4 Kulturminneloven

Innledning

Lov om kulturminner (kulturminneloven) – lov av 9. juni 1978 nr. 50 – er den sentrale loven for å sikre og ta vare på kulturminner. Det er gitt regler om faglig ansvarsfordeling mv. i forskrift fastsatt ved kongelig resolusjon av 9. februar 1979 nr. 8785, med senere endringer. Loven hører inn under Klima- og miljødepartementet. Riksantikvaren er direktorat for kulturminneforvaltning og faglig rådgiver for departementet i utviklingen av den statlige kulturminnepolitikken. Fylkeskommuner og Sametinget har primæransvaret for forvaltning og veiledning om kulturminner.

Loven angir ikke eksplisitt noe stedlig virkeområde, men omfatter også kulturminner og kulturmiljø på sjøbunnen. Kulturminneloven gjelder innenfor norsk territorialfarvann, dvs. ut til 12 nautiske mil fra grunnlinjen. Norge opprettet fra 1. januar 2004 også en tilstøtende sone på ytterligere 12 nautiske mil. Territorialfarvannsloven § 4 sier at tilstøtende sone «… likestilles med territorialfarvannet for så vidt gjelder lovgivning om fjerning av gjenstander av arkeologisk og historisk art.» Altså gjelder kulturminneloven ut til 24 nautiske mil fra grunnlinjen.

4.1 Sentrale bestemmelser

Flere bestemmelser i loven kommer til anvendelse i forbindelse med planlegging i kystsonen.

4.1.1 Automatisk fredete kulturminner

Kulturminneloven inneholder en opplisting av kulturminner som er fredet direkte i medhold av loven, jf. § 4. Dette dreier seg i utgangspunktet om alle spor etter menneskelig aktivitet fra før reformasjonen, dvs. eldre enn 1537, samt stående bygninger fra tiden frem til 1650, som er erklært å være fra denne perioden. Etter andre ledd fremgår det også at alle samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredete kulturminner.

I loven § 9 pålegges det en undersøkelsesplikt ved planlegging av offentlige og større private tiltak. Med «offentlige tiltak» menes alle statlige, fylkeskommunale og kommunale tiltak, eller tiltak med overveiende offentlig kapital, for eksempel vegutbygging, vassdragsregulering og offentlig byggevirksomhet for øvrig.

Undersøkelsesplikten gjelder også ved utarbeidelse av reguleringsplaner. Hva som kan være «større private tiltak» er ikke nærmere presisert i forarbeidene, men er kort angitt i rundskriv T-2/2007: «Dersom formålet med tiltaket primært er av kommersiell karakter gjennom å legge til rette for utleie eller salg og ikke dekke egne bruksbehov, vil det normalt ikke oppfattes som et mindre tiltak».

Det følger av kulturminneloven § 8 fjerde ledd at dispensasjon fra automatisk fredning kan gis gjennom reguleringsplan. Kulturminneforvaltningen avgjør dispensasjonsspørsmålet gjennom sin uttalelse til planen, samtidig som det stilles nødvendige vilkår om arkeologisk gransking/utgraving, overvåking mv. Det endelige planvedtaket utgjør dispensasjonsvedtak og dispensasjonsvilkår innarbeides som bestemmelser til planen.

4.1.2 Skipsfunn mv.

Det følger av kulturminneloven § 14 at staten har eiendomsrett til mer enn hundre år gamle båter (skipsvrak), skipskrog, tilbehør og last som har vært om bord, der det ikke lenger er rimelig mulighet for å finne ut hvem som er eier. Det følger videre av § 14 andre ledd at bestemmelsene i §§ 9, 10 og 11 annet ledd får tilsvarende anvendelse i tilfeller av slike skipsfunn. Når utbygging av havner og fergeleier settes i gang, er dette ofte områder som i lang tid har vært havner eller ankringsplasser, og hvor det kan forventes å finne vrak, rester av vrak eller gjenstander som i årenes løp er kastet over bord. Slike kulturminner blir undergitt samme bestemmelser med hensyn til undersøkelsesplikt som automatisk fredete kulturminner.

§ 14 i kulturminneloven er ikke samordnet med plan- og bygningslovens bestemmelser om reguleringsplan. Tillatelse til inngrep i skipsfunn innenfor reguleringsplanområdet, må derfor alltid gis som dispensasjon ved særskilt vedtak etter § 14 annet ledd andre punktum. Av hensyn til iverksettelse av tiltak etter planen, er det mest hensiktsmessig at dispensasjonssøknaden samordnes med plansaksbehandlingen. Dispensasjonssøknaden etter kulturminneloven § 14 bør også kunne stilles i bero der innsigelser til planen kan føre til at den ikke blir stadfestet.

4.1.3 Vedtaksfredete kulturminner

Kulturminner fra nyere tid kan fredes gjennom vedtak. Kulturminneloven §§ 15, 19 og 20 gir hjemmel for fredning av anlegg og et område rundt, og for fredning av kulturmiljø. Områdefredning etter § 19 kan både være vertikal og horisontal, dvs. gjelde et avgrenset område både rundt, over og under det anlegget som er fredet etter § 15. På den måten kan for eksempel vannsøylen over et vedtaksfredet anlegg på sjøbunn være fredet så langt det er nødvendig for å sikre kulturminnet, med tilhørende regulering av ferdselen i området.

Dispensasjon fra fredning etter vedtak kan bare gjøres for tiltak som ikke innebærer vesentlig inngrep. Krever tiltaket slike inngrep, må kulturminnet eventuelt avfredes.

4.2 Saksbehandling og samarbeid i planprosesser

Ansvaret for forvaltning av kulturminner er regulert i forskrift om faglig ansvarsfordeling mv. etter kulturminneloven. Forskriften regulerer hvilke instanser som har myndighet og ansvar etter de enkelte bestemmelsene i kulturminneloven. Myndigheten og ansvaret er fordelt tematisk og geografisk.

Fylkeskommunen og Sametinget har førstelinjeansvaret som kulturminnemyndighet, og skal motta og uttale seg til forslag til arealplaner. Dette innebærer ansvaret for å vurdere om det er behov for å gjennomføre arkeologiske registreringer og gjennomføre disse. Fylkeskommunen og Sametinget er også de som skal kontaktes først – av tiltakshaver eller kommunen – når det skal settes i gang tiltak som kan virke inn på automatisk fredete kulturminner eller skipsfunn. Kulturminnemyndigheten sørger deretter for at saken forelegges de rette instansene i kulturminneforvaltningen – enten det er til uttalelse, avgjørelse eller for utgraving/skjøtsel (gransking og vedlikehold). Alle instanser i kulturminneforvaltningen har en samarbeidsplikt seg imellom i saker som er av gjensidig interesse. Fylkeskommunen og Sametinget skal delta på møter i regionalt planforum, når det skal tas opp saker som berører kulturminner.

Førstelinjemyndighet og ansvar når det gjelder gjennomføring av utgraving eller skjøtsel av kulturminner under vann, ligger hos de regionale sjøfartsmuseene (Norsk maritimt museum, Museum Stavanger – Stavanger maritime museum, Bergen sjøfartsmuseum, NTNU Vitenskapsmuseet og Universitetsmuseet i Tromsø). Det er disse institusjonene som forestår arkeologisk arbeid for automatisk fredete kulturminner under vann, og for skipsfunn, last mv. for det som er yngre enn 1537.

De arkeologiske landsdelsmuseene (Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger, Universitetsmuseet i Bergen, NTNU Vitenskapsmuseet, Universitetsmuseet i Tromsø) forestår arkeologisk arbeid knyttet til båter, skipsskrog, tilbehør, last, mv. for skipsfunn på land fra før 1537. De arkeologiske landsdelsmuseene og de regionale sjøfartsmuseene har ansvar innenfor sine respektive landsdeler. Det er sjøfartsmuseene som ivaretar statens eieransvar for skipsfunn.

For vedtaksfredete kulturminner under vann er ansvaret for å gi dispensasjon lagt til fylkeskommunen.

Kommunene kan ta initiativ til å utarbeide særskilte planer med kulturminner, kulturmiljøer og landskap som tema. En slik plan vil kunne fungere som grunnlag for utarbeiding av arealplaner, og vil kunne synliggjøre kommunens kulturminnepolitikk. Hensynet til kulturminner kan også innarbeides i kommunens kommunedelplan for kystsonen.

Kommunen kan sikre kulturminner, kulturmiljøer og landskap gjennom:

• hensynssoner med bestemmelser eller retningslinjer i kommune(del)planer eller reguleringsplaner, jf. plan- og bygningsloven § 11-8 og § 12-6
• bestemmelser til arealformål i kommune(del)planer eller reguleringsplaner, jf. plan- og bygningsloven §§ 11-10, 11-11 og 12-7
• generelle bestemmelser i kommune(del)planer, jf. plan- og bygningsloven § 11-9
• arealformål LNFR med underformål vern av kulturminner og kulturmiljø, jf. plan- og bygningsloven § 12-5 nr. 5 i reguleringsplaner

Bestemmelser i kommune(del)planer eller reguleringsplaner er viktig for en god forvaltning av områder med kulturminner, kulturmiljø og landskapsinteresser, og er nødvendige selv om interessene er avsatt til hensynssone eller arealformål. Som nevnt over gjelder undersøkelsesplikten i § 9 i kulturminneloven ved utarbeidelse av reguleringsplaner. I tillegg må kravene til konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven for tiltak som kan ha vesentlige virkninger for miljø og samfunn følges. I kystnære sjøområder kan større tiltak få vesentlige virkninger for kulturmiljø og viktige landskap på land, for eksempel i verdensarvområder. For nærmere informasjon om kulturminneforvaltning i forbindelse med planlegging etter plan- og bygningsloven vises det til en egen veileder fra Riksantikvaren: Kulturminner, kulturmiljøer og landskap. Planlegging etter plan- og bygningsloven.

Kommunen har i sin saksbehandling av tiltak en samordningsplikt for alle tiltak som er betinget av tillatelse eller samtykke fra annen myndighet, eller når planer for tiltaket skal legges fram for slik myndighet, plan- og bygningsloven § 21-5. Dette gjelder også for tiltak i sjø som må avklares med kulturminnemyndighetene. Videre fastslår kulturminneloven § 25 en meldeplikt for kommunen til fylkeskommunen når kommunen kommer i berøring med, dvs. blir kjent med, tiltak som omfattes av kulturminneloven. Kulturminnemyndighetene skal bidra til at kommunene har tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag til å kunne avklare forholdet til kulturminner i oppstartsmøte.

4.3 Dekning av kostnader

Kulturminneloven § 10 gir regler om at tiltakshaver dekker undersøkelses- eller utgravingsutgifter som følge av tiltak nevnt i §§ 8 og 9. Departementet kan når «særlige grunner foreligger» fastsette at kostnadene helt eller delvis dekkes av staten. Ved «mindre private tiltak» skal staten dekke utgiftene helt eller delvis dersom disse blir «urimelig tyngende» for tiltakshaveren. I Rundskriv T-2/2007 gis det føringer for dekning av utgifter til arkeologiske arbeider ved mindre, private tiltak. Rundskrivet innebærer en endring av tidligere forvaltningspraksis, slik at staten i større grad skal dekke slike utgifter. I tillegg gis det noen vurderingsmomenter i avgjørelsen av hva som er «mindre private tiltak» og «urimelig tyngende».

4.4 Kunnskapsgrunnlag

Askeladden er Riksantikvarens offisielle database over fredede og vernede kulturminner og kulturmiljøer i Norge. Askeladden er et verktøy for kulturminneforvaltningen. Tilgang til databasen gis til ansatte innen sentral, regional og lokal kulturminneforvaltning, offentlig forvaltning, konsulenter, forskere og studenter. Kulturminnesøk er en nettside rettet mot hele befolkningen, med oversikter over kulturminner og kulturmiljøer i Norge.