11 Havne- og farvannsloven

11.1 Innledning

Havne- og farvannsloven trådte i kraft i 1. januar 2020 og hører inn under Samferdselsdepartementets ansvarsområde. Lovens formål er å fremme sjøtransport som transportform og legge til rette for effektiv, sikker og miljøvennlig drift av havn og bruk av farvann, samtidig som det skal tas hensyn til et konkurransedyktig næringsliv. Loven skal videre ivareta nasjonale forsvars og beredskapsinteresser.

Lovens virkeområde er "her i riket, medregnet sjøterritoriet og de indre farvann". For elver og innsjøer gjelder loven så langt de er farbare med fartøy fra sjøen, eller så langt departementet bestemmer i forskrift. Videre er det gitt hjemmel for å gjøre loven gjeldende for Svalbard og Jan Mayen med nødvendige tilpasninger. Havne- og farvannsloven er i forskrift gjort gjeldende for Svalbard, med enkelte tilpasninger. Loven kan også helt eller delvis gjøres gjeldende i Norges økonomiske sone.

Sentrale bestemmelser

Forvaltningsansvar og myndighet etter loven er delt mellom stat og kommune. Der loven gir kommunen ansvar eller myndighet, gjelder dette i kommunens sjøområde. Begrepet "kommunens sjøområde" er i loven definert som område hvor kommunen har planmyndighet etter plan- og bygningsloven med unntak av hoved- og biled, jf. § 3 første ledd bokstav f. Der staten er gitt ansvar og myndighet, gjelder dette i hele farvannet. Kystverket er nasjonal etat for kystforvaltning, sjøsikkerhet og akutt beredskap mot forurensning, og er delegert deler av den myndigheten som loven tildeler staten.

Lovens kapittel 2 inneholder regler om farvannsforvaltning, og gir blant annet hjemler for å gi ferdselsreguleringer, regler om plikt til å melde om farer og regler om krav til navigasjonsinnretninger. Videre inneholder kapitlet regler om ulykker og andre hendelser i farvannet og om losordningen.

Havne- og farvannsloven § 5 gir kommunestyret adgang til å gi forskrift om midlertidig begrensning av fartøyers opphold i havn når det er nødvendig for å unngå eller begrense lokal luftforurensning. Med "lokal luftforurensning" menes lokal luftforurensning som overskrider timegrenseverdiene i forurensningsforskriften § 7-6.3

Havne- og farvannsloven § 7 gir departementet adgang til å regulere ferdselen til sjøs ved forskrift eller enkeltvedtak. Bestemmelsen gir flere konkrete eksempler på hva som menes med regulering av ferdsel i farvann, deriblant fartsbegrensninger, seilingsleder (trafikkseparering/rutetiltak) og påbud om bruk av bestemte farleder. Oppramsingen er ikke uttømmende. Sjøtrafikkforskriften, farledsforskriften og forskrifter om fart, er sentrale forskrifter som § 7 gir hjemmel for.

Paragraf 8 gir kommunen hjemmel til å gi forskrift om regulering av ferdsel med fritidsfartøy. Eksempler på reguleringer som kommunen kan gi etter denne bestemmelsen er lokale fartsforskrifter, forbudssoner i avgrensede områder hvor ferdsel med fritidsfartøy utgjør en risiko for sikkerhet eller fremkommelighet eller særskilte regler for bruk av vannscooter.

Kommunens forskrifter etter § 8 går foran departementets ferdselsforskrifter etter § 7, med mindre annet er bestemt, jf. § 8 andre ledd. Dette innebærer at dersom departementet for eksempel har gitt forskrift om generelle fartsgrenser for fritidsfartøy langs hele kysten, kan kommunen justere denne i eget sjøområde.4

I § 9 er kommunen gitt myndighet til å regulere bruk av kommunens sjøområde. Bestemmelsen angir uttømmende hvilke typer regler kommunen kan gi etter bestemmelsen. For eksempel kan kommunen fatte enkeltvedtak eller gi forskrift om forbud mot oppankring og om bruk av fastsatte ankringsposisjoner, bruk av taubåtassistanse eller fortøyingsassistanse og om snøtømming i sjø. Forskrifter om ankring må imidlertid godkjennes av departementet for at de skal være gyldige.

Havne- og farvannsloven § 13 gir departementet myndighet til å opprette sjøtrafikksentraler for å overvåke og føre kontroll med skipstrafikken. Vi har i dag fem sjøtrafikksentraler, og alle disse opereres og driftes av Kystverket.

Paragraf 10 gir staten ansvar og myndighet for navigasjonsinnretninger og farvannskilt. I § 10 første ledd er det nedfelt et forbud mot å utsette navigasjonsinnretninger og farvannsskilt for handlinger som kan føre til at de ikke virker som de skal, blant annet ved fortøyning i eller fjerning, flytting, endring eller tildekking av navigasjonsinnretningen eller farvannsskiltet. Videre følger det av andre ledd at staten har ansvaret for navigasjonsinnretninger og farvannsskilt. Navigasjonsinnretninger kan for eksempel være fyrlykter og sjømerker.

Havne- og farvannsloven §§ 14 til 16 inneholder regler som skal sikre kontroll med hvilke tiltak, både i sjøen og på land, som kan settes i verk og som vil kunne påvirke forholdene i farvannet. Søknadsplikten er knyttet til ethvert tiltak som kan påvirke sikkerheten eller fremkommeligheten i farvannet. Som tiltak regnes både innretninger, naturinngrep og aktiviteter, jf. § 14 første ledd andre punktum. Det avgjørende er virkningen av tiltaket, og det er tilstrekkelig at det er en rimelig mulighet for at tiltaket kan virke forstyrrende på ferdselen. Eksempler på tiltak som krever tillatelse kan være akvakulturanlegg, broer, fortøyningsinstallasjoner, opplag av fartøy og brygger.

Kommunen er tillatelsesmyndighet for tiltak som skal settes i verk i kommunens sjøområde, jf. § 14 andre ledd. Tredje ledd angir imidlertid en rekke tiltak som likevel alltid skal behandles av departementet, uten hensyn til hvor tiltaket skal iverksettes. Departementet skal også behandle søknader om tiltak i hovedled eller biled, eller som kan påvirke sikkerheten eller fremkommeligheten her.

Havne- og farvannsloven § 16 presiserer at tillatelse etter § 14 kan gis med vilkår, og supplerer med dette den alminnelige vilkårslæren. I bestemmelsen gis en rekke eksempler på hvilke typer vilkår som kan gis. Paragraf 15 gir myndigheten etter § 14 adgang til å pålegge tiltakshaver å sørge for å bekoste undersøkelser som er nødvendige for at forvaltningen på en forsvarlig måte skal kunne behandle søknader etter § 14.

Paragrafene 17 til 20 inneholder regler om ulykker og andre hendelser i farvannet, og angir blant annet et forbud mot å volde fare eller ulempe og gir stat og kommune adgang til å pålegge den ansvarlige for en fare eller ulempe å iverksette tiltak, eller til at myndighetene kan gjennomføre tiltak på den ansvarliges regning.

Lovens kapittel 3 omhandler regler om havnevirksomhet, og inneholder blant annet regler om mottaksplikt, krav til forvalting og drift av havn og forvaltning av kapital i kommunalt eide havner.

De fleste havner er i kommunalt eie, mens noen er private. De fleste reglene i kapittel 3 gjelder for alle typer havner, mens § 27 om mottaksplikt er avgrenset til havner som er åpne for alminnelig trafikk, og § 32 gjelder bare for kommunalt eide havner.

Paragraf 32 fastslår en plikt for eiere og operatører av havner som er åpen for allmenn trafikk til å motta fartøy. Formålet med bestemmelsen er å sikre en stabil, forutsigbar og ikke-diskriminerende tilgang til havneinfrastruktur for sjøtransporten.5

Bestemmelsen begrenser ikke havneeiers eller havneoperatørens adgang til å fastsette hvilket omfang havnevirksomheten skal ha, og den er heller ikke til hinder for at havnene innretter seg mot å betjene særskilte segmenter av sjøtransporten eller næringer. Havnene er ikke pliktige å ta imot fartøy de ikke har infrastruktur til å betjene. Intensjonen med bestemmelsen om mottaksplikt er å sikre at sjøtransporten gis tilgang til den havneinfrastrukturen som havneeier faktisk har gjort tilgjengelig for alminnelig trafikk, eventuelt den type trafikk som havnen har besluttet å ta imot ved vedkommende havneavsnitt.6

Av første ledd andre punktum fremgår det at mottaksplikten gjelder så langt kapasiteten i havnen tilsier det, og så lenge fartøyet ikke er til urimelig fortrengsel for eierens egen bruk av havnen eller andre som er sikret rett til å bruke havnen. Plikten gjelder heller ikke dersom mottak av fartøy kan innebære en risiko for miljøet eller for sikkerheten.

Havne- og farvannsloven § 28 første ledd gir departementet hjemmel til å fatte enkeltvedtak eller gi forskrift om forvaltning av havneinfrastruktur og havnetjenester, mens andre ledd gir departementet hjemmel til å stille krav til drift av havn for å ivareta miljø eller sikkerhet. I § 29 fastslås at den som tilbyr havnetjenester og bruk av havneinfrastruktur skal publisere en oversikt over priser og andre forretningsvilkår. Paragraf 30 gir hjemmel for tiltak mot terrorhandlinger og andre forsettlige, ulovlige handlinger rettet mot havn/terminal eller fartøy som bruker havn/terminal, mens § 31 pålegger eiere og operatører av havner og havneanlegg å bistå Forsvaret ved kriser og i krig.

11.2 Saksbehandling og samarbeid i planprosesser

Kommunene har gjennom sitt eierskap av havner, ansvar for arealplanlegging og ansvar og myndight etter havne- og farvannsloven en viktig rolle i å sikre gode rammevilkår for effektiv havnedrift. Havnedriften er avhengig av at det stilles sjønære arealer til disposisjon, samt annen tilgang til nødvendig landareal og infrastruktur som vei og lignende. I tillegg er det viktig å behandle spørsmål om boligformål og havnevirksomhet i sammenheng, slik at interessekonflikter i størst mulig grad kan unngås.

I tillegg skal kommunens arealplanlegging sikre tilstrekkelig areal til sikker seiling og manøvrering for sjøtrafikken, og det må tas hensyn til eventuelle hoved- og bileder som går gjennom kommunens sjøarealer. Hovedledenes og biledenes geografiske utstrekning følger av farledsforskriften, som nevnt ovenfor. Det er viktig at Kystverket involveres i planarbeidet, med tanke på avklaring av skipstrafikkens arealbehov. Viktige momenter i vurderingen av ferdselen på sjøen er de trafikkerende fartøyenes størrelse og manøvreringsevne, trafikktetthet, trafikkbilde, naturgitte forhold, strøm og vind, miljørisiko og personrisiko. Den store variasjonen i trafikk og lokale forhold innebærer at det arealet som sjøtrafikken trenger tilgang til vil variere.

For tillatelse til tiltak etter havne- og farvannsloven er det gitt en samordningsbestemmelse i havne- og farvannsloven § 14 fjerde ledd. Det følger av fjerde ledd første punktum at myndigheten etter havne- og farvannsloven og kommunen som plan- og bygningsmyndighet plikter å foreta en samordnet og effektiv behandling av søknader om tillatelse. Av andre puktum følger det at det ikke kan gis tillatelse etter havne- og farvannsloven i strid med vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven. Tiltakshaver kan likevel søke dispensasjon fra plan- og bygningsmyndigheten, jf. fjerde ledd andre punktum.

Kystverket skal som nasjonal transportetat ivareta havnenes og sjøtransportens interesser i planprosesser etter plan- og bygningsloven, og har derfor innsigelsesrett, jf. plan- og bygningsloven § 5-4.