Utslippsforpliktelser

Kyotoprotokollens utslippsforpliktelser omfatter de seks viktigste typene klimagasser: karbondioksid (CO₂ ), metan (CH₄ ), lystgass (N₂ O), hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF₆ ). Gassene ses under ett og veies med bruk av FNs klimapanels (IPCCs) verdier for globalt oppvarmingspotensiale (GWP), jf. kapittel 5.1. Det enkelte landet vil dermed selv kunne velge overfor hvilke gasser og på hvilken måte det vil gjennomføre utslippsbegrensende tiltak.

Kyotoprotokollens mål er å redusere industrilandenes samlede utslipp av de seks gassene til minst 5 prosent under 1990-nivå i en femårs forpliktelsesperiode som går fra år 2008 til 2012. Utslippsforpliktelsene beregnes som et gjennomsnitt av årlige utslipp i forpliktelsesperioden. På denne måten vil kortsiktige svingninger, for eksempel i temperatur eller nedbør, få mindre betydning for parters oppfyllelse av utslippsforpliktelsene.

Forpliktelsene om utslippsbegrensinger varierer fra -8 prosent til +10 prosent i forhold til utslippene i 1990. EU (som ved ratifikasjon vil reduksjonsforpliktelsene mellom medlemslandene), Sveits og flere sentral- og østeuropeiske stater skal redusere utslippene med 8 prosent, USA skal redusere med 7 prosent, Canada, Japan, Ungarn og Polen med 6 prosent. Russland, Ukraina, og New Zealand skal stabilisere sine utslipp (0 prosent). Tre land kan få øke sine utslipp: Norge med 1 prosent, Australia med 8 prosent, og Island med 10 prosent. Samlet tilsvarer disse utslippsforpliktelsene rundt 5,2 prosent reduksjon i industrilandenes utslipp av de regulerte klimagassene for forpliktelsesperioden 2008 til 2012.

Industrilandene skal, enkeltvis eller i fellesskap, sørge for at deres samlede menneskeskapte CO₂ -ekvivalente utslipp av klimagassene ikke overstiger de angitte utslippsnivåene. Hvert av industrilandene skal imidlertid i tillegg ha demonstrert klar fremgang i å oppnå sine forpliktelser under Kyotoprotokollen innen år 2005.

Protokollen legger til grunn at netto-endringer i klimagassutslipp, dvs. utslipp minus opptak av klimagasser, skal anvendes for å nå utslippsforpliktelsene. Definisjonen av opptak er imidlertid avgrenset til «direkte menneskeskapte arealbruksendringer og skogaktiviteter, begrenset til nyplanting, gjenplanting og avskoging siden 1990». Opptak skal videre beregnes i form av «beviselige endringer i lager av klimagasser i hver forpliktelsesperiode».

Det skal arbeides videre med konkretisering og regler for hvordan netto-endringer skal beregnes. For å muliggjøre beregninger av endringer i lager av klimagasser, skal hvert enkelt industriland fremskaffe data for størrelsen på sitt lager i 1990. Protokollen uttrykker at Partsmøtet på sin første sesjon, eller så tidlig som mulig etter dette, skal etablere system, regler og retningslinjer for hvilke aktiviteter som skal legges til eller trekkes fra i industrilandenes utslippsberegninger og hvordan dette skal gjøres. Partene ba FNs klimapanel (IPCC) om å utarbeide en spesialrapport om opptak av klimagasser som grunnlag for de videre drøftelsene. Spesialrapporten forelå våren 2000, og er et viktig faglig grunnlag for videre policy-beslutninger om binding i skog.

Protokollen gir ytterligere retningslinjer for hvordan utslipp i en forpliktelsesperiode skal beregnes. Blant annet er det åpnet for en «spareadgang» for industriland. Industrilandene kan overføre oppsparte utslippstillatelser (dvs. utslippsreduksjoner som er større enn forpliktelsene under protokollen) til fremtidige forpliktelsesperioder. Dette kan for eksempel oppnås gjennom å realisere et utslippsnivå nasjonalt som er lavere enn forpliktelsene under protokollen, eller gjennom å erverve et større antall kvoter enn det landet trenger.

Tiltak og virkemidler

Kyotoprotokollen forplikter industrilandene til å iverksette og/eller videreutvikle tiltak og virkemidler innen områder som energieffektivisering, økt opptak av klimagasser, bærekraftig landbruk, forskning og utvikling av fornybare energikilder, CO₂ -deponering og miljøvennlig teknologi, reduksjon eller utfasing av subsidier og incentiver som motvirker Konvensjonens mål, sektorreformer, tiltak innen transportsektoren, samt begrensning og/eller reduksjon i utslipp av metan fra avfalls- og energisektoren. Slike tiltak og virkemidler skal imidlertid kunne tilpasses den enkelte parts nasjonale forhold. Dette innebærer at alle parter står fritt i valget av virkemidler. Partsmøtet vil senere kunne vurdere behovet for å koordinere tiltak og virkemidler mellom partene. Protokollen inneholder også en generell henvisning til at alle land skal gjennomføre virkemidler og tiltak for å oppfylle Klimakonvensjonen.

Oppfyllelse av forpliktelsene i fellesskap («bobler»)

Industrilandene vil i følge Kyotoprotokollen kunne oppfylle utslippsforpliktelsene i fellesskap gjennom etablering av egne avtaler, eller såkalte «bobler». Dette innebærer at EU-landene, og andre land som måtte være interessert i det, tillates å etablere samarbeidsordninger der utslippsforpliktelsene omfordeles slik partene blir enige om. Dette kan ses på som en form for kvotehandel. Det skal fremkomme av avtalen hvordan forpliktelsene fordeles til hver av partene, og samlet forpliktelse for avtalepartene skal ikke være høyere enn partenes samlede forpliktelse under protokollen.

Avtalen skal rapporteres sammen med partenes ratifikasjonsbekreftelse og skal gjelde ut perioden 2008–2012; dvs. at de kan ikke komme i ettertid og påpeke at de vil oppfylle forpliktelsen i fellesskap. Skulle partene i en slik avtale ikke oppnå sitt samlede nivå på utslippsreduksjoner, skal hver enkelt part være ansvarlig for sitt eget utslippsnivå slik dette fremkommer av avtalen. Hvis parter opptrer i fellesskap innenfor rammen av en regional organisasjon for økonomisk integrasjon (som for eksempel EU), skal eventuelle endringer i sammensettingen av organisasjonen ikke endre eksisterende forpliktelser under protokollen.

Handel med utslippskvoter

Parter som har påtatt seg utslippsforpliktelser, tillates å delta i «kvotehandel» for å oppfylle deler av utslippsforpliktelsene sine, dvs. som et tillegg til innenlandske tiltak. Kvotehandel i henhold til Kyotoprotokollens bestemmelser kan i prinsippet finne sted når protokollen har trådt i kraft. Formelt gjøres dette ved at en part overfører deler av sin tildelte mengde utslipp i henhold til forpliktelsen («Assigned Amount Units» = AAUer) til en annen. Kvotehandel kan gi fleksibilitet til å velge mest mulig kostnadseffektive tiltak. Selv om Kyotoprotokollen åpner for kvotehandel, gjenstår det en nærmere utforming av et internasjonalt kvotehandelssystem. Konvensjonens Partskonferanse skal utforme regler og retningslinjer for deltakelse i kvotehandel, særlig med hensyn til verifikasjon, rapportering og ansvarliggjøring.

Felles gjennomføring

Protokollen åpner for bruk av «felles gjennomføring» mellom industriland. Dette betyr at industriland kan overføre til, eller motta fra, andre industriland såkalte «utslippsreduksjonsenheter» («Emissions Reductions Units» = ERUer), som så kan avregnes i forhold til deres utslippsforpliktelser. Slike utslippsreduksjonsenheter etableres gjennom samarbeidsprosjekter som fører til reduksjoner i menneskeskapte utslipp eller økt menneskeskapt opptak av klimagasser. Overføringen av ERUer kan i prinsippet først skje etter at utslippsreduksjoner fra prosjektene har funnet sted; dvs. at dette neppe kan gjøres før tidligst fra 2009. Imidlertid kan partene også her gjøre bilaterale avtaler på forhånd. Det enkelt lands myndigheter kan gi autorisasjon til offentlige eller private enheter til å delta i aktiviteter under felles gjennomføring. Bedrifter i industriland vil altså kunne inngå i miljørettede samarbeidsprosjekter til gjensidig nytte. Bedriftene som investerer, vil dermed kunne redusere klimagassutslipp til lavere kostnader enn hva de kunne gjort hjemme, mens mottakerlandet vil kunne motta hjelp og teknologi som bidrar til reduksjoner i utslipp som ellers ikke ville forekommet.

Følgende kriterier gjelder for slikt samarbeid:

• Prosjektet skal være godkjent av de involverte partene,

• Prosjektet skal gi reduksjoner i utslipp eller økt opptak som kommer i tillegg til hva som ellers ville skjedd,

• En part skal ikke kunne tilegne seg utslippsreduksjonsenheter hvis parten ikke overholder forpliktelsene om metodikk og rapportering, og

• Tilegnelsen av utslippsreduksjonsenheter skal komme i tillegg til innenlandske tiltak.

Ytterligere retningslinjer for slike aktiviteter, inkludert hvordan verifisering og rapportering skal foregå, kan fastlegges i det første Partsmøtet etter at Kyotoprotokollen har trådt i kraft, eller tidligst mulig etter dette.

Den grønne utviklingsmekanismen

Kyotoprotokollen åpner også for prosjektsamarbeid, eller felles gjennomføring, mellom industriland og utviklingsland gjennom den såkalte «grønne utviklingsmekanismen». Mekanismens formål er å bistå utviklingsland i å oppnå bærekraftig utvikling og bidra til oppnåelse av Klimakonvensjonens målsetting, samt å bidra til industrilands oppfyllelse av sine utslippsforpliktelser. Industriland vil kunne anvende «sertifiserte utslippsreduksjoner» (Certified Emissions Reductions = CERer) fra prosjekter i utviklingsland til å bidra til overholdelse av deler av deres utslippsforpliktelser.

Den grønne utviklingsmekanismen underlegges Partsmøtet, og skal overvåkes av et eget styre. Styringen av prosjektsamarbeid under denne mekanismen vil derfor kunne bli mer sentralisert enn under felles gjennomføring mellom industriland. Hvert prosjekts utslippsreduksjoner skal sertifiseres på grunnlag av frivillig deltakelse fra involverte parter, målbar og langsiktig nyttevirkning i forhold til å motvirke klimaendringer, og at utslippsreduksjonene kommer i tillegg til hva som ville skjedd i fravær av prosjektene.

I likhet med bestemmelsene for felles gjennomføring mellom industriland sier Kyotoprotokollen eksplisitt at deltakelse under den grønne utviklingsmekanismen kan omfatte private og/eller offentlige enheter. Deltakelsen er underlagt rettledning fra den grønne utviklingsmekanismens styre. Den finansielle og teknologiske overføringen som følger med slikt prosjektsamarbeid vil dermed kunne bidra til begrenset utslippsvekst og en mer bærekraftig utvikling i utviklingslandene.

For å sikre full åpenhet, effektivitet og ansvarliggjøring, vil system og prosedyrer for uavhengig prosjektovervåking og verifisering bli utarbeidet av det første Partsmøtet etter at Kyotoprotokollen har trådt i kraft. En andel av provenyet fra sertifiserte prosjekter skal anvendes til å dekke administrative utgifter for den grønne utviklingsmekanismen og til tilpasningstiltak i utviklingsland som er særlig sårbare overfor virkninger av klimaendringer.

Sertifiserte utslippsreduksjoner oppnådd fra år 2000 kan anvendes til å oppnå overholdelse av forpliktelsene i perioden 2008–2012. Dette innebærer at bedrifter i industrilandene vil kunne dra nytte av prosjekter igangsatt på et tidlig stadium.

Det er en rekke prinsipielle og institusjonelle spørsmål som må avklares før den grønne utviklingsmekanismen kan bli fullt operativ.

Ikrafttredelse og reforhandlinger av Kyotoprotokollen

Kyotoprotokollen ble lagt frem til undertegning i FNs hovedkvarter i New York i perioden 16. mars 1998 til 15. mars 1999, og 84 land undertegnet den. Norge undertegnet Kyotoprotokollen 29. april 1998. Etter undertegning må avtalen ratifiseres av det enkelte lands politiske myndigheter. Dette krever at Stortinget blir forelagt en egen stortingsproposisjon om samtykke til ratifikasjon av Kyotoprotokollen. Protokollen trer i kraft nitti dager etter at minst 55 parter til Klimakonvensjonen, herunder industrilandsparter som sto for minst 55 prosent av industrilandenes totale CO₂ -utslipp i 1990, har ratifisert protokollen. Pr. 9. mai 2001 har kun 34 land ratifisert den, inkludert Romania, som foreløpig er det eneste landet med utslippsforpliktelser som har ratifisert. Dette innebærer at ikrafttredelse nå kun er avhengig av industrilandenes ratifikasjon.

Det ligger for øvrig innebygd mekanismer i Kyotoprotokollen som skal sikre en jevnlig oppfølging og gjennomgang av tilstrekkeligheten i forpliktelsene, og at partene kommer frem til enighet om forpliktelser for perioder etter 2008–2012. Partsmøtet skal periodisk gjennomgå Kyotoprotokollen i lys av den beste tilgjengelige vitenskapelige informasjonen, relevant teknisk, samfunnsmessig og økonomisk informasjon, samt vurderinger av klimaendringer og virkninger av disse. Den første gjennomgangen skal finne sted på Partsmøtets andre sesjon, med videre gjennomganger med jevnlige intervaller. Partsmøtet skal dessuten igangsette arbeidet med utarbeidelsen av utslippsforpliktelser for perioder etter 2008–2012 senest syv år før utløpet av første forpliktelsesperiode, dvs. senest i 2005.