3 Utviklingen i primærproduksjonen

3.1 Innledning

Det vises til St.meld. nr. 19 (1999-2000) og Stortingets behandling av denne i Innst. S. nr. 167 (1999-2000). I meldingen legges det vekt på behovet for å videreutvikle dokumentasjonen av utviklingen i primærproduksjonen samt forenkling av resultatkontrollen. Resultatrapporteringen bygger på løpende statistikk over utviklingen på de ulike områder, blant annet tallmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket. Det vil ikke være mulig å avlese virkningene av den løpende politikken i utviklingen fra år til år, og virkningene av betydelige endringer i virkemiddelbruken vil først vise seg over tid. Ved vurderingen av tallmaterialet må dette tas hensyn til.

3.2 Arealutviklingen

Siden 1990 har totalt jordbruksareal i drift økt med ca. 4 pst.. Økningen i jordbruksareal er størst i de mest husdyrtette områdene. Økningen har funnet sted til tross for relativt liten nydyrking det siste 10-året og en omdisponering av dyrket jord til andre formål som i St.meld. nr. 19 (1999-2000) er anslått til 18 000 dekar pr. år. Arealet av fulldyrket jord er redusert igjen de seneste årene, men på grunn av en sterk økning i arealet av ikke-fulldyrket jord viser det totale jordbruksarealet en fortsatt økning. Økningen i arealet av ikke-fulldyrket jord har på 90-tallet vært såpass sterk at det har nærmet seg nivået i 1969. Åkerarealet økte fram til starten på 90-tallet, men er redusert med 10 pst. siden 1990. Kornarealene er redusert fra 1990 til 2000, men tallene viser at denne utviklingen snudde i 1998. Fra og med 1998 øker kornarealene igjen. Hvetearealet har økt med 200 000 dekar (42 pst.) fra 1990 til 2000.

Engarealet har på 90-tallet økt på bekostning av kornareal også i typiske kornfylker. Den registrerte økningen i engarealet på 90-tallet har flatet ut etter 1997. Utviklingen i engarealet skyldes trolig flere forhold. Tilskuddssatsene i, og regelverket for, areal- og kulturlandskapstilskuddet har økt på 90-tallet. Dette har bidratt til økt lønnsomhet i bruken av marginalt areal. Kravet til areal for spredning av husdyrgjødsel og økning i kjøttproduksjonen, særlig tidlig på 90-tallet, har trukket i samme retning. De siste årene har særlig redusert melkeproduksjonen bidratt til å redusere arealbehovet. Budsjettnemndas materiale tyder på at det totale eng- og beitearealet holdes oppe, men at det drives mer ekstensivt.

3.3 Bruksutviklingen

Totalt antall bruk i drift har gått ned fra 96 300 til 67 200 (30 pst.) i perioden fra 1990 til 2000. Den årlige relative nedgangen i antall bruk i drift har vært større på 90-tallet enn på 80-tallet i alle landsdeler. På 1980-tallet og i begynnelsen av 1990-tallet var nedgangen i brukstallet i første rekke knyttet til de minste brukene, men for perioden fra 1990-2000 går også antall driftsenheter i størrelsesgruppen 100-200 dekar ned. Antallet bruk over 200 dekar øker i hele perioden. Gjennomsnittsarealet pr. bruk øker gjennom hele perioden fra 1990 og var på 155 dekar i 2000. Dette har sammenheng med at antall driftsenheter avtar. Samtidig øker utleid areal og leid areal pr. driftsenhet. I 2000 hadde knapt halvparten (32 000) av tilskuddssøkerne leiejord og ca. 2,5 mill. dekar var leid areal.

Bruk med melkeproduksjon

Antall driftsenheter med melkekyr er redusert med 26 pst. fra 1989-2000. Antall besetninger er redusert mest i de minste størrelsesgruppene. Det var i 2000 registrert 20 700 bruk med melkeproduksjon, med gjennomsnittlig 14,4 kyr pr. bruk.

De siste årene har etableringen av samdrifter i melkeproduksjon økt betydelig. Tall fra Statens landbruksforvaltning viser at det i 2000 var 1 138 bruk i til sammen 529 samdrifter, mot 146 samdrifter i 1995. Pr. mars 2001 er det registrert knapt 640 samdrifter. Av disse har 16 mer enn 3 deltagere.

3.4 Geografisk utvikling

Den relative fordelingen av bruk mellom landsdelene har vært stabil i perioden 1990-2000. Distriktene holder oppe sin del av den totale produksjonen. 42 pst. av brukene er lokalisert på Østlandet og 9 pst. i Nord-Norge, Agder/Rogaland og Trøndelag har hver 13 pst. av brukene, mens 23 pst. av brukene er lokalisert på Vestlandet. Videre er det en liten forskjell mellom regionene når det gjelder utviklingen i størrelsen på bruk.

Jordbruksareal i drift har hatt en økning i alle landsdeler. Østlandet har hatt den laveste arealøkningen. De siste årene har Agder/Rogaland og Nord-Norge hatt den største relative økningen i arealet. Andelen fulldyrket jord avtar i alle landsdeler.

Fordelingen av de viktigste landbruksproduktene har også vært stabil mellom landsdeler de siste ti årene. Melkeproduksjonen har gått ned i alle landsdeler. Storfe- og svinekjøtt har med få unntak økt gjennom hele perioden i alle landsdeler. Kjøttproduksjonen er størst på Østlandet. Produksjon av sau- og lammekjøtt har endret seg lite. Svinekjøttproduksjonen har økt i alle regioner med unntak av Vestlandet, men relativt mest i Nord-Norge. Både Nord-Norge og Østlandet har økt sin andel av den totale produksjonen av svinekjøtt. Fjørfekjøttproduksjonen har økt i alle regioner med unntak av Nord-Norge. Det har imidlertid skjedd en betydelig vridning i den geografiske fordelingen av fjørfekjøttproduksjonen. Trøndelag har økt sin andel av produksjonen betydelig, mens andelen er redusert i Agder og Rogaland og på Østlandet. Nord-Norge har økt sin andel av totalproduksjonen for de fleste produksjoner, mens de har hatt den største nedgangen i antall bruk i drift. Dette viser at strukturendringen i retning av større bruk har gått raskest i Nord-Norge.

I følge SSBs jordbrukstelling for 1999 var det 29 000 driftsenheter som hadde landbrukstilknyttet tilleggsnæring, utenom skogbruk. Disse var fordelt med 13 400 på Østlandet, 3 600 i Agder/Rogaland, 5 400 på Vestlandet 4 500 i Trøndelag og 2 200 i Nord-Norge.

3.4.1 Bygdeutviklingsmidlene

Bygdeutviklingsmidlene (BU-midlene) skal bidra til å fremme lønnsom næringsutvikling på bygdene innen og i tilknytning til landbruket. Fra og med 2000 er forvaltningen av de fylkesvise BU-midlene delt mellom Fylkesmannen og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). For 2000 fikk fylkene til sammen tildelt 583 mill. kr i BU-midler. Dette fordelte seg på 80 mill. kr i tilretteleggende midler og 40 mill. kr til grøfting, forvaltet av Fylkesmannen og 463 mill. kr i bedriftsrettede midler forvaltet av SND, herav 240 mill. kr til investeringsstøtte i tradisjonelt jord- og hagebruk.

Rapport 2000

SND har laget rapporten «Fylkenes bruk av bygdeutviklingsmidler 2000». I 2000 er det kommet inn 3 511 søknader om bedriftsrettede midler til SND. 14 pst. av disse søknadene fikk avslag, men en del søknader blir stoppet før de blir registrert som avslag slik at avslagsprosenten i realiteten er noe høyere. Fylkesmannen har i 2000 innvilget BU-midler til 4 191 tiltak, der grøftingstiltak utgjør 75 pst.. Tabell 3.2 viser fordelingen av midler og tiltak på de ulike formål og hvor stor andel av tiltakene som er kvinnetiltak. Ser en bort fra endringer i ordningen er antall tiltak på samme nivå som i 1999.

Av de 1 265 bedriftsrettede tiltakene utenom tradisjonelt landbruk er 526 registrert som kvinnetiltak. Dette utgjør 42 pst., en klar oppgang fra 1999. Av disse midlene har kvinnelige søkere mottatt 39 pst., en økning fra 22 pst. i 1999. 18 pst. av midlene til investeringer i tradisjonelt jord- og hagebruk har gått til kvinner. Fylkene Finnmark og Vest-Agder representerer ytterpunktene med tanke på registrerte kvinnetiltak i 2000 med henholdsvis 20 pst. og 54 pst. av tiltakene.

Tiltak som fører til at flere næringsutøvere samarbeider er et av resultatmålene. Det er i 2000 en klar tilbakegang i antall samarbeidstiltak i forhold til i 1999. Dette gjelder både maskinsamarbeid og andre samarbeidsformer. Rapporten viser at 67 pst. av BU-midlene gikk til tiltak i kommuner innenfor det distriktspolitiske virkeområdet i 2000. I 1999 var andelen 68 pst.. Av midlene til tradisjonelt landbruk er tildelingen til kommuner med distriktspolitisk status 74 pst.. I 1999 var tilsvarende andel 70 pst.

Investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. I 2000 fikk 1 222 søkere innvilget tilskudd/investeringslån til tradisjonelt husdyrhold, mot 1 904 i 1999. I 244 saker (20 pst. av sakene) førte investeringene til økt produksjonsomfang. 55 av de 244 medførte økninger til produksjonsomfang over 2 årsverk.

Utrednings- og tilretteleggingstiltak, som forvaltes av Fylkesmannen, omfatter tiltak som mobilisering, infrastruktur, lokalsamfunnstiltak, strukturtiltak, overrislingstiltak og utredninger. Denne tiltaksgruppen er vesentlig i forhold til ungdoms- og rekrutteringstiltak.

De sentrale BU-midlene nyttes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Midlene nyttes i hovedsak til kunnskapsutviklingsprosjekter innen næringsutvikling. Et av prosjektene er markedssamarbeidet mellom landbruket og Norges Turistråd som har pågått siden 1991. Formålet med samarbeidet er å bygge opp under den natur- og kulturbaserte reiselivsnæringen og bidra til å øke lønnsomheten i småskala reiselivsbedrifter i bygdene. Markedssamarbeidet er evaluert, omorganisert og videreføres nå i tråd med tilrådingene i evalueringen for perioden 2000-2005. I 2000 ble det brukt 6,5 mill. kr fra sentrale BU-midler til samarbeidet. Rammen for de sentrale BU-midlene var i 2000 på 50 mill. kr. Av denne rammen var 11,5 mill. kr avsatt til særskilte formål gjennom jordbruksoppgjøret. Av de 50 mill. kr ble 4,8 mill. kr brukt på nasjonale pilotprosjekter, 9,1 mill. kr er brukt på nasjonale FoU-prosjekter, 24,9 mill. kr på nasjonale referanseprosjekter og 3,8 mill. kr på regionale/fylkesovergripende prosjekter.

3.5 Utviklingen i sysselsettingen i jordbruket

I 1999 stod jordbruket (inkl. jakt og viltstell) i følge Statistisk Sentralbyrå for 1,0 pst. av BNP, mens det sto for 2,8 pst. i 1980. Jordbruket sto for 4,7 pst. av samlet sysselsetting i 1999, målt som utførte timeverk. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.3 viser at det de siste 10 år har vært en nedgang i sysselsettingen i jordbruket og også i antall bruk i drift. Det er en forholdsvis sterk nedgang i arbeidsforbruket fra 1995 til 2000 med 14,9 pst., etter en nedgang på 9,5 pst. fra 1990 til 1995. Tallene viser også en sterk nedgang på 4,6 pst. fra 1999 til 2000, mot 2,6 pst. i gjennomsnitt på 90-tallet. Det er usikkerhet knyttet til registreringene av arbeidsforbruk.

Den lavere reduksjonen i arbeidsforbruket på første halvdel av 90-tallet kan ha sammenheng med en betydelig økning i kjøttproduksjonen og andelen bruk med husdyr tidlig på 90-tallet. Denne utviklingen er endret. Den forsterkede nedgangen i arbeidsforbruket fra 1999 til 2000 er blant annet resultat av at den arbeidskrevende melkesektoren blir mindre etter oppkjøp av melkekvoter de siste årene, særlig i 2000, jf. kap. 3.9. I tillegg er utviklingen også påvirket av et stramt arbeidsmarked og inntektsmuligheter utenom brukene.

I mange små kommuner betyr landbruksrelatert sysselsetting mye. Tabellen under viser endring i sysselsettingen i landbruket fra 1996-1999 inndelt etter sentralitet, i følge SSBs regionaldatabase. Landbruk omfatter jordbruk, jakt, viltstell, skogbruk og tjenester tilknyttet skogbruket, samt uspesifisert primærnæring.

Både målt som andel av sysselsettingen og målt som utvikling i landbruket, har nedgangen vært størst i periferikommuner. Det er kommuner på Østlandet med relativt stor landbrukssysselsetting, som har hatt størst nedgang i sysselsettingen, med en gjennomsnittlig nedgang i andel på 1,9 prosent. Periferikommuner i Nord-Norge har til sammenlikning bare hatt en nedgang i andel av sysselsettingen på 0,1 prosent i perioden.

3.6 Likestilling og rekruttering

3.6.1 Likestilling

I St.meld. nr. 19 (1999-2000) er det et mål at kvinner og menn skal ha reell frihet og like reelle muligheter til å eie landbrukseiendommer og til å drive aktivt i tradisjonell produksjon og i nye næringer innen og i tilknytning til landbruket.

Rapporteringssystem som skal måle utviklingen når det gjelder likestilling i landbrukssektoren er utviklet i samarbeid med næringens organisasjoner. Rapporteringssystemet baserer seg på indikatorene andel landbrukseiendommer som overdras til kvinner, andel kvinner som søker produksjonstilskudd, andel kvinnelige medlemmer i råd og organisasjoner, andel årsverk i landbruket utført av kvinner, og andel kvinner sysselsatt ved hjelp av BU-midler.

I tiårene etter 1970 har andelen av kvinner som har overtatt gårdsbruk med odel, økt i alle landsdeler. Kvinner ble nye eiere ved 23 pst. av eierskiftene i gjennomsnitt for hele landet, flest i Nord-Norge og færrest på Vestlandet, i perioden 1995 til 1999. I perioden 1990 - 1994 var andelen kvinner som overtok gårdsbruk med odel 17 pst. Relativt flere kvinner overtar små gårdsbruk enn store.

Det ble utført 79 700 årsverk i jordbruket i 1999. Kvinner sto for en firedel av arbeidsinnsatsen, eller i alt 20 000 årsverk. Kvinneandelen er nokså lik i alle landsdeler, men lavere i Trøndelag og litt høyere i Nord-Norge. Nedgangen i arbeidsinnsatsen i jordbruket har gjennom flere år vært større for kvinner enn for menn.

Også for personer tilknyttet jordbruket har menn høyere inntekter enn kvinner. Menn henter også større andel fra primærnæringene enn det kvinner gjør. For kvinner betyr inntekter utenfor garden mye, og de henter mye av sin inntekt fra lønnsarbeid og en meget liten andel fra annen næring. Det er langt flere kvinner som er knyttet til jordbruket enn de som har sin arbeidsplass og yrke i næringa. Dette fordi kvinner har gården som bosted, uavhengig av eget yrke, dersom de er gift eller samboende med en gårdbruker.

Kvinner er en målgruppe for bygdeutviklingsmidlene. Til sammen forventet søkerne i 1999 en økning i sysselsetting på vel 900 årsverk hvorav 470 eller 51 pst. for kvinner. SND forvalter fra 2000 også de bedriftsrettede BU-midlene. I 2000 gikk 39 pst. av de fylkesvise BU-midlene til kvinner. Til sammenligning gikk kun 1 pst. av SNDs distriktsrettede lånemidler og 8 pst. av tilskuddene til distriktsutvikling til kvinner i 1999.

3.6.2 Rekruttering

Rekruttering og likestilling er nært knyttet til hverandre. I St.meld. nr. 19 (1999-2000) er rekruttering til landbruket framhevet som en forutsetning for å nå de politiske mål om et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet.

Undersøkelser tyder på at rekrutteringen varierer mellom landsdelene. En undersøkelse fra Hordaland viser at økonomiske forhold ikke nødvendigvis er hovedårsaken til at ungdom kan se på landbruket som lite tiltrekkende. Manglende interesse for landbruk og negative holdninger hos foreldre, hos venner og i storsamfunnet kan være minst like viktige forklaringsfaktorer. Bortsett fra for Hordaland har vi i dag ingen undersøkelser fra andre landsdeler som går dypere inn i rekrutteringsproblematikken.

I 1998 var gjennomsnittsalderen på nye brukere 38 år, 35 år for menn og 42 år for kvinner. Andelen brukere som har landbruksutdanning har økt fra 1979 til 1999 for både menn og kvinner. I 1999 var det en firedel som hadde landbruksutdanning, 38 pst. av de mannlige brukerne og 9 pst. av kvinnene. Trøndelag har den høyeste andelen og Vestlandet har den laveste. Både for menn og kvinner er andelen med landbruksutdanning sterkt økende med størrelsen på produksjonen, og det er høy grad av utdanning både i melkeproduksjon og kornproduksjon, særlig på de største gardsbrukene.

En undersøkelse gjort av Landbruksdepartementet i 1999 viser at gode velferdsordninger er viktig for rekrutteringen til landbruket.

Praktikantordningen i landbruket er styrket. Dette arbeidet blir nå fulgt opp av SLF (Statens landbruksforvaltning). Det skal blant annet satses på markedsføring av den styrkede ordningen overfor potensielle verter og praktikanter.

Landbruksdepartementet vil ta initiativ til at det i samarbeid med næringens organisasjoner utarbeides et rapporteringssystem slik at utviklingen når det gjelder rekrutteringen til landbruket kan dokumenteres bedre. Rapporteringssystemet skal bl.a. baseres på indikatorer som gjennomsnittsalder på bruker, gjennomsnittsalder ved overtakelse av gård, holdninger til å benytte seg av sin odelsrett, endringer i driftsform ved overtakelse, omsetning av landbrukseiendommer uten odel, utdanning hos de som overtar/kjøper og driver gård, gjennomsnittsalder for pensjonering m.m.

3.7 Miljø

Landbruksdepartementet la i forbindelse med statsbudsjettet for 2001 fram en Miljøhandlingsplan for landbrukssektoren. Miljøhandlingsplanen inngår i Regjeringens arbeid med å utarbeide tilsvarende planer i alle sektorer. Slike planer skal blant annet inngå som et grunnlag for en årlig rapport til Stortinget om regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand. Dette vil være et viktig dokument i forhold til miljøsatsinger i landbruket i tiden framover.

3.7.1 Miljøprogram og miljøplan

Det er utarbeidet et opplegg for miljøprogram med miljøplan som prøves ut blant bønder i fylkene Østfold/Akershus og Oppland i 2001. Erfaringer fra utprøvingen skal bidra til utforming av et nasjonalt miljøprogram som er planlagt innført i 2003.

Kravene i miljøplanen skal knyttes til de juridiske og økonomiske virkemidlene i miljøprogrammet. Det er utarbeidet omfattende veiledning og informasjonsmateriell i tilknytning til gjennomføringen.

3.7.2 Overvåking, lokal satsing og informasjon

Det er viktig å opparbeide god kunnskap om økologiske prosesser, miljøtilstand og om effekter og tiltak for best mulig virkemiddelutforming. Jordsmonnsovervåkingsprogrammet (JOVÅ) er viktig for å utvikle denne typen kunnskap i forhold til næringssaltavrenning og plantevernmidler. I Kulturlandskapsoveråkingsprogrammet (3Q) foreligger status for arealstruktur, biologisk mangfold, kulturminner og tilgjengelighet for 10 fylker. Det jobbes videre med å utvikle kunnskap og kompetanse for å gi sikre tilbakemeldinger på landskapsutviklingen og på effekten av tiltak.

Programmet for økt omsetning av produkter basert på våtorganisk avfall og slam (ORIO) startet opp høsten 2000. Programmet er etablert av Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet sammen med ulike organisasjoner i tilknytning til jordbruket og avfallsbransjen. Det er lagt opp til en finansiering med 2/3 fra miljøvernsektorene og 1/3 fra landbrukssektoren. I 2000 ble aktivitetene i sin helhet finansiert over Miljøverndepartementets budsjett med 1,6 mill. kroner. For 2001 bevilger Landbruksdepartementet 2,5 mill. kroner og Miljøverndepartementet 4,4 mill. kroner til dette programmet.

Miljø- og ressursvernmidlene har bl.a. gått til oppfølging av nasjonal plan og handlingsplaner for genressurser. Disse tiltakene innebærer at det opprettes to nye genressursutvalg, for hhv. kulturplanter og skogstrær, i løpet av første halvår i 2001. I tillegg videreføres genressursutvalget for husdyr. Et nasjonalt genressursråd er etablert. Landbruksmuseet gjør en viktig jobb i denne sammenhengen.

3.7.3 Miljøvennlige driftsformer

Tabell 3.5 gir en oversikt over innsatsen i 2000 for å fremme miljøvennlige driftsformer. Norges utslipp av nitrogen og fosfor til sårbart område i Nordsjøen var i 1996/97 redusert med henholdsvis 19 pst. og 26 pst. i forhold til 1985. I forbindelse med rapportering til Ministerkonferansen i Bergen 2002 om Nordsjøen blir det utarbeidet en oppdatering av beregningsparametre og beregningssystem for næringssaltavrenning. Departementet antar at utslippene av næringsalter til Nordsjøen er redusert på bakgrunn av økt oppslutning om flere miljøordninger. Dette er spesielt knyttet til oppslutningen om endret jordarbeiding og fangvekster, men også tiltak som bygging av våtmarker og forbedring av hydrotekniske anlegg har økt i omfang.

For plantevernmidler førte det nye avgiftssystemet og avgiftsøkningen til stor omsetning (hamstring) fra importør til forhandler i slutten av 1998 og 1999. En må gå ut fra at dette medvirket til en større lagerbeholdning enn normalt og at denne lagerbeholdningen har blitt benyttet i år 2000. Det er likevel sannsynlig at det er en viss reell nedgang i bruken av plantevernmidler og en dreining bort fra de med høyest miljø- og helserisiko. Landbrukstilsynet arbeider nå sammen med SSB for å utvikle bruksstatistikk for plantevernmidler, som et ledd i arbeidet med å vise utviklingen i helse- og miljørisiko.

Gjennom jordsmonnsovervåkingsprogrammet (JOVÅ) er det påvist funn av 36 plantevernmidler i prøvefeltene, hvorav 13 ble påvist i konsentrasjoner som potensielt kan skade livet i bekkene. Det er også påvist at enkelte plantevernmidler brytes ned senere enn tidligere antatt, og at enkelte tungt nedbrytbare plantevernmidler kommer til Norge som langtransportert luftforurensning. Målingene er foretatt i perioden 1995-99.

3.7.4 Miljøgoder

Ivaretakelse og produksjon av miljøgoder er et satsingsområde for Landbruksdepartementet på grunn av den samfunnsverdien det representerer. Gjengroing av beitepåvirkede arealer er en utfordring i hele landet. Videre er det viktig å ta vare på kulturmiljøer og kulturminner i tilknytting til landbruket. Resultater på de ulike områder i år 2000 framgår av tabell 3.5. Også i år 2000 har det blitt gjennomført forsøk, informasjons- og veiledningstiltak på miljøområdet.

3.7.5 Jordvern og arealbruk

Omdisponering av dyrket og dyrkbart areal til andre formål enn landbruk har i de siste årene vært ca. 18 000 dekar årlig. Dette er mye, sett på bakgrunn av at det ofte er de mest produktive arealene som tas i bruk til andre formål enn landbruk og at vi har begrensede arealressurser for jordbruk, spesielt for korndyrking. Vern av produksjonsgrunnlaget er grunnleggende for vår evne og mulighet til å produsere mat. Vern om jordressursene har derfor blitt integrert som en del av den nasjonale miljøvernpolitikken. Det vises til St.meld. nr. 19 (1999-2000) og St.meld. nr. 24 (2000-2001).

Nydyrking

Det er innvilget søknader om i overkant av 9 000 dekar nydyrking i 2000. Hedmark og Nordland er de fylkene hvor det er innvilget størst areal.

3.8 Økologisk landbruk

3.8.1 Utviklingen i den økologiske produksjonen

Ved utgangen av 2000 utgjorde økologiske arealer og arealer i karens til sammen ca. 2 pst. av totalt jordbruksareal. Omleggingstakten i 2000 var den laveste i siste 5-årsperiode. Trolig er en viktig årsak til dette at omleggingstilskuddet til grovfôrarealer var halvert i 2000 og at mange produsenter derfor har avventet omlegging til 2001 for å få utbetalt fullt omleggingstilskudd. Dette underbygges av tall fra Debio som viser at økningen i antallet nye innmeldinger til kontrollordningen i 2001 er stor.

Andelen økologisk kornareal i drift eller under omlegging er økende og utgjorde ved utgangen av 2000 10 pst. av totalt økologisk areal mot 6 pst. i 1999. Det økologiske kornarealet, inkludert arealer i karens, utgjør likevel kun 0,6 pst. av det totale norske kornareal. Det samlede grønnsakarealet har også økt noe.

Andelen storfe og sau på økologiske bruk som er lagt om til økologisk produksjon er økende. Den økologiske kraftfôrkrevende husdyrproduksjonen er fremdeles svært lav, og antallet økologiske gris og høns har sunket fra 1999 til 2000.

Revidert regelverk for økologisk landbruksproduksjon

Det norske regelverket for økologisk landbruksproduksjon ble revidert i 2000. Både regler for økologisk husdyrhold og planteproduksjon er revidert og de nye reglene er gjort gjeldende fra 2001. EU fastsatte i 1999 en ny forordning om økologisk husdyrhold. Denne er nå implementert i det nye regelverket. Forslag til nytt regelverk har vært på en 3 måneders høring. Kravet om økologisk frø og frømateriale innen 2004 og 100 pst. økologisk fôrandel innen 2005 er av de kravene i det nye regelverket det blir mest utfordrende å møte med norsk produksjon.

Evaluering av tilskuddsordningen.

ECON Senter for økonomisk analyse AS (ECON) har evaluert tilskuddsordningen for økologisk landbruk. ECON konkluderer med at tilskuddsordningen har hatt stor betydning for utviklingen av det økologiske landbruket i Norge. Evalueringen sier videre at de økte tilskuddene til kornproduksjon gir god økonomi for økologiske kornprodusenter og at tilskuddet har hatt en klar positiv effekt på produksjonen av økologisk korn. For bruk med melk/storfekjøttproduksjon er økonomien noe mer varierende. Det vil være viktig at tilskuddene er stabile og forutsigbare for å øke omleggingstakten. Informasjon og veiledning til primærprodusenter bør være sentrale innsatsområder framover. Pr. idag er regnskapsdata for dårlige til eksplisitt å kunne sammenligne lønnsomheten i økologisk drift med konvensjonell drift. Det foreslås derfor at det etableres økologiske referansebruk. Det bør vurderes å gjeninnføre melkekvoter for økologisk produksjon. Det bør også vurderes å konsentrere produksjonen i geografiske områder (klyngelokalisering). Fjerning av arealtilskuddet til grovfôrarealer til fordel for et husdyrtilskudd til husdyrtypene storfe, sau og geit kan ha vært en uheldig endring. ECON foreslår at det bør innføres en kombinert areal- og dyrestøtte.

Forskningsstrategier og handlingsplan for økologisk landbruk

Norges forskningsråd har på oppdrag fra Landbruksdepartementet utarbeidet et forslag til forskningsstrategier og handlingsplan for økologisk landbruk som en oppfølging av jordbruksoppgjøret i 1999 (St.prp. nr. 75 (1998-99)) og St.meld nr. 19 (1999-2000). Planen skisserer forskningsbehov langs hele verdikjeden innenfor fem hovedsatsingsområder. Det er anbefalt å øke de totale bevilgningene til forskning innen området fra 15 mill. kroner til 30 mill. kroner, samt å legge forskningen innen økologisk landbruk under eksisterende programstruktur i Norges forskningsråd.

3.8.2 Markedsutviklingen for økologisk produksjon

Den økologiske melkeproduksjonen økte med ca. 15 pst. fra 1999 til 2000. Kun 18 pst. av den økologiske melkeproduksjonen kom ut til forbrukerne som økologisk vare mot 21 pst. i 1999, noe som tilsvarer en reell nedgang i omsetningen på 1,4 pst.. I januar 2001 relanserte Tine sin økologiske serie under Tine-logoen. Samtidig ble melken homogenisert. Etter relanseringen har salget av økologiske melkeprodukter økt kraftig. Salgstall fra Tine til og med april 2001, viser at omsetningen i denne perioden økte med vel 90 pst.

Tilførselen av økologisk sauekjøtt økte med 20 pst. fra 1999 til 2000. I samme periode var det en nedgang på 16 pst. i tilførselen av økologisk storfekjøtt (tallene omfatter innveid slakt både fra Norsk Kjøttsamvirke og private slakterier). Totalt sett har salget av økologisk kjøtt fra Norsk Kjøttsamvirke økt med 16 pst. sammenlignet med 1999. Andelen av produksjonen som blir solgt videre som økologisk kjøtt har imidlertid sunket noe (jf. tabell 3.6). Norsk Kjøttsamvirke har fra 2001 omorganisert seg slik at nisjeproduktene, herunder økologisk kjøtt nå blir tatt hånd om av et eget selskap. Dette vil trolig ha en positiv effekt på omsetningen av den økologiske kjøttproduksjonen.

I 2000 har man for første gang oversikt over produksjon og salg av økologiske egg. Det ble i 2000 totalt innveid 300 tonn økologiske egg, noe som utgjør ca. 0,6 pst. av den totale norske eggproduksjon Av den økologiske eggproduksjonen ble 64 pst. solgt videre som økologisk produksjon.

Mengden økologisk korn levert til møllene økte med 28 pst. fra 512 tonn 1999 til 712 tonn i 2000 (fig 3.1). Sammenlignet med 1999 økte tilførselen av alle kornslag med unntak av bygg.

Kilde: SLF

Gjennomføring av strategi og handlingsplan for markedstiltak

Statens landbruksforvaltning har hatt ansvaret for å gjennomføre tiltak i henhold til strategi- og handlingsplan for markedstiltak. Det er gjennomført en informasjonskampanje om økologisk landbruk og Ø-merket (merke for godkjent økologisk produksjon) i regi av Opplysningskontorene i landbruket. En markedsundersøkelse gjennomført i forkant og i etterkant av kampanjen viser bl.a. at forbrukernes kjennskap til Ø-merket økte fra 29 pst. før kampanjen til 58 pst. etter kampanjen. Videre økte interessen for å kjøpe økologiske varer, og resultatene fra undersøkelsen indikerer at godt over halvparten av Norges befolkning er potensielle kjøpere av økologisk mat.

Det er bevilget midler til å utvikle en internettportal for økologisk landbruk. Nettsiden ble lansert i mars under navnet SpisGodt.no. Nettsiden er et tilbud spesielt rettet mot forbrukere og produsenter, men også mot forvaltning og andre interesserte. Nettstedet tilbyr bl.a. tjenester for salg og distribusjon av økologiske matvarer.

Forbrukeranalyser

På oppdrag fra Landbruksdepartementet har Fishnet Nordic utarbeidet en forbrukeranalyse for å avdekke ny kvalitativ forbrukerinnsikt knyttet til forbrukerbehov og konsum av økologisk mat. Analysen viser at norske forbrukere har svært stor tiltro til norsk mat og offentlig kontroll med produksjon og omsetning av norske matvarer. Økologisk mat er spesielt interessant for: spesielt interesserte som er svært bevisst sitt kosthold; de som vil lette sin sosiale samvittighet i butikken (fremstå som miljøbevisst); de som ikke tenker pris, men kanskje prestisje; allergikere; eldre med voksne barn, som er frie og opptatt av helse og selvrealisering; småbarnsforeldre og folk med forholdsvis høy inntekt, og utdannelse.

3.9 Produksjons- og markedsutvikling

Tilpasning av markedstilførslene og produksjonskapasiteten til etterspørselen er avgjørende for å utnytte de inntektsmulighetene jordbruksavtalen gir. På slutten av 90-tallet påførte overproduksjon produsentene store inntektstap og det bidro til uønskede samfunnsøkonomiske kostnader. I 1999 ble utbetalingsprisene for storfe, svin og melk redusert som følge av overproduksjon, og det var også prognosert stor overproduksjon i 2000. På bakgrunn av markedssituasjonen ble det innført produksjonsregulerende tiltak som bidro til at overproduksjonen i 2000 ble mindre enn prognosert før oppgjøret 2000.

For 2001 har Budsjettnemnda budsjettert med vesentlige forbedringer i markedsbalansen, jf. tabell 3.7. Både pga. momsreduksjonen på mat fra 1. juli og mulige forbrukerreaksjoner på situasjonen rundt kugalskap og munn- og klovsyke i Europa, har Budsjettnemnda påpekt at det er større usikkerhet om prognosen enn vanlig.

Melk

Produksjonstilpasningen innen melkeproduksjonen styres gjennom kvoteordningen, herunder kjøp- og salgsordningen. Meierileveransen av kumelk er redusert fra 1 837 mill. liter i 1990 til 1 558 mill. liter i 2000, en reduksjon på ca. 15 pst.. Meierileveransen er i 2001 beregnet til om lag 1 535 mill. liter melk. Produksjonen ble særlig redusert i 2000, med om lag 90 mill. liter. På bakgrunn av daværende kunnskap om melkeforbruket og Norges forpliktelser knyttet til reguleringseksport i WTO-avtalen ble det i St.meld nr. 19 (1999-2000) anslått at det vil være rom for produksjon av om lag 1 500 mill. liter melk.

I 2000 ble det gjennomført to runder med kvotesalg. På bakgrunn av markedssituasjonen ble avtalepartene høsten 1999 enige om å gjennomføre en ekstraordinær runde med oppkjøp av melkekvoter i januar 2000, hvor det ble solgt 72 mill. liter melk. Resultatet av den ordinære runden høsten 2000 ble salg av om lag 24 mill. liter kvote, som ble inndratt i sin helhet. Gjennomsnittlig salgskvantum pr. bruker i 2000 var hhv. 59 900 liter i den ekstraordinære runden og 54 500 liter i den ordinære runden. Det var til sammen 7,4 pst. av landets melkeprodusenter som solgte kvota i 2000, og andelen kvoteselgere var størst i Akershus, Vestfold og Østfold.

Forbruket av flytende melk har blitt redusert med over 35 liter (32 pst.) pr. person de siste 10 år. Fra 1999 til 2000 ble salget av flytende melkeprodukter redusert med 2 pst.. Til sammenligning var reduksjonen på 6 pst. fra 1998 til 1999. Produsentprisen på melk økte med 14 øre pr. liter fra 1999 til 2000. For 2001 er melkeprisen budsjettert å bli redusert med 9 øre/liter til tross for en budsjettert reduksjon i salget med om lag 1,5 pst..

For geitemelk ble det i jordbruksoppgjøret 2000 bestemt at kvotesalg ut over 0,5 mill. liter skulle legges ut igjen for salg. Det ble innmeldt 1,1 mill. liter kvote for salg i 2000. 0,6 mill. liter ble omfordelt ut igjen gjennom kvotekjøp.

Egg

Eggsektoren har lenge vært preget av overproduksjon og overkapasitet. Salgsproduksjonen ble redusert fra 50,1 mill. kg i 1993 til 46,5 mill. kg i 1999, eller 7 pst. Redusert produksjon og økt ytelse har resultert i at hønetallet ble redusert med over 18 pst. på 90-tallet. Antall bruk med høner er redusert med 24 pst. Forbruket målt i kg/person har ligget stabilt på om lag 10 kg/person de siste årene. Prisene for registrert omsetning av egg er redusert fra 10,90 kr/kg i 1999 til 10,00 kr/kg i 2000. Det var en svikt i engrosprisen i forhold til målpris i 2000 på 10 øre, jf. tabell 3.7.

Kjøtt

Det er registrert en klar økning i produksjon av kjøtt etter 1992. Sterkest er økningen for kraftfôrbaserte kjøttslag. Fra 1999 til 2000 har denne utviklingen snudd og produksjonen er redusert. Forbruket av kjøtt økte fram til 1998. I 1999 er det totale forbruket av kjøtt redusert for første gang på mange år, mens forbruket igjen viser en liten økning i 2000 og 2001. Budsjettnemnda har beregnet forbruket av kjøtt i Norge på engrosnivå i 2000 til knapt 58 kg pr. innbygger.

Fra 1998-2000 er det registrert svikt i engrosprisene i forhold til målprisene og økte omsetningsavgifter. Markedsbalansen i 2000 ble imidlertid bedre enn prognosert i fjor. Budsjettnemnda har beregnet brutto pristap for jordbruket som følge av markedssituasjonen for kjøtt og egg i 1999 til ca. 800 mill. kroner og til ca. 730 mill. kroner i 2000, jf. tabell 3.7. I prognosen for 2001 er det delvis budsjettert med markedsunderskudd og det er ikke budsjettert med pristap for produsentene. De oppnådde prisene er for kalenderåret 2001 stort sett budsjettert å ligge over målpris. Samtidig ligger omsetningsavtgiftene over anslått behov ved markedsbalanse. Unntaket fra dette er kylling hvor det ikke prognoseres overskudd, men likevel pristap i 2001, pga. av høye engrospriser i forhold til målpris høst/vinter 2000-2001.

Budsjettnemndas beregning av prissvikt som følge av markedssituasjonen inkluderer svikt i forhold til engrospris og økt omsetningsavgift multiplisert med produksjonsvolum. Budsjettnemndas beregning av brutto pristap uttrykker derfor ikke det reelle inntektstapet, som trolig er lavere.

Poteter, frukt og grønt

Oppnådde priser varierer bl.a. med avlingsnivå og kvalitet på avlingen. Det totale forbruket av grønnsaker på engrosnivå av norskprodusert og importert vare, fratrukket eksport, viser at forbruket varierer delvis i takt med den norske produksjonen. Sett over tid synes grønnsaksforbruket å være stigende. Økt import som gir tilgang på et variert utvalg av varer hele året, og relativt sett lavere priser kan forklare mye av denne utviklingen.

Forbruket av frukt og bær varierer også i takt med norsk produksjon. Frukt og grønnsaksareal til salgsproduksjon har vært forholdsvis stabilt, men for begge produksjoner er det en reduksjon i areal fra 1989 til 2000 på om lag 10 pst.

Over tid har forbruket av matpoteter gått en del ned, men forbruket av bearbeidede produkter har økt slik at totalforbruket av poteter ikke har endret seg mye. Forbruket av både mat- og bearbeidede poteter har stabilisert seg de siste årene, og var på hhv. ca. 33 og 31 kg pr. person i 2000. Utviklingen av potetareal i drift viser over tid en nedadgående trend. Samtidig er potetarealet pr. bruk tredoblet siden 1989. Tall for 2000 viser imidlertid en arealøkning på ca 1 pst., som kommer etter en sterk reduksjon i arealet årene før. Arealnedgangen de siste årene har tross normalårsavlinger medført et betydelig importbehov.

3.10 Kostnadsutviklingen

På kostnadssiden er det i hovedsak bare kraftfôrkostnadene og i noen grad kapitalkostnader som er direkte påvirket av jordbruksoppgjøret. Kostnadsutviklingen er av avgjørende betydning for inntektsmulighetene i jordbruket. Tabell 3.8 viser kostnadsutviklingen i jordbrukssektoren, beregnet av Budsjettnemnda for jordbruket. Kostnadsendringene inkluderer både volum- og prisendringer. Redusert produksjon av både kjøtt og melk har betydning for den totale kostnadsutviklingen de siste årene.

Fra 1999 til 2000 ble de totale kostnadene redusert med 2,5 prosent. Både driftskostnadene og kapitalkostnadene ble redusert. Reduserte kraftfôrkostnader som følge av redusert volum er den viktigste enkeltfaktoren, men også bortfall av kunstgjødselavgift og redusert realrente bidrar vesentlig. På den andre siden øker kostnader til drivstoff og plast vesentlig, delvis pga. avgiftsøkninger.

Budsjettnemnda har budsjettert med en kostnadsøkning på 2,1 prosent i 2001. Driftskostnadene er forutsatt å være stabile. Herav faller kraftfôrkostnadene med knapt 4 prosent. Posten andre kostnader (diverse driftskostnader) øker med 2,9 prosent, hvor særlig kostnadene til elektrisk kraft øker med om lag 100 mill. kroner. Kapitalkostnadene er budsjettert å øke med 6 prosent, hovedsakelig på grunn av budsjettert økning i realrenta i forhold til 2000. Budsjettnemndas tall er gjort opp med forutsetning om vekst i konsumprisindeksen (KPI) på 2,5 prosent. Senere har Det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene anslått konsumprisveksten til 3 prosent. Dette vil kunne påvirke flere poster i budsjettet, men isolert for kapitalkostnadene har Budsjettnemnda angitt at økning i anslaget for KPI vil redusere beregnede kostnader for 2001 med ca. 100 mill. kroner, hovedsakelig pga. redusert økning i realrenta fra 2000.

3.10.1 Kostnader ved kugalskapstiltak

I Budsjettnemndas budsjett for 2001 er kostnadsøkning/inntektstap for jordbruket som følge av tiltak mot kugalskap (BSE) innarbeidet i Totalkalkylen som gjengitt i tabell 3.9. Det er lagt til grunn testing av 9 400 storfe. Dette gir en beregnet kostnad for jordbruket i 2001 på ca. 270 mill. kroner. Hovedsakelig kommer kostnaden som reduserte produktpriser, ved at økte kostnader i senere ledd veltes tilbake på primærproduksjonen, som forutsatt under de ekstraordinære jordbruksforhandlingene i januar 2001. I tillegg øker også kraftfôrkostnadene for svin og fjørfe. I tillegg til revisjon av NILFs tallmateriale som lå til grunn for de ekstraordinære forhandlingene, inkluderer Budsjettnemndas tall også kostnader knyttet til spesifisert risikomateriale (SRM). Både kostnadsøkningen/inntektstapet og virkningen av kompensasjonsforhandlingene (som gjaldt 1. halvår 2001) er inkludert i Totalkalkylen.

Dersom testomfanget utvides til å gjelde alle storfe over 30 mnd., har Budsjettnemnda beregnet de årlige kostnadene for næringen til knapt 310 mill. kroner. Da er ikke selve testkostnadene inkludert. Utvidelse fra dagens testnivå til testing av alle storfe over 30 mnd. er beregnet til om lag 70 mill. kroner på årsbasis.

3.11 Inntektsutviklingen

For jordbrukere som selvstendig næringsdrivende er det flere forhold som påvirker inntektene det enkelte år. Utøverne har selv ansvaret for å utnytte de muligheter jordbruksoppgjøret og markedet gir. Selvstendig næringsdrivende står i så måte i et annet forhold til sin egen inntekt enn andre grupper.

3.11.1 Inntektsutviklingen i jordbruket

Inntektsutviklingen for jordbruket samlet sett skal vurderes med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen. Totalkalkylen omfatter landbruksbefolkningens inntekter fra tradisjonelt jord- og hagebruk. Den inkluderer strukturendringer og skal vise den faktiske tilpasningen i det enkelte år. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med, bortsett fra kjøreinntekter for utstyr som er kostnadsført i totalregnskapet. Resultatene fra Totalkalkylens normaliserte regnskaper vil derfor ikke gi et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede inntektsforhold.

Figur 3.2 viser vederlag til arbeid og egenkapital pr. årsverk etter totalkalkylen for jordbruket (normaliserte regnskaper) og årslønnsutvikling for alle lønnstakere. Budsjettnemndas totalkalkyle gjøres opp før skatt. Jordbruksfradraget ved skatteligningen kommer derfor ikke inn i beregningene, men var knyttet opp til jordbruksoppgjøret i 2000 som kompensasjon for reduserte målpriser. Inntektsvirkningen av dette, som forutsatt i St.prp. nr. 82 (1999-2000) er derfor lagt til i figur 3.2 og tabell 3.10. Det er regnet med en inntektsvirkning pr. årsverk på 5 900 kroner i 2000 og 11 800 i 2001.

Tabell 3.10 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital de siste årene i følge Budsjettnemnda for jordbrukets normaliserte regnskaper. Revisjon av dataserier og beregningsprinsipper, gjør at både beregnet inntektsnivå og -utvikling kan variere mellom beregningsår. Totalkalkylen har dermed ikke samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk og inntektsutviklingen bør vurderes over noe tid.

I Totalkalkylens normaliserte regnskaper er sektorens totale vederlag til arbeid og egenkapital beregnet økt med 5,6 prosent fra 1999 til 2000. Pr. årsverk er det beregnet en inntektsøkning på 10,7 prosent. Dette er i underkant av 5 prosentenheter mer enn forutsatt av Budsjettnemnda i fjor, etter oppgjøret. I budsjettet for 2001, før oppgjør, er det totalt for sektoren regnet med en reduksjon i vederlag til arbeid og egenkapital på 10 prosent, eller knapt 7 prosent pr. årsverk.

Når virkningen av jordbruksfradraget inkluderes, er inntektene beregnet å øke med 15 prosent fra 1999 til 2000 og å reduseres med knapt 3 prosent fra 2000 til 2001. I toårsperioden 1999-2001 gir dette en økning på ca. 111/2 prosent. Økningen i denne perioden er bl.a. sterkt påvirket av pristapet som følge av markedsoverskudd i 1999, brutto beregnet til ca. 800 mill. kroner. Jordbruket har det økonomiske ansvaret for overproduksjon. Forbedringen i markedsbalansen fra 1999 til 2001 har gitt et vesentlig bidrag til denne inntektsutviklingen.

Det er relativt sterk variasjon i inntektene i de siste årene. En viktig årsak er det betydelige oppkjøpet av melkekvoter i 2000, som er inntektsført sektoren med 667 mill. kroner i 2000, mot 189 mill. kroner i 1999 og 97 mill. kroner i budsjettet for 2001. Dette påvirker også flere kostnads- og inntektsposter vesentlig, bl.a. melkeproduksjon og - pris, kraftfôrkjøp og økt reduksjon i totalt arbeidsforbruk i sektoren, jf. tidligere omtale. Utviklingen fra 2000 til 2001 er også negativt påvirket av kostnadene ved kugalskapstiltakene.

Utviklingen på referansebrukene, som fra i år er basert på NILFs regnskapsundersøkelser «Driftsgranskinger i jord- og skogbruk», skiller seg en del fra utviklingen i Totalkalkylen, bl.a. som følge av strukturendringene og virkningene av oppkjøpet av melkekvoter. De framregnede regnskapstallene for 1999 viser en varierende inntektsutvikling for ulike brukstyper, men et grovt veid gjennomsnitt viser svakere utvikling over de to årene enn beregnet i Totalkalkylen. Dette gjennomsnittet er imidlertid ikke representativt for totaljordbruket.

Med bakgrunn i driftsgranskingsmaterialet beregner Budsjettnemnda årlig endring i arbeidsforbruk for ulike produksjoner med uendret driftsomfang. Det er innen kornproduksjon den største produktivitetsforbedringen har funnet sted. Det er her beregnet en årlig reduksjon i arbeidsforbruket på vel 4 prosent. For melk er endringen 0,7 prosent, mens den for øvrige produksjoner er beregnet til om lag 0,3 prosent årlig.

Overføringene til jordbruket

Netto overføringer i faste kroner var høyest i første halvdel av 1980-årene og er redusert fram til 1997. Budsjettoverføringene har økt etter 1997. Tall fra OECD viser at Norge sammen med Sveits, Korea, Japan og Island har den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av produksjonsverdien for jordbruket. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene er lagt opp til å ta et totalmål for støtte hvor også i prinsippet skatte- og avgiftslettelser inkluderes. For Norges del er avgiftsfritak på diesel et eksempel på avgiftslettelser som inkluderes i beregningene. Avgiften plantevernmidler og kunstgjødsel som tidligere ble trukket fra beregnet støtte, skal ikke lenger trekkes fra fordi de er generelle avgifter. PSE-prosenten gir indikasjon på støttenivået. Den bør ikke brukes til nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det er variasjon mellom land i hvor stor andel av jordbruksproduksjon og virkemidler som er inkludert i beregningen. Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har endret seg lite de siste ti årene og var i 1999 på 69 prosent. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og også valutakurser, men særlig vil endringer i verdensmarkedspriser ha stor betydning.

Norge er et av de land med størst andel produksjonsnøytral støtte i forhold til total støtte. Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pristilskudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og andre land. Dette har vært gjort bl.a. for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen. Det er viktig å være oppmerksom på at OECDs system for støtte målt i PSE ikke direkte kan sammenliknes med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986-88 til å beregne «skjermingsstøtten». «Skjermingsstøtten» i WTO-beregningene angir derfor ikke et lands aktuelle skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte vises det til kap. 5.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 1999 på - 55 pst., det vil si en økning på 2 pst. fra 1998. Hovedårsaken til økningen er endringer i verdensmarkedsprisene.

3.11.2 Lønnsutviklingen for andre grupper

Tabell 3.11 viser lønnsutviklingen fra 1999 til 2000, samt for perioden 1991-2000 for en del grupper. Inntektsutviklingen for selvstendige næringsdrivende er ikke tatt med. Det statistiske materiale er svakere for denne gruppen og vil normalt svinge mer enn for andre.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har i rapport av 28. mars 2001 beregnet lønnsoverhenget inn i 2001 for hovedgrupper av lønnstakere. Overhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av et år ligger over gjennomsnittet for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten vil bli fra et år til det neste, dersom det ikke gis lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året. Beregningsutvalgets anslag for lønnsoverhenget inn i 2001 i en del områder ligger i området 1,4 til 3,2 prosent. Gjennomsnittlig overheng for alle grupper anslås til knapt 21/2 prosent. Dette er om lag 11/4 prosentpoeng høyere enn til 2000, men om lag 3/4 lavere enn til 1999.

Lønnsoppgjørene 2001 og lønnsveksten 2000 til 2001

De sentrale lønnstilleggene i 2001 ble fastlagt ved hovedoppgjøret i 2000. I offentlig sektor ble også rammen ved de sentrale- og lokale justeringsforhandlingene fastlagt ved forhandlingene i 2000. I privat sektor er det i 2001 normale lokale lønnsforhandlinger der overenskomstene hjemler slike forhandlinger.

Det er på nåværende tidspunkt knyttet stor usikkerhet til anslag på årslønnsveksten fra 2000 til 2001 for ulike grupper. I Det tekniske beregningsutvalgets rapport av 28. mars 2001 er det oversikter over overheng til 2001, tarifftillegg i 2001 og gjennomsnittlig lønnsglidning i årene 1996-2000 for en del grupper. Ut fra disse tallene varierer årslønnsveksten 2000 til 2001 for en del hovedgrupper i privat og offentlig sektor (unntatt skoleverket) beregningsmessig fra 31/2 til 41/2prosent. For skoleverket kan lønnsveksten bli sterkere enn for gjennomsnittet. Dette skyldes i hovedsak lønnsøkning som følge av endringer i særavtale om arbeidstid per 1. august 2000 og kompensasjon for spesielt ferieuttak pr. 1. januar 2001.

I Revidert nasjonalbudsjett 2001 anslås årslønnsveksten fra 2000 til 2001 til om lag 41/2 prosent.

Innføring av den femte ferieuken var også en del av lønnsoppgjøret i 2000. Både i privat og offentlig sektor ble det avtalt at den resterende delen av den femte ferieuken tas ut med 2 feriedager i 2001 og de øvrige 2 dager i 2002.

Inntektsutviklingen for selvstendig næringsdrivende vil avhenge av fortjenesteutviklingen. Her vil bl.a. konkurransesituasjonen overfor utlandet, herunder pris- og avsetningsforholdene på eksportmarkedene og valutakursutviklingen, spille inn.