3 Demokrati

3.1 Mål om likestilt folkestyre

Regjeringen vil stimulere til at det skal være god kjønnsbalanse i alle folkevalgte organer og at folkevalgte forsamlinger er representative for befolkningen i samfunnet.

I faglitteraturen er det gjerne to ulike syn på hva demokratisk representasjon er og bør være. Et syn, er idealet om at de folkevalgte forsamlingene skal speile innbyggerne i landet, i fylket eller i kommunen. Ved sosial representativitet blir det lagt vekt på at folkevalgte forsamlinger skal utgjøre et tverrsnitt av befolkningen. Et annet syn, er meningsrepresentativitet. Da retter man oppmerksomheten bort fra representantenes sosiale bakgrunn og fokuserer mer på innholdet i politikken, det vil si at de folkevalgte representantene skal reflektere de ulike holdningene og meningene til innbyggerne. Her blir det viktig at representantene oppfatter hva velgerne mener til enhver tid. I et slikt system er det en forutsetning at det er tette bånd mellom velgerne og representantene.

Idealet om at de folkevalgte forsamlingene skal speile innbyggerne, har vært viktig i den norske debatten. Den sosiale bakgrunnen til de folkevalgte er viktig fordi det sier noe om hvordan det representative demokratiet fungerer. Hvilke muligheter har ulike grupper til å bli representert? Gir det representative demokratiet like muligheter for deltagelse? Skulle det være vanskelig for noen grupper å bli valgt fremfor andre, kan det stilles spørsmål om systemet fungerer slik det bør og om alle interesser blir ivaretatt. Jo skjevere den sosiale sammensetningen av de folkevalgte organene er, jo mer ulike er vilkårene for deltagelse i befolkningen.

Å få alle meninger og interesser representert, eller alle typer sosiale kjennetegn, er umulig innenfor et representativt system. Det vil heller ikke være et enten eller mellom de to formene.

Deltagelse i politikk krever tid og overskudd. Med mange møter på kveldstid kan det være vanskelig å forene politikk med øvrig arbeidsliv og familieliv. Forskning viser at kvinnelige representanter trekker seg raskere fra vervet som folkevalgt enn menn. Dette kan være resultat av den enkeltes prioriteringer og livssituasjon, men det kan også skyldes arbeidsforhold i folkevalgte forsamlinger.

Dette kapittelet gir en statusoversikt over sammensetningen av folkevalgte forsamlinger i lys av særlig kjønn og etnisitet. Dernest gis det en oversikt over kjønnsfordelingen i politiske topposisjoner og om arbeidsdelingen mellom kvinner og menn i Stortingskomiteer. Kapittelet redegjør for de ulike kriteriene for politisk deltakelse. Oversikten til slutt viser de tiltakene som myndighetene har igangsatt for å styrke likestillingen i politikken og veien videre. Statusbeskrivelsen bygger langt på vei på NOU 2012: 15, kapittel 6.

3.1.1 Sammensetning av folkevalgte forsamlinger

I Norge fikk kvinner allmenn stemmerett til Stortinget i 1913. I 1922 ble den første kvinnen valgt inn i nasjonalforsamlingen (fra Høyre).1 Først i 1973 når kvinneandelen i Stortinget så vidt over 15 prosent. Det neste store steget skjer i 1985 med nesten 35 prosent innvalgte kvinner. Etter dette valget stagnerte kvinneandelen. Nå er den 39,6 prosent, det høyeste noengang. Men kvinneandelen i Stortinget har altså ikke vært over 40 prosent på noe tidspunkt.

Kvinneandelen til fylkestingene har fra 1995-valget vært over 40 prosent i landsgjennomsnitt. I forrige periode, 2007-2011, var 45 prosent av alle fylkestingsmedlemmer kvinner. I inneværende periode er kvinneandelen i fylkestingene 44 prosent.

Kvinneandelene i kommunestyrene har i landsgjennomsnitt vært lavere enn kvinneandelen i både Stortinget og fylkestingene. På godt og vel hundre år har andelen kvinner i kommunestyrene økt fra 0 til 38 prosent (lokalvalget 2011). Utviklingen skjøt fart fra slutten av 1960-tallet fra 10 prosent til godt over 30 prosent på 1990-tallet. Etter det har økningen stagnert også i kommunestyrene. Fra 2007 til 2011 var det 0,7 prosentpoeng økning i kvinneandelen til kommunestyrene. Med en slik takt vil det ta 70 år før vi oppnår kjønnsbalanse i kommunestyrene i landsgjennomsnitt. For denne utviklingen, jf. figur 3.1.

Kilde: www.stortinget.no. Statistisk sentralbyrå, Kommunevalgene i NOU 2012: 15

I tillegg er det store variasjoner i kvinneandelene mellom kommunestyrene, jf. figur 3.2. Den laveste kvinneandelen ved siste valg var på 4,8 prosent, mens det høyeste var på 61,3 prosent. Over 70 kommuner hadde under 30 prosent kvinner ved 2011-valget. For å sammenfatte tallene fra 2011-valget har om lag 60 prosent av kommunestyrene under 40 prosent kvinner, mens om lag 40 prosent av kommunestyrene har en kvinneandel over 40 prosent.

Kilde: Indikatorer for kjønnslikestilling i kommunene, Statistisk sentralbyrå

Sametinget har kjønnsbalanse. Etter sametingsvalget i 2009 er det valgt inn 19 kvinner og 20 menn. Ved forrige valgperiode (2005-2009) var det valgt inn 22 kvinner og 21 menn.

Personer med innvandrerbakgrunn er både underrepresentert på Stortinget og i kommunestyrer. Etter kommune- og fylkestingsvalget i 2011 var andelen kommunestyrerepresentanter med innvandrerbakgrunn på 2,5 prosent. Antall stemmeberettigede var 10 prosent på landsbasis. De fleste av de valgte representantene har bakgrunn fra land i Asia, Latin-Amerika og Europa utenom EØS.2

Det er imidlertid store variasjoner mellom kommuner. I flere kommuner er innvandrere godt representert i forhold til andel av befolkningen, som for eksempel i Oslo, Trondheim og Drammen.3 Dette kommer delvis av at innvandrere gjerne får flere personstemmer enn andre kandidater, og blir løftet oppover på valglistene. Kjønnsfordelingen blant kandidater med innvandrerbakgrunn er jevnere enn for alle kandidatene sett under ett, 51 prosent er menn og 49 prosent er kvinner.4 Andelen med høy utdanning og høy inntekt er høyere blant folkevalgte representanter enn i befolkningen generelt. Over 40 prosent av kommunestyrerepresentantene har over 500 000 kroner i bruttoinntekt, og nesten halvparten har høyere utdanning. Kvinnelige representanter har gjennomgående høyere utdanning enn mannlige.5 Målinger gjort ved årtusenskiftet viser at 75 prosent av stortingsrepresentantene hadde høyere utdanning. Tilsvarende tall for hele befolkningen på samme tidspunkt lå på 24 prosent.6

Aldersfordelingen i folkevalgte forsamlinger er skjev. Både på Stortinget og i kommunestyrene er de yngste og de eldste aldersgruppene underrepresentert mens gruppen middelaldrene er overrepresentert. Den best representerte aldersgruppen i kommunestyrene er menn i alderen 40-59 år. Den dårligst representerte er kvinner over seksti, med kun 4,3 prosent av representantene. Blant de yngste (18-29 år) kommer kvinner og menn like dårlig ut, med 4,6 prosent av representantene.

3.1.2 Kjønnsfordelingen i politiske topposisjoner

I regjeringen har andelen kvinner blant statsrådene vært over 40 prosent i alle årene etter «kvinneregjeringen» ble utnevnt i 1986. I den sittende regjeringen er det 50/50 fordeling av statsrådsposisjonene. En måling foretatt i januar 2012 viste at det også blant statssekretærer og rådgivere var en kjønnsfordeling på 50/50.

I Stortinget er kvinner i overvekt blant gruppelederne; fire av syv partier har kvinnelig gruppeleder. Menn er i overvekt i de øvrige lederposisjonene i Stortinget. I presidentskapet er to av seks kvinner, og kun én kvinne har innehatt posisjonen som stortingspresident. Av i alt tolv komiteer ledes tre av kvinner i perioden 2009 til 2013.

I lokalpolitikken er det en skjev kjønnsfordeling. Etter valget i 2011 er det 96 kvinnelige ordførere av totalt 429 (22 prosent), og kun fire av i alt 18 fylkesordførere er kvinner.

Blant partienes gruppeledere i kommunestyrene er tallene noe bedre med en prosentandel kvinner i perioden 2007 til 2011 på 31 prosent.

Innvandrere er underrepresentert i politiske topposisjoner, og av de med innvandrerbakgrunn som også har innehatt en topposisjon i politikken, har flertallet vært kvinner.

Foto: Erik Thorberg / NTB scanpix

3.1.3 Arbeidsdeling mellom kvinner og menn i Stortingskomiteer

Det har vært undersøkt hvordan kvinnelige og mannlige representanter fordeler seg på komiteene i Stortinget både på 1980-tallet og 2000-tallet.7 Det er derfor mulig å si noe om hvorvidt arbeidsdelingen har endret seg gjennom tre tiår, og om det stadig finnes enkelte saksområder som er forbeholdt kvinner, mens andre er forbeholdt menn.

I løpet av de siste tre tiårene er utenrikspolitikken, nærings- og transportpolitikken blitt mindre mannsdominert, mens familie- og kulturpolitikken og sosialpolitikken er blitt mindre kvinnedominert. Mannsdominansen er vedvarende over tid på to felt; innenfor finans og innenfor kontroll og konstitusjon. Figur 3.4 viser kjønnssammensetningen i stortingskomiteer i perioden 2009-2013.

Kilde: www.stortinget.no, august 2012. Utarbeidet av Likestillingsutvalget.

3.2 Vilkår for politisk deltakelse

Det kan være flere grunner til at ulike personer er underrepresentert i folkevalgte forsamlinger. En viktig forklaring på deltakelse i folkevalgte forsamlinger er kjennskap til den politiske organiseringen og institusjoner. Slik kjennskap, og også tillit, opparbeides blant annet gjennom nettverk og kontakter. Det kan også dreie seg om manglende engasjement og motivasjon til å delta i politisk arbeid, eller manglende ressurser. Andre forklaringer kan være at arbeidsforholdene ikke lar seg forene med øvrig arbeidsliv og familieliv. Videre vil partienes rolle i rekruttering og utvelgelse av kandidater kunne ha betydning for hvem som velges, og til sist om personer oppfyller kriterier for å kunne stille til valg.

3.2.1 Motivasjon for politisk arbeid

En undersøkelse viser at kjønnsforskjellene i politisk aktivitet i stor grad har blitt borte siden 1960-tallet. Samtidig bidrar høyt utdanningsnivå og god tilgang til sentrale nettverk begge til økt politisk engasjement og selvtillitt. Slik var det på 1960-tallet, og det var fortsatt like viktig ved inngangen til 2000-tallet.8

Lokaldemokratiundersøkelsen fra 2007 spurte politisk aktive om egne motiver for politisk deltakelse.9 De fleste svarte engasjement i politiske saker. Så fulgte misnøye med den politikken som blir ført. Under halvparten av de spurte oppga bekjente/kontakter som gjør at man blir spurt om å stille til valg. Behov for å knytte kontakter/nettverk og lære seg hvordan systemet fungerer, fikk minst oppslutning. Undersøkelsen viser videre at kvinner nevner saker og misnøye med politikk oftere enn menn. Menn legger mer vekt på kontakter og læring.

I samme undersøkelse ble også de som er politisk passive spurt om deres grunner for å ikke delta. Fire motiver scoret omtrent like høyt: at man ikke brenner for en sak, dårlig tid, manglende kunnskap om kommunepolitikk, og at man uansett ikke ville hatt noen innflytelse på det som skjer i kommunen. En femte grunn var at de ikke var blitt spurt om å delta. Det er generelt små kjønnsforskjeller i motivasjon for politisk arbeid. Rekrutteringspotensialet er med andre ord bortimot likt for både kvinner og menn.

3.2.2 Arbeidsforhold som folkevalgt

Omlag halvparten av lokalpolitikerne skiftes ut ved hvert valg. Stor utskiftningstakt er et kjennetegn ved kommunestyrene i Norge sammenlignet med andre land. En større del av folket får dermed prøvd seg i politikken. Kvinnelige representanter og unge representanter trekker seg raskere fra vervet som folkevalgt enn øvrige representanter. Frafallet er størst i aldersgruppen 18-25 år.10

Det er også kjønnsforskjell når det gjelder gjenvalg. Mens mellom 40 og 50 prosent av mennene gjenvelges, er det kun rett i overkant av 30 prosent av kvinnene som gjør det. Den viktigste årsaken er ikke at kvinner vrakes, men at de i større grad enn menn takker nei til ny periode i kommunestyret. Kvinner ber i mindre grad enn menn om en plass på valglistene.11

Frafallet er stort sett utløst av faktorer på tvers av kjønn. Det er knyttet til motivasjon for å la seg nominere i første omgang, erfaringer fra vervet og forhold til parti og velgere. Blant både kvinner og menn er tidspress den desidert viktigste årsaken til å trekke seg.12 Kvinner har gjennomgående kortere fartstid når de nomineres enn det menn har. Kvinner er i utgangspunktet mer motvillige kandidater sammenliknet med menn.13

3.2.3 Utvelgelsesprosesser og – kriterier ved valg av representanter

De politiske partiene har hånd om rekruttering til valglister og rangering av kandidater. Måten valglistene er satt opp på, har mye å si for hvor mange av hvert kjønn som blir valgt inn i kommunestyrene. Plasseringen på listen har også mye å si for hvem som er aktuelle som ordførerkandidater. En undersøkelse av sammensetningen i nominasjonskomiteene i 22 kommuner, viste at komiteene var skjevt sammensatt. Nær 70 prosent av medlemmene var menn og personer over 50 år dominerte.14

En viktig årsak til at det ikke er kjønnsbalanse i kommunestyrene, er at partiene setter opp flest menn på de øverste plassene på sine valglister.15 Kandidatens plassering på valglistene er viktig fordi det kan være avgjørende for hvem som får personstemmer. Hvis en kandidat er plassert høyt opp på listen, er det også større sjanse for at han eller hun får personstemmer. 28 prosent av kandidatene som sto øverst på valglistene ved lokalvalget i 2011 var kvinner (i landet som helhet utgjorde kvinnelige kandidater 42 prosent av alle listekandidater ved samme valg).

For å sikre jevn kjønnsbalanse har et flertall av de politiske partiene i dag etablert regler om kjønnsrepresentasjon ved sammensetningen av egne valglister til kommune- og stortingsvalg, og/eller til interne partiorganer. Sosialistisk Venstreparti har også regler om minsterepresentasjon av tillitsvalgte med etnisk minoritetsbakgrunn. Det er ikke et lovpålagt krav om lik representasjon på valglistene. Unntaket er Sametinget, som har nedfelt en bestemmelse i Forskrift om valg til Sametinget, om at Sametinget kan bestemme at hvert kjønn skal være representert med minst 40 prosent blant de foreslåtte kandidatene på hver liste.

I forskning på politiske rekrutterings- og seleksjonsprosesser skilles det gjerne mellom to hovedtyper av utvelgelseskriterier. Dette er kandidatenes sosiale tilhørighet og kandidatenes personlige kompetanse og egenskaper. Egenskaper og kompetanse er særlig viktige når partiene skal velge hvem som skal stå øverst på valglistene. Egenskaper omfatter blant annet en persons moralske kvaliteter så som ærlighet, pålitelighet, dedikasjon og lojalitet. Disse egenskapene er vanskelige å måle og vil i stor grad avhenge av hvem som vurderer. Valgkomiteer som domineres av en gruppe med lik sosial bakgrunn kan derfor lett få skjevt utslag når valglistene skal settes sammen. Forskning viser at kandidater som skiller seg fra de som definerer standardene ikke like lett gjenkjennes som kunnskapsrike, overbevisende, engasjerte og ærlige.16

3.2.4 Valgbarhet og personvalg etter valgloven

For å kunne stille til stortingsvalg eller stemme ved stortingsvalg må en person ha norsk statsborgerskap og være over 18 år. Siden 1983 har også personer uten norsk statsborgerskap kunnet stemme ved lokalvalg og stille på lokale lister, forutsatt at de er 18 år eller eldre og har en sammenhengende botid i Norge på minimum tre år.

Etter valgloven er det ved stortingsvalg og fylkestingsvalg partienes rangering av kandidatene på valglistene som i praksis blir stående. Ved valg til kommunestyrer har velgerne derimot en potensiell betydelig innflytelse på hvem av kandidatene på partienes valglister som faktisk velges inn i kommunestyret. Deres personstemmer kan være avgjørende for hvilke representanter som kommer inn. Dette gjelder kun for de på listen som ikke har blitt prioritert av partiet gjennom stemmetillegg. Velgernes adgang til å påvirke kandidatutvelgelsen synes å både kunne være en fordel, og en ulempe for kandidater fra i utgangspunktet underrepresenterte grupper.

3.3 Igangsatte tiltak og veien videre

Det er en viktig norm i det norske samfunnet at folkevalgte forsamlinger skal være representative for velgerne. Ut ifra én norm for representasjon, speilbildenormen, blir det viktig å vurdere sammensetningen ut fra kriterier som kjønn, alder, yrkesbakgrunn og geografisk tilhørighet. Regjeringen er særlig opptatt av at kommunestyrene i landsgjennomsnitt har en skjev kjønnssammensetning, og at en skrittvis positiv utvikling ser ut til å ha stoppet opp. Regjeringen har derfor i valgperioden 2007–2011, gjennomført pionerprosjektet Utstillingsvindu for kvinner i lokalpolitikken med sikte på å finne gode virkemidler for å få en jevn balanse mellom kvinner og menn i kommunestyrene, spesielt i ledervervene. Med bakgrunn i blant annet erfaringer fra dette prosjektet vil Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) sette i gang tiltaket Lokalvalgdag. Dette tar utgangspunkt i at (lokal)partiene og nominasjonskomiteene (de som setter opp valglistene) sitter med ansvaret og nøkkelen til å få en god kjønnsbalanse i kommunestyrene.

3.3.1 Utstillingsvindu for kvinner i lokalpolitikken

Målet med satsingen Utstillingsvindu for kvinner i lokalpolitikken som pågikk i perioden 2007–2011 var å bedre kjønnsbalansen i kommunestyrene, spesielt i ledende verv. Prosjektet ble initiert fra regjeringen. Det ble likevel understreket at kommuneprosjektene skulle utformes med utgangspunkt i lokale situasjonsanalyser og lokalt initierte tiltak. Det ble anvendt en forsøksmodell der KRD lyste ut prosjektmidler og kommunene søkte om å få delta. Man var på utkikk etter virkemidler for å sette fortgang i andelen kvinner i lokalpolitikken. Siktemålet for arbeidet var lokalvalget i 2011 der man håpet å se framgang når det gjaldt kvinners representasjon i kommunestyrer og i ledende verv. Om lag 70 kommuner søkte om å få delta. 22 kommuner som er representative for kommunene i Norge, ble valgt ut og deltok med sine prosjekter. Åtte kommuner deltok som enkeltkommuner, mens de øvrige 14 inngikk i fire nettverk.

Programmet ble evaluert av forskere ved Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen. Forskerne skriver i sluttrapporten at deltakerkommunene satte seg ambisiøse mål for prosjektarbeidet. Resultatene svarte neppe til de høyeste forventningene, men en nærmere gjennomgang av prosjektene viser at en del av kommunene oppnådde resultater, ikke minst når en sammenligner med resten av landets kommuner.

Evalueringen viser at kvinnene i prosjektkommunene til en viss grad styrket sin stilling sammenlignet med de øvrige kommunene.17 Særlig var utviklingen for lederstillingene mer positiv enn i landet for øvrig. Spesielt gjaldt det antallet kvinnelige ordførere som i prosjektkommunene økte fra to til sju etter siste valg, mens den kvinnelige ordførerandelen i resten av landet var stabil eller svakt avtagende. Det er også en større andel av prosjektkommunene enn kommunene i resten av landet som har hatt en positiv utvikling når det gjelder representasjon av kvinner i formannskapet.

Når det gjelder hvilke type tiltak som kommunene har iverksatt er det betydelig variasjon. Imidlertid har alle satset på opplæringstiltak og på «å bygge politikere». Opplæringstiltakene har naturlig nok vært innrettet mot dem som allerede sitter i kommunestyrene, da det er vanskelig å organisere slike tiltak med tanke på å nå potensielle folkevalgte. Forskerne som evaluerte prosjektene, ser det som sannsynlig at opplæringstiltakene lyktes med å bevisstgjøre kvinnelige politikere om sine ambisjoner, samtidig som det ga dem selvtillit og trygghet til å påta seg verv som de elles ville ha reservert seg mot. Det pekes også på at opplæring og kursing kan bidra til at flere kvinnelige politikere står klare når det skal velges formannskap, utvalgsledere og ordførere etter neste valg. Slik sett kan mange av prosjektene ha langtidsvirkninger som ikke lar seg etterspore etter kun én valgperiode.

Prosjektkommunene har også satt i gang tiltak for å styrke rekrutteringsgrunnlaget og trekke flere kvinner med. Ett eksempel er Øygarden kommune som hadde stor suksess med «annenhver kvinne og mann på valglistene» som mål for sitt prosjekt. Det var også andre enkeltkommuner som gikk nye veier når det gjaldt å rekruttere og mobilisere kvinner til listene, og som fikk gode resultater. Departementet har gjennom hele prosjektperioden lagt stor vekt på å formidle kunnskap om betydningen av nominasjonsarbeidet i partiene. Likevel har kommunene satset mer systematisk på tiltak rettet mot dem som sitter i kommunestyrene. Forklaringen som forskerne gir på det, er at kommunene gjerne vil vise en varsomhet overfor partiene når det gjelder rekrutteringsarbeidet. Partiene på sin side er opptatt av å ha frihet til å gjennomføre nominasjonene slik de selv ønsker.

Forskning viser at det først og fremst er de politiske partiene som sitter med nøkkelen til å oppnå en styrket kvinnerepresentasjon. Undersøkelser av de rettingene som blir gjort ved kommunestyrevalg, viser at velgerne stor sett gir ekstrastemmer til de kandidatene som partiene allerede har prioritert, gjennom topplassering og stemmetillegg. Det er dessuten ikke bare gjennom nominasjonsprosessene at partiene styrer personvalget. Etter at velgerne har sagt sitt, er det partiene som avgjør hvem de vil plassere i de fremste maktposisjonene. Om kommunestyrene i større grad enn i dag skal gjenspeile velgerne, hviler det derfor et spesielt ansvar på partiene.

3.3.2 Lokalvalgdag

KRD ønsker å stimulere kommunestyrene og partiene til selv å presentere velgerne for kjønnsbalanserte lister. Departementet vil i den forbindelse lyse ut en invitasjon til alle kommuner som har under 30 prosent kvinner i kommunestyrene sine, i god tid før neste nominasjonsprosesser starter opp. Etter siste lokalvalg var det 72 kommuner som hadde en kvinneandel på mindre enn 30 prosent. Tiltaket som er kalt lokalvalgdag, innebærer at kommunestyrene inviterer nominasjonskomiteer som vil stille liste til neste lokalvalg, til et utvidet kommunestyremøte. Temaet skal være kvinner og rekruttering og hva partiene og nominasjonskomiteene kan gjøre for å bedre representasjonen av kvinner i kommunestyrene sine. KRD tilbyr alle kommunene som deltar følgende:

• En kartlegging av kjønnsfordelingen i styre, råd og utvalg

• En forsker som holder innledning på lokalvalgdagen om hva partiene og listene konkret kan gjøre dersom de har økt kvinnerepresentasjon som mål

• En lokalpolitiker fra en utstillingsvindukommune som oppnådde kjønnsbalanse ved siste lokalvalg til å dele sine erfaringer med hvordan de oppnådde kjønnsbalanse

Dette skal danne grunnlag for en kunnskaps- og erfaringsbasert debatt i kommunestyrene som blir valgt ut til å sette rekruttering av kvinner høyt på dagsorden foran neste lokalvalg, og gi helt konkrete råd om hva partiene og nominasjonskomiteene kan gjøre for å sikre kjønnsbalanse i kommunestyrene og i andre lokalpolitiske organer. Målet med tiltaket er at det skal gi god effekt på kjønnsbalansen til de kommunestyrene som deltar. Samtidig er målet, dersom mange kommuner i målgruppen deltar, at tiltaket vil bidra til å heve landsgjennomsnittet for andelen kvinner i kommunestyrene etter neste lokalvalg.

Når det gjelder valgordningen til lokalvalg, er den ulik valgordningen til Sametinget, jf. boks 3.1. Sametingsmodellen kan derfor ikke overføres til lokalvalgordningen. Kommunestyrene har ingen myndighet til å bestemme hvordan lokalpartiene skal sette opp sine lister. Krav til listene ved lokalvalg er regulert i valgloven.

Regjeringen oppfordrer kommunestyrer med lav kvinneandel til å oppmuntre alle lokalpartier og lokale lister som vil stille til valg i sin kommune, til å presentere valglister som sikrer en jevnere kjønnsfordeling, og at like mange kvinner som menn får stemmetillegg (dersom et parti/liste velger å bruke stemmetillegget). Drøftingen kan skje høsten før hvert lokalvalg, i god tid før nominasjonene starter opp. Denne oppfordringen til kommunestyrer vil i mindre grad gripe inn i det kommunale selvstyret. Den vektlegger i stedet betydningen av lokale drøftinger og beslutninger, og hensynet til den frie nominasjonsretten. Kommunestyrene kan, dersom de ønsker det, prøve å motivere lokale partier og lister om å presentere kjønnsbalanserte lister, men ikke bestemme hvordan partiene skal sette opp valglistene sine.

Regjeringen vil følge utviklingen nøye med tanke på å oppnå en jevnere kjønnsbalanse i landsgjennomsnitt. Samtidig er det grunn til å vise til alle de kommunestyrene som i dag har kjønnsbalanse som gode forbilder for de kommunestyrene som fremdeles har lav kvinneandel. Dersom resultatene uteblir må ytterligere tiltak vurderes.

De regionale kompetansemiljøene for likestilling kan ta initiativ til å samarbeide med lokale folkevalgte organ for å fremme kjønnsbalanse og mangfold jf. omtale kapittel 8.5.3.18

3.3.3 Stemmerettsjubileet

I 2009 besluttet regjeringen å feire 100-årsjubileet for allmenn stemmerett i 2013. Regjeringen har ønsket tiltak lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Stemmerettsjubileet skal mobilisere for verdiene som folkestyret er tuftet på: Stemmerett, likestilling, representasjon og deltakelse. I året hvor allmenn stemmerett for kvinner feires, har det vært viktig å bruke jubileet til å rette oppmerksomhet på dagens skjevheter mellom kjønnene. Dette gjelder blant annet lav kvinnerepresentasjon i kommunestyrer, lav andel kvinnelige ordførere og at mange kvinner trekker seg etter en periode som folkevalgt.

Det har vært viktig for regjeringen å mobilisere rundt stemmeretten og valg, med ungdom og personer med innvandrerbakgrunn som de to viktigste målgruppene. Derfor har alle elever i 2. og 3. klasse i videregående skole fått utdelt debattboka Sånn er det bare som følges av en enkel lærerveiledning. Formålet er å engasjere ungdommen og mobilisere til politisk deltakelse. Foreningen !les har fått støtte for å tilby skolene egne undervisningsopplegg, konkurranser med mer knyttet til boka. Kunnskapsdepartementet har også gitt støtte til RapValg, en musikkonkurranse som rettes mot ungdom for å øke interessen for politisk deltakelse. Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) har fått støtte til sine demokratiagenter som også arbeider for å få ungdom til å bruke stemmeretten.

Jubileet er også ment å engasjere lokalt og regionalt. Derfor har man lagt vekt på å mobilisere på grasrotnivå over hele landet, blant annet ved etablering av en tilskuddsordning. Ved å motivere institusjoner som bibliotek, arkiv og museer, og offentlige myndigheter som kommuner og fylkeskommuner, har man generert mye aktivitet i mange lokalmiljøer.

Til dette jubileet, og Grunnlovsjubileet neste år, har Kunnskapsdepartementet sammen med Senter for IKT i utdanningen utviklet nettstedet minstemme.no for læring om demokrati, deltakelse og likestilling. Minstemme.no tilbyr faglige ressurser og oppgaver til bruk i barnehage og skole. Ressursene er organisert etter barnehagens rammeplan og skolens læreplan og koblet direkte til kompetansemål, slik at de enkelt kan tas i bruk i henholdsvis barnehagen og klasserommet.