10 FoU, kapital og arbeidskraft
Kunnskap er avgjørende for å styrke konkurransekraften og øke verdiskapingen. Effektiv utnyttelse av naturressurser, kapital og arbeidskraft er en forutsetning for økt verdiskaping i sjømatindustrien.
Teknologiske framskritt i vid forstand er den viktigste drivkraften bak produktivitetsveksten. Økt produktivitet krever at virksomheter og entreprenører tar i bruk ny kunnskap, bruker eksisterende kunnskap på nye måter, utvikler nye produkter og løsninger og finner nye bruksområder. Mens biologiske ressurser, arbeidskraft og realkapital er begrensede innsatsfaktorer, er det knapt noen grense for hvor mye innovasjon kan bidra til produktivitetsvekst. Innovasjon er nødvendig for å opprettholde og utvikle vår konkurranseevne og velstand. Innovasjon er derfor høyt prioritert av regjeringen.
For å nå målet om økt verdiskaping i sjømatindustrien må vi se på hvordan vi kan forbedre og styrke sentrale innsatsfaktorer for industrien og hvordan disse faktorene henger sammen. Høye driftskostnader, for eksempel i form av mange manuelle operasjoner og dårlig kapasitetsutnyttelse reduserer bedriftenes lønnsomhet. Dette påvirker bedriftenes tilgang til arbeidskraft og kapital, som igjen går ut over bedriftenes innovasjons- og omstillingsevne. En stor del av industribedriftene har i lang tid vært produksjonsorienterte, og har i liten grad ansatt egne personer med kunnskap og kompetanse om markedet, produktutvikling og innovasjon. Dette gjør sjømatindustrien svært sårbar for endringer i sjømatmarkedene.
10.1 Forskning og innovasjon
Kunnskap er en av de åtte satsingsområdene i Sundvolden-plattformen. Samtidig har regjeringen i Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 utpekt hav som en av seks langsiktige prioriteringer hvor regjeringen vil trappe opp bevilgningene til forskning og høyere utdanning, jf. Innst. 137 S (2014–2015).
En satsing på forskning og innovasjon, både gjennom offentlig og privat sektor, vil legge grunnlaget for fremtidens arbeidsplasser, både ved å videreutvikle dagens industri og utvikle nye næringer basert på marint råstoff. Det gjelder særlig forskning innen bioteknologi, industriell prosessteknologi og marine fag.
10.1.1 Sjømatindustriutvalgets forslag
Sjømatindustriutvalget er samstemt i at næringens innovasjonsevne er avgjørende for konkurranseevnen på lang sikt. Utvalget vektlegger betydningen av en innovasjonspolitikk, dvs. en politikk som har til formål å styrke innovasjonsevnen til næringen. Det innebærer at selskapene har tilstrekkelig menneskelige og finansielle ressurser til å initiere, lede og finansiere innovasjonsprosesser, samt implementere nye løsninger med lønnsomhet i full skala. Dette vil også påvirke muligheten til å utvikle sterke regionale næringsklynger.
Innovasjonsprosesser innen automatisering krever et trepartssamarbeid mellom sjømatindustriselskap, private leverandører av teknologiske løsninger og forskningsinstitutter, universiteter og høyskoler. Utvalget peker på at den innovasjonspolitiske verktøykassen omfatter utdanning og forskningspolitikk, offentlige reguleringer og andre tiltak som påvirker den økonomiske og geografiske organiseringen av verdikjedene, skatteinsentiver og offentlige reguleringer og virkemidler som påvirker i hvilken grad bedriftene har like konkurransevilkår. Utvalget peker på noen innovasjonsutfordringer for sjømatindustrien. Dette gjelder særlig muligheter for å etablere næringsklynger, koordinering av innovasjoner i verdikjeden, faren for underinvestering i innovasjonsprosesser grunnet markedssvikt, samt globalt lederskap på markedsbasert effektivisering og fleksibilitet.
Utvalget foreslår å styrke forskning når det gjelder ivaretakelse av kvalitet gjennom hele verdikjeden – teknologiske løsninger som fremmer fleksibilitet. De mener det også er viktig å skape arenaer for god infrastruktur og få aktørene til å søke sammen i offentlige programmer.
Videre vil de styrke fasene i innovasjonsprosesser som ivaretar sektorens og leverandørindustriens behov for kommersialisering og risikoavlastning i uttesting og pilotering av utstyr og metodikk, samt utvikle et program som bedre ivaretar eksperimentell utvikling og demonstrasjon, herunder finansieringsmuligheter og organisering. Når det gjelder utdanning peker utvalget på at minst ett fagmiljø bør ha vekt på sjømatindustrien spesifikke forsknings- og kunnskapsbehov.
Utvalget anbefaler også en styrking av kunnskapsgrunnlaget om fiskebestander gjennom tilstrekkelig finansiering og effektiv bruk av ressurser i datainnsamling og bestandsestimering. Videre peker de på at de ikke har tilstrekkelig med informasjon om avveiningen mellom ressursinnsats i bestandsestimering og økt utbytte av bestandene. De anbefaler at det gjennomføres et utredningsarbeid som kvantifiserer verdien av økt kunnskap om disse forholdene.
10.1.2 Høringsuttalelser
Høringsuttalelsene støtter i hovedsak utvalgets forslag innen FoU og innovasjon. Mange understreker behovet for økt målrettet forskning til industrien og dedikerte forskningsprogram.
Mange støtter også utvalgets forslag om økte midler til bestandsforskning. Fiskeridirektoratet peker imidlertid på at relativt store bestander har dempet det mest påtrengende behovet for kostnadskrevende presisjon i bestandsrådgivningen og at økt grad av brukerbetaling ville kunne testet ut en fornuftig dimensjonering og innretning på ressursforskningen.
Innovasjon Norge savner en drøfting av hvordan man kan styrke bedriftene mht. kompetanse og stimuli til utvikling av markedsorienterte strategier og markedsdrevne innovasjoner, og at en bør se på hvordan det offentlige kan stimulere til økt kommersialisering og forretningsutvikling. Forskningsrådet på sin side mener det er nødvendig å styrke forskning og innovasjon i landindustrien og at triangelet sjømatindustri, utstyrsleverandører og FoU miljøer må styrkes. De deler utvalgets syn på behovet for forskningsdrevet kompetanse.
Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) tilrår å øke innovasjonsperspektivet i prosjektene og redusere barrierene for at bedrifter tar kunnskap i bruk. De mener næringsnytten må legges vekt på i anvendt forskning. Videre peker de på at marin sektor mangler virkemiddelordninger som finnes i andre sektorer rettet mot innovasjonsdelen i utviklingsprosessen med det som følge at prosessene ofte avsluttes før implementering i næringen. Også Sjømat Norge støtter utvalgets forslag om at det bør være et program som ivaretar eksperimentell utvikling og demonstrasjon.
Flere høringsinstanser peker på at økt samarbeid innenfor hele næringen er viktig, og at FHF har en sentral rolle i den sammenheng.
10.1.3 Departementets vurdering
Bedriftenes evne til å investere i og bruke forskning og innovasjoner eksisterer ikke i et vakum, men i et tett samspill med andre rammevilkår og virkemidler for industrien. Industrien kan således ikke bare forske seg til økt lønnsomhet.
Boks 10.1 Masterplan for marin forskning
Masterplanen bygger på regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Den skal gi retning og konkret innhold på ett av områdene langtidsplanen skisserer som strategisk viktig – Hav.
I 2015 ble det bevilget 2,2 mrd. kroner til marin forskning over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett. Den marine forskningen ble styrket med 55 mill. kroner i 2015. For 2016 foreslår regjeringen å øke bevilgningene til den marine forskningen og forskningsinfrastrukturen med ytterligere 122 mill. kroner. I tillegg til dette vil økt sats og provenyøkning fra fiskeriforskningsavgiften føre til en økning på 47,5 mill. kroner i 2016.1 Totalt innebærer dette økte bevilgninger til marin forskning på 169,5 mill. kroner i 2016.
Satsingen følger opp Masterplan for marin forskning som ble lagt fram 1. september 2015, og skal gi mer kunnskap som grunnlag for bærekraftig vekst i sjømatnæringen. Prioriterte områder er ressursforskning og vedlikehold og oppgradering av de marine forskningsfartøyene. Havbruksforskningen styrkes for å bedre kunnskapsgrunnlaget for oppfølging av stortingsmeldingen om forutsigbar bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett. Andre prioriterte områder er forskning rettet mot sjømatindustri og teknologi, og forskning rettet mot utvikling av nye marine næringer.
1 Styrkingen er basert på prognoser for førstehåndsomsetningen i 2015 og er derfor beheftet med usikkerhet.
Det finnes allerede mange gode virkemidler innen forskning og innovasjon. I Masterplan for marin forskning slår regjeringen fast at man vil prioritere et bredt anlagt virkemiddelapparat for marin sektor. Regjeringen følger dette opp i Prop 1 S (2015–2016) og foreslår en styrking av marin forskning på 169,5 mill. kroner i 2016.
Selv om en del av bedriftene i industrileddet deltar aktivt i prosjekter i FHF, benytter industrileddet innen fiskeverdikjeden seg i liten grad av det virkemiddelapparatet som finnes. Dette apparatet oppfattes heller ikke alltid som en samarbeidspartner eller del av kunnskapsbasen til bedriftene.
Det er således et potensial til forbedring ved at virkemidlene gjøres bedre kjent og lettere å ta i bruk. Videre bør man må jobbe for bedre samspill og samarbeid i virkemiddelapparatet slik at industriens behov i ulike ledd i verdikjeden lettere kan dekkes og en lykkes i å se på sjømatnæringen som en helhetlig verdikjede.
10.1.3.1 Marin forskning
Norge har et betydelig omfang av marin forskning og utvikling. Virksomheten er både offentlig og privat finansiert. Ressurser til marin FoU beløp seg til nær 3,6 mrd. kroner i 20131. Marin forskning omfatter forskning som grunnlag for forvaltning og næringsutvikling. Dette utgjør vel syv pst. av de totale FoU-utgiftene i Norge i 2013.
Hoveddelen av de marine forskningsmidlene er rettet inn mot forskning på grunnleggende biologiske problemstillinger innenfor havbruksnæringen og havressursforskningen. De marine FoU-områdene som er direkte relevant for sjømatindustrien (næringsmiddel og annen foredlingsindustri, samt marked, organisasjon og rammebetingelser) utgjorde til sammen 13 pst. eller 473 mill. kroner av de totale utgiftene til marin FoU i 2013. Av dette igjen utfører næringslivet selv FoU for ca. 128 mill. kroner
Det er et mål å øke næringslivets bidrag til FoU. Samlet sett er 2,2 mrd. kroner av utgiftene til marin FoU finansiert av offentlige kilder. Dette gir en statlig finansieringsandel på 62 pst. Havbrukssektoren har en statlig finansieringsdel på 43 pst. og bidrar dermed mer enn for eksempel sjømatindustrien. Dette kan imidlertid henge sammen med ulike rammebetingelser i næringen og industrien sin lave lønnsomhet over tid.
Boks 10.2 Forvaltningsrettet vs. næringsrettet forskning
Den marine forvaltningsrettede forskningen danner grunnlaget for vitenskapelig baserte råd til forvaltningen på områdene bærekraftig ressursforvaltning, bærekraftig havbruk, trygg og sunn sjømat og klima og miljø. Bevilgninger over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett finansierer forvaltningsrettet marin forskning gjennom de forvaltningsrettede instituttene Havforskningsinstituttet, NIFES og Veterinærinstituttet og Norges forskningsråd.
Den marine næringsrettede forskningen skal legge grunnlaget for fremtidig næringsvirksomhet og verdiskaping. Eksempler på næringsrettede forskningsinstitutter er Nofima og Sintef Fiskeri og havbruk. Norges forskningsråd fordeler midler til næringsrettet forskning, mens Innovasjon Norge fordeler midler til næringsutvikling og innovasjon.
Det offentlige og næringen har ulikt ansvar når det gjelder FoU-innsatsen. Det er naturlig at statlige midler sikrer høyere utdanning og forskning, samt betydelige deler av forvaltningsforskningen. Alt dette er kunnskap og kompetanse som må være på plass for en helhetlig forvaltning av felles ressurser. De er et fellesgode, karakterisert ved at ens bruk ikke forringer andres bruk. Vanskeligheter med å ekskludere kan gjøre det problematisk å finansiere slike goder privat. Uten offentlige investeringer i forskning på slike områder har næringslivet en tendens til å underinvestere i FoU. Det offentlige skal også bidra til å løfte opp nye og umodne forskningsområder og næringer som ennå ikke har kapital til å drive slik forskning selv.
Sjømatindustriutvalget har foreslått økte midler til ressursforskning. Fiskeridirektoratet har i sin høringsuttalelse pekt på at økt grad av brukerbetaling ville kunne testet ut en fornuftig dimensjonering og innretning på ressursforskningen. Regjeringen har i Masterplan for marin forskning og Prop. 1 S (2015–2016) foreslått å øke fiskeriforskningsavgiften slik at en styrker ressursforskningen med 47,5 mill. kroner i 20162.
Dess lenger ut i verdikjeden en kommer blir FoU-områdene mer næringsrettede og bedriftsspesifikke. Det er da naturlig å la næringen selv ta hoveddelen av forskningsinnsatsen, enten alene eller sammen gjennom FHF.
10.1.3.2 Internasjonal forskning
Forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont 2020 er det største og viktigste virkemiddelet for internasjonalisering av norsk forskning. Deltagelse i Horisont 2020 bidrar til å styrke kvaliteten og relevansen i norsk forskning, og ikke minst, stimulerer samarbeid mellom forskningsmiljøer og næringsliv mellom de europeiske landene. Marine og maritime forskningstema er integrert i flere ulike programmer under Horisont2020. Hovedtyngden av marin forskning finansieres gjennom programmet «Matsikkerhet, bærekraftig landbruk og skogbruk, marin og maritim forskning og innenlands vannforskning og bioøkonomi». Erfaringen så langt er at norske aktører har en svært god returandel innenfor blå tema i dette delprogrammet, noe som bekrefter at dette er et område hvor norske miljøer er i forskningsfronten internasjonalt.
Norge deltar også i fellesprogrammet Joint Programming Initiative on Healthy and Productive Seas and Oceans (JPI Oceans). JPI Oceans er et europeisk samarbeid om marin og maritim forskning, hvor landene koordinerer bruken av sine nasjonale midler inn mot felles utfordringer.
Boks 10.3 Relevante programmer i Norges forskningsråd
Forskningsrådets program BIONÆR har som hovedmål å utløse forskning som bidrar til mer lønnsom og bærekraftig produksjon i de biobaserte næringene. Programmets ansvarsområde er forskning for innovasjon og forvaltning i verdikjedene knyttet til jordbruk, skogbruk og naturbaserte næringer, og for sjømat og marine ressurser fra råstoffet tas opp av havet og fram til forbruker. BIONÆR er Forskningsrådets mest sentrale program for forskning og innovasjon i sjømatindustrien. Økt kunnskap om markedsmuligheter skal bidra til bedre kvalitet og lønnsom prosessering av både villfanget og oppdrettet fisk. Dette inkluderer fangsthåndtering som ivaretar effektivitet og kvalitet, og levende mellomlagring som bidrar til forutsigbare leveranser i markedet. Målet er at sjømatens omfattende internasjonale markedspotensial skal utnyttes.
HAVBRUK er Forskningsrådets viktigste virkemiddel innenfor havbruksrelatert forskning. Programmet retter seg mot hele verdikjeden i havbruk fram til markedet for lite bearbeidete produkter der programmet grenser mot BIONÆR. Programmet dekker først og fremst verdikjeden for laksefisk, men dekker også fangstbasert havbruk og levendelagring, havbeite og produksjon av andre arter.
MARINFORSK er Forskningsrådets viktigste tematiske satsing på marin forskning, og omfatter forskning knyttet til hav- og kystområder. Programmet skal gi forvaltningen et godt kunnskapsgrunnlag og bidra til økt marin verdiskaping, med bærekraft som gjennomgående prinsipp. MARINFORSK støtter forskning for økt kunnskap om forholdet mellom høsting og fiskevelferd, både ut fra et etisk perspektiv og med hensyn til kvalitet og verdiskaping. Dette må også ses i sammenheng med utvikling av ny fangstteknologi.
MAROFF skal bidra for å fremme av innovasjon og miljøvennlig verdiskaping i de maritime næringene. Dette gjelder også for utvikling av fartøy til fiskeri og havbruk og også med tanke på behovet for ny havbruksteknologi for å ta i bruk mer eksponerte lokaliteter.
I tillegg til programmene støtter Forskningsrådet SFIen; Centre for Research-based Innovation in Sustainable Fish Capture and Processing Technology (CRISP). Senteret har som hovedmål å bidra til økt verdiskaping gjennom et mer ansvarlig og selektivt fiske og samtidig få til en bedre forvaltning av fiskeressursene.
10.1.3.3 Sentrale forskningsvirkemidler for sjømatindustrien
Norges forskningsråd
Norges forskningsråd (NFR) er det sentrale organet for oppfølging av regjeringens forskningspolitiske prioriteringer. Forskningsrådet har ansvar for forskning på alle fagområder, med virkemidler som spenner fra grunnforskning til innovasjonsrettet forskning og kommersialisering av forskningsresultater. Forskningsrådets tre hovedoppgaver er å finansiere forskning, gi forskningspolitiske råd og skape møteplasser. Regjeringen har i forbindelse med Prop. 1 S (2014–2016) foreslått å styrke den marine forskningen, der sjømatindustrien inngår, med 15 mill. kroner gjennom Forskningsrådet.
Forskningsprogrammene deles i generelle og tematiske virkemidler. De generelle virkemidlene skal sikre støtte til de beste prosjektene uansett bransjetilhørighet, med unntak av de prosjektene som dekkes av tematisk rettede programmer. De tematiske virkemidlene består av programmer rettet mot prioriterte tematiske og teknologiske områder. Disse virkemidlene er rettet mot næringer og teknologiområder der Norge har spesielle fortrinn, eller der regjeringen ønsker å prioritere et område, fordi det foreligger særlige behov eller potensial for verdiskaping. Marin sektor er et slikt område.
Programmene i Forskningsrådet har grenseflater mot andre programmer, sentersatsinger, frie arenaer, infrastruktursatsinger og andre virkemidler. Samarbeid på sjømatområdet er særlig aktuelt for programmene BIONÆR, MARINFORSK, MAROFF og HAVBRUK.
BIONÆR og HAVBRUK samarbeider for å dekke hele verdikjeden i havbruk, for å se miljø og ressursutnyttelse på land og til havs i sammenheng, utvikle teknologi og systemer for levendelagring som sikrer fiskevelferd og produktkvalitet, og for å ivareta et helhetlig bio-økonomiperspektiv.
Forskningsrådet ivaretar samarbeid på tvers gjennom fellesutlysninger fra ulike programmer, og de har på noen områder åpnet opp for prosjekter nærmere utprøving og demonstrasjonsfasen.
Det er viktig med tiltak som fremmer utviklingssamarbeidet mellom havnæringene. Regjeringens maritime strategi3 har blant annet flere tiltak for dette. Gjennom sine store fagmiljøer og kombinasjoner av fagdisipliner har også mange universiteter og høyskoler en viktig rolle i å legge til rette for økt samarbeid mellom fagområder. Det er hensiktsmessig med flere fagmiljø fra flere deler av landet, fra ulike fagretninger og ikke minst på ulike nivå i utdannings- og forskningsløpet. For industrien er det ikke bare høyre utdanningsmiljø som er relevant, vel så viktig er det at det finnes flere gode fagskolemiljøer langs kysten. Et mangfold av miljøer bidrar også til å sikre konkurranse, faglig kvalitet og ikke minst ulike faglige innfallsvinkler til et område.
Også nye globale samfunnsendringer, ikke minst knyttet til klima, miljø og tilgang til ressurser, vil kreve at hindringer for samarbeid mellom de ulike sektorene tas bort, jf. boks 10.4 og arbeidet med ny bioøkonomistrategi.
Boks 10.4 Strategi for bioøkonomi
OECD vurderer verdiskapingspotensialet knyttet til bioøkonomien som stort. I bioøkonomien baserer fremtidig verdiskaping seg på bærekraftig utnyttelse av fornybart biologisk materiale. Norge har naturressurser og en kompetansebase som er godt egnet til å utnytte dette potensialet. Norge må være konkurransedyktige til tross for høyt kostnadsnivå, og det vil være viktig å videreutvikle norske fortrinn og bygge mest mulig kunnskap inn i produktene. Regjeringen arbeider med en nasjonal bioøkonomistrategi, for å sikre en helhetlig tilnærming og tilrettelegging. Et viktig formål med strategien er å bidra til en forståelse av nasjonale muligheter og utfordringer innenfor bioøkonomien samt hvilke retning og hvilke felles mål vi skal ha på området. Den nye strategien skal bidra til næringsutvikling og et grønt skifte.
SkatteFUNN
SkatteFUNN er en rettighetsbasert skattefradragsordning som skal motivere bedrifter til å drive med forskning og utvikling. Ordningen er åpen for alle næringer og selskapsformer. Et prosjekt må være godkjent av Forskningsrådet før bedriften kan kreve skattefradrag for kostnader i prosjektet, i tilknytning til innlevering av selvangivelsen
Figur 10.1 Marine oljer inngår f.eks. i produksjon av helseprodukter til humant konsum.
Foto: Sjømat Norge
Marin sektor er den sektoren i SkatteFUNN som har mest FoU-samarbeid, den tredje største sektoren etter IKT og Petroleum når det gjelder aktive SkatteFUNN-prosjekter, antall nye prosjekter og budsjetterte skattefradrag. Prosjektene retter seg mot verdikjedene fiske og fangst, havbruk, eller som benytter marine stoffer eller deler av marine stoffer innen farmasi, og helsekost, eller næringsmidler. Utstyr, inklusive IKT, som støtter opp under slike prosjekter hører også inn under sektoren. Prosjektene i SkatteFUNN brukes til å løse bedriftenes flaskehalser, samfinansiert med privat kapital og gjerne også med midler gjennom FHF, Innovasjon Norge og NFR.
Det har vært en betydelig og jevn bruk av Skattefunn de senere årene, med en dobling av antallet prosjekter i de siste fire årene. Det var i 2014 hele 566 aktive prosjekter innen sektoren marin/sjømat med et samlet totalbudsjett på ca. 1,6 mrd. kroner og estimert skattelette på 276 mill. kroner. Sjømatbedrifter, med prosjekter som direkte var innen foredling, næringsmidler eller merket «innovative og markedstilpassede produkter og entreprenørskap», utgjorde i 2015 ca. 10 pst. av de aktive marin/sjømat-prosjektene eller vel 55 prosjekter.
Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond
Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) har som sin primære oppgave å finansiere forsknings- og utviklingsoppgaver som næringen ønsker å løse. Inntektene kommer fra en FoU-avgift på 0,3 pst. på eksporten av fisk og fiskevarer. Den lovpålagte avgiften til FoU begrunnes med at det eksisterer en form for markedssvikt. Uten en egen forskningsavgift ville næringens bidrag til FoU antakelig vært betydelig mindre. Næringen består av en rekke aktører av ulik størrelse. Store deler av sjømatindustrien består av mindre bedrifter som er produksjonsrettede og som i liten grad har mulighet til eget forsknings- og utviklingsarbeid. Det er heller ikke hensiktsmessig for mindre aktører å gjøre dette alene. Departementet mener det er et behov for å beholde og utvikle fellesskapsløsninger.
FHF har en betydelig innsats rettet mot sjømatindustrien. I 2014 ble det bevilget om lag 55 mill. kroner til dette området, og i 2015 ligger det an til 61 mill. kroner.4
FHF iverksetter nå et strategisk prosjekt som skal vurdere hvordan nytteeffekten av FoU investeringer i sjømatnæringen kan økes. Målsettingen er å undersøke om innsatsen er innrettet på en slik måte at ulike målgrupper i sjømatnæringen kan ta kunnskapen i bruk, og å finne fram til konkrete tiltak som reduserer barrieren for implementering av FoU-resultater i bedriftene.
Boks 10.5 Eksempel på forskning med næringsnytte
NIFES har dokumentert hvorfor makrell fra Norge er av bedre kvalitet enn makrell fra andre land. Kunnskapen og dokumentasjon er oversatt og forenklet til et faktaark som norske eksportører kan bruke. Supermarkedet i Japan, har sammen med Sjømatrådet brukt faktaarket i direkte kundekommunikasjon i butikk.
Dette er en konkret illustrasjon på veien fra grunnleggende FoU til konsument. Arket som henges opp i butikken illustrerer veien fra laben til kunden på en meget god måte og sier mye mer om nytten av anvendt forskning enn mange lange rapporter.
Figur 10.2 Kundekommunikasjon i butikk.
Foto: Norges sjømatråd
10.1.3.4 Innovasjon – og virkemidlene for dette
Ansvaret for innovasjon ligger hos virksomhetene selv. Det er et mål at en større del av den marine forskningen skal bidra til innovasjon, nyskaping og næringsutvikling. Marin FoU innenfor fiskeri, havbruk og sjømatindustri har i stor grad vært rettet mot grunnleggende biologiske problemstillinger, og mindre mot teknologirettet og kommersielt orienterte problemstillinger. Den kommersielle utnyttelsen av forskningen er avhengig av et sterkt næringsliv som evner å forstå og gjøre bruk av forskningen. Det er også viktig å ha en sammenhengende kjede av virkemidler. Industrien må være dyktige på innovasjon og kunnskapsutvikling for å skape konkurransefortrinn relativt til sine konkurrenter, enten gjennom å øke verdien av produktene og/eller senke kostnadene ved produksjonen, for eksempel gjennom automatisering.
Innovasjon Norge er statens og fylkeskommunenes virkemiddel for å realisere verdiskapende næringsutvikling. Myndighetene bidrar med midler til profilering, rådgivning, tilskudd, egenkapitalinvesteringer, lån og garantier. Bidraget fra Innovasjon Norge skal være utløsende. Bevilgningene over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett til innovasjon, entreprenørskap, næringsutvikling og design skal fremme og utløse innovasjon i norsk næringsliv, jf. boks. 10.6 som gir en oversikt over sentrale programmer i Innovasjon Norge av relevans for sjømatnæringen. Sametinget og Innovasjon Norge har undertegnet en samarbeidsavtale som trådte i kraft i 2013. Gjennom å samarbeide skal Sametinget og Innovasjon Norge bidra til å øke verdiskapingen og gi optimale utviklingsmuligheter for næringslivet.
Boks 10.6 Ordninger i Innovasjon Norge brukt av sjømatnæringen
Etablerertilskuddsordningen skal støtte gründere som har nye ideer med stort vekstpotensial. Tilskuddet kan brukes til å utvikle egen kompetanse, kjøpe kompetansetjenester av andre, tilpasse produktet eller tjenesten til markedet eller som sikkerhet for å innhente mer kapital.
Landsdekkende innovasjonstilskudd kan gis til prosjekter som bidrar til å fremme oppfinnelser, produktutvikling, nyetableringer, omstillinger eller kompetanseheving. Midlene skal tildeles slik at de realiserer måloppnåelsen best mulig.
Forsknings- og utviklingskontrakter (FoU-kontrakter) er tilskudd til et forpliktende og målrettet samarbeid mellom to eller flere parter innen næringslivet (IFU) eller mellom næringslivet og det offentlige (OFU). Målgruppen er normalt små og mellomstore leverandørbedrifter med kompetanse til å løse utviklingsbehov hos kundepartnere.
Miljøteknologiordningen gir investeringstilskudd til pilot- og demonstrasjonsprosjekter. Ordningen skal fremme norsk industris konkurranseevne på lengre sikt og over tid bidra til å realisere Norges miljømålsettinger.
Lavrisikolån gis i hovedsak til prosjekter sammen med lån fra private banker på markedsmessige vilkår. Lavrisikolån brukes til delfinansiering av investeringer i bygninger, driftsutstyr, fiskefartøyer og til investeringer i landbruket og bidrar til å utløse annen finansiering.
Risikolån/innovasjonslån kan benyttes til delfinansiering av investeringsprosjekter som handler om nyetablering, nyskaping, omstilling, internasjonalisering og utvikling, hvor det er vanskelig å finne tilstrekkelig risikovilje for gjennomføring i det private kredittmarkedet.
Landsdekkende garanti kan tilbys i forbindelse med driftskreditt eller investeringslån, primært til små og mellomstore bedrifter.
Såkornfond skal bidra til å utløse privat kapital til investeringer i tidlig fase. Fondene skal tilby risikovillig kapital og relevant kompetanse. Fondene er privat eid og drevet, og staten bidrar gjennom ansvarlige lån (tidligere fond) eller egenkapital (fond opprettet i 2014) og risikoavlastning.
Sjømatnæringens totale andel av Innovasjon Norges tildelinger økte fra om lag 21 pst. i 2010 til total 25,4 pst. av totalt innvilget beløp som var på om lag 6,6 mrd. kroner i 2014. Samlet foreslår regjeringen en økning av Innovasjon Norges virkemidler over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett for 2016 med 339,6 mill. kroner sammenlignet med saldert budsjett for 2015, jf. boks 10.7.
Tildelingene til sjømatnæringen kan deles i tre hovedområder etter sektor: industri (8 pst.), havbruk (10 pst.) og flåte (82 pst.). Grunnfinansieringslån til flåten utgjør den største posten til sjømatnæringen (1,1 mrd. kroner).
Sjømatnæringen har ulike formål for bruk av midlene fra Innovasjon Norge. Nyskapning i eksisterende foretak og kapasitetsutvidelse er blant noen av formålene næringen bruker midlene på. Figur 10.3 gir en oversikt om marin sektor sin bruk av Innovasjon Norges programmer.
Figur 10.3 Oversikt over marin sektor sin bruk1 av Innovasjon Norges programmer i 2014.
1 Prosentandelen sier noe om hvor stor del av ordningen som marin sektor bruker.
Kilde: Innovasjon Norge
Det har vært en nedgang i antall tildelinger til industrien, jf. figur 10.4. En forutsetning for tildeling av midler er at det foreligger en søknad.
Figur 10.4 Sjømatindustriområder som mottok tilskudd 2011–2014.
Kilde: Innovasjon Norge
Generelle vs. sektorspesifikke programmer
Høye kostnader forbundet med innovasjonsaktiviteter trekkes frem av industrien selv som hinder for innovasjon. Sjømatindustriutvalget peker på at det er få offentlige programmer rettet direkte mot sjømatindustrileddet, og de mener dette kan være hemmende for innovasjonsaktiviteten.
Det har tidligere vært et eget program for sjømatnæringen i Innovasjon Norge, Marint verdiskapingsprogram. Siden 2013 har regjeringen i større grad satset på de generelle programmene i Innovasjon Norge og avviklet de mer sektorspesifikke, herunder også Marint verdiskapingsprogram.
De ulike sektorenes bruk av Innovasjon Norges tilsagnsmidler viser at bedriftene i sjømatnæringen som helhet ikke har problemer med å konkurrere om midlene i de generelle programmene. De har like gode evner og muligheter til å vinne den konkurransen som andre industribedrifter. Ofte treffer de Innovasjon Norges generelle programmer bedre når det gjelder internasjonalisering og nyskaping, noe som ikke er unaturlig ettersom dette er en internasjonal næring.
Det bør være betydelig konkurranse om offentlig støtte for på den måten å heve kvaliteten og produktiviteten i de offentlige ordningene. For at Norge skal kunne hevde seg i den globale konkurransen om kunnskap og kapital vil regjeringen satse på de tiltak som har høyest samfunnsøkonomisk effekt. Regjeringen vil derfor prioritere landsdekkende ordninger og programmer uten tematiske begrensninger når det gjelder virkemidlene i Innovasjon Norge.
Egne programmer løser ikke alle utfordringer for særskilte bransjer. Det kan heller bli en sovepute, samt at det kan hindre samarbeid mellom aktører i ulike bransjer. Videre vil vi peke på at større programmer både har mer kapasitet og fleksibilitet til å utvikle virkemidler i tråd med utvikling i næringslivet. Ofte vil de utfordringer som sjømatindustrien støter på også være relevant for, og ha fellestrekk med andre industriområder. Mange av de teknologiutfordringer som må løses for å få en bærekraftig sjømatindustri i Norge er generiske for industriproduksjon generelt og vil kunne overføres mellom ulike sektorer og produksjonstyper. Videre vil økt kompleksitet i økende grad kreve kombinasjon av kunnskap på mange felt. Generelle programmer kan dermed fremme læring og samarbeid mellom aktører på tvers av bransjer.
Norsk økonomi er i en fase med omstilling. Det er viktig at virkemiddelapparatet er dynamisk og fleksibelt og at ikke midlene er låst i øremerkede programmer med sine egne strategiske målsetninger.
Regjeringen vil styrke innovasjon og nyskaping i sjømatindustrien gjennom de generelle programmene i Innovasjon Norge. I stedet for egne programmer i Innovasjon Norge er det heller viktig å definere sentrale målgrupper og følge disse opp særskilt for å se hvordan de klarer seg i virkemiddelapparatet. Sjømatindustrien og leverandørindustrien er slike definerte målgrupper som departementet vil følge tett. Videre kan de få mer ut av de generelle ordningene gjennom å sette sammen «pakker» av ulike ordninger som en ser vil passe spesielt til disse næringene. Ett av tiltakene er å forenkle informasjon og tilgjengeligheten for bedriftene gjennom å opprette en felles webportal for Norges forskningsråd og Innovasjon Norge.
Boks 10.7 Styrkinger i 2016-budsjettet
Regjeringens budsjettforslag for 2016 styrker flere generelle ordninger som er relevante for innovasjon i sjømatindustrien.
I forbindelse med Gründerplanen som ble lagt frem i oktober 2015 foreslår regjeringen å øke budsjettet med 400 mill. kroner til ulike gründertiltak. Regjeringen foreslår blant annet å øke bevilgningene til pre-såkornfondsordningen med 100 mill. kroner. Ordningen skal matche privat kapital som investeres i unge innovative bedrifter. Dette innebærer at det investeres minst like mye privat som offentlig kapital i bedriftene. 100 mill. kroner vil bidra til at om lag 50 bedrifter i gjennomsnitt mottar 2 mill. kroner hver fra staten i finansiering. Pre-såkornfondsordningen ble opprettet i forbindelse med revidert budsjett 2015, da det ble bevilget 40 mill. kroner i tilskudd til ordningen. I 2016 blir ordningen styrket til 100 mill. kroner, hvorav 50 mill. kroner er en ettårig satsing.
Etablerertilskuddsordningen styrkes med 150 mill. kroner, hvorav 100 mill. kroner er en ettårig satsing. Ordningen støtter gründere som har nye ideer med stort vekstpotensial.
Miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge foreslås å økes med 134,5 mill. kroner i 2016 til 464,5 mill. kroner. Av den totale økningen på 134,5 mill. kroner er 100 mill. kroner en ettårig økning. Forslaget til økning av ordinær ramme for 2016 er 34,5 mill. kroner.
Det foreslås å styrke muliggjørende teknologier i Norges forskningsråd med 10 mill. kroner, og det vil åpnes opp for en ny satsing på avanserte produksjonsprosesser. Muliggjørende teknologier foreslås styrket også med 30 mill. kroner over Kunnskapsdepartementets budsjett. Muliggjørende teknologier er et fellesbegrep for IKT, nanoteknologi og bioteknologi. Dette er teknologier som vil bidra til nyskaping og omstilling i næringslivet og samfunnet forøvrig.
Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) foreslås økt med 100 mill. kroner. BIA er Norges forskningsråd sitt største program for næringslivet og skal bidra til størst mulig verdiskaping gjennom forskningsbasert innovasjon i bedrifter. 10 mill. kroner skal øremerkes Idélab. Idélab er en ny ordning som skal bidra til å få fram nye og radikale ideer i grenseflaten mellom ulike fagfelt og sektorer, for eksempel at kunnskap fra olje og gass sektoren kan være relevant i andre sektorer.
I tillegg foreslås det å styrke fradragsrammene for Skattefunn med anslått provenyvirkning på 60 mill. kroner. Fradragsgrunnlaget knyttet til egenutført forskning og utvikling foreslås økt til 20 mill. kroner og øvre grense for innkjøpt forskning og utvikling fra forskningsinstitusjoner foreslås økt til 40 mill. kroner.
10.1.3.5 Klynger
Klyngeprogrammet er et samarbeid mellom Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet. Det har som formål å utløse og forsterke innovasjons- og internasjonaliseringsprosesser i regionale næringsklynger og -miljøer. Bedriftene i klyngene får et bedre grunnlag for å iverksette og gjennomføre krevende innovasjonsprosesser, basert på samarbeid med relevante bedriftspartnere og kunnskapsaktører. Det gir bedre grobunn for nye virksomheter, gjennom kommersialisering av nye forretningsideer og gjennom lokalisering av eksterne virksomheter i klyngen. Klyngeprogrammet har tre nivåer; Arena, Norwegian Centres of Expertise (NCE) og Global Centres of Expertise (GCE).
Arena er for tidligfase klynger. Arena Innovasjon Torskefisk, BioTech North og Legasea er særlig relevante innen marin sektor.
NCE er for klynger med en kritisk masse bedrifter, veletablert nasjonal posisjon og videre vekstpotensial. Norge har i dag 14 sterke NCE-klynger med bedrifter som hevder seg i det globale markedet innenfor sine felt. Innen sjømatsektoren har vi tre viktige NCE'er: NCE Seafood Innovation, NCE Aquaculture – som begge inkluderer bedrifter innen oppdrett – samt NCE Culinology som har vekt på utvikling av blå gastronomi.
NCE er et nasjonalt program eid av Innovasjon Norge, SIVA og Norges forskningsråd. Sammen med Kommunal- og moderniseringsdepartementet finansier NFD programmet med 150 mill. kroner i 2015. Innovasjon Norge tilbyr klyngene faglig og finansiell støtte til utviklingsprosesser i inntil ti år. I dag er 14 næringsklynger støttet av NCE-programmet.
Global Centres of Expertise (GCE) er for de mest modne klyngene med en velfungerende organisasjon, forankret i et velfungerende innovasjonssystem, og med en veletablert posisjon globalt. Innen marin sektor har Norge ingen GCE'er for tiden, men GCE Blue Maritime er en av tre klynger på dette nivået.
Boks 10.8 Sentrale marine klynger
Arena Innovasjon Torskefisk
I 2015 ble Innovasjon Torskefisk tatt opp i klyngeprogrammet. Innovasjon Torskefisk samler hele verdikjeden innen fangst, foredling og markedsføring av torsk. Deltakerbedriftene inkluderer både rederier, verft, leverandører av tjenester og utstyr, kunnskapsaktører og andre samarbeidspartnere i Lofoten og Vesterålen-regionen. Målet er økt lønnsomhet gjennom forpliktende samarbeid mellom bedrifter og forsknings- og innovasjonspartnere. Sesongforlengelse, sterkere satsing på kvalitet og merkevarebygging er sentrale elementer i prosjektsamarbeidet.
Arena LEGASEA
Omega3-industrien på Sunnmøre samarbeidet og fikk status og støtte som et ARENA-prosjekt i 2009 (Omegaland). Med bakgrunn i at den biomarine næringen i Møre og Romsdal er mer enn bare olje, ble det tatt initiativ til et bredere og mer komplementert samarbeid. Nettverket kalte seg først Ocean ingredience cluster, og fikk ARENA-status i 2013. Senere er navnet endret til LEGASEA. LEGASEA favner hele verdikjeden og har deltagelse fra fiskebåtredere, oppdrett, landanlegg og prosessindustrien (inkludert omega3). Klyngen er en blanding av små bedrifter med lokalt eierskap, og større bedrifter eid av internasjonalt ledende aktører (FMC og Firmenich), samt nasjonalt ledende bedrifter som Marine Harvest, Orkla Health, Denomega og TrippleNine/Vedde.
Et hovedområde er HVM (High Value Manufacturing) innen biomarine ingredienser. Dette er en ung industrigren, som ventes å ha et betydelig potensial innen fôr/industri, helse/ernæring og farmasi. De jobber også med å øke verdiskapingen på restråstoff, som i fremtiden kan representere opp mot halvparten av produsert biomasse.
Møre og Romsdal står for om lag 25 pst. av produsert omega3-konsentrat. Bioteknologi er et viktig verktøy for denne type prosessering. Regionens betydelige aktivitet innen fiskeri og havbruk forklarer mye av fremveksten av den biomarine industrien, og forklarer også, sammen med kompetansen, bakteppet for hvorfor regionen tiltrekker seg interesse fra internasjonale aktører. Utgangspunktet for et ARENA-program er regionalt. LEGASEA har i tillegg et tydelig nasjonalt så vel som internasjonalt nedlagsfelt (samarbeid).
LEGASEA vektlegger markedskunnskap, teknologiutvikling, råvareutvikling og kompetanseoppbygging – og har et siktemål om å få NCE-status på sikt. De ønsker å bli verdensledende innen bærekraftig produksjon av marine ingredienser. Ålesund kunnskapspark, som drifter LEGASEA samarbeider tett med den maritime klyngen i Ålesund (NCE), så vel som andre nasjonale miljøer innen andre interessante områder (for eksempel bioraffinering).
NCE Aquaculture
Langs nordlandskysten har mer enn 20 partnere som utvikler og leverer oppdrettsfisk, sjømat og utstyr til verdensmarkedet slått seg sammen i en klynge. Deres mål er å være ledende i videreutviklingen av norsk havbruk og relaterte virksomheter. NCE Aquaculture jobber med fiskehelse og miljø, teknologi for sikker drift og overvåkning, produktkvalitet, kvalitet på yngel og settefisk, videreutvikling av torskeoppdrett, deling og formidling av kunnskap, utdanning, samt rammebetingelser for fremtidig utvikling.
NCE Seafood Innovation Cluster
Seafood Innovation Cluster er en av verdens største sjømatklynger. Den består av 70 partnere, som totalt representerer 150 små og mellomstore bedrifter. Selv om tyngdepunktet for klyngen er i Hordaland er den representert langs hele norskekysten og i internasjonale sjømatregioner. Klyngen spiller en ledende rolle i en bærekraftig utvikling av næringen, gjennom betydelige investeringer i forskning, utvikling og innovasjon.
Sjømatindustriutvalget peker på at en bør åpne opp for klyngedannelse gjennom å oppheve reguleringer som binder bedriftene til geografiske steder. Erfaring med de klynger som finnes i dag viser imidlertid at det er gode virkemidler for klynger selv om de geografiske bindingene ligger fast. Økt samarbeid innen FoU er viktig. Samarbeidsprosjekt mellom næring og virkemiddelapparat kan bidra til å øke verdiskapingen i Norge, jf. boks 10.9 om pelagisk løft.
Boks 10.9 Pelagisk løft – En nasjonal FoU-satsing i pelagisk sektor
I dag mottar norske anlegg om lag 350 000 tonn makrell. Omtrent alt sendes ut av landet ubearbeidet i fryst form. FHF har derfor tatt initiativet til et tett samarbeid mellom næring og virkemiddelapparat for å øke videreforedlingen av makrell i Norge. Istedenfor å sende rund fisk ubearbeidet ut og dermed gå glipp av mulig verdiskaping, er målsetningen i første omgang å kunne filetere en fjerdedel av makrellen som landes.
I følge FHF blir grove tall og de økonomiske potensialer som følger:
Salgsverdien for makrell er i dag er rundt 3,9 mrd. kroner. Dersom en firedel av fisken fileteres, vil verdien av det resterende råstoffet være om lag 3 mrd. kroner. Verdien av fileten av de 25 pst. resterende, med 60 pst. utbytte er ca. 1,7 mrd. kroner. Ved filetering av makrell beregnes det et restråstoff i form av avskjær og lignende, til 40 pst. Dette er verdifullt råstoff som kan gi fôrråvarer av høy kvalitet, nok til å produsere rundt 39 000 tonn laks, som har en ca. verdi på 1,1 mrd. kroner. Da har man skapt merverdier på 2 mrd. kroner per år, bare med å filetere 25 pst. og man har skapt store miljøgevinster ved å ikke sende restråstoff rundt verden, og man har trolig skapt potensiale for nye produkter og verdiskaping ut fra det veldig næringsrike restråstoffet.
I FHFs foreløpige handlingsplan siktes det mot å investere over 80 mill. kroner i en periode på noe over ett år. Man håper på å ha et pilotanlegg på plass i løpet av 2016.
10.2 Kapital og arbeidskraft
Sjømatindustrien er avhengig av å gjøre seg attraktiv for investeringer og tiltrekke seg kompetanse slik at det er interessant å satse på en karriere i sjømatindustrien.
10.2.1 Sjømatindustriutvalgets forslag og høringsuttalelser
Utvalget mener veksten og lønnsomheten i norsk sjømatindustri avhenger av at den får konkurrere på like vilkår om kapital og arbeidskraft. Utvalget legger spesielt vekt på at det ikke bør være mekanismer i kapital- og arbeidsmarkedet som svekker sjømatindustriens innovasjonsevne. Sjømatindustrien må ikke motta offentlige kapitalbidrag uten krav til normal avkastning. Dette kan være konkurransevridende, hindre nødvendig omstilling, samt bidra til å opprettholde overkapasitet.
Utvalget peker på at strukturen i sjømatindustrien delvis kan forklares av aktørenes kapitalavkastningskrav og refinansieringsmuligheter. Historisk sett er det flere ulønnsomme bedrifter som har blitt reddet fra konkurs, uten særlig gjeldsbyrde eller normale krav til risikojustert avkastning. Kapitalen har kommet både fra privat og offentlig sektor. Utvalget understreker at offentlig finansiering som bidrar til innovasjon i næringen er viktig. Det er imidlertid sentralt for sjømatnæringens konkurranseevne at offentlig støtte og lån ikke er konkurransevridende, men at det heller bidrar til innovasjon. Utvalget nevner også at tilskudd eller lån kan argumenteres å være rasjonelt lokalt, men at det for næringen som helhet medfører redusert lønnsomhet.
Utvalget peker på at industriens attraktivitet i arbeidsmarkedet er kritisk for fremtidig utvikling. Sjømatindustrien må i fremtiden tiltrekke seg tilstrekkelig antall ansatte med riktig kompetanse. Utvalget mener også at sjømatindustriens fremtidige attraktivitet i arbeidsmarkedet påvirkes av dens struktur, størrelse og lokalisering av bedrifter. Herunder nevnes det at kompetente fagarbeidere vil søke seg til arbeidsplasser med utfordringer og utviklingsmuligheter, og størrelsen på fagmiljøet kan også være av betydning. Det nevnes også at attraktivitet kan avhenge av utdanningstilbud, og tjeneste- og kulturtilbud i området bedriften er lokalisert.
Utvalget trekker frem utstrakt bruk av innleid utenlandsk arbeidskraft i sjømatindustrien, ofte til sesongarbeid. Rekruttering forekommer ofte gjennom bemanningsbyrå som tilbyr lavere lønns- og arbeidsvilkår. Utvalget mener dette er mot samfunnets normer og verdier i tillegg til at det er konkurransevridende mellom bedrifter i sjømatindustrien i Norge. Utvalget legger også til at det har en negativ effekt på bedriftenes insentiver til å innovere og at det dermed vil svekke konkurranseevnen i næringen på lang sikt. Utvalget støtter Tariffnemdas forslag om delvis allmenngjøring av overenskomsten mellom bedrifter i sjømatindustrien og LO.
Høringsuttalelsene støtter i hovedsak utvalgets forslag innen arbeids- og kapitalmarkedet.
En rekke aktører mener at kvalitet er næringens største utfordring, og mange viser i den sammenheng også til viktigheten av godt kvalifiserte fagarbeidere og sterke utdanningsmiljø.
Enkelte av høringsinstansene, særlig kommunene, peker på at det bør legges sterk vekt på sysselsetting og bosetting i distriktene. Andre igjen mener at offentlige kapitalordninger må stimulere innovasjon og ikke bidra til å opprettholde ulønnsomme arbeidsplasser.
10.2.2 Departementets vurdering
10.2.2.1 Kommersialisering, risikoavlastning og kapital
Det er en gjennomgående utfordring for næringsutvikling innenfor den blå bioøkonomien og marin teknologi å kunne teste, verifisere og drive oppskalering i forbindelse med kommersialisering. Dette fordi denne fasen er forbundet med store investeringer og høy usikkerhet. Innenfor marin bioprospektering finnes det allerede i dag et piloteringsanlegg i Kaldfjorden i Troms. Anlegget er drevet av Nofima og private aktører kan kjøpe seg produksjonstid på anlegget for å teste ut sine produkter, uten å måtte investere i ny teknologi selv.
Historisk sett har den norske sjømatnæringen som helhet vært preget av lokalt eierskap med et stort innslag av familieeide bedrifter. Kapitalbehovet har derfor i hovedsak blitt dekket lokalt. Dette er nå i endring, særlig i havbruksnæringen og pelagisk næring. Konsolideringer i bransjen, børsnoteringer og økt tilgang på privat risikokapital utenom børs har utvidet finansieringsmulighetene nasjonalt og internasjonalt.
Som vist til i kapittel 4 har sjømatindustrien over lang tid hatt lav lønnsomhet, og derav lite oppbygd kapital til å foreta nyinvesteringer. Lav soliditet har også begrenset muligheten til å hente finansiering i det private kapitalmarkedet. Videre har tilgangen til kapitalsterke miljøer også variert mellom ulike deler av landet. Det finnes færre kapitalsterke eiermiljøer i nord. Innovasjon Norges virkemidler innen lån og tilskudd skal bidra ved å tilby både egenkapital og fremmedkapital.
Innovasjon Norge har viktige ordninger som industrielle forsknings- og utviklingskontrakter (IFU) og miljøteknologiordningen. De dekker pilotering og oppskalering av ny teknologi, og leverandørene til sjømatindustrien søker nå stadig flere prosjekter innen disse ordningene.
Regjeringens budsjettforslag for 2016 styrker flere generelle ordninger som er relevante for innovasjon i sjømatindustrien.
Videre egner bedriftsnettverkstjeneste og klynge/arena-virkemidlene seg også til å få i gang samarbeid mellom bedriftene. Når det gjelder internasjonalisering, et viktig felt for sjømatindustrien, har Innovasjon Norge nå åpnet opp for muligheten til å støtte deler av pilot/oppskalering i internasjonale farvann. Dette er et viktig grep for leverandørene ved at de har muligheten til å justere sine produkter til biologien, kompetanse- og teknologinivået og da sammen med lokale partnere. Innovasjon Norge har flere bedrifts- og leverandørnettverk som de støtter med ulike virkemidler og aktiviteter i Asia, Sør-Afrika og nå sist i Midtøsten.
Investinor hadde sitt første ordinære driftsår i 2009. Opprinnelig egenkapital i selskapet var på 2,2 mrd. kroner, hvorav 500 mill. kroner er øremerket investeringer i marine næringer.
Investinors formål er å bidra til økt verdiskaping gjennom å tilby risikovillig kapital til internasjonalt orienterte konkurransedyktige bedrifter, primært nyetableringer. I tillegg skal selskapet bidra med et kompetent og aktivt eierskap i porteføljebedriftene. Investeringene skal foretas på kommersielt grunnlag og på like vilkår som private investorer. Selskapet skal ha med seg private investorer når de gjør investeringer. Investinor kan ha en eierandel på inntil 49 pst. i et selskap.
Selskapet skal ha hele landet som nedslagsfelt og prioritere investeringer i sektorer med næringsmiljøer som har potensielt internasjonale konkurransefortrinn, som ivaretar utnyttelse av viktige naturressurser, som utnytter ny teknologi og kompetanse og/eller som bidrar til mindre miljøbelastning og menneskeskapte klimaendringer.
Det er lagt vekt på at selskapet skal knytte til seg forvaltere med kompetanse på marin næringsvirksomhet, og som har god kjennskap til marin sektor generelt. Det kan investeres i alle virksomheter som omfatter marin næringsutvikling.
Såkornfondene er viktige, også for sjømatindustrien. Regjeringen opprettet vinteren 2015 to såkornfond, hvor staten samlet går inn med 300 mill. kroner i investeringskapital. Forvaltningen av disse to fondene legges til Bergen og Nord-Norge. Alle norske bedrifter kan søke om støtte fra fondet – uavhengig hvor i landet de hører til – men erfaringsvis vil halvparten av investeringene fra såkornfond gjøres i nærheten av der fondet er lokalisert.
10.2.2.2 Arbeidskraft og behovet for automatisering
Videreforedling av sjømat forekommer i dag hovedsakelig i land med rimelig arbeidskraft. Dette skaper sterk konkurranse for den norske sjømatindustrien, som i større grad må automatisere for å opprettholde konkurransekraften. Store deler av hvitfisken som landes fryst i Norge, sendes til lavkostland for videreforedling og re-eksporteres etter dette til det europeiske markedet for konsum. Transportkostnadene er om lag 1-2 kr/kg for frosne produkter mellom ulike verdensdeler, noe som har gjort fryst fiskeråstoff til en global handelsvare.
Boks 10.10 Arbeidstilsynets tilsyn med sjømatindustrien
I bekjempelsen av arbeidslivskriminalitet og sosial dumping har Arbeidstilsynet gjennomgående prioritert næringer med flest utenlandske arbeidstakere. Sjømatindustrien er en av de prioriterte bransjene.
Arbeidstilsynet har i perioden 2014–2015 (per september) gjennomført i overkant av 300 tilsyn innen fiske, fangst og akvakultur (fiske og havbruk) og bearbeiding og konservering av fisk, skalldyr og bløtdyr (sjømatindustri). Størst andel av tilsynene er gjennomført innen denne delen av industrien. Sjømatindustrien er en betydelig næring flere steder i landet, og hoveddelen av tilsynene er gjennomført i Nord-Norge, dernest Midt-Norge og Vestlandet. Innsatsen i Nord-Norge har særlig vært rettet mot fiskemottakene og vinterfisket.
Sjømatindustrien bruker i stor grad utenlandsk arbeidskraft, og arbeidstakerne er ofte innleid fra utenlandske bemanningsforetak som er spesielt innrettet mot næringen. Næringen er også skadeutsatt. Tidligere års tilsyn har gitt eksempler på ulovlige arbeidsforhold for utenlandske arbeidstakere.
Tilsyn i sjømatindustrien har vekt på arbeidsforholdene for utenlandske arbeidstakere, arbeidstid, allmenngjort lønn, innkvartering og skadeforebyggende tiltak. Hovedtyngden av tilsyn har vært gjennomført hos norske virksomheter som har hatt utenlandske sesongarbeidere. Det har også vært innslag av utenlandske virksomheter, samt norske- og utenlandske utleievirksomheter. Under den aktuelle perioden har Arbeidstilsynet erfart en dreining fra innleie av arbeidskraft, til sesongansatte og tjenesteutsetting via utenlandske virksomheter, hvilket kan anses som en utflagging av arbeidsgiveransvaret.
Bruddene på lovverket er i stor grad knyttet til varierende mangler i systematisk HMS-arbeid, herunder kartlegging og risikovurdering for HMS-arbeid, arbeidsulykke og kjemisk helsefare, opplæring, verneombud, bruk av bedriftshelsetjeneste, og pålegg om periodisk sakkyndig kontroll av arbeidsutstyr, samt brudd på arbeidstidsbestemmelser.
Næringen vil fortsatt være aktuell for tilsyn og Arbeidstilsynet deltar i Fiskeriforvaltningens Analysenettverk mot kriminalitet i bransjen i regi av Fiskeridirektoratet. Nettverket har bred deltagelse fra etater og organisasjoner, blant annet Politidirektoratet, Skattedirektoratet og Mattilsynet.
Arbeidskraften i Norge er forholdsvis dyr sammenlignet med en rekke andre land. Dette, samt sjømatindustriens store sesongsvingninger, har ført til ustrakt bruk av innleid utenlandsk arbeidskraft. Det er uakseptabelt om ansatte i sjømatindustrien, uavhengig hvor de kommer fra, gis vilkår som er under tariffbasert lønn. Det er ikke ønskelig å redusere velferden gjennom lave lønninger, videre vil en slik utvikling ha en negativ effekt på bedriftenes samlede kompetanse og insentiver og muligheter til å innovere. Dette vil dermed svekke konkurranseevnen i industrien på lang sikt.
Næringens sesongpregede karakter kan være en utfordring, og blant annet industriens usikre råstofftilgang (vær og biologi) er årsaken til at fiskeindustrien er gitt flere særregler i gjeldende dagpenge- og permitteringsregelverk. Blant annet gjelder ingen lønnsplikt under permittering, og perioden med rett til dagpenger under permittering er lengre enn for permitterte i andre næringer (52 uker i fiskeindustrien mot 30 uker i andre næringer). Kun en mindre andel av permitteringene i fiskeindustrien varer imidlertid utover 26 uker. Bruk av permitteringer kan ha positive og negative sider. Det gir bedrifter som er avhengig av naturgitte forhold mer fleksibilitet. På den andre siden er gjentatt bruk av permitteringer ikke nødvendigvis positivt, ved at det binder opp arbeidskraft som kanskje kunne vært lokalisert i produktivt arbeid.
Robotisering og automatisering av produksjonsprosesser forventes å få en sentral plass i samfunnet. Det er en langsiktig trend at arbeidsintensive jobber erstattes av digitalisering og automatisering. Både gjennom automatisering av enhetsoperasjoner, men også på sikt gjennom fullautomatisert, adaptiv produksjon som kan håndtere store variasjoner i råstofftilgang og markedskrav uten arbeidsintensiv produksjon. Fish factory for the future er et eksempel på prosjekt som ser på gevinstene ved slike fullautomatiserte produksjoner.
Både innen hvitfisk og laks er det et spesielt behov for automatisering av arbeidsintensive operasjoner som trimming og beinfjerning. Innen pelagisk industri er det videre utfordringer og potensial i å utvikle automatiserte sorteringssystemer som sorterer fisk effektivt og med stor nøyaktighet. Gevinstene ved ny teknologi kan for eksempel være redusert bemanning og fjerning av tunge manuelle operasjoner, enklere renhold og bedre hygiene, bedre sortering og logistikk og derigjennom mindre flaksehalser i produksjonen. Teknologi muliggjør også fleksibel produksjon uavhengig av størrelse og art, samt at det kan bidra til økt utnyttelsesgrad på fisken og til sist økt vekt på kvalitet gjennom hele produksjonsprosessen.
Automatisering kan bidra til bedre effektivitet og høyere lønnsomhet. Gjennom å utnytte fortrinn vi allerede har som nærhet til råstoffet, lave energikostnader og en høyt utdannet befolkning som kan betjene de automatiserte prosessene, vil automatisering kunne øke konkurransekraften til sjømatindustrien.
Økt automatisering i industrien får imidlertid implikasjoner på en rekke andre felt. Det innebærer at type arbeidskraft og de krav til kompetanse man stiller til denne vil endres. Eksempelvis vil kompetanse innen automasjon og prosesstyring være viktig. Videre vil dette kunne øke kapitalbehovet i næringen, samt gjøre utnyttelse av kapitalutstyret enda mer viktig. Dermed blir også jevnere råstofftilgang og rasjonalisering ved å samle mer produksjon på ett sted ytterligere aktualisert, noe som kan gi distriktspolitiske konsekvenser.
10.2.2.3 Rekruttering og kompetanse
For å utvikle de marine næringene, inkludert sjømatindustrien, er tilgang til arbeidskraft med riktig kompetanse til riktig tid en sentral utfordring.
Sjømatindustrien må oppleves som attraktiv for å klare å rekruttere kompetent arbeidskraft. Den må både kunne tilby helårlige arbeidsplasser, konkurransedyktige betingelser og utviklende oppgaver. Arbeidet med rekruttering og kompetanse løses således ikke isolert sett, men er også avhengig av blant annet at bedriftenes lønnsomhet, råstofftilgang og at bedriftene selv utvikler seg og skaper interessante arbeidsplasser.
Figur 10.5 Laks blir filetert på filetmaskinen.
Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen, Nofima
Kompetansebehovet i sjømatnæringen er i endring. I generasjoner har erfaringsbasert kompetanse vært den dominerende opplæringsformen for ansatte i sjømatnæringen. Dette har medført en situasjon hvor nærmere 90 pst. av sjømatnæringens ansatte har grunnskole eller videregående opplæring som høyeste utdanningsnivå. Digre m.fl. (2014) peker på at innenfor deler av dagens sjømatindustri består 50 pst. av arbeidsstokken av ufaglært arbeidskraft med kun grunnskoleutdanning.
Sintef Fiskeri og havbruk har sett på arbeidskraft- og kompetansebehovet i sjømatnæringen nå, og frem mot 2020. Funnene, som omhandler behovet for ulik marin kompetanse, er sett sammen med utdanningstilbud og utdanningsstruktur for de marine fagene fra fagbrevnivå og til høyskole- og universitetsnivå.
Den forventede utviklingen innen automatisering og innovasjoner vil kreve økt etter- og videreutdanning av dagens arbeidskraft og økt kompetanse for nyansatte. Industrien vil særlig ha behov for personer med kunnskap innen mekanikk, elektronikk og automasjon. Både innen fiskeri-, havbruk og sjømatindustri er det forventet økt etterspørsel etter formell utdannelse, og særlig fagbrevets rolle ser ut til å styrkes. For biomarin industri og leverandørindustrien vil en fortsette å etterspørre kompetanse på lik linje med i dag. I begge disse sektorene er allerede etterspørselen etter ufaglært arbeidskraft redusert til et minimum.
For å utvikle sjømatindustrien videre trenger vi å løfte kunnskapsnivået i næringen. Sjømatindustrien må synliggjøres som en interessant og spennende arbeidsplass med karrieremuligheter for personer med ulik fagbakgrunn på ulike utdanningsnivå.
Hovedansvaret for rekruttering til utdanning og yrke ligger hos næringen selv. Næringen må tydeliggjøre behovet for ny, utdanningsbasert kompetanse. Det offentlige skal først og fremst bidra gjennom å legge til rette for gode og attraktive utdanningstilbud som må være i samsvar med næringens behov. Departementet arbeider således ikke med rekruttering direkte, men bidrar med tiltak som kan hjelpe næringen i deres rekrutteringsarbeid, for eksempel gjennom entreprenørskapsopplæringen. Departementet har innført en tilskuddsordning for skoleelever som vil opprette marine elev-/ungdomsbedrifter. Midlene fordeles gjennom 2 mill. kroner til Ungt Entreprenørskap (UE).
Elevbedrifter har i mange år vært en aktivitet for elever langs hele kysten. Noen velger å få hjelp fra UE, men det er ikke et krav for å opprette bedriften. Nærings- og fiskeridepartementet gir tilskudd til UE og kan øremerke tilskudd til for eksempel elevbedrifter.
Regjeringen har i Prop. 1 (2015–2016) varslet tiltak som gjør det mulig for unge å bruke merkeregistrerte fartøy i forbindelse med sin elevbedrift. Denne ordningen kan bidra til å få ytterligere flere unge til både å prøve seg innen fisket og videre produksjon og salg av fisken.
Boks 10.11 Eksempler på gode opplæringsordninger i industrien
Norway Seafoods Academy
Norway Seafoods har en bevisst strategi på kompetanse og kompetanseutvikling i egen organisasjon. Målet er å sikre at selskapet har den riktige kompetansen til å realisere selskapets målsetninger. Sjømatnæringen er i endring og beveger seg fra å være en ressursbasert næring til å bli en kompetansenæring hvor konkurransen er global. Selskapet er lokalisert på steder der det kan være vanskelig å rekruttere personal, spesielt innenfor ledelse.
Som ett tiltak har selskapet etablert Norway Seafoods Academy som gir medarbeidere tilbud om opplæring innenfor både fag som for eksempel kvalitet og økonomi og innenfor ledelse. Norway Seafoods Academy er i sitt tredje år. De ulike programmene som kjøres er med på styrke kompetansen i selskapet og forbedrer motivasjonen hos den enkelte medarbeider. Norway Seafoods Academy er i hovedsak interne programmer hvor både interne og eksterne krefter bidrar i gjennomføringen. De ulike programmene utvikles og kjøres fortløpende etter behov og kapasitet i organisasjonen.
Norway Seafoods har også etablert et trainee-program for kandidater som er ferdig med Bachelor eller Master-utdanning. Målet er å utvikle talentfulle, unge kandidater som har spesiell interesse i sjømatnæringen til å kunne ta lederstillinger eller andre viktige stillinger som krever både formal- og realkompetanse på høyt nivå. Dette er et program som har blitt veldig populært og selskapet har hatt mange gode søkere til programmet. Programmet er godt inne i sin andre runde og selskapet forventer å starte den tredje runden i løpet av 2016.
Torskensenteret
Torskensenteret ligger i Troms fylke og er resultat av engasjement og samarbeid mellom det offentlige og private aktører. Manglende utdanningstilbud i akvakultur på Senja vgs i Sør-Troms gav næringslivet signaler om en fremtid uten tilgang på kompetent arbeidskraft. Løsningen kom i gang etter et initiativ fra oppdrettsbedriften Wilsgård Fiskeoppdrett AS. Bedriften bidrar til utdanningen gjennom å stille lærlingeplasser til disposisjon. I tillegg gir de barn og ungdom muligheten til å besøke anlegget for å vise dem næringens mange og varierte arbeidsområder. Gjennom oppkjøp av den gamle skolen i Torsken gav de elever det overnattingstilbudet som er nødvendig for å besøke bedriften og anlegget. Torskensenteret Wilsgård Fiskeoppdrett AS er betalende operatør av oppdrettsanlegget som Troms fylkeskommune og Senja vgs ble tildelt til undervisningsformål. Midlene fra bedriften bidro til opprettelse av et fond som arbeider for utvikling og stabilitet av blå linje på videregående skole i Sør-Troms.
10.3 Tiltak
Regjeringen vil:
Trappe opp og bevilgningene til forskning og høyere utdanning innenfor de seks langsiktige prioriteringene i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, der hav utgjør en av prioriteringene.
Utarbeide en strategi for bioøkonomi.
Styrke spesifikke virkemidler for marin sektor i budsjettet for 2016, herunder Forskningsrådets ordninger som retter seg mot sjømatindustrien.
Styrke ressursforskningen i budsjettet for 2016 gjennom en økning i fiskeriforskningsavgiften.
Styrke generelle programmer i Innovasjon Norges virkemiddelapparat i budsjettet for 2016. Følge opp marin sektor generelt og sjømatindustrien spesielt i sin bruk av Innovasjon Norge sine virkemidler.
Fotnoter
Nifu 2015: Ressursinnsatsen til marin FoU og havbruksforskning i 2013. Rapport 9/2015.
Styrkingen er basert på prognoser for førstehåndsomsetningen i 2015 og er derfor beheftet med usikkerhet. Effekten av økt avgiftssats utgjør 22,1 mill. kroner, mens effekten av økt anslag på førstehåndsomsetningen utgjør 25,4 mill. kroner.
Maritime muligheter – Blå vekst for grønn fremtid.
Beregningene inkluderer prosjekter innen tradisjonell sjømatindustri (hvitfisk og pelagisk), industrielle utfordringer innen foredling av laks og ørret, samt en viss andel av fellestiltak/prosjekter rettet mot hele næringen (restråstoff, kommunikasjon, administrasjon).