2 Likestillingspolitikken – et historisk riss

2.1 Innledning

Arbeidet for full likestilling mellom kjønnene har pågått lenge. I 1884 ble Norsk Kvinnesaksforening stiftet og siden har frivillige organisasjoner og aktivister i partnerskap med politikere fra ulike partier samt fagbevegelse og forskning vært en solid «oppskrift» på å skape endring gjennom opinionsdannelse og politiske vedtak. Det er mulig å spore denne bevegelsen tilbake til de Castbergske barnelovene som vedtas i 1915, endringer i ekteskapsloven og arverettigheter på 20-tallet, fødselspermisjon for kvinner på 30-tallet, barnetrygden som vedtas i 1946, folketrygden i 1966, arbeidsmiljøloven i 1977, abortloven i 19751 og likestillingsloven som vedtas i 1978 samt mange andre milepæler. Uten kraften fra alliansene mellom kvinneorganisasjonene, politiske partier, fagbevegelse og forskning, hadde trolig ikke abortloven kommet til.

Den moderne kvinnebevegelsen og etter hvert også mannsstemmene, legger til grunn at det personlige er politisk. Det er ikke slik at spørsmål knyttet til reproduksjon, prevensjon, abort, foreldreroller og foreldreansvar, relasjonsvold, familiespørsmål generelt, barneoppdragelse mv. er «private sfærer» som unndrar seg offentlig ansvar og inngripen. Gjennom en politisering av områder som tidligere ikke var på Stortingets kart, har Norge fått frem et samfunn i stor grad preget av verdier om likestilling og verdier om familie og barn som gjør oss til et samfunn det er godt å leve i, få barn i og som inspirerer andre stater. I den sammenheng har det vært viktig med god kvinnedeltakelse i politikken, både i Stortinget, fylkeskommuner, kommuner og i regjeringen.

Da færre kvinner var i lønnet arbeid, og arbeidet i jordbruk, fiske og i hjemmet var det ikke enkelt å bli enslig forsørger eller velge skilsmisse hvis ekteskapet bar preg av relasjonsvold. I dag er arbeid med en lønn å leve av sett som en forutsetning for individuell frihet både for kvinner og menn. Da det ikke fantes permisjonsordninger for fedre eller rett til å være hjemme med syke barn i et antall dager per år (for begge foreldre), var det ikke ofte å se en mann trillet barnevogn og skiftet bleier. I dag er dette «private» feltet politisert og manns- og fedrerollene totalt endret. Dette kom ikke uten kamp og lovreguleringer, basert på alliansene mellom organisasjonene, politikere, fagbevegelse og forskning. Politikk endrer adferd og verdisett.

I dette kapittelet gis det en kort historisk omtale av sentrale utviklingstrekk i likestillingspolitikken.

Foto: NTB scanpix

2.2 Utviklingstrekk i likestillingspolitikken

2.2.1 Demokratisk deltakelse og makt

Jevn fordeling av kvinner og menn i alle maktposisjoner i samfunnet er avgjørende for å skape et demokratisk og likestilt samfunn. Regjeringen har iverksatt en rekke tiltak for å sikre at kvinner og menn har lik tilgang til politiske organer, offentlige råd, utvalg og styrer. Regjeringen har også som mål å tilrettelegge for at kvinner og menn gis lik tilgang til viktige posisjoner i privat næringsliv.

I 2013 feires 100-års jubileum for innføringen av allmenn stemmerett, som innebar at kvinner fikk allmenn stemmerett og ble valgbare på lik linje med menn. Kampen for kvinners stemmerett startet for alvor på 1880-tallet. Viktige skritt ble tatt da det første stortingsforslaget om kvinners stemmerett kom i 1886 og ble intensivert da Norge i 1905 fikk sin uavhengighet fra Sverige. Kvinnene fikk ikke delta i folkeavstemningen over unionsoppløsningen og svarte med en massiv underskriftskampanje hvor nærmere 280 000 stemmer ble samlet inn.

I 1911 velges den første kvinnen inn på Stortinget som vararepresentant. Elleve år senere, i 1921, velges den første kvinnelige representanten med fast plass. I 1945 ble en stortingskomité for første gang ledet av en kvinne. I 1945 fikk Norge også den første kvinnen i en regjering. Det tar hele 20 år før Norge får en regjering med to kvinnelige medlemmer, dette skjer først i 1965.2

Kvinneandelen i politikken har økt kraftig siden slutten av 1960-tallet. Den såkalte kvinneregjeringen som Gro Harlem Brundtland lanserte etter valget i 1986 var historisk ved at åtte av 18 statsråder var kvinner. Siden den gang har alle norske regjeringer hatt en relativt jevn kjønnsfordeling. Også kvinneandelen i Stortinget har økt jevnlig siden 70-tallet, og er nå i underkant av 40 prosent, jf. nærmere omtale av kjønnsfordelingen i Stortinget, regjeringen og i kommunestyrer i kapittel 3. I samme kapittel gis også en omtale av regjeringens satsing Utstillingsvindu for kvinner i lokalpolitikken.

Frivillige organisasjoner har en betydelig rolle i demokratiet og det norske samfunnet.

Kjønnsforskjellene mellom kvinner og menn er blitt mindre i det frivillige organisasjonslivet. Hovedmønsteret er at yngre kvinner deltar mer enn yngre menn, og at eldre menn deltar mer enn eldre kvinner. Deltakelse og medlemskap henger sammen med inntekt og utdanning.

2.2.2 Institusjonalisering av likestillingspolitikken

Helt siden slutten av 1950-tallet har norske myndigheter samarbeidet med likestillingsorganisasjonene og arbeidslivets parter om utvikling av likestillingspolitikken. Likelønnsrådet ble opprettet i 1959, og bestod av representanter for staten og arbeidslivets parter. Det skulle drive opplysningsvirksomhet om lønnsspørsmål, foreta undersøkelser om lønnsutviklingen for kvinner og menn, og stimulere kvinners interesse for yrkesutdannelse. Likelønnsrådet skulle i tillegg anbefale tiltak som kunne bedre kvinners mulighet for yrkesdeltagelse. I 1972 ble Likelønnsrådet erstattet av Likestillingsrådet. Likestillingsrådet skulle fortsette arbeidet for likelønn, og samtidig fungere som et rådgivende og koordinerende organ for offentlige myndigheter i likestillingsspørsmål mer generelt. Mandatet ble med andre ord utvidet. Rådet skulle også være et rådgivende organ for organisasjoner i spørsmål om likeverd mellom kvinner og menn.3

1970-tallet representerte et internasjonalt gjennombrudd for den såkalt nye kvinnebevegelsen. En rekke nye feministorganisasjoner ble dannet i denne perioden. 1970-årene var også institusjonsbyggingens tiår i norsk likestillingspolitikk. Likestillingsloven, lov om likestilling mellom kjønnene, ble vedtatt i juni 1978. Håndhevingen av loven ble lagt til det nyopprettede Likestillingsombudet og Klagenemnden for likestilling.

Opprettelse av ombud, nemnd og likestillingsråd var et uttrykk for institusjonaliseringen av likestilling som et eget rettslig og politisk felt i Norge. Institusjonene var underlagt forvaltningen, men faglig uavhengige. Deres mandat var å drive lovhåndheving og gi innspill til politikkutforming og den offentlige myndighetsutøvelsen på likestillingsfeltet.

I 1997 ble Likestillingsrådet erstattet av Likestillingssenteret. Likestillingssenteret skulle fungere som en pådriver i samfunnsdebatten, drive utrednings- og utviklingsarbeid og være et knutepunkt mellom organisasjoner og instanser som jobbet med likestilling.

I 1998 ble Senter mot etnisk diskriminering (SMED) offisielt åpnet som en prøveordning for å sikre vern mot diskriminering på grunn av trosbekjennelse, rase, hudfarge, nasjonal og etnisk opprinnelse. Hovedoppgaven til SMED var å yte rettshjelp til personer som var utsatt for etnisk diskriminering samt dokumentere art og omfang av denne typen diskriminering. SMED virket i syv år og ble nedlagt etter vedtak om ny lov mot etnisk diskriminering og opprettelsen av en ny felles ombuds- og nemndsinstitusjon som også besto av tidligere Likestillingssenteret, Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling, jf. nærmere omtale av dagens Likestillings- og diskriminineringsombud i kapittel 9 og av Likestillings- og diskrimineringsnemnda i kapittel 10.

2.2.3 Utvikling av lovverket på feltet

Retten til ikke-diskriminering og likebehandling er hjemlet i både lovfestede og ulovfestede internasjonale og nasjonale rettsprinsipper. I Norge har man lang tradisjon for styring gjennom rettsregler, og diskrimineringsvernet er derfor forankret i flere diskrimineringslover – likestillingsloven, diskrimineringsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven samt i ny diskrimineringslov om seksuell orientering. Det er også regler om diskriminering i arbeidsmiljøloven, boliglovene, sjømannsloven og straffeloven. Ikke-diskrimineringsprinsippet er også nedfelt i en rekke internasjonale menneskerettskonvensjoner. Norge har ved sin tilslutning til konvensjonene (blant annet CEDAW og ICERD) og gjennom deltakelse i FN, Europarådet, Nordisk ministerråd og andre internasjonale organer forpliktet seg til å motarbeide diskriminering på ulike grunnlag. Diskrimineringslovene er det viktigste virkemiddelet for å gjennomføre disse internasjonale forpliktelsene. I det følgende blir det redegjort for utviklingen i likestillingsloven.

2.2.3.1 Et historisk tilbakeblikk på likestillingsloven

Norge ratifiserte to av ILOs4 kjernekonvensjoner på slutten av 1950-tallet, jf. ILO konvensjon nr. 100 om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidere for arbeid av lik verdi og ILO konvensjon nr. 111 om diskriminering i sysselsetting og yrke. Dette har hatt stor betydning for utviklingen av likestillingslovgivningen i Norge.5

ILO-konvensjonene er folkerettslig bindende og skal tilpasses de enkelte medlemslands lovverk. ILO-konvensjonene regulerer de fleste felt innen arbeidslivet. Gjennom å ratifisere konvensjonene forplikter statene seg til å oppfylle konvensjonene og samtidig akseptere internasjonal overvåking gjennom ILOs kontrollsystem.

Arbeidet med likestillingsloven startet tidlig på 1970-tallet. Loven ble vedtatt i 1978. Loven ble til etter en lengre tautrekking mellom kvinnebevegelsen, de politiske partiene og partene i arbeidslivet. Striden sto i hovedsak om lovens formål var likestilling eller forbud mot kvinnediskriminering, om den særlig skulle fremme kvinners stilling eller være kjønnsnøytral, om positiv særbehandling som virkemiddel og lovens forhold til partene i arbeidslivet.

Loven sier at likestilling er målet og at veien går gjennom bedring av kvinners stilling. Offentlige myndigheter ble pålagt å legge forholdene til rette for likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder. Loven inneholdt en generalklausul som slo fast at enhver form for forskjellsbehandling var forbudt, en bestemmelse om likestilling ved ansettelse, en likelønnsbestemmelse som slo fast at kvinner og menn skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi og regler mot kjønnsdiskriminerende læremidler og kjønnsdiskriminerende reklame. Da loven ble vedtatt ble håndhevingen av loven lagt til et Likestillingsombud og en Klagenemnd for likestilling. Norge var det første land i verden med en slik ordning.

Kjønnsrepresentasjon i utvalg, styrer og råd

I Norge har det lenge vært tradisjon å bruke verktøy både for sjanselikhet og for resultatlikhet. En viktig endring i likestillingsloven kom i 1981, da loven fikk bestemmelser om lik representasjon av kvinner og menn i utvalg, styrer og råd mv. Jf. kapittel 1 og 5 for en nærmere omtale av dagens regler om representasjon av kvinner og menn både i offentlige utvalg, styrer og råd og i bedriftsstyrer.

Positiv særbehandling

Av hensyn til barna ble det på 90-tallet (1995) åpnet for positiv særbehandling av menn ved undervisning av og omsorg for barn. Det ble understreket at det av hensyn til likestillingen var viktig for barn å se at menn kan påta seg omsorgsoppgaver. For en nærmere omtale, jf. kapittel 5.7.2.

Aktivitets- og redegjørelsesplikt

På 2000-tallet blir likestillingsloven endret en rekke ganger. Aktivitetsplikten for offentlige myndigheter skjerpes i 2002 og private arbeidsgivere og arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner blir pålagt å fremme likestilling innen sin virksomhet og sitt ansvarsområde. Redegjørelsesplikten, slik den fremstår i loven i dag, blir også vedtatt. For en nærmere omtale av aktivitets- og redegjørelsesplikten, jf. kapittel 5.7.1.

Kvinnediskrimineringskonvensjonen

I 2005 inkorporeres kvinnediskrimineringskonvensjonen (CEDAW) med tilleggsprotokoll i likestillingsloven. Spørsmålet om inkorporering i menneskerettsloven blir tatt opp ved flere anledninger. I 2009 ble CEDAW inkorporert i menneskerettsloven med forrang. Konvensjonene som er inkorporert gjennom menneskerettsloven, skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Dette betyr at konvensjonene formelt er gitt en sterkere rettslig stilling enn andre lover. Ved å inkludere kvinnediskrimineringskonvensjonen i menneskerettsloven med forrang, sikret man at likestilling og forbudet mot diskriminering av kvinner vil være et sentralt hensyn i lovgivingsarbeid og forvaltning også i fremtiden.

Styrket vern ved graviditet m.m.

Mot slutten av 2000-tallet styrkes vernet mot graviditetsdiskriminering. Siden loven ble vedtatt i 1978 har det skjedd en endring rettslig, politisk og holdningsmessig mot i større grad å betrakte graviditetsdiskriminering som en form for kjønnsdiskriminering og retten til ikke å bli diskriminert på grunn av graviditet mv. som en rettighet. Med graviditetsdiskriminering menes situasjoner der kvinner kommer i en dårligere stilling på arbeidsmarkedet som følge av graviditet eller graviditetsrelaterte forhold, som for eksempel fødsels- og foreldrepermisjon. Slik forskjellsbehandling vil derfor være i strid med forbudet mot kjønnsdiskriminering i likestillingsloven. En ny bestemmelse i likestillingsloven med forbud om å spørre om graviditet, adopsjon og familieplanlegging i en ansettelsesprosess kom i 2010.

Styrket vern ved foreldrepermisjon

Noen år senere styrkes også vernet ved foreldrepermisjon i og med vedtakelsen av en ny bestemmelse i likestillingsloven. Den nye bestemmelsen lovfester det som allerede kan utledes av forbudet mot kjønnsdiskriminering i likestillingsloven. Likestillingslovens forbud mot kjønnsdiskriminering beskytter arbeidstakere mot usaklig forskjellsbehandling på grunn av foreldrepermisjon. Av loven fremgår det nå klart at den som har vært i permisjon har rett til å komme tilbake til samme eller tilsvarende stilling, har rett til å fremme lønnskrav, rett til lønnsvurdering og har rett til å nyte godt av alminnelige forbedringer i lønns- og arbeidsvilkårene.

Formålet med den nye lovbestemmelsen er å gjøre diskrimineringsvernet mer effektivt og å forhindre at arbeidstakere får en svekket posisjon, svakere lønnsutvikling eller endrede vilkår i arbeidsforholdet som følge av foreldrepermisjon. Rettighetene gjelder både for kvinner og menn, men fordi det fremdeles er slik at kvinner tar ut det meste av den samlede permisjonstiden, får bestemmelsen særlig betydning for kvinner.6

2.2.3.2 Diskrimineringsvern på flere grunnlag

Et diskrimineringsvern på flere grunnlag ble tatt inn i arbeidsmiljøloven allerede i 1982. Da ble det innført et forbud mot å kreve at arbeidssøkere skal gi opplysninger om sitt forhold til politiske, religiøse eller kulturelle spørsmål. I 1998 ble forbudet utvidet til også å gjelde forskjellsbehandling av arbeidssøkere på grunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, homofil legning eller samlivsform. Arbeidsmiljølovens bestemmelser om vern mot diskriminering på flere grunnlag er senere blitt styrket i flere omganger. Arbeidsmiljøloven har også et vern mot diskriminering av arbeidstakere som arbeider deltid eller er midlertidig ansatt.

På 2000-tallet blir det rettslige diskrimineringsvernet på flere grunnlag utvidet til å gjelde alle samfunnsområder.

På bakgrunn av dette vedtas tre nye lover:

• I 2005 blir diskrimineringsloven vedtatt. Loven gir vern mot diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av etnisitet, religion og livssyn

• I 2008 blir diskriminerings- og tilgjengelighetsloven vedtatt. Loven gir vern for personer med nedsatt funksjonsevne. Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av funksjonsevne

• I 2013 blir diskrimineringsloven om seksuell orientering vedtatt. Loven gir vern mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

2.2.3.3 Ny likestillingslov

13. juni 2013 vedtok Stortinget en ny lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Stortinget vedtok samtidig ny likestillingslov, ny lov om etnisk diskriminering og ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov. De nye lovene viderefører i all hovedsak gjeldende regler i likestillingsloven, diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, men de er vedtatt som nye lover fordi det er gjort relativt omfattende lovtekniske og språklige endringer i gjeldende lover. Formålet med endringene er å fremme likestilling gjennom å styrke diskrimineringsvernet. Likere og mer tilgjengelige lovtekster innebærer også et styrket diskrimineringsvern.

En nyvinning i ny likestillingslov er allikevel bestemmelsen om opplysningsplikt om lønn. En arbeidstaker som har mistanke om diskriminering ved lønnsfastsettelsen, kan kreve at arbeidsgiver skriftlig opplyser om lønnsnivå og kriteriene for fastsettelsen av lønn for den eller de vedkommende sammenlikner seg med. For en nærmere omtale, jf. kapittel 5.7.5.

Når den nye likestillingsloven trer i kraft vil loven se slik ut:

Formål

Likestillingsloven gir et vern mot diskriminering på grunn av kjønn. Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn. Likestilling innebærer: Likeverd, like muligheter og rettigheter, tilgjengelighet og tilrettelegging. Både kvinner og menn er omfattet av diskrimineringsvernet, men loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling. Loven gjelder på alle områder i samfunnet, slik som arbeidsliv, utdanning, helse og kulturliv. Loven gjelder både i offentlig og privat sektor. Loven gjelder også i familieliv og personlige forhold, men skal, som i dag, ikke håndheves på dette området.

Diskrimineringsforbud

Loven slår fast at diskriminering – direkte og indirekte – på grunn av kjønn er forbudt. Det generelle diskrimineringsforbudet er supplert med regler for arbeidsforhold. I tillegg er det en særlig bestemmelse om vern mot seksuell trakassering og trakassering på grunn av kjønn. Gjengjeldelse mot noen som har fremmet eller vil fremme klage, instruks om å diskriminere og å medvirke til å diskriminere er også forbudt. Forskjellsbehandling som har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende for den eller de som stilles dårligere, er lovlig.

Arbeidstakeres rettigheter ved foreldrepermisjon

Arbeidstakere som er eller har vært i foreldrepermisjon har rett til å vende tilbake til samme eller tilsvarende stilling, rett til å fremme lønnskrav og rett til lønnsvurdering, samt rett til å nyte godt av forbedringer i lønns- og arbeidsvilkårene som arbeidstakeren ellers ville vært berettiget til. Formålet med bestemmelsen er å forhindre at arbeidstakere får svekket posisjon, svakere lønnsutvikling eller endrede vilkår i arbeidsforholdet som følge av foreldrepermisjon.

Lik lønn for arbeid av lik verdi

Kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi. Lønnen skal fastsettes på samme måte for kvinner og menn.

Arbeidsgivers opplysningsplikt om lønn

En arbeidstaker kan kreve at arbeidsgiver opplyser om lønnsnivå og kriteriene for fastsettelsen av lønn. En effektiv likelønnsbestemmelse forutsetter åpenhet om lønn og lønnsbetingelser på arbeidsplassene. Større åpenhet om hva de ansatte i virksomheten tjener vil synliggjøre lønnsforskjeller, gjøre det enklere å finne treffende tiltak for likelønn og motvirke konkrete tilfeller av lønnsdiskriminering.

Aktivt likestillingsarbeid

Loven pålegger offentlige myndigheter, arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene. Aktivitetsplikten for arbeidsgivere omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering.

Arbeidsgivere skal redegjøre i årsberetning eller årsbudsjett for den faktiske tilstanden i virksomheten når det gjelder likestilling. Arbeidsgiver skal også redegjøre for tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt, for å fremme likestilling.

Loven har krav om kjønnsbalanse ved oppnevning av offentlige utvalg. Begge kjønn skal være representert med minst 40 prosent når et offentlig organ oppnevner eller velger utvalg, styrer, råd, nemnder, delegasjoner mv.

Positiv særbehandling

Det er tillatt med særbehandling av det ene kjønn, såfremt særbehandlingen er egnet til å fremme lovens formål og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere. Særbehandlingen skal opphøre når formålet er oppnådd. Adgangen til å særbehandle menn er regulert i egen forskrift om kvotering av menn til yrker der hovedoppgaven er undervisning av eller omsorg for barn.

Håndheving av loven

Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal håndheve og medvirke til gjennomføring av loven.

Ombudet behandler klager om brudd på loven og gir juridisk veiledning. Dette gjelder brudd på diskrimineringsforbudet og redegjørelsesplikten. Ombudet kan gi uttalelser om hvorvidt loven er brutt i enkelttilfeller, men kan ikke fatte vedtak. Ombudets uttalelser kan klages inn til Likestillings- og diskrimineringsnemnda, som kan fatte bindende vedtak. Ombudet kan gjøre et hastevedtak dersom det kan medføre ulempe eller skade å avvente nemndas vedtak. Ombudets og nemndas rolle, myndighet og organisering er regulert i diskrimineringsombudsloven.

Diskrimineringssaker kan også tas til domstolene.

Den som har blitt diskriminert i strid med loven har rett til oppreisning og erstatning. Det er bare domstolene som kan ta avgjørelser om dette.

2.2.4 Likestilling i arbeidslivet og økonomisk selvstendighet

I moderne tid har kvinner alltid deltatt i lønnet arbeid, men under andre vilkår og betingelser enn menn. Historien belyser en lang kamp for å styrke kvinners deltakelse og vilkår i arbeidslivet.7 For 100 år siden dreide likestilling seg om å sikre kvinner retten til eget arbeid og egne penger. Særlig var det viktig at de uforsørgede kvinnene skulle få utdanning og betalt arbeid. I 1900 utgjorde kvinner 30 prosent av alle yrkesaktive, og 3–4 prosent av de gifte kvinnene var yrkesaktive.8 Den industrielle revolusjon skapte et stort behov for arbeidskraft i industrien, og kvinnene var blant den mest etterspurte arbeidskraften. For kvinnene fra middelklassen startet nå kampen om retten til høyere utdanning og adgang til samfunnets topposisjoner.

De første kravene om likelønn ble fremsatt av kvinnelige arbeidere i 1880-90 årene. I 1920 ble lik lønn for kvinner og menn innført i staten. Da samskatten ble innført i 1921 gikk imidlertid mange kvinner ut av arbeidslivet. Samskatten innebar at ektefeller ble lignet under ett. Den økonomiske gevinsten for gifte kvinners deltakelse i arbeidslivet ble lav.

Den viktigste begrunnelsen for at mannslønningene skulle ligge 25-50 prosent høyere enn kvinnelønningene var forsørgelsesbyrden. Etterkrigstiden ble betegnet som husmorsparadiset og førsørgertillegget i menns lønn ble ansett som en økonomisk forutsetning for dette. Aldri før – eller senere – har Norge hatt så mange husmødre som på 1950-tallet.

På 60-tallet skjedde det en eksplosjon i antallet kvinner som tok utdanning og i antallet som gikk ut i arbeidslivet. I 1970 var andelen kvinner i lønnet arbeid ennå ikke høyere enn 32 prosent. De fleste kvinnene gikk inn i tradisjonelle kvinneyrker. Den nye kvinnebevegelsen vokste frem på 70-tallet. Høyere lønn og kvinners rett til arbeid var sentrale krav.

I dag er kvinner i klart flertall blant dem som studerer ved universiteter og høyskoler, og om lag halvparten av de sysselsatte i Norge er kvinner. Det er likevel variasjoner i sysselsetting etter utdanningsnivå og innvandrerbakgrunn. Studier viser at det norske arbeidsmarkedet er nesten like kjønnsdelt i dag som for 20 år siden.9 Økt yrkesdeltakelse blant kvinner har ført til økt bruk av deltid. I gjennomsnitt har kvinner både lavere inntekt og lavere lønn enn menn, jf. nærmere omtale kapittel 5.

Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

2.2.4.1 Likelønn mellom kvinner og menn

Offentlige myndigheter, arbeidslivets parter og kvinneorganisasjoner har vært sentrale aktører i arbeidet for likelønn.

I 1995 nedsatte BLD et utvalg som fikk i mandat å fremme forslag om arbeidsvurdering som metode for likelønn mellom kvinner og menn. Arbeidsvurderingsutvalget la frem sin innstilling i januar 1997.10 Utvalget foreslo endringer i likestillingsloven om sammenlikninger på tvers av fag og tariffgrenser. Slike endringer ble vedtatt i 2002. Det ble da presisert at retten til lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi, gjelder uavhengig av om personene som sammenlignes tilhører ulike fag og får sin lønn fastsatt etter ulike tariffavtaler. I tillegg ble det tatt inn hvilke kriterier som skal legges til grunn når det skal vurderes om arbeidene er av lik verdi.

I 2006 oppnevnte regjeringen en kommisjon for å gi en samlet beskrivelse av lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, og vurdere hva som kan bidra til å redusere lønnsforskjellene. Likelønnskommisjonens utredning ga et viktig bidrag til å forstå hva de kjønnsbaserte lønnsforskjellene skyldes og hvordan de kan motarbeides.11

På bakgrunn av Likelønnskommisjonens utredning la regjeringen høsten 2010 frem en melding til Stortinget om likelønn.12 Likelønnsmeldingen slo fast at kjønnsforskjellene i lønn følger det kjønnsdelte arbeidslivet. Mange ungdommer er fortsatt tradisjonelle i sine yrkesvalg, selv om vi innen høyere utdanning ser store endringer ved at kvinner dominerer i antall, også i tidligere mannsdominerte fag. Kvinner arbeider fortsatt mye deltid. Familier er mer likestilte, men fortsatt har mange familier en tradisjonell arbeidsdeling. Disse faktorene påvirker kvinners yrkesdeltakelse og økonomi.

I 2013 fremmer regjeringen forslag om opplysningsplikt i diskrimineringslovene med hensyn til kollegers lønn.13 Åpenhet om lønn er viktig for å realisere retten til likelønn mellom menn og kvinner, jf. nærmere omtale kapittel 5.7.5.

2.2.4.2 Ufrivillig deltid som en likestillingsutfordring

I europeisk sammenheng har Norge en stor andel kvinner i yrkesaktivitet og samtidig en stor andel deltidsansatte. Deltidsarbeid har økt etter hvert som kvinner har kommet mer med i arbeidslivet, noe som kan tyde på at det å kunne arbeide deltid har vært et viktig virkemiddel for å få kvinner ut i arbeid.

Deltidsutvalgets utredning ga en gjennomgang av hvilke forhold som har betydning for kvinners og menns arbeidstid og deltidsarbeid.14 Utvalget drøftet blant annet kvinners tilpasning mellom arbeidsliv og familieliv, og viser at mange kvinner ønsker å arbeide deltid og at deltid er utbredt i kvinnedominerte yrker. Utvalget la frem forslag til virkemidler for å redusere ufrivillig deltid. Utvalget vurderte lovfesting av en fortrinnsrett ved ansettelser for deltidsansatte og retten til fast stilling ved merarbeid. Fortrinnsrett for deltidsansatte ble lovfestet i arbeidsmiljøloven i 2005.

Regjeringens arbeidslivsmelding tar opp undersysselsetting og ufrivillig deltid.15 De aller fleste som arbeider ufrivillig deltid er kvinner. Tallet på deltidsansatte som ønsker lengre arbeidstid per uke er høyest i kvinnedominerte yrker uten krav til utdanning. Her blir det foreslått å utrede drøftingsplikt for arbeidsgiver med de tillitsvalgte om bruk av deltidsstillinger, samt et forslag om rett til heltid ved arbeid utover avtalt arbeidstid.

Regjeringen har lagt frem slike forslag om endringer i arbeidsmiljøloven som skal bidra til å redusere deltid, jf. nærmere omtale kapittel 5.7.3.

2.2.5 Omsorgs- og familiepolitikken og rettigheter i arbeidslivet

Båndene mellom familie- og likestillingspolitikken er sterke og har lang tradisjon i Norge. Politikken skal fremme kjønnslikestilling i både familie- og arbeidsliv. Viktige virkemidler har vært omfattende utbygging av omsorgstjenester, betalt foreldrepermisjon, utbygging av barnehager og fleksible arbeidstidsordninger.

2.2.5.1 Utbygging av omsorgstjenester

Norge har gjennom lovgivning og utbygging av velferdstjenestene i årene etter annen verdenskrig, utviklet seg til å bli den moderne velferdsstaten vi kjenner i dag. Helt fram til 1960-tallet hadde familien hovedansvaret for å yte omsorg, og det var først og fremst kvinner som stod for dette arbeidet. Andelen eldre i befolkningen økte etter krigen og de frivillige organisasjonene begynte å bygge ut eldreomsorgstilbud og samarbeidet etter hvert tett med det offentlige. Gjennom lov om sosial omsorg av 1964 tok det offentlige et hovedansvar for å yte omsorg for voksne hjelpetrengende. Målt i årsverk ble omsorgstjenesten fordoblet fra 1970 til 1980, med en kraftig utbygging av sykehjem og hjemmetjenesten.

Den kraftige veksten i velferdsstatens tjenester skyldtes flere forhold, blant annet økonomisk vekst, et politisk ønske om å bygge ut velferdsstaten og at stadig flere kvinner ville ut i arbeidslivet. Samtidig økte etterspørselen etter arbeidskraft. Det kom en økt satsing på utdanning. Velferdsstaten trengte kvinnene i utbyggingen av skole, helse og sosialt arbeid. Det voksende arbeidsmarkedet inkluderte både unge småbarnsmødre og godt voksne kvinner som var ferdig med småbarnsperioden.16

2.2.5.2 Betalt foreldrepermisjon

Betalt permisjon ved fødsel har lange røtter i Norge. Allerede ved innføringen av obligatorisk syketrygd for arbeidere i 1909 var det en bestemmelse om barselpenger i 6 uker etter fødselen begrunnet ut fra vern om kvinner i arbeidslivet. Arbeidervernloven påla kvinnen å avholde seg fra arbeid de første 6 ukene etter fødselen, av hensyn til hennes helse. Det ble derfor ansett som rimelig å erstatte tapt arbeidsfortjeneste under den perioden kvinnen var pålagt å være hjemme. Fra 1946 ble det gitt barselpenger i 12 uker. I 1956 ble ordningen allmenn for de fleste yrkeskvinner.17

Engangsstønaden til mødre som ikke hadde vært yrkesaktive ble innført ved syketrygdloven av 1956. Retten falt imidlertid bort dersom kvinnen ble innlagt på fødehjem på trygdens regning.18 Fra 1977 ble engangsstønaden forhøyet til 20 prosent av grunnbeløpet og den skulle ikke lengre reduseres ved innleggelse i fødehjem. Siden 1981 har engangsstønaden blitt fastsatt av Stortinget.

På 1960- og 1970-tallet ble kravet om lengre fødselspermisjon begrunnet i ønsket om økt likestilling mellom kjønnene. Tidlig på 1970-tallet var den betalte fødselspermisjonen 12 uker, med en økonomisk godtgjøring som tilsvarte den tidens sykepengeutbetaling.

Fars rett til å overta en del av fødselspengeperioden ble innført i 1978. Retten til full lønn ved fødselspermisjon trådte i kraft sommeren 1978. Arbeidsmiljøloven ga viktige familiepolitiske reformer: arbeidstakeres rett til permisjon uten lønn i inntil ett år etter fødsel, og at denne permisjonsretten gjaldt både for fedre og mødre, med unntak av de seks første ukene etter fødsel som var forbeholdt mor. I tillegg kom fars selvstendige rett til to ukers ulønnet permisjon ved fødselen.

Den lønnede permisjonsperioden økte etappevis på 1980- og 90-tallet. I 1993 økte permisjonstiden til 42 uker med 100 prosent lønnskompensasjon og samme år ble det innført fedrekvote på fire uker.

Bakgrunnen for fedrekvoten var at man ønsket å få flere fedre til å ta aktivt del i omsorgen i barnets første leveår. Fedrekvoten ble betegnet som «kjærlig tvang». Kvoten var forbeholdt far og falt bort hvis han valgte å ikke benytte seg av den. Fedrekvoten er gradvis blitt økt. Utvidelsene av fedrekvoten har delvis skjedd ved at stønadsperioden har blitt utvidet og delvis ved at fellesdelen har blitt noe kortet ned.

I 2007 ble navnet på fødselspengeordningen endret til foreldrepenger. Den nye betegnelsen understreker at ordningen er ment for både mor og far. I dag er foreldrepengeperioden 47 uker med full sats eller 57 uker med 80 prosent av full sats, inkludert fedrekvoten på 12 uker. Fra 1. juli 2013 blir stønadsperioden for foreldrepenger utvidet med to uker som er øremerket far. Den samlede permisjonstiden blir 49 uker med 100 prosent dekning eller 59 uker med 80 prosent dekning. Fra samme tidspunkt trer en tydeligere tredeling av foreldrepengeperioden i kraft, jf. nærmere omtale kapittel 6. Fedrekvoten har bidratt til et langt mer aktivt farskap.

Foto: Kaare Nymark / Aktuell / NTB scanpix

2.2.5.3 Utbygging av barnehager

Tilbud om barnehageplass anses i dag som en viktig forutsetning for at både kvinner og menn skal kunne kombinere lønnsarbeid med å få barn. Veksten i mødres yrkesarbeid skjedde likevel i en periode med stor mangel på barnehageplasser, særlig for de minste barna.19

Utbyggingen av barnehager i Norge skjedde senere enn i nabolandene og den skjedde i ujevnt tempo. Det er særlig de siste årene man har hatt en kraftig økning i antall barnehager og dermed barn i barnehage. Stortinget vedtok i juni 1975 den første loven om barnehager.20 Foruten å være en fleksibel velferdsordning skal barnehagen også være en god barndomsarena.

I 2003 vedtok Stortinget et forlik om barnehagepolitikken. Barnehageforliket var et løfte til foreldre om full barnehagedekning, høy kvalitet og lav pris og således en av de viktigste velferdsreformene i Norge i moderne tid.

Samme år fikk kommunene plikt til å skaffe tilstrekkelig antall barnehageplasser til barn under opplæringspliktig alder. I 2009 trådte en individuell rett til barnehageplass i kraft. Andelen barn i barnehage har steget enormt: i 1975 gikk 7 prosent av barna i alderen 1-5 år i barnehage, og i 2009 var andelen steget til 88 prosent. Det er særlig blant barn under tre år at barnehagedeltakelsen har økt betraktelig. Økningen har også vært stor for barn med annet morsmål enn norsk.

I dag går ni av ti barn i barnehage. 97 prosent av alle femåringer har barnehageerfaring før skolestart og over 30 000 flere er ansatt i barnehagene siden barnehageforliket. Antall minoritetsspråklige barn i barnehage er mer enn fordoblet, fra om lag 13 900 barn i 2005 til 30 500 barn i 2011.21 De offentlige bevilgningene til barnehageformål har økt reelt med 19 mrd. kroner fra 2003 til 2011.

Prisreduksjon gjennom innføring av maksimalpris i foreldrebetalingen (innført i 2004) har ført til at flere familier har råd til barnehageplass. Maksimalprisen har etter innføringen reelt gått ned med 37,5 prosent.

Den lovfestede retten til plass i barnehage fra august gjelder for barn som fyller ett år innen utgangen av august, og der foreldrene har søkt om plass innen fristens utløp. I den siste barnehagemeldingen sier regjeringen at den på sikt vil innføre krav om to barnehageopptak i året for å redusere ventetiden for familier med barn født 1. september eller senere.22

For å øke barnehagedeltakelsen for barn som bor i områder med høy andel barn med innvandrerbakgrunn, har staten siden 2006 finansiert forsøk med gratis korttidsopphold i barnehage (gratis kjernetid) i noen slike utvalgte områder. Formålet med forsøket er å forberede barn på skolestart, å bidra til sosialisering og å bedre norskkunnskapene til minoritetsspråklige barn. Et annet formål er å sikre en målrettet oppfølging av foresatte med minoritetsspråklig bakgrunn, slik at de kan medvirke til at barna kan følge ordinær undervisning på skolen. Forsøket med gratis kjernetid blir nå evaluert. Rapporten vil være sluttført i 2014.

Flere menn i barnehagen har vært et viktig mål for flere regjeringer og blir ansett som viktig for likestilling. Målet har siden 1996 vært å få opp andelen menn til 20 prosent.23 Anbefalingene i en statusrapport om likestillingsarbeidet i barnehager var å videreutvikle politikken for kjønnsbalanse i barnehagen og generelt styrke likestillingsperspektivet i barnehagens pedagogiske virksomhet.24 Disse anbefalingene er fulgt opp i handlingsplanen Likestilling 2014 der likestilling i barnehage og skole er et av flere innsatsområder.

Høsten 1997 ble skolestart for seksåringene innført. For at begge foreldre skal kunne jobbe fulltid er det behov for tilsynsordninger for de minste skolebarna utover ordinær skoletid. Det ble derfor lagt opp til en sterk vekst i antall skolefritidsplasser i statsbudsjettet for 1997. I melding til Stortinget25 foreslo regjeringen at det skulle hjemles i lov at alle kommuner skulle ha et skolefritidstilbud til elever på småskoletrinnet. I dag har kommunene en plikt til å ha skolefritidsordning for alle barn i 1.-4. trinn i grunnskolen, og fra 1.-7. trinn for barn med særskilte behov. Fra høsten 2013 igangsetter regjeringen også et forsøk med gratis deltids skolefritidsordning for elever på 1.-4. trinn på én skole i Oslo, som en del av Oslo Sør-satsingen. Målet er å legge til rette for at elever får bedre forutsetninger for å lykkes i skolen.

2.2.5.4 Regler for å tilpasse arbeid og familieliv

Arbeidsmiljøloven ble innført i 1977. Loven var et resultat av en omfattende revisjon av den tidligere arbeidervernlovgivningen, og omfatter som hovedregel alle arbeidstakere. Loven inneholdt blant annet en rekke bestemmelser om arbeidstid, oppsigelsesvern og rett til fri ved sykdom og fødsel mv. Gjeldende arbeidsmiljølov trådte i kraft 1. januar 2006.

Arbeidsmiljøloven inneholder per i dag en rekke bestemmelser som er svært viktige for at foreldre skal kunne tilpasse arbeid og familieliv. Foruten reglene om foreldrepermisjon regulerer arbeidsmiljøloven blant annet bestemmelser om rett til ammefri, rett til både redusert arbeidstid og fleksibel arbeidstid samt rett til skjerming av overtid. Arbeidsmiljøloven regulerer også bestemmelser om rett til fri fra arbeid når barn eller barnepasser er syke og rett til permisjon for å gi nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner.

Med folketrygdloven, som trådte i kraft i 1967, fikk vi en felles lov for de fleste trygdeytelser. Folketrygdloven regulerer i dag blant annet en rekke ytelser knyttet til de rettigheter som arbeidsmiljøloven fastsetter. Dette gjelder for eksempel foreldrepenger, engangsstønad, omsorgspenger ved barns sykdom og ulike ordninger knyttet til omsorg for personer med store omsorgsbehov som for eksempel pleiepenger og hjelpestønad. Videre regulerer folketrygden retten til pensjonspoeng for omsorg for barn, syke, personer med funksjonsnedsettelse og eldre.

2.2.6 Integrering av mannsperspektivet og utvikling av et flerdimensjonalt perspektiv

Frem til for bare noen få tiår siden, var likestilling synonymt med kvinner og deres kamp for økonomisk selvstendighet, lik lønn, makt og mot undertrykking og vold. Likestilling i dag handler om begge kjønn. De senere årene har det skjedd positive endringer i mannsrollen. Det har nå gått mer enn 20 år siden Mannsrolleutvalget i 1991 la frem sin innstilling.

Mannsrolleutvalget pekte på sentrale mål for fremtidig likestillingsarbeid, som omfordeling av makt mellom kvinner og menn, mer tid for fedre til omsorg for egne barn, reduserte lønnsforskjeller i valg av utdanning og yrke, og å hindre menns vold mot kvinner.26 På flere områder har utviklingen vært positiv. Særlig gjelder det den utvikling som har funnet sted hjemme, og den økte kontakten mellom fedre og deres barn. På andre områder har utvikling stått stille. Andelen menn i helse- og omsorgssektoren er fortsatt svært lav og andelen menn i høyere utdanning er betydelig lavere enn blant kvinner. Menns vold mot kvinner er fortsatt et alvorlig samfunnsproblem.

I 2007 nedsatte det daværende Barne- og likestillingsdepartementet et mannspanel. Mannspanelet fikk i mandat å drøfte og skape debatt rundt temaet menn, mannsroller og maskulinitet i et likestillingsperspektiv. Mannspanelet foreslo blant annet firedeling av foreldrepermisjon, regelmessig kontroll av menns helse, verneplikt for kvinner og landsdekkende kampanjer for å endre mannsidealer.27

I 2008 kom verdens første stortingsmelding om menn, mannsroller og likestilling. Meldingen oppsummerer endringer som har skjedd som følge av forslagene fra mannsrolleutvalget, og nye utfordringer vurderes i lys av den generelle samfunnsutviklingen. Et viktig formål med meldingen var å samle kunnskapsbasert materiale og data om menn og mannsroller. Sentrale tiltak i meldingen var blant annet forslag om å utvide fedrekvoten og utbygging av et landsdekkende lavtekseltilbud til menn som utøver vold mot partner.28

I 2010 satt regjeringen ned et kvinnepanel. Målet med panelet var at det skulle bidra til debatt og modernisering av kjønnslikestillingen i Norge. Kvinnepanelet foreslår en rekke tiltak på områdene arbeidsliv, vold mot kvinner, jenter og kvinners situasjon i lukkede miljøer, kvinners deltakelse i offentlige rom, helse og likestilling særlig knyttet til kropp og seksualitet.29

I november 2011 lanserte regjeringen Likestilling 2014 – regjeringens handlingsplan for likestilling mellom kjønnene. Planen er den første handlingsplanen for likestilling på 20 år som dekker et bredt spekter av samfunnsområder. Planen angir politiske mål og tiltak fordelt på ni ulike samfunnsområder. Planen inneholder totalt 86 nye tiltak. Likestilling mellom kjønnene ses i planen i lys av andre diskrimineringsgrunnlag, som etnisitet, funksjonsnedsettelse og seksuell orientering. BLD vil komme tilbake til hvorvidt det er grunnlag for å revidere handlingsplanen etter Stortingets behandling av denne meldingen.

Likestilling er ikke lengre bare forbeholdt likestilling mellom kjønnene. I dag brukes begrepet i videre forstand, og omhandler også likestilling uavhengig av funksjonsevne, seksuell orientering, alder, etnisitet, religion mfl. Parallelt med utvidelsen av diskrimineringsvernet er det blitt økt offentlig oppmerksomhet om de særskilte likestillingsutfordringer som knytter seg til situasjoner hvor personer kan utsettes for diskriminering på flere grunnlag. For kvinner med innvandrerbakgrunn kan det for eksempel være et spørsmål både om diskriminering på grunn av kjønn og et spørsmål om diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.

Diskrimineringsrettslig er det i dag også oppmerksomhet rundt de særskilte utfordringer som følger av krysningspunkter; det vil si sammenhenger der ulikhet og ulemper ikke bare kan tilbakeføres til ett enkeltsstående diskrimineringsgrunnlag. En kartlegging av utviklingen av diskrimineringsvern og institusjonalisering av likestillingspolitikk i en rekke av EUs medlemsland samt Norge, avklarer at den norske ombuds- og nemndsinstitusjonen er blant foregangsinstitusjonene i Europa når det gjelder ivaretakelse av sammensatt diskrimineringsproblematikk.30

Å utvikle en flerdimensjonal likestillingspolitikk er krevende. Dette er et felt som må videreutvikles i årene fremover.

2.2.7 Arbeidet mot vold i nære relasjoner – fra privat initiativ til offentlig ansvar

Vold i nære relasjoner har fått økt oppmerksomhet i det norske samfunnet de siste 40 årene. På 1970-tallet dannet kvinner i store deler av verden felles politisk front for å sette menns vold mot kvinner på dagsorden.

De første norske krisesentrene hadde sitt utspring i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. I februar 1977 åpnet den første krisetelefonen for mishandlede og voldtatte kvinner i Oslo. Ett års drift av telefonen avdekket behovet for et eget senter, og det ble søkt om offentlig støtte til å etablere landets første krisesenter. Camilla krisesenter ble etablert i Oslo i mai 1978, og var det første i Norden. Ideen om krisesenter spredte seg til kvinnegrupper over hele landet. I løpet av fem år var det nærmere 50 krisesentre og krisetelefoner for mishandlede og voldtatte kvinner i Norge.

I Norge vokste det på denne tiden fram en rekke hjelpetiltak som i de tidligste fasene primært ble drevet fram av frivillige. Etter hvert mottok flere av disse offentlig støtte, som for eksempel krisesentre, støttesentre mot incest og seksuelle overgrep og krise- og rådgivningstelefoner. Dette var først og fremst trygghetsskapende hjelpetiltak for den som ble utsatt for vold og seksuelle overgrep.

Fra andre halvdel av 1980-tallet fikk også voldsutøvere og seksualovergripere tilbud om hjelp og behandling. Stiftelsen Alternativ til vold (ATV) ble opprettet i 1987 som det første europeiske behandlingstilbudet til menn som utøver vold mot samlivspartner. Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST), som blant annet gir et tilbud om psykoterapi til seksualovergripere, ble opprettet i 1989.

I dag er området vold i nære relasjoner i stor grad institusjonalisert. Innsatsen på voldsfeltet i Norge initieres i stor grad fra et overordnet politisk nivå, gjennom nasjonale planarbeider og incentiver. Dette foregår i form av politiske vedtak, lovgivning, utarbeidelse av statlige handlingsplaner og bevilgninger i statsbudsjettet.

I tidsrommet 1986 til 2004 ble det etablert flere sentre for å utvikle kunnskap og spre kompetanse på voldsfeltet. Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn og Kompetansesenter for voldsofferarbeid ble begge opprettet i 1995. Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (tidligere Senter for kvinneforskning) ble etablert i 1986 ved Universitetet i Oslo. Norges Forskningsråd iverksatte i 1987 det første forskningsprogrammet om kvinnemishandling. I 2004 ble Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) etablert.

I perioden 2005-2007 ble regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) etablert i de fem regionale helseforetakene. Sentrene fikk en viktig rolle i å bidra til at personer utsatt for vold, overgrep og traumer får bedre og mer helhetlige tjenester ved å arbeide for at tjenesteapparatet, både på kommunalt nivå og spesialistnivå, tilføres relevant kompetanse.

Fra 2010 fikk kommunene et lovpålagt ansvar for å ha et krisesentertilbud, og fra 2011 ble finansieringen av tilbudene lagt inn i rammetilskuddet til kommunene.31 Fylkesmannen har tilsynsansvar når det gjelder kommunenes oppfyllelse av plikten om krisesentertilbud etter krisesenterloven.

I Soria Moria-erklæringen fra 2005, står det at det skal etableres et landsdekkende behandlingstilbud til voldsutøvere, samt at Alternativ til vold (ATV) skal ha en sentral rolle i en slik etablering. Siden 2005 er det etablert nye tilbud både i regi av ATV, St. Olavs hospital avdeling Brøset og flere familievernkontorer (i regi av Bufetat). Også Reform – ressurssenter for menn har et tilbud.

Handlingsplaner og melding til Stortinget

Under ledelse av Sosialdepartementet ble det første tverrdepartementale handlingsprogrammet for tiltak mot kvinnemishandling lagt fram i 1983. I programmet framgikk det at vold mot kvinner berører ulike politikkområder, og at det var behov for en bred innsats mot vold i hjemmet.

Med bakgrunn i Verdens helseorganisasjons (WHO) strategidokument Helse for alle i år 2000 utarbeidet Helsedirektoratet i 1986 handlingsplanen Helsetjenesten og privat vold.

Det skulle gå rundt 15 år før det ble utarbeidet en ny nasjonal handlingsplan. Handlingsplanen Vold mot kvinner (2000-2003) uttrykte de samme målene som strategien fra 1983. Planen hadde hovedfokus på økt vern av voldsutsatte, målrettet og samordnet innsats mellom ulike tjenester, heving av kunnskapsnivået i tjenesteapparatet, og styrking og videreutvikling av politiets arbeid i voldssaker. Å hjelpe, sikre og beskytte kvinner som utsettes for vold fra mannlige partnere var et hovedanliggende i planen, men også behovet for å oppsummere erfaringer fra hjelpetilbud til voldsutøvende menn ble satt på den politiske dagsordenen.

Kvinnevoldsutvalget ble oppnevnt av regjeringen Stoltenberg I ved kongelig resolusjon av 29. august 2001. Utvalget leverte sin rapport NOU 2003: 31 Retten til et liv uten vold. Menns vold mot kvinner i nære relasjoner i 2003. Oppnevnelsen av utvalget var et uttrykk for den politiske viljen til å gjøre mer på dette området, og å styrke kvinners vern mot vold i nære relasjoner. Utvalgets rapport var en viktig premissleverandør til de to handlingsplanene om vold i nære relasjoner som fulgte i 2004 (Om vold i nære relasjoner) og i 2008 (Vendepunkt).

Barn ble gitt en særlig oppfølging gjennom Strategiplanen om seksuelle og fysiske overgrep mot barn (2005–2009), som også omhandlet tiltak og prosjekter der målgruppen var barn som lever med vold i familien.

I januar 2012 ble den foreløpig siste handlingsplanen mot vold i nære relasjoner lansert. I denne handlingsplanen er det for første gang tiltak særlig rettet mot eldre utsatte, og voldsutsatte lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (lhbt-personer).

I tillegg til de fire nasjonale handlingsplanene mot vold mot kvinner/vold i nære relasjoner, er det også lagt fram egne handlingsplaner mot kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Den siste handlingsplanen på dette området ble lagt fram i februar 2013.32 For første gang er det også utarbeidet en egen handlingsplan mot voldtekt som løper i perioden 2012-2014.

8. mars 2013 overleverte regjeringen for første gang en melding til Stortinget om vold i nære relasjoner.33 Her drøfter regjeringen den framtidige politikken for arbeidet mot vold i nære relasjoner. Meldingen gir en beskrivelse av tiltak som er gjennomført, og skisserer linjene i det videre arbeidet.

Meldingen til Stortinget skal etterfølges av en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner for perioden 2014–2017. Denne planen skal lanseres høsten 2013. I tillegg legges det fram en strategi om vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom.