8 Operasjonelle krav
8.1 God forretningsskikk
8.1.1 Gjeldende rett
Arbeidsgruppen har beskrevet gjeldende rett slik i rapporten pkt. 8.1.1:
«For forvaltningsselskap for verdipapirfond gjelder krav til god forretningsskikk i verdipapirfondloven § 2-15 med tilhørende forskriftsbestemmelser. Bestemmelsene gjennomfører UCITS-direktivet artikkel 14, med tilhørende gjennomføringsregler. Andre forvaltere, som heller ikke er underlagt krav om tillatelse etter verdipapirhandelloven, er ikke gjenstand for særlige krav til god forretningsskikk utover det som følger av generelle avtalerettslige prinsipper om god forretningsskikk etter avtaleloven og markedsføringslovens krav til handelspraksis og avtalevilkår i forbrukerforhold.»
Departementet har ingen merknader til arbeidsgruppens fremstilling av gjeldende rett.
8.1.2 EU-rett
I AIFMD art. 12(1)(a) fremgår det at forvaltere av alternative investeringsfond til enhver tid ved utførelsen av sine tjenester skal opptre ærlig, redelig og rettferdig og med behørig kompetanse og omhu. Forvaltere skal på best mulig måte ivareta interessene til de alternative investeringsfondene og investorene, og de skal opptre i samsvar med markedets integritet (art. 12(1)(b)). Videre skal forvaltere etter art. 12(1)(c) råde over og effektivt benytte de ressurser og fremgangsmåter som er nødvendige for å kunne utøve virksomheten på en god måte. Dessuten skal forvaltere ta alle rimelige forholdsregler for å unngå interessekonflikter og – dersom de ikke kan unngås – identifisere, styre og overvåke, og hvis det er aktuelt, opplyse om slike interessekonflikter for å unngå at de får negativ virkning på de alternative investeringsfondene og deres investorer, og for å sikre at fondene behandles rettferdig, jf. art. 12(1)(d). Ifølge art. 12(1)(e) skal forvalter etterleve alle offentligrettslige krav som gjelder for utøvelsen av virksomheten, slik at interessene til fond under forvaltning og deres investorer og hensynet til markedets integritet, ivaretas. Det følger videre av art. 12(1)(f) at forvalter skal behandle alle investorene i alternative investeringsfond rettferdig («fairly»).
I art. 12(1) annet avsnitt fremgår det at investorene i alternative investeringsfond skal likebehandles. Dersom en investor skal behandles mer fordelaktig enn andre, skal det informeres om dette i det aktuelle fondets regler eller stiftelsesdokumenter.
Art. 12(2) inneholder mer spesifikke krav til forvaltere av alternative investeringsfond som også har tillatelse til å yte investeringstjenesten aktiv forvaltning av investors portefølje av instrumenter på individuell basis og etter investors fullmakt. Forvaltere med slik tillatelse skal ikke ha adgang til å investere hele eller deler av kundens midler i andeler i alternative investeringsfond som forvalteren forvalter, uten et generelt forhåndssamtykke fra kunden. Videre er det et krav etter art. 12(2) at forvaltere av alternative investeringsfond som har tillatelse til å yte aktiv forvaltning, skal være medlem av en sikringsordning som gjelder denne tjenesten, jf. direktiv 97/9/EF (om erstatningsordninger for investorer) av 3. mars 1997.
Art. 12(3) gir EU-kommisjonen kompetanse til å fastsette nærmere regler om de kriterier kompetent myndighet skal legge til grunn ved vurderingen av om en forvalter oppfyller kravene til god forretningsskikk i art. 12(1).
8.1.3 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppens forslag fremgår slik i rapporten pkt. 8.1.3:
«Artikkel 12 inneholder et generelt krav om å utøve virksomheten i samsvar med god forretningsskikk. Det vil være en rettslig standard, og det nærmere innholdet i kravet til god forretningsskikk vil kunne endre seg i tråd med utviklingen.
Etter artikkel 12(1)(d) skal forvalteren ta «all reasonable steps» for å unngå interessekonflikter. Håndtering av interessekonflikter er særlig regulert i artikkel 14. Av hensyn til et mer oversiktlig regelverk foreslår arbeidsgruppen at direktivets bestemmelser om håndtering av interessekonflikter i artikkel 12(1)(d) og artikkel 14, samles i en paragraf, se kapittel 8-2 nedenfor. Artikkel 12 inneholder ikke alternativer for gjennomføring og arbeidsgruppen foreslår for øvrig at artikkelen gjennomføres etter mønster av verdipapirfondloven § 2-15, med nødvendige tilpasninger.
Direktivet inneholder ikke konkrete bestemmelser om taushetsplikt for ansatte og andre, men et slikt krav kan utledes av kravene til god forretningsskikk. Dette vil særlig omfatte taushetsplikt om kunders forhold eller forretningshemmeligheter. Arbeidsgruppen foreslår at det inntas en presisering om taushetsplikt i § 3-2 femte ledd. Bestemmelsen formuleres tilsvarende § 2-7 sjette ledd i verdipapirfondloven der det heter at ansatte, tillitsvalgte og personer med bestemmende innflytelse i forvaltningsselskap har taushetsplikt om det de i sin virksomhet får kjennskap til om andres forhold, med mindre noe annet er bestemt i lov eller forskrifter. Taushetsplikten omfatter også enhver som utfører oppdrag for forvaltningsselskapet.
Alternative investeringsfond opererer i enkelte tilfeller med forskjellige vilkår for ulike investorer. Det kan dreie seg om redusert honorar over visse grenser for investert beløp. For aktive eierfond, hvor investorene gjerne er institusjonelle investorer med egne investeringsmandat, er det vanlig at investorene får særlige vilkår når det gjelder mandatet. Gjennom en såkalt «Most Favoured Nations»-bestemmelse kan de øvrige investorene kreve tilsvarende vilkår. For en nærmere omtale av slike vilkår vises det til kapittel 3.2.4.
Etter arbeidsgruppens vurdering er ikke direktivet til hinder for at alternative eierfond kan operere med differensierte vilkår for ulike andelseiere, forutsatt at det er behørig informert om dette og slike vilkår for øvrig er i samsvar med de generelle regler om god forretningsskikk og tiltak mot interessekonflikter.
Arbeidsgruppen foreslår at det inntas en forskriftshjemmel som gjør det mulig å innta eventuelle nærmere regler vedtatt av EU-Kommisjonen med hjemmel i artikkel 12(3). Det vises til lovutkastet § 3-2.»
8.1.4 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene har uttalt seg uttrykkelig om denne delen av forslaget.
8.1.5 Departementets vurdering
Departementet er enig med arbeidsgruppen i at reglene om god forretningsskikk bør fremgå i egen bestemmelse, jf. lovforslaget § 3-2.
Når det gjelder kravet i AIFMD art. 12 (2)(b) om at forvaltere som yter tjenesten aktiv forvaltning av investorers portefølje av instrumenter på individuell basis og etter investors fullmakt, skal omfattes av en sikringsordning, har arbeidsgruppen foreslått slik bestemmelse i lovutkastet § 3-1 tredje ledd, som gjelder organisering av virksomheten. Departementet foreslår at en slik bestemmelse gis i lovforslaget § 2-2 sjette ledd.
Antatt fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD art. 12(1)(d) inneholder regler om interessekonflikter. Det gjør også art. 14. Arbeidsgruppen har foreslått at alle direktivets regler om interessekonflikter samles i en egen bestemmelse, herunder reglene i artikkel 12(1)(d), jf. arbeidsgruppens lovutkast § 3-3. Departementet er enig i at dette er en hensiktsmessig og brukervennlig måte å gjennomføre direktivets krav på, og viser til lovforslaget § 3-3 og nærmere omtale nedenfor under punkt 8.2.
Departementet slutter seg også til arbeidsgruppens øvrige utkast til regler om god forretningsskikk, se lovforslaget § 3-2.
8.2 Håndtering av interessekonflikter
8.2.1 Gjeldende rett
Arbeidsgruppen har beskrevet gjeldende rett slik i rapporten pkt. 8.2.1:
«Forvaltningsselskap for verdipapirfond er i dag underlagt regler om håndtering av interessekonflikter som del av kravet til god forretningsskikk og organisering av virksomheten, jf. verdipapirfondloven § 2-15 og § 2-7 sjette ledd. Utfyllende regler er inntatt i verdipapirfondforskriften kapittel 2 del VI. Andre forvaltere, som heller ikke har tillatelse etter verdipapirhandelloven, er ikke underlagt særlig krav til håndtering av interessekonflikter.»
Departementet har ingen vesentlige merknader til arbeidsgruppens fremstilling av gjeldende rett.
8.2.2 EU-rett
Ifølge AIFMD art. 14(1) skal forvaltere av alternative investeringsfond ta alle rimelige forholdsregler for å identifisere interessekonflikter som oppstår i forbindelse med forvaltningen av alternative investeringsfond mellom:
forvalteren, herunder forvalterens ledelse, ansatte eller enhver person som er direkte eller indirekte knyttet til forvalteren gjennom kontroll og fond som forvaltes av forvalteren eller andelseierne i slike fond,
fondet eller andelseierne i fondet og et annet fond eller andelseierne i det andre fondet,
fondet eller andelseierne i fondet og en annen kunde av forvalteren,
fondet eller andelseierne i fondet og UCITS-fond forvaltet av forvalteren, eller andelseierne i dette/disse UCITS, eller
to kunder av forvalteren.
Etter AIFMD art. 14(1) annet avsnitt skal forvalteren til enhver tid ha og benytte effektive organisatoriske og administrative ordninger med henblikk på å treffe alle rimelige forholdsregler for å identifisere, unngå, styre og overvåke interessekonflikter, for å forhindre at disse skader fondenes eller andelseiernes interesser.
Videre skal forvaltere i sin daglige drift skille oppgaver og ansvarsområder som anses uforenlige, eller som potensielt kan føre til systematiske interessekonflikter. Forvaltere skal herunder vurdere om organiseringen av virksomheten gir opphav til andre vesentlige interessekonflikter, og i så fall gi opplysninger om dette til andelseierne i fond under forvaltning, jf. art. 14(1) tredje avsnitt.
Dersom de forholdsregler som er truffet i medhold av art. 14(1) annet og tredje avsnitt ikke har vært tilstrekkelige til med rimelig grad av sikkerhet å sikre andelseiernes interesser på en betryggende måte, skal forvalteren gi andelseierne opplysning om den aktuelle interessekonflikten eller kilden til interessekonflikten før forvalteren gjør forretninger på andelseierens vegne, samt utarbeide egnede interne retningslinjer, se art. 14(2).
I art. 14(3) er det særregler for forvaltere som benytter primærmegler. Der primærmegler benyttes, skal vilkårene for slike tjenester fastsettes i en skriftlig avtale. Avtalen skal regulere hvordan overdragelse og gjenbruk av fondsaktiva kan gjennomføres, og reguleringen skal være i samsvar med fondets regler eller stiftelsesdokumenter. Det skal fastsettes i avtalen at fondets depotmottaker skal underrettes om avtalen. Forvalteren skal utvise behørig kompetanse og omhu ved valg og oppnevning av primærmegler, jf. art. 14(3) annet avsnitt.
Art. 14(4) gir EU-kommisjonen hjemmel til å fastsette nærmere regler om typer av interessekonflikter, samt de tiltak forvalter forventes å gjøre for å identifisere, forhindre, styre, overvåke og gi opplysning om interessekonflikter. Slike regler er fastsatt i gjennomføringsforordning 231/2013.
8.2.3 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppens vurdering fremgår slik i rapporten pkt. 8.2.3:
«AIF-forvalterens generelle krav til håndtering av interessekonflikter fremgår av artikkel 12(1) bokstav (d), jf. kapittel 8.1.3 om kravet til god forretningsskikk. Direktivets artikkel 14 utdyper hvilke plikter som gjelder for nærmere definerte interessekonflikter. Hovedregelen er at forvalter skal søke å unngå interessekonflikter. Dersom dette ikke fullt ut lar seg gjøre, påligger det særlige forpliktelser. Direktivet stiller med andre ord ikke opp et «forbud mot interessekonflikter», eller at interessekonflikter skal elimineres. Det vil være iboende interessekonflikter i alle typer virksomheter. I fondsstrukturer vil det for eksempel kunne oppstå interessekonflikter mellom ulike investorer. Direktivet stiller opp spesifikke krav til hvordan interessekonflikter skal håndteres i forvalterens virksomhet.
Artikkel 14(1) tredje avsnitt, jf. 14(2), krever at forvaltere i visse tilfeller internt må separere ulike oppgaver. Bestemmelsen lyder som følger:
‘Forvaltere skal innenfor sitt eget driftsmiljø skille mellom oppgaver og ansvarsområder som kan oppfattes som uforenlige med hverandre, eller som kan gi opphav til systematiske interessekonflikter. Forvalterne skal vurdere om deres driftsvilkår kan medføre andre vesentlige interessekonflikter og informere investorene i AIF-ene om disse.’
Direktivet krever at AIF-forvaltere har organisatoriske skiller mellom porteføljeforvaltning og risikostyring, jf. kapittel 8.4.2, og mellom den funksjonen som forestår verdivurdering og øvrig virksomhet, jf. kapittel 9.2.2. Videre er forvaltere forpliktet til å etablere en uavhengig kontrollfunksjon (compliance). Arbeidsgruppen antar at det i mange tilfeller ikke vil være nødvendig å innføre andre organisatoriske skiller. Hvorvidt andre systematiske interessekonflikter vil kreve ytterligere organisatoriske tilpasninger, må vurderes konkret i lys av forvalterens virksomhet og de fond som forvaltes.
Som nevnt i punkt 8.1.3. foreslår arbeidsgruppen å gjennomføre bestemmelsen artikkel 12(1)(d) i bestemmelser til gjennomføring av artikkel 14 om interessekonflikter.
Bestemmelsen i artikkel 14 inneholder ikke alternativer for gjennomføring og foreslås gjennomført etter mønster av verdipapirhandelloven § 10-10, med nødvendige tilpasninger.
Etter arbeidsgruppens vurdering bør bestemmelsen i artikkel 14(3) om bruk av primærmegler skilles ut i en egen paragraf.
Arbeidsgruppen foreslår at det inntas en forskriftshjemmel som gjør det mulig å innta nærmere regler vedtatt av EU-Kommisjonen etter artikkel 14(4). Det vises til lovutkastet § 3-3.»
8.2.4 Høringsinstansenes syn
Norges Bank mener at forslagene til regulering av blant annet interessekonflikter og reglene om primærmegler vil styrke investorvernet og bidra til stabile og robuste finansmarkeder.
8.2.5 Departementets vurdering
Departementet legger til grunn at det er liten grad av handlingsrom ved gjennomføringen av AIFMDs regler om interessekonflikter. I likhet med arbeidsgruppen mener departementet det er hensiktsmessig å samle de generelle reglene om interessekonflikter i én bestemmelse, jf. lovforslaget § 3-3. Departementet slutter seg videre til arbeidsgruppens forslag om at særreglene som gjelder for primærmegler tas inn i en separat bestemmelse, jf. lovforslaget § 3-4. Dette vil etter departementets vurdering gi et mer brukervennlig regelverk.
8.3 Godtgjøring
8.3.1 Gjeldende rett
I rapporten pkt. 8.3.1 har arbeidsgruppen beskrevet gjeldende rett slik:
«Forvaltere av nasjonale fond er underlagt reglene i lov 10. juni 1998 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner §§ 2-18 – 2-22 om godtgjørelsesordninger i finansinstitusjoner, og de nærmere reglene i forskrift 1. desember 2010 nr. 1507. Tilsvarende regler gjelder ikke for andre forvaltere av alternative investeringsfond, som heller ikke har tillatelse etter verdipapirhandelloven.»
Departementet viser for ordens skyld til at det er verdipapirfondloven § 1-5 tredje ledd som gir bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-22 tilsvarende anvendelse for forvaltningsselskap for verdipapirfond. For øvrig har departementet ingen merknader til arbeidsgruppens redegjørelse for gjeldende rett.
8.3.2 EU-rett
AIFMD art. 13 inneholder regler om godtgjørelsesordninger for forvaltere av alternative investeringsfond. Etter art. 13(1) skal forvalter ha godtgjørelsesordninger og retningslinjer for godtgjørelse til ledelsen, risikotakere og personer med kontrollfunksjoner. Det samme gjelder for enhver ansatt som har vesentlig innflytelse på forvalterens risikoprofil eller risikoprofilen til fond under forvaltning, dersom den ansatte har en samlet godtgjørelse som ligger innenfor samme lønnsramme som ledelsen og risikotakere. Godtgjørelsesordningene og retningslinjene for disse skal være i samsvar med og bidra til en forsvarlig og effektiv risikostyring, og ikke oppfordre til å ta risiko som er uforenlig med risikoprofilen, reglene eller stiftelsesdokumentene til fond under forvaltning. Forvalterne skal fastsette sine godgjørelsesordninger og retningslinjer for godtgjørelse i samsvar med detaljerte regler som fremgår av vedlegg II til AIFMD.
ESMA har for øvrig som forutsatt i AIFMD art. 13(2), utarbeidet nærmere retningslinjer for forsvarlige godtgjørelsesordninger i samsvar med vedlegg II, jf. ESMAs «Guidelines on sound remuneration policies under the AIFMD» (ESMA/2013/201 av 11. februar 2013).
8.3.3 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppens vurdering fremgår slik i rapporten pkt. 8.3.3:
«AIFMD innfører krav til godtgjørelsesordninger for forvaltere av alternative investeringsfond. Reglene har store fellestrekk med de som i dag følger EUs kapitaldekningsregelverk og som gjelder for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Gjeldende norske regler stiller opp like regler for alle pliktsubjektene (banker, verdipapirforetak, forsikringsselskaper, forvaltningsselskaper for verdipapirfond), med unntak av enkelte særregler for banker.
Artikkel 13(1) knytter kravet til godtgjørelsesordninger og retningslinjer for godtgjørelse til risikoprofilen, vedtektene eller stiftelsesdokumentet til de fond som den aktuelle forvalteren forvalter. Videre inneholder direktivets vedlegg II enkelte særlige regler for godtgjørelsesordninger for ansatte hos forvaltere. AIFMD krever at det fastsettes særlige regler om godtgjørelsesordninger for forvaltere av alternative investeringsfond. Reglene i vedlegg II er av en slik detaljgrad at de etter arbeidsgruppens vurdering bør plasseres i en forskrift heller enn i lovs form.
Det skal gjelde et forholdsmessighetsprinsipp ved gjennomføring av prinsippene i vedlegg II punkt 1(a) – (r), hvor det blant annet skal tas hensyn til forvaltes størrelse, størrelsen på fond som forvaltes og virksomhetens interne organisering, omfang art og kompleksitet. Dette følger forutsetningsvis av artikkel 13(2) og vedlegg II til direktivet.
Direktivet regulerer forvaltning av en bredt spekter ulike typer fond. Forvaltere av alternative investeringsfond vil kunne ha forskjellig virksomhet alt etter hvilke typer fond som forvaltes og alt fra mindre venture-fond til store oppkjøpsfond eller spesialfond med komplekse investeringsstrategier. Det er hensiktsmessig at forvaltere kan tilpasse godtgjørelsesordningene og retningslinjene til den konkrete virksomheten. Arbeidsgruppen foreslår at det inntas en regel om forholdsmessighet ved anvendelse av kravene.
Prinsippene for godtgjørelsesordninger i vedlegg II punkt 1 gjelder i følge punkt 2 i prinsippet godtgjørelser av enhver art betalt av forvalter eller fondet, herunder såkalt «carried interest». Artikkel 4(1)(d) definerer «carried interest» som resultatavhengig vederlag, og som en andel av AIF-ets overskudd som tilfaller forvalteren som godtgjøring for forvaltningen av AIF-et, eksklusive eventuell andel i AIF-ets overskudd som tilfaller forvalteren som avkastning på eventuell investering som forvalteren har gjort i AIF-et. Denne definisjonen avviker fra det som normalt forstås med «carried interest» hvor «carried interest» er et uttrykk for den fordeling av gevinst som foretas i aktive eierfond når avkastningen i fondet overstiger et nærmere fastsatt «normalavkastning». Det vanligste grunnlaget for rett til «carried interest» er at nøkkelpersoner hos forvalteren investerer i fondet gjennom hovedmannen/ general partner. I ESMAS retningslinjer om godtgjørelsesordninger er det lagt til grunn at «carried interest» faller utenfor virkeområdet for godtgjørelsesreglene når den representerer en «pro-rata» avkastning på investeringen.
Etter arbeidsgruppens vurdering bør virkeområdet for godtgjørelsesreglene og forholdsmessighetsprinsippet presiseres i lovs form. Det vises til utkastet § 3-6 første ledd.
Arbeidsgruppen foreslår at det inntas en forskriftshjemmel som åpner for å fastsette nærmere regler om godtgjørelsesordninger. Det vises til lovutkastet § 3-6 annet ledd.»
8.3.4 Høringsinstansenes syn
Argentum Fondsinvesteringer AS oppfordrer til at det i lovarbeidet legges føringer om at en forskrift om godtgjørelsesordninger ikke skal fastsette strengere regler for norske aktører enn det som kreves under AIFMD, slik at norske aktører ikke får en konkurranseulempe.
8.3.5 Departementets vurdering
Departementet foreslår at forvalters plikt til å etablere og praktisere en godtgjørelsesordning, samt virkeområdet for godtgjørelsesordninger, bør fremgå av loven, jf. lovforslaget § 3-6 første ledd.
Videre slutter departementet seg til arbeidsgruppens vurdering om at de detaljerte reglene om godtgjørelsesordningene i vedlegg II til direktivet, er av en slik karakter at de bør fastsettes i forskrift, og ikke i loven. Hjemmel til å fastsette slike forskrifter fremgår av lovforslaget § 3-6 annet ledd.
Når det gjelder høringsuttalelsen fra Argentum Fondsinvesteringer om at det i proposisjonen bør legges føringer slik at forskriftsbestemmelser om godtgjørelsesordninger ikke skal inneholde strengere regler enn det AIFMD krever, viser departementet til at AIFMD art. 13 og vedlegg II til AIFMD inneholder flere skjønnsmessige begreper, men at reglene synes å være fullharmoniserte, slik at det ikke synes å være adgang til å fastsette verken mer eller mindre restriktive regler i nasjonal rett på dette punkt.
Det vises til lovforslaget § 3-6.
8.4 Risikostyring
8.4.1 Gjeldende rett
Gjeldende rett er beskrevet slik i arbeidsgruppens rapport pkt. 8.4.1:
«Forvaltningsselskap for verdipapirfond er underlagt regler om risikostyring i verdipapirfondloven § 2-12 med tilhørende forskrifter (verdipapirfondforskriften kapittel 2 del IV og forskrift om risikostyring og internkontroll av 22. september 2008 nr. 1080). Reglene gjennomfører UCITS-direktivet artikkel 51 og direktiv 2010/43/EU artikkel 12. Andre forvaltere, som heller ikke har tillatelse etter verdipapirhandelloven, er ikke underlagt krav til risikostyring ut over det som følger av generelle selskapsrettslige krav til forsvarlig organisering av virksomheten.»
Departementet har ingen vesentlige merknader til arbeidsgruppens fremstilling av gjeldende rett.
8.4.2 EU-rett
Arbeidsgruppen har redegjort slik for EU-retten i rapporten pkt. 8.4.2:
«Risikostyring er den ene av de to kjerneoppgaver som i følge artikkel 4(1)(w) utgjør forvaltning av alternative investeringsfond. Det vises til nærmere omtale av dette i kapittel 5.3. Artikkel 15(1) krever at risikostyringsfunksjonen er organisatorisk adskilt fra operasjonell virksomhet, herunder forvalterens porteføljeforvaltning.
Artikkel 15(1) annet avsnitt inneholder en særlig regel om forholdsmessighet eller proporsjonalitet ved organisering av risikostyringsfunksjonen og den funksjonelle og hierarkiske adskillelsen av risikostyringsfunksjonen. Bestemmelsen åpner for at kompetent myndighet, ved vurdering av om risikostyringsfunksjonen er adskilt fra annen operasjonell virksomhet, skal benytte et forholdsmessighetsprinsipp. Forvalteren skal uansett være i stand til å vise at det er truffet særlige forholdsregler for å unngå interessekonflikter slik at risikostyringsfunksjonen er uavhengig og effektiv, samt at risikostyringsfunksjonen til enhver tid oppfyller de øvrige kravene i artikkel 15. Til forskjell fra reglene som gjelder for forvaltningsselskaper for verdipapirfond i direktiv 2010/43/EU artikkel 12(2) annet avsnitt, åpner ikke direktivet artikkel 15(1) annet avsnitt for et rent unntak fra kravet til å ha en selvstendig risikostyringsfunksjon på grunnlag av virksomhetens art, omfang og kompleksitet.
Artikkel 15(2) første avsnitt krever at forvaltere etablerer systemer for risikostyring for forsvarlig å identifisere, måle, styre og overvåke alle relevante risiki for hvert fonds investeringsstrategi og som hvert fond er eller kan være eksponert for. Artikkel 15(2) annet avsnitt krever at forvalteren med passende mellomrom, og minst én gang årlig, foretar en gjennomgang av risikostyringsfunksjonen.
Etter artikkel 15(3) skal AIF-forvalter:
etablere en hensiktsmessig og dokumentert prosedyre for due diligence ved investering på vegne av fond som er tilpasset det aktuelle fondets investeringsstrategi, investeringsmål og risikoprofil. Prosedyren skal gjennomgås regelmessig og oppdateres ved behov,
påse at risikoen ved inngåtte posisjoner for fond under forvaltning, og dens innvirkning på samlet risikoprofil kan identifiseres, måles, styres og overvåkes løpende, herunder gjennom bruk av egnede stresstester, og
påse at risikoprofilen til fond som forvaltes stemmer overens med størrelse, porteføljestruktur, investeringsstrategi og investeringsmål, i fondets regler eller stiftelsesdokumenter, prospekt og tilbudsdokumenter.
Artikkel 15(4) inneholder krav om at forvalteren fastsetter risikorammer i form av øvre grenser for finansiell giring for fond under forvaltning, samt adgang til gjenbruk av aktiva stilt som sikkerhet eller garantier under lånearrangementer. Bestemmelsen krever at grensene fastsettes under hensyn til blant annet følgende momenter:
type fond,
investeringsstrategi,
kilde til finansiell giring,
forbindelser eller forhold til andre institusjoner for finansielle tjenester,
behov for begrensning av eksponering mot en enkelt motpart,
i hvilken grad det stilles sikkerhet for finansiell giring,
forholdet mellom aktiva og passiva og
art, relativ og absolutt omfang av forvalterens aktivitet i det aktuelle markedet.
Etter artikkel 15(5)(a)-(e) kan EU-Kommisjonen fastsette nærmere regler om:
retningslinjer og prosedyrer for risikostyring,
passende mellomrom for gjennomgang av risikostyringssystemer,
hvordan risikostyringsfunksjoner skal være funksjonelt og hierarkisk adskilt fra operasjonell virksomhet, herunder porteføljeforvaltning,
særlige tiltak for å unngå interessekonflikter som nevnt i artikkel 15(1) annet avsnitt, samt
minimumskrav til oppgaver risikostyringsfunksjonen skal utføre som nevnt i artikkel 15(3).»
Departementet har ingen vesentlige merknader til arbeidsgruppens redegjørelse for EU-retten.
8.4.3 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppens forslag fremgår slik i rapporten pkt. 8.4.3:
«Artikkel 15 inneholder krav til risikostyring, og har fellestrekk med tilsvarende krav for forvaltningsselskaper for verdipapirfond og verdipapirforetak. Arbeidsgruppen foreslår at disse kravene gjennomføres etter mønster av verdipapirfondloven og verdipapirfondforskriften med nødvendige tilpasninger.
Arbeidsgruppen foreslår at det inntas en forskriftshjemmel som gjør det mulig å innta nærmere regler vedtatt av EU-Kommisjonen med hjemmel i artikkel 15(5).
Det vises til lovutkastet § 3-7.»
8.4.4 Høringsinstansenes syn
Depotmottakerbankene DNB, Danske Bank, Handelsbanken og J.P. Morgan har vist til arbeidsgruppens lovutkast § 3-7 første ledd annet punktum, der det står at «Forvalter kan avvike fra kravet om adskillelse dersom dette ut i fra virksomhetens art, omfang og kompleksitet fremstår som urimelig byrdefullt og risikostyringsfunksjonen forblir effektiv.» Depotmottakerbankene mener AIFMD ikke åpner for at en AIF-forvalter kan avvike fra kravet om at risikostyringsfunksjonen skal være adskilt fra forvalterens virksomhet. Det samme legger arbeidsgruppen til grunn i rapporten på side 50, men til tross for dette foreslår arbeidsgruppen unntak fra kravet om adskillelse, tilsvarende det som finnes i verdipapirfondforskriften § 2-12 annet ledd. I art. 42 i forordning 231/2013 gitt av EU-kommisjonen i medhold av AIFMD art. 15(5) er det listet opp en rekke forhold som alle må være på plass for at adskillelseskravet skal anses oppfylt, se særlig punkt 1b og 2 i forordningen art. 42. I forordningen punkt 53 står det at risikostyringsfunksjonen skal være adskilt fra operasjonell virksomhet og at slik adskillelse skal gjelde oppover til styret («governing body»). Videre står det at risikostyringsfunksjonen ikke skal utføre noen oppgaver som kan være i konflikt med operasjonell virksomhet og at den heller ikke skal ledes av noen som har ansvar for funksjoner hvor det kan være interessekonflikter. Depotmottakerbankene mener lovutkastet § 3-7 første ledd annet punktum bør strykes, alternativt at ordlyden endres slik at den reflekterer direktivteksten. Depotmottakerbankene har videre uttalt:
«Depotmottakerbankene anser risikoen hos en forvalter av AIFer å være høyere enn i et selskap som forvalter UCITSfond, – både som følge av deres mulige investeringsunivers og at disse selskapene ikke har tradisjon for å være underlagt et tilsvarende regelverk som AIFMD. Vi mener derfor det ikke bør åpnes for å fravike kravet om at risikofunksjonen skal være adskilt fra operasjonell virksomhet, herunder porteføljestyring.»
8.4.5 Departementets vurdering
Arbeidsgruppen har i lovutkastet § 3-7 første ledd annet punktum foreslått at forvalter på visse vilkår kan avvike fra kravet om at risikostyringsfunksjonen skal være adskilt fra forvalterens operative virksomhet. Dette ser ut til å stå i motsetning til arbeidsgruppens beskrivelse av EØS-retten i rapporten pkt. 8.4.2, og departementet antar at arbeidsgruppens lovutkast § 3-7 første ledd annet punktum beror på en inkurie. Departementet kan ikke se at direktivet åpner for at man kan avvike fra kravet om at risikostyringsfunksjonen skal være adskilt fra forvalterens operative virksomhet. Departementet følger derfor ikke opp arbeidsgruppens utkast på dette punkt, se også depotmottakerbankenes høringsuttalelse. Derimot fremgår det av direktivet art. 15(1) annet avsnitt at kompetent myndighet skal vurdere om risikostyringsfunksjonen er adskilt fra annen operasjonell virksomhet i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet, under forutsetning at forvalter uansett skal kunne påvise at særlige beskyttelsestiltak for å forebygge interessekonflikter gir mulighet til uavhengig gjennomføring av risikostyringen mv. Denne bestemmelsen i direktivet retter seg mot kompetent myndighet og hvordan vurderingen av om risikostyringsfunksjonen er adskilt fra annen operasjonell virksomhet foretas, og foreslås ikke tatt inn i loven.
For øvrig foreslår departementet at direktivets generelle bestemmelser om risikostyring gjennomføres i lovforslaget § 3-7.
For ordens skyld nevnes at bestemmelsene i direktivet art. 15(4) om at forvalter skal fastsette risikorammer i form av øvre grenser for finansiell giring for fond under forvaltning med videre, foreslås gjennomført i lovforslaget § 3-8, slik at alle reglene om finansiell giring samles på ett sted.
8.5 Likviditetsstyring
8.5.1 Gjeldende rett
Arbeidsgruppen har i rapporten pkt. 8.5.1 redegjort slik for gjeldende rett:
«Forvaltningsselskap for verdipapirfond vil under forvaltningen av fond måtte følge relevante plasseringsregler i verdipapirfondloven, herunder krav som skal bidra til tilstrekkelig likviditet. Verdipapirfondlovens generelle bestemmelser i § 2-12 om risikostyring gjelder også for styring av likviditet. I tillegg gjelder verdipapirfondforskriften § 2-15 tredje ledd om systemer for styring av likviditetsrisiko. Forvaltningsselskap for verdipapirfond er dessuten underlagt kravene i forskrift 29. juni 2007 nr. 747 om forsvarlig likviditetsstyring. Forskriften gjelder likviditetssituasjonen til forvalteren, og ikke fond som forvaltes eller kundeporteføljer.»
Departementet har ingen merknader til arbeidsgruppens redegjørelse for gjeldende rett.
8.5.2 EU-rett
Art. 16 inneholder regler om likviditetsstyring. Etter art. 16(1) første avsnitt skal forvalter for hvert fond som er under forvaltning – unntatt fond som er lukket og ikke har finansiell giring – ha et egnet likviditetsstyringssystem og retningslinjer som gjør forvalter i stand til å overvåke fondets likviditetsrisiko og sikre at likviditetsprofilen til fondets investeringer samsvarer med fondets underliggende forpliktelser. I henhold til art. 16(1) annet avsnitt skal forvalter regelmessig foreta stresstester under normale og ekstraordinære likviditetssituasjoner, som gjør det mulig å vurdere, samt å overvåke likviditetsrisikoen for fondene.
Etter art. 16(2) må forvaltere sørge for at det er samsvar mellom investeringsstrategien, innløsningsadgangen og likviditetsprofilen for hvert alternativt investeringsfond som forvaltes.
EU-kommisjonen har etter art. 16(3) hjemmel til å fastsette nærmere regler om systemer og retningslinjer for likviditetsstyring, samt om samordning mellom investeringsstrategi, innløsningsadgang og likviditetsprofil som nevnt i art. 16(2). Slike regler er gitt i forordning 231/2013.
8.5.3 Arbeidsgruppens forslag
I rapporten pkt. 8.5.3 har arbeidsgruppen uttalt:
«Artikkel 16 inneholder ikke alternativer for gjennomføring. Arbeidsgruppen foreslår at det inntas en forskriftshjemmel som gjør det mulig å innta eventuelle nærmere regler vedtatt av EU-Kommisjonen med hjemmel i artikkel 16(3)
Det vises til lovutkastet § 3-9.»
8.5.4 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene har uttalt seg uttrykkelig om denne delen av forslaget.
8.5.5 Departementets vurdering
Direktivet art. 16 gir etter departementets vurdering ikke nasjonalt handlingsrom, og det må gis lovbestemmelser som gjennomfører reglene. Det vises til lovforslaget § 3-9.
Forskriftshjemmelen i lovforslaget § 3-9 tredje ledd åpner for at EU-kommisjonens regler om likviditetsstyring i forordning 231/2013 kan tas inn i norsk rett.
8.6 Investering i verdipapiriserte posisjoner
8.6.1 EU-rett
Arbeidsgruppen har beskrevet reglene i AIFMD om investering i verdipapiriserte posisjoner slik i rapporten pkt. 8.6.1:
«I følge AIFMD artikkel 17 skal EU-Kommisjonen vedta nærmere regler om adgangen for forvaltere av alternative investeringsfond til å investere i verdipapiriserte posisjoner. EU-Kommisjonen skal fastsette nærmere krav til opprinnelig långiver, foretak for verdipapirisering og sponsor for verdipapiriserte porteføljer av ett eller flere engasjementer utstedt etter 1. januar 2011, jf. artikkel 17(a), og kvalitative krav til forvaltere som på vegne av fond under forvaltning investerer i verdipapiriserte porteføljer av ett eller flere engasjementer, jf. artikkel 17(b).
I artikkel 63 legges det til rette for at det innføres en tilsvarende bestemmelse i UCITS-direktivet ved innføring av en ny artikkel 50a som gir EU-Kommisjonen hjemmel til å vedta delegerte rettsakter.»
Departementet har ingen merknader til arbeidsgruppens fremstilling av EU-retten.
8.6.2 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppens forslag fremgår slik i rapporten pkt. 8.6.2:
«Verdipapirisering er i Norge regulert i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 del V. Verdipapirisering vil her si at en finansinstitusjon overdrar en nærmere fastsatt fordringsmasse til et spesialforetak for verdipapirisering. Spesialforetaket skal finansiere ervervet ved opptak av obligasjonslån, men er unntatt fra kravet om konsesjon som finansieringsforetak og heller ikke underlagt tilsyn. I utgangspunktet skal spesialforetaket være helt uavhengig av den overdragende finansinstitusjonen. Hvis vilkårene er oppfylt, kan den overdragende institusjonen fjerne utlånene fra sin balanse og trenger ikke lenger å beregne kapitalkrav for den. Spesialforetaket kan bare erverve den bestemte fordringsmassen. Spesialforetaket kan ikke utstede obligasjoner løpende, men kan likevel utstede flere obligasjonslån. Det må opprettes et nytt spesialforetak dersom finansinstitusjonen ønsker å verdipapirisere en annen fordringsmasse. Obligasjonseierne har ikke særskilt sikkerhet i fordringsmassen, men siden spesialforetaket ikke kan drive annen virksomhet enn å erverve, eie og inndrive den konkrete fordringsmassen, vil den ha få andre kreditorer enn obligasjonseierne. Til nå er det bare en finansinstitusjon i Norge som har opprettet spesialforetak for verdipapirisering.
Det er tidligere innført en liknende bestemmelse som artikkel 17 og 63 i direktiv 2006/48/EF (Capital Requirement Directive (CRD)) artikkel 122a (innført med CRD II). Ved å innføre tilsvarende bestemmelser i AIFMD og UCITS-direktivet oppnås like krav til investeringer i verdipapiriserte posisjoner i ulike sektorer. CRD artikkel 122a er gjennomført blant annet i kapitalkravsforskriften §§ 26-3 og 26-4 som trådte i kraft 1. januar 2011. Bakgrunnen for disse bestemmelsene er negative erfaringene gjort under finanskrisen. Ved tradisjonell kredittyting har kreditor en interesse i å kontrollere og overvåke utlånene ettersom kreditor har risikoen. Verdipapirisering innebærer at kredittrisikoen overføres til en annen part. Formålet ved å kreve at utsteder, sponsor eller opprinnelig kreditor beholder en netto økonomisk interesse på minst fem prosent av den verdipapiriserte utlånsporteføljen er å sikre at alle parter har interesse i å kontrollere kredittrisikoen i utlånsporteføljen.
Obligasjoner med fortrinnsrett er regulert av finansieringsvirksomhetsloven kapittel IV. Disse obligasjonene utstedes av kredittforetak som har konsesjon og er underlagt tilsyn. I og med at kredittforetak er underlagt tilsyn og kapitalkrav, regnes ikke utlån overført til kredittforetak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, som verdipapiriserte posisjoner etter kapitalkravsforskriften §§ 26-3 og 26-4. Etter arbeidsgruppens vurdering tilsier dette at obligasjoner med fortrinnsrett heller ikke vil omfattes av bestemmelsene i AIFMD artikkel 17 og 63.
Arbeidsgruppen foreslår at det inntas en forskriftshjemmel som gjør det mulig å innta nærmere regler vedtatt av EU-Kommisjonen med hjemmel i artikkel 17(a) og 17(b).
Det vises til lovutkastet § 1-4.»
8.6.3 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om denne delen av forslaget.
8.6.4 Departementets vurdering
Det fremgår av direktivet art. 17 at EU-kommisjonen skal vedta regler om adgangen for forvaltere av alternative investeringsfond til å investere i verdipapiriserte posisjoner. Slike regler er vedtatt i forordning 231/2013. Departementet foreslår, i likhet med arbeidsgruppen, at det tas inn en forskriftshjemmel slik at regler som gitt i forordningen kan gis som forskrift. Det vises til lovforslaget § 1-5 første ledd, som er identisk med arbeidsgruppens lovutkast § 1-4. Departementet viser for øvrig til at Banklovkommisjonen har foreslått å oppheve reglene i finansieringsvirksomhetsloven om verdipapirisering av utlånsporteføljer, jf. NOU 2011: 8 pkt. 0.1.4.6 og pkt. 14.2.1. Forslaget er til vurdering i departementet.
8.7 Verdivurdering og kommunikasjon av andelsverdi
8.7.1 Gjeldende rett
Arbeidsgruppen har redegjort slik for gjeldende rett i rapporten pkt. 9.2.1:
«Verdipapirfondloven § 4-8 inneholder regler for beregning og kunngjøring av andelsverdi for verdipapirfond. Etter verdipapirfondloven § 4-9 tredje ledd skal markedsverdien legges til grunn ved beregning av tegningskursen. Det er også nærmere regler om beregning av netto andelsverdi i verdipapirforskriften. Videre inneholder verdipapirfondforskriften § 6-13 særlige krav til beregning av verdien av såkalte OTC derivater. Beregning og kunngjøring av andelsverdien skal skje minst én gang i uken eller oftere dersom det er bestemt i fondets vedtekter, jf. verdipapirfondloven § 4-8 annet ledd.
Andre forvaltere enn forvaltningsselskaper for verdipapirfond er ikke underlagt regler om verdivurdering utover det som følger av aktuelle regnskapsregler, herunder regler om beregning av verdi av aktiva og passiva. Rådgivere til aktive eierfond vil gjennom sitt avtaleverk typisk være underlagt et frivillig men detaljert regelverk i International Private Equity and Venture Capital Valuation Guidelines. Retningslinjene er tilpasset verdivurdering i aktive eierfond. Rapportering av andelsverdien i alternative investeringsstrukturer vil normalt skje gjennom kvartalsrapporter til andelseierne og verdiene vil ikke gjøres kjent for andre enn andelseierne.»
Departementet har ingen vesentlige merknader til arbeidsgruppens fremstilling av gjeldende rett.
8.7.2 EU-rett
Art. 19 inneholder regler om verdivurdering. I art. 19(1) fremgår at forvalter skal fastsette egnede og konsistente interne retningslinjer, slik at eiendelene for hvert alternative investeringsfond under forvaltning kan verdivurderes på en korrekt og uavhengig måte, i samsvar med nasjonal lovgivning og fondets regler eller vedtekter.
Ifølge art. 19(2) skal regler for beregning av andelsverdi være fastsatt i nasjonale regler i fondets hjemstat og/eller i fondets regler eller vedtekter.
Art. 19(3) inneholder krav til når netto andelsverdi skal beregnes og opplyses til investorene. Det fremgår av bestemmelsen at dette skal skje i samsvar med relevante regler der fondet er etablert og fondets regler eller vedtekter. Etter art. 19(3) annet avsnitt er det et krav at eiendelene verdivurderes og at netto andelsverdi beregnes minst én gang i året. Art. 19(3) tredje avsnitt gjelder fond som er åpent for innløsning. For slike fond kreves at verdivurdering og beregning skjer så ofte som det er hensiktsmessig av hensyn til fondets eiendeler, samt reglene for utstedelse og innløsning av andeler. Etter art. 19(3) fjerde avsnitt skal forvaltere av lukkede fond gjennomføre verdivurdering og beregning hver gang det skjer en forhøyelse eller nedsettelse av fondets kapital. Investorene skal informeres om verdivurderingene og beregningene.
Etter art. 19(4) bokstav a og b skal verdivurdering foretas av:
a) en ekstern aktør som er uavhengig av fondet, forvalteren og andre personer med nære forbindelser til fondet eller forvalteren, eller
b) forvalteren selv, dersom dette skjer funksjonelt uavhengig fra porteføljeforvaltningen. I så fall skal godtgjørelsesordningene og andre tiltak sikre at interessekonflikter avbøtes og at utilbørlig påvirkning av arbeidstakerne unngås.
Ifølge art. 19(4) annet avsnitt kan verdivurderingen ikke utkontrakteres til fondets depotmottaker, med mindre depotmottakeren har gjennomført funksjonelle og hierarkiske skiller mellom depottjenestene og tjenester knyttet til verdivurdering. Dessuten skal potensielle interessekonflikter være identifisert, godt håndtert, overvåket og opplyst til andelseierne.
I henhold til art. 19(5) skal forvaltere som har utkontraktert verdivurderingen kunne godtgjøre følgende:
a) at oppdragstakeren er underlagt registreringsplikt i lovgivning eller regler for god forretningsskikk,
b) at oppdragstakeren har tilstrekkelig faglig kompetanse som gjør vedkommende i stand til å yte verdsettelsestjenestene og de forpliktelser som følger av dette, samt
c) at utkontrakteringen skjer i samsvar med de øvrige bestemmelsene om utkontraktering.
Etter art. 19(6) skal oppdragstakeren ikke kunne utkontraktere verdivurderingen videre til andre.
Art. 19(7) krever at forvalteren gir kompetent myndighet melding om utkontrakteringen. Kompetent myndighet kan pålegge forvalteren å oppnevne en annen oppdragstaker dersom vilkårene for utkontraktering i art. 19(5) ikke er oppfylt.
Det er et krav etter art. 19(8) at verdivurdering skal gjennomføres uavhengig og forsvarlig.
Art. 19(9) gjelder for forvaltere med intern verdivurderingsfunksjon. I disse tilfellene skal kompetent myndighet kunne kreve at rutinene for verdivurdering og/eller gjennomførte verdivurderinger bekreftes av en ekstern verdsetter eller revisor.
Ifølge art. 19(10) første avsnitt er forvalteren ansvarlig for beregning av fondets eiendeler, andelsverdi og kunngjøring av andelsverdi. Dette gjelder uavhengig av hvem som faktisk gjennomfører disse oppgavene. Bestemmelsens annet avsnitt fastslår at en ekstern aktør som gjennomfører verdivurdering, skal være ansvarlig overfor forvalteren for ethvert tap som skyldes aktørens uaktsomhet eller forsett.
Etter art. 19(11)(a) til (c) har EU-kommisjonen hjemmel til å fastsette nærmere regler om:
a) kriterier til retningslinjer for verdivurdering av eiendeler og netto andelsverdi, jf. 19(1),
b) garantier som en oppdragstaker må kunne stille, jf. 19(5)(b), og
c) hyppigheten for gjennomføring av verdivurdering i fond som er åpne for tegning og innløsning, jf. 19(3).
8.7.3 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppens forslag i rapporten pkt. 9.3.2 lyder slik:
«Etter arbeidsgruppens vurdering er det ved gjennomføring av kravene i artikkel 19 hensiktsmessig å skille mellom krav til retningslinjer og rutiner for verdivurdering, organisering av verdivurderingen, gjennomføring av verdivurderingen og krav til kommunikasjon av andelsverdi. Bestemmelsene åpner ikke for alternativ gjennomføring i nasjonal lovgivning.
Alternative investeringsfond som omfattes av direktivet utgjør en vid krets av fond med et svært variert investeringsunivers. Dette strekker seg fra noterte instrumenter som har en objektiv markedspris, til lite likvide investeringer i for eksempel fast eiendom, unoterte selskaper eller unoterte derivater som ikke har noen objektiv markedspris, og hvor verdivurderingen kan være utfordrende. Hyppigheten av verdivurderingene beror på om fondet er lukket eller er åpent for innløsninger. I ESMAs utkast til gjennomføringsregler om typer av forvaltere (ESMA/2012/844 av 19. desember 2012) gis det nærmere regler om hvilke fond som skal regnes som henholdsvis åpne eller lukkede alternative investeringsfond.
Arbeidsgruppen foreslår at det inntas en forskriftshjemmel som gjør det mulig å innta nærmere regler vedtatt av EU-Kommisjonen med hjemmel i artikkel 19(11).
Det vises til lovforslaget §§ 3-10 og 3-11.»
8.7.4 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette.
8.7.5 Departementets vurdering
Bestemmelsene i direktivet art. 19 om verdivurdering åpner ikke for alternativ gjennomføring i nasjonal lovgivning. Arbeidsgruppen har foreslått at samtlige bestemmelser i art. 19 gjennomføres i lov, men departementet foreslår at deler av art. 19 i stedet gis som forskrift. Departementet foreslår at det i loven oppstilles plikt for forvalter til å ha retningslinjer for verdivurdering av eiendeler til fond under forvaltning, jf. lovforslaget § 3-10 første ledd. Videre foreslår departementet at det i lovforslaget § 3-10 annet ledd fastsettes at forvalter skal foreta beregning av fondets eiendeler og netto andelsverdi regelmessig og minst én gang i året. Dessuten foreslås det at forvalter skal informere andelseierne om verdivurdering og netto andelsverdi, jf. lovforslaget § 3-10 tredje ledd. Nærmere regler om hvordan verdivurderingen skal gjennomføres, kan gis som forskrift med hjemmel i § 3-10 fjerde ledd. Det vises til lovforslaget § 3-10.