9 Skjermingsverdige bygg

Dette kapittelet omhandler særskilte unntak fra plan- og bygningsloven for skjermingsverdige byggverk. Skjermingsverdige byggverk omfatter byggverk som Forsvaret har ansvaret for. Det foreslås å videreføre unntaket som har vært for hemmelige militære anlegg. Videre foreslås det å innføre en ny bestemmelse i plan- og bygningsloven hvor det for skjermingsverdige bygg etter sikkerhetsloven § 17 gjøres unntak fra krav gitt i eller i medhold av plan- og bygningslovgivningen, herunder blant annet krav om byggesaksbehandling. Dette forslaget er et ledd i oppfølgingen av NOU 2012: 14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen, og har som formål å redusere tidsbruken i byggesaker der nasjonale sikkerhetshensyn gjør seg gjeldende.

9.1 Unntak for krav i loven for Forsvaret

9.1.1 Bakgrunn

Militære anlegg som har vært erklært hemmelige etter lov om forsvarshemmeligheter av 18. august 1914 nr. 3 er unntatt fra plan- og bygningslovens krav til saksbehandling, ansvar og kontroll. Unntaksbestemmelsen følger av andre ledd i plan- og bygningsloven § 20-4 Unntak fra krav i loven for visse tiltak som behandles etter andre lover og hemmelige militære anlegg.

Som følge av at lov om forsvarshemmeligheter vil bli opphevet ved ikrafttredelsen av ny straffelov, er det nødvendig å foreta endringer i bestemmelsen.

Ved utarbeidelsen av proposisjonen oppdaget departementet at det ved en inkurie ikke fremgår av ordlyden i plan- og bygningsloven § 20-4 andre ledd hvilke bestemmelser i plan- og bygningsloven som hemmelige militære anlegg er unntatt fra. Dette er heller ikke presisert nærmere i byggesaksforskriften § 4-3 Unntak fra krav i plan- og bygningslovgivningen for visse tiltak som behandles etter andre lover.

Departementet ser derfor at det er behov for å foreta endringer i bestemmelsen slik at den bringes i samsvar med langvarig gjeldende rett.

9.1.2 Gjeldende rett

Unntaket for hemmelige militære anlegg er regulert i andre ledd i plan- og bygningsloven § 20-4 Unntak fra krav i loven for visse tiltak som behandles etter andre lover og hemmelige militære anlegg. Bestemmelsen er en videreføring av plan- og bygningsloven av 1985 § 86, og kom først inn i plan- og bygningsloven av 1965.

Unntaket for hemmelige militære anlegg har imidlertid vært gjeldende rett siden 1951, noe som fremgår av Kommunaldepartementets rundskriv av 10. desember 1951 hvor det henvises til brev av 2. november 1951 fra Forsvarsdepartementet. I brevet uttales det at lov om forsvarshemmeligheter av 18. august 1914 nr. 3 hjemler adgang for de militære myndigheter til å bestemme at hemmelige byggverk skal unntas fra plikten til å sende inn byggeanmeldelse og at vanlig kontroll av bygningsrådet og brannstyret ikke skal finne sted. Siden 1951 har således hemmelige militære anlegg vært unntatt fra plan- og bygningslovens krav til søknadsplikt og byggesaksbehandling, herunder også ansvar og kontroll.

Det følger av særmerknaden til plan- og bygningsloven § 20-4 andre ledd i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 27.4 at bestemmelsen i hovedsak er en videreføring av plan- og bygningsloven av 1985 § 86, men at formuleringen «i medhold av» ble tilføyd for å klargjøre at slike tiltak både vil være bundet av lovens og forskriftenes materielle bestemmelser samt arealplan, i den utstrekning dette er forenlig med anleggets hemmelige karakter. For øvrig er det Forsvaret selv som er ansvarlig for at plan- og bygningslovens bestemmelser blir etterlevd.

For anlegg som ikke uttrykkelig er erklært hemmelige, gjelder plan- og bygningsloven fullt ut. Unntaket etter plan- og bygningsloven § 20-4 andre ledd omfatter ikke Sivilforsvarets anlegg.

9.1.3 Høringsforslaget

Forslag til ny bestemmelse bygger på plan- og bygningsloven § 20-4 andre ledd, og er en oppdatering og klargjøring av bestemmelsen. Departementet fremmet i høringsnotatet forslag om å videreføre gjeldende unntak for militære anlegg, men unntaket skal fremgå av en egen bestemmelse i loven.

Det ble videre foreslått at det i likhet med forslaget til ny bestemmelse om Unntak fra krav i loven for visse tiltak som omfattes av sikkerhetsloven skulle foretas en forholdsmessighetsvurdering. Det ble også foreslått at i tilfeller hvor hemmelige militære anlegg blir utpekt som skjermingsverdig bygg etter sikkerhetsloven § 17, ville unntaket fra plandelen komme til anvendelse, se forslag til nytt siste ledd i plan- og bygningsloven § 1-6.

9.1.4 Hovedpunkter i høringsinstansenes syn

Departementet mottok én høringsuttalelse til forslaget, fra Forsvarsdepartementet. I høringsuttalelsen ble det blant annet pekt på at uttrykket «erklært hemmelig» er upresist og ikke treffende når man ser det i sammenheng med sikkerhetslovens bestemmelser. Forsvarsdepartementet mente at begrepet har hatt sin relevans i tidligere tider og har en historisk bakgrunn, jf. lov om forsvarshemmeligheter, men fremstår ikke i dag som tilpasset utviklingen innenfor relevant lovgivning. Forsvarsdepartementet anbefalte derfor at «erklært hemmelig» utelates som et kvalifikasjonsvilkår. Forsvarsdepartementet støttet for øvrig forslaget om at ny bestemmelse i større grad harmoniseres med sikkerhetsloven. Videre ønsket Forsvarsdepartementet at det for tilfeller som faller inn under bestemmelsen ikke oppstilles noe tilleggsvilkår om «tvingende sikkerhetshensyn» slik kravet er etter forslaget til ny bestemmelse om unntak for skjermingsverdige bygg. Forsvarsdepartementet anmodet også om at det ble tatt inn en forskriftshjemmel som kan gi grunnlag for senere spesifisering av hva som skal gjelde for Forsvarets anlegg.

Forsvarsdepartementet fremmet i høringsuttalelsen også et helt nytt forslag til bestemmelse.

Departementet har i etterkant av høringen også mottatt innspill fra Forsvarsdepartementet om at begrepet «militære anlegg» og «militære myndigheter» bør byttes ut med benevnelsen «Forsvaret».

9.1.5 Departementets vurderinger

Som det fremgår av høringsnotatet er forslaget til ny bestemmelse i plan- og bygningsloven § 20-7 ment som en videreføring av gjeldende unntak for militære anlegg.

Departementet foreslår på bakgrunn av det innkomne høringsinnspillet fra Forsvarsdepartementet å foreta endringer av høringsforslaget.

Ettersom lov om forsvarshemmeligheter av 18. august 1914 nr. 3 vil bli opphevet ved ikrafttredelsen av ny straffelov, ser departementet at begrepet «erklært hemmelig» ikke lenger vil være treffende å anvende som vilkår. Departementet foreslår derfor, i tråd med Forsvarsdepartementets innspill, å stryke dette og erstatte det med henvisning til sikkerhetslovens begrep «skjermingsverdig», se sikkerhetsloven §§ 11 og 17.

Videre anser vi innspillet om å endre «militære anlegg» og «militære myndigheter» til «Forsvaret» for å være en mindre endring som departementet mener er mer i tråd med gjeldende språkbruk innenfor forsvarssektoren.

For å sikre en reell videreføring av gjeldende plan- og bygningslov § 20-4 andre ledd har departementet, på bakgrunn av høringsinnspillet fra Forsvarsdepartementet, besluttet ikke å gå videre med henvisningen til ny § 20-8 slik det opprinnelig var foreslått. Forskjellen mellom plan- og bygningsloven §§ 20-7 og 20-8 er at sistnevnte bestemmelse er noe mer omfattende i og med at myndighetene etter plan- og bygningsloven § 20-8 i utgangspunktet kan fravike hele plan- og bygningsloven, herunder både materielle og tekniske krav uten krav om dispensasjon, mens lovens materielle krav gjelder for Forsvarets byggverk. Dette er også årsaken til at terskelen for å anvende unntaket etter § 20-8 er så høy.

Forsvarsdepartementet anmodet videre om at det ble tatt inn en forskriftshjemmel som åpner for at det kan gjøres ytterligere unntak fra krav gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven, dersom karakteren av tiltaket tilsier at det er behov for dette. Departementet er enig i at en slik forskriftshjemmel er viktig for å gi Forsvaret nødvendig handlingsrom og sikre at unntaket fungerer etter sin hensikt. Departementet har derfor imøtekommet dette innspillet.

Departementet bemerker imidlertid at dersom det er nødvendig med omfattende unntak fra plan- og bygningsloven kan Forsvaret anvende unntaket i plan- og bygningsloven § 20-8.

9.1.6 Administrative og økonomiske konsekvenser

De foreslåtte endringene innebærer i første rekke en klargjøring og oppdatering av gjeldende unntak for militære anlegg. Etter departementets vurdering vil forslaget til endringer ikke få negative administrative og økonomiske konsekvenser av betydning for verken private eller offentlige.

Forslaget om innføring av forskriftshjemmel til bestemmelsen vil heller ikke medføre administrative eller økonomiske konsekvenser.

9.2 Unntak fra krav i loven for visse tiltak som omfattes av sikkerhetsloven

9.2.1 Bakgrunn

Departementet fremmet i høringsnotatet forslag til ny bestemmelse i plan- og bygningsloven hvor det for skjermingsverdige bygg etter sikkerhetsloven § 17 gjøres unntak fra krav gitt i eller i medhold av plan- og bygningslovgivningen, herunder blant annet krav til byggesaksbehandling. Forslaget er et ledd i oppfølgingen av NOU 2012: 14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen, og er utarbeidet i samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet.

Forslaget har som formål å redusere tidsbruken i byggesaker der nasjonale sikkerhetshensyn gjør seg gjeldende (hensyn til rikets selvstendighet og sikkerhet samt andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, jf. sikkerhetsloven § 1).

Forslaget er utformet med tanke på sikkerhetssaker der det vil medføre en uakseptabel sikkerhetssituasjon å følge plan- og bygningslovens alminnelige regler, slik man erfarte ved den manglende stengningen av Grubbegata i Oslo kommune i forkant av 22. juli 2011.

9.2.2 Departementets høringsforslag

Forslaget til ny bestemmelse om unntak fra krav i loven for visse tiltak som omfattes av sikkerhetsloven, innebærer i hovedtrekk at tiltak som skal utføres i tilknytning til et bygg/objekt som er utpekt som skjermingsverdigobjekt (byggverk) enten i sin helhet eller kun delvis skal være unntatt fra bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven, herunder krav til søknad, tillatelse og nabovarsling samt lovens materielle krav. Forslaget omfattet både permanente og midlertidige tiltak etter plan- og bygningsloven. Ettersom bestemmelsen henviser til begrepet «tiltak» vil unntaket kunne gjelde ved alle typer tiltak etter plan- og bygningsloven, eksempelvis nyoppføring, bruksendring, eventuell hovedombygging eller vesentlig reparasjon. Kompetansen til å fatte beslutning etter plan- og bygningsloven § 20-8 er lagt til departementene innen sitt myndighetsområde, i forslaget benevnt som det «ansvarlige departement».

Forslaget til ny § 20-8 i plan og bygningsloven må videre ses i sammenheng med forslaget om å innføre et nytt ledd i § 1-6 Tiltak, som åpner for at tiltak etter § 20-8 kan gjennomføres uavhengig av plangrunnlag. Bakgrunnen for dette er at det er endring og utarbeidelse av planer som erfaringsmessig tar lang tid, og det er følgelig her de største mulighetene for tidsbesparelser ligger. Hvorvidt det vil være kurant å bygge i strid med plan vil imidlertid variere betydelig fra sak til sak, og vil måtte avgjøres på bakgrunn av de konkrete forhold som gjør seg gjeldende i den enkelte sak.

For å sikre at bestemmelsen kan fungere etter sin hensikt, foreslås at det gjøres unntak fra klageadgang og mulighet for midlertidig forføyning.Det følger direkte av bestemmelsen i plan- og bygningsloven § 20-8 fjerde ledd at en beslutning etter § 20-8 første ledd om å unnlate å følge en eller flere av lovens bestemmelser ikke kan påklages. Det samme gjelder vedtak om avvisning. I tillegg vil det heller ikke være mulig å gi midlertidig forføyning mot tiltak som iverksettes i medhold av plan- og bygningsloven § 20-8 første ledd. Bakgrunnen for dette er at det ikke vil være forenlig med de hensyn bestemmelsen er utarbeidet for å ivareta. Intensjonen med bestemmelsen er at tidsbruken i byggesaker ikke skal bli for lang i de mest alvorlige sikkerhetssakene. Det ville ha blitt et uakseptabelt usikkerhetsmoment dersom sikkerhetstiltakene kunne ha blitt stanset i måneder og potensielt år i påvente av avgjørelser i forvaltningen eller i rettssystemet.

9.2.3 Hovedpunkter i høringsinstansenes syn

Departementet mottok svært få høringsinnspill til forslaget om å innføre unntak for skjermingsverdige objekter.

Norges bygg- og eiendomsforening støttet departementets forslag.

Statens vegvesen var enige i at det er behov for en slik bestemmelse, men var opptatt av at bestemmelsen ikke må føre til at det blir lagt mindre vekt på å rydde opp i uklare eiendomsforhold.

Advokatforeningen uttrykte forståelse for forslaget om å redusere tidsbruken i byggesaker der tvingende nasjonale sikkerhetshensyn gjør seg gjeldende. De pekte på at selv om det oppstilles relativt strenge vilkår for å kunne benytte unntaksbestemmelsen, bør likevel kommunen varsles i forkant av slike tiltak, og ikke kun orienteres om at unntaksbestemmelsen er benyttet. Dette fordi det kan være at kommunen som «fagmyndighet» sitter på informasjon eller har viktige synspunkter på tiltaket som vedkommende departement bør være oppmerksom på før tiltaket igangsettes. Dessuten kan en slik forhåndsvarsling være en liten sikkerhetsventil for de tilfeller hvor et departement ønsker å benytte unntaket selv om vilkårene ikke er oppfylt, noe kommunen bør få en mulighet til å påpeke, spesielt i tilfeller hvor tiltaket er stort og omfattende. Dette også fordi vedkommende departements beslutning ikke kan påklages. I motsatt fall vil det kunne bli for lettvint for et departement å benytte unntaksbestemmelsen.

OBOS støttet ikke forslaget. OBOS er nabo til Regjeringskvartalet, og de pekte på at forslaget betyr at det kan gjøres tiltak som OBOS som nabo ikke vil ha noen innflytelse på, men som kan ha vesentlig økonomisk betydning for dem som virksomhet og eier av nabobygg. De pekte videre på at det i forslaget heller ikke er angitt noen form for kompensasjonsordning for naboer som får restriksjoner på sine eiendommer. Dersom forslaget skal gjennomføres, mente OBOS at det som et minimum bør fastsettes en adgang for berørte naboer til å kreve erstatning for både direkte og indirekte tap samt ulempe knyttet til gjennomføring av planen, der selve erstatningsutmålingen i ytterste konsekvens bør kunne være gjenstand for domstolsbehandling.

Oslo kommune stilte seg også kritiske til forslaget. Oslo kommune erkjente at det kan være behov for en klar unntaksregel ut fra trusselvurderingersom krever omgående handling/skjermingstiltak for å redusere sårbarhet for samfunnskritiske objekter. De mente imidlertid at dette kun bør gjelde midlertidige tiltak. Dette fordi slike tiltak ofte berører viktige gateløp, byrom og antikvariske anlegg. Oslo kommune mente også at det er problematisk at kommunene ikke gis innsyn i grunnlaget for vurderingene av hva som utgjør «tvingende sikkerhetshensyn». Av hensyn til tiltakenes virkning for sentrums næringsutvikling og byliv gikk derfor Oslo kommune sterkt imot unntak fra søknadsplikt for annet enn midlertidige tiltak (med 6 måneders varighet). De ga uttrykk for at permanente tiltak i stedet kan gis automatisk tillatelse dersom kommunen oversitter 12-ukersfristen for sin saksbehandling.

9.2.4 Departementets vurderinger

Etter departementets vurdering må høringsforslaget i det alt vesentlige opprettholdes. På bakgrunn av innkomne høringsuttalelser foreslås det likevel enkelte mindre endringer i bestemmelsens andre og tredje ledd.

I høringsforslaget var det etter bestemmelsens andre ledd lagt opp til at det ansvarlige departement kun hadde en plikt til å informere kommunen om at unntaksbestemmelsen skulle anvendes på det aktuelle tiltaket. Utover dette var det ingen plikt til å informere kommunen om tiltaket, særlig dersom dette kom i strid med sikkerhetshensynene i saken. Departementet foreslår å endre dette slik at dersom det er aktuelt å bruke unntaksbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 20-8 andre ledd, skal det ansvarlige departement informere kommunen i forkant om hva det aktuelle tiltaket gjelder og at unntaksbestemmelsen vil bli benyttet, herunder gi en begrunnelse for dette. Slik vi vurderer det vil ikke denne endringen medføre forsinkelser av stor betydning, men vil derimot, som Advokatforeningen påpeker, kunne fungere som en sikkerhetsventil i de tilfeller der et departement ønsker å benytte unntaket selv om vilkårene ikke er oppfylt, noe kommunen da får en mulighet til å påpeke.

Videre foreslår departementet å ta inn i plan- og bygningsloven § 20-8 andre ledd siste punktum kommunens plikt til å gi det ansvarlige departement nødvendig bistand, herunder informasjon som departementet har behov for slik at tiltaket utføres på en forsvarlig måte. Dette fulgte av merknaden til forslaget. Etter departementets vurdering bør imidlertid denne plikten fremkomme direkte av ordlyden.

Etter høringsforslaget vil naboer og gjenboere ikke ha krav på nabovarsel dersom unntaket i første ledd anvendes. Departementet har forståelse for at det for naboer og gjenboere fremstår som negativt at de må finne seg i at det etableres enten permanente eller midlertidige sikringstiltak i tilknytning til bygg uten at disse varsles før tiltaket igangsettes. Hensynet til sikkerhet tilsier imidlertid at det kan være problematisk å praktisere full åpenhet og innsyn slik det ellers er for byggesaker. Departementet opprettholder derfor forslaget om at naboer og gjenboere ikke vil ha krav på nabovarsel. Selv om en beslutning om å unnta etter plan- og bygningsloven § 20-8 ikke kan påklages, kan en nabo, eller annen med rettslig klageinteresse, fremme klage til Sivilombudsmannen dersom han mener at vilkårene for å anvende unntaket ikke er oppfylt.

Ett av høringsinnspillene knyttet seg til muligheten for eventuell kompensasjon dersom tiltak på eller i tilknytning til skjermingsverdige objekter får negativ innvirkning for nabo, da i form av rådighetsinnskrenkninger. Departementet ser det ikke som hensiktsmessig å regulere spørsmålet om erstatning for mulige rådighetsinnskrenkninger ved anvendelse av plan- og bygningsloven § 20-8. Departementet viser til at rådighetsinnskrenkninger normalt ikke gir rett til erstatning. Det finnes imidlertid tilfeller hvor lovgiveren har gitt anvisning på at det skal svares erstatning for en rådighetsinnskrenkning, se plan- og bygningsloven § 15-3, som gjelder tilfeller hvor en reguleringsplan medfører at en eiendom blir ødelagt som byggetomt og heller ikke kan utnyttes på annen regningssvarende måte. Hvorvidt det foreligger grunnlag for erstatning for rådighetsinnskrenkninger som faller utenfor plan- og bygningsloven § 15-3, vil imidlertid bero på en konkret helhetsvurdering, og er et forhold som vil måtte avgjøres av domstolene.

I tilfeller hvor staten foretar ekspropriasjon etter plan- og bygningsloven § 16-2, vil ekspropriaten, det vil si den det eksproprieres fra, få utbetalt erstatning som fastsettes etter skjønn.

9.2.5 Nærmere om plan- og bygningsloven § 20-8

9.2.5.1 Unntaket fra plan- og bygningslovens byggesaksbestemmelser

Det følger av forslag til plan- og bygningsloven § 20-8 første ledd at bestemmelsen gir rett til å unnta »(…) tiltak som skal utføres i tilknytning til et bygg eller objekt som er utpekt som skjermingsverdig i henhold til sikkerhetsloven § 17 (…)».

Med «skjermingsverdig» menes her eiendom som må beskyttes mot sikkerhetstruende virksomhet av hensyn til rikets eller alliertes sikkerhet eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. Med «tiltak» menes tiltak som er omfattet av plan- og bygningsloven kapittel 20.

Bestemmelsen gir mulighet for omfattende unntak fra plan- og bygningsloven. Det er imidlertid forutsatt at lovens bestemmelser skal følges så langt det lar seg gjøre. Som utgangspunkt bør det derfor i alle saker vurderes om tiltaket kan igangsettes som en vanlig byggesak med søknad til plan- og bygningsmyndighetene, for deretter å eventuelt bruke hjemmelen i plan- og bygningsloven § 20-8 dersom dispensasjon fra plan ikke gis, eller saksbehandlingstiden blir uforsvarlig lang.

Videre skal også lovens materielle krav og minimumskravene som følger av byggteknisk forskrift som hovedregel følges. Bestemmelsen gir imidlertid adgang til å fravike lovens bestemmelser helt eller delvis (uten krav om dispensasjon fra materielle krav eller tekniske regler) forutsatt at det ivaretar sikkerhetshensyn og det for øvrig anses forsvarlig.

I første ledd ligger det et krav om at tiltaket enten må være selve oppføringen av et objekt som er utpekt som skjermingsverdig, eller at tiltaket må være sikring av et allerede eksisterende skjermingsverdig objekt. Det vil ikke være tilstrekkelig til å kunne benytte unntakshjemmelen i plan- og bygningsloven § 20-8 at tiltaket er arbeider på et skjermingsverdig objekt, hvis ikke disse arbeidene har et sikkerhetsmessig formål. Her vil uansett forholdsmessighetsvurderingen komme inn, jf. vilkåret «tvingende sikkerhetshensyn».

Vilkåret «tvingende sikkerhetshensyn» er inntatt for å understreke at bestemmelsen kun gir adgang til å fravike plan- og bygningslovens regler i den utstrekning det vil være sikkerhetsmessig uforsvarlig å følge plan- og bygningslovens alminnelige regler. Vilkåret er benyttet i folkeretten, men har et selvstendig innhold etter plan- og bygningsloven § 20-8.

Grunnvilkåret etter plan- og bygningsloven § 20-8 første ledd er altså at tiltaket gjelder oppføring eller sikring av et objekt som er utpekt som skjermingsverdig i henhold til sikkerhetsloven § 17. Vilkåret «tvingende sikkerhetshensyn» kommer i tillegg, og forutsetter at det foretas en forholdsmessighetsvurdering, der fordelene ved å ikke følge plan- og bygningslovens regler (typisk mindre tidsbruk), må veies opp mot ulempene. Ulempene vil kunne være at planer og retningslinjer settes til side, planer som typisk er utarbeidet for å hensynta byutviklings- og miljøhensyn. Videre vil en konsekvens for naboer og gjenboere kunne være at de mister adgangen til å komme med nabomerknader, og derigjennom kunne påvirke utformingen (visuelle kvaliteter) eller plasseringen av tiltaket, dersom departementet anser det som uforsvarlig å bruke tid på å utstede nabovarsler.

Unntakshjemmelen etter plan- og bygningsloven § 20-8 omfatter både permanente og midlertidige tiltak. Dette følger også av ordlyden. Forholdsmessighetsvurderingen som må foretas etter plan- og bygningsloven § 20-8 vil i utgangspunktet være den samme for både permanente og midlertidige tiltak, men det er likevel slik at et midlertidig tiltak lettere vil kunne anses forholdsmessig. Forholdsmessighetsvurderingen innebærer at hjemmelen kun kan benyttes dersom fordelene er klart større enn ulempene. Det vil være naturlig å legge betydelig vekt på risiko- og sårbarhetsanalyser dersom dette foreligger. Hensynet til rikets selvstendighet og sikkerhet samt andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, jf. sikkerhetsloven § 1, vil stå sentralt i vurderingen. Det vil også kunne legges vekt på hensynet til allmennhetens trygghetsfølelse. Dersom det blir klart at et midlertidig tiltak blir mer langvarig enn det som først var tenkt av det ansvarlige departement, skal departementet foreta en ny forholdsmessighetsvurdering.

Mest aktuelt vil det trolig være å bruke hjemmelen i plan- og bygningsloven § 20-8 til å bygge i strid med kommuneplan og/eller reguleringsplan, eventuelt bygge uten at slike planer foreligger, jf. forslag til nytt ledd i plan- og bygningsloven § 1-6, se nærmere under punkt 9.2.5.2.

9.2.5.2 Unntak fra plandelens bestemmelser

Plan- og bygningsloven § 20-8 må ses i sammenheng med forslaget om å innføre et nytt siste ledd i plan- og bygningsloven § 1-6 Tiltak. Plan- og bygningsloven § 20-8 sammenholdt med plan- og bygningsloven § 1-6nytt siste ledd vil innebære at det vil kunne utføres tiltak tilknyttet skjermingsverdige objekter i strid med plan, eventuelt uten at slik plan foreligger. Bakgrunnen for dette er at det er endring og utarbeidelse av planer som erfaringsmessig tar lang tid, og det er følgelig her de største mulighetene for tidsbesparelser ligger. Hvorvidt det vil være kurant å bygge i strid med plan vil imidlertid variere betydelig fra sak til sak, og vil måtte avgjøres på bakgrunn av de konkrete forhold som gjør seg gjeldende i den enkelte sak.

9.2.5.3 Informasjon til kommunen og naboer

Etter bestemmelsens andre ledd plikter det ansvarlige departement, dersom det har funnet det nødvendig å bruke unntakshjemmelen i første ledd, og kommunen ikke er involvert i arbeidet med tiltaket, å gi kommunen utfyllende informasjon om selve tiltaket i den grad dette vil være forsvarlig etter en sikkerhetsmessig vurdering, samt informasjon om at unntakshjemmelen i plan- og bygningsloven § 20-8 vil bli benyttet, herunder nærmere begrunnelse for dette. Slik informasjon vil kunne fungere som en sikkerhetsventil dersom et departement ønsker å benytte unntaket selv om vilkårene ikke er oppfylt, noe kommunen da får en mulighet til å påpeke.

Det følger videre av plan- og bygningsloven § 20-8 andre ledd siste punktum at kommunen plikter å gi det ansvarlige departement nødvendig bistand, herunder informasjon som departementet har behov for, slik at tiltaket utføres på en forsvarlig måte.

Bestemmelsens tredje ledd gjelder informasjon til naboer og gjenboere. Dersom det ansvarlige departement finner det nødvendig å anvende unntaket i første ledd til å unnlate å varsle naboer og gjenboere, skal det ansvarlige departement gi naboer og gjenboere informasjon om at unntaket vil bli benyttet samt informasjon om de rettslige konsekvensene av dette. Med dette menes det at beslutning om å anvende unntaket ikke er gjenstand for klage og at det heller ikke foreligger mulighet for midlertidig forføyning. Dersom tiltaket ikke berører naboers og gjenboeres interesser, vil det ikke være behov for å gi informasjon. Dette kan for eksempel være tilfelle ved innvendige arbeider. Det ansvarlige departement skal tilstrebe å informere naboer og gjenboere på et så tidlig tidspunkt som mulig, men det er ingen plikt til å informere før tiltaket igangsettes. Det ansvarlige departement skal videre tilstrebe å gi så utfyllende informasjon som mulig om selve tiltaket i den grad dette vil være forsvarlig etter en sikkerhetsmessig vurdering, men det er ingen plikt til å gi informasjon om detaljer ved tiltaket. Det er opp til det ansvarlige departement å vurdere hvordan informasjon skal gis, herunder om den skal gis muntlig eller skriftlig.

9.2.5.4 Unntak fra klageadgang og mulighet for midlertidig forføyning

For å sikre at bestemmelsen kan fungere etter sin hensikt, følger det av bestemmelsens fjerde ledd at det gjøres unntak fra klageadgang og mulighet for midlertidig forføyning.

Det følger direkte av bestemmelsen at en beslutning etter plan- og bygningsloven § 20-8 om å unnlate å følge én eller flere av lovens bestemmelser ikke kan påklages. Det samme gjelder vedtak om avvisning av klage.

I tillegg vil det heller ikke være mulig å gi midlertidig forføyning mot tiltak som iverksettes i medhold av plan- og bygningsloven § 20-8 første ledd. Bakgrunnen for dette er at det ikke ville være forenlig med de hensyn bestemmelsen er utarbeidet for å ivareta. Hovedintensjonen med bestemmelsen er at tidsbruken ikke skal bli for lang i de mest alvorlige sikkerhetssakene. Det ville ha blitt et uakseptabelt usikkerhetsmoment dersom sikkerhetstiltakene kunne ha blitt stanset i måneder og potensielt år i påvente av avgjørelser i forvaltningen eller i rettssystemet.

Kompetansen til å fatte avgjørelser etter plan- og bygningsloven § 20-8 er lagt til departementene innen sitt myndighetsområde. I de tilfeller der skjermingsverdige objekter eies av kommunale, fylkeskommunale eller private aktører, må disse anmode det ansvarlige departement om å fatte et vedtak. Departementet står i slike tilfeller fritt til å innvilge eller avslå anmodningen. Beslutningen om å innvilge eller avslå en anmodning er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages. Avvisning av eventuell klage vil heller ikke kunne påklages.

Selv om en beslutning om å anvende unntaket etter plan- og bygningsloven § 20-8 ikke er gjenstand for klage, kan en nabo, eller annen med rettslig klageinteresse, dersom de mener at forholdsmessighetsvurderingen ikke begrunner et unntak, fremsette klage til Sivilombudsmannen.

9.2.6 Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslaget vil innebære en betydelig effektivisering av prosessen med etablering av nødvendige sikringstiltak, enten de er permanente eller midlertidige. Etter departementets vurdering er også terskelen for å ta bestemmelsen i bruk tilstrekkelig høy.

Etter departementets vurdering vil forslaget ikke medføre administrative eller økonomiske konsekvenser av negativ betydning for det offentlige. For private, det vil si naboer og gjenboere, vil forslaget få negative konsekvenser fordi de mister adgangen til å komme med nabomerknader, og derigjennom kunne påvirke utformingen eller plasseringen av tiltaket. Departementet er likevel av den oppfatning at hensynet til nasjonal sikkerhet i denne sammenheng må veie tyngst, og vi vil for øvrig peke på at naboer og gjenboere vil ha muligheten til å bringe saken inn for Sivilombudsmannen dersom de mener at vilkårene for å unnta etter plan- og bygningsloven § 20-8 ikke er oppfylt. Rettssikkerheten til naboer og gjenboere er således i en rimelig utstrekning ivaretatt.