7 Ressursfordeling og kontroll

7.1 Om forvaltning av fiskeressursene og grunnrente

Fiskeressursene representerer en nasjonal ressurs og en verdifull del av naturgrunnlaget som det norske samfunn bygger på. Verdiskapingen basert på fiskeressursene er økende, og det er grunnlag for en fortsatt økning i årene fremover. En god ressursforvaltning er en forutsetning for en slik utvikling. Med dagens fangstkapasitet krever dette regulering av fisket, og fisk er dermed å betrakte som en knapp naturressurs. Dersom en fast, knapp ressurs utnyttes effektivt kan den gi grunnlag for ressurs- eller grunnrente, dvs. avkastning av arbeid og kapital utover avkastningen i næringer som ikke er basert på slike ressurser. St meld nr 58 (1991–1992) Om struktur- og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten drøftet spørsmålet om ressurs- eller grunnrente i en slik sammenheng.

Andre næringer med grunnrente omfatter bl.a. petroleumsutvinning, vannkraftproduksjon og skogbruk. For petroleumsvirksomheten og kraftsektoren er det utviklet særskilte skatteregler for å trekke inn grunrente til fordel for fellesskapet. Skatt på grunnrente vil, dersom den er riktig utformet, ikke endre motivene for å investere i virksomhet med grunnrente og kan således gi skatteinntekter uten effektivitetstap i økonomien. Det kan derfor argumenteres for at skattelegging av grunnrente er en effektiv måte å kreve inn skatt til felleskapet på. Utformingen av grunnrenteskatter er imidlertid forbundet med flere praktiske problemer, noe som kan være begrensende i forhold til hvor stor del av grunrenten en søker å trekke inn gjennom skattesystemet.

Fiskeriene kan også, dersom de reguleres utelukkende med sikte på økonomisk effektivitet i forhold til fangstvirksomheten, gi grunnlag for en betydelig avkastning til fellesskapet. Dette vil imidlertid fordre omfattende strukturendringer i flåten. Avhengig av hvordan reguleringene endres vil dette ha konsekvenser på landsiden i næringen såvel som i kystsamfunnene generelt. Beskatning av grunnrenten vil bidra til å begrense oppbygningen av overkapasitet i fangstleddet.

Norsk fiskerinæring er i dag tilnærmet subsidiefri og står for en betydelig verdiskaping i det norske samfunnet. Kostnadene ved fiskeriforvaltningen er omfattende og dekkes over statsbudsjettet. Adgangen til å delta i fiske og fangstkvoter tildeles imidlertid vederlagsfritt fra samfunnet, slik at ressursrenten i sin helhet tilfaller næringsutøverne. Gjennom reguleringssystemet legges det opp til at ressursrenten går inn i næringen og i samfunnene langs kysten. En slik anvendelse kan sees som samfunnets investering i en videre utvikling av distriktene.

7.2 Fordeling av fiskeressurser

Fordelingen av fiskeressursene skjer gjennom begrensninger på adgangen til å delta i fisket og gjennom fordeling av fangstmuligheter i form av fiskekvoter, jfr. kapitel 3.

7.2.1 Begrensninger på adgangen til å delta i fisket

Adgangen til å delta i fisket er begrenset dels gjennom en rekke konsesjonsordninger, og dels gjennom ulike ordninger for deltakelsesbegrensning. Ordningene er motivert av flere hensyn, og viktigst er behovet for å regulere innsatsen i fisket. Begrensninger på deltakelsen i fisket kan således bidra til lønnsomhetsmålet for næringen ved at de forhindrer at det settes inn for stor fangstkapasitet i fiske. Indirekte bidrar dette også til de øvrige fiskeripolitiske målene.

Tabell 7.1 viser den fylkesvise fordelingen av fartøyer og konsesjoner i 1980 og i 1997. Ett enkelt fartøy kan ha flere konsesjoner. Det totale antallet konsesjoner er redusert fra 1315 i 1980 til 721 i 1997, mens antall konsesjonstildelte fartøy er redusert fra 996 til 471. Møre og Romsdal hadde 143 konsesjoner i 1997, eller omlag 20 % av det totale antallet konsesjoner. Deretter følger Troms med 115 konsesjoner (16 %), Nordland med 108 konsesjoner (15 %) og Hordaland med 100 konsesjoner (14 %). Samtlige fylker har hatt en tilbakegang i antallet konsesjoner og fartøy. Størst prosentvis tilbakegang i antall konsesjoner har Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag.

Fordelingen av antall konsesjoner gir ikke et fullstendig bilde av fordelingen av adgang og fangst­muligheter i ulike fiskerier, ettersom størrelsen på fartøyene som innehar konsesjoner varierer betydelig og fordi de ulike konsesjonsordningene begrenser fangstinnsatsen på ulike måter. Eksempelvis vil en for ringnotkonsesjoner få et annet fordelingsmessig bilde ved sammenlikning av konsesjonskapasitet snarere enn antall konsesjoner.

Fiskeridepartementet vil, som grunnlag for å vurdere fordelingen av fangsmuligheter mellom fartøyene i konsesjonsgruppene, samt som grunnlag for å vurdere fordelingen av kvoter mellom ulike fartøygrupper, foreta en total gjennomgang av hvordan deltakeradgangen i de ulike fiskeriene er fordelt mellom enkeltfartøy og grupper.

Vedlegg 2 inneholder tabeller som illustrerer den regionale fordelingen av konsesjoner i større detalj.

7.2.2 Kvotefordelingssystemet

Da fiskeressursene er en verdifull nasjonal felles ressurs må fordelingen av verdiene gjøres til gjenstand for overordnete politiske vurderinger. Dagens fordeling av ressursene representerer en fordeling av goder i samfunnet som er utviklet gjennom lang tid, og der en rekke ulike hensyn er forsøkt balansert til helhetlige løsninger både nasjonalt, regionalt og i et mer lokalt perspektiv.

Adgangen til å delta i fisket som er fastlagt gjennom konsesjonsordninger og deltakelsesreguleringer utgjør et selvstendig sett av fordelingsmekanismer. Fordelingssystemet er videre bygd opp slik at fangstmulighetene fordeles på grupper av fartøy. Detaljer­ingsgraden i reguleringene varierer, men generelt er mange fiskerier i dag regulerte med hensyn til deltak­else og enda flere med hensyn til selve utøvelsen av fiske.

Kvoteregulering i medhold av saltvannsfiskeloven er en fordelingsordning for fangstmuligheter gjennom fangstkvoter. Fiskeressursene representerer en nasjonal formue, som staten skal forvalte ved årlige fordel­inger ut fra overordnete mål. Den enkelte reder har således ikke en kvoterett selv om han har en konsesjon til å drive et bestemt fiske. Kvote tildeles normalt for ett år, men kan om nødvendig endres i løpet av året, f.eks. av ressurshensyn.

I kvoteregulerte fiskerier fordeles totalkvoten med gruppekvoter, maksimalkvoter og fartøykvoter. I tillegg er uttaket ofte begrenset ved tekniske regule­ringer og periodisering av fisket. En g ruppekvote er et kvantum som båter i en nærmere definert gruppe kan fiske på. Gruppekvoter kan fordeles på enkeltfartøy i gruppen med fartøykvoter eller maksimalkvoter, men det kan også være fritt fiske inntil gruppekvoten er tatt. Fartøykvoter fastsettes ofte ut fra fartøyenes størrelse og er, om ikke i juridisk forstand, et garantert kvantum for hvert fartøy. Maksimalkvoter er et maksimalt kvantum hvert fartøy kan fiske, men her innebærer kvotetildelingen mindre sikkerhet for å få fiske hele, da maksimalkvoteregulerte fiskerier er overregulerte. Her risikerer man at gruppekvoten kan bli oppfisket før man rekker å ta sin kvote, da summen av de fordelte kvoter er større enn gruppekvoten. Maksimalkvoter benyttes gjerne i fiskeri som ikke er adgangsregulert og der fangstinnsats og -kvantum varierer mye mellom de deltakende fartøy.

Dagens fordelingssystem er i teknisk-administrativ forstand å anse som effektivt og hensiktsmessig. For enkelte flåtegrupper har fordelingssystemet vært med på å styrke deres lønnsomhet, og gitt rom for nyinvesteringer og flåtefornying. Andre grupper har erfart avvik mellom fordelte fangstmuligheter og faktisk realisert fangst. Årsakene til dette er mange og komplekse. Bl.a. er fiskens tilgjengelighet langs kysten avgjørende for kystflåtens fangstevne.

7.2.3 Hensyn i kvotefordelingen

Fordelingssystemet skal ivareta en rekke hensyn. Utgangspunktet er ressursbevaring. En betydelig overkapasitet i flåten nødvendiggjør at myndighetene fordeler det kvantum som er til rådighet på ulike grupper. Lønnsomhet er en forutsetning for at næringslivet skal bidra til vekst og utvikling i samfunnet. Med begrensede ressurser, er tilpasning av fangstkapasi­teten til ressursgrunnlaget det viktigste grepet for å bedre lønnsomheten i flåten. Utformingen av kvote­reguleringene er sentralt her, sammen med øvrige virkemidler omtalt under pkt. 6.4 ovenfor.

Fordelingen av fangstkvoter mellom flåtegrupper må ses i sammenheng med fiskerinæringen for øvrig. Industriens behov for råstoff er således et viktig kriter­ium i fordelingspolitisk sammenheng. Både fangst-, tilvirknings- og eksportleddet bidrar til verdiskap­ingen. Dermed er det ikke tilrådelig å maksimere lønnsomheten i en del av næringen hvis dette går på bekostning av andre deler og den samlede verdiskap­ing. I fordelingsspørsmål er det nødvendig å se næringen i sammenheng og i et verdikjedeperspektiv.

Tradisjonelt har fordelingspolitikken vært lite fokusert mot hva som skjer med fangsten etter at den har passert kaikanten. Dette til tross for at politikken har vært at fangsten skal leveres i land til foredling og at en stor del av verdiskapingen skjer i produksjons- og markedsleddet. Helårsdrift i industrien på land er avhengig av at ressursfordelingen bidrar til jevne råstoffleveranser. De viktigste fiskeartene har imidlertid varierende tilgjengelighet gjennom året, noe som påvirker såvel kystflåtens som havfiskeflåtens fangstmuligheter. Jevn råstofftilførsel kan derfor vanskelig gjennomføres for hele fiskeindustrien.

En fordelingspolitikk som skal øke næringens totale verdiskaping må bidra til å styrke næringens konkurranseevne i markedet. De senere årene har det vært gjort flere vurderinger ut fra markedsmessige hensyn ved fastsettelsen av fiskerireguleringene. Dette gjelder bl.a. i makrellfisket, hvor en har søkt å tilpasse fisket til det godt betalende Japan-markedet. Fordelingspolitikken må også vurdere kvotetildelingenes konsekvenser for de til enhver tid rådende markedsutfordringer. En politikk som søker å optimalisere fordelingen av ressurser ut fra markedets krav kan imidlertid også ha uheldige konsekvenser, bl.a. fordi markedets krav til råstoffegenskaper kan stå i konflikt med den reelle fangstsammensetningen. En markedsbasert fordelingspolitikk kan øke faren for at enkelte vil høyne fangstverdien gjennom utkast.

7.2.4 Fordelingen i sentrale fiskerier

Kvotefordelingsregimet har utviklet seg over lang tid, og omfatter i dag et 15-talls fiskerier. Innenfor mange av disse fiskeriene deltar flere fartøygrupper. Kompleksiteten i det samlede fordelingsoppsettet er derfor stor, og det er i utgangspunktet vanskelig å foreta enkle generaliseringer omkring fordelingsspørsmålene. Videre har ulike fiskerier blitt regulert på ulike tidspunkt. Sammenlikning av ulike fiskerier må ta hensyn til dette.

Frem til 1990 var fordelingen av kvoter mellom flåtegrupper i liten grad avklart for mer enn ett år av gangen. I lys av den vanskelige kvotesituasjonen ved inngangen til 1990-årene foreslo Norges Fiskarlag en mer langsiktig fordelingstrategi, ut fra en ønske om å skape ro og forutsigbarhet i næringen. På landsmøtet i 1994 vedtok fiskarlaget å anbefale denne fordelingstrategien viderført med mindre modifikasjoner.

Den fordelingsmessige utviklingen innenfor fiskeriene har flere dimensjoner: mellom redskaper, mellom regioner og mellom lengdegrupper i flåten. Den detaljerte utviklingen for torsk, sild, hyse, sei, og makrell er beskrevet i vedlegg 3. To av de sentrale fiske­riene i Norge, etter henholdsvis norsk-arktisk torsk og norsk vårgytende sild, har vært gjenstand for spesiell diskusjon i fordelingssammenheng.

7.2.4.1 Torsk

Det har i perioden 1980–1997 vært betydelige svingninger i fangstkvantum av torsk. Toppåret var 1997 med en fangst på 393000 tonn og bunnåret i perioden var 1990 med 117000 tonn. Gjennomsnittsfangsten i perioden er 272000 tonn. I torskefisket har trål vært regulert med kvoter siden 1970-tallet, mens konvensjonelle redskap bare i begrenset grad var regulert før 1989. Forholdet mellom grupper innenfor konvensjonelle redskap har vært regulert siden 1990.

Fordelingen av fangstkvantum mellom fartøygruppene trål og konvensjonell har variert både m.h.t. fangstkvantum og -kvoter (figur 7.1). I gjennomsnitt for perioden 1980–1997 har gruppen av konvensjonelle fartøy tatt 66 % og trålgruppen 34 % av den årlige fangsten som er registrert på redskaper. Etter innfør­ingen av deltakerbegrensning og kvotefordelingssystem i konvensjonelt fiskeri i 1990, har andelene i gjennomsnitt vært 67 % til den konvensjonelle flåten og 33 % til trål. Variasjonene før 1990 må i stor grad tilskrives naturgitte forhold, spesielt fiskens tilgjengelighet for de ulike redskapsgruppene.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Den geografiske fordelingen av fangstene, regnet ut fra fartøyenes hjemfylker, har endret seg noe i løpet av perioden 1980–1997 (figur 7.2). Tar en utgangspunkt i fangst registrert på fylker, er største utslagene at de nord-norske fylkene har fått redusert sin andel av totalfangsten med 8 %, fra 80 % av torskefangstene i 1980 til 72 % i 1997. Møre og Romsdal har i samme periode en økning fra 15 % til 19 % av totalkvantum. Øvrige fylker har økt fra 4 % til 9 % av det totale kvantum av torsk.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Det har også vært svingninger i fangstmengden av torsk mellom de ulike lengdegruppene. Fartøy over 27,5 meter har fra 1980 til 1997 økt sin andel fra 33 % av fangstene til 46 %, mens gruppen 21,35–27,49 har økt fra 6 % til 10 % av fangstene. I andre enden av skalaen har fartøy under 10 meter i samme perioden gått tilbake fra 15 % til 6 % av de totale fangstene. Lengdegruppene mellom har vært relativt stabile i sin andel av uttaket av torsk. Gruppen 13–21,34 sto i 1997 for 28 % av kvantum og gruppen 10–12,99 meter sto for 11 %. Hovedtrenden her er med andre ord at de største fartøyene tar en økende del av kvantum, mens de minste tar mindre.

Kilde: Fiskeridirektoratet

De klareste fordelingsmessige utviklingstrekkene i torskefisket i perioden 1980 til 1997 er at den nordnorske flåten har redusert sin andel av totalt fangstkvantum av torsk og at fartøy under 10 meter har redusert sin andel av totalfangstene betydelig.

7.2.4.2 Sild

Når det gjelder norsk vårgytende sild er det perioden etter 1990 som er av størst interesse, da fangstene før den tid var lave. Perioden 1990–97 har vært preget av betydelig økning i fangstkvantum. Den totale fangsten har økt fra 68000 tonn i 1990 til 861000 tonn i 1997. Sildefisket drives av ringnot, trål og en kystgruppe som hovedsakelig fisker med not. Fra 1990 til 1997 har alle fartøygrupper hatt sterk vekst i fangstkvantum. Det er betydelige ulikheter mht utvikling av fangstandeler (figur 7.4). Ringnotgruppen har økt sin andel fra 33 % i 1990 til 60 % i 1997. Trålgruppen har økt sin andel fra 4 % til 9 % i samme periode, mens kystgruppen har hatt en nedgang fra 63 % til 30 % av det tilgjengelige norske kvantum i 1997.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Det har også skjedd geografiske endringer i fordelingen av fangstkvantum av sild fra 1990 til 1997 (figur 7.5). Nord-Norge har redusert sin andel fra 38 % til 31 % og Trøndelag fra 9 % til 4 %. Den største økningen har kommet i Vest-Norge, fra 52 % til 63 % av fangstkvantum. Det meste av veksten har funnet sted i Hordaland som har økt sin andel fra 14 % av fangstkvantum i 1990 til 25 % i 1997.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Hovedtrenden for NVG-sild er således at en større andel av fangstene går til ringnot og mindre går til kystgruppen, og at mindre går til Nord-Norge og mer til Vestlandet. Dette følger bl.a. som en konsekvens av at en gjennom kvotefordelingen har fulgt Norges Fiskarlags fordelingsanbefaling, som gir ringnotgruppen en økende relativ andel av NVG-sild med økende totalkvantum. Når en for NVG-sild har hatt en sterkt økende norsk totalkvote, slik tilfellet har vært de seneste årene, har dette gitt store utslag i fordelingen mellom gruppene innenfor de pelagiske fiskeriene.

7.2.5 Endrete forutsetninger for fordelingsnøkler

Når fiskerinæringen har vært opptatt av å sikre stabil fordeling av fangstmulighetene mellom grupper, har det vært ut fra et ønske om å sikre en tilsvarende stabil fordeling av inntektene fra fisket på ulike flåtegrupper. Flere forhold bidrar imidlertid til at skjevheter utvikler seg i fordelingen av lønnsomhet, selv ved en stabil fordeling av kvoter mellom grupper.

For det første varierer størrelsen på ulike fiskebestander. Variasjonen skjer også i ulik takt. Ved en kraftig bestandsnedgang kan fiskere som har sin hovedinntekt knyttet til et bestemt fiskeri få sine driftsvilkår betydelig endret når fordelingen ligger fast. Eksempelvis har utviklingen i sildesektoren de senere årene forårsaket en dramatisk vekst i lønnsomheten hos grupper som får del i dette fisket. For det andre varierer prisene på ulike fiskeslag over tid. Ved prisfall på et fiskeslag en gruppe fiskere er avhengig av kan dermed gruppens lønnsomhet svekkes. Tilsvarende vil kraftige prisøkninger også kunne endre de lønnsomhetsbetraktninger som ligger til grunn for vedtak om stabil fordeling av kvoter på en bestemt fiskebestand.

Budsjettnemdas lønnsomhetsundersøkelser viser at lønnsomheten i fiskeflåten i perioden 1980–1996 har vært dårlig. Det er først de siste årene at flåten totalt sett har hatt en positiv lønnsomhet. Mens torskesektoren har økt sin lønnsomhet med 43 % i perioden 1980–1996, har økningen i sildesektoren vært på 439 %. 1994 var det første året i perioden at fartøy i torskesektoren hadde en lønnsevne høyere enn utbetalt arbeidsgodtgjørelse, mens 1995 var det første tilsvarende året for fartøy sildesektoren. 1996 undersøkelsen viste at fartøy i torskesektoren igjen kun drev i balanse mens fartøy i sildesektoren opplevde den beste lønnsomheten i perioden.

Ved sterke svingninger i fiskebestandene og ved kraftige prisendringer vil altså forutsetningene om fordeling av verdier som ligger til grunn for et bestemt fordelingsvedtak bli endret. Regjeringen tar derfor sikte på å kunne justere den årlige kvotefordeling og i den sammenheng legge vekt på fangstmuligheter og lønnsomhet for de ulike grupper. Kvotefordelingen vil imidlertid også vektlegge at gevinster som oppnås gjennom kapasitetsreduserende tiltak kan komme de berørte fartøygruppene til gode.

7.2.6 Kvotebank

Reguleringen av fisket er basert på at den norske kvoten skal tas innenfor fangståret. Enkelte år vil flåtegrupper på grunn av naturgitte forhold - fiskens tilgjengelighet og værforholdene - ikke kunne ta sin fastsatte gruppekvote. For at den samlede flåten skal utnytte den norske totalkvoten, refordeles kvanta innad i flåtegruppen og eventuelt til andre flåtegrupper. Dette kan ha fordelingsmessige virkninger, ved at enkelte grupper ikke utnytter sin tildelte kvoteandel, mens andre får mer enn de opprinnelig var tildelt.

Torskefisket omfatter mer enn 5000 helårs og deltidsdrevne fartøy som i 1997 fisket 393000  tonn torsk, i tillegg til betydelige kvanta av en rekke andre arter. De samlede fangstoperasjoner er her så komplekse at det i reguleringen av fisket i praksis er umulig å oppnå et fullstendig samsvar mellom fastsatte kvoter og endelig fangst på gruppenivå.

Figur 7.6 viser differansene mellom kvote og fangst for fartøy som fisker med henholdsvis konvensjonelle redskap og trål etter torsk. 0-linjen indikerer at gruppen har tatt sin kvote, mens utslag over representerer fiske over opprinnelig tildelt kvantum. Utslag under linjen angir at kvoter ikke er tatt. Figuren viser at det for torsk bare er i 1995 at det er betydelige overføringer mellom de to gruppene. Ca 7000 tonn ble dette året overført fra den konvensjonelle gruppen til trål. De foregående årene overfisket begge grupper sine kvoter, den konvensjonelle gruppen til dels betydelig. Ingen av gruppene har tatt de tildelte kvotene i 1996 og 1997. I 1997 ble det ikke foretatt overføring.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Innenfor sildesektoren har det i perioden 1990–97 ikke blitt foretatt noen refordelinger mellom fartøygruppene i fisket etter norsk vårgytende sild.

Fra næringens side har det vært reist spørsmål om det for et slikt formål burde innføres en kvotebank, for å sikre at ulike grupper faktisk får fiske det kvantum de er tildelt.

En slik ordning kan for det første innebære over­føring av kvoter mellom reguleringsår, ved at det tildelte kvantum en gruppe ikke makter å fiske ett år kan overføres til det neste. En annen modell er forskuttering av kvoter. Dette kan være aktuelt der en gruppe fisker opp sin tildelte kvote tidlig på året, og for å skaffe sysselsetting på høsten gis adgang til å låne av neste års kvote. En tredje variant er at ulike flåtegrupper gis anledning til å låne kvoter av hverandre. Dersom en gruppe har fisket opp sitt tildelte kvantum, mens andre ikke kan fiske sitt, er dette en mulig løsning.

Den norske fiskeflåten har en differensiert struktur der flåtegruppene har ulik fangstevne mellom og innenfor fangstår. I torskefisket leverer kystflåten ca 70 % av sin fangst i løpet av årets fire første måneder. For denne flåtegruppen innebærer eksempelvis kvoteoverføring til påfølgende år at kvote og fangst kan flyttes fra høstsesongen ett år til vinter- og vårfisket neste år. En kvotebankordning vil dermed kunne forsterke sesongsvingninger i fangst- og leveransemønsteret, noe som er lite ønskelig bl.a. ut fra hensynet til jevnere forsyning av markedene.

At kvoter fastsettes for ett år ad gangen innebærer at de nulles ut etter ett år. Dette fungerer som en sikkerhetsmekanisme for bestandene. Når kvoter må utnyttes i løpet av regulerings-året, bidrar det til å redusere usikkerheten i forvaltningen av fiskeressursene. I forhold til den vitenskapelige rådgivningen om ressurforvaltningen er kvotebankkonseptet problematisk. Kvoter fastsettes på bakgrunn av den til enhver tid tilgjengelige informasjon. En kvote fastsatt på et gitt tidspunkt kan vise seg å være basert på feilaktig grunnlag. Dersom en restkvote overføres til et år da bestanden er utenfor sikre grenser vil det redusere virkningene av kvotereduksjoner. En reguleringspolitikk som tillater at det fiskes utover den fastsatte kvoten vil være i strid med de forvaltningsprinsipper som vår ressursforvaltning bygger på.

Den internasjonale forvaltningen av fiskeressursene er basert på at de nasjonale kvotene skal utnyttes innenfor det enkelte reguleringsår. Kvoteoverføringer mellom reguleringsår forutsetter således at det oppnås aksept fra de øvrige avtalepartene for at dette prinsippet fravikes. Om Norge skulle gå inn for kvoteover­føringer mellom reguleringsår på delte bestander, vil motkrav om at tilsvarende ordning gjøres gjeldende også for de samarbeidende statene kunne reises. Dette kan øke beskatningspresset på de delte bestandene, da kvoteoverføring mellom reguleringsår innebærer at restkvoter overføres til påfølgende år. Det vil også være et incentiv til å øke salg av kvoter til fiskere fra tredjeland og til å rapportere lave fangsttall, for å dekke inn forskuttert kvote eller overføre kvote til påfølgende år. Generelt øker kvoteoverføringer potensialet for konflikt i fiskerisamarbeidet. EU vil på sikt trolig fremme forslag om å innføre en slik ordning for fiskerier de forvalter i samarbeid med Norge.

Ut fra den omfordeling som faktisk har skjedd i fiske etter torsk, og fordi over- og underfiske av kvotene tenderer til å jevne seg ut over tid, er det Fiskeridepartementets oppfatning at det ikke er nødvendig med særskilte tiltak for å omfordele kvoter mellom konvensjonelle redskap og trål for å bringe uttaket i samsvar med opprinnelig fordelingsvedtak.

7.3 Friere adgang til fiske for mindre fartøy

7.3.1 Friere tilpasninger i fisket for fartøy under 10 meter

I 1997 var det 3701 fartøy under 10 meter som deltok i fisket etter torsk nord for 62 breddegrad. Total fangst av torsk for denne gruppen var da 23170 tonn, eller 6 % av den norske fangsten. Båter under 10 meter brukes både i ene- og kombinasjonsyrker. Gruppen er svært uensartet, og 10 meter er ikke en naturlig avgrensning av småbåtflåten. Fartøy under 7 meter begrenser seg imidlertid til å operere i fjordstrøk og beskyttede sjøområder. Derfor er det rimelig å anta at deres fangstuttak vil være begrenset i forhold til større fartøy. Det var totalt 953 fartøy under 7 meter som deltok i torskefiske i 1997.

Dagens reguleringer i torskefisket skiller fartøy som fisker med konvensjonelle redskap i to grupper. I gruppe I er deltakelsen begrenset. Fartøyene i gruppen blir regulert med fartøy- eller maksimalkvoter, avhengig av størrelsen på totalkvoten og vurderinger av tilgjengelighet m.v. I gruppe I (alle lengdegrupper) deltok i 1997 3100 fartøy, herav 1070 fartøy under 10 meter. I gruppe II, som bl.a. omfatter næringsutøvere som ikke har hele sin inntekt i fiske og fartøy som tradisjonelt ikke har torskefiske som viktigste driftsgrunnlag, har fartøyene en maksimalkvote. For fartøy fra Nord-Troms og Finnmark under 10 meter er gitt en garantert fartøykvote

Adgangen til å fiske torsk er fremdeles relativt åpen gjennom deltakelse i gruppe II. Det er bare de som har store inntekter fra andre yrker enn fiske og som derfor ikke kan registreres i fiskermanntallet som er forhindret fra å delta her. Krav til deltakelse her er manntallsregistrering og innføring av fartøy i merkeregisteret. I denne gruppen er det således langt på vei fri deltakelse, men med begrensninger på selve fisket av ressurs- og fordelingsmessige hensyn. Maksimumsgrensen er 4 G (1 G = folketrygdens grunnbeløp = 42 500 kroner) i kommuner som omfattes av Samisk utviklingsfond, og 3 G i resten av landet. Fiskeridepartementet vil heve disse grensene til henholdsvis 5 G i Nord-Troms og Finmark og i kommuner som helt eller delvis omfattes av Samisk utviklingsfond i Troms og Nordland, og til 4 G i resten av landet.

Figur 7.7 viser utviklingen i fangst av torsk for fartøy innenfor gruppe I og II, fordelt på fartøy under 7 meter og på fartøy mellom 7 og 10 meter. I 1997 fisket gruppen under 7 meter 2337 tonn, mens gruppen 7–10 meter fisket 20833 tonn. Fartøyene mellom 7 og 10 meter innenfor gruppe I tok 14859 tonn, eller 64 % av det totale fangstkvantum i fisket etter torsk for fartøy under 10 meter. Dette utgjør omlag 15 tonn pr. fartøy. Fartøyene under 7 meter i gruppe II fisket 2,3 tonn i gjennomsnitt.

Kilde: Fiskeridirektoratet

En eventuell omlegging av reguleringene for fartøy under 10 meter vil, under hensyntaken til den overordnete målsettingen om ressursvern, måtte ha som forutsetning at den tildelte gruppekvoten ikke skal overfiskes. En omlegging kan innebære tillempninger av dagens ordning i to retninger: For det første kan kravene til deltakelse i fisket endres. For det andre kan selve kvotefordelingsreglene, gruppeinndelingen og fordelingsnøklene innenfor dem, fjernes eller modifiseres.

Gruppen under 10 meter har et betydelig fangst­potensiale. Så sent som 1993 fisket gruppen over 40000 tonn torsk. Denne gruppen må derfor på samme måte som andre fartøygrupper underlegges begrensninger av ressursmessige hensyn. Fri adgang og fritt fiske innenfor en gitt kvoteramme for fartøy under 10 meter vil føre til at de største fartøyene innenfor denne gruppen vil kunne ta en større del av det kvantum gruppen er tildelt. Dette vil ramme de mindre fartøyene innenfor denne gruppen. Nok en konsekvens av fri konkurranse i gruppen under 10 meter vil være at gruppe II fiskere i Nord-Troms og Finnmark og alle gruppe I-fiskere mister retten til garanterte fartøykvoter. En slik endring til full frihet i deltakelsen vil måtte innebære at alle fisker innenfor en felles avsetning til den frie gruppen og konkurrerer om den.

Regjeringen tar sikte på å utforme en reguleringspolitikk som tar hensyn til de minste fartøyenes behov for å kunne drifte på de ulike artene i samsvar med naturlig utbredelse og tilgjengelighet, og på den måten bidra til å sikre denne gruppens driftsgrunnlag. På bakgrunn av de konsekvenser en omlegging av dagens reguleringsordning kan ha for mindre kystfartøy under 10 meter, spesielt i Nord-Troms og Finmark, vil Fiskeridepartementet utarbeide et høringsnotat om saken og invitere næringsorganisasjonene og andre berørte parter til å delta i en drøfting av spørsmålet.

7.3.2 Spørsmål om fiske i samiske bosettingsområder

Myndighetene har en forpliktelse gjennom folkerettslige avtaler og Grunnlovens §110 a til å legge til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Myndighetene ønsker at rammebetingelsene for fiskeriene skal gi grunnlag for livskraftige lokalsamfunn. Dette gjelder også for fiske i samiske bosettingsområder.

På denne bakgrunn besluttet Fiskeridepartementet i januar 1993 at det skulle nedsettes et utvalg for å gjennomgå samiske interesser i fiskerisammenheng. Utvalget skulle klargjøre statens rettsplikt overfor samene med hensyn til forvaltningsordninger og andre tiltak og gjøre rede for økonomiske og sosiale virkninger av de siste års reguleringer i samiske kystområder. Det har også vært viktig å se på andre faktorer som er viktig for fiskeriene, som finansiering, fiskemottak og rekruttering. Utvalget la fram sin innstilling 10. april 1997.

Utvalget har skissert en strategi for å sikre at den samiske kultur og levemåte i fremtiden kan bevares. Utvalget har konkludert med at geografisk avgrensning av mulige tiltak er mer hensiktsmessig enn tiltak på individnivå, i tråd med professor C. Smiths utredning til Fiskeridepartementet av 9. juli 1990. Dette er også Sametingets syn. Tiltaksområdets geografiske utbredelse bør være Finnmark, Nord-Troms og kommunene i Troms og Nordland som helt eller delvis omfattes av Samisk utviklingsfond.

Utvalget har formulert fiskerimessige mål og tiltak rettet mot den samiske befolkning, for å bevare det materielle grunnlaget for samisk kultur. Tiltakene utvalget foreslår omhandler bl.a. at kombinasjonsdrift skal sikres ved å tillate fritt fiske for fartøyer under 7  m lengste lengde. Dette skal gjelde for fiske etter torsk og andre fiskeslag, unntatt arter som er underlagt spesielle fredningsbestemmelser. Hensynet til kombinasjonsdrift skal vektlegges. Det skal gjelde for fiskere på blad A og B i fiskermanntallet, og for passive redskaper. Kvotefordelingen må vris til fordel for de mindre fartøyene, slik at disse tildeles en større andel av totalkvoten enn i dag. Videre foreslås det at fartøyer med deltakeradgang i gruppe I tillates solgt fritt innenfor Nordland, Troms og Finnmark. Utvalget har også vurdert opprettelsen av en samisk fiskerisone. Utvalget konkluderer med at innholdet i en slik sone er for uklart til at den kan brukes i forvaltningsøyemed. Flertallet tilrår derfor at det ikke opprettes en samisk fiskerisone. Mindretallets oppfatning er at det foreslåtte tiltaksområdet skal betegnes som samisk fiskerisone. Utvalget foreslår ellers at inntekstgrensen i forhold til annen virksomhet heves fra 3 G til 4 G i det foreslåtte tiltaksområdet og at SND bør gis en aktiv rolle i finansieringen av mindre fartøyer i tiltaksområdet.

Innstillingen fra Samisk fiskeriutvalg har vært på høring til Sametinget, samiske organisasjoner, kommunene, fylkeskommunene og fiskerisjefene i Nord-Norge, Fiskeridirektoratet og Norges Fiskarlag.

De foreslåtte tiltakene i innstillingen fra Samisk fiskeriutvalg er verdifulle bidrag i utviklingen av fiskeripolitikken overfor de samiske interessene. I utviklingen av fiskeriene i samiske bosettingsområder er det viktig å ha et langsiktig perspektiv med en dialog mellom samiske organer, fiskeriorganisasjoner og Fiskeridepartementet.

Tiltak som fremmes bør i hovedsak omfatte et geografisk område slik som innstillingen har foreslått, for å ivareta kyst- og fjordfiskere i samiske områder. På enkelte områder vil dette imidlertid ikke være hensiktsmessig. Særtiltak innenfor et geografisk område vil spesielt være problematisk innenfor regulerings­politikken.

En må forutsette at et fritt fiske for fartøy under 7  meter  må  foregå  innenfor  total-  og  gruppekvoter, da fisket er basert på uttak av begrensede ressurser. Med bakgrunn i målet om å drive en bærekraftig ressursforvaltning må ressursene fordeles og høstes i kontrollerte former innenfor rammen av et nasjonalt reguleringsregime. Myndighetene vil være åpne for å diskutere lokale forvaltningstiltak der det er hensiktsmessig.

Sametinget har tatt til orde for en «Fiskeripolitisk sone for samiske områder». I vedtaket heter det at dette vil kunne bidra til å sikre fremtidige fiskerier i samiske kyst- og fjordområder, samt bidra til en reell samisk innflytelse i forvaltningen. Bærekraftig ressursforvaltning er en overordnet forutsetning i fiskeripolitikken. Ressurssituasjonen i kyst- og fjordom­rådene påvirkes både av den fiskeriaktivitet som foregår i disse områdene og av fiske i andre havområder. I tillegg til naturlige svingninger i fiskebestandene påvirkes det marine økosystemet også av forurensning og globale miljøendringer. For å sikre en helhetlig ressursforvaltning må en overordnet nasjonal forvaltning av fiskeressursene legges til grunn. Fiskeridepartementet ønsker å videreføre samarbeidet med samiske interesser bl.a. gjennom Reguleringsrådet.

Det er ikke ønskelig å gjennomføre en generell diskriminering på geografisk grunnlag i forvaltningen av norske fiskebestander. Fiskeridepartementet vil innenfor dagens reguleringssystem videreføre ordningen med garanterte kvoter for fartøy under 11 meter i gruppe I, og fartøy under 10 meter i gruppe II i Nord-Troms og Finnmark, såfremt den ressursmessige situa­sjonen tilsier at dette er forsvarlig. Denne ordningen er etablert av hensyn til fiskeriinteressene i kyst- og fjordområdene med samisk befolkning.

Ressursforskning omkring identifisering av lokale fiskebestander kan gi myndighetene et mulig grunnlag for å vurdere lokale forvaltningstiltak for kystnære bestander. Tilstrekkelig dokumentasjon av ressurser og systemer for lokal regulering, f.eks. av redskap, er en forutsetning for slike ordninger.

Fiskerimyndighetene ser det som hensiktsmessig å legge bedre til rette for dem som vil drive fiske i kombinasjon med annen virksomhet og vil derfor, som nevnt, øke inntektsgrensen fra 3 til 4  G til å gjelde hele landet og til 5  G i det foreslåtte tiltaksområdet til samisk fiskeriutvalg. Fiskeridepartementet vil også foreta en revisjon av manntallsforskriften som skal gi større muligheter for å drive kombinasjonsdrift. Dette kan være en positiv impuls i næringsutviklingen i kyst- og fjordområdene.

For å opprettholde grunnlaget for å drive fiske i fjordområdene er det nødvendig å sikre mulighetene for avsetning av fangstene. Fiskeridepartementet har gitt tilskudd til opprettelse av støttefond for mottaksstasjoner i Troms og Finnmark. Gjennom føringstilskudd støtter departementet fiskerne som driver kyst- og fjordfiske med midler til føring av fisk fra mottaksstasjoner til større foredlingsanlegg. I de fiskeripolitiske retningslinjene om virkemiddelbruken overfor fiskeri- og havbruksnæringen forvaltet av SND, fylkeskommunene og kommunene av 10. mars 1998, har Fiskeridepartementet spesielt gitt signaler om prioritering av samarbeidsløsninger ved etablering av mottaksstasjoner der fisk blir videre transportert til foredling ved større bedrifter. I de fiskeripolitiske retningslinjene er en prioritert flåtegruppe kystfartøy i størrelsen 15–34 meter. Fartøy under 15 meter kan få lån og tilskudd i de tilfeller der dette er en hensiktsmessig båttype ut fra distrikts- og driftsmessige hensyn.

7.4 Ressurskontroll

7.4.1 Dagens ressurskontroll

Fiskeriforvaltningen har det overordnede ansvaret for at bestemmelsene som er gitt for å regulere fisket og omsetning av fisk og fiskeprodukter blir overholdt. I tillegg har salgslagene og Kystvakten kontroll­oppgaver. Et av formålene med ressurskontrollen er å kontrollere at oppfisket og levert kvantum er sam­menfallende med tildelte kvoter. I denne sammenheng er kontroll med land­inger viktigste arbeidsområde, men omsetningskontrollen og varestrømskontroll har økt i omfang de senere årene. Det skjer også en omfattende kontroll på sjøen, gjennom Kystvakten og av Fiskeridirektoratet. Ressursforvaltningen omfatter også ansvar for kontroll med fiske på det åpne hav, og kontrollrutiner legges her i stor grad opp i internasjonale organisasjoner som NEAFC og NAFO.

Salgslagenes rolle i ressurskontrollen er sentral, med ansvar for registrering av all fangst som omfattes av råfiskloven eller bestemmelser fastsatt i medhold av denne. Salgslagene har også kontrollkompetanse og -ansvar med hjemmel i saltvanns­fiskeloven, som omfatter kontroll med ilandførte fangster og sluttsedler. Sluttseddel inneholder detaljerte opplysninger om bl.a. kvantum, fiskeslag, fangstområde og fiskeredskap.

Fartøy som fisker i andre lands soner, har siden etableringen av økonomiske soner vært underlagt rapporteringsplikt til angjeldende kyststat. Ved fiske i områder under norsk fiskerijurisdiksjon, såvel som i andre lands soner, er det plikt til å føre fangstdag­boken fortløpende, med spesifikasjoner på hvert hal.

I 1993 ble det inngått en samarbeidsavtale mellom skatteetaten, tollvesenet og Fiskeridirektoratet, for å formalisere samarbeid i kontrollsaker, effektivi­sere avtalepartenes sektorkontroll og å oppdage, forhindre og bekjempe økonomisk kriminalitet m.v. Ved brudd på fiskeribestemmelsene vedrør­ende kvoter og omsetning av fisk, er ofte også toll- og skattereglene over­trådt, og et kontrollsamarbeid mellom etatene vil derfor være nyttig. Med grunnlag i avtalen prioriteres nå samarbeid om felleskontroller på definerte kontrollområder. Kontroll­avtalen med retningslinjer for kontrollsamarbeid ble evaluert, revidert og forlenget ved en ny avtale som trådte i kraft 1. oktober 1997.

7.4.2 Nærmere om den fremtidige ressurskontrollen

Landingskontroll vil fortsatt stå sentralt i et framtidig kontrollregime. Denne kan gjøres mer rasjonell ved å bygge ut informasjon om fiske, innmeldinger og leveringssted for fiskeflåten. Samtidig må varestrøms- og om­setningskontrollen opprettholdes på et høyt nivå, da den gir en samlet oversikt over større produksjonsmengder.

I henhold til internasjonale avtaler må Norge og andre land i fremtiden ha oversikt over utnyttelse av alle marine ressurser, ikke bare de arter som er kommersielt mest utnyttet eller de arter der vi har bio­logisk rådgivning. Departementet vil vurdere mulige tiltak her. Det kan være aktuelt å gi salgslagene omsetn­ingsrett for all fangst, med det for øye å få en fullstendig oversikt over all fisk som landes.

Siden mesteparten av norsk fangst skjer på be­stand­er som vi deler med andre land, må det legges stor vekt på koordinering og sam­arbeid mellom de aktuelle lands myn­digheter når det gjelder kontrollvirksomheten. En sen­tral oppgave vil være å harmonisere kontroll­regelverket internasjonalt, for å sikre at om­fanget og karakteren av kontrollen er mest mulig like i de ulike land. Fiskeridirektoratet har inngått kontrollsamarbeidsavtaler med en rekke av våre naboland.

Det er et mål å utvikle systemer for mer rasjonell og effek­tiv håndtering av store mengder data i ressurskontrollen. Fiskeridepartementet legger derfor opp til at fiskeri­for­valtningen viderefører arbeidet med å automatisere og standardisere datainnsamling og datautveksling, slik at f. eks. innrapportering av fangsten bare behøver å skje en gang. Rasjonelle datasystemer er også en forutsetning for å kunne hente ut informasjon ved mer om­fattende kontroller av anlegg eller fiskefartøyer.

Fiskeridepartementet har til vurdering et forslag fra Fiskeridirektoratet om styrking av salgslagenes kontrollmuligheter og -­plikt i tiden fremover, ved bl.a. øket håndhevelse og endringer i eksisterende regelverk.

I mange tilfeller landes fisk uten at det utstedes sluttseddel. Dette er en svakhet både ved ressurskontrollen i sin alminnelighet og ved kvote­kon­trollen. Lagring av fisk på fryseri uten omsetning er sterkt økende. Et fryselager som tar imot fangst for såkalt mellomlagring, vil ikke ha rappor­ter­ings­plikt i og med at dette i en slik sammenheng ikke blir ansett som kjøper. Det er derfor behov for å kunne kontrollere usolgt vare som befinner seg på lager. I denne forbindelse vil det bli arbeidet videre med sikte på å innføre en særskilt landingsseddel, som skal utstedes i alle de tilfeller fiskefartøy losser fisk uten å utstede sluttseddel.

Kostnadene ved ressurskontrollen dekkes av myndighetene og av næringen selv gjennom salgslagene. Ressurskontrollen er en integrert del av den totale ressursforvaltningen som fiskerimyndighetene forestår. Kystvaktens kontrollvirksomhet på fiskefeltene er bare én av flere oppgaver denne etaten har. Det er derfor vanskelig å skille ut kostnadene forbundet med selve kontrollvirksomheten. Fiskeridepartementet arbeider for å effektivisere kontrollarbeidet, bl.a. gjennom satelittovervåking.

Næringslovutvalget viser til at det har vært konflikter mellom kontrollører og representanter for fiskerinæringen. Utvalget foreslår et program for en dialog mellom kontrollmyndigheter og næringsutøvere, slik at bedre gjensidig forståelse for hverandres funksjoner kan utvikles. Det foreslås at det nedsettes en arbeidsgruppe i regi av Fiskeridepartementet som skal gjennomgå regelverket for kontroll med sikte på mer praktikable og brukerorienterte regler. Arbeidsgruppen bør også ha som oppgave å sikre lik praktisering av regelverket over hele landet. Utvalget mener at den foreslåtte arbeidsgruppen bør utrede muligheten for at fiskesalgslagenes myndighetsutøvelse reduseres slik at rolledelingen mellom næring og myndigheter blir klarere. Det pekes på det uheldige i at salgslagene ut­øver kontroll overfor egne medlemmer.

Næringslovutvalget foreslår også at systemet med Kystvaktens mengdekontroll på feltet mer og mer kan erstattes med Kontrollverkets kaikontroll. Dette for å unngå dobbeltkontroll og uheldige forstyrrelser i fiskernes næringsutøvelse på feltet fra Kystvaktens side.

Erfaringer fra Norge og andre land viser imidlertid at ressurskontrollen på fiskefeltene er avgjørende for ressursforvaltningens effektivitet, og ikke kan erstattes av kontroll kun ved landinger. En svekkelse av kontrollen til til havs vil imidlertid redusere mulighetene til å kontrollere etterlevelsen av reguleringer av fisket, herunder bestemmelser om bifangst, redskap og minstemål. For å forbedre og effektivisere ressurskontrollen, har Fiskeridepartementet under vurdering en rekke forslag knyttet bl.a. til salgslagenes kontrollmyndighet, med henblikk på å fremme forslag om lovendringer på dette området.

7.4.3 Særskilt om satelittsporing

Det har i flere år vært teknisk mulig å kartlegge et fartøys bevegelser ved hjelp av satelittsporing. Dette vil kunne gi nøyaktig informasjon om fartøyets posisjon, f. eks. hver time. I mange land har fiskerimyndig­hetene kommet til at bruk av sate­littsporing kan være et godt hjelpemiddel for å øke effektiviteten med kontrollen av fiskefartøy.

Utviklingen går i retning av at flere land ønsker å innføre satelittsporing som et virkemiddel i ressurskontrollen. Russland har anskaffet ARGOS-sendere som skal installeres på russiske fiske­fartøy som fisker i nordområdene. Fra 1. januar 2000 vil sporingen omfatte alle EU-fartøy over 24 meter. EU vil stille tilsvarende krav om sporing av tredjelands fartøy i EU-sonen. I kvoteavtalen for 1998 har Norge og EU avtalt sam­ar­beide om å få etablert et satelittbasert sporings­system for fartøy som fisker i hverandres soner.

I en situasjon hvor stadig flere land forbedrer sin kontrollvirksomhet gjennom satelittsporing, vil Norge vanskelig kunne stå på sidelinjen. Satelittsporing må regnes som en oppfølging av dagens rapporteringsrutiner (fangstdagbok mv) og må sees i forhold til at fartøyene er gitt adgang til å høste av av samfunnets ressurser. Sporing må også sees som et tiltak for å forbedre kontrollrutinene for havfiskeflåten, og vil dessuten bidra til å bedre sikkerheten til havs.

Ved innføring av sporingssystemer er det en forutsetning at hensyn til rettsikkerhet blir ivaretatt, og at virksomheten skjer i henhold til gjeldende regelverk for person­vern. Hensynet til kon­fidensiell behandling av sensitiv driftsinformasjon i rederiene må sikres.

7.4.4 Om inspektører og observatører om bord i fiskefartøyene

I internasjonal fiskeriforvaltning er det en økt erkjennelse av behovet for kontroll med utøvelsen av fisket på feltet, gjennom inspektører eller observatører ombord i fiskefartøy. Slike ordninger er i første rekke aktuelle i fiskerier der andre ordninger ikke dekker kontrollbehovet på en tilfredsstill­ende måte. Observatører om bord på fiskefartøy har hittil ikke vært benyttet i norske jurisdiksjons­områder. Inspektører har i denne sammenheng hovedsakelig blitt benyttet i forbindelse med enkelt­stående oppdrag. I kvoteavtalen mellom Norge og EU for 1998 har partene forpliktet seg til å drøfte et pilotprosjekt om observatører i makrellfisket.

Etter departementets vurdering må næringen ta hovedansvaret for finansiering av en ord­ning med inspektører eller observatører om bord i fartøyene, slik næringen gjen­nom avgifter dekker salgslagenes kostnader med ressursregistrering og -kontroll. Når inspektører eller observatører bare plasseres på et begrenset antall fartøy, må kostnadene fordeles på hele gruppen i det aktuelle fiskeriet. Fartøy som fisker i NAFO-området er pålagt å bære observatørkostnadene, herunder lønn og reiser til og fra fartøyet.

Fiskerideparte­mentet fremmet i Ot.prp. nr. 58 (1997–98) forslag overfor Stortinget om endringer i lov saltvannsfiske slik at det opprettes hjemmel i loven til å til å pålegge fiskefartøy å ha satelitt­spor­ings­utstyr ombord, samt hjemmel til opprettelse av et register til bruk i denne sammenheng og til at fartøy skal kunne pålegges å ha observatør ombord. I tillegg er det foreslått hjemmelsgrunnlag for at fartøy skal bære kostnadene ved satelittsporing og inspektør- og observatørordninger.