8 Organisering av statens likestillingsarbeid

8.1 Mål om lokal forankring av likestillingspolitikken

Regjeringen har et mål om å styrke gjennomføringskraften i likestillingspolitikken. Likestillingspolitikken må nå ut der folk bor og arbeider, i kommunene og den enkelte virksomhet. Det er ikke tilstrekkelig at likestilling er en verdi som de fleste kan støtte opp om. Likestilling må også gjennomføres i praksis.

I dette kapittelet redegjøres det for sentrale prinsipper for myndighetenes arbeid med likestilling. Videre redegjøres det for hvordan arbeidet er organisert på sentralt, regionalt og lokalt nivå og hvordan det arbeides med kjønnslikestilling i og mellom de ulike forvaltningsnivåer. Beskrivelsen omfatter i hovedsak arbeidet for kjønnslikestilling.

Likestillingsutvalget ble bedt om å vurdere de eksisterende institusjonelle/organisatoriske rammene for likestillingsarbeid i offentlig regi på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Utvalget skulle også eventuelt fremme forslag om tiltak som kan videreutvikle og styrke den offentlige innsatsen.1 Flere av utvalgets forslag for å styrke gjennomføringskraften i likestillingspolitikken vurderes nærmere i dette kapittelet.2 Kapittelet avslutter med regjeringens anbefalinger og forslag om fremtidig organisering av det statlige likestillingsarbeidet, herunder blant annet etablering av inntil fire regionale kompetansemiljø for likestilling.

8.2 Prinsipper for arbeidet med likestilling

Ansvaret for å samordne regjeringens likestillings- og diskrimineringspolitikk er forankret i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD). Samtidig baserer regjeringens arbeid med likestilling seg på sektoransvarsprinsippet. Det betyr at alle fagmyndigheter og sektorer har ansvar på sine områder for å fremme likestilling og vurdere tiltak for å sikre at alle i befolkningen får del i tjenestetilbudet.

Hvert departement er ansvarlig for at tiltak innen egen sektor, lover og regler utformes i tråd med de overordnede målene i likestillingspolitikken og likestillingslovgivningen. Dette innebærer for eksempel at Helse- og omsorgsdepartementet er ansvarlig for å fremme likestilling i helsesektoren, Kunnskapsdepartementet er ansvarlig for likestilling i utdanningssektoren, mens Landsbruks- og matdepartementet er ansvarlig for å fremme likestilling i landbrukssektoren osv.

Sektoransvarsprinsippet følges av en såkalt integreringsstrategi (eller «mainstreaming» som er den engelske betegnelsen). Å integrere et likestillingsperspektiv på alle fagområder og på alle fagnivåer har vært en uttalt strategi i den offentlige likestillingspolitikken siden 1980-tallet. Integreringsstrategien innebærer at arbeidet for å fremme likestilling skal integreres i det løpende daglige arbeidet i virksomhetene, i alle beslutningsprosesser, på alle nivå og i alle steg av prosessen og av de aktører som normalt sett deltar i arbeidet med å fatte beslutninger. Dette arbeidet skal blant annet synliggjøre og vurdere virkningene politiske beslutninger har for kvinner og menn, jenter og gutter, hvordan tilsynelatende kjønnsnøytral politikk og forvaltning kan bidra til å opprettholde eller forsterke skjevheter mellom kjønnene. Integreringsstrategien omfatter i Norge i stadig større grad også arbeidet for å fremme likestilling når det gjelder etnisitet, religion, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Integreringsstrategien kan også sies å være forankret rettslig ved at alle departementer og andre offentlige myndigheter har en lovpålagt plikt til å arbeide aktivt for å fremme likestilling i rollen som myndighetsutøver og tjenesteyter. Jf. aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillingsloven som ble innført i 2002 og senere utvidelser av denne til å omfatte flere grunnlag, jf. omtale kapittel 2.2.3

Fra midten av 1990-tallet har det vært gitt føringer i Utredningsinstruksen om at saker som har store konsekvenser for likestilling skal omtales i statlig utredningsarbeid. Utredningsinstruksen retter seg mot departementer og deres underliggende virksomheter og gjelder arbeidet med offentlige utredninger, forskrifter, reformer og tiltak, samt proposisjoner og meldinger til Stortinget. Også Finansdepartementets årlige Hovedbudsjettskriv gir føringer om at et likestillingsperspektiv (kjønn) skal integreres i statsbudsjettet (Prop. 1 S).

8.3 Organisering av likestillingsarbeid på sentralt nivå

Regjeringen har valgt å samle ansvaret for å være pådriver for og samordner av regjeringens likestillingspolitikk knyttet til ulike diskrimineringsgrunnlag i ett departement; BLD og i ett Likestillings- og diskrimineringsombud (LDO) og i en Likestillings- og diskrimineringsnemnd (LDN).3 Dette gir et godt utgangspunkt for å utvikle en flerdimensjonal tilnærming til likestilling. En slik organisering kan også gi større rom for å trekke veksler på de erfaringer og praksiser som er utviklet på ett diskrimineringsgrunnlag i arbeidet med andre diskrimineringsgrunnlag.

BLDs underliggende direktorater er tildelt oppgaver knyttet til likestilling. I tillegg samarbeider BLD med både offentlig og privateide likestillingssentre.

Ansvaret for arbeidet mot vold i nære relasjoner, som også er en del av statens likestillingsarbeid, er delt mellom flere departementer med underliggende direktorater. Det er Justis- og beredskapsdepartementet som koordinerer regjeringens arbeid mot vold i nære relasjoner. Det vises til Meld. St. 15 (2012-2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve som har en grundig gjennomgang av organiseringen av arbeidet mot vold i nære relasjoner.

I det følgende er det primært arbeidet med likestilling mellom kjønnene som omtales.

8.3.1 Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets oppgaver og virkemidler i likestillingsarbeidet

BLD har følgende hovedoppgaver når det gjelder politikken for kjønnslikestilling:

• Forvalte nasjonale lover og sikre gjennomføring av konvensjons- og direktivforpliktelser om likestilling og ikke-diskriminering i norsk rett

• Være pådriver for og samordne regjeringens likestillingspolitikk

• Bidra til utvikling av en kunnskapsbasert politikk for likestilling, og gode systemer for dokumentasjon og analyse av likestillingsstatus

Lovforvalter

BLD forvalter likestillingsloven (lov om likestilling mellom kjønnene) samt annen diskrimineringslovgivning (diskrimineringsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og bestemmelsene i arbeidsmiljøloven om diskriminering). BLD vil også forvalte den nye loven om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Av andre lover av særlig relevans for arbeidet med likestilling kan det vises til at BLD også forvalter krisesenterloven, ekteskapsloven og regelverk knyttet til foreldrepenger i folketrygdloven. BLD er ansvarlig for å utarbeide og videreutvikle lovgivning på disse feltene.4

Departementet håndhever selv paragraf 21 i likestillingsloven om representasjon av begge kjønn i alle offentlige utvalg mv. BLD er også ansvarlig for gjennomføring av FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (KDK), FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK), FNs barnekonvensjon og etter hvert også FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (når denne ratifiseres) i norsk rett. Videre er BLD ansvarlig for å følge opp arbeidet med Europarådskonvensjoner og EU-direktiver på dette feltet.

Det vises til at håndhevingsapparatet for likestillings- og diskrimineringslovgivningen, ombudet og nemnda er administrativt underlagt BLD, jf. nærmere omtale i kapittel 9 og 10. LDO har en særskilt og selvstendig tilsynsfunksjon når det gjelder kvinnediskrimineringskonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen, og har siden 2010 utarbeidet selvstendige supplerende rapporter til RDK-komiteen og KDK-komiteen, jf. nærmere omtale kapittel 9.

Pådriver og samordner

BLD skal være pådriver for og samordner av regjeringens likestillingspolitikk. Dette innebærer oppgaver knyttet til å:

• Utvikle likestillingspolitikken

• Informere og skape oppmerksomhet om likestillingspolitikken

• Utvikle administrative systemer og verktøy for å fremme integrering av likestillingsperspektivet i departementenes løpende arbeid

• Støtte- og veilede andre departementer i spørsmål om likestilling

• Tilby kompetansehevende aktiviteter

• Følge opp at andre departementer ivaretar et likestillingsperspektiv (gjennom aktiv bruk av høringsinstituttet)

• Samordne regjeringens innsats for likestilling og bidra til at likestillingspolitiske målsettinger nås

BLD har etablert en egen embetsgruppe for likestilling på høyt nivå for dette arbeidet.

Sentrale virkemidler i departementenes likestillingsarbeid er aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillings- og diskrimineringslovgivningen, utredningsinstruksen og Finansdepartementets hovedbudsjettskriv, jf. kapittel 8.2. Det er utarbeidet en rekke veiledere for hvordan departementene skal følge opp disse føringene, jf. boks 8.1.

Arbeidet med sektorovergripende handlingsplaner for likestilling og meldinger til Stortinget om likestilling er viktige verktøy for å samordne og videreutvikle regjeringens likestillingsinnsats, jf. boks 8.2 for en oversikt over sentrale handlingsplaner og meldinger BLD koordinerer.

I handlingsplan Likestilling 2014 fremmet regjeringen i alt 86 nye tiltak på ansvarsområde til en rekke departementer. Handlingsplanen inneholder også en oversikt over regjeringens igangsatte initiativer og tiltak.

Norge er etter FNs kvinnediskrimineringskonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon forpliktet til å utarbeide nasjonale rapporter til de to internasjonale overvåkingskomiteene. BLD koordinerer dette arbeidet. Overvåkingen foregår ved at Norge avgir periodiske rapporter til de to komiteene og deretter blir eksaminert og får anbefalinger. Norge utarbeider nasjonale rapporter til de to komiteene hvert fjerde år. I tillegg er det vanlig at det sivile samfunnet utarbeider sine såkalte «skyggerapporter» ved siden av den nasjonale rapporten.

Det avholdes årlig en kontaktkonferanse som har som hovedformål å forberede og diskutere innspill til møter i FNs kvinnekommisjon. Et bredt spekter av organisasjoner som arbeider på likestillingsfeltet inviteres til konferansen hvert år. Paraplyorganisasjonene Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål (Fokus) står for den praktiske gjennomføringen av konferansen på oppdrag fra BLD.

Videre har BLD ansvaret for oppfølging av det internasjonale arbeidet på likestillingsfeltet gjennom det nordiske samarbeidet, europarådssamarbeidet, EØS-avtalen, en rekke FN konvensjoner, andre internasjonale konvensjoner og OECD-samarbeidet. BLD bidrar også til politikk- og regelverksutvikling innen EU.

BLD har det overordnende forvaltningsansvaret for en rekke tilskuddsordninger. Disse skal bidra til å fremme likestilling knyttet til ulike diskrimineringsgrunnlag som kjønn, etnisitet, nedsatt funksjonsevne og seksuell orientering. Mye av forvaltningen av tilskuddsordningene er lagt til underliggende direktorat.

Kunnskapsutvikling, dokumentasjon og analyse

BLD har et særlig ansvar for å bidra til utvikling av kunnskap om likestilling og likestillingsarbeid knyttet til ulike diskrimineringsgrunnlag. Dette innebærer også et ansvar for å etablere gode systemer for å dokumentere og analysere likestillingsstatus på en rekke samfunnsområder og følge med på utviklingen over tid. Departementet skal også bidra til utvikling av verktøy og metoder for likestillingsarbeid og spre kunnskap om gode erfaringer. For øvrig er alle departementer ansvarlig for å fremskaffe kunnskap om likestilling på sine ansvarsområder i tråd med sektoransvarsprinsippet. For BLD er det viktig å ha oversikt over den kunnskap som finnes. Det vises til kapittel 11 for en nærmere omtale av BLDs arbeid med forskning og kunnskapsutvikling og indikatorer for likestilling.

8.3.2 Direktorater under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

BLD har to underliggende direktorater; Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Arbeidsdepartementet har det overordnede administrative ansvaret for Arbeids- og velferdsetaten (Nav), men etaten forvalter også bevilgninger under og mottar tilhørende styringssignaler fra BLD. Innenfor BLDs budsjett forvalter Nav barnetrygd, kontantstøtte og foreldrepenger.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)

Bufdir er organisert i et direktorat og fem underliggende regioner. Bufdir er det øverste organet i Barne-, ungdoms- og familietaten (Bufetat). Bufetats fem regioner har ansvar for drift og tjenester knyttet til det statlige barnevernet og familievernet.

Bufdir har først og fremst vært et fagdirektorat for barne- og familiepolitikken. De senere årene har imidlertid direktoratet gradvis også blitt et fagdirektorat for likestillingspolitikken. I juni 2010 fikk Bufdir overført en oppgaveportefølje fra Helsedirektoratet knyttet til sektorovergripende tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne. Samtidig ble Deltasenteret, som er Statens kompetansesenter for deltakelse og tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og Statens råd for likestilling av funksjonshemmede administrativt lagt inn i Bufdir. Enkelte av oppgavene knyttet til dokumentasjon av situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse ble i 2013 overført fra LDO til Bufdir. Bufdir etablerte i 2011 som prøveprosjekt et nasjonalt kunnskapssenter for seksuell orientering og kjønnsidentitet (LHBT senteret).

I 2012 fikk direktoratet ytterligere nye oppgaver på likestillings- og ikke- diskrimineringsfeltet, denne gang knyttet til kjønn som diskrimineringsgrunnlag.

Departementet tar sikte på en gradvis kompetanseoppbygging i direktoratet på dette feltet. Dette gjelder spesielt på områder hvor Bufdir skal ivareta sektorovergripende funksjoner. Bufdir har fått ansvaret for dokumentasjons- og analysearbeid herunder å drifte et forum for likestillingsdata.5 Bufdir har videre ansvar for nasjonal statistikk om krisesentertilbudet.

Bufdir har også fått ansvar for oppfølging av en rekke tiltak i handlingsplanen Likestilling 2014, forvaltningen av tilskudd til familie- og likestillingspolitiske organisasjoner, forvaltningen av tilskudd til incestsentrene og voldtektssentrene, samt enkelte oppgaver knyttet til vold i nære relasjoner, tvangsekteskap og krisesentertilbudet. Bufdir forvalter også tilskuddsordninger knyttet til seksuell orientering og tilskudd til funksjonshemmedes organisasjoner.

Fra 2013 forvalter Bufdir også tilskudd til tre likestillingssentre (jf. nærmere omtale under kapittel 8.4.1) og tilskudd til Reform ressurssenter for menn. Reform er en privat stiftelse som ble etablert i 2002. Reform mottar driftstilskudd fra Bufdir for å være en pådriver og et kunnskapssenter for arbeidet med menn og mannsroller i et likestillingsperspektiv. Stiftelsen mottar også driftstilskudd fra andre offentlige og private aktører til sitt arbeid. Reform driver i tillegg ulike hjelpetilbud for menn, herunder blant annet Sinnemestringskurs og Mannstelefonen som finansieres av Oslo kommune.

Bufetat skal bidra til å fremme likestilling mellom kjønnene i sine ulike tjenester, for eksempel knyttet til det statlige familie- og barnevernet. Utover dette har ikke Bufetats regionkontorer sektorovergripende oppgaver knyttet til likestilling.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)

IMDi er et fagdirektorat for gjennomføring av bosetting, og tiltak i integrerings- og inkluderingspolitikken overfor personer med innvandrerbakgrunn. Arbeidet med introduksjonsordning, norskopplæring og kvalifiseringsprogrammet Jobbsjansen (tidligere kalt Ny sjanse) er sentrale oppgaver for IMDi. Blant direktoratets oppgaver med særlig relevans for likestilling kan det vises til IMDis rekrutteringsarbeid (mangfoldsportalen, mangfoldsprisen og arbeidet med å øke andelen innvandrere i heleide statlige virksomheter) og direktoratets arbeid for å sikre likeverdige offentlige tjenester. IMDi har også ansvar for å følge opp regjeringens tiltak mot tvangsekteskap, herunder minoritetsrådgivere, integreringsrådgivere, kompetanseteamet mot tvangsekteskap og støtte til frivillige organisasjoners holdningsskapende arbeid mot tvangsekteskap. Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM) er administrativt knyttet til IMDi. IMDi har også oppgaver knyttet til forvaltningen av en rekke tilskuddsordninger som bidrar til å fremme likestilling for innvandrere, jf. tilskudd til innvandrerorganisasjoner og annet frivillig virke og tilskudd til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet

Arbeids- og velferdsdirektoratet leder Arbeids- og velferdsetatens (Navs) arbeid med å gjennomføre sentrale deler av arbeids- og velferdspolitikken. I tillegg ivaretar direktoratet oppgaver på sosial- og levekårsområdet. Nav utfører oppgaver på flere departementers ansvarsområder. Etaten skal ivareta vanskeligstilte gruppers behov og bekjempe fattigdom, blant annet ved å stimulere til arbeid og deltakelse. Etaten har ansvar for å sikre inntekt ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. Nav har et særlig ansvar for å bidra til at personer med nedsatt funksjonsevne og innvandrere skal komme i arbeid. Navs arbeidslivssentre, som er plassert i hvert fylke, er ressurs- og kompetansesentre for et inkluderende arbeidsliv og følger opp virksomheter med IA-avtale.

Nav forvalter foreldrepengeordningen som er et sentralt familie- og likestillingspolitisk virkemiddel under BLDs ansvarsområde. Etaten har også ansvaret for forvaltningen av barnebidrag og ytelsene kontantstøtte og barnetrygd for BLD. Statens seniorråd er administrativt under Nav.

8.3.3 Kartlegging av departementenes likestillingsarbeid

Det foreligger ingen helhetlig evaluering av departementenes arbeid med likestilling. Likestillingsutvalget gjennomførte imidlertid en egen kartlegging av departementenes arbeid med kjønnslikestilling. Kartleggingen som er på et generelt og overordnet nivå, viser store variasjoner mellom departementene med hensyn til forankring, organisering og prioritering. Den viser at de aller fleste departementene har formulert likestillingspolitiske målsettinger på minimum ett av sine ansvarsområder. Alle departementene oppgir også at målsettinger for likestilling inngår som del av føringer i tildelingsbrev til underliggende og tilknyttede virksomheter når det gjelder gjennomføring av sektorpolitikken. Om lag halvparten av departementene har konkrete føringer om likestillingspolitiske målsettinger og tiltak. Mange av departementene har også i løpet av de siste fem årene hatt egne handlingsplaner for kjønnslikestilling, eller bidratt med tiltak inn i planer som koordineres av andre departementer. Kartleggingen viser imidlertid at mange av handlingsplanene mangler et flerdimensjonalt perspektiv.

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har følgeevaluert arbeidet med integrering av kjønns- og likestillingsperspektiv i statsbudsjettet.6 Evalueringen viser at det er store forskjeller mellom departementene. Kjønns- og likestillingsperspektivet kommer klarest til uttrykk i budsjettproposisjonene til departementene som har ansvar for velferdsstatens tjenester og departementer som har mye tilskuddsforvaltning.

Difi understreker at arbeidet med likestillingsvurderinger, handlingsplaner eller strategier innenfor et definert område, har reell betydning for å styrke kjønns- og likestillingsperspektivet i departementenes budsjettarbeid. Det gir en konkret forståelse for betydningen av likestilling på det aktuelle området. Slike virkemidler fremheves også som uttrykk for organisasjonsmessige prioriteringer, som knyttes opp mot ressurser og oppmerksomhet i organisasjonen.

BLD gjennomførte våren 2013 kartleggingssamtaler med departementene om arbeid med å integrere likestillings- og ikke-diskrimineringsperspektivene på egne sektorområder. Målet med kartleggingen er å se nærmere på departementenes arbeid og erfaringer med dagens virkemidler for fremme likestilling og ikke-diskriminering. Også deres forståelse av BLDs samordnings- og pådriverrolle skal kartlegges. Videre er det et mål å videreutvikle og styrke bruken av gjeldende virkemidler for å samordne likestillingspolitikken.

8.4 Organisering av likestillingsarbeid på regionalt og lokalt nivå

Fylkesmannsembetene, fylkeskommunene og kommunene er som arbeidsgivere og offentlige myndigheter (myndighetsutøvere og tjenesteytere) pålagt å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling knyttet til kjønn, etnisitet, religion og funksjonsnedsettelse.

BLD har tildelt Fylkesmannen ansvaret for å være en pådriver for at kommunene arbeider aktivt for å fremme likestilling knyttet til ulike diskrimineringsgrunnlag.7

Sentrale aktiviteter for fylkesmennene er å:

• Informere om lovpålagte plikter i ordinære møter med kommunene

• Inkludere spørsmål om likestilling ved gjennomføring av tilsyn

• Gi råd og informasjon til kommuner om hvordan aktivitets- og redegjørelsesplikten kan følges opp

• Være en pådriver for at kommunene integrerer et likestillingsperspektiv i sitt planarbeid

Fylkesmannsembetene skal også gi råd og veiledning til kommunene i arbeidet med universell utforming og følge opp tiltak i regjeringens Handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet (2009-2013).

Fylkesmannsembetene er også tildelt likestillingsoppgaver under andre departementers ansvarsområder, for eksempel på Kunnskapsdepartementets ansvarsområde hvor fylkesmennene skal bidra til å styrke likestillingsarbeidet i barnehagene og iverksetting av tiltak i regjeringens handlingsplan Likestilling 2014. Utdanningsdirektoratet skal tildele fylkesmennene midler og sørge for at de fylkesvise likestillingsteamene er aktive på barnehageområdet. Likestillingsteamene skal:

• Videreføre arbeidet med å rekruttere og beholde menn i barnehagene

• På bakgrunn av lokale behov, legge til rette for lokalt utviklingsarbeid og erfaringsspredning som fremmer likestilling

• Samarbeide med Likestillingssenteret for å øke kompetansen om praktisk likestillings- og likeverdsarbeid i barnehagene

8.4.1 Veiledningssentre regionalt

Det finnes ingen statlige regionale sentre på likestillingsfeltet (med unntak av på voldsfeltet), som gir råd og veiledning til kommunene i likestillingsarbeid. Tre sentre: Likestillingssenteret (Hamar), KUN senter for kunnskap og likestilling (Steigen og Steinkjer) og Senter for likestilling (Kristiansand) har siden 2008 mottatt statlig støtte til pilotprosjektet Regionale sentre for likestilling og mangfold.8 Prosjektet har blitt videreført i påvente av departementets arbeid med å følge opp forslagene i Likestillingsutvalgets utredninger. Målet med prosjektet er at sentrene skal ha en informasjons- og pådriverrolle i sine respektive regioner og gi kommunene informasjon og veiledning om aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillingsloven, diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Sentrene skal i sin pådriverrolle vektlegge hvordan kommuner praktisk kan arbeide med likestilling. Sentrene skal inkludere mannsperspektivet i likestillingsarbeidet og synliggjøre kjønnsperspektivet innenfor øvrige diskrimineringsgrunnlag som etnisitet, funksjonsnedsettelse og seksuell orientering. Sentrene gjennomfører også på oppdrag fra BLD tiltak i regjeringens handlingsplaner for å fremme likestilling. Sentrene dekker i hovedsak kun halvparten av landets fylker.

Fra og med 2012 har aktiviteten som drives gjennom sentrene blitt rettet mot kommunene og støttet opp under kommuneprogrammet Likestilte kommuner.9 Likestillingssenteret samordner sentrenes drift av det treårige programmet Likestilte kommuner.

Både Likestillingssenteret og KUN senter for kunnskap og likestilling, driftes av private stiftelser. De ble opprettet i henholdsvis 1983 og 1991. Stiftelsene mottar i tillegg driftstilskudd fra BLD for å fremme likestilling mellom kjønnene og for å være en synlig og profilert aktør for likestilling mellom kjønnene i sitt geografiske virkeområde. Sentrene skal bidra til utvikling av kunnskapen om kjønn og betydningen av kjønn, samt å synliggjøre de områder der det er relevant å krysse kjønn med øvrige diskrimineringsgrunnlag. Stiftelsene er engasjert i mange prosjekter og aktiviteter på likestillingsfeltet regionalt, nasjonalt og internasjonalt.

Senter for likestilling er et samarbeid mellom Universitetet i Agder, Agderforskning og agderregionen. Senteret ble i 2012 omgjort fra å være et fireårig prosjekt til å bli et permanent regionalt senter for likestilling tilknyttet Universitetet i Agder. Senter for likestilling mottar ikke driftstilskudd fra staten.

Prosjektet Regionale sentre for likestilling og mangfold ble evaluert av Arbeidsforskningsinstituttet i 2010. Evalueringen konkluderte blant annet med at sentrene frem til nå i sitt pådriverarbeid særlig har vektlagt kjønnslikestilling, og at innsatsen har vært rettet mot offentlig sektor og aktivitets- og redegjørelsesplikten. Det er bred enighet blant kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn, som er intervjuet, om at det er nødvendig med en regional pådriver for likestilling og mangfold. Sentrene leverer et viktig bidrag til regional utvikling, og anses som nyttige, oppsøkende og på tilbudssiden av sine omgivelser. Noen oppfatter sentrene som litt «ensporede» i sin vektlegging av kjønnslikestilling. Omgivelsene ønsker å ha en regional vaktbikkje på likestillings- og diskrimineringsområdet.10

8.4.2 Kartlegging av det regionale og lokale likestillingsarbeidet

Likestillingssenteret på Hamar i samarbeid med Østlandsforskning har på oppdrag fra Likestillingsutvalget kartlagt hvordan kommunene, fylkeskommunene og fylkesmennene arbeider for å fremme likestilling.11 Kartleggingen viser varierende innsats, men også at mange kommuner ikke driver aktivt likestillingsarbeid. Kun ti prosent av kommunene i undersøkelsen oppgir at de har et eget politisk utvalg for kjønnslikestilling. To tredjedeler av kommunene har ingen handlingsplan for likestilling på ett eller flere grunnlag. Mindre enn en tredjedel av kommunene svarer at de i stor grad har kjennskap til aktivitets- og redegjørelsesplikten i lovgivningen. Likestilling er bare sporadisk nevnt i kommuneplanene og da hovedsakelig med en generell omtale. LDOs kontroller av kommunenes likestillingsredegjørelser viser også at mange kommuner ikke følger opp aktivitetsplikten på en tilfredsstillende måte.12 Fylkeskommunene har noe oftere likestilling som tema i fylkesplanene og de regionale planstrategiene. I den grad kommunene og fylkeskommunene arbeider med likestilling er det først og fremst i rollen som arbeidsgiver. Kommunene synes å ha lite kjennskap til plikten som myndighetsutøvere og tjenesteytere. Verken fylkeskommuner eller fylkesmannsembeter fremstår som klare kompetansemiljøer på arbeidet med kjønnslikestilling. Fylkesmennene synes også å være delt i synet på om likestilling kan integreres i deres tilsynsrolle på ulike sektorområder. Fylkesmennene viser også til at embetene har en bred oppgaveportefølje som gjør at det er en ressurskrevende utfordring å koordinere arbeidet med likestilling internt i embetene. Fylkesmennene mener at det er behov for økonomiske ressurser og en ytterligere konkretisering av embetsoppdraget, særlig under de ulike fagdepartementers ansvarsområde, om fylkesmennene skal styrke sin innsats på dette feltet.

8.5 Igangsatte tiltak og veien videre

Myndighetene har en rekke virkemidler for å sikre gjennomføring av likestillingspolitikken. Sentrale virkemidler på dette feltet er først og fremst juridiske virkemidler, organisatoriske virkemidler, herunder også informasjons- og veiledningstiltak, kunnskapsutvikling og økonomiske virkemidler. Bruken av disse virkemidlene har gitt resultater, men samtidig gjenstår utfordringer knyttet til å gjennomføre politikken i praksis. Arbeidet med likestilling krever kontinuerlig innsats og det krever innsats på flere områder og nivåer.

Regjeringen mener det først og fremst er behov for bedre bruk av eksisterende virkemidler for å fremme likestilling. Dette gjelder også kjønnslikestilling. Bedre planlegging vil bidra til et mer målrettet, systematisk og helhetlig arbeid med kjønnslikestilling. Det vil også gjøre det mulig å se arbeidet med likestilling knyttet til ulike diskrimineringsgrunnlag mer i sammenheng. For å nå de likestillingspolitiske målene må utviklingen følges tett gjennom bedre målinger og dokumentasjon av status.

Vi har kommet langt når det gjelder juridiske virkemidler for å fremme likestilling. Utfordringen fremover er å sikre at de rettslige forpliktelsene følges opp. For å nå målene i likestillingspolitikken, og sikre en bedre oppfølging av eksisterende lovgivning, må oppmerksomheten i større grad rettes mot lokalt nivå. Likestillingsutfordringer må først og fremst finne en løsning der folk bor og arbeider, i kommunene og i den enkelte virksomhet. Det mangler per i dag et landsdekkende tilbud om støtte og veiledning til offentlige og private virksomheter for å fremme likestilling. Videre mangler det gode systemer for å spre erfaringer med tiltak og metoder som virker til virksomheter over det ganske land. Det er først og fremst her innsatsen bør rettes fremover. Som et svar på disse utfordringene vil regjeringen utvikle en treleddet strategi for å sikre et målrettet, systematisk og langsiktig arbeid som fremmer likestilling mellom kjønnene:

• Styrke samarbeidet mellom departementene for å sikre bedre integrering av likestillingsperspektivet i politikkutviklingen

• Økt innsats for å fremme utviklingsarbeid og kompetanseheving av statlige etater

• Tettere oppfølging av likestillingsarbeidet i kommuner og fylkeskommuner

Arbeidet med å utvikle strategien må sees i sammenheng med kunnskapen som nå samles inn om gode erfaringer og effekter av ulike tiltak for å fremme integreringsstrategien på ulike forvaltningsnivåer i de nordiske land. Prosjektet finansieres av Nordisk ministerråd og resultatene skal presenteres i 2014.

8.5.1 Styrket samordning av politikken for kjønnslikestilling

Regjeringen mener både sektoransvarsprinsippet og integreringsstrategien (mainstreaming) fortsatt skal være rådende for det statlige arbeidet for å fremme likestilling mellom kjønnene. Det er likevel utfordringer knyttet til å iverksette disse i praksis.

Fagdepartementene vil nødvendigvis ha best forutsetning for å utvikle en likestillingspolitikk på eget sektorområde, og likestillingspolitikken må inngå som en naturlig del av fagpolitikken på et sektorområde. Likestillingspolitikk kan ikke utvikles og iverksettes på siden av annen fagpolitikk.

Alle departementer har selv et ansvar for å sikre at arbeidet for kjønnslikestilling gis nødvendig prioritet på eget sektorområde. Slik bør det også være i fremtiden. BLD har en viktig samordnings- og pådriverrolle overfor de øvrige departementene når det gjelder det statlige arbeidet for å fremme kjønnslikestilling. Dette er en rolle som BLD vil videreutvikle og styrke i samarbeid med de øvrige departementene.

Arbeidet med likestilling berører alle sektorer. Det lovfestede vernet mot diskriminering og pliktene til å drive aktivt likestillingsarbeid, er gjennom 2000-tallet blitt kraftig utvidet i Norge, jf. omtale i kapittel 2.2.3.

Flerdimensjonalt likestillingsarbeid er krevende og stiller også nye krav til forvaltningens arbeid. I tråd med utvidelsene av diskrimineringsvernet øker også behovet for en sterkere samordning av likestillingsarbeidet i sentralforvaltningen.

En styrket samordning av kjønnslikestillingspolitikken er viktig for å:

• Sikre best mulig virkemiddelbruk og et helhetlig arbeid med likestilling

• Kunne se arbeidet med likestilling knyttet til ulike grunnlag mer i sammenheng

• Ansvarliggjøre alle fagmyndigheter

• Sikre at oppgaver blir gjennomført og sørge for at tverrsektorielle oppgaver blir ivaretatt

• Sikre et godt og helhetlig kunnskapsgrunnlag for utviklingen av likestillingspolitikken

I arbeidet med å utvikle samarbeidet mellom departementene vil Norge kunne hente inspirasjon fra Sverige som i perioden 2004-2010 har hatt en særskilt satsning på å integrere et likestillingsperspektiv i regjeringsapparatet. Utgangspunktet har vært å skape varige endringer i de ordinære arbeidsmetodene. Innenfor rammen av arbeidet har kunnskap og erfaringer med likestillingsarbeidet blitt samlet inn og analysert. Det har også blitt utviklet og prøvd ut opplæringsmodeller i likestilling for nøkkelgrupper innenfor regjeringskanselliet.

En god samordning av likestillingspolitikken innebærer blant annet å følge systematisk med på utviklingen over tid på viktige levekårsarenaer, og sørge for analyser som kan klargjøre hva som er særlige utfordringer i det offentlige likestillingsarbeidet. Regjeringen vil derfor jevnlig og på egnet måte, legge frem for Stortinget en bred beskrivelse av status i arbeidet med å fremme kjønnslikestilling.

Likestillingsutvalget har foreslått at BLDs samordningsansvar for likestillingspolitikken bør styrkes. Utvalget foreslår videre at BLD gis myndighet til å føre tilsyn med offentlige myndigheters plikt til aktivt likestillingsarbeid som myndighetsutøvere og tjenesteytere. Det er få høringsinstanser som uttaler seg om dette forslaget, og blant de som uttaler seg er meningene delte.

Å føre lovpålagt tilsyn med offentlige myndigheters aktivitetsplikt vil være en omfattende og ressurskrevende oppgave. Aktivitetsplikten for offentlige myndigheter omfatter alle statlige virksomheter, alle kommuner og alle fylkeskommuner. Regjeringen ønsker ikke å utvikle et omfattende tilsynsregime på dette feltet.

Regjeringen mener det er viktigere å prioritere arbeidet med å utvikle gode systemer for støtte og veiledning i arbeidet med å integrere kjønnslikestilling på de ulike forvaltningsnivåer.

Statlige etater skal som arbeidsgivere og offentlige myndigheter jobbe aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Som arbeidsgiver handler dette blant annet om rekruttering, forfremmelse, utvikling, lønns- og arbeidsforhold og beskyttelse mot trakassering. Som myndighet handler dette om å fremme likestilling og motvirke diskriminering på sitt virkeområde. Dette innebærer blant annet å tilby likeverdige tjenester til hele befolkningen.

Regjeringen vil igangsette et arbeid for å heve kompetansen i statlige etatet om arbeidet med å fremme likestilling, både som arbeidsgivere og myndighet. For å målrette innsatsen kreves mer kunnskap om likheter og ulikheter i statlig sektor. Innsatsen må sees i sammenheng med arbeidet knyttet til andre diskrimineringsgrunnlag hvor det foreligger aktivitets- og redegjørelsesplikt.

Fremfor å etablere et omfattende system for kontroll av offentlige myndigheter på lokalt og regionalt nivå vil regjeringen også på dette området heller prioritere tiltak rettet mot økt dialog, veiledning, opplæring, erfaringsspredning mellom kommuner og fylkeskommuner. Det vises til regjeringens forslag om å etablere inntil fire regionale kompetansemiljø for likestilling som omtales nedenfor.

8.5.2 Videreutvikle arbeidet for kjønnslikestilling i Bufdir

Regjeringen mener at politikken for kjønnslikestilling trenger større gjennomføringskraft og en tydeligere forankring på direktoratsnivå. Det er behov for et kompetanse- og pådrivermiljø på kjønnslikestilling (utover et uavhengig LDO) som kan være et ressursmiljø overfor andre fagdirektorater, fylkesmenn, Innovasjon Norge, fylkeskommuner og kommuner og arbeidsgivere. Det vises til at Likestillingsutvalget har foreslått at det etableres et eget direktorat for likestilling under BLD med regionkontorer med fagansvar for gjennomføring av likestillingspolitikken. Flere høringsinstanser støtter utvalgets analyse om at den statlige forvaltningsstrukturen for iverksetting av likestillingspolitikken er for svak. Det er imidlertid delte meninger om det bør være et eget direktorat, eller om eksisterende strukturer heller bør anvendes.

Alternative løsninger

Regjeringen har vurdert alternative løsninger for å styrke organiseringen av statens likestillingsarbeid, herunder :

• Etablere et nytt direktorat for likestilling

• Videreutvikle arbeidet for kjønnslikestilling i Bufdir

De økonomiske og administrative konsekvensene ved etablering av et eget nytt direktorat for likestilling antas å være betydelig høyere sammenlignet med å bygge opp direktoratsfunksjoner knyttet til likestilling i en allerede etablert direktoratsstruktur. Det vil dessuten ta lengre tid å bygge opp et helt nytt direktorat fremfor å bygge videre på eksisterende strukturer og etablerte arenaer for samarbeid. De oppgaver som direktoratet er tiltenkt nødvendiggjør heller ikke etableringen av et helt nytt direktorat.

Bufdir har allerede i flere år vært et fagorgan for likestilling knyttet til nedsatt funksjonsevne og seksuell orientering, og departementet har allerede startet arbeidet med å videreutvikle Bufdir til et fagorgan også for kjønnslikestilling, jf. omtale kapittel 8.3.2. Siden 2010 har Bufdir således vært gjennom en omstillingsprosses hvor oppgaveporteføljen til direktoratet har blitt utvidet til også å omfatte likestillingsarbeid. BLD er så langt godt fornøyd med hvordan direktoratet har løst de nye oppgavene knyttet til likestilling. Departementet ser derfor ikke behov for å etablere et helt nytt direktorat.

En oppbygging av det statlige likestillingsapparatet vil innebære endringer i rollefordelingen på likestillingsfeltet. Deler av de oppgaver Reform gjennomfører på vegne av departementet, vil naturlig falle inn under Bufdirs ansvarsområde, enten på sentralt hold eller i regi av det regionale leddet, jf. kapittel 8.5.3. Både mannsperspektivet og kvinneperspektivet vil være en integrert del av Bufdirs arbeid for fremme kjønnslikestilling.

Departementet ønsker å videreføre den dialogen som nå er etablert med Reform om hvordan ovennevnte endringer kan gjennomføres. Dette gjelder både hvordan kompetansen Reform besitter på mannsperspektivet kan ivaretas inn i en ny struktur, og Reform sitt ønske om fortsatt å være et lavterskeltilbud for menn og en stemme i den offentlige debatt.

BLD ser også behov for å vurdere oppgavedelingen mellom Bufdir og IMDi nærmere når det gjelder arbeidet for å fremme likestilling og motvirke diskriminering på grunn av etnisitet.

At Bufdir nå er blitt et fagorgan for likestilling bør også gjenspeiles i direktoratets navn. Per i dag er det mange som assosierer direktoratet kun med oppgaver knyttet til barnevern og familievern. BLD ser at det kan være behov for at direktoratets navn endres slik at bredden i oppgaveporteføljen synliggjøres.

Sentrale oppgaver for Bufdir

Bufdir skal være et gjennomføringsorgan for likestillingspolitikken. Som forvaltningsorgan og kompetansesenter skal Bufdir styrke kommunenes og andre sektormyndigheters kunnskap og kompetanse om likestilling. I samspill med andre aktører skal Bufdir bidra til en helhetlig og sektorovergripende tilnærming til likestilling, og støtte opp under sektorenes selvstendige ansvar for likestillingspolitikken. Arbeidet med å fremme både kvinneperspektivet og mannsperspektivet i det offentlige likestillingsarbeidet vil være en integrert del av direktoratets arbeid.

Som fagorgan for likestilling har Bufdir både oppgaver knyttet til iverksetting av gjeldende politikk, herunder tilskuddsforvaltning og oppfølging av regjeringens handlingsplaner og tiltak. Videre har direktoratet oppgaver knyttet til kunnskapsutvikling, dokumentasjon og analyse. Bufdir skal ha oversikt over likestillingstilstanden på sentrale samfunnsområder og være en aktiv pådriver for iverksetting av likestillingspolitikken.

Den lovpålagte plikten til aktivt likestillingsarbeid for offentlige myndigheter, arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner vil være et viktig utgangspunkt for direktoratets virksomhet. Bufdir vil her ha en sentral opplærings- og veiledningsrolle. Det er behov for et landsdekkende tilbud, både når det gjelder å gjøre pliktene kjent og hva innholdet i pliktene faktisk innebærer. Kommuner og fylkeskommuner vil være hovedmålgrupper for direktoratets innsats. Noe innsats bør imidlertid også rettes mot private virksomheter.

Bufdir vil gradvis få en sentral rolle i arbeidet med å følge opp likestillingsarbeidet i kommuner og fylkeskommuner, jf. nærmere omtale under kapittel 8.5.4.

Det vises også til forslaget om regional forankring av likestillingsarbeidet, jf. kapittel 8.5.3. Bufdir vil også få ansvar for å igangsette et arbeid for å heve kompetansen i statlige etater om arbeid med likestilling, både som arbeidsgivere og myndigheter.

8.5.3 Regional forankring av det statlige likestillingsarbeidet

Mange av dagens likestillingsutfordringer må først og fremst finne gode og tilpassede løsninger på lokalt nivå og i den enkelte virksomhet. Den største svakheten ved dagens organisering av likestillingsarbeidet er at det mangler et landsdekkende apparat som kan bistå offentlige og private virksomheter med støtte, råd og veiledning og som kan drive aktivt pådriverarbeid. Videre mangler det gode systemer for å spre erfaringer med tiltak og metoder til virksomheter over det ganske land. Regjeringen vil derfor styrke organiseringen av det regionale likestillingsarbeidet. Det vises til at Likestillingsutvalget har foreslått en slik styrking.

Alternative løsninger

Regjeringen har vurdert ulike modeller for å styrke organisering av det regionale likestillingsarbeidet, herunder:

• Videreføre og styrke dagens ordning med støtte til uavhengige stiftelser/sentre

• Utvide fylkesmannsembetenes oppgaver knyttet til likestilling

• Etablere statlige regionale kompetansemiljø for likestilling organisert under Bufdir

Det er flere svakheter ved dagens organisering av det regionale likestillingsarbeidet. Per i dag drives mye av det regionale likestillingsarbeidet i regi av private stiftelser, og veiledningstilbudet som gis er ikke landsdekkende. Etter regjeringens vurdering bør oppgaver knyttet til å gjennomføre regjeringens politikk organiseres som en del av statsforvaltningen og ligge under statsrådens instruksjonsmyndighet. Dette vil også være i tråd med regjeringens retningsgivende prinsipper for en fornuftig organisering av statsforvaltningen. 13

En statlig etat vil dessuten kunne ha større gjennomslagskraft i pådriverarbeidet overfor kommunene enn private stiftelser. En statlig organisering av arbeidet kan også bidra til et mer helhetlig og et mer likeartet landsdekkende tilbud.

Det har også blitt vurdert om det kan være hensiktsmessig å tilføre fylkesmennene flere oppgaver med tilhørende ressurser for å styrke det regionale likestillingsarbeidet. Fylkesmannen har en bred oppgaveportefølje med ansvar for kjernevirksomheten til kommunene. Fylkesmennene har imidlertid ikke en naturlig veiledningsrolle overfor privat sektor. Fylkesmannens pådriverrolle overfor kommunene videreføres som i dag. Dette innebærer at arbeidet med å fremme likestilling bør integreres i de tilsyns- og informasjonsoppgaver fylkesmennene allerede har.

Det er imidlertid i tillegg behov for mer robuste kompetansemiljøer regionalt. Regjeringen foreslår derfor at det etableres regionale kompetansemiljø for likestilling organisert under Bufdir som kan informere, veilede og motivere offentlige og private virksomheter til aktivt likestillingsarbeid. Bufdir og de regionale kompetansemiljøene vil være en sentral samarbeidspartner for fylkesmannsembetene i arbeidet med likestilling.

En hovedoppgave for de regionale kompetansemiljøene vil blant annet være å gi veiledning og opplæring om aktivitetsplikten i likestillings- og diskrimineringslovgivningen til kommuner og fylkeskommuner, men også til offentlige og private arbeidsgivere. Dette kan skje i form av erfaringsspredning, kompetansehevende kurs og konferanser, nettverkssamlinger, kommunebesøk og utviklingsprosjekter mfl.

De regionale kompetansemiljøene for likestilling skal blant annet arbeide for at et likestillingsperspektiv integreres i kommunalt plan- og budsjettarbeid og i kommunal tjenesteyting.

Videre skal de regionale kompetansemiljøene for likestilling kunne ta initiativ til å samarbeide med lokale folkevalgte organ for å fremme kjønnsbalanse og mangfold, jf. kapittel 3.

Kompetansemiljøene skal også bidra til å fremme utradisjonelle utdanningsvalg, jf. kapittel 4.

Kompetansemiljøene skal videre kunne bistå arbeidsgivere med å følge opp utfordringer knyttet til for eksempel rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, deltidskulturer og trakassering i arbeidslivet. Oppfølging av utviklingsprosjekter på virksomhetsnivå vil også kunne være aktuelt, jf. kapittel 5.

En annen sentral oppgave for kompetansemiljøene vil være å støtte kommunene i arbeidet med å forebygge seksuell trakassering blant ungdom, jf. kapittel 7.

Regjeringen tar sikte på å etablere inntil fire regionale kompetansemiljø for likestilling organisert under Bufdir. Det vil i den forbindelse vurderes i hvilken grad de nye regionale kompetansemiljøene skal bygge videre på eksisterende miljø. BLD og de to private stiftelsene KUN senter for kunnskap og likestilling og Likestillingssenteret er blitt enige om å ha en dialog om oppbyggingen av statlige kompetansemiljø for likestilling. Det skal vurderes hvordan kunnskapen om praktisk likestillingsarbeid som disse sentrene besitter, kan videreføres inn i en ny regional struktur. I den forbindelse vil mulighetene for virksomhetsoverdragelse vurderes nærmere.

Universitetet i Agder ønsker å opprettholde Senter for likestilling som et regionalt senter tilknyttet universitetet, men er i dialog med departementet når det gjelder oppgavedeling ved etablering av et nytt regionalt likestillingssenter i Sør.

KS vil bli involvert i arbeidet med hvordan de regionale kompetansemiljøene skal bistå kommunene. De regionale kompetansemiljøene vil bli etablert så raskt som mulig. Det vil kunne være aktuelt for flere departementer å legge oppgaver ut til de regionale kompetansemiljøene.

8.5.4 Innsatser for å støtte opp om lokalt likestillingsarbeid

Regjeringen har de senere år igangsatt en rekke satsinger og utviklingsprosjekter i regi av ulike departementer for å støtte opp om kommuners og virksomheters arbeid med likestilling. Det kan for eksempel vises til satsingen Utstillingsvindu for kvinner i lokalpolitikken (jf. omtale kapittel 3) som hadde som formål å oppnå jevnere fordeling av menn og kvinner i kommunestyrene. Det pågående kommuneprogrammet Saman om ein betre kommune og den treårige satsingen på forsøksprosjekter for å redusere deltid, er også eksempler på nyere innsatser for å støtte opp om lokalt likestillingsarbeid (jf. nærmere omtale i kapittel 5). Det kan også vises til at Bygdeutviklingsmidlene som Landbruks- og matdepartementet forvalter og de Næringsrettede midlene som Kommunal- og regionaldepartementet og Nærings- og handelsdepartementet forvalter har konkrete likestillingspolitiske formål.

Programmet Likestilte kommuner, som BLD har igangsatt, har som mål å øke innsatsen og kompetansen om integrering av likestillingsperspektivet i kommunal politikk og tjenester. Programmet er ett av tiltakene i regjeringens handlingsplan Likestilling 2014. Oppdraget ble lagt ut på anbud i 2012. Det ble de tre regionale sentrene for likestilling: Likestillingssenteret (Hamar), KUN senter for kunnskap og likestilling (Steigen og Steinkjer) og Senter for likestilling (Kristiansand) som vant anbudet. De gjennomfører programmet på vegne av departementet.

Som et ledd i programmet ble det i 2012 utlyst pilotmidler til praktisk likestillingsarbeid i kommunene. Basert på søknader ble 20 kommuner valgt ut. Pilotkommunene som deltar er fra elleve ulike fylker. Hver pilotkommune mottar et fast årlig tilskudd i perioden 2012-2014. Kommunene får samtidig veiledning fra ett av de tre regionale likestillingssentrene.

Hver pilotkommune har utviklet et prosjekt som det skal arbeides med i prosjektperioden. Åtte av kommunene har prosjekter som har som mål å integrere et likestillingsperspektiv i de kommunale tjenestene. Seks kommuner har prosjekter hvor det arbeides for likestilling i arbeidsgiverrollen. To kommuner skal integrere likestilling i planarbeidet. De siste fire kommunene har prosjekter som har som mål å integrere likestillingsperspektivet i en kombinasjon av arbeidsgiverrollen, planarbeidet og tjenesteområdene.

Hele elleve av kommunenes prosjekter retter seg mot helse- og omsorgssektoren. Syv kommuner har prosjekter rettet mot barnehagesektoren.

De tre regionale likestillingssentrene har så langt (2012–mai 2013) gjennomført 20 forankringsmøter, to nettverkssamlinger og lederopplæring for fire av kommunene. De tre sentrene samarbeider tett seg i mellom om gjennomføring og å dele erfaringer og kompetanse.

Det er etablert en egen nettside (www.likestilt.no) for spredning av erfaringer og kompetanse knyttet til programmet og praktisk likestillingsarbeid mer generelt.

Regjeringen er så langt fornøyd med resultatene i kommuneprogrammet Likestilte kommuner. Selv om kommuneprogrammet omfatter få kommuner, vil erfaringene fra pilotprosjektene være et viktig grunnlag for å utvikle en landsdekkende og langsiktig innsats for likestillingsarbeid i kommuner og fylkeskommuner. Arbeidet skal forankres i Bufdir og i de nye statlige regionale kompetansemiljøene for likestilling.

8.5.5 Familie- og likestillingspolitiske organisasjoner

Frivillige organisasjoner og ulike former for frivillig arbeid har lange tradisjoner i Norge. Helt siden 1950-tallet har myndighetene samarbeidet med likestillingsorganisasjoner. Disse har vært viktige pådrivere for utviklingen av likestillingspolitikken.

Regjeringen støtter en aktiv og mangfoldig frivillighet, og anerkjenner frivillige organisasjoner som viktige arenaer og aktører som bidrar til deltakelse og fellesskap. Rammene for regjeringens frivillighetspolitikk er lagt i St.meld. nr. 39 (2006-2007) Frivillighet for alle. Regjeringen har fire overordnete strategier for å støtte opp om frivillig sektor:

• Bedre rammebetingelser for frivillig sektor

• Økt fokus på ressurser til lokal aktivitet og «lavterskelaktivitet»

• Økt oppmerksomhet om inkludering og integrering

• Styrket kunnskap og forskning

BLD gir tilskudd til familie- og likestillingspolitiske organisasjoner. Tilskuddet forvaltes av Bufdir. Formålet med tilskuddsordningen er å sikre drift, bidra til mangfold og skape større aktivitet blant frivillige organisasjoner som arbeider med familie- og likestillingspolitikk. Tilskuddsordningen skal legge til rette for at frivillige organisasjoner får mulighet til å sette dagsorden, supplere og korrigere myndighetenes familie- og likestillingspolitiske arbeid, utvikle demokratiet, skape deltakelse og bidra til kunnskap, debatt og holdningsendringer.

BLD vil vurdere å øke støtten til de familie- og likestillingspolitiske organisasjonene.

Det vises også til at BLD gir tilskudd til innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet for å medvirke til å styrke frivillige organisasjoners rolle i integreringsarbeidet og øke innvandrerbefolkningens deltakelse i samfunnslivet. Det blir gitt støtte til lokale innvandrerorganisasjoner, til aktiviteter i lokalsamfunn, til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet, til arbeid mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse og til organisasjoner og grupper som gir målrettet informasjon om det norske samfunnet til nye innvandrere. Samlet legger dette tilskuddet et grunnlag for aktiv samfunnsdeltakelse for personer med innvandrerbakgrunn. Flere av organisasjonene som mottar støtte retter sitt arbeid inn mot kvinner.