5 Mineralnæringen i Norge

Dette vedlegg er utarbeidet på grunnlag av et mer omfattende materiale fra NGU og Bergvesenet. Vedlegget er utformet og redigert av siviløkonom Jahn A. Landmark, Landmark Consulting AS, og er godkjent av henholdsvis NGU og Bergvesenet .

Bergindustrien er grunnleggende beskrevet i NOU 1984:8, Utnyttelse og forvaltning av mineralressurser, som omfatter utviklingen fram til 1981. Det har i denne rapporten vært lagt vekt på å redegjøre for de endringer som har skjedd i de siste 15 år og gi en beskrivelse av dagens situasjon for norsk mineralindustri.

Det er et hovedtrekk i utviklingen at den malmbaserte gruvedriften er betydelig redusert, mens uttak av andre mineralske råstoffer for produksjon av industrimineraler, naturstein og byggeråstoffer viser en markant økning. Det er mange årsaker til dette.

Jernmalmgruvene har i lengre tid konkurrert mot store og rikere utenlandske forekomster. Sulfidmalmgruvene har produsert i et marked med lave priser. Dette skyldes i stor grad stor tilførsel fra lavkostland og land som er avhengig av valutainntekter fra egen gruveindustri. For noen metaller er etterspørselen redusert på grunn av at bruksområder er falt bort eller ved at resirkulasjon stadig øker. Dette har i sin tur ført til liten interesse for prospektering og utvikling av nye forekomster i Norge og kjente reserver blir etter hvert uttømt.

Den økte interessen for de andre mineralske rå­stoffene skyldes i hovedsak den sterke utviklingen innenfor materialteknologien, noe som medfører økende etterspørsel etter produkter fra ikke-metalliske mineralske råstoffer. Som eksempel kan nevnes bruken av mineraler som fyllstoffer i papir, maling og kompositter.

Denne utvilklingen har ført til betydelige struktur­endringer i bergindustrien. Antall store eller mellomstore bedrifter innenfor malmbergverkene er sterkt redusert etter flere nedlegginger. For industrien uten­om malmsektoren øker antall større bedrifter på bekostning av de mindre ved at det skjer oppkjøp eller etablering av samarbeid gjennom egne selskaper.

Utenlandsk industri viser økende interesse for samarbeid med mineral-sektoren i Norge. Dette har ført til positive kontakter til markedet. Det er også flere eksempler på etablering av samarbeid om produktutvikling og prosesser for videre bearbeiding.

Økt etterspørsel etter industrimineraler, naturstein og byggeråstoffer og samtidig stadig strengere krav til kvalitet, har resultert i større aktivitet innenfor oppredning og bearbeiding av mineraler.

For å beskrive utviklingen, betydningen og mulighetene for mineralsektoren som helhet, er det nødvendig i statistikksammenheng å se på næringsområdene bergverksdrift og mineralprodukter under ett. 1

I denne beskrivelsen vil derfor næringshovedgruppene Tegl, Sement og kalk og Steinbearbeiding samt Næringsgruppe for annen mineralproduksjon bli tatt med. Virksomheten i disse gruppene er basert på norsk mineralsk råstoff, og representerer for de aller fleste en vertikal integrasjon mellom uttak og viderebearbeiding i en foredlingsprosess.

5.1 Norges bergindustri

Dette kapittel gir en oversikt over bergindustrien og en del basistall. For nærmere opplysninger og statistikk om drift og produksjon av enkeltprodukter vises til de respektive underkapitler under 2 Norges mineralforedlende industri og 4 Norges mineralressurser. Produksjon og potensiale.

5.1.1 Drift på malmer

Siden 1980 er det kommet til bare en ny malmgruve, nemlig Nikkel og Olivin A/S, som åpnet drift i 1989 på en nikkelholdig malm i Ballangen.

Bidjovagge Gruber A/S gjenåpnet driften i 1985 på kobbermalm, men største verdi-komponenten ble etter hvert knyttet til gullinnholdet. All drivverdig malm var utdrevet i 1991 og driften ble nedlagt i 1993 etter 2 års driftshvile.

Følgende gruver er forøvrig nedlagt: Killingdal, Løkken, Mofjellet, Skorovas, Tverrfjellet og Sulitjelma. Alle var kisgruver som i siste driftsperiode produserte konsentrater av kobber og sink. Svovelkisinnholdet i malmene fra Skorovas og Løkken er lagt i avgangsdeponier, mens de andre fremstilte svovelkiskonsentrater som var salgbare.

De tre gjenværende jernmalmgruver, A/S Sydvaranger, Rana Gruber A/S og Nye Fosdalen Bergverk A/S, har alle redusert sin produksjon og satser på en overgang til spesialprodukter med høyere bearbeidingsgrad enn vanlig jernslig eller pellets til metallurgisk bruk.

Begge de to første er i den situasjon at malmreservene som kan brytes i dagbrudd snart er utdrevet og driften må gå over til underjords gruvedrift. Nye Fosdalen Bergverk, som etterfulgte det konkursrammede Fosdalen Bergverk A/S, har fra 1990 basert sin drift helt på produksjon av tungt medium for kulloppredning.

Totalproduksjonen i 1994 for de 3 utgjorde: 2.485.000 tonn jernmalmslig.

Titania A/S, som driver på en ilmenittholdig malm, har fortsatt store malmreserver og har i den siste tiden foretatt betydelige investeringer i et landdeponi for avgangsmasser. Produksjonen i 1994 utgjorde 826.391 tonn ilmenittslig.

Av sulfidmalmgruver er Grong gruver og Bleikvassli gruver i drift i tillegg til Nikkel og Olivin's gruve. Grong gruver vil være uttømt i 1996/97. Bleikvassli gruver har fortsatt malmreserver, men er avhengig av et marked som for tiden opererer med særlig lave priser.

Produksjonen i 1994 utgjorde:

5.1.2 Drift på industrimineraler

De industrimineraler som utnyttes idag er kalkstein, dolomitt, olivinstein, kvarts og kvartsitt, grafitt, feltspat, nefelin, talk og leire. De dominerende i mengde er kalkstein og dolomitt, der årlig utbrutt tonnasje i sum har passert 5 mill. tonn og produksjonen er økende. Dernest kommer olivinstein med ca. 3,1 mill. tonn.

På årsbasis er det samlede uttak av industrimineraler i dag ca. 10 mill. tonn. Fordelingen var i 1994 slik:

I motsetning til malmsektoren har de fleste bedriftene innenfor industrimineral-sektoren relativt store reserver i kjente forekomster. Dette gjelder spesielt for kalkstein, dolomitt, nefelinsyenitt og olivinstein.

5.1.3 Drift på naturstein

Når det gjelder naturstein, er det vanlig å dele den inn i massivstein og skifer. Total omsetning i bransjen utgjør ca. NOK 1.000 mill., hvorav NOK 660 mill. gjelder brudd, 240 mill. bearbeiding og 150 mill. handel/ren gravmonumentproduksjon.

De massivsteintyper som utnyttes er Larvikitt, andre typer labradorstein, flere varianter av granitter og gneiser, marmortyper, mørke gabbrobergarter og kleberstein. Larvikitt/granitt utgjør den vesentligste del. Over 90 % av blokkproduksjonen eksporteres.Når det gjelder bearbeidet massivstein (flis, plater, gravmonumenter), går den i det alt vesentlige til det norske marked. Kleberstein bearbeides bl.a. til peiser og ovner og har funnet en nisje.

Omsetningen av skifer utgjorde i 1994 NOK 250 mill., hvorav omtrent halvparten gikk til eksport, fortrinnsvis som ferdige produkter.

5.1.4 Uttak av bergart for pukkproduksjon

Uttakene knyttes til bergarter som har slike egenskaper at de tilfredsstiller kravspesifikasjoner til de forskjellige bruksområder. I forhold til produktverdien er transportkostnadene frem til brukerstedene betydelige og uttakene blir derfor lokalisert til nærområdene til byer eller tettsteder der det er mulig. For forsyning til kystområdene eller for produksjon til eksport må anleggene ligge ved sjøen. De 6-7 største pukkverkene har i dag en betydelig andel eksport av sin produksjon.

Av en årsproduksjon på ca. 25 mill. tonn pukkprodukter ble det i 1994 eksportert ca. 5,5 mill. tonn.

5.1.5 Uttak av sand og grus til byggeformål

Løsmasseforekomster av morenemasse, grus eller sand klassifiseres etter egnethet til forskjellige bruksområder. Uttakene blir lokalisert til egnet forekomst og beliggenhet i forhold til brukersted. Tilsvarende som for pukk, er det stadig skjerping av krav til tilslags­materialer i betong og i steinmaterialer til veiformål og asfaltproduksjon. Dette har ført til at sand-, grus- og pukkproduksjonen etter hvert foregår i anlegg med knusing, sikting og vasking og med et stort antall sluttprodukter.

Samlet produksjon av sand og grus i 1994 var ca. 24 mill. tonn.

5.1.6 Sysselsetting og produksjonsverdi

På grunnlag av SSB’s industristatistikk for alle bedrifter innenfor næringsområdet 10,12-14 Bergverksdrift kan det settes opp følgende tabell:

Sysselsettingen har gått betydelig ned og i større grad enn for industrien for øvrig. Brutto produksjonsverdi har gått noe ned, men mindre enn det bortfallet av en del malmgruver skulle tilsi. Dette skyldes dels høyere metallpriser og dels verdiøkning fra andre deler av bergindustrien.

En del av mineral-bearbeidingsindustrien har basis i innenlandske råstoffer.

SSB’s industristatistikk 1993 viser følgende tall for store bedrifter innenfor nedenstående næringshovedgrupper:

For å få en sammenligning med annen norsk industri settes inn fig. 5.1.

Kilde: SSB industristatistikk 1993.

I fig 5.2 er det videre satt opp en oversikt over bearbeidingsverdi pr. sysselsatt i ulike næringsområder (gjelder bare store bedrifter).

Kilde: SSB industristatistikk 1993

Uttaksvirksomheten og bearbeidingen samlet for 1993 står for:

I tillegg er det antatt at uttak i offentlig regi av pukk, grus og sand i 1993 utgjorde en brt. produksjonsverdi på ca. NOK 750 mill. ( tilsvarende en bearbeidelsesverdi på ca. 300 mill.)

I forhold til industrien totalt er bergindustriens andel av brutto produksjonsverdi ca. 3.0 % og andel av bearbeidingsverdi ca. 3,5 %. Bergindustrien er imidlertid i meget stor utstrekning lokalisert til distriktene og mange gruver og mineralbedrifter fremstår som hjørnesteinsbedrifter i kommunene.

Bearbeidelsesverdi for store bedrifter fordelt på næringshovedgrupper kan settes opp slik:

Grafisk kan dette fremstilles som vist i fig. 5.3.

Kilde: SSB Industristatistikk (omfatter bare store bedrifter dvs. bedrifter med mer enn 10 ansatte).

5.2 Norges mineralforedlende industri

Med mineralforedlende industri menes virksomhet som anvender mineralske råstoffer, både norske og importerte, i sin produksjon. Det er lagt vekt på å gi opplysninger om forbruk av mineralske råstoffer, og hvis mulig, beskrive utviklingstendenser.

Viktige deler av denne industrien driver foredling også av importerte råstoffer basert på norsk vannkraft. I noen grad er også foredling av halvfabrikata tatt med.

Når det gjelder forholdet til industristatistikken (SSB) for mineralske råstoffer, omfatter statistikkens næringsgrupper også industri som videreforedler produkter og er derved mer omfattende enn det som er beskrevet i denne utredning. Dog er det som nevnt tatt med noen som anvender halvfabrikata. Det er forøvrig en trend at gruvene lager renere produkter og foredler produktene slik at de defineres som halvfabrikata. Likeledes at bruken av industrimineraler som halvfabrikata øker – f.eks. glasspellets til glassverk.

5.2.1 Råvaregrunnlag, forandringer i markedet

Som påpekt tidligere har det vært en sterk nedgang i antall malmgruver i drift. Enten på grunn av at disse er uttømt, eller at de ikke lenger kan drives regningssvarende. Dette har også fått betydning for den mineralforedlende industri.

Rana Gruber AS har gått over til å eksportere sin jernmalm etter at Norsk Jernverk falt ut som kunde. De har funnet en ny nisje og produserer spesialslig til produksjon av jernpulver. Likeledes mikroniserer de en del av sitt jernmalmkonsentrat som pigmenter til maling o.l. Nye Fosdalen Bergverk AS har lagt om og leverer i dag magnetitt til kullgruveindustrien hvor den brukes som vektmedium i rensing av kull. Produksjonen ved AS Sydvaranger er under omlegning. Pelletsproduksjonen skal nedlegges, og de vil fremover produsere spesialslig tilnærmet 100 % magnetitt og andre spesialprodukter.

Borregaard baserer seg nå på importert svovelkis til erstatning for svovelkis fra Folldal Verk som ble nedlagt i 1993.

Titania AS i Sokndal har hatt en stor kunde for sin ilmenittmalm i Tinfos Titan/Iron KS i Tyssedal. Denne bedriften går nå over til annen prosess, som krever ilmenitt av en kvalitet Titania AS ikke kan fremstille.

Ferrosilisiumindustrien i Norge er til en viss grad basert på innenlandske råvarer – kvarts og jernmalmpellets eller glødeskall. Ved siden av kravene til kjemisk sammensetning må kvartsen også ha de riktige termiske egenskaper. For flere av ferrosilisium- og silisiummetall-kvalitetene må kvarts importeres.

For produksjon av mangan og kromlegeringer må man importere mangan og krom-malmer. Elkem AS' manganproduksjon i legeringer utgjør ca. 10 % av verdens behov for mangan. I tillegg kommer mangan fra Elkems anlegg i utlandet.

Sementproduksjon er basert på kalkstein. I Norge er det en produsent, Norcem AS, med to produksjonsenheter – Brevik og Kjøpsvik. Begge får sin kalkstein fra lokale forekomster. En del problemavfall brukes i dag som råstoff. Et eksempel er bruk av avbrann fra røsting av svovelkis som jernkilde. Likeledes skal brenning av spesialavfall gi energi.

Generelt kan man si at råvarene i stadig sterkere grad blir tilpasset prosessen i det enkelte anlegg og det ferdige produkt. Det drives mye forskning, og leverandørene må tilpasse seg og sitt produkt til stadig strengere krav. Med økt miljøbevissthet fokuserer man på alle elementer i råvarer og følger disse i hele varestrømmen.

I tillegg til produktkrav stilles det i dag også krav til innhold i avfallet (restprodukt for deponering).

5.2.2 Industri som hovedsakelig foredler metallmineraler

5.2.3 Produksjon av silisiumkarbid

Silisiumkarbid (SiC) fremstilles fra kvarts og koks ved oppvarming til opptil 2500 °C. Det forbrukes 130.000 t kvartssand pr. år, hvorav 85 % importeres. Av koks forbrukes 105.000 t. Ved prosessen dannes krystallisk SiC, karborundum. Karborundum er det nest hardeste slipestoffet etter diamant. Silisiumkarbid har gode egenskaper som ildfast materiale og brukes mye som ildfast foringsmateriale i industrien. Sekundær-kvaliteter brukes bl.a. som tilsetningsmiddel ved fremstilling av støpejern og støpestål.

I 1994 ble det produsert silisiumkarbid i Norge til en verdi av rundt NOK 500 mill. Mesteparten eksporteres til Vest-Europa, hvor den norske produksjonen dekker ca. 40 % av forbruket. Det er tre fabrikker – Norton AS med anlegg i Lillesand og Eyde-havn og Orkla Exolon KS i Orkanger – med en samlet produksjon på 80.000 t. Antall ansatte utgjør 500.

Av den norske produksjonen går 35 % som slipemiddel, 35 % til ildfast foringsmateriale og 30 % til metallurgisk industri. Det arbeides med å forbedre produksjonsprosessen, da denne er en del miljøbelastende.

5.2.4 Produksjon av kalsiumkarbid

Kalsiumkarbid fremstilles av brent kalk ved reduksjon med koks i elektriske smelte-ovner. Eneste norske produsent er Odda Smelteverk AS, som er et heleiet datterselskap av det britiske BOC Ltd. Brent kalk fremstilles ved bedriften i sjaktovner basert på engelsk og fransk kalkstein av kvalitetsmessige grunner.

Bedriften omsetter 56 % av sin karbidproduksjon direkte, mens 44 % omsettes som derivatene kalsiumcyanamid og dicyandiamid. Viktigste bruksområder for karbid er produksjon av acetylengass, avsvovling i stål og støpejern og forskjellige derivater f.eks. dicyandiamid som er bedriftens viktigste produkt og hvor Odda Smelteverk er verdens største eksportør. Produktet brukes bl.a. i flammehemmende impregnering, farmasøytiske produkter, epoxy, plast, sprengstoff, maling, nitrogeninhibitor i land-bruket osv. I det hele er utviklingen for derivater interessant.

Tall for 1994:

5.2.5 Produksjon av kunstgjødsel

Norsk Hydro AS er også i internasjonal sammenheng en betydelig produsent av kunstgjødsel. I Norge har firmaet kunstgjødselfabrikker i Porsgrunn og Glom­fjord. Se tabell 5.1.

5.2.6 Produksjon av sement

Eneste produsent av sement i Norge er Norcem AS – en del av Aker/Eurockonsernet.

Etter at eksporten har ligget nede en periode, er den tatt opp igjen og utgjorde i 1994 ca. 700.000 tonn. Etter stabiliseringsperioden i internasjonal produksjon forventes eksport i de nærmeste årene å øke og utgjøre en betydelig del av det totale produksjonsvolum på 1,8 mill. tonn.

Forbruket av de viktigste mineralske råvarene i sementindustrien var i 1994 2,8 mill. tonn kalkstein og 85 tonn gips. All kalkstein er norsk, mens gipsen må importeres. Kull og petroleumskoks er i dag viktige energikilder for driften av sementovnene. Spesialavfall vil få økt betydning som energikilde, samtidig som man kvitter seg med et miljøproblem.

Også for innenlandsmarkedet forventes et noe økt forbruk. Alternative råstoffer forventes å få økt betydning i fremtiden.

5.2.7 Produksjon av keramiske varer

Det er fire virksomheter innenfor dette produktspekter som tas med her.

Norsk Teknisk Porselen AS, Fredrikstad, produserer teknisk porselen og elektrisk isolasjonsmateriell av glass for lav- og høyspentanlegg. Årlig produksjon er 1500 tonn, hvorav 40 % eksporteres. Bedriften dekker 90 % av det norske marked. Antall ansatte er 145.

Figgjo AS, Figgjo, produserer husholdningsprodukter i vitroporselen. 35 % går til eksport. Antall ansatte er ca. 200.

Porsgrunds Porselænsfabrik AS, Porsgrunn, produserer serviser, gaveartikler og porselens hoppbakkespor alt i høybrent feltspatporselen. Antall ansatte i 1993 er 294.

Porsgrund Bad AS, Porsgrunn, produserer sanitærporselen og sysselsetter 68 personer.

Råvarene som anvendes til porselen er ildfast leire, kvarts, feltspat, nefelinsyenitt, korund, talk og kalkstein. Til teknisk porselen brukes det dessuten silisiumkarbid, bariumkarbonat, wallastonitt og zirkon. Det aller meste av råvarene importeres. Vi har norsk produksjon av: Silisiumkarbid, feltspat, kalkstein og nefelinsyenitt.

5.2.8 Produksjon av lettklinker

AS Norsk Leca har produksjonssted ved Fredrikstad og ved Lillestrøm for produksjon av løs Leca (LWA- Light Weight Aggregate). Hver av fabrikkene har 2 ovner med samlet produksjonskapasitet på 1 mill. kbm. De siste årene har utnyttelsen vært ca. 50 %. Det forventes en produksjon de nærmeste årene på 600-800.000 kbm. pr.år.

Forbruket av leire utgjør for hver av fabrikkene 70-110.000 kbm. pr. år. Tilsammen sysselsetter de 90 personer.

5.2.9 Produksjon diverse

5.2.10 Forbruk av mineralske råvarer i industri som benytter ikke mineralske råstoffer eller mineralbaserte halvfabrikata og kjemikalier

5.2.11 Kullforedlende industri

Etter at Norsk Koksverk ble nedlagt i 1988 har vi ingen virksomhet som kan defineres som kullforedlende industri. Produksjon av elektroder og elektrodemasse er imidlertid nær beslektet, og vi tar med denne.

Elkem Carbon, Kristiansand, produserer elektrodemasse til bruk ved fremstilling av råjern, karbid og ferrolegeringer. Produksjonen i 1994 var 81.000 t og det norske forbruket 42.000 t. Til produksjonen ble det brukt ca. 90.000 t antrasittkull som importeres.

Aluminiumsindustrien har et forbruk av anoder på ca. 400.000 t pr. år. Råstoffet importeres.

5.3 Bergverksnæringen inkl. bearbeiding. sysselsetting – regional betydning

5.3.1 Innledning

Arbeidsplassene innen bergindustrien utgjør fortsatt en viktig del av næringslivet i mange kommuner og lokalsamfunn selv om næringen har gjennomgått store strukturelle endringer og omlegginger. Avvikling og nedlegging innenfor den tradisjonelle bergverksdrift er kompensert av nye etableringer innenfor industrimineral-, naturstein og byggeråstoffbransjene.

I regionalpolitisk sammenheng er det to særtrekk ved bergindustrien, nemlig:

• Bergindustri må etableres der det finnes drivverdige forekomster og er derfor i stor grad bundet når det gjelder lokalisering.

• Grunnlaget for driften er ikke-fornybare naturressurser. Når en forekomst er uttømt, må driften avvikles.

Dette er forhold man må ta hensyn til når bergindustri skal etableres. Det vil imidlertid ikke, slik som tidligere, være like nødvendig og hensiktsmessig å opprette nye ensidige industristeder utelukkende basert på bergindustri, fordi dagens kommunikasjoner gjør det mulig å dagpendle eller ukependle over større avstander.

5.3.2 Bergverksnæringen i vid forstand

I næringsinndelingen i den offentlige statistikk er næringsgrupperingen oppdelt slik at bergverksnæringen omfatter uttak og produksjon av mineralske råstoffer og utgjør èn gruppe, mens bearbeiding og industriproduksjon basert på bergindustriens produkter er plassert i næringsundergrupper under gruppen industri.

Tradisjonelt har vår mineralsektor vært en betydelig eksportør av mineralske råstoffer. Det er imidlertid grunn til å peke på at mineralsektoren også i meget stor grad har vært basis for vår bearbeidingsindustri innenfor områdene kjemi, elektro-kjemi, jern- og stålsmelteverkene og ferrolegeringsverkene. Dette gjelder såvel produksjon av råstoffer som inngår i sluttproduktet, som nødvendige hjelpestoffer i produksjonsprosessen. Dette har over lang tid medført et samarbeid innenfor produkt- og prosessutvikling som har vært til gjensidig nytte både for råstoffsiden og bearbeidingssiden. Det samme gjelder også de fleste andre områdene innenfor bearbeidingsindustrien.

Som eksempel på industriproduksjon som i all hovedsak er basert på norske mineralråstoffer kan nevnes: Sement, brent kalk, tegl- og lettbetong, slipestoffer og fyllstoffer av en rekke forskjellige mineraler. Mineralske fyllstoffer inngår blant annet i produksjon av byggevarer, papir, plast, lakk, maling og i annen kjemisk industri.

Kvalitetskravene til sluttproduktene øker stadig, noe som i sin tur medfører skjerpede krav til råstoffkvalitetene. Sett i denne sammenheng er det en styrke for mineralsektoren at den kan utvikles i nærkontakt med bearbeidingsindustrien.

Omvendt er det en naturlig forutsetning for de fleste bearbeidingsbedriftene innenfor mineralsektoren at de har nær tilgang til rimelig og godt råstoff.

Denne avhengigheten er så ubetinget at i bransjepolitisk sammenheng må bergverksdrift, mineralbearbeiding og mineralbasert industriproduksjon bedømmes og vurderes i sammenheng. Spesielt gjelder dette når man skal beskrive sysselsettingen og de potensialer som ligger i utviklingen av mineralsektoren.

For å få et bilde av mineralsektoren og vurdere betydningen av sektoren både økonomisk og i sysselsettingsmessig sammenheng, er det nødvendig å se både uttak og bearbeiding under ett. Ut fra Statistisk Sentralbyrås statistikk må en derfor summere tallmateriale fra næringsgruppe Bergverksdrift og de næringsundergrupper under Industri som i all hovedsak er basert på norske mineralske råstoffer. Dette er viktig for også i mineralsektoren er det et iøynefallende trekk i utviklingen at bearbeidingsdelen stadig får større betydning og i sysselsettingssammenheng er dette et felt med potensielt store utviklingsmuligheter.

Strukturendringer.

Som i annen industri har også bergindustrien gjennomgått betydelige strukturendringer samtidig med en løpende rasjonalisering i takt med den teknologiske utvikling. I de senere år har man også sett en utvikling der innkjøp av tjenester stadig øker. I bergindustrien som for størstedelen består av små og mellomstore bedrifter, er dette et gjennomgående trekk. Hjelpetjenester det er aktuelt å kjøpe er f.eks vedlikehold, transport og regnskap. Lagerhold av reservedeler og forbruksmateriell er i mange tilfeller lagt om til konsignasjonslagre for vareleverandørens kostnad og administrasjon. I mange tilfeller blir også slike arbeidsoperasjoner som fjellboring, sprengning, lasting og transport utført som entreprenørtjenester. Dette er en utvikling som ser ut til å fortsette.

Når sysselsettingseffektene av bergverksvirksomhet skal beskrives, er det viktig at disse forholdene blir tatt med i vurderingene. Det er vanskelig å fremskaffe tallmateriale for dette, men statistikken for innkjøp av tjenester viser stor økning og reflektereren betydelig bruk av underentreprenører.

Det antas at underentreprenørvirksomheten og innkjøp av andre hjelpetjenester sysselsettingsmessig betyr at antall direkte ansatte i bergindustrien må økes med i størrelsesorden 1/3 og kanskje mere for å få et tall for den samlede sysselsettingseffekt fra denne sektoren.

5.3.3 Sysselsettingen

Sysselsettingen innenfor de næringsområder som har basis i mineralproduksjon, fremgår av tabell 5.2 og 5.3 fra SSBs industristatistikk for perioden 1989 – 1993 (1993 er det sist tilgjengelige materiale)

Tabell 5.2 viser at nedgangen i sysselsettingen innenfor bergverksnæringen først og fremst har rammet malmgruvene og ikke bransjene innenfor stein og industrimineraler.

Forholdet mellom antall sysselsatte og brutto produksjonsverdi viser at det har foregått en betydelig rasjonalisering i denne 5-årsperioden. Som foran nevnt må man også her samtidig ta i betraktning den økende bruk av underentreprenører og innkjøpte tjenester, noe som influerer på antall direkte sysselsatte i næringen.

5.3.4 Bergverksnæringen – andel av industrisektoren

I 1993 var det totalt 10.998 bedrifter som syssellsatte 266.925 personer i bergverksdrift og industri til sammen. Av disse var det 342 bedrifter med 4.538 sysselsatte i bergverksdrift og 411 bedrifter med ialt 5.368 sysselsatte i industri som bearbeider/foredler bergverksprodukter. Av sum sysselsatte i bergverksdrift og industri er 1,7 % sysselsatt i uttak av malmer og mineraler og 2,1 % i den industrien som bearbeider disse.

Medregnet et påslag på anslagsvis 30% for innleide tjenester, vil dette si at mineralsektoren svarer for en sysselsetting på ca. 13.000 eller ca. 5 % av industrisektoren totalt.

5.3.5 Sysselsettingen – regional betydning

Tabell 5.4 viser sysselsettingen i de enkelte bransjer innenfor bergverksnæringen fordelt fylkesvis.

Av denne oversikten fremgår at bergverkssektoren i industrisammenheng har særlig stor betydning i fylker som Finnmark, Nordland og Nord-Trøndelag, men den har også en betydelig andel av sysselsettingen i fylkene Telemark, Vestfold og Buskerud.

Når det gjelder bearbeiding og forbruk av byggeråstoffer som sand, grus og pukk, er det naturlig nok i de sentrale strøk at aktiviteten er størst. I Rogaland og Hordaland-området, som er de største leverandører av bl.a. betongkonstruksjoner til norsk sokkel, er det i distriktskommunene en betydelig virksomhet knyttet til råstoffleveranser til off-shore-industrien samtidig med en betydelig eksport.

Når det gjelder produksjon innenfor malm, industrimineraler og naturstein, er disse med få unntak lokalisert til de mindre sentrale områder.

5.3.6 Utvikling

Det er trekk i utviklingen at bearbeiding av malmer, industrimineraler og naturstein blir lagt til større bearbeidingsanlegg. Hovedgrunnen til dette er at et produksjonsanlegg i dag krever meget store investeringer og derved en viss produksjonsmengde. Som regel er denne av en slik størrelse at det må sikres råstoffleveranser fra flere forekomster. Denne utviklingen er både økonomisk og naturbetinget. Det er mindre sannsynlig at det i fremtiden blir påvist store forekomster enn påvisning av flere mindre.

Med bakgrunn i den kunnskap man har om mineralsektoren og våre potensielle geologiske ressurser i Norge, er det sannsynlig at utviklingsmønsteret i enda større grad vil gå mot utnyttelse av en rekke små og mellomstore forekomster. Bearbeiding og prosessering vil imidlertid foregå i verk som betjener mange forekomster. Dette vil skape et tilsvarende sysselsettingsmønster og vil klart være til fordel for de områder der forekomstene finnes.

For påvisning av forekomster og muligheter for utnyttelse ved drift, er det i distriktene at potensialet er størst, og her vil sysselsettingseffekten av en utvidet mineralsektor få størst virkning.

5.3.7 Sysselsetting fordelt etter fylker og kommuner

Tabellene nedenfor viser sysselsettingen fordelt kommunevis i de enkelte fylker.

5.4 Norges mineralressurser – produksjon og potensiale

5.4.1 Hovedtrekk ved bergindustrien

Bergindustrien forvalter og utnytter Norges og Svalbards ikke-fornybare mineral-ressurser. Disse omfatter industrimineraler, malm, kull, naturstein, pukk og sand/grus.

Bergindustrien består av ca. 400 bedrifter som sysselsetter omkring 5000 personer. Brutto produksjonsverdi utgjør omkring NOK 6 milliarder pr år. Til sammenligning var tilsvarende tall for 1981 8100 sysselsatte og en omsetning på NOK 3 milliarder.

Bergindustrien kan bransjemessig deles inn i:

Figur 5.4 viser produksjonen fordelt på det enkelte mineralske råstoff. Figuren er basert delvis på eksakte oppgaver og delvis på anslag. Til tross for at ikke alle tall er eksakte gir figuren et riktig bilde av situasjonen.

Kilde: NGU

Bergindustrien kan naturlig deles i en eksportrettet del, som består av metallmineralene og naturstein, der mer enn 85 % går til eksport, og industrimineraler der ca. 65 % går til eksport. Byggeråstoffene pukk og sand/grus produseres først og fremst for det norske marked, men 21 % av pukkproduksjonen eksporteres. De viktigste mineralene som produseres for det nasjonale markedet, er kalkstein som danner grunnlag for sementindustrien, dolomitt for produksjon av mag­nesium metall, ilmenitt for titandioksyd- og titanslaggproduksjon, kvartsitt og kvarts for ferrolegeringsindustrien.

Utviklingen av eksporten for de ulike produktgrupper er fremstilt grafisk i figur 5.5 Eksportverdien av mineralprodukter økte fra NOK 1.876 mill. i 1989 til NOK 2.608 mill. i 1994. Dette er en økning på 39 % de siste 6 år. Veksten har vært innenfor industrimineraler, pukk og naturstein. Metallmineralproduksjonen viser en avtagende tendens.

Kilde: SSB

Samlet sett er bergverksnæringen en viktig eksportrettet vekstnæring. Bergverksbedriftene er også en viktig distriktsnæring, da bedriftene er spredt utover hele landet, med et visst tyngdepunkt i Nordland, Finnmark og Rogaland. 90 % av bedriftene har under 20 ansatte. Bransjen er oppstykket og i mindre grad knyttet sammen i kommersielle kjeder og strategiske allianser.

5.4.2 Metallmineralene

Etter siste verdenskrig har det i alt vært drift i 34 malmbergverk. De fleste av disse er nedlagt, og det er bare 6 gruver som i dag drives.

Malmgruvene er eksportavhengig, og 95-100 % av produksjonen eksporteres som lite foredlede mineralkonsentrater. Markedet for produktene er oversiktlige, og bedriftene selger normalt hele produksjonsvolumet til gjeldende markedspriser. Markedsprisene bestemmes for en stor del av metallbørsen i London. Langtidskontrakter for omsetning brukes ofte.

Når det gjelder produksjonen av nikkel, bly, sink og kobber-malmer de senere år, fremgår denne av figur 5.6.

Kilde: NGU

5.4.3 Industrimineraler

Internasjonalt er industrimineraler oftest definert som alle materialer man tar ut av jordskorpa unntatt energimineraler, metalliske malmer, vann og edelsteiner. Titanråstoffene ilmenitt og rutil er i Norge mutbare mineraler, men behandles her under industrimineraler, fordi disse mineralene internasjonalt regnes som dette.

Når det gjelder produksjon av industrimineraler i Norge i 1994, kan vi sette opp denne oversikten, som viser størrelsen av de viktigste:

Det produseres industrimineraler fra ca. 30 forekomster som er i regulær drift. I tillegg finnes en rekke forekomster som av ulike årsaker er i mer uregelmessig drift.

I 1994 omsatte industrimineralsektoren for NOK 1 930 mill. (tallet inkluderer også nedmaling av importerte mineraler). Sektoren har hatt en rask økning i omsetning de senere år, og flere av bedriftene er blant de mest lønnsomme i norsk industri.

Kravene til produktene øker stadig i form av høy­ere renhet, hvithet, kornfordeling, kornform, innhold av fibrig materiale osv. Spesialiseringen øker, og produsentene har ofte faste kunder som nødig skifter leverandør. Nye aktører har derfor vanskelig for å etablere seg i markedet. Markedsmessig skiller industrimineraler seg fra metalliske mineraler bl.a. også ved at prisene er mer stabile.

Strukturen i denne industrien har endret seg radikalt de siste ti-årene, fra små uavhengige selskaper til større konserner. Flere selskaper har fått nye eiere ved at internasjonale selskaper har gått inn for å sikre leveranser, utnytte sitt distribusjonsnett eller for å øke sine markedsandeler. Store aktører i Norge i dag er det sveitsiske Plüss-Staufer AG eller Omya-gruppen (hovedaksjonær i Hustadmarmor AS og Norwegian Talc AS), Unimin Inc. (eier 84 % av North Cape Minerals AS), National Lead Industries Inc. (eier av Titania AS og Kronos Titan AS). Store norske aktører er Franzefoss Bruk AS, Norwegian Holding AS, Elkem AS, Norcem AS og AS Olivin.

Verdien av Norges eksport av industrimineraler utgjorde i 1994 ca. NOK 1.3 milliarder.

Samtidig importerte Norge store mengder industrimineraler: aluminia basert på bauxitt som råstoff for aluminiumproduksjon, fosfater for gjødselproduksjon, kvarts for ferrolegeringer, salt for kjemisk industri, kaolinitt for bruk i papir, keramikk etc., barytt og bentonitt for bruk i boreslam i oljeindustrien osv. Til sammen er importverdien av industrimineraler ca. NOK 3.6 milliarder.

De viktigste fortrinn for Norge som mineralprodusent er:

• Rikt utvalg av krystalline bergarter som ikke er lett tilgjengelige på kontinentet

• Gode utskipningsforhold fra forekomster

• Godt teknisk nivå og FoU-miljø

Det finnes en rekke muligheter for ekspansjon innenfor industrimineralproduksjon. Ved bedret oppredning kan eksisterende produkter av nefelinsyenitt, talk og andre forbedres. Nye produkter basert på råstoffene plagioklas- og kalifeltspatbergarter, anortositt, ilmenitt og jernmineraler kan utvikles ved økt FoU innsats. Norske olivin-forekomster er unike i kvalitet og størrelse. De krystalline kalksteinene på Nordmøre, i Nord-Trøndelag og Nordland har kvaliteter som fillere og er sjeldne i nordlige deler av Europa. Rutil-potensialet i eklogitter i området Hordaland – Nordmøre er gjenstand for stor interesse for tiden. Det er påvist partier i nærheten av drivbarhetsgrensen for rutil. Import av mineraler, spesielt fra Kola-halvøya for videre-foredling, har et betydelig potensiale.

Nedenfor omtales kort de viktigste industrimineralene.

5.4.4 Kull

Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S driver kulldrift i Longyearbyen på Svalbard. Gruveselskapet eies av staten og er avhengig av større statlige overføringer. Produksjonen fra Gruve 3 og 7 var i 1993 306 000 t som ga 268 000 t renset kull. Kulldriften på Svalbard er basert på store flattliggende lag av kull som er av god kvalitet. Regjeringen går i revidert nasjonalbudsjett for 1995 inn for å forberede regulær drift i Svea fra 1997. Dette kombineres med stans i Gruve 3 og en langsom nedtrapping i Gruve 7 i Longyearbyen. Med regjeringens forslag vil levetiden for Gruve 7 kunne forlenges frem mot år 2020. Produksjonen forutsettes totalt å ligge under 300 000 t pr. år, og staben skal trappes ned fra ca 280 i dag til 210.

5.4.5 Naturstein

Det er vanlig å skille mellom to hovedgrupper naturstein, nemlig blokkstein og skifer.

Blokkstein brytes i store, rektangulære blokker som så sages eller kiles opp i plater og emner. Norsk blokksteinproduksjon omfatter harde bergarter som larvikitt, granitt og gneis, samt mykere bergarter som marmor, serpentinitt og kleberstein.

Skifer er bergarter som kan spaltes opp i tynne plater etter naturlige, plane sjikt. I Norge produseres kvartsittskifer, fyllittskifer og glimmerskifer. De norske skifertypene er for det meste kvartsrike og dermed hardere og mer slitesterke enn leirskifer. Leirskifer dominerer volummessig verdensmarkedet. I Norge produserer vi ikke leirskifer.

Natursteinindustrien kan inndeles i:

• Råblokkproduksjon.

• Skiferproduksjon (brudd og bearbeiding).

• Bearbeiding av massivstein (fliser, plater, gravmonumenter).

Total omsetning i bransjen i 1994 var rundt NOK 1 100 mill. Antall bedrifter utgjør ca. 220 og antall ansatte ca. 800. I tillegg er rundt 1500 indirekte sysselsatt innen transport, tjenester og montasje. Når det gjelder fordelingen på grupper, fremgår denne av tabell 5.5.

Kun et fåtall bedrifter har mer enn 20 ansatte og de fleste bedriftene er begrenset til en type virksomhet (brudd, bearbeiding eller skiferproduksjon). Det finnes tre bedrifter som har virksomhet innenfor flere av områdene. Skifer og Naturstein (divisjon av Rieber & Søn Konsernet) driver brudd og bearbeiding av skifer i Otta, Dovre, Oppdal og Alta, samt to granittbrudd (Iddefjord og Røyken) og bearbeiding av granitt i Sarpsborg. Bedriften har videre utenlandske datterselskaper (Grantax i Portugal og Beisterveld Natursteen i Nederland). AS Granit driver både råblokkproduksjon i Larvik og brudd og bearbeiding av kleberstein i Otta. Norsk Granit AS har både råblokkproduksjon og bearbeidingsfabrikk i Larvik.

Eksportverdien av naturstein var i 1994 omkring NOK 540 mill. hvorav 80 % var larvikitt i råblokk til bearbeidingsfabrikker i Italia, Spania, Frankrike, Europa ellers samt det fjerne Østen. Øvrig eksport var skiferprodukter, omtrent halvparten av produksjonen, og marmor (råblokk). Se grafisk fremstilling i fig. 5.7.

Kilde: NGU

Det har vært gjort mange forsøk på å utvikle en bearbeidingsindustri for norsk naturstein til eksport. Disse forsøkene har hittil vært lite vellykkede. Importen utgjorde samme år ca. NOK 50 mill. fordelt på blokk (spesielt til gravmonumenter), plater (flis og fasade) og gate/kantstein.

Bransjen har opplevet en sterk vekst i perioden 1985-90, fortrinnsvis innen eksport av råblokk. På verdensbasis forventes en fortsatt vekst i forbruk av naturstein. Innenlandsmarkedet har økt både når det gjelder bygningsstein og stein til uteanlegg. Norge har en rekke forekomster av unike bergarter som kan oppnå høye nok priser på verdensmarkedet for å forsvare driftskostnadene. Grønn kvartsitt fra Kautokeino og anortositt med fargespill fra Rogaland kan være slike eksempler. Andre forekomster kan ha interesse, dersom de kan drives tilstrekkelig kostnadseffektivt, eller hvor det stilles spesielle krav til kvalitet eller utseende. Strengere restriksjoner og økte krav til miljøtiltak kan gjøre drift vanskeligere. Bransjeforeningen (SIL) har vedtatt et eget miljøprogram, og en rekke prosjekter med dette som tema vil bli eller er iverksatt.

5.4.6 Byggeråstoffene sand, grus og pukk

Hvert år blir det tatt ut ca. 50 mill. tonn sand, grus og pukk i Norge. Produksjonen av disse byggeråstoffene utgjør i dag en førstehåndsverdi på NOK 2,3 milliarder pr. år. Forbruket fordeler seg til veier 46 %, til betong 20 % og til andre formål 34 %. Se forøvrig figur 5.8.

Produksjonen fordeler seg på drøyt 2.000 bedrifter med mer enn 6.000 ansatte i følge Grus- og Pukkregisteret. I tillegg kommer betydelige ringvirkninger i foredling og transport. Pga. transportkostnadene er produksjonen lokal og skjer i stor grad i små bedrifter. Vegdirektoratet og NSB er store forbrukere og har tildels sine egne forekomster.

Kilde: Grus- og Pukkregisteret.

Sand og grus. Sand- og grusforekomstene er løsmasseavsetninger som ble avsatt under og etter siste istid for 10-15.000 år siden. De er i naturen konsentrert i forekomster der vann har vært en viktig faktor i dannelsesprosessen. Særlig viktig er breelvavsetninger dannet under innlandsisens avsmelting. Enkelte steder kan også elveavsetninger, strandavsetninger og morenemateriale være viktige forekomsttyper. Sand- og grusavsetningene er verdifulle reservoarer for grunnvann.

Det meste av materialet tas ut på land i grustak over grunnvannsnivå, men en del tas ut i elver, deltaer i fjorder og fra havbunnen langs kysten. Kvaliteten på sand- og grusforekomstene er avhengig av steinmaterialenes mineralogi og mekaniske egenskaper.

Det stilles ulike krav til materialene til de forskjellige bruksområdene. Kvalitetskravene er gjennom årene blitt skjerpet. Sand og grus brukes til alle typer konstruksjonsformål i bygge- og anleggssektoren som f.eks. betongkonstruksjoner, veier, flyplasser og i boligområder.

I Grus- og Pukkregisteret er det i 1995 registrert forekomster på ca. 12 milliarder kbm. sand og grus over grunnvannsnivå. 10 % av de volumberegnede forekomstenes arealer er bebygd, 50 % skog, 18 % dyrket mark, 3 % massetak og 19 % annet. I 1994 ble det produsert ca 24 millioner tonn sand og grus. Det alt vesentlige brukes innenlands.

Pukk. Pukk er knust fjell. De mest vanlige bergartene som benyttes til pukk er gneis, granitt, gabbro, syenitt, anorthositt, kvartsdioritt, kvartsitt, amfibolitt, trondhjemitt, eklogitt og sandstein. Det stilles forskjellige kvalitetskrav til pukk avhengig av hva den skal brukes til. Også innenfor samme type bergart kan kvaliteten variere slik at enkelte brudd gir god kvalitet til f.eks. veiformål, men ikke kan brukes til enkelte andre.

Pukk kan brukes til de samme formål som naturlig sand og grus, men er vanligvis dyrere å produsere. Likevel utgjør pukk en stadig økende andel av vårt totale forbruk av byggeråstoff til anleggstekniske formål. Dette har sammenheng med regional og lokal knapphet av sand og grus og dessuten kvalitetskravene til den enkelte anvendelse.

I 1994 ble det produsert ca. 25 mill tonn pukk til en produksjonsverdi på NOK 1.375 mill. Eksporten utgjorde 5.5 mill. tonn til en eksportverdi på NOK 280 mill. Av dette gikk 3.5 mill.tonn til Tyskland og 1.1 mill. tonn til Danmark. På sikt regnes det med at England, Nederland og Belgia vil bli større importører. Dagens eksport besørges av 15 store pukkverk i Sør-Norge. Store og effektive pukkverk for eksport ved kysten for uttak av flere millioner tonn pr. år er under planlegging. Det er i dag knyttet usikkerhet til fremtidig iverksettelse av disse planene.

I Grus- og Pukkregisteret var det i 1995 registrert 934 forekomster og 572 massetak. Av disse var 186 i drift.

5.4.7 Leire

Den norske produksjonen av lettklinker (Leca) var i 1994 195 000 tonn fra Rælingen i Akershus og Borge i Østfold. Forbruket av leire pr. år utgjør 150-200.000 t. Bedriftene sysselsetter tilsammen 90 personer.

Produksjon av tegl har gått sterkt tilbake de siste år fra 37 bedrifter i 1964 til en i 1994. Det eneste teglverket i drift er AS Norsk Tegl Bratsberg med produksjonssted ved Lunde i Telemark. Det ble i 1994 tatt ut 50 000 tonn leire og produsert 17.5 millioner teglsteiner.

Ressursene av utnyttbar blandet leire i Norge er store, men kvaliteten varierer mye fra sted til sted. Ved eksisterende uttak av lettklinker i Borge og Rælingen er reservene tilstrekkelige for 12-20 år ved full produksjon. Ved Bratsberg er det reserver for ca 30 år ved produksjon av 30 millioner tegl pr år. Til ildfast stein benyttes bare leirer fra utlandet. Borgestad fabrikker ved Porsgrunn importerte ca 10 000 tonn leire til dette formålet i 1994. Til keramikk benyttes litt norsk leire.

5.5 Miljøspørsmål

5.5.1 Innledning

Oppstart av bergverksvirksomhet medfører inngrep i naturen som krever utredning for å forhindre unødig ulempe for naturen og miljøet. Plan- og bygningslovens (pbl) regler om melding og konsekvensutredning i kap. VII a skal sikre at nye tiltak blir underlagt en bred samfunnsmessig vurdering før virksomhet igangsettes.

Miljøverndepartementet er tillagt en overordnet funksjon. Det er dette departementet som skal påse at de enkelte høringsinstanser og synspunkter kommer frem gjennom de pålagte ordninger med melding og konsekvensutredninger og eventuelt at det blir foretatt tilleggsutredninger.

Systemet med melding og konsekvensutredning har som utgangspunkt at man på et tidligst mulig tidspunkt skal:

• få oversikt over interesser og konflikter

• få en tidlig vurdering av virkningene av et tiltak

• få en åpen planprosess, der alle berørte parter har mulighet til å delta

• sikre en rasjonell fremdrift ved at konsekvenser og synspunkter kommer tidlig frem.

• sikre at beslutningstagere får best mulig grunnlag for sine vedtak

Konsekvensutredninger og eventuelt tilleggsutredninger som blir pålagt gjennomført kan fort bli tids- og kostnadskrevende. Det er derfor viktig også for søkere at slike krav blir avdekket på et tidlig tidspunkt.

Miljøspørsmål har relasjon til alle faser i bergverksvirksomhet (undersøkelser, drift og nedleggelse).

Bergverksdrift har lange tradisjoner i Norge. Flere byer og tettsteder rundt omkring i landet har sin opprinnelse knyttet til tidligere eller nåværende bergverksdrift. Andre steder har det skjedd en total fraflytting etter driftsopphør. Bare gruveåpninger og bergvelter er igjen etter virksomheten. Disse kan i dag enkelte steder bli betraktet som kulturminner og man ønsker at de skal bli liggende uberørt, selv om de ofte avgir tungmetaller i avrenning eller kan gi ubehagelig støvspredning. Her står miljøkrav opp mot kulturminneønsker. Røros kan nevnes som et eksempel. Andre steder har man gjennomført en opprydning og derved redusert eller fjernet forurensning etter gruvedriften.

5.5.2 Regelverk rundt miljøspørsmål

Bergverksdrift og alle uttak av mineralske råstoffer medfører inngrep i terrenget i en eller annen form. Både selve inngrepet og virksomheten som sådan berører en rekke interesser knyttet til de arealer og omgivelser der uttakene åpnes. I noen tilfeller kan andre nærings- eller samfunnsinteresser bli berørt og ofte kommer verneinteresser inn i bildet.

Av disse grunner er det en rekke særlover som er aktuelle i forbindelse med bergverksdrift i tillegg til selve minerallovgivningen. Det gjelder konsesjonslovgivning, jordloven, skogloven, reindriftsloven, naturvernloven og kulturminneloven for å nevne noen. Disse blir nærmere behandlet i andre deler av utredningen og det henvises til vedkommende kapittel. Når de er nevnt her er det for å påpeke at disse også har miljømessige aspekter.

Når det gjelder drift på de mutbare mineraler, inneholder bergverksloven bestemmelser om at både under planlegging og drift skal almenhetens interesser sikres, herunder at naturen og omgivelsene ikke unødig må bli skadet. Tilsvarende er det i bergverkskonsesjonene satt vilkår om at konsesjonæren er forpliktet til å unngå ødeleggelser av plante- og dyrearter samt geologiske og mineralogiske dannelser eller andre naturforekomster, når dette anses ønskelig av vitenskapelige eller historiske grunner eller på grunn av områdenes egenart under forutsetning av at dette kan skje uten urimelig ulemper og utgifter.

Arealdisponeringstillatelse gis i dag etter søknad etter bestemmelsene i Plan og bygningsloven (pbl) og som oftest gjennom godkjent reguleringsplan.

Bestemmelser om melding og konseskvensutredninger er sentrale. Disse er tatt inn i kap. VII-a i pbl og de tilhørende forskrifter og trådte i kraft 1. august 1990. Denne loven ble vedtatt endret 2. mars 1993, men disse endringene er ennå ikke trådt i kraft. Forskrifter ble i medhold til loven sendt ut på høring våren 1996. I forhold til dagens bestemmelser innebærer den nye loven at enkelte planer alltid skal konsekvensutredes. Forskriftene foreslår at uttak av masse som berører minst 200 da samlet overflate eller omfatter mer enn 2 mill. kbm alltid skal konsekvensutredes. Om uttak som berører minst 50 da eller omfatter mer enn 500 000 kbm masse skal konsekvensutredes, beror på en konkret vurdering.

Nedenstående beskrivelse samt fig. 5.9 er basert på nåværende lov og forskrifter. Fremtidige opplegg og rutiner ventes å følge disse bortsett fra ovenstående. Forskriftene fastsetter at åpning eller utvidelse av driftsområder for uttak av malmer, mineraler, stein, grus, sand, leire eller andre masser med sikte på salg, industriell utnytting m.m. omfattes av bestemelsene, dersom minst 50 dekar samlet overflate blir berørt eller samlet uttak omfatter mer enn 500 000 kbm. masse.

Bestemmelsene innebærer at tiltakshaver skal utarbeide en melding om tiltaket. Meldingen er en del av planprosessen frem til regulering av det aktuelle området. Den skal belyse hvilke virkninger tiltaket vil få for miljø, naturressurser og samfunn. Nærings- og energidepartementet er fagdepartement, men har delegert saksbehandlingsfullmakten til Bergvesenet. I saksbehandlingen er følgende myndigheter høringsinstanser: Vedkommende kommune (som også legger meldingen ut til offentlig ettersyn), fylkeskommunen, fylkesmannen, riksantikvaren, direktoratet for naturforvaltning og samisk kulturminneråd.

På grunnlag av meldingen og uttalelsene til den, blir det tatt stilling til om det skal foretas en konsekvensutredning eller ikke. Beslutningen treffes av fagdepartementet/Bergvesenet i samråd med Miljøverndepartementet. Omfanget og innholdet i konsekvensutredningen fastsettes av de samme. Når konsekvensutredningen er godkjent, kan behandlingen av reguleringsplanen fortsette. I tilfelle av konsekvensutredning vil det i praksis alltid foreligge reguleringsplan før igangsetting av drift.

I praksis betyr dette at de ressursmessige og miljømessige konsekvenser er vurdert før reguleringsplanen blir godkjent. Tilsvarende vil avgrensninger, betingelser og nødvendige tiltak for å ivareta miljøspørsmål bli nedfelt i både reguleringsvilkår og senere mer detaljert i driftsplanen.

Utredningsplikten i form av melding og eventuelt konsekvensutredning fritar ikke tiltakshaveren for utredningsplikt etter annen lovgivning. I miljøsammenheng er forurensningsloven viktig for all uttaksvirksomhet.

Arbeidet med søknader om tillatelse til drift av mineralske forekomster kan skissemessig fremstilles slik basert på pbl. før lovendring av 4. august og gjeldende forskrifter som nå er under omarbeidelse.

5.5.3 Sår i landskapet

Alle typer ekstraktiv virksomhet skaper sår i landskapet. Underjordsdrift etterlater seg sjakt- og stollåpninger. Dagbruddsdrift kan gi svært store inngrep. Både Sydvaranger, Titania og Rana Gruver har dagbrudd med store dimensjoner.

Drift på noen industrimineraler begynner også etterhvert å gi betydelige bruddimensjoner f.eks. Langøya ved Holmestrand eller olivinbruddene i Åheim.

Store brudd og massetak har bare delvis blitt rehabilitert. Sikring er ofte blitt løst ved at man setter opp gjerde rundt bruddene. Etterbruk av gruver og massetak har bare til en viss grad kommet i gang. Her kan nevnes Langøya som brukes som deponi. For å lette etterbruk bør planer om dette allerede inn i planarbeidet før man starter driften. På denne måten kan en mer miljøvennlig drift sikres og dessuten at forholdene legges bedre til rette for rehabilitering ved driftens avslutning. Krav om arrondering, beplantning o.l. etter uttak blir i større grad satt som vilkår for drift.

5.5.4 Deponering av avfallsmasser

Mengden av avfallsmasse fra bergindustrien varierer sterkt avhengig av hva man bryter. Ved uttak av f.eks. kalkstein kan avfallsmengden i noen tilfeller bli helt minimal. Ved drift på sulfidmalmer utgjør salgsproduktet ofte mindre enn 10 % av brutt gods. Ved blokksteinbedrifter kan avfallsmassene gå helt opp i 90-95 %. Titania AS har et prosjekt for mulig anvendelse av steinmassene til produksjon og eksport av pukk.

Avfallet kan være stein og blokker fra brytingen eller nedknuste og nedmalte fraksjoner fra oppredningsprosesser. Deponering av avfallsmasse er oftest gjort på enkleste måte dvs. plassert nær gruven. Utviklingen av bedre utstyr, bedre planlegging, mulighetene for å pumpe finkornige masser over lengre avstander og delvis også direkte pålegg har medført bedre løsninger miljømessig og ofte også driftsmessig for deponering av masser. I flere tilfelle har krav, som er blitt stillet, ført til utvikling av nye og lønnsomme produkter basert på utslipp som tidligere ble avfall.

En del masse inneholder mineraler (sulfider) som forvitrer i luft og skaper forurensning. Økende viten om dette kombinert med bedre hjelpemidler har satt bransjen i stand til å møte de krav forurensningsmyndighetene nå har satt.

Slamdeponier bygget i de senere år, hvor svovelholdig materiale ligger neddykket i vann, er gode løsninger som ikke har gitt problemer. Eksempler her er slamdeponiene på Løkken og Hjerkinnmyra. En omstridt sak har vært hvorvidt Titania skal deponere i havet eller på land. Beslutningen ble landdeponi og det bygges nå en meget stor slamdam i området.

5.5.5 Utslipp til vann og luft

Bergverk i drift har utslipp av dreneringsvann fra gruver og prosessvann fra oppredningsanleggene. Dreneringsvann fra gruvene er bare problematisk der hvor man driver på sulfidmalmer. Sulfider som kommer i kontakt med luft og vann oksyderer og resultatet blir vannløselige tungmetallforbingelser. Tungmetallene er giftige for organismer i vann. Spesielt giftig er kobber. Avfallsmasse som inneholder sulfider genererer også sur tungmetallavrenning der hvor de er lagt ut slik at både luft og vann har adkomst. Avrenning av tidligere deponerte masser er i dag definert som utslipp (se eget avsnitt om opprydding). Flere av våre fiskeførende elver er berørt av tungmetallavrenning fra gamle gruver. Tiltak i de senere år har imidlertid i betydelig grad redusert disse virkningene.

Etter hvert som miljøkravene øker kan også andre elementer enn tungmetallene bli definert som skadelige utslipp. Utvasking av aluminium fra steintipper kan som eksempel bli en forurensningskilde. Dette kan også gjelde kjemikalier som brukes i prosessanleggene (flotasjon), men disse kan bare sjelden påvises i resipienten.

Knusevirksomheten i bergindustrien har tidligere sluppet ut betydelige mengder støv. Støvavsuging kombinert med filteranlegg har redusert dette problem.

Hvor man tidligere tørket sulfidholdige produkter hadde man utslipp av SO2. Dette er løst ved at man i dag anvender mer effektive avvanningsfilter, slik at tørking blir unødvendig. Ved Sydvarangers pelletsverk hvor sjøvann er brukt til oppredning av malmene har man registrert utslipp av dioxiner i avgassene. Dette vil opphøre når pelletsverket nedlegges i 1996.

5.5.6 Arealkonflikter

I tidligere tider brukte flere bergverk mye skog f. eks. tømmer til gruvedrift, fyrsetting, sikring av gruver og smelting av malm. Store områder kunne bli snauet. I dag anvendes annen form for energi og dette problem er ikke tilstede.

I noen distrikter av landet (f.eks. Rogaland) er det et godt samarbeide mellom grusprodusenter og landbruksmyndighetene. Når grus er tatt ut, tilbakeføres arealet til landbruks-/skogbruksformål på landbruksmyndighetenes betingelser. Andre steder i landet har slikt restaureringsarbeide i mindre grad blitt gjennomført. I fremtiden vil det i større grad bli gitt pålegg om dette.

Enkelte saker i Finnmark har vist at det kan være interessekonflikter mellom bergverksvirksomhet og reindrift. Dette kan også være tilfelle i andre områder med tamreindrift.

Også når det gjelder fugleliv og friluftsinteresser kan disse komme i konflikt med disponering av arealer til bergverksdrift.

5.5.7 Opprydding

I de seneste 10 år har man i Norge utført betydelige miljøtiltak rettet mot gruveforurensning (tungmetallavrenning). I nevnte tidsperiode er driften ved følgende kisgruver nedlagt: Bidjovagge, Sulitjelma, Skorovatn, Løkken, Folldal og Killingdal. På disse stedene er selskapene/eierne blitt pålagt å iverksette tiltak mot tungmetallavrenning. Ved tidligere nedlagte gruver som Kjøli, Røstvangen og Kongens Gruve på Røros har staten ved Bergvesenet stått for tiltakene.

Disse tiltakene har tilsammen kostet ca. NOK 100 mill. Ca. 35 mill. er betalt av staten og brukt på de gamle gruvestedene. Resten ca. 65 mill. er betalt av selskapene/eierne ved nedleggelse av driften.

Forurensning fra gruver førte til at flere av våre vassdrag ble skadet. Bl.a. var Øvre Gaula i Sør-Trøndelag fiskedød over en strekning på 25 km. Etter at opprydningstil-takene på Kjøli og i Killingdal er utført, har livet i elva kommet tilbake. Også i andre vassdrag har tiltakene hatt positiv effekt.

Bergvesenet har ved siden av å ta hånd om de statlige bevilgninger også hatt nær kontakt med bedriftene, når det gjelder den tekniske utførelse av tiltakene. Ved siden av å rette opp uheldige konsekvenser av tidligere drift, er det viktig å få frem dokumentasjon på at det går an å drive gruvedrift med så små utslipp at driften kan godkjennes av forurensningsmyndighetene. Bergvesenet er involvert i og styrer et forskningsprogram som har som målsetting å finne frem til metoder og teknologi som kan benyttes der hvor dagens kjente metoder ikke kan brukes. Bergvesenet og industrien har etter hvert bygget opp en betydelig kompetanse omkring dette. Bransjen og miljømyndighetene drar nytte av denne kunnskap. Sammenlignet med andre land som har slike problemer, er Norge i første rekke når det gjelder knowhow særlig for gjennomføring av tiltak for å redusere forurensning fra gruvedrift.