15 Merknader til bestemmelsene

15.1 Merknader til de enkelte bestemmelser i plan- og bygningsloven

Til § 1-6 Tiltak

Bestemmelsens andre ledd er justert for å fange opp endringene i kapittel 20. Endringen skal ikke ha betydning for innholdet i bestemmelsen.

Plan- og bygningsloven § 1-6 tredje ledd er nytt. Bestemmelsen gir hjemmel for at tiltak som er utpekt som skjermingsverdige objekter etter sikkerhetsloven, eller tiltak i tilknytning til slike objekter, etter §§ 20-7 og 20-8 kan utføres uavhengig av plan. Beslutningen om å gjennomføre et tiltak i strid med plan, kan ikke påklages.

Til § 1-9 Forholdet til forvaltningsloven og klage

Bestemmelsen i andre ledd er en videreføring av gjeldende bestemmelse, men med en ny presisering som innebærer at det heller ikke skal være adgang til å påklage forhold som er avgjort i tidligere vedtak i byggesaken. Det er tilstrekkelig at parter og andre med rettslig klageinteresse har hatt anledning til å påklage vedtaket. Klageretten trenger følgelig ikke å være benyttet, men klagefristen må være utløpt. Ved eventuell klage må kommunen eller klageinstans ta stilling til om forholdet er avgjort eller ikke før klagen eventuelt kan avvises. Det må i denne forbindelse foretas en konkret vurdering av samtlige klageanførsler.

Dersom kommunen eller klageinstansen finner at klagen gjelder forhold som allerede er avgjort, kan klagen avvises. Der det oppstår tvil om forholdet er avgjort eller ikke, eller der kun deler av klageanførslene er avgjort tidligere, kan det i mange tilfeller være hensiktsmessig å realitetsbehandle klagen framfor å avvise denne. Det følger uttrykkelig av andre ledd andre punktum at forvaltningsorganet etter en hensiktsmessighetsbetraktning kan ta klagen under realitetsbehandling i stedet for å avvise den. Der kun deler av klageanførslene er behandlet og avgjort tidligere, vil underinstansen kunne legge de klageanførsler som allerede er avklart, prejudisielt til grunn ved oversendelse til overordnet klageinstans.

Avgjørelsen om å realitetsbehandle klagen kan ikke påklages, og vil ikke være gjenstand for domstolskontroll. Vedtaket om å avvise klagen kan påklages etter § 28 i forvaltningsloven.

Til § 11-6 Rettsvirkning av kommuneplanens arealdel

Henvisningen i tredje ledd er endret som en konsekvens av at kapittel 20 er omredigert. Endringen skal ikke ha betydning for innholdet i bestemmelsen.

Til § 11-10 Bestemmelser til arealformål etter § 11-7 nr. 1, 2, 3 og 4

Henvisningen i nr. 5 er endret som en konsekvens av at kapittel 20 er omredigert. Endringen skal ikke ha betydning for innholdet i bestemmelsen.

Til § 12-1 Reguleringsplan

Henvisningen i tredje ledd er endret som en konsekvens av at kapittel 20 er omredigert. Endringen skal ikke ha betydning for innholdet i bestemmelsen.

Til § 12-4 Rettsvirkning av reguleringsplan

Henvisningen i tredje ledd er endret som en konsekvens av at kapittel 20 er omredigert. Endringen skal ikke ha betydning for innholdet i bestemmelsen.

Til § 12-10 Behandling av private reguleringsplanforslag

Det foreslås et nytt tredje ledd til bestemmelsen. Ved utarbeidelsen av reguleringsplaner skal naboer og gjenboere underrettes etter plan- og bygningsloven § 12-8 andre ledd og § 12-10 andre ledd. Når planen er ferdig skal de få underretning etter 12-12 fjerde ledd.

Etter ny regel skal naboer og gjenboere få beskjed om at dette kan være den eneste gangen det blir anledning til å uttale seg og komme med sine synspunkter. Opplysning om dette må tas inn i de underretninger som sendes ut i reguleringssaken, dersom tiltakshaver skal kunne unnta nabovarsling i byggesaken. Det bør ikke være slik at underretning om denne muligheten blir sendt ut til naboene i alle saker, bestemmelsen sier derfor at varselet kun skal sendes der det kan bli aktuelt å benytte adgangen til å unnlate å nabovarsle i byggesaken.

Til § 16-6 Tomtearrondering

Henvisninger i andre ledd er endret som en konsekvens av at kapittel 20 er omredigert. Endringen skal ikke ha betydning for innholdet i bestemmelsen.

Til § 18-1 Krav til opparbeidelse av veg og hovedledning for vann og avløpsvann

Henvisningen i tredje og fjerde ledd er endret som en konsekvens av at kapittel 20 er omredigert. Endringen skal ikke ha betydning for innholdet i bestemmelsen.

Til § 18-2 Krav til opparbeidelse av fellesareal og av parkbelte i industriområde

Henvisningen i første og andre ledd er endret som en konsekvens av at kapittel 20 er omredigert. Endringen skal ikke ha betydning for innholdet i bestemmelsen.

Til § 19-2 Dispensasjonsvedtaket

Forskriftshjemmelen i femte ledd presiseres og utvides slik at det uttrykkelig fremgår at departementet i forskrift også kan fastsette tidsfrist for andre myndigheters uttalelse i dispensasjonssaker, og gi regler om beregning av frister, adgang til fristforlengelse og konsekvenser av fristoverskridelse.

Til § 20-1 Tiltak som omfattes av byggesaksbestemmelsene

Bestemmelsens første ledd lister opp alle de tiltak som omfattes av byggesaksbestemmelsene. Listen er likelydende med opplistingen i nåværende § 20-1 første ledd. I gjeldende lov er det imidlertid flere regler i § 20-1. Bestemmelsen angir hvilke tiltak som omfattes av byggesaksbestemmelsene, etablerer søknadsplikt og angir krav om ansvarlige foretak. Bestemmelsen har derfor blitt ansett som uklar. Etter forslaget skilles derfor disse elementene fra hverandre, slik at § 20-1 kun lister opp tiltak etter byggesaksbestemmelsene. Begrepet byggesaksbestemmelsene brukes i stedet for å henvise til byggesaksdelen i loven for å gjøre det klart at tiltakene som listes opp i § 20-1 også omfattes av lovens fellesbestemmelser.

I andre ledd er det foreslått videreført en hjemmel for å definere tiltak etter første ledd i forskrift.

Til § 20-2 Søknadsplikt

Søknadsplikten som i gjeldende lov fremgår av § 20-1, er etter forslaget plassert i en egen bestemmelse i § 20-2 første ledd. Flyttingen er redaksjonell, og innebærer ingen faktiske endringer.

I andre ledd er det foreslått å ta inn en opplisting av forskjellige typer av tiltak i byggesaker. Bestemmelsen er tenkt som informasjon til brukerne av loven, og skal ikke ha noen selvstendig betydning.

Selv om et tiltak er unntatt fra søknadsplikt, eller kan forestås av tiltakshaver uten bruk av ansvarlige foretak, kan det være aktuelt å kreve uavhengig kontroll av tiltaket. Eksempler her kan være sikringen av midlertidige brakker til bruk som skoler og barnehager godkjent etter foreslått § 20-4 bokstav c, eller garasje oppført uten forutgående søknad og tillatelse, i et område der det kan være usikkerhet knyttet til stabiliteten av grunnforholdene.

I tredje ledd foreslås derfor å videreføre prinsippet om at krav om uavhengig kontroll også gjelder for tiltak som ikke er søknadspliktige. For at krav om kontroll skal slå inn for et tiltak, må dette følge av reglene om kontroll i lovens kapittel 24 med tilhørende bestemmelser i byggesaksforskriften.

I fjerde ledd er det foreslått en hjemmel for å gi forskrifter til bestemmelsen.

Til § 20-3 Søknadspliktige tiltak med krav om ansvarlige foretak

Bestemmelsens første ledd viderefører kravet i nåværende § 20-1 andre ledd, og slår fast at nærmere angitte tiltak skal forestås av ansvarlige foretak. Forslaget til bestemmelse er utformet slik at alle tiltak listet opp i § 20-1 skal forestås av ansvarlige foretak med mindre de er unntatt etter bestemmelsene i forslaget §§ 20-4 til 20-8. Plikten omfatter ikke tiltak etter § 20-1 m, som gjelder oppretting av grunneiendom med videre. Dette unntaket fremgikk tidligere av en egen regel i andre ledd, og er nå flyttet til § 20-4 bokstav d.

I andre ledd er det foreslått en hjemmel for å gi forskrift om hvilke tiltak som omfattes av bestemmelsen.

Til § 20-4 Søknadspliktige tiltak som kan forestås av tiltakshaver

Forslaget til § 20-4 er en videreføring av nåværende § 20-2, med tilføyelse av deling av grunneiendom med videre. Endringer i bestemmelsen er for øvrig kun redaksjonelle, for å fange opp den endrede strukturen i kapittel 20.

Til § 20-5 Tiltak som ikke krever søknad og tillatelse

Grunntrekkene i bestemmelsen er en videreføring av nåværende § 20-3.

Første ledd bokstav b er ny, og omfatter blant annet frittliggende garasjer, uthus med videre. Bestemmelsen utvider unntaket i bokstav a, som i forskrift er angitt til bygninger med grunnflate på inntil 15 m². Grunnen til at garasjer, uthus over en viss størrelse med videre er regulert i egen bokstav i bestemmelsen, er at disse verken kan brukes til «beboelse» eller annet «varig opphold». Med «varig opphold» menes verksted, kontor, atelier, øvingslokale med videre. Bygninger etter bokstav a kan derimot brukes til slik virksomhet, men avgrenses mot «beboelse», som for eksempel innebærer overnatting. Tiltaket må være i samsvar med gjeldende plangrunnlag og lovens materielle krav.

I forskrift vil det bli angitt hvilke bygninger som omfattes av ny § 20-5 bokstav b. Det vil i denne forbindelse gis nærmere regler om høyde, avstand fra nabogrense og arealbegrensing. Som utgangspunkt mener departementet at en garasje uten kjeller på inntil 50 m², med begrenset høyde, og som ligger lengre fra nabogrense enn 1 meter, bør kunne unntas fra søknadsplikt. Utgangspunktet er at det aktuelle unntaket i plan- bygningsloven § 20-5 bokstav b gjelder for frittliggende bygninger. Departementet anser likevel ikke at dette er til hinder for å oppføre et tilbygg til eksempelvis en frittliggende garasje uten å søke, så lenge de angitte høyde- og arealbegrensningene med videre som vil bli fastsatt i forskrift, ikke overskrides. Det vises til omtalen av dette i kapittel 3.5.1.

Første ledd er tilføyd et nytt siste punktum som gir forskriftshjemmel for å kunne pålegge tiltakshaver en plikt til rapportering til kommunen når tiltak etter denne bestemmelsen er ferdigstilt. Forskriftshjemmelen gjelder først og fremst den nye bokstav b, men er ikke begrenset til denne. Hensikten er at kommunen må kunne oppdatere sitt kartverk, legge til rette for fremtidig planlegging, og ha en mulighet til å kontrollere tiltakene mot arealplanenes bestemmelser om utnytting. Samtidig vil en slik rapporteringsplikt reduseres en eventuell senere usikkerhet med hensyn til oppføringstidspunkt, og dermed ivareta notoritet for tiltakshaver.

I andre ledd er det foreslått å legge inn at krav om søknad og tillatelse ikke gjelder for tiltak som nevnt i § 20-1 bokstav m om opprettelse av ny grunneiendom med videre, når tiltaket skjer som ledd i jordskifte i samsvar med rettslig bindende plan. Denne regelen står i nåværende § 20-1 bokstav m, men flyttes for å passe inn i den nye strukturen i kapittel 20.

Femte ledd er gitt en tilføyelse med presisering av tiltakshavers ansvar overfor andre berørte myndigheter etter § 21-5. Tiltakshaver må sjekke om det er behov for særskilt samtykke eller tillatelse, og tiltaket kan ikke settes i gang før slikt samtykke eller tillatelse er innhentet.

Til § 20-6 Unntak fra søknadsplikt for visse tiltak som behandles etter andre lover

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende plan- og bygningslov § 20-4 første ledd, og er hjemmel for i forskrift å unnta en rekke konkrete tiltak fra reglene om saksbehandling, ansvar og kontroll. Tiltakene må likevel være i samsvar med arealbruk og bestemmelser fastsatt i plan. Hensikten med bestemmelsen er å hindre dobbeltbehandling av saker som behandles tilfredsstillende etter annet lovverk. Tiltakshaver trenger med andre ord ikke søke om tillatelse etter plan- og bygningsloven, selv om tiltaket i utgangspunktet faller inn under søknadsplikten i § 20-2 første ledd.

Til § 20-7 Unntak for krav i loven for Forsvaret

Plan- og bygningsloven § 20-7 er en klargjøring og oppdatering av gjeldende § 20-4 andre ledd, men med en viss utvidelse av unntaket for Forsvarets byggverk.

Som følge av at lov om forsvarshemmeligheter blir opphevet, er det nødvendig å foreta endringer av bestemmelsen. Bestemmelsens første ledd er derfor utformet med utgangspunkt i sikkerhetsloven. Det tidligere begrepet «erklært hemmelig» er sløyfet. Vilkåret er at tiltaket enten involverer skjermingsverdig informasjon eller er utpekt som skjermingsverdig objekt, jf. sikkerhetsloven §§ 11 og 17. Begrepet «skjermingsverdig» er det samme som fremgår av plan- og bygningsloven § 20-8. Unntaket etter plan- og bygningsloven § 20-8 har imidlertid større rekkevidde enn unntaket etter plan- og bygningsloven § 20-7. Den største forskjellen mellom bestemmelsene er at unntaket etter plan- og bygningsloven § 20-8 i utgangspunktet åpner for å kunne fravike hele plan- og bygningsloven, herunder både materielle krav og tekniske krav uten krav om dispensasjon, mens lovens materielle krav i utgangspunktet gjelder for Forsvarets byggverk. Dette er også årsaken til at terskelen for å anvende unntaket etter plan- og bygningsloven § 20-8 er så høy.

Begrepet «militære anlegg» og «militære myndigheter» er byttet ut med «Forsvaret», som er et mer dekkende begrep. Unntaket etter plan- og bygningsloven § 20-7 første ledd er en videreføring av unntaket som fremgikk av nåværende plan- og bygningslov § 20-4 andre ledd. Dette innebærer at tiltak som omfattes av sikkerhetsloven §§ 11 eller 17 er unntatt fra kravet om søknad og tillatelse, ansvar og tilsyn. Som nevnt vil i utgangspunktet lovens materielle krav gjelde for Forsvarets byggverk, og det er Forsvarets ansvar å påse at disse bestemmelsene blir overholdt. Det er imidlertid åpnet for at det i forskrift kan gis ytterligere unntak fra krav i loven, se merknad til andre ledd.

Videre kan også tiltak etter plan- og bygningsloven § 20-7, objekter som er utpekt som skjermingsverdig, eller tiltak i tilknytning til slike objekter, gjennomføres uavhengig av plan, se § 1-6 nytt siste ledd. Hvorvidt det vil være kurant å bygge i strid med plan vil imidlertid variere betydelig fra sak til sak, og vil måtte avgjøres på bakgrunn av de konkrete forhold som gjør seg gjeldende i den enkelte sak.

Andre ledd er nytt, og gir hjemmelsgrunnlag for at det i forskrift kan gjøres ytterligere unntak fra krav gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven dersom karakteren av tiltaket tilsier at det er behov for dette.

Til § 20-8 Unntak fra krav i loven for visse tiltak som omfattes av sikkerhetsloven

Bestemmelsen er ny. Et viktig formål med bestemmelsen er å redusere tidsbruken i byggesaker der nasjonale sikkerhetshensyn gjør seg gjeldende, altså hensyn til rikets selvstendighet og sikkerhet samt andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, jf. sikkerhetsloven § 1.

Plan- og bygningsloven § 20-8 første ledd gir rett til helt eller delvis å unnta tiltak fra bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven, når tiltakene er eller skal utføres i tilknytning til et bygg eller objekt som er utpekt som skjermingsverdig.

Med «tiltak» menes her tiltak som er omfattet av § 20-1. Med «skjermingsverdige objekter» menes eiendom som må beskyttes mot sikkerhetstruende virksomhet av hensyn til rikets eller alliertes sikkerhet eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser.

Unntaksbestemmelsen omfatter både permanente og midlertidige tiltak.

I første ledd ligger det et krav om at tiltaket enten må være selve oppføringen av et objekt som er utpekt som skjermingsverdig, eller tiltaket må være sikring av et allerede eksisterende skjermingsverdig objekt. Det vil ikke være tilstrekkelig til å kunne benytte hjemmelen i plan- og bygningsloven § 20-8 at tiltaket er arbeider på et skjermingsverdig objekt, hvis ikke disse arbeidene har et sikkerhetsmessig formål.

Tiltak på skjermingsverdige objekter kan enten helt eller delvis unntas fra plan- og bygningslovens krav til søknad og tillatelse, herunder også krav til nabovarsling.Selv om bestemmelsen åpner for at man kan unnlate å sende inn søknad om tillatelse med påfølgende nabovarsel, bør det likevel vurderes om tiltaket kan igangsettes som en vanlig byggesak med søknad til plan- og bygningsmyndighetene.

Tiltak på skjermingsverdige objekter kan også etter bestemmelsens første ledd enten helt eller delvis unntas fra plan- og bygningslovens materielle krav. Dette innebærer at lovens materielle bestemmelser kan fravikes i det omfang det anses nødvendig ut fra sikkerhetshensyn og det for øvrig anses forsvarlig. I praksis betyr dette at det for skjermingsverdige objekter i utgangspunktet vil kunne gjøres unntak fra lovens materielle krav, herunder krav til avstand fra nabogrense og visuelle kvaliteter. Det kan også gjøres unntak fra krav som følger av byggteknisk forskrift, eksempelvis energi, universell utforming og lignende, uten å måtte gå veien om dispensasjon dersom dette er nødvendig ut fra sikkerhetsmessige hensyn og ellers forsvarlig. Krav som er satt for å ivareta personers liv og helse, eksempelvis konstruksjonssikkerhet, brannsikkerhet og fare mot flom og skred, vil etter departementets vurdering ikke kunne fravikes da dette neppe verken kan anses som forsvarlig eller strengt nødvendig ut fra sikkerhetsmessige hensyn. Rene økonomiske hensyn kan heller ikke begrunne fravik fra tekniske krav.

Vilkåret «tvingende sikkerhetshensyn» er inntatt for å understreke at bestemmelsen kun gir adgang til å fravike plan- og bygningslovens regler i den utstrekning det vil være sikkerhetsmessig uforsvarlig å følge plan- og bygningslovens alminnelige regler. Vilkåret er benyttet i folkeretten, men har et selvstendig innhold etter plan- og bygningsloven § 20-8. Grunnvilkåret etter foreslåtte bestemmelse er altså at tiltaket gjelder oppføring eller sikring av et objekt som er utpekt som skjermingsverdig i henhold til sikkerhetsloven. Vilkåret «tvingende sikkerhetshensyn» kommer i tillegg, og forutsetter at det foretas en forholdsmessighetsvurdering, der fordelene ved å ikke følge plan- og bygningslovens regler (typisk mindre tidsbruk), må veies opp mot ulempene. Forholdsmessighetsvurderingen innebærer at hjemmelen kun kan benyttes dersom fordelene er klart større enn ulempene. Det vil være naturlig å legge betydelig vekt på risiko- og sårbarhetsanalyser dersom dette foreligger. Hensynet til rikets selvstendighet og sikkerhet samt andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, jf. sikkerhetsloven § 1, vil stå sentralt i vurderingen. Det vil også kunne legges vekt på hensynet til allmennhetens trygghetsfølelse.

Etter andre ledd plikter det ansvarlige departementet, dersom det har funnet det nødvendig å fatte beslutning om å bruke unntakshjemmelen i første ledd, å gi kommunen utfyllende informasjon om selve tiltaket i den grad dette vil være forsvarlig etter en sikkerhetsmessig vurdering samt informasjon om at unntakshjemmelen i § 20-8 vil bli benyttet, herunder nærmere begrunnelse for dette. Dersom departementet anmoder kommunen om bistand, plikter kommunen å yte veiledning til departementet.

Tredje ledd gjelder de tilfeller der det ansvarlige departementet benytter hjemmelen i første ledd til å unnlate å varsle naboer og gjenboere, slik plan- og bygningsloven § 21-3 ellers oppstiller krav om. Departementet har da en plikt til å informere naboer og gjenboere om at unntaksbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 20-8 første ledd vil bli benyttet på et tiltak som de ellers ville hatt krav på nabovarsel om. Departementet skal videre tilstrebe å gi så utfyllende informasjon som mulig, men det er ingen plikt til å gi informasjon om detaljer ved tiltaket. Det vil være opp til det ansvarlige departement å avgjøre hvordan informasjonen skal gis, herunder om den skal gis muntlig eller skriftlig.

Etter fjerde leddførste punktum kan ikke beslutning etter plan- og bygningsloven § 20-8 første ledd om å unnlate å følge én eller flere av lovens bestemmelser påklages. Dersom noen med rettslig klageinteresse ønsker å angripe vedtaket, kan vedkommende fremme klage til Sivilombudsmannen eller ta ut ugyldighetssøksmål for de alminnelige domstoler.

Det er heller ikke mulig å gi midlertidig forføyning mot tiltak som iverksettes i medhold av § 20-8 første ledd, jf. fjerde ledd siste punktum. Bakgrunnen for at midlertidig forføyning ikke tillates, jf. fjerde ledd siste punktum, er at det ikke ville være forenlig med de hensyn bestemmelsen er utarbeidet for å ivareta. Bestemmelsen er utarbeidet med tanke på at tidsbruken ikke skal bli for lang i de mest alvorlige sikkerhetssakene. Det ville ha blitt et uakseptabelt usikkerhetsmoment dersom sikkerhetstiltakene kunne ha blitt stanset i måneder og potensielt år i påvente av avgjørelser i rettssystemet.

Kompetansen til å fatte beslutning etter § 20-8 er lagt til departementene innen sitt myndighetsområde. I de tilfeller der skjermingsverdige objekter eies av kommunale, fylkeskommunale eller private aktører, må disse anmode det ansvarlige departement om å fatte et vedtak. Departementet står i slike tilfeller fritt til å innvilge eller avslå anmodningen. Beslutningen om å innvilge eller avslå en anmodning er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages. Avvisning av eventuell klage vil heller ikke kunne påklages.

Til 21-2 Søknad om tillatelse

I andre ledd strykes kravet om søknad om godkjenning av foretak. I stedet kreves det at søknaden skal vise inndelingen i ansvarsområder, med mindre tiltaket forestås av tiltakshaver. Som etter nåværende regler er ansvarsområdene en kombinasjon av fagområde (som for eksempel prosjektering, gravearbeider eller rørleggerarbeid) og den arbeidsinndelingen som er valgt i tiltaket. Ansvarsområdet kan altså være en detalj i arbeidet, som fuktsikring av bad, eller en stor del av tiltaket, som hele bygningskroppen. Det vil i stor grad være opp til tiltakshaver hvilke ansvarsområder tiltaket skal deles opp i, så lenge hele tiltaket er dekket med ansvar. Ansvarsområdene vil vises i gjennomføringsplanen, og vil være grunnlag for å vurdere hvilke kvalifikasjoner som er nødvendige for de ansvarlige foretakene.

Reglene i nåværende § 21-2 om søknad om ansvarsrett erstattes etter forslaget av krav om erklæring av ansvar etter § 23-3.

Til § 21-3 Nabovarsel

Endringen i andre ledd første punktum viderefører muligheten for at naboer og gjenboere ikke behøver å varsles når de ikke eller i liten grad berøres av tiltaket. Dette vil være tilfelle når tiltaket ikke er synlig for naboen, tiltaket ikke kan sjenere naboen og det ikke er sannsynlig at det er noen saklig grunn til at naboen skulle komme med merknader. Eksempel kan være ny veranda på en side av huset som ikke er synlig for naboen eller et nytt vindu som naboen ikke vil ha utsikt til. Bestemmelsen er foreslått endret slik at tiltakshaver selv skal få avgjøre at naboen ikke er berørt eller i liten grad er berørt. Det er ikke lenger nødvendig å søke kommunen om lov til å unnlate nabovarsling i slike tilfelle. Etter andre punktum kan imidlertid kommunen kreve at naboer og gjenboere allikevel skal varsles, hvis den finner at vilkårene i første punktum ikke er oppfylt, slik at naboene eller gjenboerne skulle ha vært varslet. Etter tredje punktum kan kommunen som etter nåværende lov også kreve at andre enn naboer og gjenboere, skal varsles. Kommunens beslutning om å kreve varsel etter andre ledd, andre og tredje punktum kan ikke påklages.

Endringen i tredje ledd gjøres for å bringe ordlyden i overensstemmelse med endringen i § 20-1 og ny § 20-2, og innebærer ikke realitetsendringer.

Femte ledd er nytt. Forslaget angir et mulig unntak fra krav om nabovarsling. Det er to kriterier. For det første må tiltaket bygges etter en reguleringsplan som er så detaljert at naboer og gjenboere har hatt mulighet for å vurdere konsekvensene av tiltaket i forhold til sine interesser. Det er ikke tilstrekkelig at det som er lagt fram for naboer og gjenboere for mulige kommentarer var detaljert, dersom den vedtatte planen ikke er blitt det. Det bør i den detaljerte planen fremgå hvordan tiltaket vil virke inn på nabotomten(e); visuelt, for innsyn og i forhold til skygge, støy og trafikk. For det andre er det et vilkår for unntaket at de berørte naboene og gjenboerne i planprosessen er gjort oppmerksom på at det kan bli en konsekvens av planvedtaket at det ikke vil bli varslet i byggesaken, jf. § 12-10 nytt tredje ledd. Det kan ikke ha gått mer enn fem år fra naboene og gjenboerne fikk varsel etter § 12-10 tredje ledd.

Til § 21-4 Behandling av søknaden i kommunen

Det er foreslått enkelte endringer i bestemmelsens første ledd andre punktum. For å klargjøre regelverket foreslår departementet å fjerne den del av bestemmelsen som gir kommunen adgang til å vurdere de tekniske sidene av et tiltak hvor det er grunn til å reise spørsmål ved søknadsdokumentasjonen. Denne endringen vil også forsterke hovedregelen om at det er tiltakshaver selv som har ansvaret for at tiltaket tilfredsstiller de tekniske kravene, ikke kommunen.

Kommunen har uansett hatt anledning til å vurdere de tekniske kravene ved tilsyn, jf. plan- og bygningsloven kapittel 25. I Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) side 234 presiserer departementet at spørsmålet om oppfyllelse av tekniske krav, som for eksempel forsvarlig energibruk, planløsning eller innemiljø i det konkrete byggverket, ikke bør være ett tema i kommunens saksbehandling, men fortrinnsvis være gjenstand for tilsyn. Men dersom det er åpenbart for kommunen at tiltaket er i strid med de tekniske kravene, skal søknaden avslås. Med åpenbart forutsettes det at det ikke foreligger tvil med hensyn til om kravene er oppfylt. Dette tilsier at dersom kommunen mener at det foreligger tvil om tolkning av funksjonskrav, vil dette være et forhold som bør vurderes i forbindelse med tilsyn, og da i første rekke gjennom krav om fremleggelse av ytterligere dokumentasjon.

Det er foreslått å stryke det nåværende andre ledd bestemmelsen, om at kommunen skal vurdere om det er behov for ytterligere nabovarsling.

Kommunen skal etter forslaget ikke lenger godkjenne ansvarlige foretak i forbindelse med søknadsbehandlingen. I stedet sier det nye andre ledd at kommunen skal påse at de ansvarsområdene dekker tiltaket og er plassert i riktig tiltaksklasse.

Ansvarsområdene er en kombinasjon av fagområde og den arbeidsinndelingen som er valgt i tiltaket, jf. merknadene til § 21-2 andre ledd, og vil vises i gjennomføringsplanen. Når ansvarsområdene etter ordlyden skal «dekke» tiltaket, innebærer dette at alle forhold det kreves ansvar for må være omfattet. Formålet med at kommunene skal gjøres kjent med og vurdere ansvarsområdene, er at den skal kunne gjøre seg opp en mening om behovet for kompetansen i tiltaket, og planlegge tilsyn med tiltaket og/eller foretakene.

Henvisningen i femte ledd bokstav c er endret som en konsekvens av at kapittel 20 er omredigert. Endringen skal ikke ha betydning for innholdet i bestemmelsen.

Til § 21-6 Privatrettslige forhold

Det er foreslått enkelte endringer i bestemmelsens andre punktum. Etter bestemmelsen har bygningsmyndighetene plikt til å avvise en søknad dersom det fremstår som åpenbart at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettigheter søknaden forutsetter. Ved å erstatte begrepet «klart» med «åpenbart» er terskelen for å kunne avvise en søknad hevet, og er ment å tydeliggjøre at bygningsmyndighetene ikke skal bruke ressurser på å avklare kompliserte privatrettslige spørsmål. Ved tvist om privatrettslige forhold, er det de enkelte rettighetshavere som må forfølge sine rettigheter ved å bringe saken inn for domstolene.

Hvorvidt det foreligger grunnlag for avvisning etter § 21-6 vil imidlertid måtte bero på en konkret vurdering så en viss begrenset undersøkelse av dokumentasjon som fremlegges fra den protesterende, vil bygningsmyndighetene likevel måtte foreta. Det er den som har innvendinger mot tiltaket, som har bevisbyrden for å sannsynliggjøre at det er åpenbart at tiltakshaver ikke har de nødvendige privatrettslige rettighetene som søknaden forutsetter. Bygningsmyndighetene kan i stedet for direkte avvisning fastsette frist for tiltakshaver for supplering av søknaden med nødvendig informasjon eller dokumentasjon til imøtegåelse av eventuelle påstander om manglende privatrettslig grunnlag i byggesaken, se § 21-6 fjerde punktum. Hvis det etter en begrenset undersøkelse fortsatt foreligger uklarheter med hensyn til om tiltakshaver har de nødvendige privatrettslige rettighetene som søknaden forutsetter, skal saken tas under realitetsbehandling. Dette fordi uklarhet ikke er tilstrekkelig for å kunne avvise søknaden etter plan- og bygningsloven § 21-6, jf. vilkåret «åpenbart».

Når det gjelder forståelsen av bestemmelsen for øvrig vises det til det som fremgår under punktet om gjeldende rett i kapittel 14.1.2.

Til 21-7 Tidsfrister med særskilte virkninger

I første ledd er henvisningen til bestemmelsen som angir tiltakstype endret slik at det vises til tiltak som krever tillatelse etter § 20-2. Dette er tiltak som krever søknad og tillatelse, uavhengig av om de skal forestås av ansvarlig foretak.

Andre ledd viser nå at den gjelder tiltak som omfattes av § 20-3, altså tiltak som skal forestås av ansvarlig foretak.

Det framgår av tredje ledd at det retter seg mot tiltak som omfattes av § 20-4, som er tiltak som kan gjennomføres uten ansvarlig foretak.Fristen for å behandle søknader er for slike tiltak 3 uker dersom tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, og ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse fra annen myndighet ikke er nødvendig. Dette selv om det foreligger protester fra naboer eller gjenboere. Etter forslaget regnes tillatelse som gitt dersom kommunen ikke har avgjort søknaden innen fristens utløp.

For å bidra til effektivitet og større forutsigbarhet i alle typer saker foreslås det i fjerde ledd at kommunen skal avgjøre en søknad om tiltak etter § 20-2 innen 12 uker også i byggesaker som krever dispensasjon fra plan eller planbestemmelser. Fristen løper ikke i den tiden søknaden ligger til uttalelse hos regionale og statlige myndigheter, jf. plan- og bygningsloven § 19-1. Reglene om gebyrnedsettelse gjelder også for disse sakene.

I forskriftsarbeidet vil det tas stilling til om nødvendig tidsbruk for feilretting og supplering av opplysninger skal forlenge fristen også i byggesaker som krever dispensasjon fra plan. Adgangen til ensidig fristforlengelse vil også bli utredet nærmere. Departementet mener det er et viktig prinsipp ved dispensasjonsbehandlingen at tiltaket også blir avklart i forhold til andre myndigheter, slik at det er viktig at disse myndighetene kan be om fristforlengelse dersom det innføres en frist for deres behandling. Også kommunens adgang til selv å forlenge fristen der de trenger mer tid vil bli utredet i forskriftsarbeidet.

Etter femte ledd skal kommunen behandle en søknad om igangsettingstillatelse innen 3 uker. Tiltakshaver kan sette i gang byggearbeidet dersom kommunen ikke har behandlet søknaden innen 3 uker, men fristoverskridelse medfører ikke noen annen rettsvirkning. Kommunen skal kvittere ut saken og behandle igangsettingssøknaden også der fristen ikke er overholdt. Dersom vilkårene for igangsettingstillatelse er oppfylt har kommunen plikt i ettertid til å gi tillatelsen, men kan også avslå dersom vilkårene ikke er oppfylt.

Til § 21-8 Andre tidsfrister

Som en følge av at tidsfrister for behandling av søknad om igangsettingstillatelse er flyttet til § 21-7, strykes dette alternativet fra første ledd.

Til § 21-9 Bortfall av tillatelse

Henvisningen i femte ledd bokstav c er endret som en konsekvens av at kapittel 20 er omredigert. Endringen skal ikke ha betydning for innholdet i bestemmelsen.

Til § 21-10 Sluttkontroll og ferdigattest

Etter nytt femte ledd skal det ikke utstedes ferdigattest for tiltak som er omsøkt før reglene om ansvar og kontroll trådte i kraft 1.1.1998. Dette innebærer at kommunen ikke kan kreve ferdigattest for disse tiltakene, og at kommunen skal avvise eventuelle søknader om dette.

Til kapittel 22 Sentral godkjenning for ansvarsrett

Overskriften henviser etter endringen bare til sentral godkjenning, siden kravet om lokal godkjenning er foreslått fjernet. Videre strykes henvisningen til at paragrafen gjelder godkjenning av foretak, siden dette er en unødvendig opplysning, som gjør bestemmelsen litt tyngre å lese.

Til § 22-1 Sentral godkjenning for ansvarsrett

Endringene i bestemmelsen er presiseringer, og endrer ikke innholdet.

I overskriften strykes henvisningen til at paragrafen gjelder godkjenning av foretak, siden dette er en unødvendig opplysning, som gjør bestemmelsen litt tyngre å lese.

Tidligere andre ledd hjemlet avslag på søknaden for foretak som ikke oppfylte kriteriene. Bestemmelsen var unødvendig, siden det klart fremgår at godkjenning kun skal gis der kvalifikasjonskravene er oppfylt. Siden bestemmelsen også gjorde § 22-1 tyngre å lese, er den foreslått opphevet. Tidligere tredje ledd blir andre ledd.

Til § 22-3 Forskrifter om nærmere regler om godkjenningsordningen

Tidligere §§ 22-3 og 22-4 om lokal godkjenning oppheves. Hjemmelen for forskrifter om sentral godkjenning flyttes til § 22-3.

Bestemmelsen endres slik at den kun hjemler forskrifter om sentral godkjenning. Bestemmelsens første punktum videreføres som en generell hjemmel for forskrifter som kan omhandle hele virksomheten som tildeling og tilbaketrekking av godkjenning og om organisering av ordningen. I hjemmelen for gebyr i andre punktum presiseres rammene for gebyr, uten at dette får konsekvenser for innholdet i bestemmelsen.

Det tidligere andre ledd i paragrafen om forskrifter til godkjenningsordningen strykes. Reglene i leddet er flyttet til § 23-3 om kriterier for å kunne få ansvarsrett og § 23-8 om forskrifter til § 23-3.

Til § 22-4 Overtredelsesgebyr for brudd på reglene om sentral godkjenning

Bestemmelsen om overtredelsesgebyr er ny, og gir plan- og bygningsmyndighetene adgang til selv å sanksjonere angitte overtredelser av plan- og bygningslovgivningen. Med «overtredelsesgebyr» menes et pønalt motivert gebyr. Med overtredelser omfattes også unnlatelser. Overtredelsesgebyr anses ikke som straff i Grunnlovens forstand. Det vises ellers til den generelle omtalen av overtredelsesgebyr i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008).

Etter første ledd er det departementet eller den det bemyndiger som kan ilegge overtredelsesgebyr. Med uttrykket «kan» siktes til at plan- og bygningsmyndighetene har en skjønnsmessig adgang til helt å unnlate å reagere med overtredelsesgebyr, selv om vilkårene for dette er til stede. Etter forslaget kan plan- og bygningsmyndighetene ilegge foretak et overtredelsesgebyr ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av de nevnte bestemmelser. Med formuleringen «forsettlig eller uaktsomt» angis skyldformen, og det er departementets syn at aktsomhetsnormen bør være streng. Det vil normalt være lett å konstatere om en av de nevnte bestemmelser er overtrådt.

Etter første ledd bokstav a kan overtredelsesgebyr ilegges der foretak har gitt uriktige eller villedende opplysninger i forbindelse med en søknad om byggetillatelse eller ved tilsyn. Overtredelsesgebyr kan også ilegges der foretaket har unnlatt å gi nødvendige opplysninger. I dette ligger at foretaket unnlot å sende inn opplysninger som de visste var relevante for å vurdere foretakets kvalifikasjoner.

Siden overtredelsen etter første punktum må være forsettlig eller uaktsom for å kunne gi grunnlag for ileggelse av overtredelsesgebyr, vil misforståelser, skrivefeil og lignende ikke rammes. Bestemmelsen skal brukes der det gis uriktige eller villedende opplysninger og overtrederen visste eller burde vite at dokumentasjonen er uriktig. Eksempler kan være ved forfalsket dokumentasjon eller underskrifter, eller hvis det oppgis referanseprosjekter som ikke eksisterer.

Etter første ledd bokstav b kan overtredelsesgebyr ilegges der noen bruker merket for sentral godkjenning uten å være sentralt godkjent. Merket skal være et hjelpemiddel for bygningsmyndighetene, og det skal også være et kvalitetsstempel for foretakene og en hjelp for tiltakshavere. Det er viktig at merket ikke misbrukes. Overtredelsesgebyr kan ilegges enten overtrederen ikke har hatt sentral godkjenning, eller om foretaket har mistet godkjenningen men fortsetter å bruke merket på biler, brevark, hjemmesider eller i annen markedsføring.

Reglene vil gjelde overtredelser som gjennomføres etter at reglene om overtredelsesgebyr trer i kraft. Etter bokstav a vil overtredelsesgebyr kunne ilegges når opplysningene sendes inn etter ikrafttreden. Etter bokstav b vil overtredelsesgebyr kunne ilegges hvis merket brukes etter ikrafttreden, også der bruken begynte før reglene trådte i kraft.

Etter forslagets andre ledd presiseres det at det reageres med overtredelsesgebyr mot et foretak (foretakssanksjon), når en overtredelse som nevnt i første ledd er begått på vegne av foretaket. Begrepet foretak må forstås på samme måte som i straffeloven § 48a andre ledd. Det er etter andre ledd andre punktum altså ikke noe vilkår for å anvende overtredelsesgebyr at man har en enkeltperson i foretaket som ansvarssubjekt. Handlingen eller unnlatelsen kan bygge på feil som ikke kan knyttes til enkeltpersoner, herunder anonyme og kumulative feil. Med anonyme feil siktes til tilfeller hvor en konkret gjerningsperson ikke kan utpekes. Kumulative feil står man overfor når flere personers feil summeres, uten at skyldkravet er oppfylt for den enkelte feil. Foretaksansvaret vil således være tilnærmet objektivt, idet kun hendelige uhell og force-majeure-tilfeller faller utenfor.

Det følger av tredje ledd at den ansvarlige skal gis en frist på tre uker til å uttale seg. Avgjørelse om overtredelsesgebyr er enkeltvedtak, som må forhåndsvarsles etter forvaltningsloven § 16, jf. tredje ledd. De øvrige krav til enkeltvedtak, herunder klageadgangen, kommer også til anvendelse, jf. lovens § 1-9 og forvaltningsloven kapittel IV, V og VI.

Etter fjerde ledd tilfaller overtredelsesgebyret staten. Det skal altså ikke tilfalle den sentrale godkjenningsordningen. Etter andre punktum er oppfyllelsesfristen foreslått satt til fire uker fra vedtakstidspunktet, slik at den ikke skal inntre før klagefristen er utløpt (tre uker fra underretning om vedtaket er kommet fram til vedkommende part). Annen frist kan fastsettes, men departementet legger til grunn at fristen kun settes kortere der det er klart at plikten til oppfyllelse ikke inntrer før den ansvarlige har fått anledning til å klage, altså der det er klart at vedtaket ikke vil påklages, eller der den ekstra uken i tillegg til tre ukers klagefrist åpenbart ikke er nødvendig. Etter tredje punktum er endelig vedtak om overtredelsesgebyr tvangsgrunnlag for utlegg. Forslaget begrunnes i hensynet til et effektivt sanksjonssystem, som tilsier at det også gis en enkel adgang til fullbyrdelse. Det vises til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav e.

Overtredelsesgebyret må betales selv om det klages på vedtaket. En klage innebærer ikke automatisk utsatt iverksettelse av vedtak, men dette kan gis etter begjæring, jf. forvaltningsloven § 42.

Overtredelsesgebyrets størrelse må baseres på de momenter for utmålingen og ligge innenfor de maksimumssatser som det forutsettes at departementet fastsetter i forskrift, jf. bestemmelsens femte ledd. Med formuleringen «departementet gir forskrifter», menes at det er en forutsetning for å anvende overtredelsesgebyr at departementet har gitt forskrifter om så vel utmålingen som praktiseringen av bestemmelsen om overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyr kan oppfattes som en streng reaksjon for brudd på bestemmelsene som gjelder for foretak, særlig når overtredelsen ikke er forsettlig. Rammen og beløpsgrensene for gebyr bør derfor ikke være skjønnsmessige, men følge av vedtatte regler. Samtidig vil det være lite fleksibelt å vedta beløp i lov, og det foreslås derfor at de fastsettes i forskrift.

Til § 23-1 Ansvar i byggesaker

Første ledd er nytt, men kodifiserer gjeldende rett. Bestemmelsen understreker at tiltakshaver alltid vil ha et ansvar for at tiltaket utføres i samsvar med bestemmelsene i plan- og bygningslovgivningen.

Nåværende første og andre ledd blir andre og tredje ledd. Henvisningene i leddene justeres for å fange endringene i kapittel 20.

Bestemmelsen i fjerde ledd er flyttet fra nåværende § 22-3 tredje ledd om lokal godkjenning, siden kravet om at ansvarlige foretak skal godkjennes av kommunen nå er foreslått fjernet. Flyttingen medfører ikke endringer i rettstilstanden.

Tidligere tredje ledd blir nytt femte ledd.

Til § 23-3 Krav til ansvarlig foretak. Omfang og varighet av ansvaret

Overskriften er foreslått justert for å vise at krav til ansvarlige foretak nå er flyttet til denne paragrafen

I første ledd slås det fast at ansvarlige foretak skal oppfylle krav til kvalifikasjoner, pålitelighet og dugelighet. Dette er en videreføring fra gjeldende rett, som i gjeldende lov står i bestemmelsene om lokal godkjenning i § 22-3 og delvis i § 22-4 om tilbaketrekking av lokal godkjenning. De nærmere kravene til kvalifikasjoner vil bli gitt i forskrift etter § 23-8. Med pålitelighet og dugelighet siktes det til at foretaket ikke bare formelt må være kvalifisert, men at seriøsitet og kvalitet i arbeidet også kan ha betydning for om foretaket kan få ansvarsrett. Ettersom ordningen med kommunal forhåndsgodkjenning av kvalifikasjoner (lokal godkjenning for ansvarsrett) erstattes med erklæring om ansvar, samt at det ikke er praktisk mulig for bygningsmyndighetene til enhver tid å overvåke utførelsen av alle byggesaker, må det nødvendigvis bestå et tillitsforhold mellom bygningsmyndighetene og foretaket, som gjør det nødvendig å stille krav til pålitelighet og dugelighet. Pålitelighet og dugelighet retter seg både mot foretakets vilje (pålitelighet) og evne (dugelighet) til å etterleve regelverket i forbindelse med gjennomføringen av et tiltak. Eksempler på forhold som kan inngå i vurderingen av pålitelighet og dugelighet er mangel på fullgod gjennomføring av tiltak, gjennomføring av tiltak i strid med pålegg om stans, gjentatte tiltak uten dokumentasjon, uriktige opplysninger og overtredelser av sektorlovgivning. Departementet viser for øvrig til Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) kapittel 10.10.2.

I andre ledd reguleres når ansvarsrett inntrer for foretaket. Utgangspunktet er det samme som for søknad om lokal godkjenning i dag. For arbeider som utføres i forkant av innsending av søknaden om tiltak, herunder prosjektering, kontroll med prosjektering og søknadsprosessen, skal erklæring om ansvar følge søknaden. For arbeid som utføres etter søknadstidspunktet skal erklæringen sendes inn senest før arbeidet starter. Ansvarsretten inntrer i det erklæringen er sendt kommunen. Erklæringen skal være signert av foretaket. Hvis foretaket sender erklæringen til ansvarlig søker vil ansvarsretten ikke inntre før denne videresender erklæringen til kommunen.

Tredje, fjerde og femte ledd regulerer at kommunen skal frata foretakene ansvarsretten. I forslaget er begrepet «frata» benyttet i stedet for «trekke tilbake», som en konsekvens av at godkjenning ikke lenger skal gis, og således heller ikke kan trekkes tilbake. For øvrig er leddene en videreføring av gjeldende § 22-4, og bestemmelsene er ment å forstås på samme måte. Begrepet «skal» trekke tilbake er nytt i tredje ledd, der det tidligere stod «kan». Bestemmelsens innhold endres imidlertid ikke av dette. Kommunen kan heller ikke etter nåværende rett la et foretak beholde ansvarsretten hvis den er kjent med at foretaket ikke er kvalifisert. Dette følger også implisitt av fjerde og femte ledd, som angir strenge kriterier for når kommunen kan unnlate å trekke tilbake ansvarsretten. Tilbaketrekking av ansvarsretten er som i dag ikke en straff, se Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) kapittel 10.13.2. Formålet med bestemmelsen er å sikre at foretakene er kvalifisert, og således i stand til å utføre tiltaket i tråd med kravene i plan- og bygningslovgivningen.

Etter sjette og syvende ledd opphører ansvarsretten, som i dag, senest ved utstedelse av ferdigattest. I 5 år etter at ferdigattest er gitt kan imidlertid kommunen pålegge retting for vesentlige forhold i strid med lovgivning eller tillatelsen, som den ansvarlige hadde ansvar for. Ansvaret kan, som i dag, også opphøre hvis et foretak med ansvarsrett sier fra seg oppdraget og melder fra om dette til kommunen. Foretaket vil da fortsatt være ansvarlig for det arbeidet som er utført fra erklæringen ble sendt og frem til oppdraget avsluttes. Dette kan eventuelt reguleres nærmere i forskrift etter § 23-8 siste ledd.

Til § 23-3b Midlertidige tjenesteytere

Bestemmelsen er ny.

I første ledd angis virkeområdet. Bestemmelsen gjelder for midlertidige tjenesteytere fra andre EØS-land eller fra land omfattet av WTO-avtalen. Oppbyggingen av tjenestedirektivet bygger på EØS-avtalens system med skille mellom regler om etablering og regler om grenseoverskridende tjenesteytelser, også kalt midlertidige tjenesteytelser. Av Ot.prp. nr. 70 (2008–2009) Om lov om tjenestevirksomhet (tjenesteloven) side 88 følgende fremgår at reglene om grenseoverskridende tjenesteyting får anvendelse på tre forskjellige forhold. Det første er der ytelsen i seg selv er grensekryssende. Dette vil typisk være en konsulenttjeneste eller arkitekttjeneste, der det kun er tjenesten eller sluttproduktet som krysser grenser, ikke fysiske personer. Det andre forholdet er der tjenesteyteren fysisk begir seg til en annen medlemsstat for å yte tjenesten i det som da kalles vertsstaten. Den tredje og siste situasjonen som omfattes er der tjenestemottakeren begir seg til tjenesteyterens etableringsstat for å motta tjenesten der, for eksempel hos en urmaker eller en eiendomsmegler.

Andre ledd regulerer hvordan kommunen eventuelt skal følge opp midlertidige tjenesteytere når disse har ansvarsrett. Bestemmelsen fastslår at dupliseringsforbudet som angitt i tjenesteloven gjelder når bygningsmyndighetene skal føre tilsyn med kvalifikasjonene til midlertidige tjenesteytere. Myndighetene kan ikke gjenta krav som uansett er ivaretatt i etableringslandet på det nivået vi ønsker. Hvis et foretak er kvalifisert i en annen EØS-stat, må altså norske myndigheter akseptere kvalifikasjonene for ansvar i Norge. Tilsyn med midlertidige tjenesteytere som innebærer innhenting av opplysninger om foretaket i den aktuelle EØS-staten skal skje gjennom bruk av Det indre markeds informasjonssystem IMI, jf. tjenesteforskriften (forskrift 18. desember 2009 nr. 1644).

Til § 23-7 Ansvarlig kontrollerende

I første ledd foreslås å stryke kravet om at ansvarlig kontrollerende skal ha sentral godkjenning. Kravet har ikke vært satt i kraft.

Til § 23-8 Forskrifter om ansvarsrett

Første ledd endres for å tilpasse bestemmelsen til forslaget om at ansvarsrett inntrer ved erklæring om ansvar.

I tredje ledd foreslås hjemmel for å gi forskrifter med nærmere krav til kvalifikasjoner. Forskriftshjemmelen for krav til foretak sto tidligere i nåværende § 22-5. Se nærmere i kapittel 10.4.4 om kvalifikasjonskrav.

Til § 23-9 Register over foretak som har påtatt seg ansvarsrett

Bestemmelsen er ny, og gir en hjemmel for departementet til å opprette et register over foretak som har påtatt seg ansvarsrett. Formålet med et slikt register vil i første rekke være å gi bygningsmyndighetene et verktøy for å føre tilsyn med foretak. Det kan i forskriften reguleres en adgang til å registrere opplysninger om foretaket, som navn, organisasjonsnummer, kompetansen i foretaket, eventuelle anmerkninger på foretaket med videre. Se for øvrig omtalen i kapittel 10.4.6.

Til § 25-1 Tilsynsplikt

I første ledd er det presisert at kommunens tilsynsplikt også gjelder tilsyn med om ansvarlige foretak er kvalifisert. Dette er ikke nytt, men presiseringen peker på at det er behov for større fokus på foretakene når de ikke lenger skal godkjennes før de begynner arbeidet, og at en eventuell oppfølging derfor avhenger av at kommunene fører tilsyn.

Til § 25-2 Gjennomføring av tilsynet

Overskriften er justert for å gi et riktigere inntrykk av bestemmelsens innhold. Bestemmelsen er for øvrig uendret.

Henvisningen i andre ledd er endret som en konsekvens av at § 23-3 er omredigert. Endringen skal ikke ha betydning for innholdet i bestemmelsen.

Til § 25-3 Tilsyn fra overordnet myndighet

Bestemmelsen er ny, og åpner for at departementet kan føre tilsyn med ansvarlige foretak også der de ikke er sentralt godkjent. Formålet med bestemmelsen er å gi statlige myndigheter en mulighet for å bistå kommunene i å følge opp ansvarlige foretak. Tilsyn med foretak kan være krevende for kommunene, både ressursmessig og når det gjelder kompetanse. Særlig kan det bli krevende å følge opp utenlandske foretak. Med hjemmel til å føre tilsyn med foretakene kan statlig myndighet bistå kommunene med tilsynet. Eventuelle ulovlige forhold som oppdages rapporteres til kommunene, og det vil fortsatt være kommunen som følger opp forholdene videre. Statlige myndigheter ved den sentrale godkjenningsordningen kan bare reagere mot sentralt godkjente foretak.

Bestemmelsen er begrenset til tilsyn med foretak. Hjemmel for alminnelig tilsyn med tiltaket vil fortsatt ligge til kommunene.

Til § 29-4 Byggverkets plassering, høyde og avstand fra nabogrense

Andre ledd endres for å presisere at avstand til nabogrense også kan angis i forskrift.

Det er i tredje ledd bokstav b presisert at tiltaket må være frittliggende, det vil si at det ikke er bygningsmessig forbundet med annen bygning på samme tomt, for at unntaket skal komme til anvendelse. Dette er en kodifikasjon av gjeldende rett, se blant annet departementets uttalelse i sak 13/1705. Departementet peker imidlertid på at det også kan oppføres tilbygg på en bygning som nevnt i bestemmelsen, så lenge bygningen samlet sett ikke blir større enn den rammen som er angitt. Det vises til merknadene i kapittel 14.3.5.3.

Fjerde ledd i bestemmelsen er rettet slik at det er korrekt henvisning i siste ledd og det uttrykkelig fremgår at departementet kan gi forskrifter til bestemmelsen. Videre er ordet «bygning» endret til «byggverk» i dette leddet da mindre tiltak ikke nødvendigvis må være en bygning. Det er også foretatt noen presiseringer.

Til § 29-5 Tekniske krav

I Byggevareforordningen ble det innført et nytt grunnleggende krav om bærekraftighet for at det skal tas hensyn til resirkuleringsmulighetene for byggverk og materialer. For å ta hensyn til dette er begrepet bærekraftighet inntatt i plan- og bygningsloven § 29-5.

Til § 29-7 Krav til produkter til byggverk

I bestemmelsens første ledd er det foretatt en mindre tilføyelse ved å inkludere importør og distributør. Etter Byggevareforordningens artikkel 15 skal en importør eller distributør anses som produsent, og er underlagt produsentens forpliktelser i henhold til artikkel 11 når vedkommende bringer en vare i omsetning under eget navn eller varemerke eller endrer en byggevare som allerede er gjort tilgjengelig på markedet, på en slik måte at det kan påvirke varens samsvar med ytelseserklæringen.

Til § 29-7a Tilsyn med produkter til byggverk

I bestemmelsens første ledd fremgår det at det er markedstilsynsmyndigheten som med bakgrunn i vurdering av blant annet risiko, tilgjengelige ressurser og kapasitet avgjør hvilke saker og hvilke områder det skal føres tilsyn med. Beslutning om ikke å iverksette markedstilsyn er ikke gjenstand for klage.

Bestemmelsens andre ledd er delvis nytt og regulerer nærmere markedstilsynsmyndighetens adgang til å gi pålegg om retting, se første punktum. Denne adgangen fremgikk tidligere av plan- og bygningsloven § 32-3 første ledd. Videre regulerer bestemmelsen også plikten til å gi markedstilsynsmyndigheten de opplysninger som er nødvendige i forbindelse med utførelse av markedstilsyn med byggevarer, se fjerde ledd femte punktum.

I bestemmelsens fjerde ledd andre punktum er markedstilsynsmyndigheten gitt den nødvendige hjemmel for å få tilgang til å innhente taushetsbelagte opplysninger fra Tollvesenet som direktoratet anser som nødvendig i tilknytning til deres utførelse av tilsyn med byggevarer, jf. også tolloven § 12-1 (2) bokstav h.

I bestemmelsens siste ledd er det gitt forskriftshjemmel for utarbeidelse av nærmere regler om gebyr for tilsynsarbeidet.

Til § 29-7b Tvangsmulkt

Bestemmelsen regulerer markedstilsynsmyndighetens adgang til å ilegge tvangsmulkt, og er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett.

Det følger av tredje ledd at tvangsmulkt tilfaller staten, hvilket er en endring fra tidligere.

Til § 29-7c Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen regulerer markedstilsynsmyndighetens adgang til å ilegge overtredelsesgebyr og er også en videreføring av gjeldende rett. Det er presisert i bestemmelsen at overtredelsesgebyr som markedstilsynsmyndigheten ilegger, skal tilfalle staten.

I bestemmelsens tredje ledd er det gitt forskriftshjemmel for utarbeidelse av nærmere regler om overtredelsesgebyr, herunder maksimumsbeløp for overtredelsesgebyr.

Til § 29-11 Forhold i strid med gitt byggetillatelse på annen eiendom

Bestemmelsen er ny, og er en kodifisering av departementets praksis. Hensikten med bestemmelsen er å sikre at bygningsmyndighetene har hjemmel til å avslå søknad om tiltak dersom tiltaket medfører at krav som det offentlige har stilt i tidligere gitte tillatelser ikke lenger oppfylles, med den følge at ulovlige forhold etter plan- og bygningsloven oppstår. Man vil med dette kunne unngå at det oppstår en situasjon hvor bygningsmyndigheten kun vil være henvist til å gripe fatt i det ulovlige forholdet i ettertid. Krav som det offentlige har stilt i forbindelse med et tiltak kan således ikke bare ses bort fra i forbindelse med behandling av neste tiltak. Det understrekes at det er en forutsetning at tiltak er i samsvar med materielle krav i plan- og bygningsloven. Dette innebærer at selv om et tiltak skal behandles av kommunen i løpet av tre uker, jf. plan- og bygningsloven § 21-7, fører ikke eventuell fristoversittelse til at tillatelse anses som gitt dersom tiltaket er i strid med plan- og bygningsloven. Kommunens avslagshjemmel vil i slike tilfeller være i behold. Avslagshjemmelen er ikke ment å være så vidtrekkende at samtlige forhold ved et tiltak omfattes, men skal gi kommunen den nødvendige sikkerhetsventilen til å kunne påse at viktige hensyn etter plan- og bygningslovgivningen, slik som sikring av vann, avløp, atkomst og parkering, ivaretas.

Til § 31-2 Tiltak på eksisterende byggverk

Henvisningen i andre ledd første punktum er endret som en konsekvens av at kapittel 20 er omredigert. Endringen skal ikke ha betydning for innholdet i bestemmelsen.

Til § 31-5 Pålegg om og forbud mot riving

Henvisningen i tredje ledd er endret som en konsekvens av at kapittel 20 er omredigert. Endringen skal ikke ha betydning for innholdet i bestemmelsen.

Til § 32-8 Overtredelsesgebyr

Endringen i første ledd bokstav a og b er et resultat av at gjeldende bokstav a slås sammen med det andre kriteriet i bokstav b. Sistnevnte sier at overtredelsesgebyr kan ilegges for forhold i strid med vilkår i tillatelse. Forslaget innebærer at alle overtredelsesgebyr for brudd på materielle regler nå er samlet i bokstav a. Bokstav b hjemler da bare overtredelsesgebyr for tiltak uten at nødvendig tillatelse foreligger.

Første ledd bokstav e endres for å tilpasses at ansvarlige foretak ikke lenger skal godkjennes. I stedet kan overtredelsesgebyr ilegges den som lar arbeid utføre uten bruk av foretak med ansvarsrett. Overtredelsesgebyr kan også ilegges foretak som utfører arbeid uten ansvarsrett når de skulle hatt dette.

15.2 Merknader til bestemmelser om endring i andre lover

Endringene i andre lover er i all hovedsak endringer i henvisningene til bestemmelsene i plan- og bygningsloven.

15.3 Merknader til ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

Noen av de foreslåtte lovreglene kan tre i kraft straks. Dette er §§ 20-7 og 20-8 om skjermingsverdige og Forsvarets bygg, § 22-4 om overtredelsesgebyr for brudd på reglene om sentral godkjenning, §§ 29-7 til 29-7c om tilsyn med byggevarer og § 32-8 første ledd bokstav a og b om overtredelsesgebyr. Ikrafttredelse av de øvrige lovendringene er avhengig av at det på flere områder gjøres endringer i forskriftene til loven. Dette vil kunne bli et omfattende arbeid, og det er ikke mulig å si sikkert når hele regelverket er klart for ikraftsetting. Det bør derfor overlates til Kongen å bestemme når loven skal tre i kraft. Dette foreslås i III nr. 1.

Selv om departementet helst ser at alle lovendringene trer i kraft samtidig, kan det ikke utelukkes at det vil vise seg hensiktsmessig eller nødvendig å sette noen deler av endringene i kraft før andre. Derfor bør det åpnes en mulighet for det i ikrafttredelsesbestemmelsene. Dette foreslås i III nr. 1.

Etter III nr. 2 skal tiltak det søkes om før lovens ikrafttreden, i sin helhet behandles etter reglene som gjaldt på søknadstidspunktet. Nye regler om for eksempel nabovarsel, tidsfrister, ansvarlige foretak gjelder altså ikke.

Det foreslås ikke overgangsregler for tiltak som unntas fra søknadsbehandling. Disse vil altså måtte gjennomføres etter de reglene som gjelder når tiltaket settes i gang.