10 Friluftsloven

10.1 Innledning

Friluftsliv og ferdsel i skog, mark, fjell og kystområder er en utbredt fritidsaktivitet i Norge. Allemannsretten er et gratis fellesgode og et viktig grunnlag for friluftslivet. Allmenn tilgang til strandsonen er også viktig for friluftslivet. Nær byer og store tettsteder, og i særlig populære hytteområder, settes denne tilgangen under press, blant annet ved dispensasjoner fra byggeforbudet i 100-metersbeltet.

Lov om friluftslivet (friluftsloven) – lov 28. juni 1957 nr. 16 – hører inn under Klima- og miljødepartementet. Lovens formål ble inntatt i loven i 1996 og lyder: «Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmenhetens rett til ferdsel, opphold mv. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.»

Strandretten gir, i tillegg til eiendomsretten, visse rettigheter i kyst- og sjøarealer som må tas hensyn til i friluftslivet. I Rt. 2011 s. 556 (42) uttrykker Høyesterett at: «Strandretten gir en eier av grunn med strandlinje en rekke rettigheter uavhengig av om han har eiendomsrett også til sjøgrunnen, for eksempel rett til adkomst sjøveien, rett til å anlegge brygge eller annen båtplass og utfyllingsrett», se nærmere Falkanger og Falkanger, Tingsrett, 6. utgave, 2007, side 95 til 99 og Myklebust, Strandrett og offentleg styring av arealbruk i sjø, 2010. Disse rettighetene har også eiere av eiendommer hvor det er brådypt langs land. Videre gir nabolovgivningen og offentligrettslige regler et betydelig vern mot at det settes i gang virksomhet eller aktiviteter på sjøen utenfor strandlinjen som er til sterk ulempe for eiere av grunnen innenfor.

10.2 Sentrale bestemmelser

Friluftsloven § 2 første ledd fastslår regelen om at «enhver» kan ferdes til fots i utmark hele året, såframt det skjer «hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet». Andre ledd regulerer en rekke andre aktiviteter, mens tredje ledd viser til at motorferdsel reguleres gjennom motorferdselloven.

For bruken av kyst- og sjøarealer er friluftsloven §§ 6, 7, 8 og 9 viktige bestemmelser. § 6 fastslår at også ferdsel på sjøen er fri for alle. Ferdselen er tillatt så langt inn som sjøen dekker stranden, også i området mellom marbakken og stranden hvor sjøbunnen er undergitt eiendomsrett. Småbåtloven gir regler om krav og utrusting og bruk av alle typer fritidsfartøy. Havne- og farvannsloven gir hjemmel for å fastsette fartsbegrensninger i sjø, elv og innsjø. Det følger av friluftsloven § 7 at det må innhentes samtykke for å legge båt til en kai eller brygge, men eier kan ikke motsette seg en fortøyning for kortere tid med andre «fortøyningsgreier (ringer, bolter ol.)» i utmark dersom bruken foregår «uten utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker».

Overnatting i båt på sjøen er ikke regulert i loven. Det er gammel tradisjon og sedvane for dette overalt langs kysten der sjøfarende har lagt til og overnattet for kortere eller lengre tid etter behov. Det følger av friluftsloven § 8 at enhver har rett til bading såframt det er i «rimelig avstand fra bebodd hytte og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre». I Rt. 2007 s. 102 (47) legger Høyesterett til grunn at avstanden til bebodd eiendom vil inngå som et vesentlig moment i vurderingen av hva som er utilbørlig trengsel, men det vil likevel ikke vil være mulig å angi en generell grense. Kravet om tilbørlighet er samtidig strengt, og det er ikke nok at grunneier oppfatter bading som irriterende.

Friluftsloven setter begrensninger på ferdsel i § 11. Det følger av bestemmelsen at man må opptre hensynsfullt og varsomt overfor folk som bor eller ferdes i nærheten, og overfor næringsinteresser. Fiskegarn og andre fangstredskaper som brukes til fiske må for eksempel ikke røres. I § 12 følger en erstatningsregel dersom noen har voldt skade eller ulempe.

Friluftsloven § 13 setter forbud mot såkalte sjikanøse stengsler i strandsonen. Dette betyr at eier eller bruker av grunnen ikke kan oppføre tiltak som hindrer allmenhetens ferdsel. Forbudet gjelder alt fra gjerder, plattinger, gressplener, brygger osv. § 13 gjelder så langt det ikke er gitt tillatelse til slike innretninger, for eksempel tillatelser gitt etter plan- og bygningsloven. Kommunen har rett til å kreve fjerning av slike stengsler, jf. friluftsloven § 40.

Etter friluftsloven § 15 kan kommuner fastsette nærmere adferdsregler i områder hvor utfarten er stor, også i sjøområdene. Kommunen kan for øvrig etter § 14 kreve inn en rimelig avgift til en badestrand, teltplass eller annet opparbeidet friluftsområde som står i forhold til de tiltak som er gjort.

10.3 Forholdet mellom friluftsloven og plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven gjelder side om side med friluftsloven, og supplerer denne.

Reguleringsplan kan være nødvendig der man ønsker å gi allmennheten større rett enn det friluftsloven gir, eller ønsker å utføre tilretteleggingstiltak. Gjennom reguleringsbestemmelser for områder regulert til friluftsliv eller naturvern, kan det fastsettes bestemmelser om ferdselsrett, for eksempel ved at det forbys visse skadegjørende former for ferdsel.

Dersom allemannsretten skal ha noen verdi, er det nødvendig at det finnes egnede arealer å ferdes på. Arealplanlegging etter plan- og bygningsloven står dermed svært sentralt i arbeidet med å tilrettelegge for friluftsliv. Reglene for planlegging i plan- og bygningsloven gir gode muligheter for å få fram friluftsinteressene, både i den alminnelige samfunnsplanleggingen og i arealplanleggingen.

Fylkesmannen skal ivareta nasjonale friluftsinteresser knyttet til strandsonen, vassdrag og fjellområder, og kan fremme innsigelser begrunnet i hensynet til friluftsliv. Det følger av friluftsloven § 22 at kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen «skal arbeide for å fremme friluftsformål innen sitt område». Den enkelte kommune og fylkeskommune står innenfor kommunelovens rammer fritt til å bestemme hvordan arbeidet med friluftsliv skal organiseres. Miljødirektoratet er for øvrig fagetat for friluftsliv, og mye av det daglige og operative arbeidet på dette feltet er delegert til direktoratet.

Friluftsloven § 35 gir hjemmel for at det kan gis tillatelse til merking og andre tiltak for å lette og tilrettelegge for ferdsel i utmark, for eksempel gjennom kyststier. Departementets myndighet til å gi inngrepsløyve er delegert til Miljødirektoratet. Arbeidet er forankret i en rekke politiske dokumenter opp gjennom årene, senest den siste stortingsmeldingen om friluftsliv, Meld. St. 18 (2015-2016). Det er i hovedsak kommuner og interkommunale friluftsråd som tar initiativ til statlig sikring av friluftslivsområder, og som står for daglig drift og tilsyn av de sikrede områdene. Den statlige innsatsen er styrket de siste årene, og områder i kystsonen og grønne områder i og ved byer og tettsteder er nå prioritert i ordningen. Fylkesmannen er regional representant for staten som grunneier i de sikrede friluftsområdene. Fylkeskommunen gir innstilling til søknader om ny sikring til Miljødirektoratet og følger opp kommuner og friluftsråd i arbeidet med forvaltning av områdene.

Arealene som sikres i samarbeid mellom staten og kommuner, friluftsråd og fylkeskommuner, kartlegges og velges ut i samsvar med arealbruksutviklingen i kommuneplanarbeidet. De fleste offentlige friluftsområder sikres gjennom frivillige avtaler mellom det offentlige og private grunneiere, mens noen områder er sikret ved ekspropriasjon med hjemmel i plan- og bygningsloven.