3 Oversikt

3.1 Om bransjen – hva alternative investeringsfond er

Et alternativt investeringsfond (Alternative Investment Fund – AIF) er noe forenklet beskrevet enhver form for kollektiv investering som ikke omfattes av de eksisterende EØS-reglene for såkalte UCITS-fond. UCITS-fond er enkelt forklart de fondene som tilfredsstiller krav i nasjonal lovgivning som oppfyller UCITS-direktivene og kan markedsføres fritt i EØS-området. Alternative investeringsfond inkluderer en bred gruppe investeringsstrukturer, som omfatter alt fra det som etter gjeldende rett betegnes som «nasjonale fond» (herunder «spesialfond«), jf. verdipapirfondloven kapittel 7, aktive eierfond, eiendomsfond, infrastrukturfond og ulike hedgefond som er organisert slik at de faller utenfor regulering etter verdipapirfondloven. Gjennomføring av reglene i direktivet vil derfor få virkning både for foretak som i dag ikke er underlagt særskilt regulering og tilsyn i Norge, slik som forvaltere av aktive eierfond (private equity) og eiendomsfond, samt forvaltningsselskap som per i dag forvalter nasjonale fond som er regulert i verdipapirfondloven.

3.1.1 Nasjonale fond

Verdipapirfond som er godkjent i henhold til nasjonale regler, men som ikke tilfredsstiller kravene i EUs UCITS-direktiv, omtales som nasjonale fond eller non-UCITS. Slike fond fraviker én eller flere av reglene i nasjonalt regelverk som gjennomfører EØS-regler som svarer til UCITS-direktivet, for eksempel når det gjelder krav til risikospredning. Nasjonale fond kan inndeles i to hovedkategorier: 1) tradisjonelle nasjonale fond; verdipapirfond som er underlagt full regulering etter lov om verdipapirfond, men som har søkt og fått dispensasjon fra nærmere angitte investeringsbegrensninger, og 2) spesialfond; verdipapirfond som bare delvis er underlagt investeringsbegrensningene i lov om verdipapirfond. Spesialfond har større fleksibilitet med hensyn til investeringsstrategi enn øvrige verdipapirfond. For nasjonale fond, herunder spesialfond, utløser konsesjon fra norske myndigheter ikke rett til markedsføring og salg i andre EØS-land. Enkelte nasjonale fond kan markedsføres og selges til ikke-profesjonelle investorer i Norge, men andeler i spesialfond kan kun markedsføres og selges til profesjonelle kunder.

Tall fra Verdipapirfondenes forening viser at ved utgangen av desember 2013 forvaltet 434 norskregistrerte verdipapirfond en samlet forvaltningskapital på 663 mrd. kroner. I januar 2013 forvaltet 420 norskregistrerte verdipapirfond en samlet forvaltningskapital på rundt 565 mrd. kroner. Av dette utgjorde UCITS-fond i overkant av 391 mrd. kroner fordelt på 242 fond, nasjonale fond 172 mrd. kroner fordelt på 176 fond, mens spesialfond utgjorde i overkant av 1 mrd. kroner fordelt på to fond. Nasjonale fond og spesialfond utgjorde 31 prosent av den samlede forvaltningskapitalen og i overkant av 42 prosent av antall fond. Tallene viser videre at det var 12 forvaltningsselskaper som ved utgangen av januar 2013 forvaltet nasjonale fond og/eller spesialfond med eiendeler som overstiger kapitalgrensen for krav om tillatelse etter AIFM-direktivet på EUR 100 mill. Til sammen forvaltet disse forvaltningsselskapene omkring 171 mrd. kroner i slike fond.

3.1.2 Aktive eierfond

Aktive eierfond (private equity-fond) er et begrep som benyttes om en gruppe kollektive investeringsstrukturer som investerer kapital i selskaper, omtalt som porteføljeselskaper. Porteføljeselskapene er som oftest ikke børsnotert. Aktiviteten kjennetegnes ved at det aktive eierfondet søker å få betydelig innflytelse eller kontroll over porteføljeselskapene. Aktive eierfond omfatter flere markedssegmenter, og kan noe forenklet deles i tre hovedkategorier: venturekapital, vekst-/utviklingskapital («growth capital») og oppkjøpsfond («buyout»).

Aktive eierfond har generelt følgende kjennetegn:

• Aktive eierfond retter seg normalt mot et relativt lavt antall institusjonelle og profesjonelle investorer, og det vil typisk gjelde et krav til minstetegning. Alt etter type fond, kan det være tale om et par investorer til mellom 50 og 100 for særlig store fond.

• Ved kjøp av andeler forplikter investoren seg til å betale inn et minstebeløp under fondets investeringsperiode (kommittering). Kommitteringen kalles inn etter hvert som fondet pådrar seg kostnader, typisk ved investeringer i porteføljeselskaper.

• Andelseierne har ingen innløsningsrett. Eventuelle overdragelser av andeler kan skje i annenhåndsmarkedet.

• Aktive eierfond har en på forhånd definert levetid, normalt mellom 7 og 12 år, og skal oppløses når levetiden for fondet er omme.

• Aktive eierfond er eiere med et langsiktig perspektiv i porteføljeselskapene. Dette innebærer at prosessen mot en eventuell investering normalt strekker seg over lang tid og består blant annet av due diligence-undersøkelser, forhandlinger om aksjekjøpsavtaler (med selger) eller investeringsavtaler (med porteføljeselskapet) og om aksjonæravtaler (med øvrige eiere og ansatte i målselskapet).

• Aktive eierfond erverver porteføljeselskaper med det formål å eie selskapene i en tidsavgrenset periode. I eierperioden er formålet å forbedre alle sider av portefølje-selskapets virksomhet, slik som den finansielle stilling, effektivisering av driften og å utvikle og forbedre produkter, for deretter å selge et bedre og mer lønnsomt selskap enn det som ble ervervet. Typisk eierperiode i det enkelte porteføljeselskap vil være mellom tre og ti år, men dette vil avhenge av de konkrete forholdene, herunder den perioden som gjenstår av det aktuelle fondets levetid.

Eksempelvis er Argentum Fondsinvesteringer AS et selskap som ble etablert i 2001 for å forvalte statens investeringer i aktive eierfond. Selskapets hovedmål er å få god avkastning fra investeringene, men selskapet skal også bidra til et mer velfungerende kapitalmarked for aktive eierfond og til en videreutvikling av den nordiske private equity-bransjen. Markedsverdien av investeringsporteføljen i aktive eierfond utgjorde 5,7 mrd. kroner ved utgangen av 2012. I 2012 ble det ifølge NVCA og Menon Business Economics kommittert om lag 1,84 mrd. kroner i ny kapital til aktive eierfond rådgitt av norske miljøer. Dette er fordelt på de ulike segmentene med 42 mill. for såkorn/tidligfasefond, 294 millioner til venturefond og 1,5 mrd. kroner til oppkjøpsfond. Over de siste 10 årene er det blitt reist ca. 73 mrd. kroner til aktive eierfond. Ettersom aktive eierfond har en viss levetid, vil totalt kommitteringsbeløp variere fra år til år i takt med lansering av nye fond. De siste årene har mer enn 70 prosent av kapitalen som er reist kommet fra utenlandske investorer, og rundt 80 prosent av kapitalen som hentes inn blir investert i selskaper med hovedkontor i Norge.

3.1.3 Andre typer alternative investeringsfond

3.1.3.1 Hedgefond

Begrepet hedgefond benyttes som en fellesbetegnelse for fond som har relativt frie rammer sammenlignet med forvaltningen av ordinære verdipapirfond og som ofte har som målsetting å skape positiv avkastning uavhengig av markedsutviklingen. Begrepet «hedge» brukes også om en transaksjon som er ment å sikre mot en økonomisk usikkerhet i en annen transaksjon, for dermed å redusere den økonomiske risikoen i transaksjonen.

Hedgefond er en uensartet gruppe kollektive investeringer som kan ha ulik juridisk organisering og ansvarsforhold. Hedgefond som er etablert i Norge og organisert som verdipapirfond må følge reglene for spesialfond i verdipapirfondloven. Andre hedgefond, for eksempel fond som er organisert etter selskapslovgivningen, er ikke underlagt en tilsvarende regulering, og kan i dag i utgangspunktet markedsføres til ikke-profesjonelle kunder.

3.1.3.2 Infrastrukturfond

Infrastrukturfond har ikke klart definerte rammer. Internasjonalt benyttes begrepet infrastrukturfond gjerne om fond som investerer direkte eller indirekte (gjennom holdingstrukturer) i eierrettigheter til fysisk infrastruktur, som for eksempel veier, broer, olje og gassledninger og kraftnett.

Infrastrukturinvesteringer er i utgangspunktet kapitalkrevende og lite likvide. Det innebærer at infrastrukturfond normalt er organisert som aktive eierfond med lang levetid, eller etablert som børsnoterte fond med en forvaltningsstruktur som tilsvarer den som er vanlig for aktive eierfond.

For private fond vil markedsføring og styringsdokumenter være likt som for aktive eierfond. For børsnoterte fond vil markedsføring skje gjennom prospekt ved notering og eventuelt også emisjon.

Livsforsikringsselskaper og pensjonskasser har behov for å forvalte midler med et langsiktig perspektiv. Aktiva med lang løpetid, stabil avkastning og lite behov for reinvesteringer kan derfor være attraktive investeringer for disse selskapene. Hensyn til likviditet og presis verdsetting av forsikringsmessige avsetninger begrenser imidlertid potensialet til å investere kundemidler i lite likvide eiendeler. Investeringer i bl.a. spesialiserte fond som infrastrukturfond kan, dersom det er forsvarlig, utgjøre inntil 10 prosent av de forsikringsmessige avsetninger.

3.1.3.3 Eiendomsfond

Eiendomsfond er en betegnelse som primært brukes for å beskrive kollektive investeringer i fast eiendom hvor det investeres i en portefølje av eiendommer eller eiendomsselskaper. Kollektive investeringer som foretas gjennom et selskap som erverver én enkeltstående eiendom («single asset» struktur), betegnes som eiendomssyndikater. Hovedalternativene for eksponering mot dette markedet kan deles inn i enten å investere direkte i eiendomsrettigheter til fast eiendom eller investere i aksjer eller eierandeler i selskaper som eier én eller flere eiendommer. Begrepet eiendomsfond benyttes her som en samlebetegnelse for disse selskapsstrukturene.

Aktører i det institusjonelle markedet har søkt langsiktig og stabil avkastning innenfor næringseiendom. Eiendomsfond har også vært et betydelig investeringsobjekt i det private investeringsmarkedet. Innenfor dette segmentet har det også blitt investert i hotell- og fritidseiendommer og andre typer eiendomsobjekt.

Eiendomsrettigheter til fast eiendom og unoterte andeler i rene eiendomsselskaper har gjerne lav likviditet. Norske eiendomsfond er ofte organisert som aksjeselskap, kommandittselskap eller indre selskap.

Eiendomsfond rettet mot det institusjonelle markedet er normalt tilpasset de særlige investeringsrestriksjonene som gjelder for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Slike fond vil gjerne bli markedsført på samme måte som aktive eierfond ved at rådgivningsmiljøet forhandler med et begrenset antall potensielle investorer om de nærmere vilkårene.

Markedsføringen av eiendomsfond rettet mot massemarkedet beror gjerne på fondets organisasjonsform. Tilrettelegging av fond organisert som aksjeselskap, hvor andelene er finansielle instrumenter, må forestås av en kredittinstitusjon eller et verdipapirforetak med tillatelse til å drive tilrettelegging. Eiendomsfond rettet mot massemarkedet vil sjelden ha et beløp for minstetegning som kvalifiserer for unntak fra prospektplikten, jf. verdipapirhandelloven § 7-4 (10). Mange eiendomsfond organiseres som kommandittselskaper og indre selskaper. Selskapsandeler regnes ikke som finansielle instrumenter, men fra 1. januar 2013 er det innført konsesjonsplikt i verdipapirhandelloven for foretak som yter mellommannstjenester i tilknytning til andeler i selskaper som reguleres i selskapsloven, typisk ansvarlige selskap, kommandittselskap eller indre selskap. Kravet om tillatelse gjelder ikke for foretak som kun yter tjenester overfor profesjonelle kunder eller overfor kunder som påtar seg et samlet investeringsbeløp på minst fem millioner kroner. De fleste aktører som tilrettelegger eiendomsfond i det norske markedet er verdipapirforetak med konsesjon til å yte investeringstjenester.

Basert på informasjon arbeidsgruppen har innhentet fra enkeltaktører i markedet, antas det at det er i underkant av 30 aktører som forvalter et eller flere fond med en samlet innskutt kapital på 30 til 40 milliarder kroner. Fondenes investeringer vil typisk kunne være finansiert med 30 % egenkapital og 70 % fremmedkapital. Det er store variasjoner i eiendomsfondenes struktur, både juridisk og om fremmedkapitalfinansieringen er etablert i fondet eller for den enkelte investering.

3.2 Generelt om gjeldende regulering av alternative investeringsfond mv.

Som nevnt ovenfor er alternative investeringsfond kollektive investeringsstrukturer som ikke er UCITS-fond. Verdipapirfondloven (lov 25. november 2011 nr. 44) og tilhørende forskrift regulerer både UCITS-fond og nasjonale fond, herunder spesialfond. Nasjonale fond, herunder spesialfond, er å anse som alternative investeringsfond i henhold til AIFMD og den nye loven om forvaltning av alternative investeringsfond. Verdipapirfondloven regulerer både forvalterne (forvaltningsselskap for verdipapirfond) og selve fondene.

Arbeidsgruppen har i sin rapport pkt. 4.1 og 4.2 redegjort slik for gjeldende rett for verdipapirfond (UCITS-fond og nasjonale fond, herunder spesialfond) og alternative investeringsfond som ikke er spesialfond eller nasjonale fond:

«4.1 Verdipapirfond

Verdipapirfond er regulert i verdipapirfondloven og i verdipapirfondforskriften. Ny revidert lov trådte i kraft 1. januar 2012. Et verdipapirfond er en selvstendig formuesmasse oppstått ved kapitalinnskudd fra en ubestemt krets av personer mot utstedelse av andeler i fondet og som for det vesentlige består av finansielle instrumenter og/eller bankinnskudd. Ved kapitalinnskudd får investorene eierskap til en andel i fondet, og formuesmassen eies av investorene (andelseierne) i fellesskap. Andelseierne hefter ikke for økonomiske forpliktelser ut over fondsandelens verdi.

Et norsk verdipapirfond er et selvstendig rettssubjekt. De fleste nødvendige funksjoner utføres av et forvaltningsselskap som har tillatelse til å drive verdipapirfondsforvaltning. Blant funksjonene slike foretak utfører er kjøp og salg av finansielle instrumenter på fondets vegne (kapitalforvaltning) og tegning og innløsning av andeler i fondet. Forvaltningsselskapet velger også depotmottaker for fondet. Depotmottakeren er et foretak (under offentlig tilsyn) som oppbevarer verdiene som inngår i et verdipapirfond og som kontrollerer forvaltningsselskapets disposisjoner på vegne av verdipapirfondet.

Forvaltningsselskap for verdipapirfond, depotmottaker og verdipapirfond som sådan er gjenstand for offentlig regulering og tilsyn. I verdipapirfondloven og tilhørende forskrift stilles det utfyllende krav til verdipapirfondsforvaltningen og organiseringen av denne, herunder krav til god forretningsskikk, begrensning av investeringsområde, krav til likviditet og risikospredning, likebehandling av andelseiere, opplysningsplikt overfor investorer mv.

Verdipapirfond skal være en likvid plassering. Som et minimum skal verdipapirfond være åpent for tegning og innløsning av andeler minst to ganger i måneden, men i praksis har de aller fleste verdipapirfond daglig tegnings- og innløsningsrett. Nasjonale fond kan få samtykke til å være åpent for utstedelse eller innløsning av andeler i en begrenset tidsperiode (såkalt lukket fond). Finanstilsynet har gitt samtykke til etablering av nasjonale fond (som ikke er spesialfond) som er åpent for tegning og innløsning fire ganger i året. Spesialfond må være åpent for innløsning av andeler minst én gang i året.

Et viktig hensyn i reguleringen av verdipapirfond er å beskytte andelseierne, slik at sparing og investering gjennom fond kan være et egnet alternativ særlig for forbrukere og andre ikke-profesjonelle investorer. Reguleringen skal bl.a. sikre andelseierne riktig og forståelig informasjon om det enkelte fond, betryggende risikospredning innen de verdipapirer og markeder fondet investerer i, riktig verdsettelse av fondsandeler, trygg oppbevaring av midlene i fondet og mulighet for rask og enkel innløsning av fondsandeler. Som omtalt over er det inntil videre kun anledning til å tilby andeler i spesialfond til profesjonelle investorer.

4.2 Annen virksomhet

Andre alternative investeringsfond enn nasjonale fond er i norsk rett ikke underlagt særskilt produktregulering, og det foreligger ingen entydige rettslige definisjoner for de ulike fondskategorier. Slike fond vil som regel være organisert som aksjeselskaper, allmenaksjeselskaper eller ansvarlige selskaper etter selskapsloven, og må følge disse lovenes krav til organisering. Den nærmere reguleringen av den enkelte strukturen, herunder organisering for øvrig og investeringsmandat, fastsettes i selskapsvedtekter og avtaleverk for det enkelte fond.

Forvaltning av fondene er ikke underlagt konsesjonsplikt, med mindre forvaltningen omfattes av investeringstjenesten aktiv forvaltning etter verdipapirhandelloven. Forvaltere av fondene er heller ikke underlagt tilsyn av Finanstilsynet.

Det er ikke særskilte regler som begrenser adgangen til å markedsføre andre alternative investeringsfond enn spesialfond. De generelle kravene i markedsføringsloven og avtaleloven må alltid overholdes. Verdipapirhandellovens regler om ytelse av investeringstjenester kommer til anvendelse på andeler av alternative investeringsfond som er finansielle instrumenter. Dette innebærer at det bare er verdipapirforetak som kan yte mellommannstjenester knyttet til disse fondene, og at kravene til god forretningsskikk gjelder. Andeler i ansvarlige selskaper regnes ikke som finansielle instrumenter. Fra 1. januar 2013 ble det likevel innført krav om tillatelse for ytelse av investeringstjenester, som investeringsrådgivning, aktiv forvaltning og plassering knyttet til fond organisert som ansvarlige selskaper til ikke-profesjonelle kunder. Kravene til god forretningsskikk kommer dermed også til anvendelse ved distribusjon av fond organisert på denne måten.»

Departementet har ingen vesentlige merknader til arbeidsgruppens fremstilling av gjeldende rett.

3.3 Egen lov om forvaltning av alternative investeringsfond eller tilpasning av verdipapirfondloven?

3.3.1 Arbeidsgruppens utkast

En del av arbeidsgruppens mandat var å vurdere om det burde foreslås en ny, særskilt lov om forvaltning av alternative investeringsfond, eller om forventede fremtidige forpliktelser som tilsvarer AIFMD bør gjennomføres i norsk rett ved å tilpasse og endre eksisterende regelverk. Arbeidsgruppens vurdering fremgår slik i rapporten pkt. 2.2:

«Arbeidsgruppen foreslår at det vedtas en egen lov for gjennomføring av AIFMD. Samtidig har arbeidsgruppen ansett det som hensiktsmessig å beholde reguleringen av forvaltning av verdipapirfond i verdipapirfondloven.

Alternative investeringsfond representerer en uensartet gruppe av kollektive investeringsstrukturer med ulike produktegenskaper. Direktivet regulerer først og fremst virksomheten til forvalter og inneholder i utgangspunktet ikke felleseuropeiske regler for fondene. Verdipapirfondloven gir detaljert produktregulering for de alternative investeringsfond som faller inn under kategorien verdipapirfond.

Verdipapirfondloven bygger på UCITS-direktivet, og hensynet til forbrukerbeskyttelse står høyt. AIFMD harmoniserer kravene til forvaltning og markedsføring av andre fond enn UCITS-fond, og retter seg mot profesjonelle investorer. Etter arbeidsgruppens oppfatning tilsier dette at AIFMD gjennomføres i en egen lov. Etter arbeidsgruppens vurdering er det hensiktsmessig å beholde en samlet regulering av samtlige verdipapirfond i verdipapirfondloven, som nylig har vært gjenstand for lovrevisjon. Reguleringen av nasjonale fond bør derfor beholdes i verdipapirfondloven.

En ulempe med denne reguleringsteknikken er at forvaltere av nasjonale verdipapirfond må forholde seg til begge lovene. Dette hensynet anses likevel ikke tilstrekkelig tungtveiende for å samle regelsettene i en lov, eller å eventuelt innføre regler for nasjonale fond i den nye loven. De høye terskelverdiene for krav om tillatelse etter den nye loven, innebærer at det for noen forvaltningsselskap kun vil være reglene om rapportering- og registreringsplikt som får betydning. Berørte foretak må, uavhengig av reguleringsteknikk, i praksis uansett forholde seg til begge regelsettene.

Arbeidsgruppen foreslår å beholde reglene om nasjonale fond, herunder reglene for etablering, forvaltning og markedsføring, i verdipapirfondloven. Verdipapirfond og tilsvarende utenlandske fond som skal markedsføres til ikke-profesjonelle kunder krever dermed tillatelse etter verdipapirfondloven.

Arbeidsgruppen foreslår at reglene som gjennomfører AIFMD inntas i en ny om lov om forvaltning av alternative investeringsfond. Forvaltere av alternative investeringsfond må forholde seg til kravene til tillatelse til forvaltning og markedsføring i denne loven, herunder kravene til myndighetsrapportering. Dette vil gjelde uavhengig av fondstype og kommer også til anvendelse for forvaltere av nasjonale fond etter verdipapirfondloven dersom forvalteren overskrider nærmere bestemte terskelverdier for konsesjonsplikt.»

3.4 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene er gjennomgående positive til arbeidsgruppens forslag til gjennomføring av forventede fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD i norsk rett. Kun to av høringsinstansene har uttalt seg uttrykkelig om spørsmålet om lovteknikk.

Advokatforeningen mener den lovtekniske gjennomføringen av AIFMD i en egen lov er hensiktsmessig.

Norges Bank støtter forslaget til ny lov, og legger vekt på at direktivet vil gi myndighetene nødvendige hjemler til å overvåke oppbygging av uheldig systemrisiko og treffe preventive tiltak. I høringsuttalelsen fremgår videre:

«Norges Bank har tidligere påpekt behovet for å skille klarere i lovgivningen mellom investeringsfond for profesjonelle og ikke-profesjonelle aktører, jf. vårt brev til departementet om regulering av spesialfond datert 15. april 2005. Når dette skillet nå rendyrkes i EU ved det nye AIFM direktivet, vil det være naturlig at også norsk lovgivning i større grad rendyrker dette skillet (mellom UCITS fond og AI fond). Andre nordiske land har valgt en slik tilnærming til den nasjonale implementeringen av AIFMD.»

3.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering om at det bør foreslås en ny lov om alternative investeringsfond for å gjennomføre antatt fremtidige forpliktelser som tilsvarer AIFMD i norsk rett. Departementet har lagt vekt på at verdipapirfondloven er mer omfattende enn AIFMD, jf. blant annet at AIFMD ikke inneholder regler om hvilke eiendeler som kan inngå i fondene. Videre står hensynet til likebehandling av investorer og forbrukerbeskyttelse sentralt i verdipapirfondloven, mens AIFMD retter seg mot profesjonelle investorer. Departementet viser videre til at alternative investeringsfond kan ha en rettslig konstruksjon som fraviker det som kjennetegner tradisjonelle fond, og mener derfor at det er hensiktsmessig at forvalterne av alternative investeringsfond, uavhengig av hvilken rettslig konstruksjon de alternative investeringsfondene bygger på, reguleres i en egen lov. Videre vil en egen lov for forvaltere av alternative investeringsfond kunne bidra til å tydeliggjøre at det er regulatoriske forskjeller mellom tradisjonelle fond og alternative investeringsfond med hensyn til forbrukervern. Departementet foreslår etter dette en egen lov om forvaltning av alternative investeringsfond. Den nye loven vil regulere forvalters virksomhet, samt markedsføring av alternative investeringsfond som ikke er nasjonale fond, men ikke selve fondene. AIFMD ikke er til hinder for nasjonal regulering av nasjonale fond, herunder spesialfond. Departementet foreslår derfor å videreføre gjeldende regler om selve fondene i verdipapirfondloven.

Forvaltere som både forvalter UCITS-fond og alternative investeringsfond, må ha konsesjon etter både verdipapirfondloven og etter den nye loven om alternative investeringsfond, og må oppfylle de løpende kravene til virksomheten mv. i begge lover.

Arbeidsgruppen har foreslått at bestemmelsene i verdipapirfondloven som regulerer forvaltere av nasjonale fond/forvaltningsselskap videreføres, slik at disse reglene kommer i tillegg til den nye loven om forvaltning av alternative investeringsfond, også for forvaltere som ikke forvalter UCITS. Departementet viser imidlertid til at for forvaltere som forvalter alternative investeringsfond med samlede aktiva som overstiger terskelverdiene i AIFMD art. 3(2), inneholder AIFMD krav om fullharmonisering på en rekke punkter. Det fremgår uttrykkelig av AIFMD art. 7(4) at når et forvaltningsselskap som har fått tillatelse etter UCITS (direktiv 2009/65/EF) søker om tillatelse etter AIFMD, skal kompetent myndighet ikke kreve at forvaltningsselskapet fremlegger opplysninger eller dokumenter som det allerede har fremlagt da det søkte om tillatelse etter UCITS, forutsatt at opplysningene eller dokumentene fortsatt er aktuelle. Departementet legger til grunn at det ikke er adgang etter antatt fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD til å stille strengere eller ytterligere krav til slike forvaltere enn det som følger av AIFMD. Departementet foreslår en forskriftshjemmel i verdipapirfondloven § 1-5 fjerde ledd som gir adgang til å unnta forvaltere som forvalter nasjonale fond (og som ikke samtidig forvalter UCITS) fra de delene av verdipapirfondloven som regulerer forvaltningsselskapets virksomhet. Det innebærer at forvaltere som forvalter nasjonale fond, og som ikke samtidig forvalter UCITS-fond, ved forskrift kan unntas fra reglene i verdipapirfondloven og tilhørende forskrifter som regulerer forvalter/forvaltningsselskapet med videre, men slik at reglene i verdipapirfondloven og tilhørende forskrifter som regulerer fondene som sådan, vil gjelde. Det vises til forslaget til nytt fjerde ledd i verdipapirfondloven § 1-5.