10 Likestillings- og diskrimineringsnemnda
10.1 Mål om effektivt diskrimineringsvern
Likestillings- og diskrimineringsnemnda (LDN) utgjør sammen med Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), et felles håndhevingsapparat for diskriminering og likebehandling. Nemnda er et selvstendig forvaltningsorgan underlagt Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD). Departementet kan ikke gi instruks om eller gjøre om nemndas vedtak i enkeltsaker. Det er et mål at nemnda skal ha kapasitet til å behandle saker om diskriminering på en effektiv og god måte.
I dette kapittelet redegjøres det nærmere for nemndas oppgaver og mandat. Til slutt gis en kort omtale av regjeringens vurderinger og tiltak for å sikre mer effektiv håndheving av diskrimineringslovgivningen. I Prop. 88 L (2012-2013) Diskrimineringslovgivning foreslo regjeringen endringer i nemndas organisering for å legge til rette for økt saksbehandlingskapasitet. Stortinget vedtok 13. juni 2013 disse endringene. I ovennevnte lovforslag vurderte Regjeringen også Likestillingsutvalgets forslag om at nemnda bør få myndighet til å tilkjenne oppreisning i saker om diskrimineringsbrudd. Regjeringen fremmet ikke forslag om å gi nemnda slik myndighet.
10.2 Oppgaver og mandat
Nemnda er klageinstans for ombudets uttalelser og spiller således en viktig rolle i rettsutviklingen på diskrimineringsfeltet. Nemnda fatter vedtak om et forhold er i strid med diskrimineringslovgivningen, og kan gi pålegg om retting, stansing eller andre tiltak for å sikre at diskrimineringen opphører eller ikke gjentas. Nemnda kan videre treffe vedtak om tvangsmulkt samt begjære påtale i forbindelse med overtredelse av pålegg mv. Saker kan komme opp for nemnda ved at en av partene har brakt inn ombudets uttalelse for behandling. Enten ved at saken er brakt inn av ombudet fordi partene ikke har innrettet seg etter ombudets uttalelse, eller ved at nemnda selv har krevet seg forelagt en avgjørelse fra ombudet til prøving.
Nemndas vedtak er endelige, men vedtakene kan bringes inn for domstolene til full prøving av saken. Å reise en sak for domstolene kan kreve store økonomiske ressurser, så ombudet og nemnda skal være et supplement til eventuell domstolsbehandling. Ved opprettelsen av ombudet og nemnda i 2006 ble det lagt til grunn at ombudet og nemnda skal gi et lavterskeltilbud. Med lavterskel menes et tilbud om likeverdig, rask og enkelt tilgjengelig behandling av saker om diskriminering.
Organiseringen av nemnda er fastsatt i diskrimineringsombudsloven og i forskrift om organisasjon og virksomhet for ombudet og nemnda. Nemnda er et kollegialt organ med 12 medlemmer; en leder, en nestleder, seks ordinære/fast medlemmer og fire varamedlemmer. De første nemndsmedlemmene ble oppnevnt av Kongen i statsråd. Ved kongelig resolusjon av 28. januar 2000 ble det gitt en generell fullmakt om at myndighet til å foreta senere oppnevninger ble delegert til vedkommende departement. Nemndas medlemmer og varamedlemmer oppnevnes for fire år av gangen. Det er adgang til en gangs gjenoppnevning. Halvparten av medlemmene skiftes ut annethvert år for å sikre kontinuiteten i nemnda.
Nemnda har et sekretariat med tre faste ansatte. Sekretariatet har i oppgave å forberede faglig nemndas vedtak, vedtaksutforming og utredningsarbeid, og administrerer saker om tvangsmulkt etter diskrimineringsombudsloven § 8 samt andre administrative sekretariatsoppgaver.
Saksbehandling
Nemnda fikk 51 nye saker til behandling fra ombudet i 2012. Nemnda hadde ti møter i 2012. Det ble behandlet til sammen 50 saker.
Totalt 29 av sakene som ble behandlet av nemnda i 2012 var saker som innkom i 2011. To saker innkom i 2010. De resterende sakene innkom i 2012. Fordelingen av saker etter lovgrunnlag var slik: 18 saker gjaldt forhold knyttet til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, 13 saker gjaldt likestillingsloven, ti saker gjaldt diskrimineringsloven, tre saker gjaldt arbeidsmiljøloven, en sak gjaldt forhold knyttet både til likestillingsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, en sak gjaldt forhold knyttet både til likestillingsloven og diskrimineringsloven og fire saker gjaldt klager over ombudets henleggelse/avvisning. Andelen behandlede saker knyttet til arbeidslivet utgjorde 52 prosent.
Resultatet av saker til behandling var: ikke i strid (62 prosent), i strid (22 prosent), delvis i strid (4 prosent), trukket (4 prosent), henleggelse tatt til følge (2 prosent) og avvisning tatt til følge (4 prosent). I 12 av sakene er nemnda kommet til en annen konklusjon enn ombudet. Tendensen er at nemnda i mindre grad enn ombudet finner at det aktuelle forhold er i strid med likestillings- og diskrimineringslovgivningen.
Nemndas saksbehandlingstid har over tid økt gradvis, og gjennomsnittlig saksbehandlingstid var i 2012 på 36 uker. 1
10.3 Igangsatte tiltak og veien videre
Et lavterskeltilbud for håndheving av diskrimineringssaker er viktig for et effektivt diskrimineringsvern. Et lavterskeltilbud forutsetter blant annet rask saksbehandling. Økende saksbehandlingstid er derfor en uheldig utvikling. Stortinget vedtok 13. juni 2013 tiltak for å effektivisere saksbehandlingskapasiteten i nemnda, jf. Prop. 88 L (2012-2013).
10.3.1 Nemndas organisering
Lang saksbehandlingstid svekker rettsvernet til personer som mener seg utsatt for diskriminering. For at nemnda skal kunne gi et reelt lavterskeltilbud, er effektiviteten i saksbehandlingen viktig. Nemndas organisering setter imidlertid begrensninger for antall saker som kan behandles.
Stortinget vedtok nylig å endre diskrimineringsombudsloven ved at leder og nestleder skal møte i hver sin avdeling og at antallet medlemmer av nemnda økes. Samlet vil disse endringene kunne effektivisere nemndas saksbehandlingskapasitet, og legge til rette for at flere møter kan avholdes og flere saker kan behandles.
10.3.2 Nemndas myndighet
Departementet har vurdert om LDN skal få utvidet myndighet til å fatte vedtak. Særlig har departementet vurdert om nemnda skal få myndighet til å fastsette oppreisning ved brudd på diskrimineringsforbudene.
Likestillingsutvalget foreslo endringer knyttet til nemndas myndighet, herunder at nemnda bør gis myndighet til å tilkjenne oppreisning, jf. omtale av forslaget, høringen og regjeringens konklusjoner i Prop. 88 L (2012-2013).
Håndhevingen av diskrimineringsvernet vil kunne bli mer effektivt dersom nemnda får oppreisningsmyndighet. I lovforslaget foreslår departementet likevel ikke at nemnda får slik myndighet. Dette er begrunnet med rettssikkerhetshensyn. Slik nemndas saksbehandlingsform, sammensetning og ressurser er i dag, ligger det ikke på samme måte til rette for kontradiksjon (det vil si at hver av partene skal ha rett til å bli hørt og til å bli kjent med den andre partens anførsler før dom avsies) og parts- og vitneavhør som i domstolene. Departementet vil innhente mer kunnskap om hvordan nemnda fungerer som håndhevingsorgan og lavterskeltilbud.