8 Forskning, utvikling og kompetanse

8.1 Nyskaping og utviklingsmuligheter

Norge har med sine store havområder, rike fiskeressurser og lange kystlinje særlig gode forutsetninger for fiske og havbruk. Vi har også infrastruktur og tradisjoner som gjør det mulig å utvikle disse fortrinnene ytterligere. Samtidig øker etterspørselen etter fisk og fiskeprodukter i markedene. Forskning og utvikling er en nøkkelfaktor når vi skal utnytte våre naturgitte forutsetninger bedre og ivareta de muligheter markedene gir for norsk fiskerinæring. Friere konkurranse i handelen med fisk kombinert med strengere retningslinjer for statlige støtteordninger overfor næringslivet stiller nye krav til konkurransedyktighet og dermed løpende innovasjon i næringen.

Økt verdiskaping fra marine fornybare ressurser bygger på sikring av ressursgrunnlaget og økt utnyttelse av råstoffet. Målrettet innsats på marin forskning og utvikling vil bidra til betydelige samfunnsgevinster i form av et variert næringsliv langs hele kysten. I tillegg kommer mulighetene for utvikling av nye tjenester og produkter i avledet virksomhet til fiskerinær­ingen. Fiskerinæringen er avhengig av en sterk leverandørindustri som kan utvikle ny pro­duksjons­teknologi.

Hele produksjonskjeden i fiskerinæringen er kunnskapsbasert, og dermed avhengig av forskning. Dette gjelder bl.a. markedsforskning, produktutvikling, og fartøy- og fangstteknologi. Bredden i kunnskapsmessige utfordringer er stor, og krever organi­sering av tverrfaglig forskning som kan angripe kompliserte problemstillinger fra ulike faglig ståsted.

Vår evne til å utnytte råstoffet blir stadig viktigere for lønnsomhet og utviklingsmuligheter i fiskerinær­ingen. Utviklingen av biproduktsektoren har i stor grad vært forskningsbasert. Gjennom målrettet FoU-innsats de siste 30 år har en utviklet metoder for kommersiell utnyttelse av råstoff som tidligere ikke er blitt brukt. Dette har gitt grunnlag for etablering av bedrifter som lager spesialprodukter basert på marint råstoff.

De norske havområdene representerer store ressurs- og miljøverdier, og vi har både et internasjonalt og nasjonalt ansvar for å sikre en bærekraftig utvikling av disse områdene. Et høyt kunnskapsnivå om fiske­bestandene er grunnlaget for rådgivning til forvaltningen om reguleringer som skal gi et høyt langsiktig utbytte av bestandene. Ressursforskningen spiller en viktig rolle for å forstå samspillet mellom fiskeres­sursene og det øvrige marine miljøet og hvordan fisket påvirker havmiljøet bedre. Det er her behov både for mer grunnleggende forskning og mer anvendt forskning på en rekke områder. Under fiske tas det ofte fiskearter som ikke er direkte mål for fangsten. Ved å utvikle bedre selektive fangstredskaper kan man unngå uønsket bifangst. Innføringen av seleksjonsrister i rekefiske og i trålfiske etter torsk nord for 62 breddegrad er basert på teknologi utviklet i norske FoU-miljø.

Det er et problem at den privatfinansierte FoU-innsatsen ligger på et beskjedent nivå i Norge. Særlig gjelder dette for sektorer som fiskerinæringen, med mange små- og mellomstore enheter og med liten tradisjon for å drive innovasjon i egen regi.

Betydningen forskningen har for næringsutvik­lingen krever at næringen må kunne etterspørre og ta i bruk forskningsresultater. Gjennom innovasjon vil næringen skape grunnlag for økt fortjeneste, og kan slik få større handlefrihet til løpende omstilling og nyskaping.

De samlede årlige investeringer til fiskerifor­skning over Fiskeridepartementets budsjett for 1998 (inkludert havbruk) beløper seg til ca 547 millioner kroner. I dette tallet er oppdragsinntekter på ca 128 mill. kr tatt med. Reelle offentlige bevilgninger til forskning eksklusive oppdragsinntekter over Fiskeridepartementets budsjett utgjør derfor ca 419 mill. kr. Regnet av de samlede investeringene går omlag 32 % av Fiskeridepartementets samlede utgiftsbudsjett til forskning.

Fiskeridepartementets FoU-midler bevilges i hovedsak til Havforskningsinstituttet, Fiskeridirek­toratets ernæringsinstitutt, Norsk institutt for fiskeri- og havbruksforskning og Norges forskningsråds område for bioproduksjon og foredling. Forskningsrådet finansierer forskningsprogrammer og prosjekter rettet mot fiskeri- og havbruksnæringen og den foredlingsindustrien som har sin basis i disse næringene, og dekker forskning ved universiteter og høyskoler, forsknings­institusjoner og i næringslivet. Også Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Miljøverndepartementet bevilger penger til fiskeri- og havmiljørelatert forskning. Fiskeindustrien selv finansierte forskning i størrelsesordenen 115 millioner ­kroner i 1993, ifølge tall fra Fiskeindustriens Landsforening.

Norske fiskeriforskningsmiljøer deltar dessuten i internasjonale forskningsprogrammer finansiert bl.a. gjennom EUs 4. rammeprogram. Norske søknader har fått en høy tilslagsprosent innen havforskning i særprogrammene i det 4. rammeprogram. Evaluering av norsk deltakelse viser at norske forskningsmiljøer hevder seg godt, og har stort utbytte av deltakelsen.

Fiskeridepartementets bevilgninger til offentlig marin FoU har ligget stabilt de senere årene. Området som denne forskningen er ment å skulle dekke har imidlertid blitt utvidet ved at det er kommet til nye problemstillinger som fiskeriforskningen bør gå inn på. Dette gjelder bl.a. effekter av fiske og annen næringsvirksomhet på økosystemet og kartlegging og overvåking av marint biologisk mangfold. Norges forskningsråd har utpekt marin sektor som et av hovedområdene for forskningsinnsatsen fremover.

8.2 FoU-prioriteringer og utfordringer

Satsingen på marin FoU i Norge har som hovedmål å utvikle kunnskap for å utløse verdiskapingspoten­sialet i hele verdikjeden. Fiskeridepartementet ønsker derfor å videreføre bevilgningene til marin FoU på et høyt nivå i årene fremover.

Prioriterte områder er bl.a. forskning rettet mot produkt- og prosessutvikling, bedre totalutnyttelse av råstoffet gjennom marin bioteknologi og utvikling av markedskunnskap. Ressurs- og havmiljøforskningen vil bli opprettholdt på et høyt nivå. Verdikjedeperspektivet skal legges til grunn for den marine FoU.

FoU-innsatsen innenfor produktutvikling må fremme større differensiering av produkter og utnytte naturproduktenes høye prispotensiale. Forbrukernes krav om trygge og sunne matvarer må møtes med utvikling av dokumentasjon av ernæringsmessige og helsemessige aspekter ved sjømatprodukter og for­skning om nye prosesseringsmetoder som sikrer de marine matproduktenes ernærings- og helsemessige kvalitet. Det er viktig å utvikle forståelsen av forbruke­radferd, forbruksmønstre og handelspolitiske forhold.

Videre forskning er nødvendig for å avdekke egenskaper ved marine ressurser som vi i dag ikke kjenner og som vi kan nyttiggjøre oss innenfor bl.a. annen næringsmiddelindustri, farmasi og kosmetikk. Bioteknologien gir her store muligheter for utvikling av nye produkter og anvendelser av fiskeråstoff. Større utnyttelse av biprodukter er avhengig av utvikling av ny teknologi for fangstbehandling, sortering, konservering, pakking og lagring. Etablering av en marin bioteknologisk industri stiller krav til høy og spesialisert kompetanse, og til langsiktig satsing. I den forbind­else er det viktig å legge til rette for sterke grunnforskningsmiljøer.

Hovedutfordringen for ressursforskningen er å redusere usikkerheten i den vitenskapelige rådgiv­ningen om status og utvikling av fiskebestandene. Det er behov for å utvikle kostnadseffektive metoder for bestandsvurdering og sikre større stabilitet i fiske­kvotene over tid. Det må også forskes omkring optimal regulering av fisket i forhold til markedene. Samfunnsmessige effekter av fiskerireguleringene må analyseres. Forskning på arts- og størrelsesselektive redskaper er viktig for å redusere utkast av fisk og for å bestemme sammensetning av fangsten. Det er behov for å videreutvikle denne teknologien og få innført mer selektive fangstmetoder i flere fiskerier.

Forskning om økosystemet og sammenhengene i det er sentralt for å kunne vurdere det marine økosystemets tilstand. Denne forskningen omfatter bl. a. problemstillinger knyttet til bevaring av biologisk mangfold, økosystemets stabilitet og produktivitet. For­skning er viktig som grunnlagsmateriale i oppfølgingen av regionale fiskeriforvaltningsavtaler og handels- og miljøavtaler.

De ulike forskningsmessige utfordringene må sees i et verdikjedeperspektiv. Sett i et slikt perspektiv er det viktig at organisatoriske aspekter blir fokusert, for bl.a. å synliggjøre sammenhenger i verdikjeden og finne løsninger som bidrar til større samlet verdiskaping for næringen. Ivaretakelse av kvalitet fra fisker til konsument er et eksempel på et problemområde der et slikt perspektiv er nødvendig.

Fiskeridepartementet vil fremheve betydningen av at de norske fiskeriforskningsmiljøene deltar aktivt i internasjonalt forskningssamarbeid. Dels er problemstillingene en står overfor så omfattende at norske miljøer ikke kan løse dem alene. Dels bidrar deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid til å skjerpe nivået i den norske forskningen.

Betydningen av internasjonalt samarbeid i for­skningen er økende. Norske myndigheter og for­skningsmiljøer arbeider aktivt i forhold til EUs 5. rammeprogram som vil gjelde for 1999–2004. Norsk strategi her er å utnytte styrken i norske forskningsmiljøer og få inn forskningstema i det nye rammeprogrammet som korresponderer med de nasjonale prioriteringene. En vil følge opp de stimuleringstiltak for norsk deltak­else som er i gang og som har gitt gode resultater.

Departementet ser det som viktig at SND priori­terer innovasjon og markedsorientering av næringen. Dette innebærer at SND skal spille en aktiv rolle i å få frem gode prosjektideer på prioriterte områder. Det er en særlig oppgave å få finansiert risikobetonte prosjekter som vil tjene utviklingen av hele næringen, men som den enkelte næringsutøver ikke har den nødvendige motivasjon eller evne til å finansiere. Sam­arbeidet mellom Norges forskningsråd og SND må utvikles slik at bruk av offentlige midler i en koordinert innsats bidrar til dette.

Sterke kompetansesentre i forskningen er en forutsetning for kontinuerlig produkt- og kompetanseutvikling. Det må vurderes nærmere hvordan en kan ta vare på og utvikle videre kompetansesentrene i norsk fiskeriforskning, og hvordan miljøene kan samordnes for å tjene næringen best mulig.

Det er viktig å få til større FoU-engasjement i mellomstore og mindre bedrifter og bidra til samspill mellom forskningsmiljøer og bedrifter. Dette kan gjøres gjennom utveksling mellom FoU-miljøer og næring, og ved overføring av teknologi og kunnskap mellom de ulike delene av næringen. Erfaringer fra fiskeoppdrett kan skape grunnlag for nye produksjonstilpasninger og økt fortjeneste, bl.a. ved levende mellomlagring av fisk.

Nytten av den brukerstyrte forskningen er avhengig av at næringen selv bygger opp nødvendig kompetanse til å etterspørre og gjøre bruk av forsknings­resultater. For å fremme større FoU-aktivitet i bedriftene må forskningsmiljøene samarbeide tettere med næringen. Det kan i denne sammenheng vises til ‘Saltfiskforum’, initiert av Fiskeindustriens Landsforening, som et eksempel på nye samarbeidsformer her. Fiskeridepartementet har også i retningslinjene til SND vektlagt støtte til utviklingstiltak i industrien.

Det er viktig å sikre en god dialog mellom det offentlige og næringen på FoU-området for å oppnå konsensus om strategier og tiltak i FoU-politikken. På denne bakgrunn ser departementet positivt på at de sentrale næringsorganisasjonene setter forskning og utvikling på dagsorden i næringen. Fiskeridepartementet legger opp til en dialog med næringen omkring disse spørsmålene.

For å styrke og samordne departementets arbeid med forskning og utvikling utarbeider Fiskerideparte­mentet en FoU-strategi. Denne angir departementets prioriteringer av FoU-tema innenfor fiskeri- og hav-bruksnæringen, samt havne- og kystforvaltningen, og vil være retningsgivende for departementets arbeid på dette området fremover.

8.3 Sterkere næringsfinansiering av FoU-virksomheten på fiskerisektoren

FoU-innsatsen er avgjørende for næringens videre utvikling. Næringen bidrar i dag bare i beskjeden grad til FoU på fiskerisektoren. Næringens lave egenfinansiering av FoU skyldes i første rekke en struktur med mange små og mellomstore enheter med begrenset egenkapital og lønnsomhet. Skal potensialet for verdiskaping i næringen realiseres, er det behov for å øke forskningsinnsatsen i forhold til dagens nivå. Dette gjelder bl.a. innenfor næringsrettet forskning som gir resultater i form av nye produkter og mer effektiv produksjon i bedriftene.

Behovet for å øke næringens bidrag til FoU må sees i sammenheng med at en stor del av dagens offentlige FoU-midler er bundet opp i løpende oppgaver innenfor bl.a. ressursforskningen. I tillegg er de offentlige FoU-oppgavene blitt utvidet, som følge av krav om å dokumentere at ressursforvaltningen skjer ut fra bærekraftige prinsipper. Nye problemstillinger har kommet til innenfor bl.a. genteknologi.

Offentlige bevilgninger til FoU er en viktig forutsetning for næringsvirksomheten i fiskerisektoren, særlig innenfor ressurs- og miljøforskningen. Fiskeridepartementet mener at det i fiskeri- og havbrukssektoren er særlige grunner for å legge til rette for FoU-midler fra næringen selv. For å få til en optimal utnyttelse og verdiskaping av fellesskapets ressurser er det naturlig at næringen i sterkere grad bidrar til finansiering av FoU Også næringens avhengighet av forskning tilsier at den bidrar her, da det fremfor alt er næringen selv som nyter godt av forskningsresultatene.

Økte FoU-midler fra næringen skal bl.a. styrke den næringsrettede FoU-innsatsen, bransjeutviklingstiltak og fellesprosjekter til nytte for hele næringen.

Fiskeridepartementet mener at økt næringsfinansiering av FoU i fiskeri- og havbrukssektoren mest hensiktsmessig kan realiseres gjennom en lovpålagt avgift. Et slikt system eksisterer allerede i hermetikksektoren, der Norconserv finansieres gjennom en lovpålagt avgift. Også i sildolje- og sildemelsektoren er det etablert en ordning i samarbeid mellom Sildemelfabrikkenes Landsforening og Norges Sildesalgslag innen rammen av Prisreguleringsfondet for sild, som bl. a. bidrar til grunnfinansiering av et bransjeinstitutt, Sildolje- og sildemelindustriens forskningsinstitutt. En generell FoU-avgift må samordnes med de ordninger som allerede foreligger.

Spørsmålet om innføring av en FoU-avgift ble tatt opp i St meld nr 48 (1994–95) Om havbruk. I for­bindelse med behandlingen av denne meldingen stilte Stortinget seg positiv til en slik avgift, jf Innst. S. nr. 150 (1995–96). Også havbruksnæringen er i svært stor grad basert på grunnleggende offentlig FoU-innsats, f. eks. innenfor avl- og sykdomsforskning.

Fiskeridepartementet vil i samarbeid med de sentrale næringsorganisasjonene utrede spørsmålet om en generell FoU-avgift for fiskeri- og havbruksnæringen, herunder modeller for forvaltning og bruksområder for midlene. Regjeringen vil deretter ta stilling til dette spørsmålet og vil komme tilbake til Stortinget på en egnet måte. Det er en forutsetning at næringen skal ha avgjørende innflytelse på bruken av midlene.

8.4 Kompetanse og rekruttering

8.4.1 Kompetanse

Fiskerinæringen utvikler seg mot en moderne næringsmiddelindustri med et bredt produktspekter, med kunder over hele verden. Dette stiller nye og helt spesielle krav til kompetansen til dem som arbeider på flåtesiden og i produksjonsleddet på land, og til de som sørger for markedsføring, salg og transport av produktene. Utfordringene på kompetanse- og rekrutteringssiden i norsk fiskerinæring må derfor vies betydelig oppmerksomhet når strategiene for utvikling av næringen legges.

Nye lover om produsentansvar, krav om kontroll ved kritiske punkt i produksjonskjeden, kvalitetssikring og -sertifisering gir bedrifter som kan dokumentere de ansattes kompetanse fordeler i markedet. Her er en kompetent arbeidsstokk en forutsetning for bedriftenes evne til å klare seg på et konkurranseutsatt verdensmarked.

Både akvakulturfaget, fiskeindustri, fiske og fangst og fiskehandlerfaget er nå kommet inn under Lov om fagopplæring i yrkeslivet. Videregående skoler en rekke steder langs kysten tilbyr utdanning innen disse fagene. Fra høsten 1998 blir det mulig å tilegne seg ytterligere fagkompetanse på de tekniske fagskolene som da starter sin virksomhet i henhold til ny læreplan. De tekniske fagskolene dekker akvakultur, maritime fag, fiskerifag og næringsmiddelfag. Opptakskravet vil være fagbrev eller tilsvarende, og skolene vil være et tilbud både til ungdom etter endt videre­gående skole og til næringsutøvere med fagbrev.

Det er etablert 20 opplæringskontorer for fiskerifag som finnes fra Øst-Finnmark til Skagerrak. Opplæringskontorene representerer sine medlemsbedrifter, og er godkjente av fagopplæringskontorene i de enkelte fylkene. Når opplæringskontoret er godkjent, kan det skrive kontrakt med lærlinger på vegne av sine medlemsbedrifter. Lærlingen sikres en tilstrekkelig variert praksis gjennom å arbeide 2 år i en bedrift.

På høgskole- og universitetsnivå har Norge i dag flere utdanningstilbud som er tilpasset behovene til en moderne, marin næringsmiddelproduksjon. Dette gjelder såvel økonomi, jus og samfunnsfag som teknologiske fag og en rekke naturvitenskaper. Universitetet i Tromsø gir en 5-årig tverrfaglig utdanning i fiskeri­fag.

Få av dem som i dag arbeider i fiskerinæringen har høyere utdanning. En stor utfordring er derfor å øke andelen med formell kompetanse blant dem som allerede er i arbeidslivet gjennom etterutdanning.

I dag er det ca 20 prosent av de ansatte i akvakulturnæringen som har fagbrev, mot 8 prosent i fiskeindustrien og en svært lav andel blant fiskerne. Fiskehandlerfaget kom inn under loven så sent som høsten 1995. De første fagbrevkandidatene etter Reform 94 fra dette faget vil være klare i 1999, men det er allerede noen som har tatt fagbrev ved å gjennomgå eksamensforberende kurs i tillegg til at de har den nødvendige praksis.

På høgskolenivå har vi etter hvert fått en rekke utdanningstilbud med en klar yrkesrettet karakter. Både offentlig forvaltning og private bedrifter etterspør kompetanse som høyere utdanning gir. Fortsatt er det en for liten andel av de som arbeider i marin næringsmiddelproduksjon som har høyere utdanning. Det må stimuleres til at flere velger høyere utdanning relevant for næringen, samtidig som næringen aktivt må etterspørre den kompetansen de ferdige kandidatene har. Det må også opprettes studietilbud innen fag som ennå ikke er tilfredsstillende dekket, som f. eks. næringsmiddel- og teknologifag. Fiskeridepartementet vil vurdere nærmere mulige tiltak her, i samråd med næringen selv og utdanningsmyndighetene.

Bedriftene må bedre enn i dag nyttiggjøre seg medarbeidernes kompetanse og legge til rette for forsk­ning og utviklingsaktiviteter i bedriftene. Kompetanse­heving i bedriftene er også en forutsetning for å kunne etterspørre forskning og nyttiggjøre seg forskningsresultater. I tillegg må kompetanse oppdateres løpende og videreutvikles i takt med nye krav.

8.4.2 Rekruttering

Med de lave fødselstallene fra slutten av 1970-tallet og gjennom så og si hele 1980-tallet, er rekruttering av arbeidskraft en hovedutfordring for norsk næringsliv. Selv om rekrutteringssituasjonen på kort og mellomlang sikt er vanskelig for bedrifter innen marin næringsmiddelproduksjon, er ikke situasjonen like vanskelig for alle deler av næringen. Næringen må synliggjøre mulighetene som ligger i videre utvikling i fiskerisektoren og i samfunnene som næringen er en del av. Økt konkurranse om arbeidskraften bidrar til at mange av de mest slitsomme og minst inspirerende arbeidsoperasjonene blir automatisert.

Rekruttering til fiskeryrket er avhengig av inntektsmulighetene. I tillegg betyr gode og ordnede arbeidsforhold mye, ikke minst når det gjelder å holde på folk over tid. På kort sikt er det prosessindustrien på land som har størst problemer med å skaffe arbeidskraft. Rekrutteringsproblemer er imidlertid ikke noe nytt for denne delen av næringen, men har tidligere vært sterkest i Finnmark. Problemet sprer seg nå til bedrifter lenger sør, og har sammenheng med at flere kystkommuner opplever utflytting.

Innføring av Reform 94 i videregående skole påvirker rekrutteringen av arbeidskraft til fiskein­dustrien. All ungdom har lovfestet rett til videregående utdanning, og over 95 prosent av ungdommene benytter denne muligheten. Næringslivet kan dermed ikke lenger hente inn ungdommer rett fra grunnskolen. Den videregående utdannelse de velger blir viktig for hvilket yrke de får senere. For marin næringsmiddelproduksjon betyr det at man må sikre at et tilstrekkelig antall elever søker fiskerifaglig utdanning. I 1997 var det 269 søkere til VK I fiskerifag (akvakultur, fiske og fangst, fiskeindustri og fiskehandlerfaget). Dette var så få at mange av de eksisterende klassene står i fare for å bli lagt ned. Dette er uheldig i en situasjon der det er viktig å beholde eksisterende kompetansemiljø langs kysten.

Større lønnsomhet vil ha betydning for rekrut­tering til næringen. For å sikre god rekruttering må det legges til rette for langsiktig planlegging av produksjonen og dermed stabile arbeidsplasser. En viktig faktor for rekruttering til flåten er at det tas tilstrekkelig hensyn til arbeidsmiljøet ved utformingen av fartøyene. Det er en viktig oppgave å formidle til ungdommen at næringen byr på interessante og varierte utfordringer, både nasjonalt og internasjonalt, at den har behov for variert kompetanse og tilbyr, sist men ikke minst, gode utviklings- og karrieremuligheter.

8.4.3 Kvinnerettede tiltak

Fiskerinæringen vil i fremtiden være avhengig av et mangfold av kompetanse og erfaringer for å være konkurransedyktig. De fleste unge kvinner i dagens samfunn tar formell utdanning. Det er imidlertid relativt få kvinner som velger utdanning innenfor fiskerirelaterte områder. Det er et mål å få kvinner til å se yrkes­muligheter i alle ledd i fiskerinæringen.

Lederposisjoner i fiskerinæringen innehas i stor grad av menn, mens en stor andel av kvinnene i næringen er ansatt i produksjonen. Arbeidet for mange av disse kvinnene er ensidig, gir lav lønn og har lav status. Det er et mål å få flere kvinner inn i ledende stillinger i fiskerinæringen, og å gjøre arbeidsplassene mer varierte og interessante på alle nivåer. Det er også en utfordring å få kvinner inn i stillinger i næringen som de ikke har tradisjon for å ha.

Mange kvinner i dagens fiskeindustri etterspør et bedre utdanningsopplegg. En slik gruppe er kvinner med fagbrev som ønsker å utdanne seg videre. Som del av arbeidet med etterutdanningsreformen må det utarbeides tiltak for formell etterutdanning. Nyere kommunikasjonsformer basert på informasjonsteknologi er nødvendig i en desentralisert utdanning. I mange tilfeller vil det også være en forutsetning å få i gang grunnleggende dataopplæring for at så mange kvinner som mulig skal kunne delta i framtidens yrker og undervisningsformer.

Det blir viktig å motivere bedrifter og bransjeorganisasjoner til at kvinner får tilbud om opplæring og videre utdanning på arbeidsplassen. Bransje- og led­elsesutviklingsprogrammer bør gis en kvinneprofil. Utdanningstilbudet må videre legges til rette for videre- og etterutdanning for kvinner. Overfor skolesystemet må det arbeides aktivt for å synliggjøre utdannings- og karrieremuligheter i fiskerinæringen.

Det er viktig å hjelpe fram prosjektideer fra kvinner, blant annet gjennom nettverkskreditt- og stipendordninger for etablerere. Det er av særlig betydning at kvinner som er etablerere får den nødvendige fagkompetanse knytta til økonomi og markedsføring. Å gjøre lokalsamfunnene langs kysten attraktive for kvinner innebærer også å legge forholdene til rette for at begge i en husholdning kan finne interessante sysselsettingsmuligheter, samt å kunne tilby et variert kultur- og servicetilbud for befolkningen der.

Kvinnerettede tiltak blir finansiert dels direkte over Fiskeridepartementets budsjett, dels over SNDs virkemidler. Kvinnerettede tiltak har fått status som et satsingsområde i (SND).