4 Definisjoner og lovens virkeområde

4.1 Definisjon av forvalter, alternativt investeringsfond og forvaltning

4.1.1 EU-rett

I AIFMD art. 4(1)(a) er «AIF» (alternativt investeringsfond) definert som kollektive innretninger for investeringer, herunder investeringsavdelinger av slike, som tar imot kapital fra et antall investorer med henblikk på å investere den i samsvar med en definert investeringsstrategi til fordel for disse investorene, og som ikke krever godkjenning i henhold til UCITS-direktivet (direktiv 2009/65/EF).

«FAIF» (forvalter av alternative investeringsfond) er i art. 4(1)(b) definert som en juridisk person hvis alminnelige virksomhet består i forvaltning av ett eller flere alternative investeringsfond.

I art. 4(1)(w), jf. vedlegg I til direktivet nr. 1 bokstav a og b, fremgår at «forvaltning» av alternative investeringsfond innebærer å utføre porteføljeforvaltning og/eller risikostyring for ett eller flere alternative investeringsfond.

4.1.2 Arbeidsgruppens forslag

Når det gjelder definisjonen av alternativt investeringsfond, har arbeidsgruppen uttalt følgende i rapporten pkt. 5.2.2:

«Direktivet inneholder en vid definisjon av hva som skal regnes som et alternativt investeringsfond. Alternative investeringsfond skal som utgangspunkt omfatte enhver innretning for kollektiv investering som ikke er et UCITS-fond. Definisjonen omfatter både nasjonale verdipapirfond og ulike kollektive investeringsstrukturer organisert som aksjeselskap og kommandittselskap. Også andre innretninger kan falle inn under definisjonen av et alternativt investeringsfond.

Det er oppstilt tre vilkår som alle må være oppfylt for at det skal dreie seg om et alternativt investeringsfond. Det første vilkåret er at innretningen tar i mot kapital fra «et antall» investorer («raise capital from a number of investors»). Til sammenligning tar et verdipapirfond i mot kapital fra en «ubestemt krets av personer», jf. verdipapirfondloven § 1-2 (1) nr. 1. AIFM-direktivets virkeområde er på dette punkt videre enn UCITS-direktivets.

AIFM-direktivet inneholder ikke noen eksplisitt grense for hvor mange investorer det må være for at fondet faller innenfor (eventuelt utenfor) direktivets virkeområde, men arbeidsgruppen forstår ordlyden slik at det i utgangspunktet må tas sikte på å hente inn kapital fra flere enn én. Det vises til fortalens punkt syv som sier at eksempelvis familieeide foretak («family office») som investerer investorenes private formue uten å reise ekstern kapital, ikke skal anses som et AIF.

Det andre vilkåret som er bestemmende for hvorvidt innretningen er å anse som et AIF, er at kapitalen investeres i samsvar med en angitt investeringsstrategi til fordel for investorene. Innretninger som samler inn kapital med andre formål enn å investere kapitalen til fordel for investorene, for eksempel veldedige stiftelser, faller utenfor.

I utgangspunktet innebærer vilkåret om å investere i samsvar med en angitt investeringsstrategi til fordel for investorene at aksjeselskaper eller andre selskapsformer som driver ordinær forretningsmessig virksomhet med sikte på å gi investorene (aksjeeierne) avkastning på sin investerte kapital, normalt ikke vil bli betraktet som et AIF. Dersom et slikt selskap derimot har som formål å investere kapitalen i samsvar med en bestemt investeringsstrategi til fordel for investorene, vil selskapet kunne bli omfattet av definisjonen. Arbeidsgruppen legger til grunn at spørsmålet om det dreier seg om et AIF vil måtte avgjøres på grunnlag av en konkret vurdering av blant annet selskapets faktiske virksomhet, selskapets vedtekter, og stiftelsesdokumenter. Arbeidsgruppen forutsetter at Finanstilsynet i tilsynsarbeidet vil legge til grunn endelige retningslinjer fra ESMA på dette punket.

Det tredje og siste vilkåret for å avgjøre hvorvidt en innretting utgjør et alternativt investeringsfond, er at det ikke er definert som et UCITS-fond og dermed regulert i henhold til verdipapirfondloven.

Arbeidsgruppen oppfatter det slik at verken selskapsform eller aktiva som det investeres i vil være av betydning for vurderingen av hvorvidt en innretning defineres som AIF. Utover de spesifikke unntak som er gjort, jf. kapittel 5.5, vil de aller fleste former for kollektive investeringsstrukturer som ikke er UCITS-fond, regnes som AIF.

Definisjonen av AIF-fond vil omfatte en rekke eksisterende foretak og fond. Samtlige nasjonale verdipapirfond, herunder spesialfond, vil omfattes av definisjonen av et AIF. Tilsvarende vil en rekke eksisterende kollektive investeringsstrukturer som er organisert som aksjeselskaper og kommandittselskaper (og indre strukturer), kunne bli omfattet av direktivet. Som omtalt over er dette uavhengig av rettslig struktur. Spørsmålet om hvorvidt fondet omfattes eller ikke vil avhenge av hvorvidt kapitalen investeres i samsvar med en angitt investeringsstrategi til fordel for investorene. Dette vil som nevnt måtte baseres på en konkret vurdering. Ettersom AIFMD i hovedsak regulerer forvalterens plikter legger arbeidsgruppen til grunn at nasjonale fond videreføres som en type fond som reguleres av verdipapirfondloven.

Definisjonen av alternativt investeringsfond er avgjørende for en rekke plikter, herunder inngrep i avtalefriheten og sanksjonsbestemmelser ved regelbrudd. Etter arbeidsgruppens vurdering er det derfor viktig at regelverkets virkeområde er klart definert. Arbeidsgruppen anser at alternativt investeringsfond er et sentralt rettslig koblingsbegrep som bør inntas i en særlig definisjonsbestemmelse. Det vises til lovutkastet § 1-2.»

Arbeidsgruppen har i rapporten pkt. 5.3.2 uttalt følgende om definisjonen av forvalter av alternative investeringsfond og om forvaltning:

«Det kan fremstå noe uklart hvorfor forvaltning av AIFer i artikkel 4(1)(w) er definert som det å minst utføre enten porteføljeforvaltning eller risikostyring, når begge disse funksjonene er opplistet i Vedlegg I nr. 1 som det en AIF-forvalter som minimum skal utføre ved forvaltning av et AIF og når det i henhold til artikkel 6(5)(d) er en forutsetning for å kunne gi tillatelse til en AIF-forvalter at forvalteren sørger for både porteføljeforvaltning og risikostyring. Det vises her også til artikkel 5(1) der det fremgår at den som utpekes som AIF-forvalter skal sørge for at direktivets bestemmelser etterleves.

Arbeidsgruppen foreslår i tråd med artikkel 6(5)(d) at definisjonen av AIF-forvalter utformes slik at det framgår at med forvaltning menes både porteføljeforvaltning og risikostyring. Arbeidsgruppen legger videre til grunn at med porteføljeforvaltning menes å foreta og gjennomføre investeringsbeslutninger på vegne av de fond som forvaltes, mens risikostyring menes å håndtere de risikoer som oppstår ved forvaltningen. Dette betyr etter arbeidsgruppens vurdering at en AIF-forvalter vil være ansvarlig både for porteføljeforvaltningen og for risikostyringen, men at dette er ikke til hinder for at utførelsen av oppgaver kan utkontrakteres, jf. nærmere omtale i kapittel 9.3. Dette samsvarer også med det som foreslås i det svenske og danske lovforslaget.

Aktive eierfond er nesten utelukkende organisert slik at fondets styrende organer fatter investeringsbeslutninger etter råd fra en ekstern rådgiver. Det vises til nærmere omtale av organiseringen av slike fond i punkt 3.2.2.

Etter arbeidsgruppens vurdering må direktivet forstås slik at dersom fondet selv fatter investeringsbeslutningene (den motsatte situasjon forekommer ikke i praksis), så kan enten rådgiveren, eller fondet (ved sine styrende organer) oppnevnes som forvalter. Det vises i denne sammenheng til ordlyden i direktivet artikkel 4(1)(w), som definerer «forvaltning» slik at porteføljeforvaltning og risikostyring er alternative funksjoner.

Etter arbeidsgruppens vurdering reiser direktivets definisjon av «forvaltning» og bestemmelser om oppnevning av forvalter enkelte spørsmål knyttet til slike fondsstrukturer.

Direktivet regulerer ikke fond, men kun forvaltere av alternative investeringsfond, jf. fortalen til direktivet punkt 10. Aktive eierfond er ikke regulert eller underlagt tilsyn i Norge. Direktivet regulerer ikke struktureringen og organiseringen av alternative investeringsfond. Direktivet krever at forvalteren må være i stand til å yte både risikostyring og porteføljeforvaltning, jf. artikkel 6(5), og kan ikke få tillatelse til kun å yte en av funksjonene.

Etter arbeidsgruppens vurdering innebærer dette at forvalteren, hva enten denne er fondets eksterne rådgiver eller fondet selv ved dets styrende organer, har ansvaret for utførelse av forvaltningen, dvs. både risikostyring og porteføljeforvaltning. Dette innebærer at forvalter for aktive eierfond, og fond organisert på tilsvarende måte, typisk vil måtte utkontraktere enten risikostyring eller porteføljeforvaltning til den andre enhet.

Direktivets artikkel 20(1) stiller opp særlige krav ved utkontraktering av funksjonene porteføljeforvaltning og risikostyring, herunder ved utkontraktering til enheter etablert utenfor EØS og til enheter som ikke har konsesjon til slik virksomhet. Det vises til omtale av utkontraktering i kapittel 9.3. Eksempelvis dersom en norsk forvalter skal utkontraktere porteføljeforvaltningen til et fond etablert på Guernsey eller Jersey (ved deres general partner), kreves det at det foreligger avtale om tilsynssamarbeid og at Finanstilsynet samtykker til utkontrakteringen.

Arbeidsgruppen ser det som sentralt at norske myndigheter aktivt søker å inngå avtale om tilsynssamarbeid med jurisdiksjoner hvor sentrale norske fondsmiljøer har etablert sine fond. Dette er viktig for å sikre forutberegnelighet for bransjen.

Finanstilsynet vil, innenfor rammene av EØS-forpliktelser som svarer til direktivet, ha skjønnsmessig adgang til å gi samtykke til utkontraktering til enheter som ikke har konsesjon til å drive porteføljeforvaltning. Etter arbeidsgruppens vurdering bør denne adgangen kunne benyttes for så vidt det er tale om fondsstrukturer som beskrevet over. Det pekes i denne sammenheng på at fond, for eksempel etablert på Guernsey eller Jersey og rådgitt av norske miljøer, vil være registrert av lokale tilsynsmyndigheter, ha en general partner som er underlagt tilsyn og pålagt å oppnevne administrator som også er underlagt tilsyn. I slike strukturer vil det klare tyngdepunkt av ressurser ligge hos rådgiver, og denne vil forutsetningsvis ha ressurser til å føre kontroll med den utkontrakterte virksomhet i samsvar med direktivets krav.

Arbeidsgruppen anser at Finanstilsynet, for å sikre forutberegnelighet for norske investorer og rådgivere, bør fastsette et rundskriv som presiserer Finanstilsynets skjønnsutøvelse ved søknad om samtykke til utkontraktering etter denne bestemmelsen.

Arbeidsgruppen anser at forvalter av alternativt investeringsfond er et sentralt rettslig koblingsbegrep som bør inntas i en særlig definisjonsbestemmelse. Det vises til lovutkastet § 1-2.»

4.1.3 Høringsinstansenes merknader

Maritimt Forum har vist til at tilrettelegging av direkte investeringer i maritim næring er en finansieringsform med lange tradisjoner i det norske markedet, og dette omtales ofte som prosjektfinansiering. Finansieringsformen faller mellom rene banklån på den ene siden og innhenting av kapital gjennom kapitalmarkedene på den andre siden. Prosjektfinansiering er en svært viktig finansieringsform for maritim næring, og særlig for de små og mellomstore aktørene. Det er viktig at denne finansieringsformen ikke vanskeliggjøres gjennom lovforslaget. Maritimt Forum har særlig understreket betydningen av at finansieringen kan gjennomføres raskt, og at det ikke foreslås regler som på en uforholdsmessig måte forsinker prosessen.

Norsk Eiendom er usikre på om de foreslåtte reglene vil ramme syndikert prosjektfinansiering. I så fall vil det kunne skade sentrale samfunnsoppgaver som boligbygging og utbygging av næringsarealer. Eiendomsbransjen opplever en begrenset tilgang til kapital. Hvis AIFMD innebærer at syndikert prosjektfinansiering ikke lar seg etablere fordi slik egenkapital ikke er tilgjengelig når transaksjonen skal gjennomføres eller prosjektene startes opp, vil det medføre betydelig begrensning i kapitaltilgang. Konsekvensen vil være sviktende aktivitet i eiendomsbransjen.

Norges Fondsmeglerforbund mener arbeidsgruppens utkast fremstår som godt og gjennomtenkt. Norges Fondsmeglerforbund har imidlertid erfart at arbeidsgrupperapporten synes å være tatt til inntekt for konklusjoner som arbeidsgruppen, etter Norges Fondsmeglerforbunds oppfatning, ikke har trukket, og som heller ikke bør trekkes, når det gjelder grensedragningen mellom AIF og andre eierkapitalformer. Det følger av punkt 6 i fortalen til AIFMD at virkeområdet er begrenset til å gjelde enheter hvis forretningsmessige virksomhet består i å forvalte alternative investeringsfond. ESMA har 24. mai 2013 gitt retningslinjer for forståelsen av definisjonen av alternative investeringsfond i direktivet, som gir grunnlag for en hensiktsmessig og god grensedragning mellom alternative investeringsfond og andre eierformer. Det er viktig at denne grensen trekkes korrekt, slik at ikke en hel «flora» av næringsdrivende selskaper blir underlagt konsesjonskrav og tilsyn mv. Arbeidsgruppens omtale av blant annet eiendomsfond mv. i rapporten pkt. 3.3.3 og 3.3.5 gir etter Norges Fondsmeglerforbunds oppfatning et deskriptivt bilde av enkelte typer selskaper, men skal ikke forstås som veiledning for hva som faller inn under direktivet. Videre har Norges Fondsmeglerforbund vist til at det er vesentlige og relevante forskjeller mellom prosjektfinansiering gjennom «single asset-selskaper» og alternative investeringsfond hva gjelder formål og virksomhet, investeringsstrategi (eller mangel på sådan), organisering/forvaltning og markedsføring. Herunder er det blant annet et viktig poeng at single asset-selskapene eier og leier ut kapitalkrevende realaktiva. Det vil ikke foreligge noen «investeringsstrategi» for disse selskapene i den betydning loven og direktivet forutsetter. Videre har aksjonærene/deltakerne gjennom generalforsamling og styret en helt annen innflytelse på den daglige driften enn det som kjennetegner det typiske AIF. For en rekke strukturer fremstår det som de ikke oppfyller to av de tre kriteriene ESMA har oppstilt for at de skal falle inn under direktivets anvendelsesområde. Dette kan selvsagt falle annerledes ut i enkelte sammenhenger, for eksempel dersom selskapene settes opp som feeder fond som skal investere i aktivaklasser innenfor en «generisk» definert investeringsstrategi, og der man gir en intern eller ekstern forvalter et mandat for porteføljeforvaltning, og/eller risikostyringen. Dette viser imidlertid hvor viktig det er at grensedragningen mellom AIF og andre eierkapitalformer foretas ut fra en konkret vurdering, og ikke ut fra en forhåndsoppfatning om at prosjektsyndikater ligner på eiendomsfond som igjen ligner aktive eierfond.

Norges Rederiforbund understreker at prosjektfinansiering er særlig viktig i perioder når tilgangen på kapital fra banker og gjennom kapitalmarkedene er vanskelig, slik som mange rederier nå opplever. Etter Norges Rederiforbunds vurdering er ikke lovforslaget (og direktivet) utformet med sikte på å omfatte prosjektfinansiering som finansieringsform. Særlig vil Norges Rederiforbund bemerke at tilrettelegger av prosjektfinansiering innenfor skipsfartsnæringen typisk vil ha svært knapp tid, ofte går det under 20 dager fra prosjektet starter opp til skipet er finansiert og ervervet. Norges Rederiforbund er svært bekymret for om prosjektfinansiering kan videreføres på en god måte dersom finansieringsformen omfattes av lovforslaget.

Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange har på vegne av RS Platou Finans Shipping AS, Fearnley Finans AS, NRP Finans AS og Malling & Co Eiendomskapital AS uttalt seg om prosjektfinansiering, som er vanlig innen blant annet shipping og eiendom. Et «single purpose»-selskap eier det aktuelle skipet eller eiendommen, og inngår avtale med reder og tilrettelegger med hensyn til drift og forretningsførsel. Formålet med prosjektfinansiering er å bistå rederier og verft med finansiering. Det vil være svært uheldig om slik prosjektfinansiering vanskeliggjøres som følge av reglene. Det er knapphet på kapital fra banker og kapitalmarkedene. Prosjektfinansiering av skip og eiendom skiller seg på flere vesentlige punkter klart fra de egentlige fondskonstruksjonene, som er ment å omfattes av AIFMD og lovforslaget. De fleste syndikatene gjelder kun erverv av én konkret eiendom. I de fleste tilfeller finnes det ingen «forvalter» knyttet til det enkelte finansieringsprosjekt. Eierbeføyelsene og styringen av prosjektselskapet gjennomføres av eierne/investorene selv, ved at de største eiergrupperingene velger inn sine representanter i styret. Eierselskapet selv har ingen ansatte, og inngår avtale om kommersiell og teknisk drift med disponenten, samt avtale om forretningsførsel og regnskapsførsel med tilbydere av slike tjenester. Dette er noe annet enn «porteføljeforvaltning og risikostyring for alternative investeringsfond», jf. definisjonen av «forvalter» i lovutkastet § 1-2(2) nr. 2. Dessuten er selve etableringsprosessen for de egentlige fondskonstruksjonene vesentlig forskjellig fra det som gjelder et syndikert skip/eiendomsprosjekt. Etablering av egentlige fondskonstruksjoner skjer vanligvis ikke under tidspress, men foregår ved at forvalter kan bruke lang tid på både å etablere det enkelte fondet, herunder på å utforme fondets investeringsmandat og tegningsdokumentasjon, og på å bygge fondets portefølje av investeringer. Prosjektfinansiering av skip og eiendom foregår helt annerledes. Den knytter seg til én konkret eiendom, og tilrettelegger jobber innenfor en svært knapp tidsramme. Aktørene arbeider på en «deal by deal»-basis, som innebærer at det enkelte syndikatet etableres i forbindelse med hver enkelt eiendom som skal finansieres. Videre nevnes at tilretteleggere av prosjektfinansiering allerede er regulert, ved at investeringstjenester knyttet til selskapsandeler fra 1. januar 2013 ble underlag konsesjonsplikt mv. etter verdipapirhandelloven § 9-1(3). Investorene er således allerede underlagt beskyttelse gjennom blant annet kravene til god forretningsskikk i verdipapirhandelloven. Hvorvidt et selskap (KS, IS mv.) som opprettes i forbindelse med prosjektfinansiering av et skip/eiendom vil falle innenfor definisjonen av et «alternativt investeringsfond», vil bero på en tolkning av lovens definisjon. Den nærmere grensedragningen synes å måtte trekkes opp i praksis, i tråd med felleseuropeisk tilnærming til problemstillingen, herunder ESMAs retningslinjer.

4.1.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens generelle tilnærming om å definere de ord og uttrykk som er koblingsord og som forekommer flere ulike steder i lovteksten, i den innledende definisjonsbestemmelsen i loven, mens definisjonene av ord og uttrykk som benyttes i begrenset omfang, inntas i de materielle bestemmelsene der de først forekommer.

Uttrykkene og ordene «alternative investeringsfond», «forvalter» og «forvaltning» er viktige koblingsord, som benyttes en rekke steder i loven. Disse uttrykkene vil også definere lovens virkeområde og bør etter departementets oppfatning defineres innledningsvis i loven, slik arbeidsgruppen har foreslått.

Flere av høringsinstansene har uttrykt bekymring for hvorvidt såkalt prosjektfinansiering/single asset-selskaper mv. vil falle inn under definisjonen av alternative investeringsfond. Departementet viser i den sammenheng til at AIFMD i stor grad er et fullharmoniseringsdirektiv, slik at det ikke bør gis egne norske regler som fraviker forventet fremtidige EØS-forpliktelser når det gjelder direktivets anvendelsesområde. Flere av høringsinstansene har vist til viktige særegenheter ved prosjektfinansiering av i første rekke skip og eiendom, som vil kunne være avgjørende for om investeringsstrukturen faller innenfor eller utenfor lovens virkeområde. Etter departementets oppfatning må imidlertid spørsmålet om slike selskaper faller inn under lovens virkeområde løses etter en konkret vurdering, og ikke gjennom unntak eller presiseringer i den norske loven. Departementet viser også til ESMAs retningslinjer 24. mai 2013, som vil være retningsgivende i den konkrete vurderingen av om investeringsstrukturen faller innenfor eller utenfor lovens virkeområde. ESMA-retningslinjene er ikke rettslig bindende, men en lojal tilnærming til disse vil ha stor betydning for rettshomogeniteten i EØS-området, også tatt i betraktning at direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv. For ordens skyld viser departementet til at lignende spørsmål synes å ha blitt reist i tilknytning til gjennomføringen av AIFMD i Sverige, («Regieringens proposition» 2012/13:155 pkt. 6.1). Også der er det gitt uttrykk for at AIFMDs virkeområde ikke er helt klart, og at det må foretas en konkret vurdering av om et forhold faller inn under direktivets og lovens virkeområde.

Departementet foreslår at forvalter, alternativt investeringsfond og forvaltning defineres i loven med en ordlyd som er i tråd med AIFMD, slik arbeidsgruppen har foreslått. Det vises til lovforslaget § 1-2 bokstav a, b og c, som gjennomfører antatt fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD art. 4(1)(a), (b) og (w).

4.2 Øvrige definisjoner

4.2.1 EU-rett

Ifølge art. 4(1)(d) er «resultatavhengig vederlag» en andel av AIFets overskudd som tilfaller forvalteren som godtgjøring for forvaltningen av AIFet, men redusert med en eventuell del av overskuddet som tilfaller forvalteren som følge av forvalterens direkte eller indirekte investeringer i AIFet.

I art. 4(1)(e) er «nærstående» definert som nærmere angitte forbindelser mellom to eller flere fysiske eller juridiske personer.

«Finansiell giring» er i art. 4(1)(v) definert som enhver metode som forvalteren benytter til å øke eksponeringen for AIFet som den forvalter, enten dette skjer gjennom bruk av lån av kontanter eller verdipapirer, eller giring gjennom derivatposisjoner eller på andre måter.

I henhold til art. 4(1)(af) er «primærmegler» en kredittinstitusjon, regulert verdipapirforetak eller annen enhet under tilsyn som tilbyr tjenester til profesjonelle investorer, primært gjennom å finansiere eller opptre som motpart ved transaksjoner i finansielle instrumenter, og som også kan tilby andre tjenester som avregning og oppgjør av handler, depotmottakertjenester, utlån av verdipapirer, skreddersydd teknologi og driftsstøttetjenester.

«Tilføringsfond» er i art. 4(1)(m) definert som et alternativt investeringsfond som investerer minst 85 prosent av sine aktiva i andeler i et annet alternativ investeringsfond eller i flere andre alternative investeringsfond med identiske investeringsstrategier, eller på annen måte har en eksponering på minst 85 prosent av sine aktiva mot et slikt alternativt investeringsfond.

«Mottakerfond» er etter art. 4(1)(y) et AIF som et tilføringsfond har eksponering mot, i samsvar med art. art. 4(1)(m).

I art. 4(1)(x) er «markedsføring» definert som direkte eller indirekte tilbud om kjøp eller plassering av andeler etter initiativ fra forvalteren eller på vegne av forvalteren, i andeler eller aksjer i et AIF som den forvalter, til eller hos investorer som er hjemmehørende eller har vedtektsfestet hjemsted i EØS.

I henhold til art. 4(1)(ag) er «profesjonell investor» en investor som anses som en profesjonell kunde, eller som etter anmodning kan behandles som profesjonell kunde som definert i vedlegg II til direktiv 2004/39/EF (MiFID).

Art. 4 inneholder også en rekke ytterligere definisjoner av ord og begreper. Disse omtales ikke her, men i forbindelse med omtalen av bestemmelsene der de foreslås inntatt.

4.2.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har foreslått at ordene og uttrykkene «resultatavhengig vederlag», «finansiell giring», «primærmegler», «tilføringsfond», «mottakerfond», «nærstående», «markedsføring», «profesjonell investor» og «ikke-profesjonell investor» defineres i lovutkastet § 1-2, i tråd med definisjonene i AIFMD art. 4.

Videre har arbeidsgruppen foreslått at de øvrige definisjonene av flere ord og uttrykk i direktivet art. 4, som brukes i et mer begrenset omfang, inntas i de materielle bestemmelsene der de aktuelle ordene og uttrykkene først forekommer, eventuelt i kombinasjon med etterfølgende henvisninger.

4.2.3 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge mener det bør presiseres i proposisjonen hva som skal til for at et AIF som for eksempel er et aksjeselskap, skal anses som «lukket fond». Utgangspunktet for verdipapirfond er at fond hvor det (i en periode) ikke er mulig å få utstedt/innløst andeler, er lukket. Det bør spesifiseres om et AIF (aksjeselskap) anses som «åpent» hvor det ikke lenger utstedes nye aksjer eller disse ikke kan innløses, men hvor disse kan bytte eier i annenhåndsmarkedet.

4.2.4 Departementets vurdering

Når det gjelder forslagene til definisjoner i arbeidsgruppens lovutkast § 1-2, slutter departementet seg til at «resultatavhengig vederlag» defineres som «andel av det alternative investeringsfondets overskudd som tilfaller forvalteren som godtgjørelse for forvaltningen, unntatt andel av overskudd som tilfaller forvalter som følge av direkte eller indirekte investering i fondet», i samsvar med AIFMD art. 4(1)(d). Det vises til lovforslaget § 1-2 bokstav d.

Videre foreslår departementet, i likhet med arbeidsgruppen, at «finansiell giring» defineres som «økning av eksponeringen til et alternativt investeringsfond gjennom innlån av penger, verdipapirer, derivatposisjoner eller på annen måte», se lovforslaget § 1-2 bokstav e. Dette er i samsvar med definisjonen i forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD art. 4(1)(v).

I lovforslaget § 1-2 bokstav f foreslår departementet å definere «tilføringsfond» som «alternativt investeringsfond som investerer minst 85 prosent av sine eiendeler i et annet alternativt investeringsfond, i flere andre alternative investeringsfond med identiske investeringsstrategier eller på annen måte har en eksponering på minst 85 prosent av sine eiendeler mot et slikt alternativt investeringsfond», jf. forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD art. 4(1)(m), se arbeidsgruppens lovutkast § 1-2 nr. 6.

Departementet foreslår dessuten at «mottakerfond» defineres som «alternativt investeringsfond som et tilføringsfond har eksponering mot», jf. lovforslaget § 1-2 bokstav g, som er likelydende med arbeidsgruppens utkast til § 1-2(8). Bestemmelsen gjennomfører forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD art. 4(1)(y).

«Markedsføring» foreslås definert i lovforslaget § 1-2 bokstav h som «direkte eller indirekte tilbud om kjøp eller plassering av andeler i alternativt investeringsfond på forvalterens initiativ eller på vegne av forvalteren», i overensstemmelse med arbeidsgruppens utkast til § 1-2 nr. 7. Dette gjennomfører forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD art. 4(1)(x).

Videre foreslår departementet en definisjon av «nærstående» i tråd med forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD art. 4(1)(e). Det vises til lovforslaget § 1-2 bokstav i, som er likelydende med arbeidsgruppens utkast til § 1-2 nr. 9.

I lovforslaget § 1-2 bokstav j foreslår departementet at «primærmegler» defineres som «kredittinstitusjon, verdipapirforetak eller annet regulert foretak underlagt tilsyn og som tilbyr tjenester til profesjonelle investorer for å finansiere eller utføre transaksjoner i finansielle instrumenter som motpart, herunder oppgjørstjenester, oppbevaringstjenester og utlån av finansielle instrumenter». Bestemmelsen er i samsvar med forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD art. 4(1)(af), og tilsvarer arbeidsgruppens utkast til § 1-2 nr. 10.

Definisjoner av henholdsvis «profesjonell investor» og «ikke-profesjonell investor» foreslås i lovforslaget § 1-2 bokstav k og l, ved å henvise til definisjonen av profesjonell kunde i verdipapirforskriften. Dette er i tråd med forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD art. 4(1)(ag).

Departementet foreslår at det i lovforslaget § 1-3 annet ledd om unntak fra lovens anvendelsesområde for visse foretak, fastsettes at holdingselskaper som definert i AIFMD art. 4(1)(o), er unntatt fra lovens virkeområde.

Når det gjelder Finans Norges høringsmerknad om at det bør presiseres i proposisjonen hva som skal til for at et alternativt investeringsfond som for eksempel er et aksjeselskap, skal anses som et «lukket fond», viser departementet til at EU-kommisjonen 17. desember 2013 vedtok en forordning om utpeking av forvalter for henholdsvis åpne og lukkede alternative investeringsfond. I forordningen fremgår det hva som skal til for at fondet skal anses som henholdsvis åpent og lukket. Ifølge forordningen art. 1(2) skal forvalter anses som forvalter av et åpent alternativt investeringsfond hvis andelene i fondet kan tilbakekjøpes eller innløses etter anmodning fra en andelseier «prior to the commencement of its liquidation phase or wind-down, directly or indirectly, out of the assets of the AIF and in accordance with the procedures and frequency set out in the rules or instruments of incorporation, prospectus or offering documents.» I henhold til forordningen art. 1(3) er forvaltere av lukkede fond forvaltere som forvalter andre fond enn dem som er beskrevet ovenfor.

4.3 Unntak fra lovens saklige virkeområde

4.3.1 EU-rett

Art. 2(3) bokstav a til g i direktivet gjør unntak fra direktivets virkeområde for særskilt angitte institusjoner/enheter. Dette gjelder for det første holdingselskaper, jf. bokstav a. Holdingselskap er i art. 4(1)(o) definert som et selskap som eier aksjeposter i andre selskaper og der formålet er å gjennomføre en eller flere forretningsstrategier gjennom sine datterselskaper, tilknyttede selskaper eller kapitalinteresser for å bidra til deres verdi på lang sikt. For å være unntatt fra direktivet, må holdingselskapets aksjer videre enten være opptatt til handel på regulert marked i EØS eller ha et annet hovedformål enn å skape avkastning gjennom å selge de selskaper som holdingselskapet eier. Videre fremgår av art. 2(3)(b) at direktivet ikke omfatter pensjonsforetak som faller inn under tjenestepensjonsdirektivet (direktiv 2003/41/EF), forutsatt at de ikke også forvalter et alternativt investeringsfond etter direktivet. Unntatt fra direktivet er ifølge art. 2(3)(c) overnasjonale institusjoner som for eksempel den europeiske sentralbank, Den europeiske investeringsbank, Det europeiske investeringsfond, europeiske institusjoner for utviklingsfinansiering og bilaterale utviklingsbanker, Verdensbanken, Det internasjonale valutafondet og andre overnasjonale institusjoner og lignende internasjonale organisasjoner, selv om de forvalter alternative investeringsfond, forutsatt at det aktuelle alternative investeringsfondet er etablert i allmenheten interesse. Dessuten faller nasjonale sentralbanker, offentlige myndigheter som forvalter offentlige trygd- og pensjonsordninger, spareordninger for arbeidstakere og spesialforetak for verdipapirisering utenfor direktivets anvendelsesområde (art. 2(3) bokstav d til g.

Artikkel 3 nr. 1 inneholder unntak fra direktivet for konserninterne forvaltere, det vil si forvaltere som forvalter ett eller flere alternative investeringsfond der den eneste investoren er forvalteren, forvalteren morselskap, datterselskaper eller datterselskaper av morselskapet, forutsatt at ingen av disse investorene selv er alternative investeringsfond. I art. 3 nr. 2 er det gjort unntak fra de fleste reglene i direktivet for forvaltere som forvalter fond under visse terskelverdier, se nærmere om dette nedenfor under punkt 5.

4.3.2 Arbeidsgruppens forslag

Når det gjelder unntak fra direktivets virkeområde, fremgår følgende i arbeidsgruppens rapport pkt. 5.5.2:

«Arbeidsgruppen foreslår i tråd med direktivet at det tas inn bestemmelser som presiserer hvilke enheter loven ikke skal gjelde for.

Arbeidsgruppen legger til grunn at samtlige vilkår etter artikkel 4(1)(o) må være oppfylt for at et holdingselskap skal være unntatt AIFM-direktivets virkeområde. Det betyr for det første at selskapets investeringer skal være i andre selskaper, hvilket for eksempel betyr at unntaket ikke vil gjelde for et selskap som investerer direkte i eiendommer. I tillegg skal holdingselskapets formål være å gjennomføre sin forretningsstrategi gjennom de selskaper som eies for på den måten skape avkastning. Det betyr at det er virksomheten i datterselskapene som skal genere avkastning og ikke salg av disse selskapene. Så lenge hovedformålet er å gjennomføre forretningsstrategien gjennom de selskaper som eies, vil imidlertid et holdingselskap kunne selge et datterselskap uten at dette medfører at selskapet vil bli betraktet som et AIF. Arbeidsgruppen antar at unntaket for holdingselskaper innebærer at børsnoterte selskaper som investerer i andre selskaper normalt vil være unntatt, men børsnotering er alene ikke tilstrekkelig til å falle utenfor.

Unntaket for foretak som er omfattet av tjenestepensjonsdirektivet (2003/41/EC) vil for norske forhold gjelde pensjonsforetak hvis virksomhet er begrenset til tjenestepensjonsordninger i arbeidsforhold. Det vil si pensjonskasser og innskuddspensjonsforetak.

Direktivet gir ingen nærmere definisjon av spareordninger for arbeidstakere. Arbeidsgruppen legger til grunn at dette unntaket omfatter aksjespareprogram for ansatte i selskaper.

Unntaket for konserninterne forvaltere forutsetter at forvalteren (eller konsernselskap som investerer i AIF-et) ikke selv er et AIF. Et konsernselskap som investerer i AIF-et kan altså ikke selv ha hentet inn kapital fra investorer utenfor konsernet for å investere i henhold til en fastsatt investeringsstrategi. Unntaket innebærer at et konsern kan samle investeringer i for eksempel verdipapirer i et datterselskap hvis eneste virksomhet er å eie disse verdipapirene, uten at dette omfattes av direktivet virkeområde.

For øvrig vises det til lovutkastet § 1-5.»

4.3.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om denne delen av arbeidsgruppens forslag.

4.3.4 Departementets vurdering

Selv om investeringsstruktur i seg selv faller inn under direktivets saklige virkeområde, er det i forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD art. 3(1) gjort unntak for foretak som utelukkende forvalter alternative investeringsfond hvor investorene kun er selskaper i samme konsern som forvalter og ingen av investorene selv er et alternativt investeringsfond. Departementet foreslår derfor at slikt unntak tas inn i lovforslaget § 1-3 tredje ledd, som tilsvarer arbeidsgruppens utkast til § 1-5 fjerde ledd.

Departementet foreslår unntak fra lovens virkeområde for visse foretak og overnasjonale institusjoner mv, i tråd med forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD art. 2(3)(b)–(g). Det vises til lovforslaget § 1-3 første og annet ledd.

Videre foreslår departementet en forskriftshjemmel i lovforslaget § 1-3 fjerde ledd, slik at holdingsselskaper i samsvar med antatt fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD art. 2(3)(a), jf. art. 4(1)(o), kan unntas fra lovens virkeområde.

Forvaltere som forvalter porteføljer av alternative investeringsfond som ikke overstiger gitte terskelverdier i direktivets art. 3(2), omtales nærmere nedenfor under punkt 5, og det vises til fremstillingen der.

4.4 Utpeking av forvalter – intern eller ekstern forvalter

4.4.1 EU-rett

Art. 5 inneholder nærmere regler om utpeking av forvalter. Etter AIFMD art. 5(1) skal alle alternative investeringsfond ha én forvalter som har ansvaret for at relevante bestemmelser i direktivet etterleves. Forvalteren kan være en ekstern forvalter av alternative investeringsfond, som er en juridisk person utpekt av eller på vegne av fondet, og som i kraft av å ha blitt utpekt, er ansvarlig for å forvalte fondet (ekstern AIF-forvalter). Alternativt, dersom det alternative investeringsfondets rettslige form tillater intern forvaltning, og fondets styringsorgan velger ikke å utpeke en ekstern forvalter, er det alternative investeringsfondet selv forvalter, som i så fall skal godkjennes som forvalter (intern AIF-forvalter).

4.4.2 Arbeidsgruppens forslag

I rapporten pkt. 5.4.2 har arbeidsgruppen uttalt:

«Arbeidsgruppen forstår direktivets bestemmelser slik at et AIF-fond skal ha én forvalter som har ansvaret for å etterleve direktivets regler, dvs. at det for hvert AIF-fond skal være én forvalter som er ansvarlig for forvaltningen og underlagt tilsyn.

Som omtalt i kapittel 5.3 over, innebærer dette at ansvaret ikke kan deles på en slik måte at én forvalter har ansvaret for porteføljeforvaltningen mens en annen har ansvaret for risikostyringen. Dette er imidlertid ikke til hinder for at utførelsen av oppgaver kan utkontrakteres, jf. nærmere omtale i 9.3.

AIFMD artikkel 5 skiller mellom ekstern forvalter og intern forvalter, jf. artikkel 5(1)(a) og 5(1)(b). Med ekstern forvalter forstås en juridisk person som er en annen enn AIF-et selv. Eksempel på en slik struktur vil være fondsforvaltningsselskaper og verdipapirfond. Med intern forvaltning forstås at AIF-ets rettslige struktur er slik at fondet selv kan forestå forvaltningen, for eksempel et aksjeselskap som er et AIF.

AIFM-direktivets bestemmelser om fastsettelse av forvalter reiser enkelte spørsmål knyttet til enkelte alternative investeringsfond, som aktive eierfond. Som beskrevet i kapittel 3.2 vil slike fond normalt beholde kompetansen til å fatte investeringsbeslutninger. Investeringsbeslutningene vil bli fattet av fondets styrende organ (normalt styret i hovedmann, /komplementar eller general partner) på bakgrunn av råd fra fondets rådgiver. Rådgiveren vil yte rådgivning, risikostyring og foreta de disposisjoner som er nødvendig for gjennomføring av investeringsbeslutningen på vegne av fondet. Arbeidsgruppen forstår det slik at det i de tilfeller hvor funksjonene for risikostyringen og porteføljeforvaltningen utføres av forskjellige enheter, så er det valgfrihet med hensyn til hvem av disse som kan utpekes som AIF-forvalter. Som omtalt over vil den som utpekes (får konsesjon) være ansvarlig for både porteføljeforvaltningen og risikostyringen, og at lovens regler oppfylles. Dersom det ikke utpekes noen ekstern AIF-forvalter, skal AIFet anses som internt forvaltet.

Arbeidsgruppen foreslår at det tas inn en bestemmelse som angitt i lovutkastet § 2-1.»

4.4.3 Høringsinstansenes merknader

Argentum Fondsinvesteringer AS og Norsk Venturekapitalforening har vist til arbeidsgruppens utkast til § 2-1(1) om at alternative investeringsfond skal forvaltes av én ekstern forvalter eller forvaltes internt. Arbeidsgruppen har etter deres oppfatning utelatt en viktig detalj, ved ikke å ta inn at forvalteren kan utpekes på vegne av fondet, jf. direktivet art. 5(1)(a). Det er viktig for bransjen at rådgivningsmiljøet ikke vil ha behov for flere konsesjoner eller må gjennomføre kostbare og unødvendige omstruktureringer av sin virksomhet som følge av direktivet.

4.4.4 Departementets vurdering

Argentum Fondsinvesteringer AS og Norsk Venturekapitalforening har uttalt i sine høringsmerknader at arbeidsgruppen i sitt utkast til lovtekst har utelatt en viktig detalj, ved ikke å ta inn at forvalteren kan utpekes på vegne av fondet, jf. direktivet art. 5(1)(a).

Departementet foreslår at forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD art. 5(1) om utpeking av forvalter gjennomføres i lovforslaget § 2-1 første ledd, samtidig som det bør presiseres i lovteksten at forvalteren kan utpekes av eller på vegne av fondet.

Når det gjelder forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIMFD art. 5(2) om at ekstern forvalter skal melde fra til Finanstilsynet dersom forvalter ikke kan sørge for at fond eller noen som opptrer på fondets vegne opptrer i strid med kravene i loven, foreslår departementet at bestemmelsen gjennomføres i lovforslaget § 2-8 tredje ledd.