2 Mineralnæringen i Norge

Dette kapittelet tar sikte på å gi en beskrivelse av norsk mineralnæring i dag. Situasjonen i næringen er endret betydelig siden 1972, da bergverkslovgivningen sist ble undergitt vesentlig endringer. For å kunne imøtekomme målsetningen om å bringe lovgivningen mest mulig i overensstemmelse med gjeldende forhold og behov, er det nødvendig å se nærmere på hvilke forhold som i dag kjennetegner næringen.

Mineralnæringen er her delt inn i henholdsvis bergindustrien og den mineralforedlende industri. Bergindustrien, som omfatter bryting og utvinning av mineraler samt oppreding av mineralene, behandles under kapittel 2.1. Den mineralforedlende industri er virksomhet som anvender mineralske råstoffer i sin produksjon. Denne industrien omtales under kapittel 2.2. I tillegg vil to temaer av særlig betydning bli behandlet. Dette gjelder sysselsetting (kapittel 2.3) og miljøspørsmål (kapittel 2.4). For en mer utfyllende redegjørelse om mineralnæringen, herunder statistisk materiale, vises det til vedlegg nr. 5.

2.1 Norges bergindustri

2.1.1 Malmer, industrimineraler, naturstein og byggeråstoffer

Et hovedtrekk i utviklingen av bergindustrien i Norge de senere år, er at den malmbaserte gruvedriften er betydelig redusert, mens uttak av andre mineralske råstoffer for produksjon av industrimineraler, naturstein og byggeråstoffer viser en markant økning. Produksjonsverdien av metallmineraler i 1994 utgjorde 750 millioner kroner mens naturstein hadde en produksjonsverdi på 840 millioner kroner, industrimineralene en verdi på nær 2 milliarder kroner og byggeråstoffer (pukk, sand og grus) ca. 2,3 milliarder kroner.

Reduksjonen i malmbrytingen skyldes dels konkurranse fra store og rikere utenlandske forekomster og dels tilførsel av metaller fra lavkostland og land som er avhengig av valutainntekter fra egen gruveindustri. For noen metaller er også etterspørselen redusert på grunn av at bruksområder er falt bort eller ved at resirkulasjon stadig øker. De vanskelige markedsforholdene har i sin tur ført til liten interesse for prospektering og utvikling av nye forekomster i Norge og kjente reserver blir etter hvert uttømt.

Den økte produksjonen av andre mineralske råstoffer skyldes i hovedsak den sterke utviklingen innenfor materialteknologien som medfører stigende etterspørsel etter produkter fra ikke-metalliske mineralske råstoffer. Økt etterspørsel og samtidig stadig strengere krav til kvalitet, har også resultert i større aktivitet innenfor oppreding og bearbeiding av mineralene. Utenlandsk industri viser også betydelig interesse for denne næringen.

2.1.2 Metallmineralene – malmer

Etter siste verdenskrig har det i alt vært drift i 34 malmbergverk. De fleste av disse er nedlagt, og i dag drives kun 3 jernmalmgruver og 3 sulfidmalmgruver.

Malmgruvene er eksportavhengige, og over 90 % av produksjonen eksporteres som mineralkonsentrater. Markedet for produktene er oversiktlige, og bedriftene selger normalt hele produksjonsvolumet til gjeldende markedspriser. Omsetningen er ofte basert på langsiktige kontrakter mellom produsent og avtaker.

Norge har betydelige tradisjoner i produksjon av jernmalm. Produksjonen er de senere år trappet ned og en ser nå slutten på epoken med produksjon av råstoff for jernfremstilling. De tre gjenværende jernmalmgruver, AS Sydvaranger, Rana Gruber AS og Nye Fosdalen Bergverk AS, har alle redusert sin produksjon og satser på en overgang til spesialprodukter med høyere bearbeidingsgrad enn hva som tidligere har vært vanlig. Både i Sør-Varanger og i Rana finnes det fortsatt betydelige jernmalmressurser. Det må imidlertid fjernes store mengder gråberg for å kunne drive denne malmen i dagbrudd, og jerngehalten er kun 30 % begge steder, noe som er svært lavt sammenlignet med jernmalmer i andre land.

Når det gjelder sulfidmalmgruver, er det drift i gruvene i Grong, Bleikvassli og Nikkel og Olivin i Ballangen. Grong gruver vil være uttømt i 1996/97. Bleikvassli gruver har fortsatt malmreserver, men er avhengig av et marked som for tiden opererer med særlig lave priser. Leting etter sulfidmalmer foregår i dag i en rekke områder rundt i landet. De mest aktuelle malmene det letes etter er kobber, nikkel og sink. For de øvrige metaller drives det ikke produksjon i Norge i dag. Det er imidlertid påvist en rekke forekomster som kan være økonomisk interessante.

2.1.3 Industrimineraler

Det utvinnes i dag en rekke mineraler i Norge til industrielt bruk. Kalkstein, som bl.a. benyttes til sement, i kjemiske og metallurgiske prosesser, som fyllstoff i plast, gummi, asfalt etc., er det mest anvendte mineral, og utvinnes en rekke steder i landet. Olivinproduksjonen på Nordvestlandet er også stor og utgjør over halvparten av produksjonen av olivin i verden. Dette mineralet har i likhet med kalkstein en rekke anvendelsesområder, bl.a. benyttes det som slaggdanner i råjernsverkene, som blåsesand og i ildfaste materialer. Produksjonen av nefelinsyenitt på Stjernøya i Finnmark, er også betydelig. Av andre mineraler med vesentlig produksjon kan nevnes ilmenitt, dolomitt, kvarts og grafitt.

Markedsmessig skiller industrimineraler seg fra metalliske mineraler ved at prisene er mer stabile. I motsetning til malmsektoren har de fleste bedriftene innenfor industrimineralsektoren relativt store reserver i kjente forekomster. Dette gjelder spesielt for kalkstein, dolomitt, nefelinsyenitt og olivin.

Av en totalomsetning for de norskproduserte industrimineralene på ca. 1,9 milliarder kroner i 1994 utgjorde eksporten ca. 1,3 milliarder. Samtidig importerer Norge industrimineraler til en verdi av ca. 3,6 milliarder kroner, hvor hoveddelen utgjøres av aluminiumoksyd til aluminiumsproduksjon, fosfater til gjødselproduksjon og kvarts som inngår i ferrolegeringsproduksjon.

Felles for industrimineralene er at kravene til produktene stadig øker. Det stilles krav om høyere renhet, kornfordeling, kornform, innhold av fibrig materiale osv. Et annet utviklingstrekk er at spesialiseringen på leverandørsiden øker, og produsentene har ofte faste kunder som nødig skifter leverandør. Nye aktører har derfor vanskelig for å etablere seg i markedet.

Strukturen i industrien har endret seg radikalt de siste ti-årene, fra små uavhengige selskaper til større konsern. Flere selskaper har fått nye eiere ved at internasjonale selskaper har gått inn for å sikre leveranser, utnytte sitt distribusjonsnett eller for å øke sine markedsandeler.

De viktigste fortrinn for Norge som mineralprodusent er det rike utvalget av krystalline bergarter som ikke er lett tilgjengelig på kontinentet, gode utskipningsforhold fra forekomster samt høyt teknisk nivå og FoU-miljø. Disse fortrinnene gir gode muligheter for fortsatt ekspansjon innenfor industrimineralproduksjon i Norge. Blant mineralforekomstene i Norge er olivinforekomstene unike i kvalitet og størrelse, og de krystallinske kalksteinene på Nordmøre, i Nord-Trøndelag og Nordland har kvaliteter som er sjeldne i nordlige deler av Europa. Rutilforekomster i området Hordaland – Nordmøre er ellers gjenstand for stor interesse for tiden. Også på oppredingssiden er det potensial for økt verdiskapning. Ved å forbedre oppredningsprosessene kan en således oppnå høyere kvaliteter av nefelinsyenitt, talk og andre mineraler. Nye produkter vil videre kunne utvinnes ved økt FoU-innsats.

2.1.4 Naturstein

Det er vanlig å skille mellom to hovedgrupper naturstein; blokkstein og skifer. Massivsteinen (blokkstein) brytes i store blokker som sages opp i plater og emner. Skifer er bergarter som kan spaltes opp i tynne plater etter naturlige, plane sjikt.

Norsk blokkstein omfatter harde bergarter som larvikitt, granitt og gneis, og myke bergarter som marmor, serpentinitt og kleberstein. Skiferproduksjonen knytter seg til kvartsittskifer, fylittskifer og glimmerskifer.

De fleste natursteinprodusentene er små bedrifter med mindre enn 20 ansatte, og driften er begrenset til uttaksvirksomhet. Av omsetningen i 1994 på 1,1 milliarder kroner utgjorde eksportverdien 540 millioner kroner. 80 % av eksporten var råblokker av larvikitt sendt til kontinentet og Østen for bearbeiding.

Bransjen har opplevd en sterk vekst i perioden 1985-90, fortrinnsvis innen eksport av råblokk. Markedssituasjonen fremover synes også god. På verdensbasis forventes en fortsatt vekst i forbruk av naturstein, og innlandsmarkedet har økt både når det gjelder bygningsstein og stein til uteanlegg. Norge har en rekke forekomster av bergarter som kan være interessante for verdensmarkedet. Grønn kvartsitt fra Kautokeino og anortositt med fargespill fra Rogaland kan være slike eksempler. Det har ellers vært gjort mange forsøk på å utvikle en egen bearbeidingsindustri for norsk naturstein til eksport. Disse forsøkene har imidlertid hittil vært lite vellykket.

2.1.5 Byggeråstoffene sand, grus og pukk

Det finnes store mengder sand- og grusforekomster i Norge som følge av løsavsetninger under og etter siste istid for 10-15.000 år siden. Forekomstene er konsentrert i naturen der vann har vært en viktig faktor i dannelsesprosessen. Det meste av materialet tas ut på land i grustak, men en del tas ut i elver, deltaer i fjorder og fra havbunnen langs kysten. Kvalitetskravene til sand og grus er gjennom årene blitt skjerpet, og det stilles ulike krav til materialene til de forskjellige bruksområdene.

Pukk kan brukes til de samme formål som naturlig sand og grus, men er vanligvis dyrere å produsere siden fast fjell må sprenges ut og knuses. Likevel utgjør pukk en stadig økende andel av vårt totale forbruk av byggeråstoffer til anlegg. Dette har sammenheng med regional og lokal knapphet av sand og grus og dessuten at sand og grus ikke alltid fyller kvalitetskravene til den enkelte anvendelse.

Totalt blir det hvert år tatt ut ca. 50 millioner tonn sand, grus og pukk i Norge. I følge anslag fra NGUs pukk- og grusregister fordeler produksjonen seg på drøyt 2.000 bedrifter med til sammen mer enn 6.000 ansatte. I tillegg kommer betydelige ringvirkninger i foredling og transport. På grunn av transportkostnadene skjer produksjonen lokalt og i stor grad i små bedrifter. Det offentlige, bl.a. kommunene og Statens Vegvesen, er store forbrukere og har tildels egne fore­komster.

Produksjonen av byggeråstoffene utgjør i dag en førstehåndsverdi på NOK 2,3 milliarder pr. år. Forbruket fordeler seg med 46 % til veier, 20 % til betong og 34 % til andre formål. Det produseres omtrent like mengder pukk og sand/grus – ca. 25 millioner tonn i hver av gruppene. Produksjonsverdien av pukken utgjør ca. 1,4 milliarder kroner, mens sand og grus utgjør ca. 900 millioner kroner. Eksporten har til nå vært begrenset, men store og effektive pukkverk beregnet å produsere flere millioner tonn pukk for eksport, er under planlegging. Imidlertid er det i dag knyttet en viss usikkerhet til fremtidig iverksettelse av disse planene.

2.2 Norges mineralforedlende industri

Om forholdet mellom råvareleverandører og avtakerne i den mineralforedlende industrien kan man generelt si at råvarene i stadig sterkere grad blir tilpasset prosessen i det enkelte anlegg og i det ferdige produkt. Det drives mye forskning, og leverandørene må tilpasse seg og sitt produkt til stadig strengere krav. Med økt miljøbevissthet fokuserer man på alle elementer i råvarer og følger disse i hele varestrømmen. I tillegg til produktkrav stilles det i dag også krav til innhold i avfallet (restprodukt for deponering).

2.2.1 Foredling av metallmineraler

Bakgrunnen for den omfattende mineralforedlingsindustrien i Norge er i hovedsak rikelig tilgang på rimelig vannkraft.

Den norske stålproduksjonen dekker bare en liten del av det innenlandske forbruk, samtidig som en betydelig del av produksjonen eksporteres, hovedsakelig til EU-området. Norge har i dag tre stålverk, to i Mo i Rana og ett i Jørpeland. I hele den vestlige verden har det i likhet med Norge skjedd en kraftig omstrukturering, og det er fortsatt overkapasitet av en rekke produkter. Råvarene til produksjonen kommer i all hovedsak fra utlandet.

Ferrolegeringsindustrien i Norge består av 15 smelteverk som med sin produksjon dekker ca. 30 % av verdensbehovet. Jernråstoffet til produksjonen dekkes stort sett fra leverandører i Norge. Alt krom- og manganråstoff må derimot importeres.

Nikkel produseres i dag av Falconbridge i Kristiansand og er basert på importerte råstoffer. Også sinkproduksjonen i Odda er stort sett basert på importerte malmkonsentrater. De to titanverkene i Fredrikstad og Tyssedal benytter i stor utstrekning ilmenitt fra den omfattende malmutvinningen ved gruvene i Sokndal. Av kvalitetsmessige og produksjonsmessige grunner har det imidlertid også i noen grad blitt benyttet importert ilmenitt. I Tyssedal vil videre produksjon bli basert på importert råstoff.

2.2.2 Bearbeiding av industrimineraler

Til silisiumlegeringer og silisiummetall bruker norske verk ca. 1,3 millioner tonn kvarts pr. år hvorav halvparten blir utvunnet i Norge.

Det er tre fabrikker i Norge som produserer silisiumkarbid, og produksjonen dekker ca. 40 % av forbruket i Vest-Europa. Til produksjonen medgår 130.000 tonn kvartssand pr. år, hvorav 85 % importeres. I kalsiumkarbidproduksjonen i Odda benyttes ca. 170.000 tonn kalkstein pr. år som importeres fra Eng­land.

Norsk industri står for 4-5 % av verdensproduksjonen av aluminium ved produksjonen i 7 smelteverk. Som råstoff benyttes aluminiumoksyd. Dette importeres i dag i sin helhet. Alumiumoksyd produseres vanligvis av jernfattig bauxitt. Andre aluminiumsrike bergarter kan være mulige råstoffer, men disse kan i dag ikke konkurrere økonomisk med bauxitt. Det arbeides imidlertid med prosessutvikling, og dersom annet aluminiumsråstoff som f.eks. anortositt kan brukes i fremtiden, vil det kunne være aktuelt med leveranser fra uttak i Norge forutsatt tilfredsstillende økonomi og teknisk kvalitet.

Når det gjelder magnesium, har Norsk Hydro de siste 10 år produsert mellom 28.000 og 56.000 tonn årlig. Verdensproduksjonen utgjør 350.000 tonn. I produksjonen inngår norsk dolomitt. Bl.a. på grunn av lav vekt og høy styrke samt miljøvennlige egenskaper, antas etterspørselen etter metallet å øke i tiden fremover, noe som igjen vil kunne gi grunnlag for økt utvinning av dolomitt i Norge.

Norsk Hydro er ellers en betydelig produsent av kunstgjødsel i internasjonal sammenheng. Alle de viktigste råvarene til produksjonen i Porsgrunn og Glomfjord importeres.

Det ble i 1994 produsert 1,6 millioner tonn sement ved Norcems avdelinger i Brevik og Kjøpsvik. I produksjonen ble det benyttet 2,8 millioner tonn kalkstein som i sin helhet er utvunnet i Norge.

Til produksjon av keramiske varer ved bedriftene i Porsgrunn, Figgjo og Fredrikstad anvendes en rekke industrimineraler. De aller fleste av råvarene importeres.

Det produseres ellers en rekke andre produkter der industrimineraler inngår i produksjonen. Her kan bl.a. nevnes lettklinker (løs Leca), hvor det anvendes leire utvunnet i nærheten av fabrikkene, og ildfaste foringsmaterialer der norskprodusert olivinsand er en vesentlig innsatsfaktor. Videre har vi glassindustri inkludert glassvatt, som hovedsakelig produserer for det norske markedet. Mineralene som inngår i denne produksjonen, kvartssand, soda, kalkstein etc., importeres for det meste. Ellers anvendes en rekke mineraler som fyllstoff i maling, lakk, plastprodukter og gummi.

2.3 Sysselsetting i mineralvirksomhet

2.3.1 Råstoffutvinning og industriell bearbeiding

For å vurdere betydningen av mineralsektoren både økonomisk og i sysselsettingsmessig sammenheng er det nødvendig å se uttak av mineralske råstoffer og industriell bearbeiding av råstoffene under ett. Berg­industrien har således i stor grad vært basis for vår bearbeidingsindustri innenfor områdene kjemi, elektro-kjemi, jern- og stålverkene og ferrolegeringsverkene. Dette gjelder såvel produksjon av råstoffer som inngår i sluttproduktet, som nødvendige hjelpestoffer i produksjonsprosessen.

Avhengigheten mellom råstoffsiden og bearbeidingssiden har over lang tid medført et samarbeid innenfor produkt- og prosessutvikling som har vært til gjensidig nytte for begge industrigrener. Betydningen av dette samarbeidet har tiltatt ettersom kvalitetskravene til sluttproduktene stadig øker, noe som i sin tur medfører skjerpede krav til råstoffkvalitetene.

Det vil være en styrke for bergindustrien at den fortsatt kan utvikles i nærkontakt med bearbeidingsindustrien. Omvendt er det en naturlig forutsetning for de fleste bearbeidingsbedriftene innenfor mineralsektoren at de har nær tilgang til rimelig og godt råstoff. Denne avhengigheten er så ubetinget at i bransjepolitisk sammenheng må bergverksdrift, mineralbearbeiding og mineralbasert industriproduksjon bedømmes og vurderes i sammenheng. Spesielt gjelder dette når man skal vurdere hvilket sysselsettingsmessig potensiale som ligger i utviklingen av mineralsektoren.

2.3.2 Strukturendringer

Som i annen industri har også bergindustrien gjennomgått betydelige strukturendringer samtidig med en løpende rasjonalisering i takt med den teknologiske utvikling. I de senere år har man også sett en utvikling der innkjøp av tjenester stadig øker. Dette gjelder særlig hjelpetjenester som f.eks. vedlikehold, transport og regnskap, men også arbeidsoppgaver som fjellboring og sprengning. Videre er lagerhold av reservedeler og forbruksmateriell i mange tilfeller lagt om til konsignasjonslagre der vareleverandøren står for administrasjon og dekker kostnadene ved lagerholdet. Tendensen til å skille ut tjenester og konsentrere seg om kjernevirksomhet ser ut til å fortsette.

2.3.3 Sysselsetting i nasjonalt perspektiv

SSB’s industristatistikk for perioden 1989 – 1993 viser en nedgang i antall sysselsatte i virksomhet som driver på metallholdig malm fra ca. 2.100 til 1.400 i 1993 1 . For annen bergverksdrift er det en mindre reduksjon i samme periode fra ca. 2.900 til ca. 2.700 ansatte. Nedgangen i sysselsettingen innenfor bergverksnæringen har således først og fremst rammet malmgruvene og ikke bransjene innenfor stein og industrimineraler.

Som nevnt ovenfor er det mange tjenester som i økende grad utføres av underentreprenører. Det må antas at underentreprenørvirksomheten og innkjøp av andre hjelpetjenester betyr at tallet for ansatte i bergindustrien må økes med i størrelsesorden 1/3-del og kanskje mer for å få et korrekt tall for den samlede sysselsettingseffekt fra denne sektoren. Det er for øvrig grunn til å anta at statistikken for bergverksdrift på annet enn metallholdig malm ikke fanger opp antall sysselsatte i byggråstoffnæringen. Her kan det bl.a. vises til beregninger fra NGUs pukk- og grusregister, som anslår antallet bedrifter i denne bransjen til ca. 2.000 og antall ansatte til ca. 6.000. Bakgrunnen for at de offisielle statistikkene trolig avviker betydelig fra de reelle forhold kan bl.a. være at det finnes svært mange små grustak med sesongbetont drift, at det er få ansatte ved den enkelte virksomhet og at de ansatte gjerne arbeider deltid.

Når det gjelder den mineralbearbeidende industri, var det i 1993 ca. 7.800 ansatte i den del av industrien som benytter norske mineraler som råstoff. Til sammenligning var det i 1989 ca. 9.900 ansatte ved disse bedriftene.

2.3.4 Sysselsetting i regionalt perspektiv

Arbeidsplassene innen bergindustrien utgjør fortsatt en viktig del av næringslivet i mange kommuner og lokalsamfunn selv om bergindustrien har gjennomgått store strukturelle endringer og omlegginger. Avvikling og nedlegging innenfor den tradisjonelle bergverksdrift er kompensert av nye etableringer innenfor industrimineral-, naturstein- og byggeråstoffbransjene. Av SSBs industristatistikk for 1993 fremgår at bergverkssektoren i industrisammenheng har særlig stor betydning i fylker som Finnmark, Nordland og Nord-Trøndelag, men den har også en betydelig andel av sysselsettingen i fylkene Telemark, Vestfold og Buskerud 2 .

I Rogaland og Hordaland-området, som er de ­største leverandører av bl.a. betongkonstruksjoner til norsk sokkel, er det i distriktskommunene en betydelig virksomhet knyttet til råstoffleveranser til off-shore-industrien samtidig med en betydelig eksport.

Når det gjelder bearbeiding og forbruk av byggeråstoffer som sand, grus og pukk, er det naturlig nok i de sentrale strøk at aktiviteten er størst. Motsatt er produksjonen innenfor malm, industrimineraler og naturstein med få unntak lokalisert til mindre sentrale områder.

I regionalpolitisk sammenheng er det ellers to særtrekk ved bergindustrien man må ta hensyn til når bergindustri skal etableres. For det første må bergindustri etableres der det finnes drivverdige forekomster. Bergindustrien er derfor i stor grad bundet når det gjelder lokalisering. For det andre er grunnlaget for driften ikke-fornybare naturressurser. Når en forekomst er uttømt, må driften avvikles. Det vil imidlertid ikke, slik som tidligere, være like nødvendig og hensiktsmessig å opprette nye ensidige industristeder utelukkende basert på bergindustri, fordi dagens kommunikasjoner gjør det mulig å dagpendle eller ukependle over større avstander.

2.3.5 Utviklingen fremover

Et sentralt utviklingstrekk i mineralnæringen er at bearbeiding av malmer, industrimineraler og naturstein blir lagt til større bearbeidingsanlegg. Hovedgrunnen til dette er at et produksjonsanlegg i dag krever meget store investeringer og derved en viss produksjonsmengde. Som regel er anleggene av slik størrelse at det må sikres råstoffleveranser fra flere forekomster.

Med bakgrunn i den kunnskap man har om mineralsektoren og de potensielle, geologiske ressurser, er det sannsynlig at utviklingsmønsteret i enda større grad vil gå mot utnyttelse av en rekke små og mellomstore forekomster. Bearbeiding og prosessering vil imidlertid foregå i verk som betjener mange forekomster.

For påvisning av forekomster og muligheter for utnyttelse ved drift, er det i distriktene at potensialet er størst og her vil sysselsettingseffekten av en utvidet mineralsektor få størst virkning.

Et annet iøynefallende utviklingstrekk er at bearbeidingsdelen stadig får større betydning i sysselsettingssammenheng, og har potensielt store utviklingsmuligheter.

2.4 Miljøspørsmål

2.4.1 Virkninger av bergverksdrift

Alle typer utvinning av masser skaper sår i landskapet. Underjordsdrift etterlater seg sjakt- og stollåpninger, mens dagbruddsdrift kan medføre store åpne sår. Store brudd og massetak har tidligere bare delvis blitt rehabilitert. Krav om arrondering, beplanting ol. etter uttak har imidlertid etter hvert i større utstrekning blitt satt som vilkår i driftskonsesjoner og i planvedtak.

Mengden av gråberg og avgangsmasser fra bergindustrien varierer sterkt avhengig av hva man bryter ut. Ved uttak av f.eks. kalkstein kan mengden av avgangsmasser i noen tilfeller bli helt minimal. Motsatt vil salgsproduktet ved drift på sulfidmalmer ofte utgjøre mindre enn 10 % av brutt gods. Ved blokksteinsbedrifter kan skrotfjell komme opp i 90-95 %.

Deponeringen av gråberg og avfallsmasser er oftest gjort på enkleste måte, dvs. nær gruven. Utviklingen av bedre utstyr, bedre planlegging, muligheten til å pumpe finkornige masser over lengre avstander og delvis også direkte pålegg, har medført bedre løsninger miljømessig og driftsmessig for deponering av masser. I flere tilfeller har krav som er blitt stillt ført til utvikling av nye og lønnsomme produkter basert på restprodukter som tidligere ble deponert.

En del masser inneholder sulfider som forvitrer i luft og skaper forurensing. Sulfider som kommer i kontakt med luft og vann oksyderer og resultatet blir vannløselige tungmetallforbindelser. Disse tungmetallene er giftige for organismer i vann. Særlig giftig er kobber. Økt viten om sulfidforurensingen kombinert med bedre hjelpemidler, har satt bransjen i stand til å møte de krav forurensningsmyndighetene nå har satt. Bl.a. er det bygget flere slamdeponier de senere år, hvor svovelholdig materiale ligger neddykket i vann. Denne løsningen har vist seg å fungere godt. Flere av våre fiskeførende elver som har vært berørt av tungmetallavrenning fra gamle gruver, er tilbakeført til omlag samme nivå som før gruvedriften ble startet.

Det foregår ellers forskningsprosjekter som har som målsetting å finne frem til nye metoder og teknologi for å bekjempe forurensing. Bransjen og miljømyndighetene drar nytte av denne kunnskapen. Sammenlignet med andre land som har tilsvarende problemer, er Norge i første rekke når det gjelder knowhow og kompetanse særlig for gjennomføring av tiltak for å redusere forurensing fra gruvedrift.

Etter hvert som bevisstheten og kunnskapen om miljøspørsmål har økt, har også andre elementer enn tungmetallene blitt definert som skadelige utslipp. Utvasking av aluminium fra steintipper kan f.eks. medføre forurensning. Dette kan også gjelde kjemikalier som brukes i prosessanleggene (flotasjon), selv om disse sjelden kan påvises i det omkringliggende miljøet.

Knusevirksomheten i bergindustrien har tidligere medført betydelige mengder støvutslipp. Støvavsuging kombinert med filteranlegg har redusert dette problemet. Ved tørking av sulfidholdige produkter hadde man også forurensende utslipp til luft av svoveldioksyd. Dette problemet er løst ved at man i dag anvender mer effektive avvanningsfiltre slik at tørking blir unødvendig.

2.4.2 Regelverket rundt miljøspørsmål

Som det fremgår ovenfor, vil bergverksdrift berøre en rekke interesser knyttet til miljøet i omgivelsene der uttakene åpnes. I noen tilfeller kan også andre nærings- eller samfunnsinteresser bli berørt, og ofte kommer verneinteresser inn i bildet. En rekke lover er derfor aktuelle i forbindelse med bergverksdrift i tillegg til selve minerallovgivningen. Dette gjelder både den generelle arealdisponeringsloven; pbl., samt ulike særlover, herunder konsesjonslovgivning, forurens­ningsloven, jordloven, skogloven, reindriftsloven, naturvernloven og kulturminneloven.

De enkelte lovene vil bli nærmere behandlet i andre deler av utredningen, jf. særlig kapittel 3.5. Her skal likevel de sentrale bestemmelsene i pbl. kapittel VII-a om krav til melding og konsekvensutredning nevnes spesielt. Meldingen og konsekvensutredningen skal belyse hvilke virkninger tiltaket vil få for miljø, naturressurser og samfunn. En konsekvensutredning vil inngå som en viktig del av grunnlaget i beslutninger om planvedtak, konsesjoner og andre offentlige vedtak knyttet til bergverksdrift.