget har fremmet forslag som berører innholdet i meldingen på en rekke punkter. Dette omfatter bl.a. en lovteknisk opprydding i deltaker­loven, opphevelse av reguleringer av fangstkapasitet, utvidelse av ordningen med enhetskvoter, endringer i råfiskloven – herunder at salgslagene ikke skal kunne gripe inn i langsiktige leveringsavtaler, utvidelse av adgangen til å drive ombordproduksjon i forhold til biprodukter og endringer i salgslagenes og myndig­hetenes kontrollutøvelse overfor næringen. Der disse spørsmålene er drøftet i meldingen refereres det til næringslovutvalgets forslag. Næringslovutvalgets innstilling om fiskeri vil bli sendt ut på en separat høringsrunde.