5 Registreringspliktige forvaltere – terskelregler
5.1 EU-rett
Arbeidsgruppen har redegjort slik for EU-retten i rapporten pkt. 6.1:
«Direktivet gjelder for forvaltere av alternative investeringsfond. Artikkel 3(2) og (3) inneholder en praktisk viktig bestemmelse. For AIF-forvaltere som forvalter fond under nærmere bestemte terskelnivåer gjelder kun noen få av direktivets bestemmelser. For disse forvalterne gjelder særskilte regler om registrering- og rapporteringsplikter i artikkel 3(3) og bestemmelsene om tilsynsmyndighetens kompetanse i artikkel 46. Dette betyr blant annet at AIF-forvaltere som er underlagt registreringsplikt ikke er bundet av direktivets krav om blant annet tillatelse, organisatoriske krav og krav om å oppnevne depotmottaker. På den annen side kan disse forvalterne ikke utnytte de rettigheter som følger av direktivet. Dette gjelder først og fremst retten til å markedsføre alternative investeringsfond til profesjonelle investorer i andre EØS-land og drive virksomhet i andre EØS-land gjennom notifikasjonsprosedyrene (markedsføringspass).
Vilkårene for at en AIF-forvalter kun skal være underlagt registrering- og rapporteringsplikter følger av artikkel 3(2). Bestemmelsene er knyttet opp til størrelsen på de samlede aktiva under forvaltning. Det stilles følgende vilkår:
AIF-forvaltere som enten direkte eller indirekte, gjennom et selskap som forvalteren er knyttet til gjennom et forvaltnings- eller kontrollfellesskap eller gjennom en betydelig direkte eller indirekte eierandel, forvalter porteføljer i AIF-er hvis samlede forvaltede aktiva, herunder eventuelle aktiva som er anskaffet ved hjelp av finansiell giring, ikke overstiger 100 millioner euro, eller
AIF-forvaltere som enten direkte eller indirekte, gjennom et selskap som forvalteren er knyttet til gjennom et forvaltnings- eller kontrollfellesskap eller gjennom en betydelig direkte eller indirekte eierandel, forvalter porteføljer i AIF-er hvis samlede forvaltede aktiva ikke overstiger en terskelverdi på 500 millioner euro når porteføljene består av AIF-er som ikke er gjenstand for finansiell giring, og som ikke har innløsningsrett i en periode på fem år fra dagen for den første investeringen i hvert AIF.
Direktivet åpner for at AIF-forvaltere som forvalter porteføljer som faller inn under unntakene kan velge å la seg omfatte av direktivet i sin helhet. Disse forvalterne vil da måtte søke om tillatelse, og vil da være underlagt de øvrige bestemmelsene i direktivet. AIF-forvalterne kan i så fall benytte seg av de rettighetene som følger av direktivet, herunder rett til å markedsføre og forvalte alternative investeringsfond i hele EØS-området.
AIF-forvaltere som forvalter porteføljer som faller inn under unntakene skal som minimum være underlagt de forpliktelser som følger av artikkel 3(3). Bestemmelsen stiller krav til registreringsplikt hos vedkommende hjemstatsmyndighet. AIF-forvalterne skal identifisere seg og de alternative investeringsfond som er under forvaltning. Det skal dessuten gis opplysninger om investeringsstrategiene. AIF-forvalterne skal regelmessig gi opplysninger om de viktigste instrumentene som handles og de viktigste eksponeringene og konsentrasjonene for de alternative investeringsfond som forvaltes. Opplysningen skal gjøre det mulig for vedkommende myndighet å overvåke systemrisiko på en effektiv måte. De registrerte AIF-forvalterne plikter å underrette hjemstatsmyndigheten dersom vilkårene for unntak i artikkel 3(2) ikke lenger er oppfylt. I så fall skal forvalteren søke om tillatelse innen 30 kalenderdager i samsvar med nærmere bestemte framgangsmåter.
Direktivet er ikke til hinder for at nasjonale myndigheter fastsetter ytterligere regulering av de forvaltere av alternative investeringsfond som omfattes av unntakene i artikkel 3(2).
Kommisjonens forslag til gjennomføringsforordning, publisert 19. desember 2012, inneholder nærmere regler for blant annet beregning av forvaltningskapital og regler for hvordan AIF-forvalter skal behandles dersom de innen samme år kommer over eller under terskelverdiene. Det vil også fastsettes nærmere regler om prosedyrene for de forvaltere som frivilling lar seg omfatte av direktivets hovedregler og kravene til registrering og kraven til registrering og opplysningsplikt.»
Departementet har ingen vesentlige merknader til arbeidsgruppens fremstilling av EU-retten, men viser for ordens skyld til at gjennomføringsforordningene som arbeidsgruppen har vist til, er endelig vedtatt i EU etter at arbeidsgruppen avga sin rapport. Gjennomføringsforordning 231/2013 inneholder nærmere regler om blant annet beregning av forvaltningskapital, mens gjennomføringsforordning nr. 447/2013 inneholder regler om fremgangsmåter mv. for forvaltere som forvalter fond som ikke overstiger terskelverdiene, men som velger å la seg omfatte av de strengere reglene for alternative investeringsfond over terskelverdiene.
5.2 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppens vurdering fremgår slik i rapporten pkt. 6.2:
«Reglene om de registreringspliktige AIF-forvalterne er minimumsregler, og det kan derfor fastsettes strengere regler for de forvaltere som faller inn under unntakene i direktivets artikkel 3(2), herunder kan terskelverdiene settes lavere slik at flere AIF-forvaltere omfattes av de alminnelige reglene for forvaltere av alternative investeringsfond.
Bakgrunnen for reguleringen er særlig hensynet til finansiell stabilitet og overvåkning av systemrisiko. I punkt 17 i fortalen fremheves at det er usannsynlig at forvaltere av alternative investeringsfond med forvaltningskapital som faller under kapitalgrensene vil ha betydelig innvirkning på den finansielle stabiliteten. Den potensielle systemrisikoen som følger av den akkumulerte virksomheten til disse forvalterne, antas å være tilstrekkelig håndtert gjennom registrering- og rapporteringsforpliktelsene. Arbeidsgruppen kan ikke se at særskilte norske forhold tilsier en annen vurdering av hvordan systemrisikoen bør håndteres, og foreslår at det her innføres bestemmelser i samsvar med direktivets terskelverdier.
For AIF-forvaltere som vil markedsføre AIFer som faller utenfor reguleringen av nasjonale fond i verdipapirfondloven til ikke-profesjonelle investorer, foreslår arbeidsgruppen at det innføres krav om tillatelse etter den nye loven uansett størrelsen på kapital under forvaltning. Dette vil gi et styrket investorvern. For en nærmere omtale vises det til kapittel 15.5.3 i rapporten.
Etter arbeidsgruppens vurdering inneholder verdipapirfondloven hensiktsmessige regler for forvaltning av nasjonale verdipapirfond, og disse bør opprettholdes så langt det ikke er avgjørende hensyn som taler for å foreslå endringer. Dette er særlig viktig for å sikre den investorbeskyttelse som følger av verdipapirfondlovens system. Arbeidsgruppen foreslår at reglene for forvaltning av nasjonale verdipapirfond, herunder konsesjonsplikt etter verdipapirfondloven videreføres uendret.
Reglene for registrering- og rapporteringsplikt etter AIFMD må, slik arbeidsgruppen vurderer dette, gjelde i tillegg til de alminnelige reglene i verdipapirfondloven. Dersom forvaltere av nasjonale verdipapirfond kommer over terskelverdiene, vil det også kreves tillatelse etter den nye loven. Arbeidsgruppen legger til grunn at det her vil gjelde en forenklet søknadsprosess ettersom forvalteren da har tillatelse som forvaltningsselskap etter verdipapirfondloven, og allerede er underlagt tilsyn.
Arbeidsgruppens forslag til lovbestemmelser som gjennomfører direktivets regler om krav til tillatelse og registreringsplikt følger av lovutkastet kapittel 2.»
5.3 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene har uttalt seg uttrykkelig om lovutkastet om terskelverdier, men flere av høringsinstansene har på generelt grunnlag gitt uttrykk for at de er imot at Norge skal vedta strengere regler enn det som er nødvendig etter forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD.
5.4 Departementets vurdering
Det fremgår av AIFMD art. 3(3) annet avsnitt at bestemmelsene i art. 3(2) og (3) om terskelverdier ikke er til hinder for at den enkelte EØS-stat vedtar strengere nasjonale regler for forvaltere som forvalter porteføljer av alternative investeringsfond som ikke overstiger terskelverdiene. Herunder er det adgang til å fastsette lavere terskelverdier i nasjonal rett, slik at flere forvaltere omfattes av kravet om konsesjon mv. etter den nye loven.
Når det gjelder spørsmålet om det bør settes lavere terskelverdier enn de som fremgår av AIFMD art. 3(2), viser departementet til at terskelverdiene er begrunnet i at det er lite sannsynlig at forvaltere som forvalter kapital under disse grensene hver for seg kan påvirke på den finansielle stabiliteten i vesentlig grad. I punkt 17 fortalen til AIFMD fremgår imidlertid også at aktiviteten til slike forvaltere samlet sett kan skape systemrisiko, og dette er bakgrunnen for kravene om plikt til å registrere seg og til å rapportere til Finanstilsynet. Departementet legger til grunn at disse pliktene ivaretar hensynene til overvåkning av den finansielle stabiliteten, og i likhet med arbeidsgruppen kjenner ikke departementet til særskilte norske forhold som tilsier at terskelverdiene burde settes lavere enn i art. 3(2). Departementet er således enig med arbeidsgruppen i at det bør foreslås lovbestemmelser som er i samsvar med terskelverdiene i AIFMD art. 3(2). Det vises til lovforslaget § 1-4 første ledd, som tilsvarer arbeidsgruppens utkast til § 2-3 første ledd.
Når det gjelder spørsmålet om det bør vedtas eller opprettholdes strengere regler i norsk rett for forvaltere som forvalter porteføljer av alternative investeringsfond som ikke overstiger terskelverdiene, har arbeidsgruppen foreslått at det innføres krav om tillatelse mv. etter den nye loven, uavhengig av størrelsen på kapital under forvaltning for forvaltere som forvalter alternative investeringsfond, som ikke er nasjonale fond, og som skal markedsføres til ikke-profesjonelle kunder. Forslaget er nærmere omtalt nedenfor under punkt 14, og det vises til fremstillingen der.
Arbeidsgruppen har dessuten vurdert det slik at reglene for forvaltning av nasjonale verdipapirfond i verdipapirfondloven, herunder konsesjonsplikt, bør videreføres uendret av hensyn til investorbeskyttelse.
Siden selve fondene ikke reguleres av AIFMD, legger departementet til grunn at det er uproblematisk å opprettholde reguleringen av selve fondene. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at hensynet til investorbeskyttelse tilsier at gjeldende regler i verdipapirfondloven opprettholdes i disse tilfellene. Når det gjelder forvaltere som forvalter alternative investeringsfond, herunder nasjonale fond/spesialfond, og som overstiger terskelverdiene, men som ikke forvalter UCITS-fond, og som bare markedsfører fondene til profesjonelle kunder, antar departementet at det kun er adgang til å opprettholde reglene i verdipapirfondloven som gjelder forvalter dersom reglene i verdipapirfondloven er identiske med reglene i AIFMD, jf. at AIFMD i hovedsak anses å være et fullharmoniseringsdirektiv. Departementet foreslår en forskriftshjemmel i verdipapirfondloven § 1-5 nytt fjerde ledd, der det kan gjøres unntak fra deler av verdipapirfondlovens regler som omhandler forvalter/forvaltningsselskap for forvaltere som forvalter nasjonale fond, og som ikke samtidig forvalter UCITS-fond. For øvrig vises det til omtale ovenfor under punkt 3.5.
Departementet foreslår, i likhet med arbeidsgruppen, at det fastsettes regler i den nye loven om forvaltning av alternative investeringsfond om at loven får begrenset anvendelse for forvaltere som forvalter alternative investeringsfond med samlet forvaltningskapital under terskelverdiene. Det vises til lovforslaget § 1-4. For disse forvalterne gjelder særskilte registrerings- og rapporteringsplikter i lovforslaget § 1-4, i tillegg til reglene om tilsynsmyndighetens kompetanse. I lovforslaget § 1-4 sjuende ledd foreslås det å lovfeste at forvaltere som forvalter lavere forvaltningskapital enn terskelverdiene, kan søke om tillatelse. I så fall gjelder alle pliktene og rettighetene i den nye loven, jf. forventet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer AIFMD art. 3(4) annet punktum.