7 Nærmere om sentrale politikkområder

7.1 En forbrukerrettet næringspolitikk

En framtidsrettet næringspolitikk må ta forbrukernes krav og preferanser på alvor. Kunnskap om forbrukernes preferanser og holdninger er grunnleggende i denne sammenhengen. Landbruksdepartementet arbeider med å systematisere ulike undersøkelser av viktige målgrupper. Dette vil utgjøre et viktig beslutningsgrunnlag framover, sammen med god dialog med forbrukerorganisasjoner.

Åpen og god informasjon om produkter og produksjonsmetoder er viktig for at forbrukerne skal kunne gi signaler om sine preferanser. Videre gir det forbrukerne mulighet til å velge, og å være trygge på at valgene er gjort på et reelt grunnlag gjennom kontroll, informasjon og merking av produktene.

En forbrukerrettet næringspolitikk kan ses i tre hoveddimensjoner:

1. Produksjon av helsemessig trygg mat som frambys på en redelig måte. Forbrukerhensyn må ivaretas gjennom politikkutforming, forvaltning og tilsyn, åpenhet og innflytelse

2. Et velfungerende marked der det tilbys varer av høy kvalitet og et bredt produktspekter tilpasset et variert og kjøpekraftig publikum

3. Akseptable matvarepriser og råvarepriser

Tiltakene under punkt 1 ligger bare delvis under jordbruksavtalen, men tiltak utenfor avtalen kan stille krav til- og ha kostnadskonsekvenser for næringen. Under punkt 2 og 3 er en rekke virkemidler under jordbruksavtalen relevant i en forbrukerrettet næringspolitikk. Utformingen av virkemidlene under jordbruksavtalen må vurderes ut i fra målet om at norsk landbruk, industri og handel skal bli mer konkurransedyktige både i lavprismarkedet og mangfoldsmarkedet. Det er viktig å vurdere om det er element i jordbruksavtalen som kan være til hinder for dette.

7.1.1 Trygg mat

Ernærings- og helsemessig trygg mat er grunnleggende i all produksjon og omsetning. Norsk landbruk, næringsmiddelindustri og myndighetene har en felles overordnet målsetting om produksjon av trygg mat. For å fylle denne målsettingen er det blant annet viktig å opprettholde den gode dyrehelsa vi har her i landet. Det er et myndighetsansvar å iverksette de nødvendige regelverk for å ivareta folke- og dyrehelse, både ved nasjonal produksjon og ved import.

Utviklingen av kugalskap (BSE) og munn- og klovsyke i Europa, og tiltak for å stoppe utviklingen og spredning av sykdommene, har gitt fokus på spørsmålet om trygg mat, og fått vidtrekkende betydning for næringsliv og forbrukere. Tiltakene som er satt i verk for å hindre spredning til Norge og sikre forbrukerne trygg mat øker kostnadene i matproduksjonen og for det offentlige, men anses nødvendige. Situasjonen understreker også behovet for å se hele matvarekjeden i sammenheng og å ha pålitelige kvalitetssystemer hele veien fra jord til bord.

Det er stor grad av interessesammenfall mellom produsenter, næringsmiddelindustri og forbrukere når det gjelder behovet for at maten er trygg og at tilliten opprettholdes. I gjennomføring av tiltak og finansiering av dem kan det oppstå interessemotsetninger. I valg av tiltak skal hensynet til befolkningens liv og helse være overordnet. Forbrukernes tillit til maten er en grunnleggende forutsetning både for å opprettholde markedet og en tilfredsstillende økonomisk utvikling i jordbruket. Departementet finner det derfor rimelig at dekning av kostnadene fordeles mellom næringen, forbrukerne og myndighetene, jf. St.prp. nr. 52 (2000-2001) og bakgrunnen for forslaget til ramme og fordeling for oppgjøret (kap. 6).

Munn- og klovsyken kan, etter departementets vurdering, i liten grad knyttes direkte til konsekvenser av landbrukspolitikken langs aksene økologisk kontra konvensjonelt landbruk, eller småskala kontra større bruk. Tiltak for å hindre spredning av denne sykdommen og den fôrbårne kugalskapen settes inn etter vitenskapelige kriterier og vil ha konsekvenser for utformingen av virkemidlene i den nasjonale landbrukspolitikken bare så langt det kan påvises å ha sammenheng med sykdommene.

Samtidig kan den store oppmerksomheten dette har fått bidra til å skape eller forsterke forbrukertrender. Disse trendene vil næringen måtte tilpasse seg og møte offensivt. Framtidas matprodusenter vil møte store krav til ulike typer kompetanse, ikke minst for å sikre dokumentert trygg produksjon og tilfredstillelse av et sammensatt marked.

Departementet mener det er viktig å sikre et landbruk med høy grad av profesjonalitet i forhold til det å produsere mat, og vil videreføre en omfordeling av de økonomiske virkemidlene som lagt til grunn i St.meld. nr. 19 (1999-2000), Stortingets behandling av den, og som er fulgt opp i St.prp. nr 82 (1999-2000).

7.1.2 Helse- og ernæringspolitikk

Sammen med trygg mat er et ernæringsmessig riktig sammensatt kosthold en hovedutfordring i helsepolitikken. For å nå målet om et riktig sammensatt kosthold, må ulike politikkområder ses i sammenheng. Norsk landbruk, omsetningsledd og helsemyndigheter står overfor en stor utfordring bl.a. i forhold til anbefalingene om en fordobling av frukt- og grønnsakforbruket. I forhold til ernæringspolitiske målsettinger bør også forbruket av fisk og kornvarer øke, mens forbruket av fett, sukker og salt bør reduseres.

Spesielle satsinger knyttet til ernæringsspørsmål over jordbruksavtalen er ordningen med frukt- og grønnsakabonnement i skolen og skolemelkordningen, som finansieres over jordbruksavtalen og av Omsetningsrådet gjennom omsetningsavgiften. Videre finansierer Omsetningsrådet støtte til prisnedskriving av råvarer til undervisning gjennom omsetningsavgiften. Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet har i mange år arbeidet for å bedre situasjonen mht. skolemåltid i grunnskolen. Et ledd i dette er prosjektet «Frukt og grønt i skolen».

Bevilgningene over statsbudsjettet til disse tiltakene videreføres på samme nivå. De administrative kostnadene til ordningen «Frukt og grønt i skolen» skal begrenses til 1,5 mill. kroner.

7.1.3 Matpriser

Regjeringen legger til grunn at større vekt på forbrukerinteresser innebærer å arbeide for lavere matvarepriser, særlig på «volumvarene» og varene som er utsatt for grensehandel, samtidig som forbrukernes etterspørsel etter større mangfold skal imøtekommes. Denne todelte strategien har vært lagt til grunn i utformingen av politikken etter behandlingen av St.meld. nr. 19 (1999-2000) i Stortinget.

Det er en målsetning å redusere forskjellene i forbrukerpriser mellom Norge og våre naboland. Grovt sett er imidlertid bare en tredjedel av forbrukerprisen knyttet til råvareprisene, og det er bare råvareprisene som omfattes av jordbruksavtalen. Senere ledd i matvarekjeden har derfor også stor betydning for at målsetningen kan nås.

Den forestående momsreduksjonen på matvarer skal gi et vesentlig bidrag til at prisforskjellene til nabolandene blir redusert, jf. kap. 6. En fungerende konkurranse i matvaremarkedet og dokumentasjon på utviklingen gjennom videreutvikling av prisovervåkingssystemet er virkemidler offentlige myndigheter vil bruke aktivt for å bidra til at reformen i størst mulig grad fører til reduserte matvarepriser for forbrukerne og dermed til økte markedsmuligheter for jordbruket. Sterkt fokus på prisene gir behov for kostnadsreduksjon både i primærproduksjon og senere ledd i kjeden fram til forbruker.

Resultatet av prisutviklingsundersøkelsene og marginstudiene som så langt er lagt fram, viser at det er behov for å holde fokus på prisdannelsen. Det er viktig å kunne dokumentere og følge med i prisutviklingen på ulike ledd i verdikjeden og helt fram til forbruker. Resultatene fra NILF/ECONs rapport (jf. kap. 4.2.2) understreker betydningen av dette. Departementet legger til grunn at det skal arbeides videre med verktøy for dokumentasjon av prisdannelsen og prisutviklingen på mat i ulike ledd. Herunder er det i kap. 8.6.3 foreslått å sette av midler til videreutvikling av prosjektet med marginsammenligninger med naboland.

Momsreformen påvirker situasjonen for den konkurranseutsatte næringsmiddelindustrien ved at det norske markedet kan bli større dersom målsettingen om redusert grensehandel nås. Departementet vil understreke at en betydelig del av norsk matproduksjon møter konkurranse som RÅK-varer. Denne industrien skal sikres råvarepriser, som sammen med andre virkemidler, bidrar til likeverdige konkurransevilkår, jf. kap. 8.3.

7.1.4 Mangfold

Ved siden av arbeidet for trygg mat og lavere priser står økt verdiskaping gjennom økt mangfold og produktutvikling sentralt. Valgmuligheter er et sentralt forbrukerkrav og det er viktig å sikre forbrukerne økt bredde i produktutvalget slik at de kan gi uttrykk for sine preferanser gjennom sine valg i markedet. Videreføring og utviding av verdiskapingsprogrammet for norsk mat er et hovedvirkemiddel i denne sammenheng. Hovedformålet er å bidra til en høyere verdiskaping gjennom å stimulere til økt utnyttelse av markedsmulighetene i hele verdikjeden, dvs. både innenfor primærproduksjon og foredling. Forslag til videreutvikling av programmet er omtalt i avsnitt 7.1.5.

Departementet legger til grunn at jordbruket skal kunne ta del i den økte verdiskapingen og den bedre utnytting av markedet dette kan gi. For at ikke jordbruksavtalens prisbestemmelser skal hindre jordbruket i å oppnå en merpris for spesialprodukter, bør målprissystemet utvikles som foreslått i rapporten fra den partssammensatte gruppen som har gjennomgått prissystemet 1

.

En del forbrukergrupper har også preferanser knyttet til måten maten er produsert på. Det kan bl.a. gjelde krav til etisk dyrehold, miljøvennlige driftsformer, forsvarlig transport eller at maten er økologisk produsert. Det må antas at debatten omkring matproduksjon etter sykdomsutbruddene i Europa vil forsterke slike trender. En del av forbrukerorienteringen av næringen må innebære å søke kunnskap om forbrukertrender og utnytte denne kunnskapen offensivt til økt verdiskaping. Forslagene til satsing på miljøtiltak og økologisk produksjon går fram av kap. 7.4 og 7.5.

En forenkling av jordbruksavtalens virkemidler vil i seg selv bidra til å øke forbrukerorienteringen i næringen, jf. kap. 7.2. En stor og økende andel av bøndenes inntekter kommer uavhengig av produsert mengde og er i stor grad betaling for produksjon av fellesgoder. Det er nødvendig å knytte krav og kriterier til slik betaling. Det er likevel viktig at systemet så langt som mulig forenkles slik at ikke tilpasninger til tilskuddsregelverket kommer i konflikt med det markedet etterspør.

7.1.5 Verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon

Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon startet opp i januar 2001. Hovedformålet med programmet er å bidra til høyere verdiskaping både innenfor primærproduksjon og foredling, jf. St.prp. nr. 82 (1999-2000). Ved å stimulere til en bedre utnyttelse av markedsmulighetene skal programmet bidra til å øke produksjon, omsetning og forbruk av spesialiserte matvarer, øke kvalitet, mangfold og valgmuligheter i matvaretilbudet samt øke omsetning av norske råvarer.

Med utgangspunkt i interessen for verdiskapingsprogrammet og programmets betydning legges til grunn en økning på 40 mill. kr i forhold til i 2001.

SND har det operative ansvaret for gjennomføringen og bevilger fra programmets midler i et samarbeid med fylkesmannen. I tillegg har departementet oppnevnt en styringsgruppe for programmet som skal utvikle og revidere programmets strategier, foreta overordnede prioriteringer mht. innsatsområder, målgrupper mv. Styringsgruppen skal også påse at programmets aktiviteter er i samsvar med målsettingen samt å bidra til å kommunisere programmet ut i næringen.

Verdiskapingsprogrammet har en tidshorisont på 10 år. I programmets første fase fram til 2003 er hovedstrategien:

«Verdiskapingsprogrammet skal legge til rette for primærprodusenter og næringsmiddelbedrifter som utvikler spesialiserte matvarer av høy kvalitet for salg i markeder med høy betalingsvillighet og som bidrar til økt verdiskaping for primærprodusentene.»

Med utgangspunkt i strategiene og utfordringen i verdiskapingsprogrammets første fase, er det er valgt 6 handlingsområder for programmet:

1. Nyskaping og bedriftsutvikling.

2. Distribusjon og markedskanaler.

3. Kompetanse.

4. Mobilisering og nettverk.

5. En norsk merkeordning for landbruksprodukter, basert på geografisk opprinnelse, tradisjon og egenart.

6. Gjennomgang av offentlige rammebetingelser.

I prioriteringen mellom prosjekter ved tildeling av midler i verdiskapingsprogrammets første fase vektlegges følgende faktorer:

1. Potensiale for verdiskaping/lønnsomhet.

2. Produktenes særpreg og kvalitet.

3. Markedsmuligheter.

4. Potensiale som merkevare.

5. Prosjekter innenfor økologisk landbruk og geiteholdet.

6. Prosjekter innenfor en norsk merkeordning for landbruksprodukter, basert på geografisk opprinnelse, tradisjon og egenart.

Prioriteringen ved tildelingen av midler fra verdiskapingsprogrammet må sees i sammenheng med regjeringens målsetting om at 10 pst. av det totale jordbruket skal være økologisk innen utgangen av 2009 og handlingsplanen for utviklingen av markedet for økologiske produkter. Dette medfører at søknader om økologiske prosjekter prioriteres så fremt de også oppfyller de øvrige krav til tildeling av midler fra programmet.

For å styrke mulighetene knyttet til geiteholdet er det viktig å bidra til utvikling av nye produkter og legge til rette for økt verdiskaping basert på geitehold. Det må derfor arbeides aktivt innenfor verdiskapingsprogrammet for å få frem gode prosjekter som baserer verdiskapingen på produkter fra geitehold, jf. for øvrig omtalen av geit i kap. 7.7.3.

Det skal foretas en gjennomgang av prioriteringer og rammer som grunnlag for fase 2 i verdiskapingsprogrammet fra 2003 til og med 2005. Etter at fase 2 er gjennomført skal programmet evalueres, og evalueringen vil danne grunnlag for prioriteringene i den siste femårsperioden.

Opprinnelsesmerking

Departementet viser til Ot.prp. nr. 85 (2000-2001) Om lov om endringer i lov 17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v. (hjemmel for norsk merkeordning for landbruksprodukter) som ligger til behandling i Stortinget. Merkeordningen som er foreslått følger opp St.meld. nr 19 (1999-2000) og vil være en integrert del av verdiskapingsprogrammet for matproduksjon. Produktene som skal inngå i merkeordningen kan omfatte både volumprodukter og mer lokale produkter rettet mot nisjer i markedet. Samlet sett vil dette legge til rette for økt lønnsomhet for næringen og økte valgmuligheter for forbrukeren. Som et element i verdiskapingsstrategien vil merkeordningen stimulere utviklingen av spesialiserte matvarer av høy kvalitet, basert på norske mattradisjoner, samt lokale og regionale matspesialiteter, der inspirasjonen også kan være hentet fra andre land.

Det er lagt til grunn at Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) vil få ansvaret for å forvalte regelverket. Stiftelsen Godt Norsk fremstår som en egnet aktør for å administrere ordningen ut fra den kompetanse de har når det gjelder merkeordninger og profilering av mat på bred basis. Styret for stiftelsen har foreslått at de får ansvar for å administrere ordningen ved en omorganisering og utvidelse av stiftelsen. Departementet finner det naturlig at stiftelsen blir tillagt den oppgave og rolle som styret har foreslått.

7.2 Forenklinger, målretting og utredninger av virkemiddelbruken

7.2.1 Innledning

Både i St. meld. nr. 19 (1999-2000) «Om norsk landbruk og matproduksjon»og Innst.S.nr.167 (1999-2000) fra Næringskomiteen er behovet for å forenkle landbrukspolitikken med tilhørende virkemidler et viktig tema.

Det vises blant annet til kap. 6.3.7 i St.meld. nr. 19 (1999-2000) om forenkling av tilskuddsordningene der det sies:

« . . .. Det store antallet ordninger bidrar til et komplekst og uoversiktlig system. Det gjør det komplisert å forholde seg til for brukerne, det gjør det mer administrativt krevende og det blir vanskeligere å vurdere formålseffektiviteten og om de bidrar til god ressursallokering og tilpasninger over tid. Videre kan tilskuddstilpasninger hos produsentene komme i konflikt med markedstilpasningen.»

I Innst.S.nr.167 (1999-2000) fra Næringskomiteen sies det blant annet om forenkling:

«Flertallet er enig i at det er behov for å forenkle virkemiddelsystemet i jordbruket og forutsetter at dette følges opp av forhandlingspartene i de årlige jordbruksforhandlingene. Flertallet er videre enig i at en slik forenkling ikke kan gjennomføres uten at det vil slå ulikt ut for enkeltbruk. Slike utslag må likevel aksepteres for at en nødvendig forenkling skal kunne gjennomføres.»

. . . . . .

«Det er behov for forenklinger og målretting i de økonomiske virkemidlene. Regjeringen legger til grunn at partene skal arbeide mot dette gjennom de årlige jordbruksforhandlingene, og at endringer gjennomføres gradvis slik at næringsutøverne gis mulighet til å tilpasse seg.»

Frem til årets jordbruksoppgjør har Landbruksdepartementet foretatt en gjennomgang av virkemiddelsystemet over jordbruksavtalen i lys av St.meld.nr. 19 (1999-2000) og Næringskomiteens innstilling. På bakgrunn av dette foreslo Statens forhandlingsutvalg i sitt tilbud en rekke forenklinger på enkeltordninger også i årets oppgjør. Det er mulig å gjøre flere ordninger innholdsmessig enklere, redusere antall ordninger, slå sammen ordninger og gjøre tilpasninger som gir en enklere og mer effektiv forvaltning uten at dette går på bekostning av formålene med ordningene. I arbeidet med å få til en avtale ble mange av disse forslagene i år utsatt, flyttet til utredninger eller kuttet ut.

Med bakgrunn i stortingsmeldingen og tilhørende innstilling, er det behov for en større gjennomgang av de viktigste elementene i virkemiddelsystemet under jordbruksavtalen. I kap. 7.2.2 foreslås det derfor et mandat for en større gjennomgang av de mer omfattende elementene i dagens virkemidler med henblikk på en bedre og mer effektiv måloppnåelse i forhold til de hovedsatsingsområdene som skisseres i stortingsmeldingen. Denne gjennomgangen av virkemiddelbruken må også ses i lys av de rammer Norge har, særlig i forhold til WTO.

7.2.2 Mandat for gjennomgang av virkemiddelbruken

Det sett av virkemidler som i dag finansieres over jordbruksavtalen (kap. 1150) har utviklet seg over en lang periode gjennom de årlige jordbruksforhandlinger. Noe av kompleksiteten i dagens landbrukspolitikk har sammenheng med at de årlige jordbruksoppgjørene åpner for hyppige endringer i virkemiddelbruken og rammebetingelsene. Mye av kompleksiteten i dagens ordninger har også en historisk forklaring fordi de er etablert og utviklet over tid.

Departementet mener det er behov for en ny gjennomgang av virkemiddelbruken, både i forhold til St.meld. nr. 19 (1999-2000) og til WTO. I tillegg vil en oppfølging av forslagene i St.meld.nr 31 (2000-2001) Kommune, fylke, stat, - en bedre oppgavefordeling og Regjeringens fornyelsesprogram gi viktige føringer særlig i forhold til forvaltningen av virkemidlene.

Svært høye tilskudd pr. dekar og dyr viser seg å stimulere til uønskede tilskuddstilpasninger. Målsettingene om god ressursallokering, respons på forbrukersignaler og bondens frihet til å tilpasse seg, ivaretas best om virkemidlene i størst mulig grad gis produsentene koplet til de mål som søkes nådd. Det er derfor behov for å vurdere om dagens sett av virkemidler i tilstrekkelig grad bidrar til å underbygge gjeldende mål for politikken. Det er ønskelig at både distrikts- og strukturdifferensieringen i tilskuddene er så målrettet som mulig.

I forhandlingene ble partene enige om følgende mandat for gjennomgangen av virkemiddelbruken:

«Partene er enige om at det innen jordbruksoppgjøret i 2002 foretas en utredning av virkemiddelbruken over jordbruksavtalen med sikte på forenklinger. Det legges til grunn at utredningen skal skje innenfor de hovedmålsettinger som gjelder for landbrukspolitikken, jf. St.meld. nr. 19 (1999-2000) og Stortingets behandling av den. Avtalepartene er enige om at hovedansvaret for utredningen legges til NILF som evt. koordinerer deler av arbeidet mot andre forskningsinstitusjoner med relevant kompetanse. Avtalepartene skal ta aktiv del i arbeidet gjennom referansegrupper for ulike deler av prosjektet.

Utredningen skal omfatte følgende elementer:

• Et enklere og mer helhetlig virkemiddelsystem målrettet mot enheter hvor jordbruksproduksjonen gir et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt, samtidig som mål for bosetting og pleie av kulturlandskapet kan oppfylles. Det bør også særskilt vurderes om enkelte av dagens ordninger kan målrettes mer gjennom et større lokalt/regionalt ansvar i forhold til spesielle ordninger og politiske mål. Det må foretas en konsekvensvurdering av foreslåtte endringer, der det fokuseres på effekter for struktur og sysselsetting i landbruksnæringa.

• En gjennomgang av alle ordninger med transportstøtte med henblikk på en bedre total ressursallokering og mindre miljøbelastninger. Det skal vurderes konsekvenser av ulike prioriteringer mellom transportstøtte og direkte distriktsdifferensiert støtte til produsentene. Konsekvensvurderingen må også ta med eventuelle effekter for struktur og sysselsetting i omsetnings- og foredlingsledd. Ved vurdering av fraktordningene skal gjeldende forutsetninger for regional produksjonsfordeling ligge til grunn. Det vises i denne forbindelse til St.meld. nr. 19 (1999-2000) og Stortingets behandling.

• Det utredes mulige forenklinger av katastrofeordningene. Det bør blant annet utredes muligheter for - og konsekvenser av at mer ansvar for å sikre seg mot inntektstap som følge av naturgitte forhold overføres til næringsutøverne selv. Det bør i den forbindelse vurderes flere alternativer. Et alternativ er at deler av forvaltningen overføres til andre instanser (forsikringsselskaper etc.), kollektive forsikringsordninger og private forsikringsordninger.

• En gjennomgang av miljøvirkemidlene med sikte på bedre samordning, større formålseffektivitet, økt regional handlefrihet og redusert byråkrati.

Utredningene skal også vurdere kompleksiteten i målstrukturen og virkemiddelbruken i forhold til både næringsmessige- og samfunnsmessige mål for landbruket, samt i lys av WTO-forpliktelsene.»

Videre ble partene enige om å nedsette en arbeidsgruppe med følgende mandat:

«I Innst. S. nr. 167 (1999-2000) er det framholdt at for å sikre at landbruket skal kunne utføre de mangesidige samfunnsoppgavene som næringen er tildelt, må næringen tilbys inntektsmuligheter og sosiale vilkår som sikrer rekrutteringen til næringen. Det er videre framholdt at god utnytting av markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked, strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger i økende grad vil få betydning for at en slik inntektsutvikling kan oppnås. Det er også pekt på at det er viktig å sikre inntektsmulighetene på bruk hvor selve næringsdriften har betydning for rekrutteringen.

De retningslinjer som er trukket opp stiller mange og kryssende krav til utforming av virkemidler og øvrige næringspolitiske rammevilkår i landbruket. Det er særlig krevende å utforme virkemidlene slik at det blir mest mulig sammenheng mellom rammevilkårene for næringen samlet og for den enkelte bruker.

Partene er enige om å sette ned en arbeidsgruppe som skal foreta en gjennomgang av aktuelle virkemidler, slik at landbruket i større grad kan bidra til å løse de mangesidige samfunnsoppgavene, slik Stortinget har trukket opp. Arbeidet må ses i sammenheng med forenklingsprosjektet, beskrevet ovenfor.»

7.2.3 Forenklinger i årets oppgjør

Departementet har som målsetting å forenkle virkemiddelbruken over jordbruksavtalen ut fra følgende hovedprinsipper:

• Redusere antall ordninger

• Gjøre ordningene enklere for jordbrukere og forvaltningen, og om mulig mer målrettet

• Forenkle forvaltningssystemet for ordningene

I årets jordbruksoppgjør ble det enighet om følgende tiltak som oppfyller ett eller flere av kriteriene ovenfor. For øvrig vises til nærmere omtale under de enkelte ordninger i kap. 8:

Underpost 50.11 Tilskudd til landbrukets utviklingsfond (LUF) har vært gjennomgått av en partssammensatt arbeidsgruppe. Det foreslås flere mindre forenklinger og justeringer som generelt gir en større fleksibilitet for de enkelte fylker i hvordan midlene kan diponeres.

Underpost 50.12 Tilskudd til Fondet for katastrofeordningen i planteproduksjon m.m.: Delordningene tilskudd til kjøp av grovfôr og tilskudd til fornying av frukttrefelt avvikles.

Underpost 50.13 Tilskudd til Tiltaksfondet for småfe og fjørfe m.m.: Produkttilskudd honning avvikles.

Underpost 50.14 Tilskudd til kornfondet dekker det meste av markedsordningen for korn. Stortinget vedtok ved behandlingen av jordbruksoppgjøret i 2000 å oppheve statens kjøpeplikt. Dette innebærer en betydelig forvaltningsmessig forenkling i det statlige ansvar for ordningen.

Underpost 73.17 Distrikts- og kvalitetstilskudd på frukt, bær, grønnsaker og poteter: Forvaltningsmessige forenklinger ved at det reduseres fra to til en søknadsomgang og utbetaling pr. år. Distriktstilskudd til potet i Nord-Norge samordnes.

Underpost 74.11 Driftstilskudd melkeproduksjon legges om til et tilskudd pr. bruk og forvaltes og utbetales fra SLF etter søknad.

Underpost 74.14 Tilskudd til husdyr

• Ammekyr på og utenfor melkebruk fjernes som egne tilskuddsgrupper og legges inn i en felles gruppe med melkekyr.

• Tilskudd til kaniner fjernes som egen satsgruppe.

• Alle husdyr i samdrifter og på medlemsbrukene behandles som en tilskuddsenhet.

• Regelverk for særskilt søknadsbehandling ved oppstart av husdyrproduksjon fjernes.

Underpost 74.17 Areal- og kulturlandskapstilskudd

• Tilskudd til unge bønder avvikles

Underpost 78.11 Tilskudd til avløsning ved ferie og fritid

• Regelverk for særskilt søknadsbehandling ved oppstart av husdyrproduksjon fjernes.

Underpost 78.12 Tilskudd til avløsning ved sykdom m.v.

Forvaltningen av ordningen overføres til Trygdeetaten med nødvendige regelverksmessige justeringer fra 01.01 2004.

Underpost 78.15 Andre velferdstiltak

Tilskudd til kursvirksomhet for avløsere overføres til kompetansehevende tiltak under LUF, post 50.11.

7.2.4 Forskrifter og forvaltning

Forskrifter

Det pågår et større revisjonsarbeid med forskriftene for produksjonstilskudd. Formålet er å oppdatere regelverket, slik at det blant annet samsvarer bedre med målene for tilskuddsordningene og den utvikling som har funnet sted i landbruket. Videre er det behov for å utforme mer entydige begreper og definisjoner, blant annet for å gjøre regelverket mer brukervennlig.

Det er i dag allerede en betydelig grad av både formelle og uformelle samarbeid i norsk jordbruk. I den grad den strukturmessige differensieringen av tilskuddene er ment å kompensere for faktiske kostnader, treffer tilskuddene bare i begrenset grad. Den vanskelige grensegangen mellom en eller flere driftsenheter gjør også at forvaltningens kontroll med at tilskuddene utbetales i samsvar med formålene er begrenset (felles bosted er eneste praktiske kriterium).

Det er i dag mange bønder som ønsker å etablere samarbeid/samdrift for å oppnå reduserte kostnader, en mer spennende arbeidsplass, økt velferd og sosiale goder gjennom mer omfattende og formaliserte samarbeid (driftsselskap). Dette åpner også for at mange bønder kan få ryddigere samarbeid både seg imellom og i forhold til tilskuddsregelverket. Dette gir bønder på de mindre brukene en ny mulighet for å kunne redusere sine kostnader og forbli aktive i næringen. Det er et stort behov for dette også i andre produksjoner enn melk.

Partene er enige om at regelverket for produksjonstilskuddene endres slik at det åpnes for å kunne gi produksjonstilskudd til alle samdrifter/formelle samarbeid organisert i ulike selskapsformer. Nærmere detaljer fastsettes ved justering av gjeldende forskrift etter samråd med jordbruksorganisasjonene.

Justering av regelverket vil i hovedsak være et tiltak for å tilpasse det til dagens virkelighet, gjøre det enklere og mer forståelig, og gi større grad av likebehandling og fleksibilitet. Det legges til grunn at bønder som velger å tilpasse seg gjennom samarbeid/selskap skal motiveres av reelle økonomiske og velferdsmessige fordeler, og ikke av tilskuddstilpasning. Dersom samarbeidet gir reduserte strukturkostnader skal man heller ikke opprettholde strukturprofilen i tilskuddene. Det understrekes at dette dreier seg om å gi tilskudd til jordbrukere som frivillig ønsker å gå inn i driftssamarbeid. Det innebærer ikke at selskaper i større grad enn i dag skal kunne få eiendomsrett til landbrukseiendommer.

Styrer, råd og utvalg

I tilknytning til jordbruksavtalen eksisterer det en rekke partssammensatte styrer, råd og utvalg som Statens landbruksforvaltning (SLF) er sekretær for.

Gjennomføringen av en del ordninger var tidligere lagt til markedsregulatorene i jordbruket. Vedtak under disse ordningene ble derfor lagt til partssammensatte utvalg, siden samvirkeorganisasjonene ikke hadde formell forvaltningsmyndighet. Når disse ordningene er flyttet til SLF, er det et redusert behov for bruk av utvalg.

Jordbruksorganisasjonene er med i utarbeidelsen av rammevilkårene for landbrukspolitikken gjennom jordbruksforhandlingene. Organisasjonene har også påvirkningsmulighet i høringer ved fastsetting/endringer av forskrifter og kan etter behov kommunisere direkte med tilskuddsforvalter. For øvrig må SLF selv vurdere hvordan organisasjonen innhenter eventuelle eksterne innspill og råd, samt i hvilken form samhandlingen med ulike bransjer og brukergrupper bør skje. På denne bakgrunn er det enighet mellom partene om at følgende partssammensatte utvalg blir avviklet:

• Styringsgruppa for kvoteordningen for melk

• Styret for Fondet for katastrofeordningen i planteproduksjon

• Fraktnemnda for slakt

• Rådet for ullomsetning

• Styret for tidligpensjonsordningen i jordbruket

Rådgivende utvalg for markedsordningen for korn og utvalget for trekkordningen avvikles 01.07.01 som følge av ny markedsordning for korn.

Landbruksdepartementet er i ferd med å oppnevne et programstyre for kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket. Dette styret skal også være styre for Fondet for etterutdanning og driftsøkonomiske tiltak i landbruket (EDL-fondet). Styret for EDL-fondet kan derfor avvikles.

Budsjett- og kontrollutvalget i forbindelse med Underpost 77.15 Tilskudd til kvalitets- og salgsfremmende tiltak legges ned ut fra samme resonnement. Landbrukstilsynet er selv ansvarlig for å innhente faglige råd i den grad det ansees nødvendig.

Virkemidler for beitebruk

Det er i dag 3 separate tilskuddsordninger som delvis har samme formål og delvis griper inn i hverandre.

1. Tilskudd til antall dekar innmarksbeite

2. Tilskudd til dyr på utmarksbeite

3. Tilskudd til organisert beitebruk

De senere årene har det vært en sterk økning i registrert innmarksbeiteareal, med en økning på landsbasis med mer enn 250 000 dekar de siste fem årene. De siste to årene har det kommet til 170 000 dekar. Økningen har sammenheng med høye satser i arealtilskudd og fordi det finnes store potensielle beitearealer hvor det ofte er vanskelig å skille innmark fra utmark. Arealøkningen har samlet sett liten sammenheng med økt antall beitedyr.

Stimulansen til beiting i utmark er et tilskudd pr. beitedyr som går minimum 8 uker på utmarksbeite. Formålet er å utnytte utmarksbeiteressursene og forebygge gjengroing av tradisjonelle beiteområder. Det er behov for å vurdere virkemiddelbruken i forhold til målsettingene mellom innmarksbeiter og utmarksbeite.

I tillegg har vi også ordningen med tilskudd til organisert beitebruk. Hoveddelen av midlene blir gitt til samarbeidsprosjekter som et tilskudd pr. dyr hentet fra utmarksbeite.

Partene er enige om at det nedsettes en arbeidsgruppe som vurderer alle beitetilskuddene med sikte på samordning.

For tilskudd til innmarksbeite innføres for kommende avtaleperiode et maksimalt areal innmarksbeite pr. beitedyr. Avgrensingen settes i jordbruksforhandlingenes fase II.

7.3 Bygdeutviklingsmidlene

7.3.1 Lønnsom næringsutvikling

Bygdeutviklingsmidlene skal bidra til lønnsom næringsutvikling på bygdene innen og i tilknytning til landbruket. Ved prioriteringer og fordeling av midlene må store utfordringer knyttet til fraflytting, sysselsetting, rekruttering og demografisk utvikling vektlegges. En effektiv bruk av midlene er avhengig av et godt samarbeid mellom SND, fylkesmannen, fylkeskommuner og kommuner. Regionale utviklingsprogram vil fortsatt være et viktig element i en samlet utviklingsstrategi. Forslag til bevilgninger framgår av kap. 8.

Departementet viser til at St.meld. nr. 36 (2000-2001) «SND: Ny giv, ny vekst, nytt næringsliv» ligger til behandling i Stortinget. Gjennom Stortingets behandling vil det bli tatt stilling til forslag om endringer i forvaltningen av BU-midlene. Det er i meldingen bl.a. foreslått reduksjon i antall styremedlemmer, økt vedtaksmyndighet til styrene og at jordbruksavtalpartene fortsatt deltar i behandling av saker med bevilgning over jordbruksavtalen.

7.3.2 Verdiskaping i tilknytning til landbruket

Den største delen av midlene til utviklingstiltak innvilges på fylkesnivå. De viktigste tiltakene er investeringer i nye næringer, bedriftsutvikling og etablererstipend som er direkte rettet mot virksomhetsetablering og utvikling. Det er også viktig å vektlegge ungdoms- og rekrutteringstiltak og tiltak som fremmer arbeidsplasser for kvinner. Midler til utredning, tilrettelegging og lokalsamfunnstiltak bidrar til kunnskapsutvikling, mobilisering av utviklingskraft, nyskapingsmiljø og entreprenørskap.

Satsing på de menneskelige og naturgitte ressursene bør være styrende for saksbehandling og oppfølging. Samtidig bør det legges stor vekt på oppfølging etter at støtte er gitt og virksomheten er kommet i gang.

De sentrale BU-midlene brukes til prosjektvirksomhet og tiltak av landsomfattende og fylkesovergripende karakter. Hoveddelen går til kunnskapsutviklingsprosjekter innen næringsutvikling. Øremerking av sentrale BU-midler er omtalt i kap. 8.2.

Bruken av BU-midler skal sammen med verdiskapingsprogrammene bidra til at det tradisjonelle landbruket i større grad produserer det forbrukerne vil ha. En slik tilpasning vil også bidra i forhold til landbrukets behov for en positiv inntektsutvikling. Investeringer støttet med BU-midler må være lønnsomme, og de må bidra til å senke produksjonskostnadene. Nasjonale markedsforhold må tas hensyn til slik at BU-støtte ikke bidrar til økt overproduksjon. Investeringer innen områder som har økende etterspørsel og områder som ikke har markedsdekning, bør prioriteres slik at etterspørselen så langt det er mulig kan dekkes med norske produkter. Det samme gjelder produksjoner hvor Norge har eksportkvoter i EØS-avtalen som ikke er oppfylt og der norsk produksjon kan være konkurransedyktig på eksportmarkedet.

7.3.3 Investeringsstøtte til tradisjonelt landbruk

Ordningen med investeringsstøtte til tradisjonelt landbruk skal bidra til tilfredsstillende finansiering av bygninger og anlegg. Større hensyn til dyreetiske forhold medfører et betydelig behov for ombygging og utvidelse av husdyrrom. I tillegg er det avdekket spesielt store behov for rehabilitering av gjødselkjellere og betongkonstruksjoner. Det vises til de retningslinjer som Landbruksdepartementet har fastsatt for støtte til investeringer i tradisjonelt jordbruk. Det gis ikke adgang til å utvide produksjonskapasiteten for kraftfôrbaserte produksjoner, og det er sterke begrensninger for støtte til utvidelse i de øvrige produksjonene.

7.4 Miljøvirkemidler

St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon trekker opp retningslinjene for miljøarbeidet i landbruket i tiden framover. I Landbruksdepartementets sektorvise miljøhandlingsplan 2001-2004, som ble lagt fram sammen med St.prp. nr.1 (2000-2001), er dette utdypet og konkretisert. Oppfølging av handlingsplanen vil stå sentralt i årene som kommer.

Miljøprogram og miljøplan

Miljøprogrammet skal utvikles i tråd med retningslinjene gitt i St. meld. nr. 19 (1999-2000). Det planlegges et landsomfattende informasjonsopplegg med start høsten 2002 for å forberede innføringen av miljøplan på alle bruk i 2003.

Regionalisering av miljøvirkemidler

De spesielle miljøordningene er i dag regionalisert og forvaltes av fylkesmannen. Organiseringen og forvaltningen av disse midlene vil være en sentral del av miljøprogrammet. Det legges opp til at den sentrale styringen av disse midlene skal bli mer målbasert, og at det skal være stor frihet i prioritering ut fra miljøutfordringene i det enkelte fylket. Dette vil gi et økt regionalt ansvar på miljøområdet og mer lokal tilpassing av virkemiddelbruken.

Miljøtilstand og miljørapportering

Det er en utfordring å få til gode mål og indikatorer for miljøtilstanden i landbruket. Dette gjelder spesielt i forhold til miljøgoder som kulturminner, kulturlandskap og biologisk mangfold, men også i forhold til forurensning. Resultatene av miljøtiltakene knyttet til landbrukssektoren blir i dag først og fremst målt kvantitativt. Det er et klart behov for en mer sammensatt og kvalitativ vurdering. Landbruksdepartementet vil derfor foreslå at det gjennomføres et prosjekt vedrørende utvikling og vurdering av kriterier for tildeling av midler til spesielle miljøtiltak i jordbruket og et rapporteringssystem for å kunne vurdere resultatene av miljøtiltakene og endringer i miljøtilstanden. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) gis ansvaret for å gjennomføre prosjektet. Prosjektet må ses i sammenheng med opplegget for gjennomgang av- og forenklinger i miljøvirkemidlene, jf. kap. 7.2.2.

7.4.1 Miljøvennlige driftsformer

Satsing på miljøvennlige driftsformer har som formål å oppnå en bærekraftig ressursforvaltning hvor en blant annet reduserer negative effekter ved landbruksproduksjonen.

Erosjon og næringssaltavrenning

Det er fortsatt behov for å ha et sterkt fokus på miljøvennlige jordarbeidingsmetoder for å redusere erosjon og forurensing av vassdrag og tilførsler av næringsalter til Nordsjøen. Ny ministerkonferanse om Nordsjødeklarasjonen skal avholdes i Bergen i 2002 der det bl.a. skal rapporteres på måloppnåelse. Det gjennomføres ny vurdering og dokumentasjon av effekter av tiltak innen jordbruket basert på nyere resultater fra forskning og overvåkning, og det arbeides med en tilrettelegging for rapportering om næringssalttilførsler og måloppnåelse i samsvar med ny rapporteringsform for Nordsjøområdet.

Ordningen endret jordarbeiding har fått økt oppslutning det siste året, spesielt gjelder dette for bruk av fangvekster. Ordningen samordnes forvaltningsmessig med Areal- og kulturlandskapstilskudd slik at utbetalingstidspunktet forskyves fra høstmånedene til februar året etter. På grunn av den økte oppslutning er det stipulert et behov for økning på avsetningen til ordningen. Avsetningen til endret jordbearbeiding økes med 30 mill. kr til totalt 153 mill. kr.

Det er økende interesse for å gjennomføre tiltak for å redusere erosjon og avrenning. Dette gjelder ved siden av endret jordarbeiding også økologiske rensetiltak, investering i hydrotekniske anlegg og miljørettet omlegging i kornområder. Det er videre viktig å legge opp til dyrkingsformer som er tilpasset de lokale forhold og utfordringer.

Gjennom Gøteborgprotokollen (konvensjonen om langtransportert grensekryssende luftforurensning) har Norge forpliktet seg til å stabilisere ammoniakkutslippene til 1990 nivå innen 2010. Departementet vil i løpet av 2001 og 2002, i samarbeid med næringsorganisasjonene, vurdere aktuelle tiltak for å nå denne forpliktelsen.

Plantevernmidler

Den partssammensatte arbeidsgruppa som løpende evaluerer gjennomføringen og effekten av tiltak under handlingsplanen for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler, har anbefalt en økning i avsetningen til handlingsplanen. Dette skal først og fremst dekke en økt satsing i Planteforsk og forsøksringene for i fellesskap å videreutvikle en effektiv varslingstjeneste som verktøy for å sikre lavest mulig bruk av plantevernmidler. Det er også foreslått å øke FoU-innsatsen med vekt på å utvikle alternative metoder og tiltak, særlig innen ugrasbekjemping i korn, og på områder der brukbare alternativ mangler, f eks innen grønnsak- og bærproduksjon. Midlene som blir avsatt til videreføring av handlingsplanen i 2002, vil bli fordelt på prioriterte tiltak etter forslag fra arbeidsgruppa.

Avsetningen til handlingsplan for plantevernmidler økes med 3 mill. kr, fra 17 mill. kr til 20 mill. kr i 2002.

Program for våtorganisk avfall (ORIO)

ORIO har på bakgrunn av signalene fra departementene lagt fram et budsjett for perioden 2000 til 2004 med ei samla ramme på 30 mill. kr. For 2002 er budsjettet på 8 mill. kr. Dette vil for landbrukssektoren utgjøre 2,67 mill. kr. På bakgrunn av at landbrukssektoren ikke satte av midler i 2000, settes det av 3 mill. kr over LUF.

7.4.2 Miljøgoder

Det er et mål å ivareta kulturlandskap, kulturmiljøer og kulturminner i landbruket og regionale variasjoner i kulturlandskapet gjennom aktiv drift og bosetting. I dette ligger også å ivareta et rikt dyre- og planteliv og å tilrettelegge for ferdsel og opplevelse.

Beiting

Det vises til kap. 7.2 der en gjennomgang av beitetilskuddene er omtalt. Formålet med gjennomgangen er å kunne foreta en samordning og forenkling av tilskudd til innmarksbeite, utmarksbeite og organisert beitebruk.

Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap (STILK) og områdetiltak

For å sikre faglig gode tiltak på STILK-ordningen er det et mål at fylkene utarbeider kriterier for prioritering og retter tiltak dit utfordringene er størst i fylket. Det legges stor vekt på at tiltakene har god kvalitet og at tiltakene sammen med øvrig landbruksdrift bidrar til god måloppnåelse for biologisk mangfold, kulturminner og friluftsliv/ferdsel. Ordningen med Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap (STILK) vil bli evaluert i 2001.

Genetiske ressurser

Bevaring og utnytting av genressurser er et viktig ledd i å sikre bærekraftig landbruk. Det er tatt initiativ til å styrke det nordiske samarbeidet om forvaltningen av genressurser. I Norge følges det nordiske arbeidet opp gjennom nasjonale handlingsplaner for genetiske ressurser. Norge har utarbeidet en samlet plan for genressurser innen husdyr, kulturplanter og skogstrær, samt egne handlingsplaner innen hvert av områdene. Som en oppfølging av dette arbeidet har Landbruksdepartementet etablert et nasjonalt genressursråd, genressursutvalg for planter og genressursutvalg for skogstrær i tillegg til eksisterende genressursutvalg for husdyr. Rådet og utvalgene vil ha en rådgivende og koordinerende rolle og ha ansvar for å planlegge og gjennomføre tiltak med utgangspunkt i de nasjonale handlingsplanene.

For å følge opp planlagte prosjekter til bevarings- og utviklingstiltak, samt forsknings-, kartlegging- og overvåkingsprosjekt, og for å finansiere driften av genressursråd- og utvalg er det behov for å øke bevilgningen. Genressursarbeidet sorterer under miljø- og ressursvern på Spesielle miljø- og kulturlandskapstiltak over LUF.

7.5 Økologisk landbruk

7.5.1 Innledning

I følge beregninger fra FAO (FNs mat- og jordbruksorganisasjon) vil forbruket av økologisk mat i EU vokse svært raskt de neste årene. I 1997 ble det omsatt økologisk mat i EU for ca. 40 milliarder kroner. I 2005 er volumet beregnet til å ligge mellom 200 og 240 milliarder kroner. De store markedene for økologisk mat i Europa er i dag Tyskland, Storbritannia, Danmark og Frankrike - hvorav Storbritannia er det hurtigst voksende. Interessen for økologisk mat er økende også blant norske forbrukere og det er viktig at det norske landbruket kan dekke etterspørselen etter slike varer.

Det er en målsetting at 10 pst. av totalt jordbruksareal i Norge skal være økologisk innen 2010 forutsatt at det finnes et marked for avsetning av produktene, jf. St.meld. nr. 19 (1999-2000).

På samme måte som markedsaktørene er avhengig av økte volumer for å kunne omsette de økologiske produktene på en rasjonell og kostnadseffektiv måte, vil et velfungerende marked for de økologiske varene være en viktig motivasjonsfaktor både for eksisterende økologiske produsenter og ikke minst for produsenter som vurderer å legge om. I det videre arbeidet må det derfor legges vekt på hele verdikjeden fra primærledd til forbruker.

Det er beregnet at i overkant av 800 bruk i året må legge om for at arealmålsettingen skal nås. Stabile rammevilkår og langsiktighet i tilkuddsordningene vil være viktig for å få flere produsenter til å satse på økologisk drift. Behovet for informasjon og veiledning om økologisk landbruk vil øke. Likeledes vil forskning og ny kunnskap være en forutsetning for den videre utviklingen. Spesielt gjelder dette forskning rettet mot spesielle utfordringer i selve produksjonsformen, f.eks. økologisk korndyrking, men også knyttet til produktutvikling og utvikling på markedssiden. Til sist vil informasjon være viktig for både å øke produksjonen og forbruket av økologiske landbruksprodukter.

For å nå målsettingen for det økologiske landbruket er det nødvendig å styrke innsatsen vesentlig. Dette vil bidra til økt avsetning av økologiske landbruksprodukter og til et mer miljøvennlig jordbruk. Det foreslås derfor at satsingen på økologisk landbruk styrkes med om lag kr 50 mill. til 125 mill. kr, hvorav 20 mill. kroner er engangsmidler. Tabell 8.15 viser fordelingen av bevilgning for 2002.

7.5.2 Primærproduksjon

Omleggingstilskudd, arealtilskudd og husdyrtilskudd

For å stimulere til økt omlegging til økologisk landbruk er avtalepartene enige om at omleggingstilskuddet til økologisk landbruk økes med 100 kr fra 650 kr pr. da til 750 kr pr. da for innmeldte arealer fra og med våren 2001.

I jordbruksoppgjøret i 2000 ble arealtilskuddet til grovfôrarealer fjernet og husdyrtilskudd ble innført. Endringen skulle få full virkning fra 2002. I 2001 utbetales det, som en overgangsordning, halvt husdyrtilskudd og halvt arealtilskudd. Avtalepartene er enige om at denne ordningen videreføres slik den praktiseres i 2001, dvs. med et arealtilskudd til grovfor på kr 55 pr. daa. Husdyrtilskuddene økes innenfor en ramme på 10 pst. ut fra den halvering av nivåene som ble fastsatt i fjorårets jordbruksoppgjør.

På bakgrunn av Econs evaluering av tilskuddsordningen, samt klare signaler fra det økologiske miljøet om behov for stabilitet i tilskuddsordningene til de økologiske produsentene foreslås det ingen endringer i de øvrige tilskuddene.

Forskning

Med bakgrunn i Norges Forskningsråds forslag til forskningsstrategier for økologisk landbruk, økes avsetningen til forskning innen økologisk landbruk med 2 mill. kr til 8 mill. kroner.

Regional forankring, veiledning og informasjon

For at 10 pst.-målet skal nås er det viktig at sentralforvaltning, fylkesmenn, kommuner og veiledningsapparat kan fungere som pådrivere og kunnskapsformidlere. For å øke omleggingstakten anses det videre som sentralt at innsatsen knyttet til veiledning og informasjon økes.

For å gjøre dette mulig, er det nødvendig å gi de ulike aktørene større økonomisk handlingsrom og noe mer fleksibilitet ved tildeling av midler. På bakgrunn av dette er avtalepartene enige om at det avsettes 28 mill. kroner til en samlet målrettet satsing.

Anbefalte elementer i en slik satsing er:

• Krav til at den enkelte fylkesmann i løpet av 2001 utarbeider en handlingsplan for utvikling av økologisk landbruk i sin region i samarbeid med jordbruksorganisasjonene og andre sentrale aktører. Det avsettes midler til gjennomføring av handlingsplanen

• Midler til gjennomføring av nasjonale pilotprosjekt. Målet er å utnytte enkelte regioners fortrinn til raskt å utvikle spesielle produksjoner. Videre å avdekke flaskehalser, finne rasjonelle løsninger og utvikle helkjedesystemer som sikrer at økologiske produkter kommer ut til forbrukerne. For å stimulere til økt omlegging av sauehold til økologisk produksjon og økt omsetning av økologisk sauekjøtt vil det bli prioritert å sette i gang pilotprosjekter på sau i regioner hvor denne produksjonen står sterkt. Prosjektene må ha klare overføringseffekter til andre deler av landet og bør forankres hos fylkesmannen. Prosjektene inkludert urteproduksjonen skal gå over flere år. Utformingen fastsettes i fase II

• Det er avgjørende at kvaliteten på veiledningen er god og det foreslås å øke tilbudet om opplæring innen økologisk landbruk, bl.a. rettet mot ringledere. Prosjektet Gratis førsteråd (GFR) bør videreføres og styrkes. Videre bør det behovet produsenter som har mottatt GFR har for produksjonsfaglig oppfølging, f.eks. i form av intensivrådgivning, kartlegges og følges opp f.eks med et tilsvarende opplegg som i prosjektet GFR

• Som en utviding av tilbudet rettet mot de som legger om til økologisk jordbruk innføres et tilbud om gratis nettbasert innføringskurs i økologisk landbruk og en ordning med etablerte økologisk bønder som faddere for de som legger om

• Fra og med 01.01.04 vil det kun være tillatt å benytte økologisk formeringsmateriale i økologisk produksjon. I en utredning fra Landbrukstilsynet blir det pekt på at de ordinære tilskuddene til settepotetavl ikke er tilstrekkelige til å gjøre den økologiske settepotetdyrkingen interessant. Det foreslås derfor å innføre et prisnedskrivingstilskudd på om lag kr. 3 pr. kg for økologiske settepoteter. Det er også behov for økonomisk stimulering av annen økologisk produksjon og formeringsmateriale, for eksempel hagebruksfrø

• Fra 2005 vil det settes krav til at alt fôr til husdyr skal være økologisk. Produksjon av økologisk korn er følgelig en vesentlig flaskehals for utviklingen av økologisk landbruk i Norge. Storskalaforsøkene i økologisk korndyrking foreslås derfor videreført med en økt innsats knyttet til informasjon og kompetanseheving i økologisk korndyrking.

Organisasjoner

OIKOS ble stiftet 3. september 2000 og består av de tidligere organisasjonene ØkoProdusentane, Norsk økologisk urtelag og Norsk økologisk landbrukslag. Biologisk-Dynamisk forening består som egen organisasjon, men i tett samarbeid med OIKOS, bl.a. gjennom representasjon i styret.

Det er behov for en aktiv organisasjon som kan målbære de økologiske bøndenes behov ovenfor både avtaleparter og andre aktører. Det er nødvendig å prioritere økonomisk støtte til OIKOS i en etableringsfase, slik at de har ressurser nok til bygge opp en slagkraftig organisasjon. Også Biologisk- Dynamisk forening bør få noe økning i sin støtte.

Det avsettes kr 3,5 mill. kr i støtte til de økologiske organisasjonene OIKOS og Biologisk-dynamisk forening. Av dette tildeles OIKOS 3,3 mill. kr i etableringsstøtte og Biologisk-dynamisk forening 0,2 mill. kr. Støtte til organisasjoner i 2003 settes til 3,0 mill. kr.

Tilskudd til nedskriving av kostnader ved kontrollen med økologisk produksjon

Det har vært en kraftig økning i både antall henvendelser til Debio og påmeldinger til kontrollordningen. Økende interesse for økologisk landbruk generelt medfører videre økt behov for informasjon, ikke minst til media.

En velfungerende kontrollordning er sentralt for å skape og opprettholde tilliten til økologiske produkter. Videre er det en forpliktelse som følger av EØS-avtalen. Det er derfor svært viktig å sikre at tilsynet har tilstrekkelig kapasitet til å kunne møte en økning i antall kontroll- og søknadsbehandlinger. Det er også viktig at Debio, som innehar god kunnskap om regelverket, har kapasitet til å viderebringe riktig informasjon raskt. Dette er også viktig for opinionsdanningen.

Avtalepartene er enige om å bevilge 4 mill. kroner til nedskriving av kostnader ved kontroll og oppgaver i tilknytning til kontrollordningen. I tillegg foreslås det å avsette 0,5 mill. kroner til informasjonsarbeid. Bevilgningen flyttes over til kap. 1 110 fra og med 01.01. 2002.

7.5.3 Markedet for økologiske landbruksprodukter

Gjennomføring av strategi- og handlingsplan

Arbeidet med gjennomføring av markedsstrategier og handlingsplan for økologisk landbruk må videreføres. En viktig del av videreføringen vil fortsatt være knyttet til informasjon til forbrukerne. Et sentral område vil videre være å støtte informasjon og markedsføringsarbeid.

Premieringsordning

Dersom foredlings- og omsetningsledd inntar en mer aktiv holdning til økologisk produksjon, antas det at dette vil skape en effekt bakover i verdikjeden som vil være et effektivt incitament for produsenter til å legge om driften. Kombinasjonen av lave økologiske produksjonsvolumer og krav knyttet til foredling av økologiske produkter, medfører at det både er utfordrende og kostnadskrevende å få produksjonen fram til forbruker som økologisk produkt. Denne typen utfordringer er spesielt knyttet til foredling og omsetning av økologisk kjøtt.

Det foreslås at det opprettes en midlertidig premieringsordning rettet mot kjøttbransjen. Premieringen rettes mot aktører i foredlingsleddet som bidrar til å øke den andelen av den økologiske kjøttproduksjonen som når butikkene som økologisk produkt. Premiering gis i etterhånd av faktisk salg og på grunnlag av solgt kvantum. For å unngå en tilskuddsbasert omsetning, forutsettes det at varene omsettes til en merpris sammenlignet med konvensjonelle varer. Det foreslås at ordningen avgrenses til å gjelde perioden 2002-2005.

Bevilgningen til markedsstrategier inkludert opprettingen av en premieringsordning økes med 10 mill. kr til 20 mill. kr i 2002.

7.6 Andre politikkområder

7.6.1 Likestilling og rekruttering

I Stortingsmelding nr.34 (2000-2001) Om distrikts- og regionalpolitikken som ligger til behandling i Stortinget er det lagt til grunn at kjønns- og livsfaseperspektivet er en forutsetning for utviklingen av robuste samfunn. I dette ligger at utviklingen krever forståelse for befolkningens ulike preferanser og behov i forhold til kjønn, alder og livsfaser. Oppmerksomheten må rettes mot kvinners deltagelse i næringslivet, mot ungdom og unge i etableringsfasen. For å få til dette, må virkemidlene bli mer fleksible og kvinner må ha samme muligheter til å gjøre bruk av virkemidlene som menn.

Utviklingen når det gjelder likestilling og rekruttering i landbruket går sakte jf. kap.3.6. Landbruksdepartementet har i samspill med næringa og andre offentlige instanser, utarbeidet en ny strategi for likestilling og rekruttering til landbruket. Politikken må samordnes og knyttes sterkere opp mot den generelle regional- og distriktspolitikken. Tiltak for likestilling og rekruttering må rettes både mot utviklingen i bygdene generelt og landbruket spesielt, og det må legges sterkere vekt på livfaseperspektivet. Målet er å gjøre det attraktivt å bo og virke i bygda og landbruket. Innsatsen må rettes både mot kvinner og menn.

Landbruksdepartementet vil i samarbeid med avtalepartene, Kommunal- og regionaldepartementet og Barne- og familiedepartementet og eventuelt Fiskeridepartementet iverksette en målrettet satsing i en eller flere pilotregioner med sikte på å styrke rekruttering til og likestilling i landbruket og bygda med livsfaseperspektivet som basis. Innsatsen skal rettes både mot kvinner og menn. Utvelging av regioner og konkretisering av satsingene gjøres av de deltagende aktører i fellesskap. Tiltakene vil bli dekket over BU-midlene for 2002.

7.6.2 Etter- og videreutdanning

I St. meld. nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen og Stortingets behandling av denne er det lagt vekt på å utvikle et etterutdanningstilbud for selvstendige næringsdrivende. Avtalepartene har sett behovet for en felles strategi for å utvikle etterutdanningstilbud som retter seg mot jordbrukere som selvstendig næringsdrivende. Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket ble etablert i 2001 med en varighet på 3 år i første omgang.

Det er opprettet et felles styre for kompetanseutviklingsprogrammet og EVL (etter- og videreutdanningsfond i landbruket, tidligere EDL-fond). Styret er oppnevnt av partene i jordbruksforhandlingene. Fondet forvaltes av Statens landbruksforvaltning. Det settes av 8 mill. kr i 2002 til kompetanseutviklingsprogram i landbruket.

7.6.3 Veiledningstjenesten i landbruket

Landbruk og matproduksjon er kunnskapsbasert virksomhet, og kravene til næringsutøverens kunnskaper i produksjonsfaglige spørsmål, driftsledelse og foretaksøkonomi vil være økende.

Landbruksdepartementet har derfor etablert en arbeidsgruppe med representanter fra fem fylker (Fylkesmannen i Telemark, Rogaland, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark) for å vurdere tiltak for å utvikle en mer kostnads- og formålseffektiv veiledningstjeneste i landbruket. Gruppen har gjennom en enkel kartlegging i sine fylker vist at landbruket gjennom sine egne veiledningsorganisasjoner disponerer betydelige ressurser til kunnskaps- og tjenesteformidling. Tjenestene er spredt på en rekke ulike organisasjoner/virksomheter som er organisert dels på lokalt nivå, dels på fylkesnivå og dels i landsdeler. Kartleggingen viser at det er liten grad av samlokalisering og deltakelse i samordningstiltak mellom de ulike delene av veiledningstjenesten.

Etter gruppens vurdering bør det legges vekt på å utvikle og organisere veiledningen slik at kunnskapsformidlingen blir mer effektiv og virkningene på lønnsomheten i landbruket blir sterkere. Arbeidsgruppens hovedanbefaling er at det, bl.a. gjennom virkemiddelsystemet over jordbruksavtalen, stimuleres til samordning og organisering av landbrukets tjenesteformidlings- og veiledningsvirksomhet i regionale kompetansesentra for landbruk. Ressurser og kompetanse som i dag er spredt på mange ulike organisasjoner kan da disponeres på en samlet og helhetlig måte.

Arbeidsgruppen gis mandat til å fortsette sitt arbeid i et hovedprosjekt. Mandatet utformes av Landbruksdepartementet etter samråd med næringsorganisasjonene. I det videre arbeidet legges det til grunn et nært samarbeid mellom avtalepartene og andre berørte aktører.

7.7 De enkelte produksjonssektorene

7.7.1 Nye retningslinjer for målprisreguleringen

En partssammensatt arbeidsgruppe har gjennomgått jordbruksavtalens prisbestemmelser. Gjennomgangen omfattet målprissystemet og tilhørende avtalebestemmelser for kjøtt, egg, frukt og grønt. Gruppa har gitt en vurdering av endringene i funksjonsforutsetningene for målprissystemet og foreslått endringer og presiseringer i avtaleteksten, jf. kap. 7.1.4.

Det er foreslått prinsipper for hvordan målprissystemet bør utformes, herunder vektlagt behovet for å tilpasse representantvaresystemet slik at det ikke reduserer jordbrukets økonomiske incitament til å utvikle kvalitets- og spesialprodukter. Prissystemet bør utformes slik at jordbruket kan få økonomisk gevinst av vellykkede satsinger på spesialprodukter. Varer som har en ekstra kvalitetsegenskap som tilkommer hos primærprodusent bør behandles særskilt når disse varene er nisjeprodukter, men likevel kommer inn under klassifiseringen som representantvare.

Det er behov for å fastsette retningslinjer for rapportering fra markedsregulator til SLF og for regulators informasjonsplikt overfor andre markedsaktører. Det bør avtalefestes hva som skal skje dersom oppnådd pris på representantvaren overstiger målpris som gjennomsnitt for avtaleåret. Arbeidsgruppen anbefaler at en i tilfeller med overnotering i et avtaleår legger til grunn oppfølging gjennom tilsvarende undernotering i det påfølgende avtaleår.

Når det gjelder forskningsavgiften, mener partene at håndteringen av avgiften i forhold til målprisen bør være lik for alle sektorer når avgiftsgrunnlaget utvides. Forskningsavgift på landbruksvarer trekkes fra oppnådd pris før sammenligning med målpris.

7.7.2 Korn og kraftfôr

I St.meld. nr. 19 (1999-2000) om norsk landbruk og matproduksjon ble det foreslått å avvikle den statlige kjøpeplikten på korn og erstatte den med en ny markedsordning basert på målpriser i jordbruksavtalen. Flertallet i næringskomitéen sluttet seg til dette i Innst. S. nr. 167 (1999-2000). Under jordbruksoppgjøret 2000 ble det vedtatt å nedsette en avtalepartssammensatt arbeidsgruppe med mandat å utrede den detaljerte utformingen av en ny markedsordning for korn, jf. St.prp. nr. 82 (1999-2000). Flertallet i næringskomitéen ga i Innst. S. nr. 219 (1999-2000) om jordbruksoppgjøret 2000 sin tilslutning til dette og viste til Innst. S. nr. 167 (1999-2000). I St.prp. nr. 82 (1999-2000) ble det forutsatt at de nærmere retningslinjer for ny markedsordning, herunder plassering av ansvar for gjennomføring av markedsreguleringstiltak og hvor i verdikjeden målprisen skal gjelde, skulle fastsettes av jordbruksavtalepartene innen 1. februar 2001 etter at utredning og høring var gjennomført. Stortinget hadde ikke noen merknader til dette opplegget.

Den partssammensatte arbeidsgruppen avga rapport 15. november 2000. Rapporten ble sendt på høring til 29 instanser med høringsfrist 2. januar.

Jordbruksavtalepartene drøftet opplegget for den nye markedsordningen i møte 6. februar 2001. Under henvisning til St.prp. nr. 82 (1999-2000), Stortingets behandling av den (Innst.S. nr. 219 (1999-2000)) og innstilling fra partssammensatt arbeidsgruppe avgitt 15.11 2000 ble partene enige om at det innføres en ny markedsordning for korn fra 01.07 2001 som baseres på at:

1. Statens kjøpeplikt på korn til faste priser oppheves og erstattes med målpriser i jordbruksavtalen for fôrkorn, oljefrø, mathvete og matrug. Målprisene defineres på et utvalg mottaksanlegg ved Oslofjorden. Prisene forutsettes styrt innenfor et prisbelte på +/- 5 prosent i forhold til målpris.

2. Importsystemet legges om til et system med tollkvoter. Kvotene fordeles ved auksjon.

3. Pris- og markedsreguleringsansvaret legges til Norske Felleskjøp. Det legges til grunn at dette suppleres med tiltak for å bidra til konkurranse i kornhandelen, og at en betydelig del av førstehåndsomsetning og foredling av korn håndteres utenom Felleskjøpsystemet. Det skal legges til rette for konkurranse på likeverdige vilkår. De landbrukspolitiske og konkurransepolitiske rammevilkår, herunder markedsregulators mottaks- og forsyningsplikt, vil bli utformet ut fra dette.

Partene ble enige om at jordbruksavtalens pris og reguleringsbestemmelser for korn for avtaleåret 2001-2002 skal baseres på pkt. 1 - 3 ovenfor og for øvrig bygge på innstilling avgitt 15.11 2000 fra den partssammensatte arbeidsgruppen. Partene ble videre i møtet den 06.02.01 enige om i fellesskap å bidra til å forberede ordningen og etablere de konkurransemessige forutsetninger for den, jf. pkt. 3.

Vedtaket om å gi Norske Felleskjøp markedsreguleringsansvaret ble gjort under forutsetning av at det ble satt i verk tiltak for å bidra til konkurranse i kornhandelen og at en betydelig del av førstehåndsomsetningen og foredling håndteres utenom Felleskjøpsystemet. Endringene på eiersiden i Statkorn AS, der Statkorn Holding ASA i mars 2001 kjøpte tilbake Felleskjøpgruppens aksjer i Statkorn AS med virkning fra 01.01 2001, vil bidra til dette.

Opplegget for kornsesongen 2001/2002

Det innføres ny markedsordning for korn fra 1. juli 2001. Statens kjøpeplikt på korn til faste priser oppheves og erstattes med målpriser i jordbruksavtalen. Eksisterende virkemidler som prisnedskrivingstilskudd, matkorntilskudd og prisutjevningsbeløp på råvarer til kraftfôr videreføres.

Fraktordningene videreføres innenfor samme ramme som tidligere, 150 mill. kroner, men med endringer når det gjelder innfrakt/mellomfrakt. Etter høring har Landbruksdepartementet fastsatt nye forskrifter for frakt av korn. Endringene innebærer at det i hovedsak kun gis frakttilskudd til korn som fraktes mellom overskuddsområdet (fylkene Akershus/Oslo, Vestfold, Østfold, Telemark, Buskerud, Hedmark og Oppland) og underskuddsområdet (fylkene utenfor overskuddsområdet). Dette tilskuddet utbetales med en sats fra kornprodusent eller mottaksanlegg til transittanlegg ved Oslofjorden og en sats fra transittanlegg til havner med produksjonsanlegg i underskuddsområdet. Det gis ikke frakttilskudd fra produsent eller mottaksanlegg til nærmeste transittanlegg hvis avstanden er 5 mil eller mindre. Endringene i de eksisterende fraktordningene fører til innsparinger i størrelsesorden ca. 18 mill. kroner. De innsparte midlene nyttes til satsjusteringer for frakt av korn fra overskuddsområdet til underskuddsområdet og justering av egenfraktandel og/eller fraktsatser for frakt av kraftfôr med om lag halvparten av innspart beløp på hver ordning. Disse endringene er fastsatt ut fra en helhetsvurdering av den distriktspolitiske og konkurransemessige virkning av fraktordningene.

Målprisene i den nye markedsordningen, gjeldende fra 01.07 2001, innebærer en teknisk justering av prisene i gjeldende ordning med 14 øre pr. kg. De nye prisene blir som vist i tabellen nedenfor.

Intensjonsprisen på bygg fastsettes til kr 1,93 pr. kg. Intensjonsprisen på havre fastsettes til kr 1,71 pr. kg. Målprisen er basert på andel bygg og havre på hhv. 63 og 37 prosent. Målprisbestemmelsene i den nye ordningen inntas i ny avtaletekst i fase 2. Det innføres prisnedskrivingstilskudd til erter. Justeringen kan innebære en økning i kraftfôrpris på 1 øre pr. kg.

7.7.3 Markedsordningen for melk

Det vises til kap. 4 for nærmere omtale av konkurransesituasjonen i meierisektoren.

Produksjonsnivå for melk

Ut fra utviklingen i det innenlandske melkeforbruket og Norges forpliktelser knyttet til reguleringseksport i WTO-avtalen, er det anslått at det vil være rom for produksjon av om lag 1 500 mill. liter kumelk. Budsjettnemnda for jordbruket har beregnet meierileveransen til om lag 1 535 mill. liter melk i 2001. Dette innebærer at det fortsatt er behov for reduksjon av produksjonen.

Kvoteordningen for melk

Statens forhandlingsutvalg foreslo i sitt tilbud at ordningen med kjøp og salg av kumelkkvoter endres slik at det også åpnes for direkte kjøp- og salg mellom brukere. Statens landbruksforvaltning har på oppdrag fra Landbruksdepartementet, utredet et slikt system. Forslaget bygger på utredningen fra SLF.

Det ble lagt til grunn at hovedformålet med å innføre et system med direkte kjøp og salg av kvoter, er å øke tilpasningsmulighetene og handlingsrommet for melkeprodusentene. Det er særlig behov for å øke enkeltbruks mulighet til å øke sin kvote. Etter forhandlingsutvalgets vurdering vil systemet også bidra til å øke bygdenes muligheter til å opprettholde sin andel av melkeproduksjonen, slik Næringskomiteen ba om ved behandlingen av St.meld. nr. 19 (1999-2000).

Statens forhandlingsutvalg foreslo en ordning som bygger på følgende hovedprinsipper:

• Ordningen reserveres for de brukene som i dag har kvote. Dersom markedssituasjonen og/eller interessen for kjøp endres, vil det være mulig å forandre ordningen slik at også eiere av bruk uten kvote kan kjøpe kvote.

• Bestemmelsen om at man maksimalt kan kjøpe 20 eller 30 pst. av kvoten man har fra før, fjernes.

• Begrensningene på 170 000 liter/historisk basiskvote og arealkravene videreføres.

• Kjøp og salg av kvote kan skje når som helst i løpet av året, men kvotehandelen gis ikke virkning før 1. januar påfølgende år. Godkjenninger fra SLF sendes fortløpende.

• Prisfastsettingen på kvotene overlates til kjøper og selger.

• Eiere av bruk med aktiv 2

  kvote kan selge kvoten.

• Selgere kan selge gjennomsnittet av sin produksjon innenfor kvoten siste 5 år.

• Hele kvoten må selges, men salgskvantumet kan fordeles på flere kjøpere.

• Man selger i utgangspunktet kvoten (gjennomsnittsmengden) uten inndragning. Det åpnes imidlertid for at en inndragningsprosent kan fastsettes dersom det er behov for å redusere produksjonen. Inndragningsprosenten fastsettes ut fra prognoser i god tid før det året avtale om handel skal skje.

• Forholdstall vil fortsatt være et virkemiddel for å redusere produksjonen.

• Kjøp og salg må foregå innenfor hvert enkelt fylke,

• Ordningen med direkte kjøp og salg igangsettes i 2002 for å få virkning fra kvoteåret 2003.

Det ble lagt til grunn at SLF må utrede nærmere (innen 1. november 2001) detaljene for gjennomføring av ordningen.

I forhandlingene ble dette spørsmålet utsatt og lagt til en arbeidsgruppe, jf. sluttprotokollen i vedlegg 1 og sitatene nedenfor. I protokollen heter det:

Ved kjøp- og salgsrunden i 2001 legges det opp til at oppkjøp ut over 20 mill. liter kumelk selges ut igjen til produsentene. Bevilgningen reduseres med 77,1 mill. kr til 20 mill. kr i 2002. Det legges opp til at det resterende behovet i 2002 finansieres av engangsmidler. For kjøp- og salgsrunden i 2002 settes prisen til kr 4,50 pr. liter for kvoter inntil 100 000 liter. Fra 100 000 liter til 200 000 liter settes prisen til kr 2,25 pr. liter.

Det vises til Innst. S. nr. 167 (1999-2000):

«Flertallet viser til at det er klare stordriftsfordeler i melkeproduksjonen og mener virkemidlene samlet må stimulere til en moderat strukturutvikling for å sikre en tilfredsstillende inntektsutvikling for produsenter som har melkeproduksjon som et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt. Flertallet støtter departementets forslag om å utrede en ordning med mulighet for leiekvoter for å øke bygdas mulighet til å opprettholde sin andel av melkeproduksjonen og sørge for at enkelte meieridistrikter ikke tappes for for mye melkekvantum.»

For øvrig heter det i sluttprotokollen:

«Kvoteleie er med denne hensikt utredet i en partssammensatt arbeidsgruppe, men ikke funnet å være et hensiktsmessig virkemiddel i forhold til Stortingets mål.

Partene er på denne bakgrunn enige om å utrede en ordning med kjøp og salg av melkekvoter direkte mellom produsenter nærmere. I gjennomgangen skal det foretas en vurdering av utredningen som er gjennomført av Statens landbruksforvaltning og vurderinger av tilsvarende ordninger i andre land. Også andre ordninger som kan øke fleksibiliteten kan vurderes. Arbeidet skal være avsluttet innen 15. februar 2002.»

Det settes ikke av melkekvote til omstilling fra sauehold til melkeproduksjon i rovdyrutsatte områder. Når det gjelder bruk av BU-midler ved tilpasning/omlegging av driften i rovdyrutsatte områder, vises det til enighet mellom partene i St.prp. nr. 75 (1998-1999).

Geitemelk

All geitemelkkvote som kjøpes opp selges ut igjen til produsentene. Minimumskvoten økes fra 5 000 liter til 15 000 liter.

Samdrifter

Det gjennomføres følgende endringer i regelverket for samdrift i melkeproduksjon basert på at utbetaling av driftstilskuddet overføres til Statens landbruksforvaltning, (jf. også kap. 7.2.5 om tilskudd til samarbeidsformer og selskaper i andre produksjoner enn melk):

• Medlemmene i samdrifta søker separat om arealbaserte tilskudd. Alle tilskuddsenheter får beregnet bunnfradrag.

• Samdrifta søker samlet om tilskudd for alle dyr, både dyr i samdriftsfjøset og eventuelle dyr plassert på medlemmenes egne driftsenheter uansett husdyrslag, jf. forslag til generelt regelverk for samarbeid og selskaper. I tilskudd husdyr fastsettes det en egen toppavgrensning for samdrifter på 190 000 kroner.

• Det etableres et særskilt driftstilskudd i melkeproduksjon for samdrifter som erstatter de separate driftstilskudd til deltakerne. Det gis ett tilskudd pr. samdrift. For samdrifter med to og tre medlemmer fastsettes driftstilskuddet til hhv. 150 000 kr og 220 000 kr. For eksisterende samdrifter med fire eller flere medlemmer etableres det en overgangsordning, hvor disse blir gitt et ekstra tilskudd tilsvarende ett ordinært driftstilskudd pr. medlem utover tre. Dette tilskuddet avtrappes lineært over 4 år.

• Særskilt tilskudd til samdrifter under velferdsordningene avvikles. Samdrifter kan motta ordinært tilskudd til avløsning ved ferie og fritid, men uten krav til dokumentasjon.

• Det settes et øvre tak pr. samdrift på 500 000 liter.

• Avgrensingen i BU-forskriftens §6 blir videreført ved at det kan tildeles inntil 2 investeringstilskudd pr. fellestiltak.

• For samdrifter i geitemelkproduksjon og kumelk i Nord-Norge justeres satsene i strekpunkt 3 tilsvarende satsforskjellen i driftstilskudd pr. bruk til hhv. 162 000 kr og 238 000 kr.

Endringene vil normalt ikke få vesentlige økonomiske følger for samdrifter med inntil 3 medlemmer. For samdrifter med flere enn tre medlemmer vil det bli iverksatt en overgangsordning, jf. tredje strekpunkt.

Prisutjevningsordningen for melk

Partene er enige om å drøfte visse tekniske justeringer i målprisene, basert på materialet fra etterkontrollen. Fordeling av tilleggene i melkepris vurderes ut fra markedsforholdene i forhold til eksisterende priser. Fordelingen gjennomføres i fase II. Avtalepartene og markedsregulator drøfter oppfølging av prisbestemmelsene for melk høsten 2001.

Driftstilskudd til melkeproduksjon

Ordningen med driftstilskudd til melkeproduksjon legges om til et produksjonsnøytralt tilskudd pr. bruk, med en hensiktsmessig avtrapping av tilskuddet for de minste brukene. Avtrappingen beregnes ut fra antall melkekyr, jf. kap. 8.5.1. Utbetaling av tilskudd overføres til SLF og gjennomføres to ganger i året.

Tiltak for geiteholdet

Under fjorårets jordbruksoppgjør ble det vedtatt at et utviklingsprogram for geiteholdet skulle inngå som en del av verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon. Ansvaret for den videre oppfølging og konkretisering av tiltak, ligger således først og fremst hos næringa selv.

Under oppgjøret i 2000 ble det videre bestemt å etablere en ordning med tildeling av produksjonsrettigheter for geitemelk for lokal foredling. Utkast til regelverk er sendt på høring. Det legges til grunn at tildeling av produksjonsrettigheter kan skje i løpet av høsten 2001.

Over tiltaksfondet post 50.13 avsettes 4 mill. kroner til prosjektet «Friskere geiter», jf. jordbrukets krav.

7.7.4 Kjøtt og egg

I samsvar med Målprisgruppas forslag gjennomføres endringer og presiseringer av jordbruksavtalens målprispunkt for gris, fjørfekjøtt og egg, med tilhørende teknisk justering av målprisen.

Slaktegris uten hode og labber blir ny representantvare for varegruppen gris og det foretas en teknisk justering av målpris gjennom en økning med 2,10 kr pr. kg.

Engrosprisnoteringer i overskuddsområde nyttes som prisgrunnlag for egg og fjørfeslakt og noteringspunktet flyttes nærmere produsenten i verdikjeden. Samlet teknisk justering av målpris som følge av disse endringene, er en reduksjon på 1,74 kr/kg for egg og 2,72 kr/kg for kylling.

7.7.5 Frukt, grønt og potet

Frukt og grønt

Ved jordbruksoppgjøret i 2000 la partene til grunn at man oppnådde dispensasjon fra kravene i forskrift om prisopplysning for varer når det gjelder produktene blomkål, stangselleri, kinakål, brokkoli, agurk og purre. Unntaket for disse produktene skulle komme i tillegg til øvrige produkter hvor det foretas prisnotering pr. bunt. På bakgrunn av søknad fra Landbruksdepartementet har Konkurransetilsynet vedtatt at varig unntak for prisopplysning skal utvides til å omfatte salat og kinakål. For de øvrige grønnsakene; blomkål, brokkoli, stangselleri, agurk og purre, er det gitt midlertidig dispensasjon frem til 1. juli 2001. Dette følges opp med nødvendige tilpasninger i målprisene i fase II av jordbruksforhandlingene.

Potet

Ved jordbruksoppgjøret i 2000 ble partene enige om å foreta en nærmere spesifisering av noteringsgrunnlaget for potet basert på antall feilenheter. Partene er enige om at noteringsgrunnlaget knyttes til 12 feilenheter, og det benyttes en omregningsfaktor for å justere til målprisnivået.