De mutbare mineralene

Definisjonen av disse mineralene er den samme som i bergverksloven av 1972. Metaller med egenvekt 5 eller høyere og malmer av slike metaller, er mutbare. Det samme gjelder metallene titan og arsen og malmer av disse metaller, samt magnetkis og svovelkis. Myr- og sjømalm, dvs. jernertser, ofte forurenset med sand som opptrer bl.a. på overflater (ikke i fast fjell), i myrer, innsjøer og tjern, er ikke mutbart.

De registrerbare mineralene

De registrerbare mineralene defineres negativt som alle ikke-mutbare mineraler og bergarter. Bergarter i form av fast fjell og avsatte løsmasser, når eneste bruksområde er som byggeråstoff, er imidlertid unntatt, jf. nedenfor om mineralske byggeråstoffer. Departementet foreslås gitt en hjemmel til ved forskrift å bestemme at visse typer sand, pukk og grus, dersom disse har særlige verdifulle mekaniske eller kjemiske egenskaper, likevel skal anses som registrerbare. Alluvialt gull (gull i sand) er dessuten også å anse som registrerbart mineral.

Kategorien registrerbare mineraler vil i praksis bl.a. bestå av alle de viktige industrimineralene som f.eks. olivin, nefelin, kalk og kvarts. Naturstein vil også falle inn under denne gruppen da slik stein etter loven ikke regnes som byggeråstoff.

Et særlig unntak er gjort for petroleumsmineraler som er undergitt egne bestemmelser i lov 4. mai 1973 nr. 21 om undersøkelser etter og utvinning av pertroleum i grunnen under norsk landområde.

Mineralske byggeråstoffer

Med mineralske byggeråstoffer menes bergarter i form av fast fjell og avsatte løsmasser, når eneste bruksområde er som byggeråstoff. Naturstein regnes i denne sammenheng ikke som byggeråstoff. Som nevnt ovenfor kan visse typer byggeråstoffer ved forskrift bli plassert i gruppen registrerbare mineraler dersom disse har særlige verdifulle mekaniske eller kjemiske egenskaper, jf. utkastet § 1-4 andre ledd. I praksis må dette antas først og fremst å kunne dreie seg om pukkstein av særlig høy kvalitet, jf. kapittel 5.5.3.

Grunnen til at mineralske byggeråstoffer er holdt utenfor kategorien registrerbare mineraler og derved også minerallovens ervervssystem, skyldes at flere forhold knyttet til ressursforvaltning, lokalisering og drift taler for en særlig behandling av denne kategorien mineraler, jf. kapittel 5.5.2.

I praksis vil mineralkategorien mineralske byggeråstoffer bestå av produkter som vanligvis betegnes som sand, grus, pukk, ol. Når disse begrepene ikke er brukt direkte i lovteksten, er grunnen at man mangler entydige definisjoner av begrepene. Hva som ligger i f.eks. pukk og grus vil være avhengig av hvem som bruker det og i hvilken sammenheng det brukes. Ved å benytte fellesbetegnelsen mineralske byggeråstoffer, fanger en også opp løsmasser i form av leire, silt og forekomster med løsstein og løsblokker.

Kravet i definisjonen av mineralske byggeråstoffer om at eneste bruksområde er som byggeråstoff, innebærer f.eks. at kalkstein som brytes ut, ikke faller inn under gruppen mineralske byggeråstoffer. Dette gjelder selv om kalkstein i mange sammenhenger blir benyttet til fyllmasse, og da blir betegnet som pukk. Nedknust kalkstein blir i andre sammenhenger benyttet som industrimineral, f.eks. når det benyttes til fyllstoffer i maling etter at det er nedmalt. Dette er avgjørende for at kalkstein i loven anses som registrerbart mineral.

Mineralske byggeråstoffer vil således være mineraler og bergarter i fast fjell og løsmasser, forutsatt at eneste bruksområde er som byggråstoff. Begrepet foreslås videre avgrenset mot rike løsmasser som f.eks. gullholdig sand, ved at begrepet bare skal omfatte løsavsetninger som kun kan brukes nettopp som løsmasser. I praksis vil disse løsmasser hensiktsmessig kunne betegnes som masser hvis eneste bruksområde er som byggeråstoff.

Kontinentalsokkelloven

Lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforsking og undersøkelse etter og utnyttelse av andre underjordiske naturforekomster enn petroleumsforekomster, kontinentalsokkelloven, gjelder for den del av norsk territorium som ikke er underlagt privat eiendomsrett. Grensedragningen mot private rettigheter, og således mineralloven, må skje etter gjeldende ulovfestede regler. Det vises i denne sammenheng til de to alminnelig aksepterte eiendomsgrenser; marbakken og 2-meters dyp. Av hensyn til den praktiske og faktiske bruken av sjøområdet, har imidlertid domstolene i visse tilfeller trukket den private eiendomsgrense lengre ut. Utover at virkeområdet for kontinentalsokkelloven og mineralloven vil følge grensen for den private eiendomsrett, er det således vanskelig å si noe mer spesielt om avgrensningen mellom de to lovene. Den må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. Om eiendomsgrenser, se for øvrig NOU 1988: 16.

Minerallovutvalget foreslår ingen endringer i kontinentalsokkelloven. Mineraler og bergarter på kontinentalsokkelen vil derfor fremdeles tilligge staten og bli forvaltet av Nærings- og energidepartementet. Utvalget viser til drøftelsen foran i kapittel 3.7 av behovet for en revisjon av bergverkslovgivningen, som kun gjelder fastlandet. Utvalget har ikke hatt forutsetninger for å drøfte de spesielle problemer som knytter seg til ressursundersøkelse, forvaltning mm. i områdene som i dag reguleres av kontinentalsokkelloven. Virksomhet i dette område vil kreve særlige regler. Ovennevnte avgrensning i utvalgets arbeid er skjedd i forståelse med Nærings- og energidepartementet.

Norsk landområde

Når det gjelder Jan Mayen, foreslås den nye mineralloven ved forskrift å bli gjort gjeldende for dette området. Forskriften vil avløse forskrift 23. april 1976 som med visse tilpasninger gjorde bergverksloven av 1972 gjeldende for Jan Mayen.

Den nye mineralloven vil imidlertid ikke gjelde på Svalbard. Med Svalbard menes Bjørnøya, Vest-Spitsbergen, Nordostlandet, Barents øy, Edge øy, Kong Karls land, Hopen og Prins Karls Forland og alle andre øer, holmer og skjær mellem 10° og 35° lengde øst for Greenwich og mellem 74° og 81° nordlig bredde, jf. svalbardloven § 1. For denne øygruppen gjelder en egen bergverksordning av 7. august 1925 som ikke er omfattet av utvalgets mandat. Bergverksordningen for Svalbard vil således ikke bli berørt av en ny minerallov.

EØS-avtalen

Det følger av EØS-avtalen at Norge må likestille alle EØS-selskaper og EØS- borgere. Ifølge EØS-avtalens artikkel 34 skal selskaper som er opprettet i en av EUs medlemsstater eller en EFTA-stat (unntatt Sveits), og som har sitt vedtektsbestemte sete, sin hovedadministrasjon eller sitt hovedforetak innen avtalepartens territorium, likestilles med fysiske personer som er statsborgere i EUs medlemsstater eller EFTA-statene. Det oppstilles ikke begrensninger med hensyn til eiersammensetning i selskapene. Således har et 100 % japanskeid selskap med sete innen EØS-området samme rettigheter etter bvl. og IK som et norsk rettssubjekt.

De beste grunner taler etter flertallets oppfatning for at en ny lov er ikke-diskriminerende på alle stadier fra leting tom. drift. Så lenge adgangen til å lete kan oppnås ved at et selskap etablerer seg innen EØS, er det neppe noen realitet i den nasjonalitetsbegrensningen som i dag ligger i regelverket.

OECD

Gjennom samarbeidet innenfor Organisasjonen for Økonomisk samarbeid og Utvikling (OECD) har Norge bl.a. forpliktet seg til å liberalisere kapitalbevegelsene mellom medlemslandene. Code of Liberalisation of Capital Movements (kapitalkoden) inneholder en liste over transaksjoner landene er forpliktet til å liberalisere, samt et sett artikler som fastlegger rammen for liberaliseringsprosessen. Et hovedprinsipp er at alle liberaliseringstiltak skal være ikke-diskriminerende og rette seg mot alle medlemsland, jf. artikkel 9 i kapitalkoden. Det kan etter artikkel 10 gjøres unntak fra dette bl.a. dersom landet er med i et monetært system. EU tilfredsstiller kravene til et slikt monetært system og kan derfor med hjemmel i artikkel 10 gjøre unntak fra ikke-diskrimineringsprinsippet. Det er fore­løpig ikke avgjort om EØS-systemet kan anses som et slikt monetært system, men det hersker tvil om det vil bli godkjent. Det synes derfor ikke å være rettslig grunnlag for Norge iht. kapitalkoden å gjøre unntak fra ikke-diskrimineringsprinsippet.

For øvrig er det et prinsipp i OECD om at medlemslandene skal bestrebe seg på at liberaliseringstiltak også skal gjøres gjeldende for land utenfor OECD-området.

På grunnlag av nasjonale bestemmelser må landene melde reservasjoner til kapitalkoden dersom lovgivningen ikke oppfyller liberaliseringsforpliktelsene. Bvl. § 2 er som en følge av dette meldt som reservasjon til kapitalkoden.

I rapporten for 1995 fra OECDs eksaminasjon av Norge vedrørende lovgivning om utenlandske investeringer s. 38, går det fram at OECD har merket seg at det arbeides med ny norsk minerallovgivning, og at det forventes at diskrimineringsregelen i dagens bergverkslov blir vurdert i denne sammenheng.

Som følge av ikke-diskrimineringsprinsippet i artikkel 9 er Norge forpliktet til å gjøre en eventuell liberalisering av rettigheter i den nye norske minerallovgivningen gjeldende overfor alle OECD-land. Iht. OECDs prinsipp om ikke-diskriminering overfor alle, ikke bare overfor medlemslandene, bør den nye minerallovgivningen ikke inneholde diskriminerende bestemmelser overhodet.

WTO (Verdens Handelsorganisasjon)

WTO (World Trade Organization) er en nyopprettet organisasjon. Den er bygget opp omkring regelverket som regulerer internasjonal handel. Dens virkeområde skal være GATT, dvs. GATT 1994 som inkluderer reglene i GATT 1947 og de multilaterale varehandelsavtalene. Videre vil WTO bl.a. omfatte GATS-avtalen om handel med tjenester (General Agreement on Trade in Services) og TRIMs-avtalen om investeringstiltak i forbindelse med handel med varer. Det er de to sistnevnte avtalene som det er aktuelt å se på i forbindelse med mineralloven.

GATS-avtalen har nedfelt to ikke-diskrimineringsprinsipper; bestevilkårsbehandling og nasjonal behandling. Bestevilkårsbehandling vil si at alle utlendinger skal behandles likt, men at utlendingene kan behandles forskjellig i forhold til de nasjonale. Nasjonal behandling vil si at alle utlendinger behandles likt med de nasjonale.

GATS inneholder et generelt bestevilkårsbehandlingsprinsipp. På enkelte forpliktende områder, som fremgår av en liste, har imidlertid Norge forpliktet seg til nasjonal behandling. Bergverksvirksomhet er ikke positivt nevnt i denne listen. Området er heller ikke nevnt som et unntak fra bestevilkårsprinsippet. I utgangspunktet er Norge således forpliktet til å behandle alle utlendinger likt.

I avtalen er det imidlertid gjort et unntak for økonomiske integrasjonsavtaler, som f.eks. EU. På visse vilkår er GATS-avtalen ikke til hinder for at et medlem er part i eller inngår en avtale om å liberalisere handel med tjenester mellom eller blant partene i en slik avtale. EØS-samarbeidet faller inn under dette unntaket. Det skulle således ikke å være noe til hinder for, utfra GATS-avtalen, at det skjer en forskjellsbehandling mellom nasjoner som er parter i EØS-avtalen og de som ikke er det.

I TRIMS-avtalen er utgangspunktet nasjonal behandling, men det er mulige unntak fra dette. Avtalen innebærer at handelsrelaterte tiltak i forbindelse med investeringer må meldes. Norge har ingen regler om slike tiltak, og har således ikke meldt reservasjoner til avtalen. Da det ikke er anledning til å melde reservasjoner i ettertid, stenger avtalen for innføring av regler om handelsrelaterte tiltak i forbindelse med investeringer i den nye mineralloven.

Konklusjon

Synet til utvalgets flertall er at det ikke er ønskelig eller behov for å diskriminere utenlandske rettssubjekter som vil lete etter, undersøke og utnytte mineralske forekomster i Norge. Tvert imot anses utenlandsk deltagelse som nødvendig for å få en økt leteaktivitet i Norge. Det viktigste er ikke hvilken nasjonalitet leteren eller muteren har, men hvilke rammer som settes for leting, undersøkelse og utnyttelse av mineralske ressurser. Utvalgets flertall viser dessuten til at man allerede i dag har små muligheter til å forhindre at utenlandske rettssubjekter leter etter og erverver mineralske forekomster i Norge. Som nevnt er dette mulig for alle som kan defineres som EØS-borgere eller -selskaper.

Utvalgets mindretall (Fekjær og Jebens) ser ikke tilstrekkelig grunn for en utvidelse av personkretsen som skal få rettigheter etter den nye mineralloven, utover den utvidelse som følger av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

Begrunnelsen for Fekjærs del er at det vil være nyttig å få erfaring med loven slik den foreslås med utvidelse av den frie leterett, før personkretsen utvides. Han erkjenner den omstendighet at personer og selskaper hvor enn de kommer fra i verden bare kan stifte et datterselskap i Norge eller annet EØS-land for så å lete og erverve på lik linje med EØS-borgere. Likevel vektlegger Fekjær viktigheten av at personer eller selskaper faktisk befinner seg innenfor den juridiske sfære som i alle fall EØS-systemet representerer. Det vil med de sanksjonsordninger og institusjoner som befinner seg i Norge og EØS for øvrig, være lettere å forfølge pliktbrudd i forhold ny minerallov og de lovverk som grenser til mineralloven på dette saksfelt.

Bergregalets og bergfrihetens framtid

Ervervssystemet for de mutbare mineralene er regulert i bergverksloven av 1972. Til grunn for systemet ligger bergregalet, som fastslår at de mutbare mineralene tilhører staten. Bærebjelken for ervervssystemet er den frie leteretten (bergfrihetens prinsipp), som innebærer at enhver fritt kan lete etter mineraler på egen eller andres grunn. Kartlegging av landets mineralressurser er en viktig forutsetning for god planlegging og forvaltning av naturressursene. Den frie leteretten søker å legge til rette for slik kartlegging uten store kostnader for det offentlige, ved at næringslivet gis adgang til slik kartlegging.

Ovennevnte regler ivaretar i første rekke næringslivets interesser og samfunnets behov for mineraler. Bergverksloven har imidlertid regler som også skal ivareta andre samfunnsinteresser og grunneiers interesser. Det kan i denne sammenheng vises til regler om erstatning til grunneier for skade, ulempe og avståing av eiendom og rettigheter, regler om sikkerhetsstillelse for eventuell skade og sikring av skjerpeområder, regler om at visse områder er unntatt for skjerping, rapporteringsplikten og bestemmelser om driftskonsesjon.

Systemet som er beskrevet ovenfor har i lang tid vært gjeldende for de mutbare mineralene. Erfaringene med systemet er gode, og utvalgets flertall har derfor ut fra en helhetsvurdering foreslått at systemet opprettholdes for disse mineralene.

Utvalgets mindretall (Jebens), deler ikke flertallets syn. Jebens viser til at behovet for samfunnsmessig kontroll med utvinning av ikke-fornybare ressurser er større i dag enn tidligere, og at samfunnsforholdene også er endret på andre måter. Dette antas å tilsi at prinsippet om bergfrihet ikke bør stå like sterkt ut fra dagens forhold. Således har Sverige i sin nye minerallag (1991: 45) innført et generelt prinsipp om tillatelse til undersøkelse og bearbeidelse av mineraler (loven § 4), riktignok med liberale vilkår.

Videre mener Jebens at de samfunnsmessige hensyn som tilsier et generelt konsesjonsprinsipp, omfatter nasjonale hensyn (ikke minst i forbindelse med Norges tilslutning til EØS), miljøhensyn og hensyn til lokale interesser og det lokale selvstyret. Dessuten taler i samme retning hensynet til Norges folkerettslige og grunnlovsmessige forpliktelser overfor den samiske minoritet, som i særlig grad er avhengig av samfunnsmessig kontroll med miljø og naturressurser for bevaring av sin kultur. Jebens vil ut fra ovenstående gå imot en opprettholdelse av den fri leterett og den automatiske fortrinnsretten for første finner som ligger i bvl. § 8, jf. §§ 16, 23 og 40. Enda mer anses det uheldig å overføre disse reglene til de ikke-mutbare mineralene. Slike bestemmelser kan i realiteten eliminere den samfunnsmessige kontroll som ligger i konsesjonsplikten og i pbl.s regulering av utnyttelsen av grunnarealer. Særlig gjelder dette dersom man har bestemmelser som tillater en prospektør å bane seg vei til å erverve fortrinnsrett til utvinning og kontrakt med grunneier, samt eventuelt rett til ekspropriasjon, før konsesjon er ervervet og forholdet til pbl. er klarlagt.

De registrerbare mineralene

I motsetning til de mutbare mineraler, tilhører de registrerbare mineralene grunneier. I dagens lovgivning reguleres leting etter og erverv av slike forekomster av særlover, alminnelig konsesjonslovgivning og privatrettslige avtaler. Dagens lovsituasjon er imidlertid ikke tilfredsstillende for industrien, og heller ikke for samfunnet utfra et behov for registrerbare mineraler, ønske om arbeidsplasser mv.

Samfunnets behov for bergindustriens produkter øker og endres i pakt med den teknologiske utviklingen i samfunnet. I dag er det intet prinsipielt skille i samfunnets behov for metaller, mineraler eller steinprodukter. Skillet mellom de mutbare og de registrerbare mineralene er derfor kunstig, og den forskjellsbehandling som skjer gjennom bergverksloven, kvarts- og kalklovene og pbl. har ingen forankring i dagens virkelighet. Det er behov for et nytt regelverk for de registrerbare mineralene som motiverer til leting etter og drift på de registrerbare mineralene. Slikt regelverk er også nødvendig for å få kartlagt ressursene og sikret en bærekraftig utvikling også for disse bergartene.

Lovavdelingens uttalelser av 17. desember 1993 og 20. april 1994

Lovavdelingen uttalte at innføring av mutbarhet for de registrerbare mineralene ville utløse erstatningsplikt etter Grl. § 105, jf. vedlegg nr. 2 og 3. Lovavdelingen mente at man måtte skille mellom leteretten og utnyttingsretten. Rettslig sett står disse ulikt i forhold til Grl. § 105. Når det gjelder forholdet til leting etter mineraler, reises ikke særskilte problemer i forholdet til Grl. § 105. Så lenge eieren blir holdt økonomisk skadesløs, vil inngrepet ikke være i strid med Grunnloven. Grunneieren mister riktignok retten til å kreve vederlag fra andre som måtte ønske å foreta slik leting, og denne retten vil vedkommende ikke få erstattet. Dette vil imidlertid gjelde framtidige hypotetiske inntekter som neppe vil være vernet etter Grl. § 105.

Situasjonen er imidlertid annerledes når det gjelder retten til utnytting av de registrerbare mineralene. Lovavdelingen viser til Innstilling om lov om avståing av grunn mv. til drift av ikke mutbare mineralske forekomster og om lov om endring i bergverksloven, avgitt av et utvalg nedsatt av Industri-, håndverks- og skipsfartsdepartementet 19. januar 1948. Utvalget forutsatte at mineralske forekomster som ikke går inn under bergverksloven, er privat eiendomsrett undergitt og bare vil kunne kreves avstått mot full erstatning til grunneieren. Bergverkslovkomitéen av 1961 sa seg enig i dette.

Legger man til grunn tradisjonell lære, mener Lovavdelingen at det er kunstig å se det forslag som det legges opp til i NOU 1984: 8 som en rådighetsinnskrenkning. Reelt sett vil det dreie seg om en overføring av rettighetene til mineralforekomstene fra grunneier til staten. Hovedregelen ved overføringen av rettigheter, i motsetning til ved rådighetsinnskrenkninger, er at det skal gis erstatning til grunneieren.

I tilknytning til behandling av lov 4. mai 1973 nr. 21 om utvinning av petroleum under land, uttalte Lovavdelingen at mulighetene for at staten skal bli erstatningsansvarlig ved overføring av retten til petroleumsforekomster til staten, synes som et alminnelig utgangspunkt små. Dette ble begrunnet med at produksjon av olje hittil (1973) ikke hadde vært noe ledd i eiendomsrettens utøving i Norge, og muligheten for en slik utnytting hadde vært ansett for fjern.

I den utstrekning forslaget til ny minerallov dreier seg om registrerbare mineraler som ikke har vært et ledd i eiendomsrettens utøving og hvis utnytting har vært ansett for fjern, mener Lovavdelingen at løsningen ikke burde bli annerledes for mineralforekomster enn for petroleumsforekomster. Når det gjelder registrerbare mineraler hvor utnyttingsmuligheten er praktisk og realiserbar, mener Lovavdelingen at en overføring av rettighetene fra grunneier til staten må utløse rett til erstatning for grunneieren.

Minerallovutvalgets syn

Utvalget har tatt Lovavdelingens uttalelse til etterretning og lagt denne til grunn for sitt forslag. Dette innebærer at man ikke kan overføre eiendomsretten til registrerbare mineraler fra grunneier til staten uten å yte grunneier erstatning etter Grl. § 105. Med et slikt utgangspunkt ble en lovendringen som ville utløse erstatningsplikt for staten, vurdert som uaktuell. Isteden foreslås et nytt system:

I tråd med Lovavdelingens uttalelse, foreslår utvalgets flertall å innføre en fri leterett for de registrerbare mineralene. Dette ivaretar bransjens behov for på en enkel måte å få kartlagt hvor det kan finnes drivverdige forekomster. Det ivaretar også samfunnets behov for kartlegging med sikte på en forsvarlig forvaltning av ressursene. Betegnelsen bergfrihetens prinsipp vil ikke bli benyttet i den nye mineralloven. Isteden brukes leterett som en fellesbetegnelse for de mutbare og registrerbare mineralene.

Etter stadiet med fri leterett, foreslås de registrerbare mineralene innordnet i et rettighetssystem. Dette vil sikre finneren notoritet og prioritet for funnet ved at finneren etter funnet kan bli meddelt undersøkelsestillatelse som gir han fortrinnsrett til å få registrert avtale med grunneieren om utnytting av forekomsten. Dersom forhandlingene med grunneier mislykkes, vil rettighetshaveren kunne søke om få rett til å ekspropriere grunn og forekomst etter alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler.

Hensynet til grunneieren og hans interesser vil bli ivaretatt ved at grunneier får erstatning uten hensyn til skyld fra skadevolders side, for den skade eller de ulemper eiendommen måtte bli påført som følge av lete- og undersøkelsesvirksomheten. For at grunneiere skal være sikret utbetaling av erstatning, innføres også regler om at grunneier på undersøkelsesstadiet kan kreve sikkerhetsstillelse for eventuelt erstatningskrav. Det foreslås videre innført overgangsregler, slik at grunneiere som selv har interesse av å utnytte en forekomst, i en overgangsperiode har fortrinnsrett til registrering av undersøkelsestillatelse på egen eiendom. Grunneier kan således sikre seg rett til forekomster han allerede er klar over finnes på eiendommen. En rekke områder vil, bl.a. av hensyn til grunneiers interesser, være unntatt fra leting, og derved også fra undersøkelsesarbeider. Til slutt minnes om at grunneier, i den avtale som undersøker med best prioritet har fortrinnsrett til å få registrert, kan kreve inntatt vilkår og betingelser for å ivareta egne interesser.

Samfunnets interesser blir ivaretatt ved regler om at man ikke kan utføre inngrep som medfører unødvendig skade, samt at visse områder er unntatt fra leting. At driften foregår på en forsvarlig måte blir bl.a. ivaretatt av regelen om driftskonsesjon. Ved konsesjon kan det settes vilkår for driften, og berørte parter, herunder grunneier, bruker, kommune, fylkeskommune og fylkesmann, vil bli hørt før konsesjon gis. Bergvesenet skal også godkjenne en driftsplan for virksomheten og føre kontroll med undersøkelsesarbeider og drift.

I tillegg til reglene i mineralloven, har vi dessuten de alminnelige reglene i pbl. som ivaretar samfunnets interesser. Det vises til pbl.s regler om søknadsplikt ved vesentlige terrenginngrep, konsekvensutredninger av større tiltak og at igangsetting av bergverksvirksomhet som oftest krever en reguleringsplan. Virkninger av tiltaket vil gjennom disse reglene bli kartlagt, og man vil få avklart ønskeligheten av virksomheten, samt på hvilke vilkår og med hvilke tilpasninger tiltaket eventuelt kan gjennomføres. Særlige verdifulle områder hvor bergverksvirksomhet overhodet ikke er ønskelig, kan dessuten vernes etter naturvernloven. Selv om det gis tillatelse til selve virksomheten, krever forurensende utslipp og ferdsel med motorvogn i utmark dessuten særlige tillatelser etter hhv. forurensningsloven og motorferdselloven.

Utvalgets mindretall (Jebens), er ikke enig med utvalgets flertall i forslaget om å innføre fri leterett for de registrerbare mineralene. Det vises til hans begrunnelse foran under kapittel 5.3.1 om bergregalets og bergfrihetens framtid.

Lovavdelingens uttalelse av 13. februar 1996

På bakgrunn av at lovforslaget ble endret etter at det var forelagt Lovavdelingen, bestemte utvalget seg for å forelegge et revidert utkast for Lovavdelingen. Deres uttalelse er vedlagt denne rapporten, jf. vedlegg nr. 4. Nedenfor følger deler av Lovavdelingens uttalelse:

«Minerallovgruppen overveier å foreslå at det innføres en rett til leting og undersøkelse etter samt utvinning av mineraler som i dag er ikke-mutbare. Spørsmålet som reises, er om de løsninger det legges opp til, vil utløse erstatningsplikt etter grunnloven § 105.

For så vidt gjelder leting etter ikke-mutbare mineraler, skal en innehaver av letetillatelse etter forslaget kunne foreta de arbeider i overflaten som er nødvendige for å påvise forekomster av slike mineraler (registrerbare mineraler), jf. lovutkastet § 2-1. Innehaveren av letetillatelsen gis her en rett som går lenger enn den som må antas å følge av gjeldende lovgivning, i den forstand at den etablerer en rett for innehaveren av tillatelsen til å utøve en aktivitet på annen manns grunn som man ellers ikke kunne utøvd uten grunneiers samtykke. Dette innebærer en overføring av rett fra grunneier til innehavere av letetillatelser som i prinsippet kunne tenkes å utløse rett til erstatning.

Etter lovutkastet § 2-5 er leteren pliktig til på objektivt grunnlag å erstatte den skade som letearbeidene påfører grunn, bygninger og andre innretninger og anlegg. Utgangspunktet er altså at grunneier skal holdes økonomisk skadesløs. Lovutkastet § 2-5 etablerer imidlertid bare et erstatningsrettslig vern ved tingskade. Annet tap som grunneieren måtte lide, er ikke underlagt erstatningsrettslig vern etter utkastet. Det er imidlertid vanskelig her å kunne tenke seg andre typer tap som grunneieren kan lide. F eks vil vi anta at det forhold at grunneieren går glipp av muligheten til å kreve vederlag for leteretten, normalt ikke vil være et tap som vil være vernet etter grunnloven § 105. Et mulig tap ved siden av tap ved tingskade, kan muligens være tap pga ulempe (etter utkastet gir ikke økonomisk tap som følge av ulempe grunnlag for erstatning). Med de beskjedne inngrep som leteren har adgang til å foreta etter utkastet, vil det sannsynligvis i praksis ikke oppstå ulemper som fører til økonomisk tap for grunneieren. På denne bakgrunn er det muligens overflødig med erstatningsrettslig vern i forhold til ulemper. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at et slikt vern er etablert i oreigningsloven § 4, som på mange måter ellers har store likhetstrekk med den ordningen som foreslås her. Se for øvrig vårt brev til Nærings- og energidepartementet 20 april 1994 om oreigningsloven § 4.

Når det gjelder undersøkelser etter mineraler (lovutkastet kapittel 3), står dette prinsipielt sett i samme stilling i forhold til grunnloven § 105 som leting etter mineraler, og vi viser for så vidt til det som er sagt like ovenfor. I forhold til undersøkelser etter mineraler kan det imidlertid lettere tenkes å oppstå ulemper. Det bør derfor overveies om erstatningsbestemmelsen (utkastet § 3-11) bør utvides til å omfatte rett til erstatning som følge av ulemper som undersøkelsen medfører. Det må imidlertid være en klar forutsetning at ulempen fører til økonomisk tap.

For så vidt gjelder utnyttelsen av ikke-mutbare mineraler, legges det i lovutkastet opp til en ordning der [d]epartementet kan gi registrant tillatelse til å kreve avstått registrerbar mineralsk forekomst eller rett til å utvinne slik forekomst (lovutkastet § 5-2). Vi oppfatter utkastet slik at at det med dette etableres en ekspropriasjonsordning der grunneieren (rettighetshaveren) skal ha krav på erstatning etter alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler. I så fall reiser ikke denne delen av forslaget problemer i forhold til grunnloven § 105. (Så vidt vi kan se er det i lovutkastet ikke sagt noe om erstatning og erstatningsfastsettelsen ved ekspropriasjon. Dette bør innarbeides, f.eks. i lovutkastet § 5-1 tredje ledd.)»

I forlengelsen av Lovavdelingens kommentarer viser uvalget til forslag til §§ 2-6 og 3-11 som nå pålegger et objektivt erstaningsansvar også for ulemper som medfører økonomisk tap for grunneier. §§ 5-1 til 5-3 inneholder nå dessuten regler om erstatning og erstatningsfastsettelsen. I lovutkastet §§ 5-1 og 5-2 er det tatt inn at ekspropriasjon skal skje mot erstatning. I § 5-4 er det en bestemmelse om at oreigningsloven og ekspropriasjonserstatningsloven får anvendelse.

Letearbeider

Lovforslaget innebærer en videreføring av prinsippet i gjeldende bergverkslov om at det kan letes etter mutbare mineraler på andres grunn, men utvidet slik at leteretten også skal omfatte registrerbare mineraler, jf. kapittel 5.6.

Utvalget foreslår samtidig en innstramming av leteretten ved at det innføres krav om letetillatelse for å kunne utføre letearbeider. Gjennom et slikt krav kan en frata personer som har brutt regelverket retten til å utføre letearbeider, enten ved at Bergvesenet nekter å gi tillatelse, eller ved at de trekker tillatelsen tilbake, jf. §§ 2-1 og 12-1. Grunneier kan selv utøve kontroll med leteaktiviteten ved å be letere om å legitimere sin rett ved å fremvise gyldig letetillatelse. Skulle leteren utføre arbeider som ikke er lovmessige, kan grunneier ta kontakt med Bergvesenet, som kan trekke tilbake tillatelsen.

I lovforslaget er omfanget av leteretten presisert, slik at det fremgår at leting kun omfatter arbeider som utføres i overflaten, jf. § 2-2. Det fremgår ellers av bestemmelsen at inngrep som kan medføre skade av betydning, krever samtykke fra grunneier og bruker. Skulle det i forbindelse med arbeidene oppstå skade på grunn, bygninger etc. eller ulempe av annet slag, må leteren erstatte dette fullt ut, uavhengig av om han kan lastes for skadene eller ulempene, jf. § 2-6. En slik objektiv erstatningsplikt vil også foreligge selv om arbeidene er utført med tillatelse fra grunneier, så fremt ikke grunneier har gitt særlig avkall på denne retten. Det skal her legges til at det trolig kun i helt spesielle tilfelle vil kunne oppstå erstatningsbetingende skade eller ulempe i forbindelse med letearbeider, da leteretten innenfor lovens ramme er av begrenset omfang, jf. § 2-2 og kapittel 5.6.

En viktig bestemmelse i forhold til grunneiere er at letearbeider ikke kan utføres uten grunneier og brukers tillatelse i innmark og i område som ligger mindre enn 100 meter fra bygning av enhver art, unntatt utløer og skur (§ 2-3). Dette er en videreføring av en tilsvarende bestemmelse i gjeldende rett, jf. kapittel 5.7.3. Utvalget foreslår også videreført kravet om at leter skal sikre leteområdet på en varig måte etter at arbeidene er avsluttet, jf. § 2-5 og kapittel 5.6.8.

Undersøkelsesarbeider

Et ledd i utvalgets forslag til nytt ervervssystem, er forslaget om at undersøkelsesretten både skal gjelde mutbare og registrerbare mineraler. Det foreslås imidlertid ingen vesentlige endringer i selve omfanget av undersøkelsene sammenlignet med den rett muteren har etter gjeldende rett, jf. § 3-5. Dette innebærer bl.a. at retten fortsatt er begrenset slik at arbeider som kan medfører vesentlig skade krever særlig tillatelse fra grunneier og bruker, jf. kapittel 5.6. Undersøkelsesretten gir ellers en viss utvidelse i retten til adkomst samt til oppsamlings- og arbeidsplass, jf. kapittel 5.6.4.

I likhet med hva som gjelder for letearbeider, kan det ikke foretas arbeider i innmark eller nærmere enn 100 meter fra bygning av enhver art, unntatt utløer og skur med mindre grunneier og bruker samtykker, jf. kapittel 5.7.3.

Grunneier har en mulighet til å kontrollere at undersøkelsesarbeidene vil bli utført i overensstemmelse med lovens bestemmelser, og i samsvar med øvrige relevante lovbestemmelser, gjennom det varsel undersøkeren skal sende til grunneier minst 3 uker før arbeidene starter, jf. § 3-8. Varselet skal inneholde en plan for arbeidet, en redegjørelse for hvilke skader som kan oppstå samt hvilke tiltak som er tatt for å hindre slik skade. Utvalget foreslår at varselet skal gis på et eget skjema slik at man sikrer at grunneiere får den informasjon de har behov for, jf. kapittel 5.6.6.

Varselet vil ellers gi informasjon som gjør at grunneier kan vurdere behovet for å utøve sin rett til å kreve sikkerhet for skader som kan oppstå i forbindelse med arbeidene. Slik sikkerhet kan grunneier kreve i alle tilfeller der det kan oppstå skade, jf. § 3-9 og kapittel 5.6.7. Når det gjelder erstatning har undersøkeren plikt til å erstatte skader og ulemper på grunn, bygninger ol. som skyldes undersøkelsesarbeidene, jf. § 3-11. Det er i denne forbindelse ikke noe krav om at undersøkeren skal ha opptrådt uaktsomt.

Plikten for undersøker til å sikre undersøkelsesområdet etter at arbeidene er utført, foreslås videre­ført, jf. § 3-10 og kapittel 5.6.8.

Sand og grus – NOU 1980: 18

Utvalget hadde som mandat å fremme forslag om retningslinjer for forvaltningen av sand- og grusressursene. Det valgte også å inkludere i sine forslag fastfjellforekomster som nyttes til byggeråstoff (pukk) pga. sammenhengen mellom utnyttelsen av naturgrus og nedknust fjell.

Utvalget delte inn problemstilllingene i to hovedgrupper, henholdsvis ressurs­problemer og grunnutnyttelsesproblemer. Ressursproblemene omfatter de spørsmål som knytter seg til naturkapitalen og bruken av den, for landet som helhet og de enkelte distrikter. Grunnutnyttelsesproblemene omfatter spørsmål som knytter seg til grunnutnyttelse og miljøkonsekvenser lokalt på stedet der den enkelte forekomst eller massetak befinner seg.

Utvalget mente at ansvaret for ressursforvaltningen i hovedsak burde legges til fylkeskommunens organer og inngå som ledd i fylkesplanleggingen.

Når det gjaldt problemene knyttet til grunnutnyttelsen, mente utvalget at disse kunne løses ved å kreve tillatelse for alt uttak av sand, pukk og grus, utover det som er nødvendig til dekning av husbehov. Tillatelsessystemet ble foreslått etablert gjennom en ny lov om uttak av sand, grus og fjellforekomster for knusing. I henhold til forslaget kunne det i en eventuell tillatelse stilles vilkår knyttet til uttaket, f.eks. uttakets omfang, sikring, skjerming, tilbakeføring, fond etc. Saksbehandlingen ble foreslått lagt opp slik at søknad skulle behandles og avgjøres av kommunestyret.

Åpninger m.v. etter masseuttak – NOU 1980: 56

Utvalget skulle etter mandatet vurdere sikkerhetsspørsmål i forbindelse med åpninger etter drift på ikke-mutbare mineraler. Utvalget foreslo en egen forskrift som skulle ivareta disse forholdene. I utkastet til forskrift var det ikke gjort forskjell mellom uttak av sand, pukk og grus og andre ikke-mutbare mineraler.

Industrimineraler – NOU 1982: 24

Utvalget hadde som mandat å gi oversikt over ressurs­ene av industrielle mineraler i Norge og ta opp spørs­mål i forbindelse med kartlegging, anvendelsesområder og forvaltning av disse ressursene. Utvalget har i tillegg til de vanlige industrimineralene, tatt med en omtale av knuste steinmaterialer, dvs. pukk.

Utvalget fremmet enkelte generelle forslag vedrørende den gjeldende minerallovgivningen. Bl.a. ble det gitt uttrykk for ønskeligheten av én felles minerallov som skulle erstatte de ulike spesiallover knyttet til mineralvirksomhet og ta opp i seg forslaget i ­NOUen fra 1980 om en egen lov om sand, grus og knuste steinmaterialer.

Utnyttelse og forvaltning av mineralressurser – NOU 1984: 8

Iht. mandatet skulle utvalget gi en langsiktig vurdering av utvinning og foredling av mineralske råstoffer i Norge, inkludert en vurdering av samfunnsmessige mål og eventuelle endringer av lovverk.

En sentral del av utvalgets forslag var et utkast til ny minerallov som skulle samle, ajourføre og forenkle lovverket om mineralske råstoffer. Utvalget foreslo ensartede regler for erverv av mineralske forekomster, herunder forekomster av sand, pukk og grus. Videre inneholder lovforslaget en bestemmelse med krav til driftskonsesjon som skulle gjelde all mineralutvinning, både fra fast fjell og løsmasser, herunder sand, pukk og grus. Utvalget viste til at et slikt konsesjonskrav kan sikre en gjensidig tilpasning mellom mineralvirksomheten på den ene siden og grunneiernes, naboenes og allmennhetens interesser på den annen side og at det offentlige ville gis en mulighet til å foreta en rimelig forhåndskontroll av driftsplanene. Gjennom adgangen til å sette vilkår i konsesjonen om sikring av farlige åpninger og rehabilitering av landskapet ville man allerede ved start av uttaket få regulert fremtidige problemområder. Videre ville et krav om driftskonsesjon ikke utelukkende ivareta offentlige hensyn, men også beskytte bergindustriens interesser, ved at useriøse søkere som f.eks. mangler faglige kvalifikasjoner til å kunne stå ansvarlig for driften ikke meddeles konsesjon.

Lovstrukturutvalget – NOU 1992: 3

Utvalget viste til at Miljøverndepartementet på nytt hadde tatt opp forslaget til en adskilt lov om sand- og grusforekomster med sikte på å regulere inngrep. Utvalget uttalte at de ikke så behov for noen adskilt lov om sand- og grusforekomster, og at det isteden burde vurderes om slike bestemmelser bør inntas i minerallovgivningen.

Utvalget reiste spørsmål om pbl. § 84 bør inntas i en ny minerallov, selv om denne bestemmelsen er fastsatt for å regulere inngrepet i naturen, og ikke gjelder ønsket om å styre ressursene. Dersom dette ikke er aktuelt ....understrekes betydningen av at det trekkes en klar grense mellom hvilke hensyn som skal ivaretas i minerallovgivningen og i plan- og bygningslovens regler om masseuttak.

Den regionale planleggingen og arealpolitikken – St.meld. nr. 31 (1992-93)

I meldingen uttalte Miljøverndepartementet følgende om lovverket om forvaltningen av sand- og grusressursene:

«Miljøverndepartementet mener at bl.a. plan- og bygningslovens planleggingsbestemmelser, bestemmelsene om konsekvensutredninger og bestemmelsene om søknad, tillatelse og kontroll, gir styring av hvilke arealer som skal tilrettelegges for uttak, og omfattes av uttak. Når det gjelder sand- og grusuttak fra vassdrag, vil det være nødvendig med tillatelse etter vassdragsloven der tiltaket er til ulempe for allmenne interesser. I den grad masseuttak innebærer forurensning av grunnvann og medfører ulempe pga. støv og støy, vil forurensningsloven ha betydning. Det kan likevel være behov for ytterligere konsesjonsbestemmelser, f eks knyttet til minerallovgivningen, for å fastlegge nærmere vilkår for driften av uttaket.»

Felles bruksområde – ressursforvaltning

Sand, pukk og grus har normalt det samme hovedbruksområde, nemlig som råstoff for bygge- og anleggsindustrien. Avtagerne og markedene er således delvis de samme for disse produktene. Bl.a. i kraft av dette, regnes produktene ofte sammen i næringsstatistikker.

Statistikk over omsetning av mineralske råstoffer i Norge viser at det kun er omsetning av olje som er større enn sand, pukk og grus vurdert såvel ut fra kvantum som verdi. Hvert år blir det tatt ut ca. 50 mill. tonn med sand, pukk og grus i Norge. Denne produksjonen utgjør i dag en førstehåndsverdi på ca. 2,3 mrd. NOK pr. år. Forbruket fordeler seg på 46 % til veier, 20 % til betong og 34 % til andre formål. Ubearbeidet nyttes det til fyllmasse ved veianlegg ol. Ellers inngår råstoffene i produksjon av betongvarer.

Det ble lagt stor vekt på bruksområde som felles­nevner i NOU 1980: 18 Sand og grus. I beskrivelsen av hvordan NOUen er lagt opp heter det at Utvalget har tatt utgangspunkt ... i samfunnets store behov for sand, grus og pukk som byggemateriale på mange viktige områder..... Utvalget valgte å inkludere pukk i sin utredning nettopp med den begrunnelse at det kan være et felles marked for disse produktene. Det uttalte at det er et mål å bruke knuste masser i økende grad, for å spare gode løsmassekvaliteter. I ressursforvaltningen vil man stå overfor avveininger og valg mellom den ene og den annen av disse ressurstypene. Inndelingen basert på bruksområde har altså en relevans i den konkrete ressursforvaltningen. Utnyttelsen av forekomstene av sand og grus, samt fore­komster egnet til pukkproduksjon må derfor ses i sammenheng, i det nasjonale-, regionale- og lokale planleggingsarbeidet.

Dette hensynet til felles ressursforvaltning av mineralske byggeråstoffer synes å ha preget 1980 NOU'en i slik grad at utvalget foreslo en egen lov for sand, pukk og grus.

Av andre produkter som brukes i forbindelse med bygg og anlegg, er blokkstein. Anvendelsen er imidlertid et helt annet ved at steinen skal brukes i fasade/dekor ol., og ikke som fyllmasse eller betong. Kvalitetskravene er store, og prisnivået er deretter.

Mange, spredte forekomster

Sand- og grusforekomster samt forekomster som er egnet til pukkproduksjon har til felles at de normalt er hyppig forekommende over hele Norge og ofte lett tilgjengelige. Her skiller de seg fra drivverdige metallforekomster og de fleste industrimineralforekomster. Hyppigheten er en faktor som gjør at prisene er lave, og dermed gjør råstoffene velegnet til byggeråstoffer hvor det trengs store mengder materialer. De lave prisene i forhold til volum og vekt, gjør at transportkostnadene relativt sett blir høye. Dette favoriserer forekomster med korte avstander til brukerne.

I mange sammenhenger stilles det imidlertid ­høyere eller mer spesifikke krav til egenskaper ved råstoffene i bygg- og anleggsbransjen. F.eks. må stein til bruk i veidekke ofte ha høy hardhetsgrad og lys farge. Aktuelle forekomster er dermed mer begrenset. I så måte kan produktene sammenlignes med industrimineraler som f.eks. kalk.

Av mineraler er det ikke bare sand, pukk og grus som brukes som byggeråstoff. I prinsippet vil også løsmasseforekomster av større steintyper enn grus kunne brukes til byggeråstoff. Videre benyttes leire som råstoff i produksjon av lettbetong. Grunnen til at slike forekomster tradisjonelt ikke har vært omtalt sammen med sand, pukk og grus er bl.a. at disse er av relativt sett liten økonomisk betydning.

Felles driftsproblematikk

Når det gjelder drift av sand- og grusforekomster, er det likhetstrekk ved driftsmåten. Dette fordi produktene er prosessert fra naturens side. Det er dermed ikke nødvendig med bryting av fjell. Det stilles likevel krav til kompetanse for å kunne drive uttakene slik at estetiske og sikkerhetsmessige hensyn samt hensynet til en effektivt ressursutnyttelse, blir ivaretatt.

Pukkverk er når det gjelder driftsmetode, lik nedknusing av fjell til industrimineral eller malmproduksjon, med unntak av at det ikke er nødvendig med noen separasjonsprosess. Driftsproblematikken vil imidlertid variere betydelig avhengig av størrelsen. Verkene kan således variere fra de helt små, til pukkverk med årlig uttak på mer enn 1 million m³ . Sistnevnte verk krever bred bergverksmessig kompetanse, og problemstillingene knyttet til miljø, sikkerhet etc. skiller seg ikke fra tradisjonell bergverksdrift.

Lete- og undersøkelsesstadiet

I dag er det ingen særlig lete- eller undersøkelsesadgang for mineraler som benyttes som byggeråstoff, jf. kapittel 3. Det kan reises spørsmål om det er behov for å innføre en slik adgang knyttet til samtlige eller enkelte av denne type mineraler.

En slik adgang vil innebære et visst inngrep i grunneiers rådighet over sin eiendom. Spørsmålet er derfor om vesentlige samfunnsmessig grunner tilsier at det innføres lete- og undersøkelsesrett for mineralske byggeråstoffer, slik utvalget foreslår for de registrerbare mineraler. Siden forekomster av mineralske byggeråstoffer er hyppig forekommende, finner ikke utvalget dette nødvendig. Som følge av at mineralene er vanlige, vil tilgangen på forekomster være god, og mulighetene for å komme til enighet med grunneier om rett til undersøkelser og utnyttelse være tilfredsstillende.

Som nevnt ovenfor stilles det også i bygg- og anleggsbransjen etterhvert større krav til spesifikasjoner knyttet til enkelte produkttyper. I disse tilfellene kan anvendelige forekomster være vanskeligere å påvise, og mer omfattende og kostnadskrevende prospekteringsarbeider kan bli nødvendige. I slike tilfeller vil situasjonen kunne være direkte sammenlignbar med prospektering etter industrimineraler. Reelle hensyn kan tale for å likestille disse mineraltypene mht. leting og undersøkelse.

Disse hensyn kan ivaretas ved å legge bygg- og anleggsråstoff med slike særskilte egenskaper inn i gruppen av registrerbare mineraler. Hvilke typer mineraler som bør omfattes av denne gruppen, vil kunne variere ettersom kravene hos brukerne endrer seg med tiden. For å sikre en nødvendig fleksibilitet, samt å hindre detaljerte oppregninger i loven, er det i § 1-4 annet ledd foreslått en generell hjemmel for departementet til ved forskrift å bestemme at mineraler med nærmere definerte egenskaper er å anse som registrerbare.

Det fremgår av lovteksten at de relevante egenskaper ikke bare kan knytte seg til den kjemiske sammensetningen av mineralet, men også til andre egenskaper som egenvekt, farge, slitasjemotstand ol. Dette er nødvendig fordi bygg- og anleggsbransjens produktbehov ofte knytter seg til slike tekniske parametere.

Utvalget finner det derimot hverken hensiktsmessig eller naturlig å la minerallovens bestemmmelser få anvendelse ved leting etter og undersøkelse av mineralske byggeråstoffer.

Ervervsstadiet

En naturlig følge av at det ikke foreslås en alminnelig lete-og undersøkelsesadgang etter mineralske byggeråstoffer, er at det heller ikke foreslås en særlig ervervsadgang for disse mineralene, med unntak av mineraler som er gjort registrerbare ved forskrift.

De bygge- og anleggsråstoffer som iht. forskrift blir definert som registrerbare mineraler vil i kraft av dette følge minerallovens regler om erverv av registrerbare mineraler, jf. lovutkastet § 1-4 andre ledd. Prospektøren vil dermed kunne registrere prioritet i et undersøkelsesområde og få rett til drift på forekomsten. Dersom grunneier motsetter seg å inngå avtale om rett til å utvinne forekomsten, vil undersøkeren ha rett til å søke om å få ekspropriert forekomsten.

Ekspropriasjonshjemmel følger av lovutkastet § 5-2 første ledd. Iht. til denne bestemmelsen kan undersøker søke om rett til ekspropriasjon for drift på forekomst av registrerbart mineral. Bestemmelsen er ment å videreføre prinsippene i IM om grunnavståing til mineralutvinning av ikke-mutbare mineraler. Sett i forhold til denne loven kan det reises spørsmål om det foreliggende forslag kan innebære en viss innsnevring. IM åpner således for at det kan søkes om ekspropriasjon for å bryte fjell til bruk som pukk. Forslaget til § 5-2 første ledd vil gi en tilsvarende ekspropriasjonsadgang, men være begrenset til de tilfeller hvor det er tale om en forekomst som faller innenfor en forskrift fastsatt med hjemmel i lovutkastet § 1-4 andre ledd.

Spørsmålet er om en slik ekspropriasjonsadgang er tilstrekkelig for å ivareta samfunnsmessige hensyn. Etter utvalgets vurdering virker det logisk å legge de samme vurderinger til grunn i valget av hvilke mineraler som skal defineres som registrerbare og hvilke mineraler som kan være gjenstand for ekspropriasjon. I begge tilfelle er det snakk om et inngrep i grunneiers rådighet som forsvares av hensyn til behovet for tilgang til begrensede naturressurser.

Når det gjelder grus, sand og leire, gjelder IM kun dersom forekomsten har særlige verdifulle egenskaper, eller er av særlig betydning for industrien. Når sistnevnte er tilfelle, vil råstoffet uansett kunne anses å være et registrerbart mineral da det har bruksområder ut over bygg- og anleggsråstoff. Sand, grus og leire som ikke har andre bruksområder, vil etter det nye forslaget kunne bli definert som registrerbart dersom det anses å ha særlige verdifulle egenskaper, jf. lovutkastet § 1-4 andre ledd. Gjeldende rett og forslaget til ny bestemmelse er derfor sammenfallende for grus, sand og leire.

For øvrig vil en tiltakshaver kunne søke om ekspropriasjon etter annen lovgivning. Bryting og knusing av fjell til bruk som pukk er å anse som et industritiltak, og ekspropriasjon av forekomst til slikt bruk kan antakelig gis etter lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eiendom. Videre kan planmyndigheten ekspropriere forekomster av mineralske byggeråstoffer med hjemmel i pbl. kapittel VIII, særlig § 35 nr. 1, dersom området er regulert til mineraluttak/industri, jf. kapittel 5.12.1.

Driftsfasen

Som nevnt under kapittel 3.3 er det i dagens lovgivning ingen særskilt hjemmel for reguleringer av selve driften av massetak der det tas ut byggeråstoffer. Pbl.s bestemmelser om utfyllende bestemmelser til reguleringsplan (§ 25, jf. § 26), gir ikke tilfredsstillende hjemmel for å regulere hvordan driften skal foregå forsåvidt gjelder den bergmessige drift. Det vil også ofte være tilfeldig om reguleringshjemmelen i pbl. benyttes og hvordan den benyttes, avhengig av hvilken kompetanse som finnes i den enkelte kommune.

Iht. pbl. kan det kun settes vilkår knyttet til utformingen av bruddet ol. Dette har sammenheng med at det faller utenfor pbl.s formål å ivareta de mer tekniske og bergverksmessige sidene ved driften. Dette medfører at bl.a. følgende hensyn faller utenfor:

• Sørge for at massetaket utvinnes slik at det er enkelt å sikre området etter drift.

• Effektiv og full utnyttelse av forekomsten.

• Kontrollere tiltakshavers kompetanse.

Behovet for å ivareta disse hensynene har ført til at K er benyttet som hjemmel for å sette driftsvilkår. Siden denne loven er en ervervslov, er den ikke tilstrekkelig tilpasset regulering av driftsforhold. Muligheten til å sette vilkår knyttet til driften foreligger kun i forbindelse med eiendomsoverdragelser og leieavtaler ol. av lengre varighet enn 10 år. Dette innebærer f.eks. at start av drift som ikke skjer i forbindelse med overdragelser av eiendom, normalt ikke blir underlagt vilkår. Selv om det foreligger et konsesjonspliktig forhold, er det ikke alltid at eiendommens potensiale mht. mineralske forekomster er fremtredende under konsesjonsbehandlingen. De lokale konsesjonsmyndighetene har derfor ikke foranledning til å trekke inn Bergvesenet.

Det åpenbare problemet med mangel på egen hjemmel for driftskonsesjon har vært omtalt i tidligere forslag til nye regler. I NOU 1984: 8 Utnyttelse og forvaltning av mineralressurser understrekes behovet for krav om driftskonsesjon for all mineralutvinning, herunder uttak av sand, pukk og grus.

Minerallovutvalget foreslår derfor at slike fore­komster underlegges krav til driftskonsesjon. Det foreslås imidlertid unntak fra konsesjonsplikten for uttak på mindre enn 50.000 m³ brutto masse når uttaket er i overensstemmelse med reguleringsplan og det er fastsatt vilkår for drift i planen, jf. lovutkastet § 6-3. For nærmere beskrivelse av forslaget vises til fremstillingen i kapittel 5.13.

Avgift på løsmasser?

Løsmasser som sand og grus er en begrenset ressurs. Når dagens forekomster av løsmasser er slutt, vil disse måtte erstattes av produkter som bearbeides før bruk. Dette vil bl.a. kunne medføre at byggeråstoffer blir dyrere og at transportveiene blir lenger. Mangel på løsmasser kan også innebære at tilgangen på gode byggeråstoffer blir dårligere. Det er derfor viktig at forekomstene av løsmasser i Norge ikke brukes på en ukritisk måte.

I den svenske offentlige utredningen SOU 1995: 67, anslår en at omlag 50 svenske kommuner vil være uten brukbare løsmasseressurser innen 30 år. I et forsøk på å motvirke denne utviklingen, har Sverige innført en ekstraordinær avgift på løsmasser på kr 5 pr. tonn. Hensikten med en slik avgift er at den skal gjøre bruk av naturgrus mindre fordelaktig i forhold til pukk. Avgiften begynner å løpe fra 1. juli 1996.

Danmark har også en avgift på bruk av naturgrus, jf. lov om afgift på affall og råstoffer av 13. juli 1994. Denne avgiften gjelder imidlertid også pukk, slik at den ikke medvirker til noen forskyving i etterspørselen fra løsmasser til knuste masser. Avgiften gjelder også for importerte råstoffer. For råstoffer som går til eksport, refunderes avgiften. Resirkulert masse avgiftsbelastes ikke. Avgiften er på kr 5 pr. m³ .

Utvalget foreslår ingen lignende tiltak i Norge. Det må likevel være et mål for norsk ressurspolitikk at verdifulle og begrensede forekomster av byggeråstoffer ikke brukes til formål som mer alminnelige fore­komster kan dekke.

Plassering i loven

Det kan reises spørsmål om bestemmelser om drifts­konsesjon for mineralske byggeråstoffer skal stå i et eget kapittel, eller om driftsbestemmelser knyttet til all mineraldrift skal samles i et felles kapittel. I ­NOUen om sand og grus fra 1980 ble det foreslått en ny lov om sand, pukk og grus. I de etterfølgende mineralutredningene fra 1982 og 1984 ble det imidlertid foreslått å ha felles driftskonsesjonsbestemmelser for alle mineralforekomster, jf. kapittel 3.

Sentralt i vurderingen av om det skal gis felles eller separate regler er om eventuelle forskjeller i driften av mutbare og registrerbare mineralforekomster og andre mineralforekomster tilsier to ulike regelsett. Som nevnt under beskrivelsen under kapittel 5.5.3, synes det ikke å være slike prinsipielle skiller. Driftsmetoden og virkningene overfor omgivelsene, vil således ikke være avhengig av om mineralet er sjeldent, tungt eller dyrt etc.

Drift av forekomster av sand og grus er i de fleste tilfeller noe enklere enn f.eks. drift på mutbare eller registrerbare mineraler. Utviklingen mot større drifts­enheter innen pukkverkindustrien innebærer imidlertid at de driftstekniske forhold kan være mer kompliserte for enkelte forekomster av byggeråstoffer enn mange brudd med malmer og industrimineraler. Det vil også kunne virke noe tilfeldig dersom f.eks. et enkelt kalkbrudd skal følge ett sett driftskonsesjonsregler, mens et sammenlignbart pukkverk skal følge et annet. At det ikke er grunn til å skille mellom drift på mineralforekomster avhengig av mineralets karakter eller bruksområde synes også å ha vært lagt til grunn i pbl. Pbl. § 84 har således felles bestemmelser som gjelder alle massetak.

Utvalget foreslår på bakgrunn av ovennevnte ett felles kapittel i loven med regler om konsesjon for drift på forekomster av mineralske byggeråstoffer og forekomster av mutbare og registrerbare mineraler.

Forvaltningsmyndighet

Vurderingen av hvem som skal behandle søknader om driftskonsesjon, vil være avhengig av om det er de samme eller forskjellige forhold som skal ivaretas ved reguleringer av hhv. mutbare og registrerbare mineralforekomster og mineralske byggeråstoffer. Det synes heller ikke her å være prinsipielle forskjeller mellom de ulike typer forekomster som i seg selv skulle tilsi forskjeller mht. saksbehandling og avgjørelsesmyndighet. Det vil uansett være de driftsmessige aspektene som står sentralt i spørsmålet om konsesjon skal gis og hvilke vilkår som skal settes.

I vurderingen av disse spørsmålene må Bergvesenet antas å være det mest kompetente forvaltningsorgan. Bergvesenet har i dag ansvaret for fastsettelse av driftsvilkår for massetak med hjemmel i IK, kalk- og kvartslovene og K, avhengig av hvilke mineralske forekomster som skal utvinnes. Ved å la en sentral faginstans ha ansvaret for driftskonsesjonsordningen i hele landet og for alle typer mineralske forekomster, vil en sikre en jevn og høy faglig standard i vurderingene av konsesjonsspørsmål, og i oppfølgingen av uttakene. Det vil også sikre at industrien får like rammevilkår i hele landet, jf. kapittel 5.13.9.

Vurderingene av mer arealdisponeringsmessig eller ressursforvaltningsmessig karakter vil fortsatt ligge hos planmyndighetene med hjemmel i pbl. Det er her grunn til å understreke Lovstrukturutvalgets påpeking av at det er viktig å ha et klart skille mellom de hensyn som skal ivaretas gjennom pbl.s regler om masseuttak, og de hensyn som skal ivaretas i minerallovgivningen.

Utvalgets flertall konkluderer derfor med å foreslå at søknader om driftskonsesjon for mineralske byggeråstoffer undergis den samme saksbehandling som andre mineralske forekomster med Nærings- og energidepartementet som konsesjonsmyndighet og med Bergvesenet som faglig kontroll- og tilsynsorgan.

Utvalgets mindretall (Fekjær og Jebens) har et annet syn enn flertallet i spørsmålet om hvem som bør ha forvaltningsansvaret for mineralske byggeråstoffer.

Mindretallet forstår det slik at Miljøverndepartementet har forvaltningsansvaret for de kvartærgeologiske ressursene ( sand og grus inklusive fjell for knusing til pukk). Bl.a. på dette grunnlag finner de ikke å ville tiltre flertallets anbefaling om å la ny felles minerallov i sin helhet bli forvaltet av Nærings- og energidepartementet. Mindretallet går inn for at forvaltningsmyndigheten, herunder konsesjonsmyndigheten for mineralloven deles mellom Miljøverndep­artementet (drift på sand og grus) og Nærings- og energidepartementet (drift og erverv på mutbare og registrerbare mineraler). Disse forutsetninger mener de bør innarbeides i § 6-2 ved at myndigheten legges til Kongen som kan delegere konsesjonsmyndigheten til de respektive departementer.

Mindretallet ser det slik at Miljøverndepartementet bør stå for politikkutforming og formidling spesielt når det gjelder sand-, grus- og pukkressursene. Dessuten mener mindretallet at de kvartærgeologiske ressursene står i en særstilling, jf. nedenfor. De legger imidlertid til grunn at forvaltning av registrerbare og mutbare mineraler gjennom konsesjon hører under Nærings- og energidepartementets ansvarsområde.

Med referanse til Miljøverndepartementets tidligere lovarbeide på dette saksfeltet, er mindretallet positive til at det blir etablert en driftskonsesjonsordning. Ved driftskonsesjon kan myndighetene sikre at driften skjer på en forsvarlig måte samt bidra til at samfunnsmessige mål nås. I forbindelse med sistnevnte søker de å belyse behovet for at forvaltningen av sand- og grusressursene ses i sammenheng med arealforvaltningen, miljø- og naturressursforvaltningen.

Ut fra hensynet til en hensiktsmessig lovstruktur og rollefordeling mellom hhv. pbl. og ny minerallov, slutter mindretallet seg med få unntak til den modell som er foreslått for regulering av drift gjennom konsesjon i kapittel 5.13.3; Forhold som skal ivaretas gjennom driftskonsesjon.

Til diskusjonen om hvorfor kvartærgeologiske ressurser står i en særstilling i relasjon til Miljøverndepartementets forvalteransvar, fremhever mindretallet følgende:

Det er viktig å understreke at det blir for snevert å definere sand- og grusressursene som byggeråstoffer slik som foreslått i utkastet § 1-4 nr. 3. Det dreier seg om kvartærgeologiske ressurser, mao. løsmasser som er prosessert fra naturens side. Definisjonen byggeråstoffer leder tanken ensidig hen til bruksområdet. Man mister derved aspekter som knytter seg til landskapsvern og ressursøkonomi, som bør være særlig viktig når det gjelder kvartærgeologiske avsetninger.

Kvartærgeologien omfatter vår nære fortid i geologisk forstand, en tid som i Norge er dominert av stadige istider. Gjennom disse istidene er landskapet formet til hva vi oppfatter som det typiske norske landskap med fjorder, skjærgården, innsjøer og fjell. Dyrkingsjord såvel som sand- og grusressurser er kvartærgeologiske avsetninger som er arealmessig små ressurser i et fjelland der isbreene har fjernet det meste av de løse jordlag. Det meste av løsmassene ble dannet ved slutten av siste istid og er derfor ikke fornybare ressurser sett i et menneskelig tidsperspektiv.

De kvartærgeologiske avsetningene er en ressurs som ved siden av sitt direkte næringspotensiale gjennom landbruk og som byggeråstoffer, er knyttet til landskapets identitet og variasjon. Vårt bosettings­mønster, særlig knyttet opp mot landbruk, er reflektert i fordelingen av disse ressursene på landsbasis. ­Løsmassene er helt sentrale som naturhistorisk dokumentasjon av de prosesser som former landskapet, klimavariasjoner og havnivåendringer. Norges geografiske plassering i det nordvestre Europa gir oss et helt klart internasjonalt ansvar for å utvikle en bærekraftig forvaltning av denne naturhistoriske dokumentasjonsressurs.

I forhold til andre mineralske ressurser karakteriseres løsmassene av at de i seg selv ofte utgjør viktige landskapselement, at de med dagens maskiner er lette å grave ut og at utgraving ofte er ødeleggende på den naturhistoriske verdi forekomstene representerer hvis ikke kunnskap om denne verdien knyttes nært inn til forvaltningen av ressursen. I denne sammenheng må det understrekes at denne ikke-fornybare ressursen i de seneste år har vært under meget stort press. Samtidig utgjør de betydelige økonomiske verdier noe som gjør det til en stor og krevende oppgave å etablere en balansert og forsvarlig forvaltning.

På denne bakgrunn er mindretallet av den oppfatning at konsesjonsmyndigheten for de mineralske byggeråstoffer bør legges til Miljøverndepartementet.

Hva er leting?

Leting i minerallovgivningens forstand må anses å være en aktivitet der det søkes å konstatere om det forekommer mineraler, sammensetninger av mineraler og/eller geologiske forhold som indikerer at det kan være forekomster i området som kan utnyttes kommersielt.

Letingen skjer i praksis ved geofysiske målinger eller ved prøvetaking av grunnen. Ved geofysiske målinger kartlegges grunnens struktur og mineralsammensetting ved å måle fysiske egenskaper. Dette kan skje ved hjelp av ulike målemetoder basert på magnetisme, elektrisitet, induksjon, gravimetri, stråling og seismikk. Kartleggingen kan skje enten fra fly eller fra bakken. Flybåren geofysikk innebærer ikke fysiske inngrep i terrenget. Bakkegeofysikk vil imidlertid kunne medføre en del mindre inngrep. Seismikk brukes i liten grad på land, men der dette benyttes, kan det lettere skape konflikter mellom grunneiere og brukere enn når andre geofysiske metoder anvendes.

Prøvetaking av mineralene i grunnen er en annen viktig metode når det letes etter mineralske ressurser. Prøvene kan tas på overflaten i løsmasser. Det kan også være aktuelt å ta prøver fra dypere lag og fra fast fjell. Slike mer omfattende inngrep vil imidlertid ikke være tillatt i letefasen med mindre grunneier samtykker.

Leters adgang til inngrep uten grunneiertillatelse

Den viktigste av allemannsrettene, ferdselsretten, gir rett for alle til å ferdes fritt til fots i utmark, jf. friluftsloven § 2. Det kan imidlertid ikke antas at allemannsrettene gir adgang til å ta med steinprøver fra andres grunn, jf. straffeloven § 399, selv om det nok sjelden i praksis vil oppstå konflikter med grunneier dersom en tar med enkelte steiner.

Utvalget foreslår at den nye mineralloven i likhet med gjeldende bergverkslov, skal ta utgangspunkt i at leter kan foreta arbeider som er nødvendige for å påvise mineralforekomster. Dette skal kunne gjøres uten å ha tillatelse fra grunneier. Utvalget anser det imidlertid viktig å innføre klarere begrensninger i tillatte inngrep i forhold til dagens lovgivning. Dette gjøres ved å angi i loven at letearbeider kun kan foregå i overflaten, og ved ikke å tillate at letingen medfører skade av betydning, jf. utkastet § 2-2.

Bakgrunnen for forslaget til innstramming i bestemmelsen er bl.a. at leteretten utvides til å omfatte registrerbare mineraler, og at rett til leting foreslås for alle som søker om tillatelse, jf. kapittel 5.8. Det er i denne sammenheng viktig å hindre at en eventuell økt leteaktivitet som følge av endringene, medfører uheldig belastning på grunnen, da dette er uønsket både av naturvernhensyn og av hensyn til grunneiere. Etter utvalgets syn, er det ikke nødvendig å foreta mer omfattende aktiviteter som kjerneboringer eller graving av grøfter for å konstatere om området er interessant nok til å søke om tillatelse til å undersøke området nærmere. Når mer omfattende prospekteringsarbeider foregår, har også Bergvesenet og grunneier behov for å vite hvem som står bak arbeidet og føre kontroll med disse. Dette hensynet vil bli ivaretatt dersom slike arbeider bare kan utføres av den som har fått undersøkelsestillatelse i området.

At arbeidene kun skal foregå i overflaten, innebærer at kjerneboringer ikke er tillatt uten grunneiers samtykke. For å kunne komme til fast berggrunn, kan det imidlertid være nødvendig å fjerne masse. Likeledes kan det for å finne representativt fjell (friskt fjell) være behov for å komme noe ned i grunnen. Det må derfor anses akseptabelt med f.eks. mindre boringer noen desimetere under bakken. En forutsetning for disse arbeidene vil uansett være at det ikke forekommer skade av betydning. Om så er tilfelle vil kunne være avhengig av området der letingen foregår. F.eks. vil en liten sprengning for å komme til friskt fjell kunne være skadelig i sårbare områder, mens andre steder vil det ikke være mulig å påvise at slikt sprengning har funnet sted.

Forslaget til letebestemmelser vil innebære at leteren kun skal ha anledning til å foreta enkel prøvetaking, samt geofysiske målinger som ikke medfører skader av betydning. Dette er en innstramming i forhold til gjeldende rett for mutbare mineraler. I praksis vil imidlertid ikke forslaget innebære store endringer siden det er sjelden at den som ikke har bergrettigheter etter gjeldende bergverkslov utfører arbeid utover det som nå foreslås tillatt. På den annen side vil forslaget etablere en leterett for de registrerbare mineraler, noe som er en nyskapning i forhold til dagens lovgivning.

Hva er undersøkelse?

Undersøkelser vil normalt være aktuelt etter at det i letefasen er funnet indikasjoner på at det kan finnes interessante forekomster i området. Arbeidet på undersøkelsesstadiet består i å kartlegge forekomstens størrelse, utstrekning, geometri, rikhet og oppredbarhet (mulighet kvalitativt og kvantitativt til å skille ut de verdifulle mineralene). Utfra disse parametrene kan prospektøren avgjøre om forekomsten er drivverdig eller ikke.

Dersom det er ønskelig med prøver på større dyp, er det nødvendig å bore kjerneprøver. Dette er meget vanlig og uten tvil den viktigste undersøkelsesmetoden som industrien rår over. Metoden går ut på at man borer et hull i bakken med et bor som har et tverrsnitt på mellom 5-10 cm. Boret er hult, og hulrommet fylles under boring med prøvematerialer fra det dyp det bores på. Dette materialet kan så analyseres for de aktuelle mineraler. Metoden er meget miljøvennlig samtidig som den gir god kunnskap om berggrunnen. En annen fremgangsmåte, graving/sprengning av hull i bakken (et skjerp), gir langt større skader. Et problem med kjerneboringen er den motorferdselen som bruken av boreriggen medfører. Det vil være nødvendig å kjøre boreriggen inn til undersøkelsesområdet. Boreriggen er normalt av en slik størrelse at den kan kjøres inn på vanlig traktor.

Undersøkelsesmetodene er ellers i stor grad de samme som anvendes ved leting. Undersøkelser vil imidlertid normalt innebære en mer konsentrert aktivitet på et mindre område, og det vil ofte foretas en serie kjerneboringer. Det er ikke uvanlig at undersøkelsesarbeidene kan gå over mange sesonger før prospektøren kan trekke en slutning med hensyn til eventuell drivverdighet.

I en senere fase av undersøkelsesarbeidene, er det nødvendig å få fastslått nærmere hvordan forekomsten lar seg opprede. Det kan være nødvendig å ta ut et prøveparti av forekomsten for å gjennomføre et pilotforsøk i oppredning av forekomsten. Slike større uttak kan være nødvendig ikke bare for å undersøke oppredbarhet, men også for å undersøke markedet for den aktuelle forekomsten.

Undersøkers rett til inngrep uten grunneiertillatelse

Utvalget foreslår i lovutkastet § 3-5 å videreføre bestemmelsene i dagens lov om at prospektøren skal ha anledning til å foreta undersøkelsesarbeider som er nødvendige for å vurdere om det finnes drivverdig mineralforekomst. Det kan i den forbindelse også være påkrevet å gjennomføre arbeider som medfører skade. I likhet med bvl. ønsker imidlertid utvalget å sette grensen for tillatte inngrep ved skader av vesentlig betydning.

Utvalget kjenner ikke til at spørsmålet om hvilke inngrep som er nødvendige eller som gir skade av vesentlig betydning noen gang har vært satt på spissen. Det er dermed lite praksis å støtte seg på i grensedragningen mot arbeider som krever tillatelse fra grunneier. Uansett er det ikke hensiktsmessig å gi noen uttømmende oppramsing av tillatte arbeider. Det er imidlertid klart at pilotprosjekter iht. praksis ikke kan anses å ligge innenfor det som er tillatt uten samtykke fra grunneier. Dette fordi slike prosjekter har karakter av betydelige inngrep, og uten videre vil måtte anses å medføre vesentlig skade.

Skade av vesentlig betydning er et begrep hvis innhold vil endre seg over tid. Det som i dag ikke ses på som en skade av vesentlig betydning vil kunne bli det dersom samfunnets vektlegging av verdier endrer seg. Det må f.eks. antas at aktivitet som medfører endringer i landskapet av estetisk art, lettere vil kunne anses som skade av vesentlig betydning i dag, enn det som var tilfelle når bvl. trådte i kraft i 1974.

Skade av ren økonomisk art vil ikke nødvendigvis være skade av vesentlig betydning i bergrettslig forstand da det økonomiske tapet skal erstattes fullt ut uten hensyn til om prospektøren har utvist skyld. F.eks. vil felling av skog for å gi siktelinje eller adkomst, sjelden være skade av vesentlig betydning dersom skogen er beregnet for hugst. Grunneier vil fullt ut kunne få kompensert sitt tap. Det kan ikke være avgjørende for grunneier eller bruker om treet blir hugget for trevirkets del eller om det blir hugget for å rydde vei for undersøkelsesarbeider, så lenge han får samme betaling for treet. Dersom fellingen av trær vanskeliggjør en effektiv og forstmessig avvirkning av resten av skogen, vil dette imidlertid kunne ses på som skade av vesentlig betydning.

Skader som varig eller på lang sikt vil skjemme grunneiers eiendom, vil oftest være skade av vesentlig betydning. Det samme gjelder skade som kan gjøre bruken av eiendommen mindre hensiktsmessig eller redusere bruksverdien av eiendommen for grunneier. Skade som medfører hull i grunnen ol., slik at grunneier for framtiden må ta hensyn til de faremomenter inngrepet skaper, vil også lett kunne ses på som skade av vesentlig betydning.

Adkomst til forekomsten

I forbindelse med lete- og undersøkelsesarbeid, kan det oppstå behov for adkomst til området for både personell og utstyr. I den utstrekning ferdsel kan skje til fots, med sykkel eller hest, og nødvendig utstyr kan bæres med, vil adkomsten normalt være tillatt uten grunneiers samtykke, jf. friluftsloven § 2.

Ved undersøkelsesarbeider, vil det imidlertid vanligvis drives slik aktivitet at det er behov for motorisert ferdsel. Det er vanskelig å foreta en effektiv undersøkelse av en forekomst dersom man ikke får anledning til å frakte inn tyngre utstyr som borerigger ol. Selv om motorisert ferdsel kan medføre skade, er på den annen side kjerneboring, som nevnt ovenfor i kapittel 5.6.2, en natur- og miljøvennlig undersøkelsesmetode.

Det er på det rene at leteren eller undersøkeren etter gjeldende rett ikke har anledning til å kjøre på grunneiers eiendom uten samtykke fra denne. Forholdet mellom undersøker og grunneier har da også i noen tilfeller tilspisset seg på slik måte at undersøker har måttet søke om å få ekspropriere rett til adkomst.

Det er en mulighet for at det vil kunne skje en viss økning i antall konflikter i forbindelse med motorisert adkomst når den nye mineralloven trer i kraft. Grunn­eiere vil nå ikke bare måtte akseptere prospektører som leter etter metallmineraler, som ligger utenfor grunneierens eier- og rådighetsområde. De kan etter de nye reglene heller ikke nekte prospektering etter industrimineraler i egen utmark. Lovforslaget vil trolig føre til økt prospekteringsvirksomhet slik at grunneiere i områder som tradisjonelt ikke har vært vant til prospekteringsvirksomheten, blir berørt av slik virksomhet. Utvalget ser ikke bort fra at disse forhold kan føre til at konfliktene mellom prospektører og grunneiere kan øke og at det kan bli større problemer for industrien å få frivillige avtaler om motorferdsel til undersøkelsesfeltene.

For å unngå at grunneiere kan hindre utøvelse av undersøkelsesretten, foreslår utvalget en bestemmelse i utkastet § 3-6 som gir undersøker rett til å kreve nødvendig adkomst uten samtykke fra grunneier. Det anses ikke påkrevet med en tilsvarende regel i forbindelse med leting, da denne type aktivitet forutsetningsvis er av lite omfang, og tyngre utstyr ikke er tillatt brukt.

Ferdselsretten må gjelde både overfor grunneier i undersøkelsesområdet og overfor grunneiere med eiendom som undersøker må krysse for å nå frem til undersøkelsesområdet.

Det er kun nødvendig ferdsel som vil være tillatt uten grunneiers tillatelse. I dette ligger at undersøker må planlegge transporten slik at denne begrenses til et minimum. Videre må berørte grunneiere varsles om ferdselen, og undersøkeren plikter å ta hensyn til grunn­eiers anvisninger mht. valg av veier, tidspunkt for ferdsel etc.

Dersom private veier blir benyttet til ferdselen, kommer veilovens regler om vedlikeholdsplikt etc. til anvendelse, jf. lov 21. juni 1963 nr. 23 veglov § 54. Dette innebærer at leter og undersøker må bidra til vedlikeholdet av veien i en utstrekning som tilsvarer bruken. Bidraget skjer i form av materiale, arbeid eller penger. Ved uenighet om hvordan vedlikeholdsplikten skal fordeles mellom eier og de ulike brukere, avgjøres tvisten ved skjønn.

Når det gjelder naturvernhensyn og hensynet til allmennheten, ivaretas dette gjennom motorferdselloven, jf. kapittel 5.6.5.

Oppsamlingsplass, arbeidsplass

Ved undersøkelsesarbeider vil prospektøren ofte måtte gå inn med utstyr av en slik størrelse og omfang at det vil være et behov for oppsamling/arbeidsplass. F.eks. vil en borerigg i løpet av en sesong kreve større mengder med drivstoff. I disse tilfellene vil det som regel være mest økonomisk og miljøvennlig at drivstoffet kjøres inn og lagres ute i felt. Lagringsplass vil også være nødvendig ved større boreprogram der det bores ut flere hundre meter med borekjerner. Videre foregår undersøkelsene ofte på så avsidesliggende steder at det ikke er mulig å hente og bringe inn arbeidere for hver økt. Det vil da være nødvendig med et midlertidig bosted for de som skal utføre undersøkelsene.

Bvl. § 40 hjemler kun en begrenset adgang til å anlegge oppsamlings- og arbeidsplass. Dersom prospektøren vil gjøre større inngrep, kan undersøker (muter) kreve avstått rettigheter til dette. Skjønnsretten avgjør om avståelse kan kreves og størrelsen på et eventuelt vederlag, jf. kapittel 3.2.

Utvalget foreslår ingen vidtgående rett for undersøkeren til å anlegge vei, oppsamlings- eller arbeidsplass i forbindelse med undersøkelsesarbeidene uten grunneiers samtykke. For å ivareta hensynet bak undersøkelsesretten, er det imidlertid påkrevet at undersøkeren rent praktisk skal kunne utføre ordinære arbeider uten å måtte gå til en omstendelig og tidkrevende ekspropriasjonssak. Det er derfor naturlig å se etableringen av oppsamlings- og arbeidsplass som en del av de inngrep som er nødvendige for å undersøke forekomstens drivverdighet. Utvalget legger derfor til grunn at en midlertidig og avgrenset oppsamlingsplass for drivstoff, utstyr, borekjerner og bosted for mannskaper, må anses å ligge innenfor undersøkelsesretten. Er undersøkelsesarbeidet av en slik art at det er nødvendig med fundamentering, oppføring av hus for maskineri eller oppføring av arbeidsbrakker, vil tillatelse fra grunneier, eventuelt ekspropriasjon etter utkastet § 5-1, fortsatt være nødvendig.

Undersøkelsesretten på nevnte område, må antas å gå videre enn etter gjeldende rett. Det følger imidlertid av utkastet § 3-5 om undersøkelsesretten at oppsamlings- og arbeidsplass bare skal kunne etableres i den utstrekning det er nødvendig for arbeidet, og at det ikke er adgang til å nytte grunnen til slikt bruk dersom bruken medfører skade av vesentlig karakter, og grunneier ikke gir tillatelse.

Mineralloven

Gjeldende bergverkslov har på lete- og undersøkelsesstadiet i hovedsak hatt til hensikt å regulere forholdet mellom grunneier og leter/undersøker. Samfunnets interesser i å hindre skadelige inngrep i grunnen har i stor grad vært ivaretatt av annen lovgivning. Bergverkslovgivningen har således i liten grad søkt å løse de større samfunnsmessige spørsmålene knyttet til leting.

Utvalget vil med forslaget til ny minerallov understreke at det er naturlig å se på samfunnet som en part som har en vidtgående interesse i at prospekteringen foregår på en måte slik at naturen ikke blir unødig skjemmet. Dette gjelder uavhengig av om grunneieren samtykker til inngrep i grunnen eller ikke. Hensynet til miljøet tilsier også at grunneier skal være omfattet av begrensninger i lete- og undersøkelsesretten. Nedenfor er beskrevet ulike begrensninger som ut fra disse hensyn foreslås inntatt i mineralloven.

Varsomhetsplikt: En begrensning i lete- og undersøkelsesretten av generell karakter følger av gjeldende bergverkslov som statuerer en plikt for leter (skjerper) og muter til å gå frem med varsomhet ved letearbeidet, jf. loven § 4 andre ledd og § 17.

Utvalget ser det som viktig for samfunnet at leting og undersøkelser foregår på en slik måte at naturen i minst mulig grad blir skjemmet eller skadet. Det vil også være i industriens interesser at kravet både til lete- og undersøkelsesmetodene og selve utførelsen skjerpes. Det foreslås derfor regler som klarere gir leteren og undersøkeren plikt til å gå fram på en slik måte at naturen i minst mulig grad blir skjemmet. Disse reglene vil også gjelde for grunneier der denne opptrer som leter eller undersøker på egen grunn.

Forslaget innebærer at leter eller undersøker ikke kan påberope seg at de, sett i forhold til de begrensede ressurser de råder over, har opptrådt med den nødvendige aktsomhet. Dersom det finnes vanlig, tilgjengelig teknologi innen bransjen, som vil gi de ønskede resultater på en mindre inngripende måte, vil bruk av andre metoder ikke være i overensstemmelse med kravet til at inngrepene ikke skal bli større enn nødvendig. Utvalget ønsker på denne måten å understreke at det ikke skal være adgang til å benytte mindre naturvennlige metoder i søken etter mineralene fordi dette er billigere enn andre alternativer.

Bergvesenets inngrepshjemmel: Begrensninger i lete- og undersøkelsesretten bør også kunne iverksettes i form av pålegg fra Bergvesenet.

Etter bvl. § 51 skal Bergmesteren føre tilsyn med bl.a. undersøkelsesarbeider på en slik måte at grunneiers, naboers og allmennhetens interesser sikres. Bergmesteren kan i den forbindelse gi de nødvendige pålegg for å sikre at undersøkelsesarbeidene skjer på en for allmennheten og naturen mest mulig skånsom måte.

Bergmesteren har ikke den samme beføyelsen når det gjelder letearbeider. Utvalget anser at det hverken er nødvendig eller hensiktsmessig å pålegge Bergvesenet en tilsynsplikt for letearbeider, jf. kapittel 5.16.5. Det er imidlertid et like stort behov for en hjemmel for Bergvesenet til å gripe inn med pålegg ved letearbeider som ved undersøkelser.

Utvalgets forslag til bestemmelser i § 2-2 andre ledd andre punktum og § 3-5 andre ledd andre punktum, gir Bergvesenet rett til å stoppe enhver prospektering som medfører unødige inngrep i grunnen. Utvalget legger til grunn at hva som er nødvendig inngrep skal tolkes objektivt slik at det er bransjens og ikke den enkelte prospektørs behov for inngrep som skal være avgjørende. Forslaget innebærer også at det må være proporsjonalitet mellom inngrepet og de resultater som inngrepene kan lede til. Selv om inngrepet utføres med moderne og skånsom teknologi, skal den informasjon som inngrepet kan gi, kunne være av noen verdi for leter eller undersøker. Det vises ellers til drøftelsen i foregående punkt om varsomhetsplikten.

Plan- og bygningsloven

Pbl. § 93 bokstav i krever at det sendes søknad til bygningsrådet før utføring av vesentlige terrenginngrep. Bestemmelsen som er vedtatt og ventes å tre i kraft 1. januar 1997, må ses på som en videreføring av § 84 slik den lød før lovendringen i 1995, som statuerte meldeplikt ved arbeider med massetak. Den nye § 93 innebærer likevel en innstramming ved at det nå skal sendes søknad til kommunen og ikke bare melding.

Utvalget antar at undersøkelsesarbeider normalt ikke vil avstedkomme inngrep som vil være søknadspliktige, i motsetning til prøveuttak etter utkastet § 3-7.

Gjennom kommuneplanens arealdel, jf. pbl. § 20-4, eller reguleringsplan, jf. § 25, kan området være lagt ut til formål som ikke tillater prospekteringsvirksomhet. Dersom området er regulert etter § 25, og prospekteringsvirksomhet vil stå i direkte motstrid med reguleringsformålet, kan kommunen, jf. pbl. § 26, gi regler som forbyr prospekteringsvirksomhet enten uttrykkelig eller ved bestemmelser som f.eks. foreskriver vernemessig bruk av området. I slike tilfeller vil området være unntatt fra lete- og undersøkelsesarbeider, jf. utkastet § 2-3 og § 3-5 tredje ledd.

For å bidra til en samordning i forhold til pbl.s bestemmelser, foreslår utvalget regler om at undersøker skal varsle kommunen om oppstart av undersøkelsesarbeider, jf. utkastet § 3-8 og kapittel 5.6.6.

Kulturminneloven

Kulturminneloven § 3 forbyr iverksettelse av tiltak som kan medføre at automatisk fredede kulturminner, jf. loven § 4, blir skadet eller ødelagt. Automatisk fredede kulturminner er kulturminner eldre enn 1537, samt samiske kulturminner som er eldre enn 100 år. Prospektøren plikter å vise varsomhet under leting og undersøkelser slik at arbeidet ikke kan komme til å skade eller ødelegge slike kulturminner eller kultur­minner/områder fredet ved enkeltvedtak etter loven kapittel V. Dersom undersøkelsesarbeidene skulle vise seg å sette automatisk fredede kulturminner i fare, må arbeidene stanse og prospektør søke om å få kultur­minnet frigitt.

I tillegg til de automatiske fredede kulturminner, kan kulturminner være fredet etter § 15 som byggverk/anlegg av særlig kulturhistorisk verdi eller etter § 20 som kulturmiljø. Prospektøren vil selv ha ansvar for å drive sine undersøkelser på en slik måte at de ikke kommer i konflikt med kulturminner fredet ved enkeltvedtak.

For å bidra til å unngå konflikt mellom lete- og undersøkelsesarbeider og kulturminneinteresser, bør letetillatelsen vise til de relevante bestemmelser i kulturminneloven. Videre bør undersøkelsestillatelser opplyse om at prospektøren plikter å undersøke om berørte områder er vernet etter kulturminneloven. Utvalget har inntatt en forskriftshjemmel i utkastet §§ 2-1 og 3-1 som kan benyttes til å fastsette slike bestemmelser. For øvrig vises til utkastet § 2-3 bokstav h og § 3-5 tredje ledd.

Naturvernloven

Det kan være fattet fredningsvedtak for områder etter de forskjellige regler i naturvernloven. Dette kan være landskapsvernområder, nasjonalparker, naturreservater og naturminner. Det kan også være fattet fredningsvedtak på bestemte dyre- og plantearter.

Et fredningsvedtak på et bestemt landskapsområde kan medføre at det legges ned forbud mot å gjøre inngrep i grunnen på området. Det kan også legges ned direkte forbud mot leting i området. Uansett vil et vernevedtak som regel gjøre et område uaktuelt som leteområde da man ikke vil få starte drift på det man eventuelt måtte finne. Fredningsvedtak på plante- og dyrearter kan lett få innvirkning på muligheten til å lete etter mineraler. I letetillatelsen og undersøkelsestillatelsen bør det vises til de relevante bestemmelser i naturvernloven, for å sikre at leter og eventuelt senere undersøker, er informert om bestemmelsene, jf. forskriftshjemler i utkastet §§ 2-1 og 3-1. For øvrig vises til utkastet § 2-3 bokstav h og § 3-5 tredje ledd.

Reindriftsloven

Reindriftsloven § 28 stiller krav om at den som beveger seg på grunn der reindrift foregår skal gjøre dette på en hensynsfull måte slik at ikke reinen unødig uroes eller skremmes under beiting, flytting mv. Dette gjelder særlig i reinens brunsttid og under kalving, merking, skilling og slakting. Letetillatelsen bør gjengi reindriftsloven § 28 første ledd, jf. forskriftshjemmel i § 2-1. Ved lovendring 23. februar 1996 nr. 8, har reindriftsloven fått et nytt andre ledd i § 28 som gir områdestyret adgang til å nedlegge midlertidig forbud mot større arrangementer. Endringen vil ikke ha betydning i forhold til leting etter mineraler.

Lov om motorisert ferdsel i utmark

Moderne undersøkelsesmetoder krever regelmessig utstyr som ikke kan bæres ut i skog og mark på ryggen. Det er ofte påkrevd å få utstyret inn med kjøretøy eller helikopter. Slikt utstyr vil typisk være boreutstyr. Selv om grunneier skulle gi tillatelse til å kjøre eller fly inn tyngre prospekteringsutstyr, jf. kapittel 5.4.3, kreves det tillatelse etter motorferdselloven i utmark. Hoved­regelen i loven § 2 er at motorisert ferdsel er forbudt med mindre annet følger av loven. Noe unntak ved prospektering etter mineraler, finnes ikke. Det er derfor nødvendig med dispensasjon fra hovedregelen etter § 6.

Etter utvalgets vurdering er det ikke tungtveiende grunner som bør tilsi at det gjøres endringer på dette punktet i loven. Samfunnet har behov for å styre transport i utmark på en slik måte at naturen blir minst mulig skadet og forstyrret. Slik loven har vært praktisert, har den i liten grad vært brukt til å forby motorisert ferdsel i undersøkelsessammenheng. Det har vært vanlig med restriksjoner på kjøringens omfang, kjøretid og trasévalg. Kun i få tilfeller har loven skapt større problemer for industrien.

Utvalget legger til grunn for sitt syn at de kommunale myndigheter fortsatt praktiserer loven etter retningslinjene, slik at man ikke risikerer at f.eks. et ønske om ikke å ha mineralvirksomhet i kommunen, gjør at ferdsel som i seg selv anses som uproblematisk, blir nektet.

Varsel til Bergvesenet

Utvalget foreslår at reglene om varslingsplikt til Bergvesenet i bvl. § 50 opprettholdes. Dette innebærer at Bergvesenet skal varsles om undersøkelsesarbeider på forhånd. I utkastet § 3-8 foreslås det at slikt varsel skal gis minst tre uker før arbeidene igangsettes. Utvalget finner det ikke hensiktsmessig å innføre varslingsplikt til Bergvesenet på letestadiet. Bakgrunnen for dette er at lovutkastets bestemmelser om leterett innebærer at retten til å foreta inngrep på dette stadiet begrenses vesentlig i forhold til bvl.

Varsel til kommunen

For å sikre at et inngrep på undersøkelsesstadiet som krever søknad til bygningsrådet etter pbl. § 93 kommer til kommunenes kunnskap, foreslår utvalget at det innføres en plikt for undersøker til å varsle kommunen om arbeidet i form av en kopi av meldingen som sendes Bergvesenet. Forslaget innebærer at undersøkeren minst tre uker før de planlagte undersøkelsesarbeider tar til, skal varsle kommunen om de forestående arbeider. Kommunen bør ut fra dette kunne ha tilstrekkelig tid til å vurdere om de varslede arbeider er av en slik karakter at de krever søknad, og eventuelt legge føringer for gjennomføringen av dette arbeidet. Uvalget foreslår at det i forskrift bestemmes inntatt i undersøkelsestillatelsen at undersøker, selv om kommunen har mottatt varsel, har en selvstendig plikt til å vurdere omfang og karakter av de arbeider som skal gjennomføres og sende de nødvendige søknader eller meldinger etter annet lovverk, jf. § 3-1 femte ledd.

Utvalget ser flere fordeler med dette systemet. For det første medvirker systemet til at pbl.s regler blir overholdt ved undersøkelsesarbeidene. For det andre vil reglene sikre at undersøker og kommune på et tidlig tidspunkt kommer i en dialog, noe som vil kunne hindre konflikter mellom kommunale myndigheter og prospektører. Etter den nye bestemmelsen i pbl. § 93a (vedtatt, ventes å tre i kraft 1. januar 1997), vil både kommunen og tiltakshaver kunne kreve forhåndskonferanse for en nærmere avklaring av rammer og innhold i undersøkelsesarbeidene.

Varsel til grunneier/bruker

Etter dagens bergverkslov, har den som foretar lete- og undersøkelsesarbeider plikt til å varsle grunneier og bruker dersom arbeidene kan medføre skade på grunn eller bygninger. Minerallovutvalgets forslag til letebestemmelser medfører at leteren uten grunneiers samtykke, ikke lenger har rett til å utføre arbeid som kan medføre slike skader. Den aktivitet som etter forslaget til lov kan foregå i letefasen er i seg selv beskjeden, og utvalget er derfor av den oppfatning at det ikke er behov for noen egen varslingsplikt for letearbeider. Leteren må imidlertid kunne fremvise letetillatelse på forespørsel.

Varslingsplikten ved undersøkelsesarbeider fore­slås skjerpet i den nye mineralloven. Grunneieren har et ubetinget krav på at undersøker foretar varsling uten hensyn til risikoen for skade på grunn eller bygning. Utvalget antar at slik varsling vil kunne bety færre konflikter mellom grunneiere og undersøkere. Sett i forhold til den type arbeider som er aktuelle på undersøkelsesstadiet, vil det ikke være spesielt tyngende for undersøkeren å varsle grunneier eller brukeren.

I varselet til grunneieren etter utkastet § 3-8, skal det gis en beskrivelse av de inngrep som skal utføres, en redegjørelse for hvilke skader som kan oppstå, samt hvilke tiltak som er tatt for å hindre skader. Ved at varselet skal gis tre uker i forveien, får grunneier rimelig tid til å reagere, enten ved å kreve sikkerhet eller ved å påberope seg at de varslede arbeidene kan gi skader av vesentlig betydning for ham.

Utvalget mener at dersom melding blir gitt på standardskjema, vil dette sikre at grunneiere får den informasjon om regelverket de har behov for. Skjemaet bør gjengi de reglene som er viktig for grunneier å kjenne til, samtidig som det må gi rom for en konkret beskrivelse av det arbeidet som skal utføres, jf. forskriftshjemmel i utkastet § 3-8 tredje ledd.

Bruk av skjema for varsling

Utvalget foreslår at det i forbindelse med utstedelsen av undersøkelsestillatelsen blir vedlagt standard skjema for melding av arbeider. Skjemaet bør beskrive hvordan arbeidene skal meldes, samt hvor meldingen skal sendes. Det bør framgå av skjema at varsel etter mineralloven ikke fritar for å varsle også etter reglene i pbl. Utvalget foreslår dessuten straffebestemmelser for den som ikke melder sitt undersøkelsesarbeid på den foreskrevne måte, jf. utkastet § 12-2 bokstav b.

Letestadiet

Etter bvl. § 5, kan grunneier kreve sikkerhetsstillelse for eventuelle skader som kan oppstå som følge av letearbeidene. Utvalgets forslag til hvilke inngrep leter kan gjøre, innebærer en vesentlig innskrenkning av rettigheten ved at leter ikke har anledning til å påføre grunnen noe skade av betydning. Det anses derfor ikke lenger å være nødvendig å gi grunneier rett til å kreve sikkerhetsstillelse for skader på lete­stadiet. Leteren vil være ansvarlig for skader og ulemper på objektivt grunnlag ovenfor grunneier og bruker.

Undersøkelsesstadiet

På undersøkelsesstadiet har undersøker rett til, uten grunneiers samtykke, å foreta nødvendige undersøkelsesarbeider så lenge disse ikke gir skade av vesentlig betydning. Den som har rett til å undersøke har med andre ord rett til å påføre grunnen en viss skade. Med retten til å påføre grunnen slik skade, følger et objektivt erstatningsansvar for den skade som påføres grunn og bygninger, samt for grunneier eller brukers ulemper. Grunneier og bruker kan derfor ha behov for å kreve at rettighetshaver stiller sikkerhet for eventuelle skader før arbeidene tar til. Det må anses som sikker rett at grunneier i dag har et slikt krav på sikkerhetsstillelse, selv om det ikke fremgår uttrykkelig av bvl. Utvalget er ikke kjent med at gjeldende praksis på dette området har skapt problemer, og foreslår at prinsippet nedfelles i loven § 3-9.

Bør undersøkelsestillatelse nektes i uegnede områder?

Av administrative grunner gikk bergverkslovkomitéen av 1961 inn for at det skulle være mulig å ta ut muting uavhengig av den faktiske bruken av området. Således er det fullt mulig å ta ut muting i bysentre etter bvl. Det er ikke begrensninger i hvor man kan ta ut bergrettigheter, men hvilken nytte man kan få av dem. Det vil ikke være anledning til å skjerpe eller undersøke på steder som er unntatt fra den frie skjerperetten etter bvl. §§ 3 og 18 andre ledd.

Utvalgets flertall ser det som klart mest hensiktsmessig å opprettholde dagens system med å kunne gi undersøkelsestillatelse uavhengig av den faktiske arealbruk og om lete- og undersøkelsesarbeider i området vil kunne komme i strid med regelen i utkastet § 2-3. Dersom man skulle velge et system der det bare var anledning til å gi bergrettigheter på områder der man har anledning til å lete og undersøke, ville Bergvesenet måtte ha en detaljert kunnskap, ikke bare om den faktiske bruk av området, men også om reguleringssituasjonen.

Et system der det er gis undersøkelsestillatelser i områder hvor det klart ikke vil være anledning til å foreta inngrep i grunnen, vil ikke øke faren for uønsket aktivitet. Tillatelsen vil ikke gi rettighetshaver utvidede rettigheter mht. hvilke inngrep som lovlig kan foretas eller hvor disse inngrepene kan utføres. Dog vil det i slike områder utføres geofysiske målinger som ikke medfører skade.

Utvalgets flertall foreslår på bakgrunn av ovennevnte at det ikke bør være noen begrensninger med hensyn til hvilke områder det er anledning til å tildele lete- og undersøkelsestillatelser for.

Utvalgets mindretall (Jebens) ser ikke tilstrekkelig grunn til at det skal kunne gis tillatelse til leting og undersøkelsesarbeider i områder hvor dette faktisk vil være ulovlig. Slike tillatelser må nødvendigvis medføre misforståelser. Som eksempel kan nevnes områder hvor virksomheten vil være i strid med rettslig bindende planer fastsatt med hjemmel i pbl.

Behovet for letetillatelse

Ved revisjonen av bergverkslovgivningen i 1972 ble ordningen med at leter må ha skjerpeseddel fjernet. I praksis hadde skjerpeseddelen falt bort lenge før dette. Flere forhold gjør nå at utvalget foreslår å gjeninnføre et krav om letetillatelse.

Et viktig argument for letetillatelse er at den generelle interessen for norske samlermineraler har økt betraktelig siden 1972. Videre åpnes det i forslaget for leting etter alle mineraler med unntak av sand, pukk og grus. I tillegg innebærer EØS-avtalen at borgere og selskaper fra EØS-land har rett til å lete etter mineraler på lik linje med norske statsborgere. Utvalget antar at summen av disse endringene vil kunne føre til at antallet konflikter mellom letere og grunneiere kan komme til å øke.

Forslaget om å gjeninnføre plikten til å løse letetillatelse tar bl.a. sikte på å begrense uønsket leting, dvs. leting etter mineralske ressurser der målet ikke er å kartlegge mineralforekomster med sikte på utvinning. Videre vil man gjennom informasjon i letetillatelsen om leterens plikter og rettigheter, forholdet til grunneieren mv. trolig få færre brudd på bestemmelsene. Utvalget håper mao. at leteren ved hjelp av letetillatelsen skal bli kjent med hensikten bak reglene og hva han kan gjøre på andres grunn. Det er videre en fordel at den som driver letearbeider har et dokument som han kan benytte til å legitimere seg og sitt ærend med ovenfor grunneiere og andre rettighetshavere.

Vilkår

Utvalgets flertall foreslår at det ikke skal være diskresjonær prøving i forkant av utstedelsen utover at det undersøkes om søkeren tidligere har begått brudd på regelverket, jf. § 2-1.

Utvalgets mindretall (Jebens) mener i motsetning til flertallet at hver enkelt søknad om letetillatelse skal undergis en individuell prøving. En slik prøving er en nødvendig betingelse for den samfunnsmessige kontroll med virksomheten. Dette gjelder i enda sterkere grad på stadiet for undersøkelser.

Ved prøvingen skal det bl.a. kunne tas hensyn til miljøforhold og næringsforholdene på stedet, til søkerens kvalifikasjoner og til konkurranseforhold, idet for stor oppsamling av mineralressurser på samme hånd bør begrenses.

Behovet for kontroll utspringer ikke bare av muligheten for skader og ulemper ved selve den virksomhet som leting og undersøkelse kan ventes å medføre, men i enda større grad av de videre følger av leting og undersøkelse ifølge flertallets forslag. Dette gjelder retten til å få utmål og få registrert avtale eller ekspropriert rett til forekomst. Selv om det er departementet som skal gi retten til ekspropriasjon, vil vedkommende prospektør på grunnlag av utkastet §§ 4-1, 4-5 og 5-2 stå i en faktisk monopolsituasjon overfor departementet.

Hvem kan få letetillatelse?

EØS-avtalen førte til at retten til å ta ut bergrettigheter ble utvidet fra å gjelde bare nordmenn og norske selskaper til å omfatte samtlige rettssubjekter innenfor EØS-området.

Utvalgets flertall viser til kapittel 5.2.3 og legger til grunn at en ny minerallov bør være åpen for alle, ikke bare borgere og selskaper hjemmehørende i EØS-området. Utvalgets mindretall (Jebens og Fekjær) mener at søknader om letetillatelse kun skal innvilges til utenlandske rettssubjekter i den utstrekning Norge er forpliktet til dette etter EØS-avtalen, jf. samme kapittel.

Det legges til grunn at både fysiske og juridiske personer skal kunne få letetillatelse. Dersom et selskap har behov for flere letetillatelser i legitimasjonsøyemed, kan dette imøtekommes.

Gyldighetsperiode

Det ene hensynet bak letetillatelse, behovet for å informere leter om rettigheter og plikter, tilsier ingen årlig fornyelse av tillatelsen. På den annen side vil et krav om relativt hyppig fornyelse av letetillatelsen gjøre det mulig å få ut informasjon om endringer av minerallovgivningen og tilhørende forskrifter på en rask og grei måte. En ti år gammel tillatelse har trolig begrenset praktisk informasjonsverdi, og vil til dels kunne være misvisende.

Det andre formålet med letetillatelsen er at den skal være inngangsport for den som ønsker å nyte godt av de rettigheter som mineralloven gir og fungere som en legitimasjon for leterens rett. Ved å nekte personer som har forbrutt seg mot loven fornyet letetillatelse, kan man effektivt hindre disse i videre leting og undersøkelse. Dette hensynet trekker derfor i retning av en kort gyldighetstid for tillatelsen. Administrative grunner tilsier imidlertid at tillatelsen ikke gis for kort varighet.

Utvalget er av den oppfatning at en gyldighetsperiode på tre år, kombinert med en hjemmel for Bergvesenet til å trekke tillatelsen tilbake ved brudd på minerallovens bestemmelser, jf. utkastet § 12-1, vil forene de ulike hensyn på en tilfredsstillende måte.

Vilkår

I henhold til bvl. § 11 første ledd nr. 4, skal søker opplyse om hvilke mutbare mineraler han antar å finne i undersøkelsesområdet. Utvalget foreslår at bestemmelsen videreføres ved at den inntas i forskrift som gis med hjemmel i utkastet § 3-1 femte ledd, og slik at søker må angi hvilke mutbare og/eller registrerbare mineraler han antar finnes i området. Opplysningene innhentes kun av informasjons- og kontrollhensyn, og innebærer ingen begrensning mht. undersøkelsesrettens innhold. Undersøkeren må imidlertid i tillegg angi om søknaden om undersøkelsestillatelse gjelder mutbare mineraler eller registrerbare mineraler, eventuelt begge kategorier, jf. utkastet § 3-1 første ledd. Undersøkelsestillatelsen og eventuelt etterfølgende erverv av retten til forekomsten vil således være knyttet enten til mutbare eller registrerbare mineraler. Dersom en prospektør vil foreta undersøkelser etter begge kategorier, vil det måtte søkes om to tillatelser, én for hver kategori.

Utvalgets flertall foreslår at rett til å få undersøkelsestillatelse forutsetter at det foreligger letetillatelse, jf. § 3-1 fjerde ledd. Det er imidlertid intet til hinder for at det søkes om undersøkelsestillatelse samtidig som det søkes om letetillatelse. For øvrig skal undersøkelsestillatelse gis dersom vilårene i loven er oppfylt.

Utvalgets mindretall (Fekjær) er ikke ubetinget enig i at undesøkelsestillatelse skal gis dersom vilkårene i loven er oppfylt. Jebens slutter seg til Fekjærs dissens nedenfor, da den står godt i samsvar med Jebens' dissenser til kapittel 5.7.3 og 5.8.1. Mindretallet anfører:

En undersøkelsestillatelse gir finneren to beføyelser. Den ene er prioritet til forekomsten fremfor andre eventuelle finnere. Den andre er en bergmessig tillatelse til å undersøke forekomsten og foreta prøveuttak.

Leting/prospektering etter mineraler koster penger. Skal det være interessant for industrien å investere penger i letevirksomhet, så må det være mulighet til å sikre prioritet dersom det skulle bli gjort et interessant funn. Dette skaper ikke problemer for Miljøverndepartementet i egenskap av forvaltningsmyndighet for pbl., forurensningslov, naturvernlov, kulturminnelov og motorferdsellov. Det som skaper problemer er fortsatt de terrenginngrep som følger av de arbeider som kan gjøres i kraft av den bergmessige tillatelse som ligger i en undersøkelsestillatelse.

Fekjær stiller seg i utgangspunktet negativ til at Bergvesenet i ny minerallov skal kunne gi bergmessig tillatelse uten forutgående høring og saksbehandling i forhold til andre myndighetsorganer/annet regelverk, bl.a. i forhold til kommunenes areal og tiltaksplanlegging. Dette vil innebære en videreføring av det system for rettighetstildeling og erverv som følger av bvl. Et poeng Fekjær erkjenner er at moderne lete-/undersøkelsesmetode; seismiske målinger/overflyvninger/kjerneboring, normalt ikke vil foranledige terrenginngrep som gjør det relevant å sette i gang høring og saksbehandling i forhold til annet lovverk/andre myndighetsorganer. Til dette kommer den omstendighet at undersøkelsestillatelser til sammen kan omfatte flere enn 100 km² (hver for seg en fjerdedel av en kilometerrute, jf. utkastet § 3-4). Det kan kanskje gå 2-3 år før undersøker vet konkret hvor det vil være hensiktsmessig å foreta nærmere undersøkelsesarbeider. Normalt vil det altså på dette stadiet ikke være mulig for Bergvesenet å foreta noen prøving og saksbehandling. Likevel bør Bergvesenet for det som må kalles unntakstilfeller, utstyres med en ventehjemmel, jf. nedenfor. Ventehjemmelen bør benyttes i de tilfeller hvor det følger av en redegjørelse fra søkeren eller Bergvesenets positive kunnskap fra annet hold, at det vil være meget konfliktfylt å foreta undersøkelsesarbeider i området. Det må erkjennes at et prøveuttak på inntil 2.000 m³ , jf. § 3-7, samt det spillerom undersøkeren har på dette stadiet innen rammene av § 3-5, faktisk er relevant i forhold til annet lovverk/andre myndigheter, selv om det normalt er vanskelig å fastslå dette ved selve utstedelsen av undersøkelsestillatelsen. Fekjær tror undersøkeren i visse tilfeller vil være tjent med en slik avklaring i forkant, i steden for å løse konflikten selv når han allerede står ute i felten. Fekjær har vært vitne til slike uheldige utslag de senere årene, der media/presse er de første som har satt søkelys på situasjonen, som dernest har vanskeliggjort reell saksbehandling i ettertid, til ulempe både for industri og samfunn.

Fekjær mener en i dag, både ut fra overordnede miljø- og ressursinteresser og ut fra behovet for en noenlunde samordnet behandling av ressursdisponeringen, bør ha en hjemmel til å kunne sette foten ned, i det minste gjennom et ventevedtak, for å få gjort søker kjent med hvilke overordnede innvending som foreligger samtidig som vedkommende organ må få ytret seg.

Selv om denne ordning med utstedelse av bergrettigheter etter gjeldende rett og som flertallet ønsker å videreføre er utslag av et såkalt bruttoprinsipp (alle steder i landet med mindre de er særskilt unntatt i utkastet § 2-3), mener Fekjær det på grunnlag av moderne forvaltningsrett- og praksis er grunnlag for å kreve at Bergvesenet liksom andre forvaltningsorganer i Norge som utsteder rettigheter/tillatelser til bruk av fast grunn, bør utøve et fullstendig skjønn.

Det vises for øvrig til forslag til tilføyelser i § 3-1 samt særlige merknader til denne.

Hvem kan få undersøkelsestillatelse?

Som redegjort for i kapittel 5.2.3 foreslår utvalgets flertall at rettigheter etter mineralloven gjøres gjeldende for personer og selskaper uavhengig av nasjonalitet, mens mindretallet (Jebens og Fekjær) vil begrense loven til å gjelde rettighetshavere etter EØS-avtalen.

Utvalget foreslår videre i utkastet § 3-2 å innføre en karenstid på 3 år for den som har hatt tillatelse med best prioritet, dersom det søkes om ny tillatelse for samme mineralkategori i samme område. Videre vil det være mulig å nekte utstedelse av undersøkelsestillatelser til søkere som har brutt minerallovens bestemmelser, se utkastet § 3-1 fjerde ledd.

Gyldighetsperiode

Bergverkslovkomitéen av 1961 foreslo en 5-års frist for muteren til å begjære utmål. Bergverkenes Landssammenslutning ga i høringsomgangen uttrykk for at fristen var utilstrekkelig, og som en følge av dette foreslo departementet at fristen til å begjære utmål ble satt til 7 år, som ble regelen i bvl. § 20. Virkningen av ikke å begjære utmål innenfor denne fristen er at mutingsretten faller bort.

Utvalget mener erfaringene med den nåværende regel har vært positive. 7 år gir prospektøren tilstrekkelig tid til å foreta de undersøkelser som er nødvendige for å kunne bedømme om en forekomst er av en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være, eller innen rimelig tid å bli drivverdig. Utvalget foreslår derfor at fristregelen opprettholdes for undersøkelsestillatelser, jf. utkastet § 3-15 første ledd bokstav a.

Etter bvl. § 21 kan forlengelse av 7-års fristen gis for inntil 3 år. Det har imidlertid vært få tilfeller av søknad om slik forlengelse, og bestemmelsen har vært meget restriktivt praktisert fra Bergvesenets side. Utvalget ser ikke bort fra at spesielt vanskelige forekomster kan kreve undersøkelser som tar lengre tid enn 7 år. Utvalget foreslår derfor at Bergvesenet fortsatt skal kunne gi forlengelse av fristen i inntil 3 år, jf. utkastet § 3-16. Slik forlengelse skal kunne gis utfra forekomstens beskaffenhet og forholdene ellers. Det forutsettes at slik forlengelse kun gis når det foreligger ekstraordinære forhold, slik tilfellet er i dag. Dersom det har vært avbrudd i letearbeidet, skal forlengelse kun skje dersom avbruddet skyldes forhold som prospektør med rimelighet ikke kunne sies å råde over, og prospektøren kan dokumentere dette. Det skal ikke være anledning til å gi forlengelse utover 3 år.

Hovedregel

Søknad om lete- eller undersøkelsestillatelser sendes Bergvesenet for behandling. Utvalget anbefaler at det utformes egne skjema som gis obligatorisk anvendelse. Dette vil lette arbeidet for leter og undersøker, og forenkle saksbehandlingen og registreringen i Bergvesenet.

For å dekke utgiftene knyttet til behandlingen av søknadene samt registerføringen, bør det innføres en avgift som betales ved innsendingen av søknaden. I forslaget til lovtekst, gis departementet hjemmel for å fastsette slik avgift, jf. § 11-1.

Tildeling av lete- og undersøkelsestillatelser er å anse som et enkeltvedtak iht. forvaltningsloven § 2 bokstav b. Lovens kapittel 4 om saksforberedelse ved enkeltvedtak får dermed anvendelse. Fvl. § 16 bestemmer at eventuelle parter i saken skal varsles før vedtak treffes og gis høve til å uttale seg. Slik forhånds­varsling kan imidlertid unnlates bl.a. dersom det vil være åpenbart unødvendig.

Utvalgets flertall mener det vil være åpenbart unødvendig å varsle ved tildeling av lete- og undersøkelsestillatelser, siden alle vilkår fremgår av loven, og resultatet dermed er forutbestemt. Det foreslås derfor ikke en regel om at Bergvesenet skal varsle grunneiere eller andre rettighetshavere hverken før eller etter at undersøkelsestillatelse er meddelt. Flertallet viser til at grunneier og rettighetshavere vil få varsel fra undersøker før selve undersøkelsesarbeidene igangsettes, jf. utkastet § 3-8. Mindretallet (Fekjær og Jebens), mener at Bergvesenet skal varsle grunneier og rettighetshaver om at undersøkelsestillatelse er gitt.

Særregler

For undersøkelsestillatelser i områder med sterke samiske interesser foreslår utvalget, under visse forutsetninger, jf. kapittel 6, at særlige regler fastsettes ved forskrift. I disse områdene vil Bergvesenet kunne fore­ta en skjønnsmessig prøving av om undersøkels­tillatelser skal gis. Vurderingen skjer på bakgrunn av høringsuttalelser fra berørte parter, herunder Sametinget. Se nærmere om dette under kapittel 6.

Best prioritet i undersøkelsesområdet

Utvalget foreslår i utkastet § 4-1 en videreføring av prinsippet om at søker må ha undersøkelsestillatelse på best prioritet i området der forekomsten ligger, og at ingen andre kan få utmål på forekomsten. Det bør ikke være et vilkår for utmål at hele utmålsområdet ligger innenfor undersøkelsesområdet. Det foreslås således at Bergvesenet skal ha adgang til, på basis av forekomstens geometri og forholdene ellers, å legge deler av utmålet utenfor undersøkelsesområdet, forutsatt at dette ikke kommer i konflikt med rettigheter en annen har i dette området, se utkastet § 3-12, jf. § 4-2.

Forekomst av mutbare mineraler

Ved en del forekomster står en ovenfor komplekse malmer med både mutbare og registrerbare komponenter der det ikke er mulig å se komponentene hver for seg. Staten eier i disse tilfellene i prinsippet kun en ideell andel av forekomsten. Dette vil være tilfellet med f.eks. apatittholdig jernmalm og krystalliske drusemineraler. Så lenge de mutbare elementene verdimessig utgjør hovedbestanddelen, må det imidlertid være riktig at staten kan disponere over forekomsten gjennom å dele ut utmål på hele forekomsten. Utvalget viser i denne sammenheng til prinsippet i bvl. § 39 om at utmålshaver kan bryte ut og nyttiggjøre seg de ikke-mutbare mineralene dersom dette er nødvendig for å drive ut de mutbare mineralene. Dette gjelder likevel ikke hvis Bergvesenet før gruvedrift, herunder prøvedrift, settes i gang, finner at de mineraler som ikke er mutbare, forekommer på stedet i slik mengde og form at forekomsten av dem med fordel kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse. Utmålshaver må i så fall eventuelt komme til enighet med grunneier om en kompensasjon for de ikke-mutbare mineralene som brytes ut og nyttiggjøres, jf. kapittel 5.9.3 og utkastet § 4-3.

Drivverdig forekomst

Et vilkår for utmål etter bvl. § 23 er at undersøkeren (muteren) gjør sannsynlig at forekomsten av mutbart mineral har en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet ellers at den kan antas å være, eller innen rimelig tid bli drivverdig.

Det ble lagt til grunn av komitéen av 1961 og departementet at bergmestrene skulle utøve et liberalt skjønn mht. drivverdighetskravet. Utvalget vil videreføre dette i mineralloven, jf. utkastet § 4-1.

Det er svært vanskelig å dokumentere med en rimelig grad av sikkerhet at en forekomst er drivverdig. Metallprisene varierer mye, slik at forekomster kan veksle mellom drivverdige/ikke drivverdige flere ganger i løpet av et år. Flere undersøkelser viser at metallprisene er så ustabile at industrien ikke i avgjørende grad legger vekt på de aktuelle prisene når den tar beslutninger om å utvikle en forekomst. Dette fordi metallprisene ikke lar seg forutsi på det tidspunkt da forekomsten vil være klargjort for drift. Ved vurdering av drivverdigheten, må det derfor legges til grunn utviklingen i metallprisene i et langtidsperspektiv.

Ved vurdering av drivverdigheten, er det i utgangspunktet verdien av de mutbare elementene som skal beregnes. Som nevnt ovenfor vil imidlertid en forekomst ofte bestå av både mutbare og registrerbare elementer, der begge har verdi. Det vil her være riktig å kalkulere inn også verdien av de registrerbare elementene i regnestykket, forutsatt at begge elementer kan utvinnes og videreforedles til salgbare produkter.

Etter gjeldende praksis gis det ofte utmål selv om en god del undersøkelser gjenstår før drift kan igangsettes. Dette gir prospektøren bedre mulighet til å planlegge en fornuftig utnyttelse av forekomsten. Utvalget understreker derfor viktigheten av at Bergvesenet fortsetter å utvise et liberalt skjønn ved vurderingen av forekomsters drivverdighet.

Dersom det er åpenbart at forekomsten ikke kan bli drivverdig innen et rimelig tidsperspektiv, eller dersom det er åpenbart at det er tilstedeværelsen av et registrerbart mineral som kan gjøres til gjenstand for selvstendig drift som danner grunnlaget for påstanden om drivverdighet, skal utmålsbegjæringen avslås.

Dokumentasjon av drivverdighet

En side av vilkåret om drivverdig forekomst er kravet til dokumentasjonen av drivverdigheten. Etter bvl. har departementet lagt til grunn at bergmestrene skal avslå søknader om utmål der undersøkelsesarbeidene er av en slik kvalitet og omfang at det ikke er mulig å foreta en vurdering av grunnlaget for søkers påstand om forekomstens drivverdighet. Søker har således bevisbyrden for drivverdighet.

Utvalget legger det samme syn til grunn og bemerker at det kreves at søkeren kan dokumentere mer enn at undersøkelsen viser gehalter. En rimelig grad av dokumentasjon på forekomstens størrelse og geometri er like viktig. Dette fordi det ikke er gehalter og metallpriser alene som er avgjørende for drivverdigheten av forekomster, men også omfanget av forekomsten, og i hvor stor utstrekning det rent fysisk er mulig å utvinne ressursene.

Hva som er dokumentasjon god nok vil tilligge Bergvesenets skjønn. Dette vil variere fra forekomst til forekomst, og kan alene vurderes ut fra et faglig bergmessig skjønn.

Samfunnsmessige hensyn

Hensynet til miljøet og samfunnet for øvrig vil stå sentralt i vurderingen av om det skal tillates drift på forekomsten. Ved tildeling av utmål står rettservervet i fokus. Siden de samfunnsmessige hensynene blir ivaretatt i forbindelse med en søknad om driftskonsesjon, er det ikke behov for å ta slike hensyn på utmålsstadiet. Utvalget ser denne arbeidsdelingen i lovverket som hensiktsmessig. I normaltilfellene vil det være en viss avstand i tid mellom erverv av utmål og tidspunktet for en mulig søknad om driftstillatelse. Dette sikrer på en god måte at alle hensyn blir ivaretatt før oppstart av mineralvirksomhet tillates. Utvalget vil derfor ikke foreslå regler om at utmål kan avslås utfra miljømessige og arealdisponeringsmessige hensyn.

Rett til undersøkelser i utmålsområdet

I utkastet § 4-3 første ledd framgår at utmålshavere har rett til å foreta undersøkelser i utmålsområdet. For disse undersøkelser gjelder de samme begrensinger som undersøkelser utført med grunnlag i en undersøkelsetillatelse.

Rett til å nyttiggjøre seg mutbare mineraler

Ervervet av forekomst ved utmål innebærer en enerett til å bryte og nyttiggjøre seg de mutbare mineralene i utmålet. Utmålshaver har en eksklusiv rett til fore­komsten slik at ingen kan nyttiggjøre seg forekomstens mineraler bortsett fra utmålshaver og de som har avledet rett fra ham. Driftskonsesjon må imidlertid søkes innen 10 år, jf. kapittel 5.13 og utkastet § 4-9 bokstav a.

Rett til å nyttiggjøre seg registrerbare mineraler

Når det gjelder de registrerbare mineralene i utmålet, fastslår bvl. § 39 at utmålshaver har anledning til å bryte ut slike mineraler i den grad dette er nødvendig for å drive ut de mutbare mineralene. Etter bestemmelsens annet ledd, kan utmålshaver også nyttiggjøre seg de registrerbare mineraler som er brutt ut som et ledd i uttaket av mutbare mineraler 1 .

Etter bvl. § 39 andre ledd kan imidlertid Bergmesteren før gruve- eller prøvedrift settes i gang, unnta slike mineraler fra utmålshavers rett til å nyttiggjøre seg dem hvis han finner at de med fordel kan gjøres til gjenstand for selvstendig drift.

Utvalget foreslår å opprettholde reglene i § 39 første og andre ledd, jf. utkastet § 4-3. Utvalget peker imidlertid på at Bergvesenets rett til å gjøre unntak fra adgangen til å nyttiggjøre seg de registrerbare mineralene, ikke pålegger Bergvesenet en aktivitetsplikt for å få brakt på det rene om mineralene kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse. I de tilfeller der dette skulle vise seg å være aktuelt, forutsetter utvalget at det vil være en med undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler eller en grunneier eller bruker som vil sørge for å tilveiebringe de nødvendige data.

I utkastet § 4-3 fjerde ledd fastslås at dersom Bergvesenet finner at de mineraler som ikke er mutbare kan gjøres til gjenstand for selvstendg utnyttelse, vil grunneieren eller den som utleder sin rett fra han ha rett til enten å overta mineralene eller overlate utnyttelsen til utmålshaveren. I så fall må partene ved forhandlinger bli enige om det vederlag som skal betales for mineralene. I mangel av enighet, blir vederlaget å fastsette ved skjønn. Denne bestemmelsen er en nyskapning sammenlignet med bvl. § 39.

Plikt til å sikre området

Etter utkastet § 4-8 har utmålshaver en mer omfattende plikt til å sikre utmålsområdet for farlige gruveåpninger enn undersøker. Utmålshaver skal sikre alle gruveåpninger i utmålet, uavhengig av om det er utmålshaver som har laget åpningene. Det samme gjelder for gruveåpninger utenfor utmålet når disse tjener som adkomst til malmen innenfor utmålsområdet. Disse bestemmelser tilsvarer bvl. § 39a.

Rett til undersøkelser i registreringsområdet

I utkastet § 4-6 første ledd framgår at rettighetshaver har rett til å foreta undersøkelser i regstreringsområdet. For disse undersøkelser gjelder de samme begrensinger som undersøkelser utført med grunnlag i en undersøkelsetillatelse.

Rett til å nyttiggjøre seg registrerbare mineraler

Ervervet av forekomst ved avtale eller ekspropriasjon innebærer en enerett til å bryte og nyttiggjøre seg de registrerbare mineralene i registreringsområdet, med mindre noe annet følger av avtalen eller ekspropriasjonsvedtaket. Rettighetshaver har en eksklusiv rett til forekomsten slik at ingen kan nyttiggjøre seg fore­komstens mineraler bortsett fra rettighetshaveren og de som har avledet rett fra ham. Driftskonsesjon må imidlertid søkes innen 10 år, jf. kapittel 5.13 og utkastet § 4-9 bokstav a.

Rett til å nyttiggjøre seg mutbare mineraler og mineralske byggeråstoffer

Utvalget foreslår en regel om biprodukter i registreringsområdet som tilsvarer bestemmelsen i utkastet § 4-3 om biprodukter i utmålet, jf. kapittel 5.9.3.

I utkastet § 4-6 tredje ledd fastslås at rettighetshaveren kan bryte ut de mutbare mineralene og mineralske byggeråstoffene så langt dette er nødvendig for å drive ut de registrerbare mineralene. Når det gjelder adgangen til å nyttiggjøre seg mineralene, følger det av fjerde ledd at dersom Bergvesenet finner at de mutbare mineralene kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse, vil utmålshaveren ha rett til enten å overta mineralene eller overlate utnyttelsen til rettighetshaveren. I så fall må partene ved forhandlinger bli enige om det vederlag som skal betales for mineralene. I mangel av enighet, blir vederlaget å fastsette ved skjønn. Når det gjelder adgangen til å nyttiggjøre seg de mineralske byggeråstoffene, tilfaller denne rettighetshaveren vederlagsfritt med mindre noe annet følger av avtalen med grunneier eller ekspropriasjonsvedtaket.

Plikt til å sikre området

Etter utkastet § 4-8 har rettighetshaver en mer omfattende plikt til å sikre registreringsområdet enn undersøker. Rettighetshaver skal sikre hele registreringsområdet, uten hensyn til hvem som har skapt faremomentet. Sikringsplikten gjelder også åpninger og tipper utenfor registreringsområdet, når disse har tilknytning til registreringsområdet.

Enerett til å undersøke

Ovennevnte mål innebærer at det må være et undersøkelsesmonopol for den med best prioritet. Dette er gjeldende rett for de mutbare mineraler, og utvalget foreslår å videreføre slik enerett for rettighetshaver med best prioritet for både mutbare og registrerbare mineraler. Andre rettighetshavere kan kun undersøke forekomsten med samtykke fra denne rettighetshaver. Utvalget finner slike regler nødvendig for å sikre at den som har best prioritet ikke hindres i utførelsen av de arbeider som er nødvendig for å bringe på det rene om en forekomst er drivverdig eller ikke.

Utvalget foreslår forskjellige ervervssystemer for de mutbare og de registrerbare mineralene. Dette innebærer at man må registrere to forskjellige undersøkelsestillatelser, en for de mutbare mineralene og en for de registrerbare mineralene, dersom man ønsker å lete etter begge mineraltyper. Systemet vil kunne skape situasjoner der de mutbare og registrerbare mineraler i samme området har forskjellige rettighetshavere. Innenfor sin mineralkategori vil imidlertid begge ha best prioritet. Dette vil ikke skape problemer i forhold til hvem som har rett til den aktuelle fore­komsten. Problemer kan imidlertid oppstå når de ulike aktørene ønsker å lete eller undersøke i samme område. Kravet til tilstrekkelig areal vil kunne medføre at de forskjellige rettighetshaverne vil kunne komme i veien for hverandre i undersøkelsesfasen.

Leting og undersøkelse etter mineraler

Når det gjelder leting og undersøkelse etter mutbare mineraler, stiller grunneier på lik linje med andre. Grunneier har ikke eiendomsrett til mineralene, og må derfor ha letetillatelse samt innordne seg i rettighetssystemet som alle andre.

De registrerbare mineralene er imidlertid grunneiers eiendom. Utvalget finner det ikke rimelig at grunneier må ha lete- og undersøkelsestillatelse før han kan lete og undersøke på egen eiendom. Blir det imidlertid snakk om å sette igang drift, forutsetter dette en rettighet med best prioritet. Før han kan sette i gang drift, må han derfor innordne seg rettighetssystemet.

Ovennevnte gjelder i utgangspunktet bare grunn­eier, og ikke tredjemenn som utleder sin rett fra grunneier. Unntak kan imidlertid tenkes, der man etter en konkret vurdering kommer til at tredjemann har overtatt de alt vesentlige rettigheter og plikter knyttet til eiendommen (uten at eiendommen er skjøtet over på han), slik at det i realiteten er han som framstår som eier.

Det kan tenkes å oppstå konflikter mellom grunneiers lete- og undersøkelsesarbeider og arbeidene en undersøker med registrert rettighet foretar. Utvalget foreslår å løse konflikten på samme måte som ovenfor i kapittel 5.11. Prioritet skal være avgjørende, og da slik at grunneier som ikke har registrert rettighet, har lavest prioritet, og derfor må stå tilbake. Tvister løses av Bergvesenet.

Ovennevnte skal også gjelde i lovens 2-års overgangstid. For å kunne få bedre rett en de som har undersøkelsestillatelse, må grunneier benytte seg av sin fortrinnsrett i overgangsperioden, jf. utkastet § 13-1.

Andre arbeider på eiendommen

Grunneier står fritt til å foreta arbeider på eiendommen som ikke knytter seg til leting og undersøkelse etter mineraler, f.eks. bygging av hus, graving av brønn etc. En grunneier vil således rettmessig kunne foreta en rekke faktiske disposisjoner over eiendommen som både kan vanskeliggjøre undersøkelser og senere erverv av forekomst eller grunn.

Bergverksloven

Bvl. inneholder både såkalte direkte ekspropriasjonsregler og vanlige ekspropriasjonsregler. I førstnevnte kategori omfattes de bestemmelser som nedfeller nærmere betingelser for når ekspropriasjon kan benyttes, mens den sistnevnte gruppen inneholder de bestemmelser hvor forvaltningen gis hjemmel til å fatte vedtak om ekspropriasjon.

Direkte ekspropriasjonsregler

For utøvelse av den tradisjonelle skjerperetten som følger av bvl. § 4 er det ikke nødvendig med en særskilt ekspropriasjonstillatelse, siden dette er en rett til å råde over andres grunn som følger direkte av loven. Iht. til bvl. § 40 kan imidlertid en som har fått mutingsbrev kreve avstått grunn og rettigheter som han trenger for å foreta de undersøkelsesarbeider som er nødvendige for å kunne bedømme om en forekomst er drivverdig.

En vesentlig beskrankning i ekspropriasjonsretten er at avståing ikke kan finne sted i steder som er fredet for skjerping, bl.a. tettbygd område, åker, eng, hage, idrettsplass, kirkegård, område for kraftverk, industri og lignende, samt i område som ligger mindre enn 100 meter fra bygning av enhver art (unntatt utløer og skur). Det oppstilles imidlertid et unntak fra denne regelen i de tilfeller hvor disse områdene må benyttes for å sikre nødvendig adkomstvei.

Vanlige ekspropriasjonsregler

I henhold til bvl. § 41 kan en utmålshaver kreve avstått grunn og rettigheter som han trenger for gruvedriften. Det fremkommer av bvl. § 41 første ledd nr. 1 og av Ot.prp. nr. 1 (1970-71) side 43 at det kreves en vesentlig interesseovervekt før avståing som nevnt kan finne sted. Adgangen til ekspropriasjon gjelder også områder som er fredet i henhold til bvl. § 3, forutsatt at nødvendig interesseovervekt til fordel for ekspropriasjon foreligger, jf. bvl. § 41 nr. 1.

Avståing etter bestemmelsen er avhengig av Kongens tillatelse. Slik tillatelse skal gis på vilkår for å sikre at virksomheten kan foregå rasjonelt samtidig som berørte interesser sikres. Om avståing skal skje tidsavgrenset eller tidsubegrenset er ment avgjort av departementet i den konkrete sak.

Lov om avståing av rett til ikke-mutbare mineraler

Lovens anvendelsesområde er de mineraler som ikke er mutbare og bergarter av enhver art som forekommer i naturlig tilstand eller som avfallsmasser etter bergverksdrift, steinbrudd, anlegg i fjell eller lignende. Unntatt er i henhold til loven § 14 grus, sand og leire med mindre vedkommende forekomst har særlig verdifulle egenskaper eller er av særlig betydning for industrien. Bakgrunnen for unntaket er at slike mineraler anses så hyppig forekommende i naturen at ekspropriasjon av en enkelt forekomst ikke anses nødvendig. Pukk nevnes imidlertid ikke som et slikt mineral i § 14 og må således anses som en forekomst hvor det er adgang til ekspropriasjon etter loven.

I følge loven kan det kreves avstått rett til undersøkelse av ikke-mutbar mineralsk forekomst samt retten til selve forekomsten. I tilknytning til utvinning eller foredling er det også gitt ekspropriasjonssrett for den grunn eller de rettigheter til fast eiendom som er nødvendige for slik virksomhet.

I motsetning til bvl. inneholder ikke IM en begrensning av hvilke områder hvor det kan foretas ekspropriasjon. Bakgrunnen for dette er at ekspropriasjonstillatelsen her ble forutsatt gitt i hvert enkelt tilfelle, og at en interessent ikke har en lovbestemt rett til undersøkelse av forekomsten slik som en muter har i kraft av bvl.

Når det eksproprieres etter denne loven, skal det som en hovedregel ikke skje tidsubegrenset. Bakgrunnen for dette er at drift av mineralske forekomster er tidsbegrenset, og at en ekspropriant således er godt hjulpet av en bruksrett over vedkommende eiendom, se side 20 i Innstilling om lov om avståing av grunn til drift av ikke mutbare mineralske forekomster mv. avgitt 19. januar 1948.

Hvilke erstatningsprinsipper skal benyttes ved eventuell ekspropriasjon?

Utgangspunktet for verdiberegningen er lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom (ekspropriasjonserstatningsloven). Denne loven inneholder bestemmelser om hva vederlaget skal dekke, om salgsverdi/bruksverdi/gjenervervsverdi, ulemper og fordeler på gjenværende eiendom og om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for verdsettingen osv.

I henhold til gjeldende rett, vil man normalt benytte omsetningsverdien ved avståing av hele eiendommer, mens bruksverdien ofte vil gi høyest verdi ved partiell avståing, særlig i forbindelse med jordbrukseiendommer. I utkastet § 5-4 er det henvist til at ekspropriasjonserstatningsloven får anvendelse ved fastsettelse av erstatning ved ekspropriasjon etter mineralloven.

Engangserstatning eller andre oppgjørsformer

De alminnelige reglene i oreigningsloven tar utgangspunkt i at det skal fastsettes engangserstatning for inngrep som ikke er tidsbegrenset. Det synes derfor riktig å legge til grunn at kontant erstatning bør være hovedregelen ved avståing av fast eiendom. Dette fordi man i slike situasjoner sjelden vil ha oversikt over hvor lenge virksomheten vil pågå på stedet, herunder hvor lenge en eventuell avgift som følge av drift vil kunne være aktuell som betaling for avståingen. Da selve grunnen ofte vil være verdiløs etter den mineralske utvinningen, vil det videre være en fordel at betalingen finner sted i forkant. Et slikt synspunkt vil føre til at også erstatning for bruksretter ol. bør gjøres kontant dersom det må antas at verdiforringelsen vil vedvare etter at driften er nedlagt.

I de tilfeller hvor det er et mutbart mineral som skal utnyttes, synes dette prinsippet helt naturlig, da de ekspropriasjonsrettslige vurderinger kun vil omfatte spørsmål knyttet til den gjenværende del av eiendommen, veier, grunn til anlegg mv.

Spørsmålet er imidlertid om prinsippet om engangserstatning er like egnet når det gjelder ekspropriasjon av en registrerbar forekomst som sådan, jf. utkastet § 5-2 første ledd.

IM løser disse spørsmålene slik at avståing til bruk skal gjøres i form av årlige avgifter som skal være en rett som følger vedkommende eiendom, jf. denne lov § 8, jf. § 9. I de tilfeller hvor avståingen gjelder rett til utvinning, settes avgiften oftest som en tonnavgift. Det overlates deretter til skjønnet å bestemme hvordan avgiften skal beregnes og hvor ofte betaling skal finne sted.

Prinsipielt kan det synes riktig i de tilfelle hvor selve den registrerbare forekomsten som sådan blir overført, at erstatningen baseres på en engangserstatning når overdragelsen av rettighetene er tidsubegrenset. Dette fordi det kan forventes at mange grunneiere ønsker å trekke seg ut av området dersom omfattende mineralutvinning iverksettes på hans eiendom. Videre vil det være et poeng at årlige erstatninger ofte vil være dyrere å administrere for tiltakshaver.

På den annen side er det på det rene at det i henhold til vanlig oppgjørsmåte i frivillig avtaler er slik at avgiften fastsettes til et bestemt beløp pr. utvunnet enhet av mineralet, f.eks. en tonnavgift, en avgift pr. m² eller lignende. I tillegg er er det slik at partene gjerne har inntatt bestemmelser i avtalen om årlige minsteavgifter som påløper uavhengig av om det er produksjon eller ikke.

Bakgrunnen for at slik praksis har utviklet seg, er at det ofte er svært vanskelig å ta stilling til verdien av den aktuelle forekomst samtidig som det vil være for kostbart for den aktuelle interessent å betale grunn­eieren omsetningsverdien for hele forekomsten som en engangserstatning. Også for grunneieren har en ordning med avgiftserstatning ofte blitt framholdt som fordelaktig, ved at slik erstatning hindrer varig verdiforringelse av de faste eiendommer ved at et årlige beløp tilføres den som til enhver tid er eier av eiendommen.

Det synes derfor fornuftig å opprettholde gjeldende ekspropriasjonsrett på dette punkt særlig da en slik framgangsmåte med årlige avgifter synes å være rotfestet også i praksis. Et særspørsmål er om avgiften utelukkende skal betales på bakgrunn av produksjonens størrelse eller om en minsteavgift alltid bør fastsettes. Etter utvalgets syn bør slike spørsmål avgjøres av skjønnet som i det konkrete tilfelle bør gis anledning til å fastsette de erstatningvilkår som synes hensiktsmessig i det konkrete tilfellet. På bakgrunn av de kompliserte spørsmål som dette reiser, er det etter utvalgets oppfatning riktig at erstatningsfastsettelsen skjer ved rettslig skjønn, i samsvar med de alminnelig regler i skjønnsloven av 1917.

Videre må det tas stilling til om retten til avgift skal være en rett som følger vedkommende eiendom når det kun skjer avtsåing av rett til bruk og ikke overføring av selve forekomsten, jf. IM § 9. På bakgrunn av at en vesentlig del av begrunnelsen for å videreføre ordningen med avgiftserstatninger er motivert i et ønske om å forhindre verdiforringelse av den aktuelle eiendom, synes det riktig å videreføre også dette prinsippet, jf. utkastet § 5-3. Utvalget vil for øvrig peke på at tilsvarende regler finnes bl.a. i vassdragsloven § 133 nr. 4.

Når det gjelder denne bestemmelsen i vassdragsloven og vassdragsreguleringsloven § 16 nr. 5, foreslår imidlertid et flertall i NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann at slike løpende årlige erstatninger bør bortfalle, da de synes unødig kostbare å administrere, samtidig som en erstatningsmottaker som ønsker årlige utbetalinger enkelt kan ordne dette ved å plassere en engangserstatning på en egnet måte.

Etter Minerallovutvalgets oppfatning gjør ikke tilsvarende hensyn seg gjeldende fullt ut innenfor mineralnæringen. Dette skyldes særlig at de verdier som en aktuell forekomst kan representere, kan være så betydelige at det i mange tilfeller vil være helt uaktuelt å kunne utbetale en erstatningssum en gang for alle. Videre er det et poeng at det ved erverv av en mineralsk forekomst ofte vil hefte usikkerhet ved forekomstens potensiale, herunder hvilken pris man kan forvente å oppnå på de mineraler som tas ut av forekomsten og/eller skal foredles før salg. Utkastet § 5-3 er som nevnt en videreføring av IM § 9, dog med visse modifikasjoner. Det vises til de spesielle merknadene til bestemmelsen.

Mutbare mineraler

Industrikonsesjonsloven: Det kreves konsesjon etter IK for å sette i gang ordinær gruvedrift på de mutbare mineralene. Driftskonsesjon er et absolutt vilkår for å kunne starte regulær gruvedrift på forekomst av mutbart mineral. Etter IK § 18, åpnes det for en prøvedrift på inntil 10.000 tonn pr. år uten at det er nødvendig med konsesjon etter IK.

Det gis regelmessig vilkår knyttet til industrikonsesjoner, jf. IK § 13. Et svært viktig vilkår er krav om driftsplan som må godkjennes av Bergvesenet. Vilkåret gir Bergvesenet mulighet til å kontrollere at driften på mutbare mineraler skjer på en forsvarlig og bergmessig måte.

Bergverksloven: Bvl. kapittel 8 pålegger Bergmesteren å føre et visst tilsyn med gruvedrift, herunder at konsesjonsvilkår blir overholdt. Bvl. § 51 andre ledd har regler om Bergmesterens tilsyn samt en hjemmel for Bergmesteren til å gi pålegg. Det vises til kapittel 5.16.3 for en nærmere redegjørelse for tilsynsplikten.

Samme lov § 50 pålegger den som vil sette i gang drift på mutbare mineraler å sende inn sine planer om dette til Bergmesteren. Dersom det planlegges nedlegging permanent eller for mer enn tre måneder, skal Bergmesteren ha melding om dette.

Vurdering: Erfaringene med det eksisterende lovverk viser få, om noen, tilfeller der lovverket for de mutbare mineralene ikke har strukket til i forhold til regulering av pågående drift.

Ikke-mutbare mineraler: Når det gjelder regulering av drift på ikke-mutbare mineraler, er situasjonen en helt annen. For mange tiltak finnes i dag ingen hjemmel for å sikre at driften skjer på en måte som er fullt forenlig med samfunnets interesser og behov, og det er mer eller mindre tilfeldig hvilke tiltak som fanges opp av en reguleringshjemmel. Det finnes heller ingen spesiallovgivning som gir hjemmel for at et sentralt organ kan føre tilsyn med driften. Dette har i stor grad preget denne delen av bergindustrien.

I mangel av konkrete regler for styring av drift på massetak, har en rekke lover vært søkt benyttet for å framskaffe en regulerings- og tilsynsmulighet.

Plan- og bygningsloven: Dersom et område reguleres etter pbl. § 25, kan det, jf. pbl. § 26, gis utfyllende bestemmelser til reguleringsplanen. Bestemmelsene kan ikke gå utover det som er hensikten med reguleringen. En reguleringsplan kan bestemme topp- og bunnkote for bruddet noe som kan være avgjørende for hvor skjemmende bruddet blir. Videre kan utforming av bruddet i stor grad styres gjennom planen. Reguleringsplanen er imidlertid ikke egnet til å regulere de mer driftstekniske sidene ved massetaket. Dersom kommunen ønsker det, kan den derimot i reguleringsbestemmelsene, jf. pbl. § 26 bestemme at Bergvesenet skal føre tilsyn med den bergmessige driften av bruddet.

Det er i dag mange massetak som drives i områder som ikke er omfattet av en reguleringsplan.

Konsesjonsloven av 1974: Den klart viktigste innfallsporten til styring av massetak av ikke-mutbare mineraler er bruken av vilkår i forbindelse med tildeling av ervervskonsesjoner. I tillegg til reglene i K finnes særlovgivning vedrørende kalk- og kvartsforekomster.

Industrien erverver som hovedregel ikke mineralske ressurser i form av erverv av grunnen. Det normale er at det skjer et erverv av uttaksrett. Slike erverv er konsesjonspliktige etter K § 3 dersom rettighetene har varighet utover 10 år eller dersom rettighetshaveren har rett til å fornye kontrakten utover 10 år.

Etter K § 9 kan konsesjonen gis på vilkår som fremmer de hensyn loven skal ivareta, jf. K § 1. Det settes vilkår ved tildeling av konsesjoner når ervervet omfatter forekomster av ikke-mutbare mineraler. I det alt vesentlige gis vilkår som regulerer driften. Det er fylkeslandbruksstyret som meddeler konsesjonen, men vilkårene gis alltid etter forslag fra Bergvesenet. I vilkårene settes for det første et generelt krav om bergmessig drift. I tillegg til dette kravet, stilles krav om drift etter godkjent driftsplan. Etter avtale mellom Landbruksdepartementet og Bergvesenet, er det Bergvesenet som skal gi slik godkjennelse. En revidert driftsplan skal sendes Bergvesenet hvert femte år.

Driftsplanen skal angi hovedprinsippene for driften av forekomsten. Bergvesenet kan gjennom sin rett til å godkjenne driftsplanen i stor grad styre virksomheten. Dersom forutsetningene for driftsplanen skulle endres, vil dette kunne fanges opp ved at tiltakshaver får anledning til å endre driftsplanen etter søknad. På denne måten har ervervskonsesjonen og vilkår gitt i forbindelse med tildelingen, blitt et effektivt og fleksibelt redskap for å regulere og føre tilsyn med drift av forekomsten.

Kalk- og kvartskonsesjonslovene: Drift på de fleste ikke-mutbare mineralene reguleres som nevnt ovenfor gjennom K. For erverv av eiendommer med kvartsmineraler og eiendommer med kalkforekomster over 100.000 m³ , gjelder imidlertid henholdsvis kvartsloven og kalkloven. Reglene i IK kapittel V gjelder tilsvarende for erverv som er konsesjonspliktige etter disse lovene, men det er Bergvesenet som meddeler konsesjonene.

Kalk- og kvartslovene er ervervskonsesjonslover. I likhet med K benyttes adgangen for konsesjonsmyndigheten til å stille vilkår for ervervet, til å regulere igangsetting av drift og selve driftsfasen.

Tilsyn med de forekomster som har vilkår knyttet til en kalk- eller kvartskonsesjon, og de som har vilkår knyttet til en konsesjon etter K, er svært lik. I begge tilfeller er det Bergvesenet som har tilsynet med bedriften og gir de nødvendige pålegg. Forskjellen er at sanksjonsmyndigheten etter kalk- og kvartslovene ligger hos Nærings- og energidepartementet, mens den etter K ligger hos Landbruksdepartementet.

Forhold som ikke omfattes av konsesjonsplikt: Det er ikke alle som driver massetak som har ervervs­konsesjon og som dermed er vilkårsregulert. Hvis grunneier driver selv eller lar en entreprenør foreta arbeidet med uttaket, knusing mv. for grunneiers regning og i hans navn, foreligger intet konsesjonspliktig erverv. Erverver man en eiendom med kalk- eller kvartsressurser, i annen hensikt enn å drive på de mineralske ressursene, vil heller ikke dette utløse konsesjonsplikt etter kalk- eller kvartslovene. Dersom erververen ombestemmer seg, vil imidlertid også han måtte ha konsesjon, jf. kalk- og kvartslovene begges § 2 bokstav b.

Det er også unntak fra konsesjonsplikten for besvogrede og nære slektninger. Hvis overdragelsen skjer mellom slike, og den nye eieren av uttaksrettighetene setter i gang drift, vil driften ikke bli vilkårsregulert etter konsesjonslovene.

Erverv av kalkstensforekomster ble konsesjonspliktige i 1914 og kvartsforekomster i 1949. Erverv av grunn eller rettigheter utover 10 år til alle andre ikke-mutbare mineraler ble gjort konsesjonspliktig i 1974. Erverv av forekomster som er eldre enn konsesjonslovene er således ikke konsesjonspliktige. En ikke ubetydelig del av de massetak som er operative i dag, drives på slikt grunnlag.

Etter K § 6 tredje ledd, er statens erverv unntatt fra konsesjonsplikt. Det samme følger av både kalk- og kvartslovene § 1. Staten, i denne sammenheng, omfatter også Statens Vegvesen. Dette medfører at en rekke massetak rundt om i landet ikke vilkårsreguleres og således er utenfor Bergvesenets tilsyn, noe som skaper forskjellige rammebetingelser for statlige og private massetak.

Etter K § 6 fjerde ledd er også erverv til den kommune som eiendommen ligger i unntatt fra konsesjonsplikten. Dette fører til at kommunen kan erverve og drive massetak uten offentlig regulering og tilsyn med driften. Det er heller ingen automatikk i at massetak drevet av kommunen er omfattet av en reguleringsplan.

Vurdering: Utvalget mener det er uheldig at massetak som drives av det offentlige skal framstå som drevet under en mildere regulering og med et mindre strengt tilsyn enn private virksomheter. Dette må anses lite ønskelig også av konkurransemessige grunner.

Et massetak som drives på et område som ikke er underlagt reguleringsplan med bestemmelser om drift etter pbl. § 26, og som ikke er omfattet av vilkår gitt i forbindelse med ervervskonsesjon, drives i realitetene uten kontroll av samfunnet. Et massetak er i de fleste tilfeller av et slikt omfang at inngrepet i naturen ikke er uvesentlig. Det er derfor avgjørende at driften skjer på en slik måte at skadevirkningen blir minst mulig sett i forhold til den nytten som uttaket representerer.

Utvalget finner det lite tilfredsstillende at uttak av mineralske ressurser det være seg kommunale, statlige eller private, ikke er underlagt den samme offentlige regulering og tilsyn. Utvalget mener at dagens system der hjemmelen for pålegg og tilsyn med driften alene finnes i ervervskonsesjoner eller reguleringsplaner, ikke er den mest hensiktsmessige form for regulering av uttak av mineralske ressurser.

Unntak fra kravet om driftskonsesjon for mindre uttak

Mineralbransjen sett under ett er en bransje med store ulikheter når det gjelder størrelse på prosjektene. Det kan være alt fra prosjekter som krever meget betydelige investeringer til midlertidige grusuttak som nesten ikke krever investering og etterlater seg et område som kan brukes til jordbruksformål.

Utvalget mener det ikke er nødvendig å stille krav om driftskonsesjon for ethvert uttak av mineralske ressurser. Selv et lite uttak kan imidlertid ha et betydelig skadepotensial dersom det drives galt. Det burde likevel være mulig for kommunale myndigheter å foreta de nødvendige vurderinger når det gjelder uttak og kompetanse for små uttak. Det foreslås derfor en regel i utkastet § 6-3 om at et uttak av mineralske ressurser mindre enn 50.000 m³ brutto masse ikke skal behøve driftskonsesjon dersom uttaket er i overensstemmelse med reguleringsplan etter pbl. og det er fastsatt vilkår for drift i planen.

For naturstein er situasjonen den at et uttak på 50.000 m³ normalt vil representere en vesentlig verdi samt at selv mindre natursteinuttak resulterer i betydelige mengder skrotstein. Reguleringsbehovet er derfor gjennomgående større ved natursteinuttak enn andre masseuttak, og unntaket for driftskonsesjon fore­slås derfor ikke gjort gjeldende for naturstein.

Før drift kan igangsettes skal tiltakshaver sende melding til Bergvesenet, som i samråd med planmyndigheten kontrollerer at betingelsene i § 6-3 er oppfylt. Bergvesenet skal utstede en attest om dette. Unntaket fra kravet om driftskonsesjon innebærer ikke et unntak fra kravet i § 6-1 om at driften skal være bergmessig og at Bergvesenet kan gi de pålegg som finnes nødvendig for å sikre bergmessig drift, herunder stille krav om driftsplan.

Utvalget antar at det etter en tids praktisering av konsesjonsordningen, vil være hensiktsmessig å vurdere erfaringene med ordningen. Særlig vil det være relevant å stille spørsmål om grensen for konsesjonsplikt bør settes høyere eller lavere enn de foreslåtte 50.000 m³ . Utvalget har ikke funnet det hensiktsmessig at dette kan skje ved forskrift. Særlig en eventuell økning av unntaksgrensen vil være en så vidt vesentlig endring at den bør skje ved lov.

Dagens situasjon

De vilkårene som har vært gitt ved konsesjonstildeling i forbindelse med mineralske ressurser har vært noe forskjellige alt etter om vilkårene er satt i forbindelse med driftskonsesjon etter IK for de mutbare mineralene eller ved tildeling av ervervskonsesjon etter kalkloven, kvartsloven eller K for de ikke-mutbare mineralene.

Vilkåren kan grovt sett deles inn i tre grupper:

Den første gruppen vilkår er knyttet til erverv av forekomst. Herunder hører bl.a. vilkår som gis av konkurransemessige grunner og vilkår som skal beskytte nasjonale interesser. Bruken av sistnevnte vilkår er som følge av EØS-avtalen og lovendring i forbindelse med dennes ikrafttreden, opphørt, jf. lov 27. november 1992 nr. 118. Et vilkår som fortsatt stilles er imidlertid vilkåret om at forretningsførselen mellom mor- og datterselskap skal være som forretningsførselen mellom uavhengige selskaper. Vilkåret gir uttrykk for prinsippet om at datterselskaper ikke skal tappes for verdier ved at f.eks. varer selges under markedspris til morselskap.

Den andre gruppen vilkår skal styre driften slik at denne skjer på en samfunnsmessig forsvarlig måte. Vilkårene gis regelmessig med bl.a. krav om driftsplan og med krav om bergmessig forsvarlig drift. Slike vilkår gis alltid i forbindelse med konsesjoner etter K, kalk- og kvartslovene samt IK.

Den tredje gruppen er vilkår satt til fordel for lokalsamfunnet. Disse vilkårene som tidligere ofte ble fastsatt i konsesjoner på drift av mutbare mineraler etter IK var viktige for kommunene og utviklingen av nødvendig infrastruktur som følge av den nye virksomheten. Vilkårene kunne f.eks. pålegge en plikt til å bygge sykestue, skolestue eller til å bygge og vedlikeholde vei. Slike vilkår spiller mindre rolle i dag.

Vilkår om drift

Som påpekt ovenfor i kapittel 5.13.7 er det utvalgets syn at gjeldende praksis med å gi konsesjonsvilkår som skal styre den daglige driften på mineralske ress­urser bør opphøre og isteden erstattes av en generell hjemmel i loven. En lovhjemmel vil innebære at det ikke lenger vil være behov for å sette generelle driftsregulerende vilkår i driftskonsesjonen. Utvalget mener at alle som får konsesjon bør utarbeide en driftsplan. Bergvesenet har hjemmel til å kreve dette i medhold av utkastet § 6-1. Utvalget mener imidlertid at det er pedagogisk riktig alltid å ta inn et vilkår om at det må utarbeides driftsplan.

Et problem som bør søkes løst gjennom konsesjonsvilkår er å pålegge et samarbeid mellom forskjellige drivere på store forekomster med flere rettighetshavere. Manglende samarbeid kan føre til at uforholds­messig store deler av en forekomst ikke kan tas ut, men må settes igjen i en avslutningsfase. Det må være et mål å søke å optimalisere uttaket fra hver enkelt forekomst. Fordelen med et samarbeid om uttaket av en større forekomst er at en kan nyttiggjøre seg større deler av forekomsten totalt sett. Det kan også ligge en betydelig rasjonaliseringsgevinst i et slikt samarbeid. Erfaring viser at et slikt samarbeid er svært vanskelig å pålegge tiltakshavere med hjemmel i annet lovverk.

I driftskonsesjon bør det angis om driften skal skje i dagbrudd eller ved underjordsdrift, eventuelt begge deler. Det bør også angis om den uttatte masse må benyttes til et bestemt formål fordi forekomsten har spesielt verdifulle egenskaper som andre og mer vanlige forekomster ikke kan dekke.

Vilkår om tilsyn

Utvalget foreslår at tilsynet med uttak av mineralske ressurser på tilsvarende måte som generelle driftsvilkår, ikke lenger bør skje på basis av konsesjonsvilkår men at tilsynet bør skje med hjemmel i loven. På denne måten vil alle uttak være omfattet av det offentliges rett og plikt til å føre tilsyn med at uttaket drives på en måte som tjener samfunnet.

Den nye tilsynshjemmelen i utkastet § 9-2 vil gjøre det overflødig å fastsette vilkår om tilsyn i konsesjonen. Av pedagogiske grunner kan det imidlertid være hensiktsmessig at konsesjonsvilkårene viser til de relevante bestemmelsene i mineralloven om drift og tilsyn.

Vilkår om tiltakshavers kompetanse

Det er en klar målsetning for forvaltningen av de mineralske ressursene at uttaket av disse skjer innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Det er derfor viktig at uttaket av en forekomst skjer på en slik måte at mest mulig av det som er mulig å bryte ut blir tatt ut. På denne måten minker ikke den totale mengde tilgjengelige ressurser unødig. Ofte vil manglende kompetanse hos tiltakshaver kunne føre til at man må sette igjen deler av forekomsten. Det kan også være fristende å sette igjen deler av forekomsten for kortsiktig å øke profitten av foretaket. Kontroll med søkers formelle kompetanse og forhistorie kan motvirke slike utslag.

Konsesjonsvilkår som stilles vil kunne være spesifikke for den enkelte forekomst og gå ut over det daglige tilsynet. Det er en faktisk forskjell i de utfordringer en tiltakshaver stilles overfor alt etter hvilken type forekomst det søkes om driftskonsesjon på. Det vil derfor være behov for en individuell vurdering av hvilke vilkår som skal settes i forbindelse med tildeling av driftskonsesjon.

Øvrige aktuelle vilkår

Utvalgets forslag innebærer som nevnt at generelle driftsbestemmelser og bestemmelser om tilsyn ikke skal gis i form av konsesjonsvilkår. Konsesjonen bør heller ikke omhandle forhold som mer naturlig ivaretas i en ervervskonsesjon etter K. De områdene som likevel vil kunne vilkårsreguleres i en driftskonsesjon etter mineralloven er etter dette mer spesielle driftsforhold samt forhold av individuell og lokal karakter.

Eksempler på slike vilkår kan være:

• Krav og godkjennelse av bergteknisk ansvarshavende. Som følge av EØS-avtalen, må kompetansekravene stilles på en slik måte at stillingene også er åpne for søkere med relevant utdanning fra EØS-området.

• Vilkår om maksimalt uttatt mengde. Slikt vilkår kan bl.a. komme som resultat av at lokale innspill ikke har fått sin avklaring i planprosessen og ikke kan avbøtes gjennom den alminnelige tilsyns- og påleggsadgangen.

• Krav om spesielle avbøtende tiltak.

• Begrensninger i arbeidet i bruddet eller gruven, samt transport til bestemte tider av hensyn til lokalbefolkningen. Slike vilkår bør imidlertid primært ivaretas av annet regelverk som regulerer dette, f.eks. forurensningsloven.

Undersøkelsesarbeider

Prøvemateriale, analysemateriale og rapporter fra gjennomført undersøkelsesarbeid er et verdifullt og viktig materiale som bør sikres for fremtidig allment bruk. Materialet representerer stedfestet data som har stor interesse i kartleggings- og plansammenheng for offentlig forvaltning. For industrien vil dette dessuten være inngangsmateriale til fortsatt prospektering og utvikling av mulige økonomiske forekomster.

Verdien av dette materialet er av slik størrelse og betydning at det etter utvalgets syn må være en oppgave for den offentlige forvaltning å sikre at det kommer til maksimal nytte. Utvalget foreslår i utkastet kapittel 10 at det blir innført rapporteringsplikt til Bergvesenet for alle undersøkelsesarbeider knyttet til registrerte undersøkelsestillatelser, utmål, registrerte avtaler og ekspropriert rett til forekomst. Videre fore­slås det i utkastet § 10-2 at plikten omfatter innlevering av det materiale som i dag er spesifisert i forskrift 18. august 1987 nr. 697 med tillegg om at alt fysisk prøvemateriale også omfattes av avleveringsplikten. Bergvesenet pålegges ansvar for at dette materialet blir ivaretatt på en arkivmessig forsvarlig måte. Det fysiske prøvemateriale skal overføres til NGU Geodatasenter Løkken.

Tilsvarende pliktig avlevering skal også gjelde for gruver og masseuttak som er i drift. Dette gjelder all drift, uavhengig av om driften av de mutbare eller registrerbare mineralene eller mineralske byggerå­stoffene er knyttet til registrert avtale, utmål, driftskonsesjon eller attest om fritak for driftskonsesjon.

Rapportmateriale vil være beskyttet av en bestemmelse i utkastet § 10-4 om fortrolig behandling så lenge rettighetene opprettholdes.

Drift

Driftsplaner, driftsrapporter og kartmateriale er en nødvendig dokumentasjon for godkjennelse av driften, tilsynet med driften og en statusbeskrivelsen for området når driften blir nedlagt. Under drift beskriver denne dokumentasjonen grunnlaget for driften og er et basiselement for selskapets status. Det er derfor av stor betydning at denne dokumentasjonen er knyttet til et felles regelverk og faglig standard.

Innsending av driftsplaner, rapporter og kartverk er i dag dels hjemlet i bvl. §§ 51, 52 og 53, og dels i IK § 13. De samme rapporteringskrav settes som vilkår i konsesjoner som blir gitt i medhold av kalk- og kvartslovene og etter K. For innmåling av gruver og krav til kartverket, gjelder forskrift 18. august 1987 nr. 698 om gruvekart.

Som eksempel på vilkår vises til bergverkskonsesjonene der det i dag er vanlig med følgende utforming:

1. Gruvedriften skal være bergmessig og overensstemmende med den til enhver tid gjeldende lovgivning.

   Finner departementet at gruvedriften i vesentlig grad avviker fra det bergmessige og henvendelse til selskapet om å rette på dette ikke blir etterkommet, kan departementet forlange at selskapet fremlegger en plan for et bestemt tidsrom til fremtidig bergmessig drift av gruven. Planen skal innleveres til departementets godkjennelse senest fire måneder etter at begjæring er fremsatt. Drift kan bare foregå i overensstemmelse med den plan som er godkjent av departementet, dog kan avvikelser skje med departementets samtykke. Selskapet plikter å meddele de opplysninger som departementet måtte forlange i anledning av planens godkjennelse. I tilfelle av tvist, avgjøres ­spørsmålet om driften er bergmessig ved skjønn. På samme måte avgjøres om driften er i overensstemmelse med godkjent driftsplan.

2. Oppfaring av malmbeholdninger til fremtidig drift må til enhver tid foregå slik og i den utstrekning som sunn bergmessig drift tilsier. Bestemmelsene under punkt 1 andre ledd, gjelder tilsvarende.

3. Over enhver gruve skal det opptas kart i måle­stokk som fastsettes av departementet. Kartene kompletteres minst en gang årlig. Kartene utføres i overensstemmelse med forskrift gitt i medhold av § 53 i lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk. Kopi eller film av det ajourførte gruvekart sendes i to eksemplarer til bergmesteren innen mai måneds utgang i de år hvis tall ender på 5 eller 0. Hvis bergmesteren finner det påkrevd, kan han pålegge selskapet å sende kartkopier med kortere mellomrom.

   Innen tre år fra konsesjonsmeddelelsen skal det for departementet fremlegges ferdige planer for full malmdrift innen utløpet av fristen nevnt i punkt 4 og innen samme frist på tre år skal nødvendige anleggsarbeider for oppredningsverk til malmbehandlingen være igangsatt.

Utvalget foreslår at plikten til å innlevere driftsplaner, rapporter og kartverk framgår av loven og at Bergvesenet får godkjennings- og tilsynsmyndigheten, jf. utkastet § 10-3. Plikten gjelder drift på alle mineralkategorier, og uavhengig av om grunnlaget for drift eller konsesjoner etter § 6-2 eller attest etter § 6-3.

For oppfølging av ressurspåvisning, uttatt mengde ved produksjonen, produksjonsverdier og sysselsetting, er det nødvendig at bedriftene blir pålagt rapporteringsplikt om dette. Dette er en forutsetning for å få en samlet oversikt over bergindustrien som består av en rekke bedrifter fordelt på de enkelte bransjer. Slike rapporter er helt nødvendige bl.a. for å få etablert et ressursregnskap for mineralsektoren, noe som er en forutsetning for en målformulert og bærekraftig forvaltning. Hjemmel for å pålegge slik rapporteringsplikt er nedfelt i en forskriftshjemmel i utkastet § 10-3 andre ledd. Bergvesenet vil få ansvaret for oppfølging og rapportering om resultatene for de enkelte bransjer og for bergindustrien samlet.

Utvalget foreslår at unnlatelse av å sende inn pliktige rapporter blir straffesanksjonert som etter dagens lovgivning, jf. utkastet § 12-2.

Mineralske byggeråstoffer

Etter utvalget oppfatning er det ønskelig at også rapporter og undersøkelsesmateriale fra undersøkelser etter mineralske byggeråstoffer blir sendt Bergvesenet, men utvalget finner det vanskelig å følge opp dette under minerallovens system. Det vises til at ervervssystemet ikke gjelder for mineralske byggeråstoffer. Mineralloven får først anvendelse for denne mineralkategori når man kommer til driftsstadiet, og da vil plikten til å rapportere om driftsmessige forhold følge av utkastet § 10-3. Innlevering av rapporter og undersøkelsesmateriale fra undersøkelser etter mineralske byggeråstoffer kan eventuelt følges opp i forbindelse med planarbeidet etter pbl.

Undersøkelser uten bergverksdrift som formål

I forbindelse med byggearbeider der det er nødvendig med kjennskap til grunnforholdene, blir det som regel foretatt spesiell kartlegging og ofte prøveboringer for å undersøke løsmassene og/eller fjellgrunnen. Det samme er tilfellet med grunnvannsboringer. Dokumentasjonen fra slike undersøkelser har stor faglig interesse og verdi, også utover de aktuelle prosjektene.

I noen land er det innført rapporteringsplikt også for slike undersøkelser. Disse kan omfatte bl.a. grunnboringer, geofysiske målinger samt målinger av fysikalske data av løsmasser og fast fjell mm. Dette er kartleggingsmateriale som ofte representerer betydelig ressursbruk og bør derfor sikres for mulig etterbruk og til annet bruk enn det opprinnelige.

En rapporteringsplikt for dette materialet vil naturlig måtte knyttes til pbl., og utvalget tilrår derfor at Nærings- og energidepartementet tar initiativ til at dette blir ivaretatt av de rette myndigheter. Utvalget foreslår videre at NGU, som faginstans med forvaltningsansvar for den generelle kartleggingen både for fast fjell og løsmasser og som har hånd om de offentlige fagdatabaser, blir tillagt ansvaret for forvaltningen av dette materialet.

Konsesjonsloven

Erverv av eiendomsrett eller bruksrett til grunn kan være aktuelt både i lete-, undersøkelses-, drifts- og avslutningsfasen.

Grunn og rettigheter som undersøker eller utmålshaver trenger til bergverksvirksomhet, kan erverves ved frivillig avtale eller ved ekspropriasjon. Det samme gjelder grunn og rettigheter som er nødvendige for undersøkelse og utnyttelse av registrerbare mineraler.

Når det gjelder de registrerbare mineralene, vil en undersøkelsestillatelse med best prioritet gi undersøkeren en rett framfor andre til å få registrert en avtale med grunneieren hos Bergvesenet om utnyttelse av mineralet. En slik avtale vil normalt også ha bestemmelser om avståing eller bruk av nødvendige arealer til denne virksomheten. Denne avtalen vil ha paralleller til de opsjonsavtaler som det i dag er vanlig å inngå med grunneieren i forbindelse med leting etter ikke-mutbare mineraler. Det er lite praktisk å inngå avtaler som ikke gir prospektøren en mulighet til å utvinne mineralet. Avtalene vil derfor normalt inneholde rettigheter både til mineralet og til nødvendig grunn.

Uansett ervervsform vil det etter dagens regler kreves konsesjon etter K, kalkloven eller kvartsloven. Dersom erververen søker om driftskonsesjon etter IK kapittel II eller ervervskonsesjon etter kalk- og kvartslovene, er lovene imidlertid blitt anvendt slik at det ikke er nødvendig med konsesjon etter K, jf. K § 2 fjerde ledd. Utvalget mener dette er en hensiktsmessig regel som bør videreføres i den nye mineralloven. Areal utover hva som er nødvendige for drift, er likevel som tidligere, konsesjonspliktig etter K. Utvalget foreslår derfor at K § 2 fjerde ledd får ett nytt nr. 3 som gjør det klart at K ikke omfatter erverv som er konsesjonspliktige etter mineralloven § 6-4. Videre foreslås et nytt unntak i nr. 4 for erverv som er nødvendig for drift på mineralsk forekomst når erververen innenfor fristen i K § 20 sender søknad om driftskonsesjon etter mineralloven § 6-2, jf. utkastet § 13-2.

Spørsmålet blir så om man også vil opprettholde dagens regler om at en prospektør må søke konsesjon etter K i de tilfelle hvor det i første omgang ikke søkes om driftskonsesjon. Alternativt kan man innføre et system hvor det ikke er nødvendig med konsesjon for erverv av grunn før det søkes om driftskonsesjon. K må da unntas for slike erverv.

Dagens ordning med konsesjonsplikt synes ikke å være et problem for næringen. Leter og muter har i dag sjelden behov for å erverve grunn og rettigheter på lete- og undersøkelsesstadiet slik at det vil utløse konsesjonsplikt. I de fleste tilfelle er det snakk om bruksrettigheter på under 10 år. Utvalget ser ingen grunn til at dette skulle være annerledes for de registrerbare mineralene. Fra samfunnets side er det videre mest hensiktsmessig at Ks regler gjelder fullt ut når ervervet først faller inn under de alminnelige vilkårene. På lete- og undersøkelsesstadiet er det normalt såvidt usikkert om eventuell drift kan ta til, og således om man vil få anledning til å vurdere ervervet og sette vilkår i en senere omgang. Det forhold at konsesjonssøknadene avgjøres av fylkeslandbruksstyret etter innstilling fra kommunen, slik at et eventuelt nei til konsesjon også vil være en klar indikasjon på at de aktuelle områder heller ikke vil bli omregulert dersom dette er nødvendig, er også et moment som taler for at konsesjonsplikten etter K bør opprettholdes for så vidt gjelder erverv på undersøkelsesstadiet.

Alt i alt virker det som om det ikke er noe praktisk problem at en prospektør må søke konsesjon etter K i de tilfelle hvor det i første omgang ikke søkes om driftskonsesjon. Det bør derfor for dette tilfellet ikke gjøres endringer i K eller innføres nye ervervsregler i mineralloven.

Praksis med hensyn til vilkårssetting bør imidlertid endres. I dag gis vilkår som regulerer driften allerede ved meddelelse av ervervskonsesjon etter K og kalk- og kvartslovene. Dette bør unngås da det kan forlede tiltakshaver til å tro at ervervskonsesjonen også innebærer tillatelse til drift. I ervervskonsesjoner etter K bør det i framtiden kun gis en henvisning til mineralloven, og minne om at man må ha driftskonsesjon før drift igangsettes.

Mutbare mineraler

Drift på de mutbare mineraler er regulert både i bvl., IK og pbl. I bvl.s kapitler om skjerping, muting og utmål. Her det bestemmelser om at rettighetshaveren skal holde skjerpet, undersøkelsesområdet eller drifts­området forsvarlig inngjerdet, hvis det kan medføre fare for mennesker eller husdyr. Ved innstilling av arbeidet, skal området sikres varig. I praksis vil et letearbeide i dag ikke medføre slike inngrep at sikringstiltak er nødvendige. Det kan derimot være aktuelt innenfor et mutingsområde og da spesielt dersom prøvedrift blir gjennomført.

Muterens sikringsplikt framgår av bvl. § 19a og pålegger muter å sikre åpninger eller masser han har laget eller benyttet seg av. Utmålshavers sikringsplikt følger av bvl. § 39a. I tillegg til de plikter muteren har etter § 19a, har utmålshaver også sikringsansvar for alle gruveåpninger og andre åpninger i grunnen innenfor utmålet og for åpninger utenfor utmålet når de virker som adkomst til malmen i utmålet eller har annen tilknytning til dette. Sikringsplikten gjelder uten hensyn til om åpningene er laget av utmålshaveren eller ei.

Ved forskrift 18. august 1987 nr. 687 og 689, er det gitt nærmere bestemmelser om sikring av skjerp, gruveåpninger mv. og om tilsyn med slike.

Lovens bestemmelser om sikring har overfor mutere vært praktisert slik at når gruveåpning fra tidligere drift som vedkommende har benyttet seg av, forlates i godkjent sikret stand og ingen rettigheter er opprettholdt videre, har muteren så langt det gjelder kravene etter bergverksloven, vært fritatt for senere vedlikehold av sikringene.

Kravet til sikring er imidlertid strengere ved nedlegging etter drift. Da kreves at sikringstiltakene blir mest mulig permanente, ved f.eks. gjenstøping eller gjensprengning. Dersom forholdene er slik at det er nødvendig med inngjerdinger, kreves at tiltakshaveren avsetter midler i et vedlikeholdsfond og at det er opprettet avtale om et fremtidig tilsyn og vedlikehold. Som regel inngås slike avtaler mellom driftsselskapet og kommunen. Kravet om et stedsevarig vedlikeholds­ansvar av sikringstiltak er i de senere år vanligvis blitt satt som vilkår i driftskonsesjonene.

Ikke-mutbare mineraler

Kalkstein og kvarts er underlagt konsesjonsplikt etter hhv. kalkloven og kvartsloven. I hht. disse lovene kan det settes vilkår for drift av forekomsten og vilkår som måtte finnes påkrevet av allmenne hensyn. I praksis innebærer dette at det bl.a. pålegges konsesjonæren å holde bruddsteder og gruveåpninger som kan medføre fare for mennesker og husdyr, forsvarlig sikret. Videre blir det ved nedleggelse av brudd eller gruve, stilt vilkår om at disse blir sikret på en forsvarlig og varig måte innen en frist som vanligvis ikke skal strekke seg ut over to år. Ved dagbrudd er det i de seneste konsesjoner stilt vilkår om terrassering av bruddkantene for å avverge fare eller skade på omgivelsene. Videre blir det stilt vilkår om ryddiggjøring og istandsetting av området på en slik måte at det blir minst mulig skjemmet av den tidligere driften. Også dette er et vilkår som betraktes som en sikringsbestemmelse i videre forstand.

Lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn mv. til drift av ikke-mutbare mineralske forekomster (IM), gir anledning til å stille vilkår til sikring av eierens, naboens og allmennhetens interesse under driften. Det kan stilles vilkår om at det ved nedleggelse av driften treffes forføyninger for å avverge fare eller skade for omgivelsene. Eksproprianten kan pålegges å stille sikkerhet for oppfyllelse av de pålegg som blir gitt.

Når det gjelder konsesjoner for rettighetserverv av massetak og steinbrudd som blir gitt etter K, kan det til slik konsesjon også knyttes vilkår som i hvert enkelt tilfelle finnes påkrevd av allmenne hensyn. Etter at det i 1989 ble instituert at Bergvesenet er høringsinstans for konsesjonsmyndigheten, er det som konsesjonsvilkår inntatt et sett standardvilkår for drift av massetak der krav om sikring under drift og varig sikring ved nedleggelse inngår.

Ved rundskriv M-69/95 utsendt i november 1995 til fylkesmennene, fylkeslandbruksstyrene og kommunene, har Landbruksdepartementet delegert kontrollen med vilkår vedrørende massetak til Bergvesenet. Vilkårene er standardvilkår utarbeidet av Bergvesenet og godkjent av Landbruksdepartementet.

Iom. at Bergvesenet, som sentralt statlig fagorgan, har fått innsigelsesrett i plansaker som berører masseuttak og bergverksdrift, jf. pbl. §§ 20, 27 og 28, er Bergvesenet høringsinstans for kommunene i reguleringssaker som omfatter massetak. Som fast regel foreslår Bergvesenet at standardkrav til drift av massetak blir tatt inn i reguleringsvilkårene. Standardkravene tilsvarer standardvilkårene utarbeidet av Bergvesenet, jf. ovenfor. Dermed er sikringskravene også innført for disse virksomhetene.

Etter gjeldende regelverk er derfor de aller fleste nye uttak underlagt de samme vilkår om drift, sikring og avslutning. De som faller utenfor er etter hvert kun de som ikke behøver konsesjon og der kommunene ikke forlanger godkjente reguleringsplaner før drift igangsettes. Dette gjelder bl.a. kommunens egen drift og drift igangsatt av Statens Vegvesen og Vassdragsvesenet.

Statens innsats i sikring av gamle gruveområder

Det offentlige har påtatt seg en betydelig del av kostnadene ved å rydde og sikre gamle gruver på mutbare mineraler. Staten har imidlertid bare dekket kostnader der det har vært åpenbart at bedriften selv ikke har hatt kapasitet til å kunne klare dette, samt der bedriften som har forårsaket problemene, ikke lenger eksisterer. Dekningen av utgiftene har bygget på at staten har hatt et ansvar som eier pga. hjemfall, eller som driver gjennom statsselskap. Staten har imidlertid også i noen tilfeller dekket kostnader til rydding og sikringstiltak der et slikt tilknytningsforhold ikke kan påvises, noe som har sin bakgrunn i at staten i medhold av bvl. og ervervssystemet har åpnet for at gruveeiere og undersøkere har adgang til å benytte andres grunn i sin virksomhet. På denne bakgrunn er det ikke rimelig at en grunneier som kan ha blitt påtvunget gruvevirksomhet, skal betale for rydding og sikring.

Midler over statsbudsjettet til sikring av farlige gruveåpninger ble økt betraktelig etter Kongsberg­ulykken i 1978 der en skiløper falt ned i en gruvesjakt og døde. Etter denne ulykken har det i gjennomsnitt blitt bevilget 1 mill. kr pr. år til sikring av farlige gruveåpninger. Bergvesenet har pr. i dag satt opp ca. 60.000 meter med gjerde. I tillegg til dette er gruveinnganger stengt og flere farlige åpning­er i grunnen stengt eller sikret på annen måte.

Det er foretatt sikringer i 318 gamle gruveområder der 104 sjakter/åpninger er gjenstøpt, 214 er gjenfylt, 31 er sikret på annen måte. Fra 1950 til 1995 er det bevilget og brukt i alt 24,3 mill. kr.

Når det gjelder de midler staten har brukt til forurensningstiltak, knytter dette seg utelukkende til pålegg gitt av SFT. Påleggene er gitt staten ^v /Bergvesenet som eier av gruven. Eiendomsretten til gruven har enten sin bakgrunn i at det er et statlig foretak som har drevet gruven, eller at gruven har hjemfalt til staten etter avsluttet drift. Fra 1986 til 1995 har Bergvesenet brukt snaut kr 43 mill. på slike forurensningstiltak. Statens plikt til å iverksette pålegg gitt av SFT adskiller seg ikke fra tilsvarende plikt for private eiere av gruver.

Sikring av åpninger etter massetak

Rundt om i landet ligger det et stort antall usikrede åpninger etter drift på ikke-mutbare mineraler som innebærer en fare for omgivelsene. Manglende sikring kan skyldes at det er vanskelig å finne den som har ansvar for å sikre åpningen, at det er tvil om hvem som er ansvarlig eller den ansvarlige mangler midler til å foreta sikringen. I erkjennelse av at manglende sikring av massetak er et stort problem, ble det ved kgl.res. 16. juni 1978, nedsatt et utvalg for å se på dette sikkerhetsspørsmålet.

Utvalget avga en utredning til Industridepartementet 2. oktober 1980, NOU 1980: 56 Åpninger mv. etter masseuttak. Utredning inneholdt et utkast til lov om sikring etter uttak av ikke-mutbare mineralske forekomster mv. og tilhørende forskrifter. Utredningen er ikke fulgt opp med lovendringer.

Rydding og sikring

Utvalget foreslår å opprettholde krav om sikringstiltak på alle stadier i ervervssystemet. Sikringsplikten er utvidet til å omfatte fare som kan true dyr, ikke bare husdyr. Utvalget mener at endringen er i tråd med utviklingen i samfunnet når det gjelder synet på menneskers inngrep i naturen og begrensning av den skade slike inngrep medfører. Når det gjelder anvendelsen av sikringsbestemmelsene, vises til særskilte merknader.

På letestadiet følger plikten til å iverksette sikringstiltak av § 2-5. Leteren plikter å iverksette tiltak slik at letingen ikke innebærer fare for mennesker eller dyr. Sikringstiltakene skal være varige når området forlates. Tilsvarende bestemmelse finnes i § 3-10 for undersøkelsesstadiet. På utmålsstadiet og stadiet for registrert erverv av forekomst, er sikringsplikten noe videre, jf. § 4-8. Her er det intet krav om at tiltakshaver må ha forårsaket faremomentene. Vedkommende rettighetshaver har et generelt ansvar for å sikre hele utmålet eller registreringsområdet. På driftsstadiet vil § 4-8 fortsatt gjelde.

Etter at undersøkelsarbeidene og eventuell drift er avsluttet, vil bestemmelsen i § 9-2 andre ledd if. få betydning. Det foreslås her en regel om at Bergvesenet kan gi de nødvendige pålegg om framtidig vedlikehold av sikringstiltakene. For øvrig vil plikten til å gjennomføre sikringstiltak bestå også etter at man har mistet rettigheten i ervervssystemet.

Leting etter og undersøkelse av mineralske byggeråstoffer er ikke regulert i mineralloven. Plikten til å utføre sikringstiltak må grunneier således sørge for å innta i avtalen med leteren eller undersøkeren. Når man kommer til driftsstadiet, vil imidlertid § 6-1 om pålegg for å sikre bergmessig drift kunne benyttes som hjemmel til å kreve at tiltakshaver utfører sikringstiltak. § 9-2 andre ledd if. vil også få anvendelse når drift på mineralske byggeråstoffer skal avsluttes.

Krav om sikkerhet

Grunneier: Kostnader til sikringstiltak kan komme opp i betydelige beløp. For å sikre at det finnes midler til gjennomføring av sikringstiltak, er tiltakshaver derfor på undersøkelsesstadiet pålagt å stille sikkerhet for disse kostnadene dersom grunneier krever det, jf. utkastet § 3-9 første ledd. På letestadiet mener utvalget at det ikke er behov for en tilsvarende hjemmel da tiltakshaver ikke kan påføre eiendommen skade uten grunn­eiers samtykke. Gir grunneier sitt samtykke til at eiendommen kan påføres skade, må grunneier selv passe på at et eventuelt krav til sikkerhetsstillelse stilles som vilkår for slikt samtykke.

Staten: I mange tilfeller vil åpningene i dagen være for store til at de kan mures eller fylles igjen, eller på annen måte sikres varig. I slike tilfeller er det ofte nødvendig å gjerde inn de farlige områdene. I andre tilfeller kan det knytte seg usikkerhet til om det må gjennomføres ytterligere tiltak for å hindre forurensning. En del av forurensningstiltakene er heller ikke varige. Dammer som legger avgangsmasser under vann må vedlikeholdes, kalkingstiltak iverksettes osv.

Vedlikehold av sikringstiltak og innretninger for å hindre forurensning innebærer oppfølging langt inn i framtiden. Det er likevel et prinsipp at utgifter forbundet med dette vedlikeholdet skal betales av tiltakshaver. For å sikre at det finnes fremtidige midler til sikring og vedlikehold foreslår utvalget en hjemmel slik at Bergvesenet kan kreve midler avsatt til sikring til framtidige utgifter, jf. utkastet § 9-3. Dette er en videreføring av regler i bvl. §§ 39a tredje ledd og 51 tredje ledd. Det nye er at retten til å kreve midler avsatt til sikring også vil gjelde for de registrerbare mineralene og en viss grad de mineralske byggeråstoffene.

Regelen gir Bergvesenet rett til å kreve sikkerhet i forkant av nedleggelsen, dvs. mens undersøkelser og drift ennå pågår. Sikkerhetsstillelse på undersøkelsesstadiet kan imidlertid bare kreves for mutbare og registrerbare mineraler som er regulert av mineralloven. På driftsstadiet vil derimot alle mineralkategorier være omfattet av bestemmelsen, også mineralske byggeråstoffer. Regelen gir ikke anledning til å kreve forhåndssikkerhet for miljøtiltak. Dette må eventuelt kreves med hjemmel i forurensningsloven.

Regelen er ment brukt både for å ivareta samfunnets og grunneiers interesser. Når det gjelder grunneiers interesser på undersøkelsesstadiet, er hjemmelen imidlertid forbeholdt spesielle tilfeller, da grunneier i utgangspunktet bør ivareta sine interesser selv ved bruk av bestemmelsen i § 3-9.

Hvem bør Bergvesenet kunne gi pålegg om rydding og sikring?

Bergvesenet må for det første kunne rette pålegg til tiltakshaver. Det som kan skape tvil er imidlertid om Bergvesenet bør kunne gi grunneier pålegg om sikring og arrondering av nedlagte brudd dersom tiltakshaver ikke har midler.

Utvalget mener at reelle hensyn i noen grad taler for at dette bør kunne gjøres. Grunneier kan i mange tilfeller ha valgt å åpne for bergverksvirksomhet på sin eiendom og ha tjent penger på dette. I en viss grad bør grunneier derfor også kunne belastes med kostnadene til sikring og arrondering. På den annen side vil grunneier etter de nye reglene i mineralloven ofte i mindre grad enn før kunne bestemme hvorvidt det skal drives uttaksvirksomhet, og i liten grad kunne avgjøre hvem som skal få lov til å ta ut forekomsten. Dersom uttak skjer på grunnlag av et ekspropriasjonsvedtak, vil grunneier ikke ha noen innflytelse på hvordan tiltakene skal utføres. Om pålegg kan rettes til grunn­eier bør således variere etter hvilken innvirkning grunneier har hatt eller kunne hatt på virksomheten.

Utvalget har imidlertid ikke funnet å foreslå en bestemmelse i mineralloven som gir Bergvesenet en eksplisitt hjemmel til å kunne rette pålegg til grunneier. Skal grunneier kunne pålegges å iverksette sikringstiltak, må hjemmelen finnes i annet regelverk, alternativt bero på en tolkning av avtalen mellom grunneier og tiltakshaver om leting, undersøkelser eller drift eller eventuelt et samtykke fra grunneier om det samme.

Tilsyn med undersøkelsesarbeider

Utvalget foreslår regler om at Bergvesenet skal ha tilsyn med aktiviteter knyttet til uttak av mineralske ressurser i alle faser av prosjektene fra undersøkelsesarbeider til nedleggelse, jf. utkastet § 9-2. Tilsynet med undersøkelsesarbeider og de kostnader dette vil medføre må imidlertid stå i samsvar med hva man kan oppnå med tilsynet og den kapasitet man har. Utvalget mener at tilsynsarbeidet knyttet til undersøkelser av mineralske ressurser i stor grad bør basere seg på tilsyn som følge av henvendelser om forhold som bør undersøkes, fra private eller annen offentlig myndighet, f.eks. kommunen eller miljøvernavdelingen hos fylkesmannen. For øvrig bør Bergvesenet benytte seg av tiltakshavers varslingsplikt i utkastet § 3-8, og i denne forbindelse gi pålegg for å hindre et utstrakt tilsyn. Varslingsbestemmelsen bør også brukes av Bergvesenet til plukke ut de undersøkelsesarbeider der tilsyn synes nødvendig f.eks. pga. særlig sårbarhet eller motstridende interesser.

Tilsyn med drift

Det er viktig at uttak av mineralske ressurser skjer på en måte som skaper minst mulig konflikt til grunneiere, rettighetshavere og samfunnet for øvrig. For at dette målet skal kunne nås, mener utvalget det er nødvendig å føre tilsyn med driften, jf. utkastet § 9-2.

Tilsyn for å sikre bergmessig drift

Begrepet bergmessig drift inneholder flere aspekter. For det første innebærer begrepet at forekomsten må drives ut med kyndighet slik at den ikke ødelegges. Videre må det ikke drives rovdrift på forekomsten. For det tredje må hensynet til omgivelsene og miljøet bli best mulig ivaretatt.

Utvalget mener at Bergvesenets tilsyn skal ha som formål å sikre at virksomheten legges opp og drives på en slik måte at uttaket sikres mot ødeleggelse og skade ved sammenstyrtning og ras, ved tilsig av vann eller på annen måte. Tilsynet skal videre ha som formål å sikre at tilgangen til ubrutt malm eller framtidig drift ikke blir hindret, at de mineraler som blir brutt ut blir behandlet på en rasjonell måte og at det ikke drives rovdrift på forekomsten med den følge at verdier som ligger i forekomsten går til spille eller ikke blir fullt utnyttet.

Ulike driftsalternativer på mineralske ressurser kan gi ulike virkninger. Ofte kan enkle tiltak som f.eks. å sette igjen litt av forekomsten som en skjerm, hindre innsyn i uttaket og således bidra til at de landskapsmessige virkningen av uttaket reduseres. Utvalget ser det som ønskelig av hensyn til uttakets naboer og omgivelser ellers, at det føres tilsyn med at driften ikke blir til skade for omgivelsene.

Utvalget forutsetter at tilsynet med drift slik det foregår i dag, som et planmessig tilsyn med bedriftsbesøk til hver enkelt bedrift som er underlagt tilsyn enten gjennom bvl. eller gjennom konsesjonsvilkår, fortsetter. Iom. at mineralloven foreslås å få et større anvendelsesområde enn bvl., vil imidlertid tilsynet nå måtte omfatte alle bedrifter som har igangværende drift med hjemmel i mineralloven, jf. utkastet §§ 6-2 og 6-3, på mutbare eller registrerbare mineraler eller mineralske byggeråstoffer. Bergvesenet driver i stor grad med praktisk veiledning i tillegg til alminnelig tilsyn ved sine bedriftsbesøk. Utvalget legger til grunn for sitt forslag at denne praksis fortsetter etter de nye reglene.

Rekkevidden av tilsynet i produksjonsprosessen

Utvalget foreslår en videreføring av dagens regler om at tilsynsplikten og retten også knytter seg til oppredningen av mineralene, dog ikke den metallurgiske bearbeidingen. Oppredningen av mineraler skaper hoveddelen av et uttaks avgang. Det er av stor betydning for uttakets miljøprofil at slik avgang håndteres på en miljømessig forsvarlig måte. Her er også SFT inne i bildet, men utvalget ser ingen problemer med å knytte slikt tilsyn også til Bergvesenets virksomhet. Utvalget ser det som svært viktig at mineraler ikke går unødig til spille på grunn av en mindre god oppredningsprosess. Tilsynet bør dog ikke omfatte foredlings-, smeltings- og raffineringsprosessen. De foreslåtte regler er på dette punkt i tråd med gjeldende regler.

Tilsyn med nedleggelse

Uttak av mineralske ressurser etterlater seg sår i landskapet. Både dagbrudd og underjordsdrift kan føre til at det ligger igjen masser som kan føre til alvorlig forurensning dersom de forblir ubehandlet. Dersom et brudd eller massetak ikke sikres på en forsvarlig måte, kan uttaksområdet innebære et faremoment for mennesker og dyr i framtiden.

Gjennom sikring og arrondering av et nedlagt brudd og massetak kan den varige effekten av mineraluttak minimaliseres. Dersom avbygningen av dagbruddet gjøres riktig, og dersom området blir beplantet, kan tapet av landskapsmessig skjønnhet reduseres betydelig. En riktig sikring av et uttaksområde vil dessuten redusere risikoen for alvorlige ulykker som følge av fall ol. For å sikre at disse tiltakene virkelig utføres og utføres på en riktig måte, er det viktig at avslutningen foregår under oppsyn og veiledning av et kyndig organ. Utvalget antar at det eneste organ som har den nødvendige kompetanse er Bergvesenet. Det er også ønskelig for å få et samlet fagmiljø, at det for framtiden er et sentralt organ som styrer avslutningen av mineraluttak. Utvalget foreslår derfor at Bergvesenet skal forestå tilsynet og rettledningen forbundet med nedleggelse av uttak på mineralske ressurser.

For at Bergvesenet skal kunne føre tilsyn med nedleggelse av drift, foreslås en regel om at stans og eventuell nedleggelse av mineralske uttak må meldes til Bergvesenet før stans eller nedleggelse skjer. Dersom driften midlertidig nedlegges for mer enn 1 år, må tiltakshaver søke Bergvesenet om tillatelse, jf. utkastet § 6-6.

Mutbare mineraler

Staten eier de mutbare mineralene, og kan ved sitt eierskap til mineralene og gjennom bvl. og IK føre kontroll med hvem som får sette igang drift, og om det i det hele tatt skal igangsettes drift i det aktuelle området. Det kan også settes vilkår for drift og nedleggelse. For regelverket på dette området vises til kapittel 5.16.1.

Staten har påtatt seg en betydelig del av kostnadene forbundet med rydding og sikring av gamle gruver på mutbare mineraler, se framstillingen i kapittel 5.16.2. Dette skyldes i hovedsak at staten var eier eller driver av gruven. Staten har imidlertid også i noen tilfeller dekket kostnader til rydding og sikringstiltak der et slikt tilknytningsforhold ikke kan påvises.

Ikke-mutbare mineraler

For de ikke-mutbare mineralene finnes ingen lov tilsvarende bvl. Adgang til å føre kontroll med driften og gi pålegg kan imidlertid følge av vilkår satt med hjemmel i K eller kalk- og kvartslovene, se framstillingen i kapittel 5.16.1.

Pbl.

I tilknytning til reguleringsplaner hvor det avsettes områder til steinbrudd og massetak, jf. pbl. § 25, kan det gis reguleringsbestemmelser som knytter seg til utforming og bruk av arealer. Det kan også settes vilkår for bruk eller forbud mot former for bruk.

Grunneier kan gjennom kommunalt vedtak også pålegges å arrondere og sikre egen eiendom, jf. pbl. § 89.

Forurensningsloven

Etter forurensningsloven kan både den som har forurenset og grunneier holdes ansvarlig for forurensningsskade. Forurensningsloven § 7 setter et forbud mot å forurense: Ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensing uten at det er lovlig etter §§ 8 eller 9 eller tillatt etter vedtak i medhold av § 11.

I Brattås Holding-dommen (ankesak nr. 91-00276) uttalte Eidsivating Lagmannsrett at Lagmannsretten antar etter dette at plikter og ansvar etter forurensningsloven vil kunne inntre selv om tilknytningsforholdet til forurensningsfaren er av indirekte karakter. I utgangspunktet vil det således være tilstrekkelig påvise at den som holdes ansvarlig er eier av den eiendom hvor det befinner seg gjenstander og annet som representerer en forurensningsfare. Dette vil likevel kunne stille seg annerledes om det klart lar seg utpeke en annen som eier eller rettighetshaver til selve kilden for forurensing eller forurensningsfaren, jf. NOU 1977: 11 s. 22. Det kan imidlertid ikke forlanges at forurensningsmyndigheten plikter å ta standpunkt til kompliserte underliggende rettsforhold.

I denne saken ble en grunneier som hadde kjøpt eiendommen etter at den tidligere eier hadde gått konkurs, dømt til å betale utgiftene ved fjerning av tønner med giftholdig avfall, som skrev seg fra tidligere eiers virksomhet.

Straffeloven

Straffeloven § 351 fjerde ledd må antas å kunne få anvendelse på et usikret massetak. Det heter her at Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som ved Forsømmelse af paa betryggende Maade at indgjærde eller tildække Brønd, Udgravning eller Udsprængning..... Det kan imidlertid stilles spørsmål ved hvem som skal kunne anses som overtreder; driver eller grunneier.

Mutbare mineraler

Når det gjelder forurensning, må det antas at dagens kunnskap om moderne gruvedrift vil føre til at framtidige gruver blir drevet på en slik måte at kostnadene ved å legge ned blir langt mindre enn de er i dag. Gråbergstipper og andre veltemasser kan plasseres på en slik måte at de kan sikres mot avrenning av bl.a. tungmetaller, og gruven kan anlegges og drives slik at det kan stenges for avrenning uten at kostnadene blir for store.

Det offentlige har til nå tatt ansvar for både miljø- og sikkerhetsproblemer som knytter seg til eldre gruver og skjerp på mutbare mineraler, jf. ovenfor. Prinsippet er imidlertid, og må være, at tiltakshaver selv skal bære disse kostnadene.

Dersom tiltakshaver blir tatt under konkursbehandling, oppstår spesielle problemer. Hvis nedlegging av gruven har skjedd før konkursåpning, vil krav som det offentlige eller en grunneier måtte ha om sikring mv. måtte meldes i boet som vanlig uprioritert fordring. Er det derimot konkursboet som tar beslutningen om nedlegging, vil utgiftene i den forbindelse måtte dekkes av boet som massekrav før dekning av prioriterte og uprioriterte krav. Det er ikke uvanlig at bobehandlingen avsluttes etter konkursloven § 135 fordi boets midler er utilstrekkelige til å dekke omkostningene ved fortsatt bobehandling. Selv om det kan være noe midler i boet, er utvalgets inntrykk at midlene sjelden eller aldri vil rekke til å dekke kostnader forbundet med sikring eller opprydning.

Et annet problem er at behovet for sikring eller tiltak mot forurensning først melder seg på et tidspunkt da selskapet som er ansvarlig for opprydding og sikring er avviklet, uten at det er foretatt noen avsetning for dekning av framtidige tiltak.

Som tidligere nevnt kan grunneier gjennom kommunalt vedtak pålegges å arrondere og sikre egen eiendom, jf. pbl. § 89. Grunneiers ansvar etter pbl. § 89 er subsidiært i forhold til tiltakshaver, men vil ha betydning i de tilfeller der tiltakshaver f.eks. går konkurs. Det regnes som uklart hvor langt pbl. § 89 rekker, og utvalget kjenner ikke til at bestemmelsen har vært brukt for å pålegge grunneiere sikringstiltak hvor andre enn grunneier har stått for selve driften.

Ikke-mutbare mineraler

Grunneiere kan igangsette drift på ikke-mutbare mineraler uten konsesjon. Det samme gjelder andre som erverver en bruks- eller eiendomsrett som ikke er underlagt konsesjonsplikt. Dette innebærer at det finnes et stort antall brudd der Bergvesenet ikke har kontroll med driften eller hjemmel for å føre tilsyn.

Dersom et område blir regulert til gruvedrift eller masseuttak kan det fastsettes driftsvilkår som en del av planvedtaket. Pbl. gir imidlertid ikke hjemmel til å sette vilkår om finansiering av ryddings- og sikringstiltak. Det vises dog til den generelle hjemmel i pbl. § 89 som er omtalt ovenfor og til pbl. §§ 100 og 101 om iverksetting av sikringstiltak ved byggearbeider, graving og sprenging mm.

Også for de ikke-mutbare mineralene oppstår det spesielle problemer dersom tiltakshaver blir tatt under konkursbehandling eller behovet for sikring eller tiltak mot forurensning først melder seg på et tidspunkt da selskapet som er ansvarlig for opprydding og sikring, er avviklet. Ordninger som grunneier har sørget for å ta inn i avtalen hvor han samtykket til drift, vil da ha liten betydning.

Problemene er ekstra presserende for de ikke-mutbare mineralene da staten ikke har bidratt til å dekke kostnader til opprydding og sikring på dette området. Årsaken til forskjellsbehandlingen mellom de mutbare og ikke-mutbare mineralene er som sagt at det for de ikke-mutbare ikke finnes noe ervervssystem, slik at staten ikke kan sies å ha initiert driften og på denne måten ha et ansvar for oppryddings- og sikringstiltakene. Dersom tiltakshaver svikter på oppryddings- og sikringssiden, kan kostnadene komme til å falle på grunneier. Det er imidlertid ikke gitt at grunneier har de midlene som trengs heller.

Fond

En mulig løsning på problemene er oppretting av fond, enten et sentralt fond, eller et individuelt fond for hver bedrift. Avsetninger til sentrale eller individuelle fond kan pålegges ved lov eller som vilkår i driftskonsesjoner.

Sentralt fond: Ordningen kan gjennomføres ved at tiltakshaver pålegges å betale et årlig beløp pr. tonn uttatt masse til et sentralt fond, dog slik at det kan fastsettes maksimums- eller miniumsbeløp. En forutsetning for denne ordningen må imidlertid være at det primære ansvaret for opprydding og sikring fremdeles hviler på tiltakshaver. Fondet vil kunne administreres av Bergvesenet, og vil stå seg i en konkurs.

Midler fra fondet kan tenkes benyttet når tiltakshaver eller andre som har et ansvar i denne sammenheng, ikke selv har midler til å betale, eller det vil være urimelig å pålegge tredjemann (f.eks. grunneieren) et ansvar. Det finnes imidlertid momenter som taler mot denne ordning. Det som veier tyngst er at de som lojalt følger mineralloven og vilkår fastsatt i konsesjon eller driftsplan, blir pålagt en form for solidaransvar ved å måtte medvirke til finansiering av tiltakene for dem som ikke like lojalt oppfyller sine plikter. Brudd og gruver med god økonomi som driver bergmessig og utfører opprydding og sikring etter hvert, vil ikke selv få glede av fondet. Andre som ikke har utført tilstrekkelige rydding- og sikringstiltak fortløpende, vil der­imot kunne nyte godt av det. Fondet vil på denne måten premiere den som ikke følger loven. Et tilleggs­moment er også at de som lojalt følger loven vil kalkulere inn kostnadene med opprydding og sikring i prisene på sine produkter, i motsetning til dem som skyver problemene foran seg. I markedet vil således de sistnevntes produkter kunne skille seg fordelaktiv ut prismessig.

Noen av motargumentene mot en sentral fonds­ordning faller imidlertid bort hvis man tenker seg fondet organsiert slik at tiltakshavere som har foretatt innbetalinger til fondet får utbetalt penger fra dette ettersom de iverksetter sikrings- eller oppryddingstiltak.

Etter utvalgets oppfatning må ordningen innrettes slik at den anses som en avgift og gir skattefradrag. Ordningen vil være forholdsvis enkel å kontrollere, da Bergvesenet vil kunne føre kontroll med hvilke tiltakshavere som er underlagt ordningen og er betalingspliktige til fondet.

Individuelt fond: Et slikt fond kan tenkes å få ulike utforminger. Tiltakshaveren kan f.eks. selv opprette et fond som det årlig avsettes penger til. Et slikt fond vil imidlertid ikke stå seg ved konkurs.

Det kan også avsettes midler på sperret konto til dekning av avsluttende utgifter mht. opprydding og sikring. For at midler på sperret konto skal stå seg ved konkurs, må det imidlertid ha vært en overgang av eiendomsrett til fordel for en utenforstående, f.eks. staten v/Bergvesenet. Dersom en slik løsning innføres for alle bergverk, vil dette imidlertid bli svært omfattende og vanskelig å kontrollere.

Som tidligere redegjort for, kan de endelige kostnader tilknyttet opprydding og sikring bli betydelige. Dersom hele beløpet skulle settes av før drift i det hele tatt kunne igangsettes, vil dette innebære en betydelig etableringshindring, noe som taler mot denne løsning. Ved årlige avsetninger har man imidlertid risikoen for at driften kan bli avsluttet før opprinnelig planlagt slik at fondet ikke har blitt stort nok.

Ordningen har også en skattemessig side, da bedriften vil ønske å få fradrag for de midler som avsettes. Utvalget antar at dette i alle fall vil kreve en lovendring.

Det kan også diskuteres om selskapet skal ha anledning til å bruke av fondet til opprydding og sikringstiltak mens drift pågår. Når det gjelder eventuelle overskytende midler etter at oppryddings- og sikringsarbeidet er avsluttet, bør disse tilfalle selskapet eller eierne.

Pant

En annen mulighet er at staten får sikkerhet for betaling av sikrings- og oppryddingskostnader i form av pant, f.eks. i fast eiendom og driftstilbehøret. Forutsatt at pantet er sikret rettsvern, vil det stå seg i konkurs, og vil som sådan kunne være en god ordning så sant det gir tilstrekkelig dekning for kostnadene. Dersom staten legger beslag på de mest attraktive panteobjekter, kan imidlertid selskapet få problemer med å skaffe seg nødvendige lån for igangsetting av drift.

En annen løsning vil kunne være at staten får pant i en fordring (bankinnskudd) tiltakshaver har på en bank. Fordringen vil være tiltakshavers avsetning til ryddings- og sikringstiltak, og ordningen vil forutsette at tiltakshaver foretar årlige innskudd i banken. Tiltakshavers rådighet over pantet kan begrenses ved underretning til skyldner, dvs. banken. Pantet får rettsvern på samme måte, jf. pantel. §§ 4-4 flg. Ordningen vil imidlertid være vanskelig å kontrollere, og vil ikke etter dagens regelverk gi skattefradrag.

Prioritert fordring

For de tilfelle hvor nedleggingen skjer før konkursåpning, kan det være en løsning at krav på dekning av ryddings- og sikringstiltak ved en lovendring gjøres til prioriterte fordringer. Spørsmålet blir i så fall i hvilken grad det er ønskelig å prioritere slike krav foran andre prioriterte og uprioriterte fordringer.

Bankgaranti

Bankgaranti som sikkerhet for eventuelle krav i forbindelse med sikring og opprydning er et annet alternativ. Bankgaranti har den fordelen at forpliktelsen etter garantien står seg ovenfor tiltakshavers bo ved en konkurs.

På den annen side gis ikke bankgarantier for et ubegrenset tidsrom, men vil enten være tidsbegrensede eller knyttet til gjennomføringen av et konkret prosjekt i overskuelig framtid. For massetak og gruver kan situasjonen være at opprydding først kan bli aktuelt etter flere tiår. Dersom man velger en løsning med garantier for kortere tidsrom, er problemet at fornyelse av garantien vil skje på bakgrunn av tiltakshavers soliditet på fornyelsestidspunktet. Det antas at i et flertall av tilfeller der sikkerhet vil være interessant, vil tiltakshaver ikke få fornyet garantien.

Forsikringsordning

En forsikringsordning synes ikke å være et realiserbart alternativ. En slik ordning vil bare kunne dekke hendelser og kostnader som inntrer plutselig og uforutsett. Påregnelige oppryddings- og sikringstiltak vil man således ikke kunne forsikre seg mot, i motsetning til uforutsette forurensninger eller andre skader som følge av driften.

Når det gjelder en forsikring mot å gå konkurs, går forsikringsselskap sjelden inn på flerårige forsikringsavtaler. Om et selskap skal få tegne en slik forsikring vil således bli vurdert fra år til år. Når risikoen for konkurs er størst og forsikring således mest interessant, vil man neppe få fornyet forsikringen.

Økt grunneieransvar for opprydding og sikring

En økning av grunneiers ansvar for opprydding og sikring betinger antagelig en hjemmel i mineralloven som gir Bergvesenet anledning til å kreve oppryddingen og sikringen fullført for grunneiers regning. Det er lite trolig at kommunene i noen særlig større grad vil komme til å ta i bruk hjemmelen i pbl. § 89, selv om dette i tilfellet ville være en spore for grunneier til å få regulert forholdet til sikring og opprydding i avtalen med tiltakshaver.

Ulempen ved å øke grunneieransvaret er imidlertid at grunneiere neppe er søkegode for oppryddings- og sikringskostnadene etter de største bruddene. Løsning vil dessuten måtte ventes å møte liten forståelse hos berørte parter og i samfunnet generelt. Dette gjelder spesielt der drift ikke har grunnlag i avtale med grunneier, men i et ekspropriasjonsvedtak, jf. for øvrig kapittel 5.16.4.

Gebyrer

Med hjemmel i forvaltningsloven § 27a og i hht. forskrifter av 18. august 1987 nr. 690 og 692 om hhv. mutingssøknad og utmålssøknad, betaler søker et behandlingsgebyr til staten. Gebyrets størrelse er fastsatt i forskrift av 8. april 1983 nr. 740 og utgjør 3/5 av grunngebyret for hver mutingssøknad og 2 ganger grunngebyret for hver utmålssøknad. Grunngebyret (R = Rettsgebyret) er for 1996 fastsatt til kr 495.

Sum innbetalte gebyrer varierer i takt med mutingsaktiviteten. For 1995 utgjorde dette kr 662.055.

Det er i dag ikke gebyrer for behandling av søknader med hjemmel i IK kapittel II om bergverk. Dette gjelder skjerpekonsesjon for utlendinger, konsesjon for avledet erverv av bergrettigheter og driftskonsesjoner. For behandling av ervervskonsesjoner, dvs. søknader etter K og kalk- og kvartslovene beregnes imidlertid gebyr i medhold av forskrift 29. desember 1993 om gebyr for behandling av konsesjonssaker. Gebyret beregnes i forhold til kjøpesum, men skal dog ikke være lavere enn kr 700 eller høyere enn kr 14.000.

For behandling av ekspropriasjonssøknader etter bvl. og oreigningsloven beregnes ikke gebyr. For behandling av ekspropriasjonssøknader etter IM påløper et gebyr på kr 100, jf. forskrift 2. august 1952 nr. 2.

Årsavgifter

Årsavgift til staten:

Bvl. har i kapittel 7 bestemmelser om at innehaver av mutings- og utmålsrettigheter må betale en årlig avgift til staten for å beholde rettighetene. Avgiftens størrelse fastsettes av Kongen. For perioden 1994-1997 er avgiftene som følger:

Muting – kr 30 for hver påbegynt 10.000 m² og minimum kr 150 pr. område.

Utmål – kr 50 for hver påbegynt 10.000 m² og minimum kr 300 pr. område.

Sum innbetalt årsavgift varierer etter antall opprettholdte rettigheter. For 1994 var summen kr 574.540 og for 1995 kr 657.310.

Årsavgiften betales første gang det første kalenderår etter at utmåls- eller mutingsbrev er utferdiget og skal betales forskuddsvis innen 2. januar. Blir avgiften ikke betalt innen fristen, skal dobbel avgift betales innen 31. mars samme år. Blir dobbel avgift ikke betalt innen fristens utløp, faller rettigheten bort.

Årsavgift til staten ved utvinning av alluvialt gull:

For utvinningstillatelse i hht. forskrift nr. 687 av 18. august 1987 skal det betales til staten:

1. En årsavgift tilsvarende 1/4 av grunngebyret pr. dekar, dog slik at avgiften minst tilsvarer 5 ganger grunngebyret.

2. 2 % av det utvunnede gulls verdi.

Det har ikke vært søkt om tillatelser til utvinning av gull etter at bvl. trådte i kraft, og nevnte forskrift har derfor ikke vært aktuell.

Årsavgift til grunneier: Bvl. kapittel 6 om avgift til grunneieren pålegger gruveeieren å betale eier av grunnen en årlig avgift på 1 promille av verdien av det gruveeieren bryter ut fra utmålet, og som han nyttegjør seg ved omsetning. Da loven trådte i kraft 31. mars 1974, skulle avgiften for hvert utmål ikke overskride kr 6.000 i året. Avgift betales ikke de to første driftsårene.

Avgiften justeres hvert 10. år etter normer fastsatt av Kongen. Den maksimale avgift pr. utmål og år er for perioden 1994-2003 fastsatt til kr 24.000.

Det er verd å merke seg at avgiften er en erstatning for grunneierens deltakerrett som var fastlagt i bergverksloven av 1842, men som ble fjernet ved bvl. I kommentarene til lovbestemmelsene er det presisert at den tidligere deltakerretten og da heller ikke den innførte årsavgiften, er å anse som noen godtgjørelse for de mutbare mineralene.

Gebyrer

For utstedelse av letetillatelse foreslås et behandlingsgebyr på 1/2 R (kr 247,50 i 1996). Avgiften vil på denne måten bidra til å dekke kostnadene med å adminstrere ordningen samtidig som gebyret ikke blir så høyt av det vil avskrekke letere som skal skaffe seg en tillatelse.

For behandling av søknader om undersøkelsestillatelse foreslås en avgift på 1 R.

For registrering av utmål, avtale og ekspropriert rett foreslås å opprettholde avgiftsnivået for registrering av utmål; 2 R.

Et gebyr på 1 R foreslås for registrering av overdragelse av undersøkelsestillatelse, utmål, avtale og ekspropriert rett.

For behandling av søknader om driftskonsesjon etter IK påløper i dag ikke gebyr. Driftskonsesjonsordningen i forslaget til ny minerallov vil imidlertid ikke bare avløse disse bestemmelsene, men også ervervskonsesjonsbehandlingen etter kalk- og kvartslovene. Utvalget finner det rimelig at tiltakshavere som vil sette i gang drift, bidrar til å finansiere statens omkostninger med driftskonsesjonsordningen. Det vises også til at det i enkelte av de lover som drifts­konsesjonsordningen skal erstatte, er pålagt behandlingsgebyr. Gjennomsnittlig behandlingsgebyr for søk­nader etter kalk- og kvartslovene var i 1995 kr 7.000, med et spenn fra kr 700 til kr 14.000. Utvalget legger vekt på at utstedelse av driftskonsesjon fordrer en omfattende saksbehandling, og at det er rimelig at søkere i noe større grad enn tidligere bidrar til å finansiere omkostningene med å administrere ordningen. Det foreslås derfor et behandlingsgebyr for drifts­konsesjoner tilsvarende 20 R. I 1996 tilsvarer dette kr 9.900. For behandling av konsesjonssøknad om overføring av eierandeler i selskap som har driftskonsesjon, foreslås tilsvarende gebyr på 20 R.

For Bergvesenets utstedelse av tillatelse til prøveuttak og attest for at vilkårene for driftskonsesjonsfritak foreligger, jf. utkastet §§ 3-7 og 6-3, foreslås intet gebyr. Det foreslås heller ikke innført gebyr for behandling av søknader om ekspropriasjon, jf. utkastet § 5-2.

Avgift til staten

Selv om den nye loven også vil omfatte de registrerbare mineralene, bør det nåværende system med krav om innlevering av undersøkelsesmateriale også legges inn i den nye loven. Bestemmelsen vil imidlertid ikke ha tilbakevirkende kraft, og vil derfor ikke omfatte materiale fra undersøkelser etter registrerbare mineraler foretatt før lovens ikrafttreden.

Ivaretakelse av undersøkelsesmaterialet krever ressurser, og det er rimelig at brukerne av materialet dekker en del av kostnadene gjennom årsavgiften. Selve administrasjonen av rettighetssystemet og den service som er innebygget i forhold til brukerne, krever også ressurser som brukerne i en viss grad bør dekke.

Rettighetenes varighet er rommelig av hensyn til den som skal undersøke forekomsten. Det er derfor grunn til å legge seg på et avgiftsnivå som motvirker passivitet. Utvalget mener at dagens avgiftsnivå er rimelig sett i forhold til rettighetene de knytter seg til, og foreslår at dagens avgiftsnivå opprettholdes i den nye loven slik at årsavgiften for undersøkelsestillatelse blir lik avgiften i 1995 for mutingsrett, dvs. kr 30 for hver påbegynt 10.000 m² , minimum kr 150 pr. område. Siden undersøkelsesområdet nå foreslås standardisert, vil årsavgiften alltid bli kr 750. Årsavgiften for utmål, registrert avtale og ekspropriert rett blir lik nåværende avgift for utmål, dvs. kr 50 for hver påbegynt 10.000 m² , minimum kr 300 pr. område.

Det foreslås også at nåværende regel om årsavgiftens betaling beholdes slik at avgiften betales første gang det første kalenderår etter det år rettighetsdokumentet blir utferdiget. Avgiften betales forskuddsvis til Bergvesenet innen 2. januar. Dersom fristen oversittes, påløper dobbelt gebyr. Siste frist for betaling skal dog være 31. mars.

Det er vanlig å starte en undersøkelse på forholdsvis store arealer. Etter hvert konsentreres undersøkelsene på mindre områder som viser seg å være av interesse. Utvalget foreslår at avgiften for undersøkelsestillatelse for det første hele kalenderår etter at retten er etablert, reduseres til 50 % av full avgift. Dette for å redusere avgiftsbelastningen i den innledende fase av undersøkelsene når hensynet til blokkering av forekomster ikke er like fremtredende.

Avgift til grunneier, mutbare mineraler

Som det framgår av kapittel 5.19.2 er det i dag ikke avgift til grunneier før på driftsstadiet. Utvalget viser til at grunneier ikke er eier av de mutbare mineralene, samt at uttak før man kommer til driftsfasen, vil være av begrenset karakter. Alle skader og ulemper som grunneier påføres som følge av lete- og undersøkelsesarbeider vil dessuten bli erstattet. På bakgrunn av ovennevnte foreslås ikke endringer i gjeldende rett. Minerallovutvalget finner det ikke naturlig med en lovbestemt avgift til grunneier på lete-, undersøkelses- eller utmålsstadiet.

Utvalget viser imidlertid til at det nye lovforslaget åpner for at prospektører på enkelte områder kan få videre rettigheter dersom grunneier gir sitt samtykke, f.eks. rett til å volde vesentlig skade. Det er ingen ting i veien for at grunneier setter betingelser for sitt samtykke, f.eks. et årlig vederlag.

Bergverkslovkomitéen av 1961 foreslo å oppheve grunneiers tidligere deltakerrett og kompensere bortfallet med en årsavgift knyttet til produksjonen. Industrien og Bransjerådet for bergverkene gikk inn for å oppheve deltakerretten uten kompensasjon. Bergmestrene gikk inn for en avgift til grunneier med henvisning til praksis innenfor mineralsektoren. Departementet anførte at en avgift også ville gi grunneieren en viss godtgjørelse for de ikke mutbare mineraler som brytes ut på hans eiendom.

Departementet fulgte i prinsipp komitéeforslaget og innførte en årsavgift knyttet til produksjonen, dvs. til verdien av det som blir brutt ut fra hvert utmål der det foregår drift. Avgiften ble begrenset oppad til et beløp som justeres hvert 10. år. Dersom det er flere grunneiere i utmålet, fordeles avgiften mellom dem i forhold til det areal hver av dem eier innenfor utmålet.

I praksis har ordningen hatt liten betydning både for industrien og grunneierinteressene. Som regel er arealet over hele gruveområdet ervervet, eller det er inngått leieavtaler for utnyttelse av areal og grunn. Det er imidlertid noen grunneiere som er berettiget til avgift, og for disse er ordningen selvsagt av en viss betydning da maksimalt beløp pt. er kr 24.000 pr. utmål pr. år.

Minerallovutvalget viser til uttalelse fra Justisdepartementets Lovavdeling av 13. februar 1996, jf. vedlegg nr. 4, om at det ikke er noe grunnlovsmessig hinder for at årsavgiften til grunneier fjernes. Etter en konkret vurdering har imidlertid utvalget likevel kommet til at det kan synes hensiktsmessig å opprettholde grunneieravgiften. Utvalget har da særlig lagt vekt på hensynet til grunneier og hans forventning om årlige inntekter i de tilfeller der drift allerede er i gang. Utvalget har imidlertid også vektlagt det generelle faktum at avgiftsgrunnlaget ikke bare omfatter de mutbare mineralene, men også de registrerbare mineralene og mineralske byggeråstoffene, sidebergarter, som nødvendigvis må brytes ut sammen med malmen. Dersom drift på de mutbare mineralene ikke hadde vært aktuelt i området, hadde disse mineralene tilhørt grunneier med tilsvarende mulighet for økonomisk utnytting. Avgiften kan på et slikt grunnlag ses på som en kompensasjon for de registrerbare mineralene og mineralske byggeråstoffene som brytes ut.

Når det gjelder avgiftsgrunnlaget foreslår utvalget at man fortsatt legger bruttoprinsippet til grunn, dvs. avgiften beregnes av verdien av de produkter som utvinnes av bruddet uten fradrag for brytningsutgifter eller andre driftskostnader. Avgiften begrenses oppad, og det bør fortsatt være avgiftsfritak de to første årene.

Minerallovutvalget foreslår at nåværende satser tas inn i den nye loven, slik at satsen på 1 promille videreføres. Maksimalbeløpet pr. utmål pr. år foreslås dog knyttet til rettsgebyret, og da til 50 R som i 1996 tilsvarer kr 24.750.

Avgift til grunneier, registrerbare mineraler

Utgangspunktet for avgiftsvurderingen blir her et annet, da grunneier eier de registrerbare mineralene. Vurderingen av om det skal betales avgift før man kommer fram til driftsfasen og i selve driftsfasen, blir derfor noe annerledes.

Utvalget viser til at en undersøkelsesrett ikke medfører annen rett til fysisk materiale enn rett til å ta ut prøver i undersøkelsesøyemed. Uttak med et slikt formål vil i de fleste tilfeller ha et begrenset omfang, jf. dog nedenfor om prøveuttak. Når det gjelder stadiet med registrert avtale, er dette en fase der spørsmålet om drift fortsatt er usikkert. Uttak vil heller ikke her ha et stort omfang. Under henvisning til dette og at alle skader og ulemper som grunneier påføres som følge av lete- og undersøkelsesarbeider vil bli erstattet, har Minerallovutvalget heller ikke for de registrerbare mineralene funnet å innføre en lovbestemt avgift til grunneier på letestadiet, undersøkelsesstadiet og stadiet med registrert avtale eller ekspropriert rett.

Utvalget viser imidlertid også her til at lovforslaget åpner for at prospektører på enkelte områder kan få videre rettigheter dersom grunneier gir sitt samtykke, f.eks. rett til å volde vesentlig skade. Det er ingen ting i veien for at grunneier setter betingelser for sitt samtykke, f.eks. årlig vederlag. Det samme gjelder ved inngåelse av avtale om rett til forekomst.

Når drift kommer igang, er det en selvfølge at grunneier som eier de registrerbare mineralene, skal ha betaling for det som tas ut. Grunnlaget for drift på registrerbare mineraler vil imidlertid i motsetning til drift på mutbart mineral der grunnlaget er statens eiendomsrett til mineralene, være en frivillig grunneieravtale eller en ekspropriert rett til forekomst. Utvalget forutsetter at godtgjørelser, erstatning til grunneier og eventuell deltakerrett blir ivaretatt i avtaleformer og ved utmåling av ekspropriasjonserstatningen. Etter utvalgets oppfatning er dette også en hensiktsmessig løsning. Utvalget foreslår derfor ikke innført en lovbestemt årsavgift til grunneieren ved drift på fore­komst av registrerbart mineral. Det som er anført vil også gjelde for de mineralske byggeråstoffer.