NOU 1996: 11

Forslag til minerallov

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning

1.1 Utredningens hovedinnhold

1.1.1 Sammendrag

Minerallovutvalget ble nedsatt 15. september 1993 av Nærings- og energidepartementet. Utvalget har hatt 9 medlemmer. I Minerallovutvalgets mandat er det påpekt at den nåværende lovtekniske inndeling av de ulike mineraler synes uhensiktsmessig, og at det bør vurderes om reglene i gjeldende minerallovgivning kan inntas i en felles minerallov.

Utvalget legger fram forslag til ny minerallov. Den nye loven vil avløse bergverksloven av 1972, industrikonsesjonsloven kapittel II om bergverk, kalk- og kvartslovene og lov om avståing av grunn m.m. til drift av ikke mutbare mineralske forekomster. I tillegg foreslås endringer i konsesjonsloven av 1974 og industrikonsesjonsloven kapittel V. Annen lovgivning som også vil ha betydning for mineralnæringen som f.eks. plan- og bygningsloven, forurensningsloven, naturvernloven, kulturminneloven, motorferdselloven mm., foreslås ikke endret. Eventuelle tillatelser etter disse lover vil derfor fortsatt være nødvendig i tillegg til tillatelser etter mineralloven. Når det gjelder bakgrunnen for utredningen og behovet for nytt regelverk, vises til kapittel 3.7.

Lovforslaget innebærer et mer oversiktlig regelverk i den forstand at all minerallovgivning nå vil finnes i en og samme lov. Lovutkastet bygger videre på det gjeldende hovedskillet i norsk rett mellom mutbare mineraler som tilhører staten og ikke-mutbare mineraler som tilhører grunneieren. Det foreslås innført et ervervssystem for en stor gruppe av de ikke-mutbare mineraler som i utkastet defineres som registrerbare mineraler. Ervervssystemet har visse likhetstrekk med det ervervssystem som i dag finnes i bergverksloven for de mutbare mineraler og som ­foreslås videreført i mineralloven. Videre foreslås regler om drift og krav om driftskonsesjon for alle mineraltyper.

Avgjørelsesmyndigheten i saker av bergfaglig karakter blir samlet, noe som vil motvirke forskjellsbehandling, øke forutberegneligheten og høyne kvaliteten på vilkår som blir satt. Utvalget har søkt å unngå dobbeltbehandling, overlapping og flere tillatelser enn det som er nødvendig av hensyn til grunneier og samfunnet. Bl.a. er det foreslått unntak fra konsesjonsplikt etter konsesjonsloven av 1974 når det søkes om ekspropriasjonstillatelse eller driftskonsesjon etter mineralloven. I utkast til lovtekst er det dessuten ­foreslått en bestemmelse som skaper en forbindelseslinje mellom plan- og bygningsloven og mineralloven. I den grad det har vært praktisk mulig, er det også søkt å samordne behandlingen av søknader om ekspropriasjon og driftskonsesjon.

For en oversikt over dissenser vises til vedlegg 1. Utvalgsmedlem Jebens er uenig i lovforslaget på grunnleggende punkter. Øvrige utvalgsmedlemmer er i hovedsak enige.

Lovforslaget vil få størst administrative og økonomiske konsekvenser for Bergvesenet som får øket sine forvaltningsoppgaver bl.a. som følge av et ervervssystem for de registrerbare mineralene. Fylkeskommunal og kommunal forvaltning og samiske organer vil imidlertid også berøres da de vil ha uttalelsesrett ved tildeling av driftskonsesjoner mv. NGU vil få økte kostnader i forbindelse med et større behov for lagring av innlevert prøvemateriale fra undersøkelsesarbeider. Næringslivet vil merke en viss økning av gebyrer og avgifter som imidlertid etter utvalgets vurdering, vil kompenseres av fordelene ved det nye lovverket. For en mer utdypende redegjørelse vises til kapittel 7.

Nedenfor følger en oversikt over hovedpunktene i lovforslaget.

Lovutkastet kapittel 1 inneholder de alminnelige bestemmelser. Det er inntatt en kort formålsbestemmelse som søker å få fram at lovverket både skal legge til rette for bergverksvirksomhet isolert sett og ta hensyn til hva som er samfunnets interesse på kort og lang sikt. Loven avgrenses i forhold til kontinentalsokkelloven, og skal heller ikke gjelde på Svalbard.

I kapittelet er det inntatt en hjemmel for at det i forskrift kan fastsettes regler som avviker fra loven i områder med samisk befolkning. Utvalget legger også fram et forslag til slik forskrift for Finnmark. Forskriftshjemmelen er inntatt fordi utvalget ser at særregler kan bli ansett å være nødvendig for å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser. Den endelige vurderingen av nødvendigheten av særregler bør imidlertid ses i sammenheng med Samerettsutvalget og den politiske behandling av dette utvalgets utredning.

For øvrig inneholder kapittelet definisjoner av lovens tre mineralkategorier; mutbare mineraler, registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer. Definisjonene er viktige fordi det til dels gjelder forskjellige regler for de ulike mineralkategorier.

I kapittel 2 foreslås regler om det første stadiet i ervervssystemet, letefasen. Kapittelet gjelder mutbare og registrerbare mineraler. Utvalget foreslår at enhver skal kunne lete etter registrerbare mineraler på egen eller andres grunn. For de mutbare mineraler foreslår utvalget en viss innstramming av den leteadgang som følger av dagens bergverkslov. Nytt er at alle som leter etter mutbare eller registrerbare mineraler må ha letetillatelse. Letetillatelsen utstedes av Bergvesenet og skal gjelde for hele landet. Enkelte områder unntas imidlertid fra leteretten, som f.eks. innmark og industriområder. Kapittelet definerer for øvrig omfanget av leteretten og har regler om rettigheter og plikter for leteren, bl.a. erstatningsansvar og sikringsplikt.

Kapittel 3 inneholder regler om det andre stadiet i ervervssystemet, undersøkelsesfasen. Dette kapittelet gjelder også bare mutbare og registrerbare mineraler. Undersøkelser etter mineralske byggeråstoffer må som nå basere seg på avtale med grunneier.

Utvalget foreslår at enhver skal kunne søke om undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler. Tilsvarende adgang til å søke om undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler videreføres fra bergverksloven (mutingsretten).

Innehaver av undersøkelsestillatelse kan foreta undersøkelser av mineraler i den mineralkategori i det geografiske området tillatelsen gjelder for. Innehaver av undersøkelsestillatelse med best prioritet har dessuten enerett til å få utmål for et mutbart mineral eller til å få registrert avtale eller ekspropriert rett til ­forekomst av et registrerbart mineral i det området undersøkelsestillatelsen gjelder for, noe som igjen gir vedkommende enerett til eventuell drift.

Kapittelet har nærmere regler om innholdet i undersøkelsesretten. Reglene er stort sett en videreføring av reglene i bergverksloven, dog slik at de også blir gjort gjeldende for de registrerbare mineralene. Nytt i forhold til bergverksloven er at undersøkelsesretten foreslås å omfatte rett til adkomst til og i undersøkelsesområdet. Videre foreslås forholdsvis omfattende konsoliderings- og karanteneregler for den som søker om og har hatt undersøkelsestillatelse. Kapittelet har dessuten regler om rettigheter og plikter for undersøkeren, bl.a. erstatningsansvar og sikringsplikt, samt bestemmelser som regulerer forholdet mellom flere undersøkere i samme område.

I kapittel 4 reguleres tredje stadiet i ervervssystemet, erverv av forekomst av mutbare og registrerbare mineraler. Tildeling av utmål for de mutbare mineralene opprettholdes. For de registrerbare mineralene innføres en ny ordning med registrering av avtale med grunneier om erverv av forekomst eller registrering av en ekspropriert rett til forekomst. Det er bare den undersøker som har undersøkelsestillatelse på best prioritet som kan få tildelt utmål, registrere avtale eller registrere ekspropriert rett.

Innehaver av utmål, registrert avtale eller ekspropriert rett kan fortsatt foreta undersøkelser, men skal drift igangsettes må vedkommende søke om drifts­konsesjon eller få en attest som viser at vilkårene for unntak fra kravet om driftskonsesjon er oppfylt, jf. kapittel 6.

Kapittel 5 har regler om ekspropriasjon. Det skilles mellom ekspropriasjon i kraft av loven og ekspropriasjon ved særskilt tillatelse. Med hjemmel i loven kan man kreve ekspropriert de rettigheter, f.eks. bruksrett til grunn, som er nødvendig for å få gjennomført undersøkelse som nevnt i kapittel 3. Skjønnsretten tar stilling til om ekspropriasjon kan finne sted og fastsetter erstatning.

Etter særskilt tillatelse fra departementet kan man kreve ekspropriert registrerbar mineralsk forekomst dersom grunneier ikke er villig til å inngå avtale. Det er et vilkår for slik ekspropriasjon at undersøker har best prioritet i området. Det er også nødvendig med særskilt tillatelse til ekspropriasjon av grunn og rettigheter for drift av mutbare og registrerbare mineraler. Erstatningen fastsettes ved skjønn.

Ekspropriasjonsbestemmelsene i kapittel 5 gjelder ikke for mineralske byggeråstoffer. Ekspropriasjon med sikte på leting, undersøkelse eller drift på slike mineraler må hjemles i annet regelverk, f.eks. oreigningsloven eller plan- og bygningsloven. For øvrig gjelder at også ekspropriasjon med tanke på undersøkelse eller drift på mutbare og registrerbare mineraler, kan skje etter annet regelverk enn mineralloven.

I kapittel 6 foreslår utvalget regler om at man må ha driftskonsesjon for å igangsette drift på mineralske forekomster. I motsetning til kravet om driftskonsesjon i industrikonsesjonsloven som bare gjaldt mutbare mineraler, vil kravet om driftskonsesjon i mineralloven gjelde for alle tre mineralkategorier.

Utvalget har innført et unntak fra kravet om driftskonsesjon for mindre uttak, dvs. uttak på mindre enn 50.000 m3 brutto masse. Det foreslås dessuten å videreføre bestemmelsen i industrikonsesjonsloven om konsesjonsplikt for overdragelse av eierandeler i et selskap som innehar driftskonsesjon. Regelen vil imidlertid få utvidet anvendelsesområde fordi drifts­konsesjon nå blir hovedregelen for drift på alle mineralkategorier.

Det foreslås innført en hjemmel for Bergvesenet til å gi pålegg for å sikre at drift på mineralske fore­komster skjer på en bergmessig måte. Pålegg kan gis til personer og selskaper uavhengig av om drift er igangsatt når loven trer i kraft og uavhengig av om driften allerede er regulert gjennom driftskonsesjon/vilkår i ervervskonsesjon eller ikke.

Kapittelet har også regler om frist for å igangsette drift, bortfall av driftskonsesjon og sanksjoner for brudd på vilkår og forutsetninger for konsesjon.

Kapittel 7 har regler om tinglysing av utmål og avtale eller ekspropriert rett til registrerbar forekomst. Det fastslås at registrering av rettigheter hos Bergvesenet ikke kan erstatte tinglysing i grunnboken. Avtale og rett ervervet ved ekspropriasjon må således tinglyses på vanlig måte for å få rettsvern. Det samme gjelder overdragelse og pantsettelse av slike rettigheter og utmål.

Kapittel8 har regler om skjønn. Det fastslås at skjønn etter mineralloven som hovedregel skal skje som lensmannsskjønn.

Kapittel 9 har regler om Bergvesenets tilsyn med mineralvirksomhet. Kapitlene 2 til 4 som regulerer de ulike trinn i ervervssystemet, har regler som pålegger tiltakshaver å sikre området slik at det ikke volder fare for mennesker og dyr. Bergvesenet er i de enkelte kapitler også gitt hjemmel til å gi pålegg slik at sikring faktisk blir foretatt. I dette kapittelet nedfelles en rett og en plikt for Bergvesenet til å føre tilsyn med undersøkelsesarbeider og drift. Dette gjelder både tilsyn med at sikringsplikten blir overholdt, men også at tiltakshaver holder seg innenfor undersøkelsesretten, prinsippet om bergmessig drift, samt oppfyller øvrige plikter som pålegges tiltakshaver i loven. Tilsynsretten og -plikten gjelder bare ervervsstadier som reguleres av mineralloven. Dette innebærer at undersøkelser etter mineralske byggeråstoffer faller utenfor Bergvesenets tilsyn. Når det gjelder Bergvesenets tilsyn i driftsfasen, omfatter dette alle mineralkategorier.

Kapittel 10 viderefører rapporteringsplikten i dagens bergverkslov og gjør den gjeldende også for registrerbare mineraler. Informasjonen som samles inn er verdifull og viktig for samfunnet når det skal planlegge og ta stilling til hvilket formål arealer skal benyttes til. Ved at informasjonen etter en tid blir offentlig tilgjengelig, har reglene også et ressursøkonomisk aspekt fordi informasjonen kan benyttes av senere undersøkere.

Undersøkelsesrapporter, måledata og prøvemateriale fra undersøkelsesarbeider på mutbare og registrerbare mineraler pliktes innlevert til Bergvesenet. Opplysninger om all drift på mineralske forekomster, herunder mineralske byggeråstoffer, pliktes også sendt Bergvesenet.

Kapittel 11 har regler om gebyrer og avgifter. Det forutsettes at det ved forskrift blir fastsatt et behandlingsgebyr for søknader etter mineralloven. For øvrig må det betales en årsavgift for undersøkelsestillatelser, utmål og registrert rett til forekomst. Reglene i bergverksloven om årsavgift til grunneier ved drift på mutbare mineraler opprettholdes.

Kapittel 12 inneholder sanksjons- og straffebestemmelser. Tillatelser og rettigheter gitt i medhold av mineralloven kan trekkes tilbake dersom innehavere av disse i vesentlig grad bryter bestemmelser i mineralloven. Overtredelse av de viktigste bestemmelsene i loven kan dessuten straffes med bøter.

I kapittel 13 er det inntatt overgangsbestemmelser. Den viktigste overgangsregelen er grunneiers rett til i en periode på 2 år etter lovens ikrafttreden å registrere en undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler med prioritet dagen før lovens ikrafttreden.

Kapittelet har også regler om opphevelse og endringer i andre lover.

1.1.2 Summary

Upon consideration by the Norwegian Ministry of Industry and Energy, a Committee was appointed on the 15th September 1993. The Committee consisted of 9 members. In the Committee's authority, it is stated that the existing division of the minerals in different Acts is considered inadequate, and that it should be considered to include all provisions of current mineral Acts in a new common Mineral Act.

The Committee will put forward a proposal for a new Mineral Act. The new Act will replace the Mining Act of 1972, Chapter II concerning mining of the Act on Industrial Concession of 1917, the Acts on Limestone and Quarts and the Act on Expropriation of Land etc. concerning the exploitation of non-claimable mineral deposits. In addition, it is proposed changes in the Act on Concession of 1974 and the Act on Industrial Concession Chapter V. Other legislation which, will also influence on the mineral industry, such as for instance the Act on Planning and Building, the Pollution Control Act, the Nature Conservation Act, the Culture Heritage Act, the Act relating to Motorised Traffic in Marginal Land and Watercourses, etc. is not proposed to be changed. Permissions according to these Acts will therefore still be necessary in addition to permissions after the new Mineral Act.

The proposal will imply a better survey of the regulatory framework, in as far as all provisions regarding minerals will now be found in the one and same Act. The proposed Act is further based on the existing main division in Norwegian law between claimable minerals which belong to the State and non-claimable minerals which belong to the landowner. It is proposed to establish a system of acquisition for a large group of the non-claimable minerals, which in the proposal is defined as minerals subject to registration. The system of acquisition has certain resemblances to the system of acquisition which today exists in the Mining Act for the claimable minerals and which is proposed to be continued in the Mineral Act. Further, it is also proposed that provisions are made for operation and requirements for operational concession for all categories of minerals.

The decisive authority in cases of mineral technical character will be gathered, in order to counteract differences in treatment, and to increase the predetermination and the quality of the conditions given. The Committee has tried to avoid double treatment, overlapping and more permissions than necessary in safeguarding the landowners and the society. It is, for example, proposed exemptions from the required concession after the Act on Concession of 1974 when an application for expropriation or concession for operation is filed under the Mineral Act. In the draft, there is also proposed a provision to connect the Act on Planning and Building and the Mineral Act. In so far as it has been feasible, it has been attempted to co-ordinate the treatment of applications for expropriation and concession for operation.

One member of the Committee, Mr. Jebens, however, disagrees to the draft in certain essential respects. The other members of the Committee are generally in agreement of the draft proposal.

The proposed Act will have administrative and economical consequences for the Directorate of Mining, which will have its administrative work increased, i.e. as a consequence of the system of acquisition for the minerals subject to registration. County- and municipal administrations and Sami organisations will also be influenced as they will have the right to be heard before granting concessions for operation etc. NGU (Norwegian Geological Survey) will have their expenses increased in connection with a greater need for storage of delivered test materials from exploration work. The industry will notice a certain increase in charges and fees, which however in the Committee's opinion, will be more than compensated by the advantages of the new Act.

Below please find an outline of the main provisions in the proposed Act. Chapter 1 of the proposal introduces a brief provision stating the object of the new Act, which at the same time is to secure a sound administration and exploitation of the country's mineral resources both in a short term and a long term perspective.

The Act will apply for the Norwegian mainland territory, excluding the Norwegian Continental Shelf and Spitsbergen, both being subject to special legislation, the latter one based on the Treaty on Svalbard.

In areas with Sami population the Ministry of Industry and Energy will be empowered to issue regulations which may deviate from the Act to the extent this may be considered necessary in order to be in compliance with Norway's international obligations to safeguard the interests of the Sami people as an ethnic minority group. These issues are, however, presently under evaluation by the Government appointed Sami Rights Committee which is expected to submit its final report and proposals later in 1996. The final assessment of these issues will thus be the result of the political outcome of the report from the Sami Rights Committee.

Further, the Chapter contains definitions of the three mineral categories in the Act, claimable minerals, minerals subject to registration and building minerals. The definitions are important due to partly different provisions for the said minerals. Chapter 2 contains provisions for the first stage in the system of acquisition; i.e. the stage of search. The Chapter applies only to claimable minerals and minerals subject to registration. Everybody shall be permitted to search for minerals subject to registration, both on his own and on others property. For the claimable minerals, the Committee is proposing certain restrictions concerning the stage of search compared to the current Mining Act. As a novelty, everybody who search for claimable minerals or minerals subject to registration, must have a search permit. A search permit is granted by the Directorate of Mining and shall be valid for the whole country. Some areas will, however, be exempted from the right to search such as home fields and industrial zones/areas. The Chapter further defines the extent of the right to search and contains rules of rights and obligations for the searcher, including a strict liability for compensation for damages to landowners and users of the land and an obligation to ensure adequate protective measures.

Chapter3 contains provisions of the second stage of the system of acquisition, the stage of exploration. This Chapter also applies only to claimable minerals and minerals subject to registration. Exploration for building materials must, as today, be based on an agreement with the landowner.

Anybody may apply for a license to explore for minerals subject to registration. The same right to apply for an exploration permit for claimable minerals is carried on from the Mining Act (to apply for a claim).

The holder of a first priority licence has the sole right to carry out explorations for the respective mineral category within a geographic area specified by the Act. The licence is limited to explorations for either claimable minerals or minerals subject to registration. The explorer may, however, hold separate licences for each mineral category. In case different licence holders are exploring for different mineral categories within the same geographic area, the exploratory works have to be carried out in a manner not causing major detriment to the other explorer without having obtained the consent of the latter.

The Chapter contains provisions concerning the content of the licence to explore. The provisions are mainly a continuance of the provisions in the Mining Act, although they are extended to apply for the minerals subject to registration. A new feature is that the licence to explore is proposed to include the right of access to and within the exploration area. The Chapter further has provisions containing rights and obligations for the explorer, inter alia the liability for compensation and an obligation to ensure adequate protective measures.

Chapter4 contains the third stage of the system of acquisition; acquisition of a deposit of claimable minerals and minerals subject to registration. Furthermore, the holder of a first priority licence has the sole right to file an application to The Directorate of Mining for a patent claim ( utmål) for claimable minerals. The holder of a first priority licence for minerals subject to registration has the sole right to have a mineral exploitation agreement with the landowner registered with the Directorate of Mining.

The holder of a patent claim, a registered agreement or an expropriated right, may still carry out exploration, but if operations shall be initiated the holder must apply for a concession before starting any exploitation of the deposit. Small deposits below a gross volume of 50.000 m3 , may be exempted from the concession requirement, provided certain conditions are met.

Chapter5 deals with expropriation of land, mineral deposits and rights. A distinction is made between expropriation according to the Act and expropriation according to separate permits.

After separate permission is obtained from the Ministry, one may expropriate a deposit of minerals subject to registration if the landowner is not willing to enter into an agreement. It is a condition for such expropriation that the explorer has first priority in the exploration area. It is further necessary to have a separate permit for expropriation of property and rights in order to facilitate mining operations for both claimable minerals and minerals subject to registration. The compensation is decided by the court.

The provisions concerning expropriation in Chapter 5 do not apply to building materials. Expropriation in order to search, explore or conduct mining operations for such minerals may, however, be made pursuant to other regulations, i.e. the Expropriation Act of 1959 or the Act on Planning and Building. In addition, expropriation in order to examine or operate claimable minerals or minerals subject to registration may be carried out according to other Acts than the Mineral Act.

Chapter 6 requires a concession in order to start mining operation on a deposit of minerals. Contrary to the present requirement of operation concession in the Industrial Concession Act for claimable minerals, the requirement to apply for an operation concession will in the new Mineral Act be applicable to all three categories of minerals.

The Committee has introduced an exemption from the requirement for concession to operate on smaller deposits, i.e. deposits of less than 50.000 m3 gross. It is further proposed to carry on the provision for claimable rights in the Industrial Concession Act to require concession for transfer of ownership interests in a company holding a concession for mining operations. The area of application of this provision will be extended to all categories of all minerals as a consequence of the requirement for operating concession for all categories.

The Directorate of Mining may issue specific orders to ensure that the operation of a deposit is in line with sound and acceptable operational habits. Such orders may be issued to individuals or companies both operating pursuant to concessions granted prior to or after the entry into force of the Mineral Act and those operating without concessions. Chapter 6 further contains provisions regarding deadlines for start of mining operations, temporary stops in the operation, termination of operation and sanctions for violations of terms and conditions set by the concession.

Chapter 7 has provisions regarding registration of the various mineral rights in Title Registry for real property. Such registration is necessary to obtain legal protection in addition to the registration with the Directorate of Mining.

Chapter 8 contains provisions regarding appraisal of damages and compensations. Such appraisals will in most cases be administered by the local sheriff with a right to appeal to the courts.

Chapter 9 empowers the Directorate of Mining to supervise all activities related to mineral searches, explorations and operations of deposits following Chapters 2 to 4. The performer of such activities has an obligation to take all reasonable measures to protect persons, animals, land and buildings from any damage. The Directorate is entitled to issue orders and impose other measures to ensure the required compliance with these provisions.

Chapter 10 repeats the reporting obligations in the current legislation but extends the application also to minerals subject to registration. Information gathered during exploration and operation forms a very important basis for future activities within the industry and planning and zoning decisions by municipal, regional and state agencies. However, the Directorate of Mining and other public bodies receiving such information are required to keep it confidential as long as the mineral rights are maintained.

Chapter 11 contains provisions about charges and fees. The Ministry will be empowered to impose by regulation handling fees for the various applications pursuant to the Mineral Act and annual fees for mineral rights. The present provisions in the Mining Act regarding annual fees to the landowner, when operating claimable minerals, will be maintained.

Chapter 12 deals with sanctions and criminal offences. The Directorate of Mining may withdraw any mineral rights granted pursuant to the Act in case of a material breach of any of the provisions of the Act or regulations issued with basis in the Act. In addition breach of a number of provisions specifically listed in § 12-2 of the Act may lead to criminal prosecution.

Chapter 13 contains transitional provisions, the most important of which is the right of the landowner for a period of 2 years from the entering into force of the Act, to register a permit for exploration of minerals subject to registration with priority the day before the Act enters into force.

The Chapter also has provisions about other Acts that either will be replaced or amended.

1.2 Utvalgets mandat og sammensetning

1.2.1 Oppnevning og sammensetning av utvalget

15. september 1993 vedtok Nærings- og energidepartementet å nedsette et utredningsutvalg med mandat til å framlegge forslag til ny minerallov. Utvalget fikk følgende sammensetning:

  • Advokat Jan Petter Romsaas (utvalgets leder)

  • Konsulent Anders Fekjær, Miljøverndepartementet

  • Styreformann Olav Markussen, Bergindustriens Landsforening

  • Rådgiver Torkel Moen, Landbruksdepartementet

  • Leder Arnfinn Nilsen, Norsk Arbeidsmandsforbund

  • Bergmester Ole Nordsteien, Bergvesenet

  • Rådgiver Mona Søyland, Nærings- og energide­partementet

Sekretariat:

  • Førstekonsulent Harald Tore Roaldsen, Nærings- og energidepartementet

  • Førstekonsulent Bård Dagestad, Bergvesenet

Utvalgsmedlemmene er utpekt av de institusjoner/organisasjoner de representerer. Utvalgets leder er imidlertid utpekt av Nærings- og energidepartementet.

I løpet av utvalgets arbeidsperiode har det skjedd en del utskiftninger. Da Landbruksdepartementets Torkel Moen sluttet i departementet, ble Geir-Olav Jensen Landbruksdepartementets nye representant fom. mars 1994. Etter at Mona Søyland sluttet i Nærings- og energidepartementet samme måned, kom Andreas Wahl dessuten inn som ny representant for dette departementet. På bakgrunn av sitt kjennskap til området, var det ønskelig at Mona Søyland fremdeles skulle være representert i utvalget. Utvalget ble derfor utvidet med ett medlem. Under utvalgets arbeid sluttet imidlertid også Andreas Wahl, og Tom Hugo-Sørensen kom i august 1995 inn som departementets representant. I juni 1994 ble det videre besluttet at Sametinget skulle være representert i utvalget. Dette på bakgrunn av samenes spesielle stilling og de særegne forhold som gjør seg gjeldende i Finnmark. Sametinget utpekte Otto Jebens til sin representant. Etter at Harald Roaldsen gikk over i ny stilling i januar 1995, overtok dessuten Kristin Zach som sekretær fra departementet. Fom. juni 1995 ble sekretariatet utvidet med ett medlem; Pål Hellesylt fra Nærings- og energidepartementet.

Da utvalget avsluttet sitt arbeide var sammensetningen slik:

  • Advokat Jan Petter Romsaas (utvalgets leder)

  • Konsulent Anders Fekjær, Miljøverndepartementet

  • Avdelingsdirektør Tom Hugo-Sørensen, Nærings- og energidepartementet

  • Høyesterettsadvokat Otto Jebens, representant for Sametinget

  • Rådgiver Geir-Olav Jensen, Landbruksdepartementet

  • Styreformann Olav Markussen, Bergindustriens Landsforening

  • Leder Arnfinn Nilsen, Norsk Arbeidsmandsforbund

  • Bergmester Ole Nordsteien, Bergvesenet

  • Advokat Mona Søyland

Sekretariat:

  • Førstekonsulent Kristin Zach, Nærings- og energidepartementet

  • Rådgiver Pål Hellesylt, Nærings- og energidepartementet

  • Rådgiver Bård Dagestad, Bergvesenet

I tillegg har førstekonsulent Elisabeth Berger fra Nærings- og energidepartementet bistått sekretariatet. Direktør Niels Christian Hald i Bergindustriens Landsforening har fungert som vararepresentant for Olav Markussen.

1.2.2 Utvalgets mandat

Utvalget har arbeidet ut fra følgende mandat:

«Utredningsutvalget skal foreta en systematisk gjennomgang av dagens bergverkslovgivning og det regelverk som er av særlig betydning for denne, og legge frem forslag til ny minerallov. Siktemålet er å bringe lovgivningen mest mulig i overensstemmelse med dagens forhold og behov.

Det kan i denne forbindelse påpekes at den nåværende lovtekniske inndeling av de ulike mineraler synes uhensiktsmessig. Utvalget bør derfor vurdere om bl.a. følgende lover og regler kan inntas i en felles minerallov:

  • lov om bergverk av 1972

  • lov om kalkstensforekomster av 1914

  • lov om kvartsforekomster av 1949

  • lov om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturfore­komster enn petroleumsforekomster av 1963

  • lov om avståing av grunn mv. til drift av ikke-mutbare mineralske forekomster av 1952

  • kapittel II om bergverk i industrikonsesjonsloven av 1917

Videre bør de forskjellige behandlingsprosedyrer for erverv og drift gjennomgås, med sikte på samordning og forenkling. I denne forbindelse bør utvalget særlig se nærmere på forholdet til plan- og bygningslovens regler om masseuttak.

Utvalget kan også foreta en vurdering av behovet for reguleringer i tilknytning til erverv, drift og forvaltning av sand, grus, pukk og leire.

Utvalget kan for øvrig fritt ta opp og behandle de spørsmål som det finner nødvendig og naturlig i forbindelse med en revisjon av denne lovgivningen. Nærings- og energidepartementet kan endre og supplere mandatet ved behov.»

Mandatet har blitt endret underveis. Nest siste avsnitt i mandatet som knytter seg til erverv, drift og forvaltning av sand, grus, pukk og leire ble tilføyet for å presisere at dette skulle være gjenstand for utvalgets revisjonsarbeide.

1.2.3 Forholdet til annet utredningsarbeid

Minerallovutvalget har også holdt seg orientert om Samerettsutvalgets arbeid. Sistnevnte utvalgs utredninger om samenes rett til land og vann i Finnmark har betydning for Minerallovutvalgets arbeid. Formannen i Samerettsutvalget sorenskriver Tor Falch samt utvalgsmedlemmet Kari Husabø og sekretæren Jon Gauslaa deltok derfor på Minerallovutvalgets møte i Trondheim den 13. juni 1995.

1.2.4 Møter og arbeidsform i utvalget

Minerallovutvalget hadde sitt første møte 13. oktober 1993, og har i alt hatt 26 møter. Fra nyttår 1994/95 har møtene gått over to dager.

Utvalget har i sitt arbeid basert seg på utvalgsmedlemmenes kunnskap om bergverksvirksomhet og bergverkslovgivningen. I denne forbindelse har de enkelte utvalgsmedlemmer levert innspill til utvalget. For øvrig har Minerallovutvalget støttet seg til tidligere utredningsarbeider på området. Bl.a. kan nevnes:

NOU 1972: 1 Bruken av Norges naturressurser

NOU 1980: 18 Sand og grus

NOU 1980: 56 Åpninger mv. etter masseuttak

NOU 1982: 24 Industrimineraler

NOU 1984: 8 Utnyttelse og forvaltning av mineralressurser.

Utvalget har dessuten forelagt spesielle spørsmål vedrørende ervervssystemet for Lovavdelingen i Justisdepartementet, jf. vedlegg nr. 2-4 til utredningen.

Minerallovutvalget har vært på 2 befaringer for at utvalgsmedlemmene skulle få se hvordan bergverks­virksomhet foregår i praksis. Utvalget har fått se ulike typer bergverksvirksomhet, både igangværende virksomhet på mutbare og registrerbare forekomster og nedlagte brudd. 16. mars 1994 besøkte utvalget mineral- og steinindustrien i Eide og Fræna. Utvalget fikk se steinbedriften Ellingaard og Iversen Steinindustri AS, dagbruddsdrift i Visnes kalk- og marmorbrudd AS, underjordsdrift hos Hustadkalk AS og prosess- og produksjonsanlegg hos Hustadmarmor AS. 13. og 14. september 1994 besøkte utvalget Elkem AS Skorovas Gruber, samt Norsulfid AS Avdeling Grong Gruber i Gjersvik og Joma.

Til forsiden