12 Økonomiske, administrative og distriktsmessige konsekvenser

Dette kapittelet tar for seg de økonomiske, administrative og distriktsmessige konsekvensene av forslagene fremmet i denne meldingen.

Regjeringens mål med meldingen er å legge til rette for økt bærekraftig verdiskaping i sjømatindustrien og næringen samlet sett. Regjeringen foreslår tiltak som fremmer næringens konkurransekraft. Det vil bidra til økt samlet verdiskaping i norsk økonomi.

Regjeringen foreslår et sett av tiltak som skal bidra til rammebetingelser som gir økt valgfrihet og som fremmer næringens insentiver, muligheter og evner til ønsket omstilling, innovasjon og konkurransekraft. Tiltakene kan bl.a. legge til rette for at tilbudet i større grad reflekterer etterspørselen i verdikjeden, også mht. kvalitet og tid for levering.

Tiltakene forventes å ha en positiv effekt på produktivitet og kvalitet og derigjennom lønnsomhet og verdiskaping i sjømatindustrien og næringen samlet sett. Det å ikke gjennomføre tiltakene kan gi et tap for samfunnet, og tapet kan være betydelig over tid.

I kapitlene er det gjort rede for konkrete tiltak som regjeringen ønsker å gjennomføre. Noen av tiltakene innebærer endringer i eksisterende ordninger og lovverk og mer målrettede prioriteringer innenfor dagens rammer. Andre tiltak er å sette ned ekspertutvalg. Slike tiltak inngår i de løpende oppgavene til forvaltningen og skal gjennomføres innenfor den til enhver tid gjeldende budsjettramme. De vil derfor ikke gi vesentlige budsjettmessige virkninger.

De økonomiske og administrative konsekvensene er særlig belyst for tre områder. Dette gjelder endringer i førstehåndsomsetningen, forslag om å oppheve forbud mot ombordproduksjon og endringer i leverings-, bearbeidings- og aktivitetsplikt. Det er utfordrende å tallfeste mulige effekter og eventuelle anslag vil være usikre. Nytten ved tiltakene synes imidlertid å være betydelig, særlig på sikt og forventes å være langt større enn kostnadene ved tiltakene, som vurderes som beskjedne.

12.1 Samfunnsøkonomiske konsekvenser

12.1.1 Endringer i førstehåndsomsetningen for villfisk

Førstehåndsomsetningen for villfisk har stor betydning for omsetningen av sjømat i Norge. Dagens system fungerer hovedsakelig på en god måte, men som skissert i kapittel 9 er det også utfordringer som kan begrense potensialet for økt verdiskaping.

Regjeringens forslag til endringer i førstehåndsomsetningen vil innebære at fiskesalgslagene, som er eid av fiskere, på enkelte områder ikke får videreført sine rettigheter. Dette gjelder i hovedsak forslaget om en mer balansert markedsplass ved å fjerne salgslagenes enerett til å fastsette endelig minstepris, samt økt frihet i verdikjeden til valg av omsetningsformer.

Med regjeringens forslag vil partene i verdikjeden i større grad betraktes som likestilte på en mer nøytral markedsplass. Videre vil regjeringens forslag gi både sjømatindustri og den enkelte fisker økt valgfrihet til å inngå ønsket form på transaksjonene i førstehåndsomsetningen. Fiskesalgslagene skal fortsatt ha adgang til å fastsette allmenne salgsvilkår, men det foreslås å tydeliggjøre salgslagenes ansvar for å ta hensyn til alle sine brukere ved å gjennomføre en lovendring.

Regjeringen har foreslått at det nedsettes en ekspertgruppe som skal utarbeide forslag til forenklinger i fastsettelsen av minstepris og gi råd om hvordan markedsmekanismen i større grad kan fungere.

Som pekt på i kapittel 9 kan sider ved dagens minsteprissystem gi verdikjeden svekkede insentiver til at kvalitet gjenspeiles i den prisen fiskeren får. Det som kan være rasjonelt for den enkelte fisker, som for eksempel å prioritere store volum foran kvalitet, og å fiske mest når tilgangen er størst, kan for samfunnet samlet sett føre til redusert verdiskaping. Verdiskapingen kan samlet sett bli redusert ved at en får redusert kvalitet, ujevn tilførsel til markedet og ikke nødvendigvis et tilbud som samsvarer med den gjeldende etterspørselen på ulike tidspunkter. Endringer på dette feltet kan dermed gi betydelige samfunnsmessige gevinster i form av økt verdiskaping.

På kort sikt vil det å nedsette en ekspertgruppe til å se på forenklinger og endringer i minsteprisen medføre ressursbruk i forvaltningen. På lengre sikt vil imidlertid forenklinger i fastsettelsen og et mer balansert system for førstehåndsomsetningen gi næringen økt frihet og ansvar, noe som vil kunne gi redusert ressursbruk.

Dette tiltaket vil kunne bidra til at både fisker- og industrisiden kan bruke mindre ressurser enn i dag ved forhandlinger om minstepris. Det er vanskelig å kvantifisere besparelsene nærmere, da dette blant annet vil avhenge av ressursbruken for partene (antall og lengde på forhandlingsmøter mv.). Fastsatte kriterier og handlingsregler kan også redusere eller dempe eventuelle konflikter mellom partene og bedre samhandlingen. Enda viktigere er det at en forenkling av fremgangsmåten også kan føre til at usikkerheten om nivået på minsteprisen reduseres noe for aktørene i næringen. Det kan igjen lette aktørenes tilpasning og gi en mer effektiv ressursbruk. På forretningsreglenes område vil råd om felles standarder der det er hensiktsmessig, kunne medføre enkelte forenklinger for industrien ved færre særtilpasninger, men i et begrenset omfang.

Samlet sett kan imidlertid de foreslåtte endringene gi gode insentiver og fremme næringens muligheter for og evne til ønsket omstilling, innovasjon og konkurransekraft. Tiltakene forventes å ha en positiv effekt på lønnsomheten og verdiskapingen i sjømatnæringen og slik også i norsk økonomi.

12.1.2 Endringer i leverings-, bearbeidings- og aktivitetsplikt

Leveringsplikten, bearbeidingsplikten og aktivitetsplikten slik de er utformet i dag kan virke inn på valgfriheten, aktørenes insentiver og næringens muligheter for, og evne til, ønsket omstilling, innovasjon og konkurransekraft og dermed også verdiskaping.

I praksis synes imidlertid leveringsplikten og bearbeidingsplikten i dag å ha begrenset betydning. Nytten ved dem er uklar og begrenset, og kostnadene ved dem er klarere og synes å overstige nytten.

En regionalisering av leveringsplikten vil sikre sjømatindustrien fortsatt tilbud om råstoff samtidig som kostnadene ved leveringsforpliktelsene vil reduseres ved færre auksjonsrunder administrert av salgslagene, og kontroll utført av Fiskeridirektoratet blir mindre detaljert. En slik regionalisering vil også øke muligheten for at fisken leveres til den som har størst verdi av den. Det er derfor god grunn til å tro at en regionalisering vil bidra til økt valgfrihet, en bedre tilpasning og reduserte kostnader ved plikten.

En fjerning av bearbeidingsplikten vil gi økt valgfrihet og bidra til at det er tilbudet og etterspørselen og ikke bearbeidingsplikten som bestemmer hvilken produksjon bedrifter er tjent med å foreta. En fjerning av bearbeidingsplikten kan altså legge til rette for økt verdiskaping.

En fjerning av bearbeidingsplikten vil også være en forenkling for forvaltningen som vil slippe å kontrollere dette vilkåret.

En regionalisering av leveringsplikten og fjerning av bearbeidingsplikten forventes å ha en positiv effekt på lønnsomheten og verdiskapingen i sjømatindustrien og sjømatnæringen samlet og slik også i norsk økonomi.

Når det gjelder aktivitetsplikten, foreslår regjeringen å sette ned en kommisjon. En kommisjon vil i seg selv ikke gi særlige konsekvenser verken for næringen, forvaltningen eller samfunnet, men hvis kommisjonen kan bidra til en løsning, vil det kunne ha betydelige positive samfunnsøkonomiske konsekvenser, særlig over tid. Hvor store disse konsekvensene vil være for hvem, vil imidlertid avhenge av hva en eventuell løsning vil bli.

12.1.3 Ombordproduksjon

Forbudet mot ombordproduksjon slik det er utformet i dag kan virke inn på valgfriheten, aktørenes insentiver og næringens muligheter for og evne til ønsket omstilling, innovasjon og konkurransekraft og slik verdiskaping.

Formålet med et forbud mot ombordproduksjon har vært å beskytte landindustrien. Adgangen til å installere fryseri om bord gjør imidlertid torsken til en global handelsvare som like gjerne går til bearbeiding i utlandet som til landindustrien i Norge. Det er vanskelig å påvise at forbudet mot ombordproduksjon medfører flere arbeidsplasser på land, og derfor antas det også at en fjerning av forbudet ikke vil gi konsekvenser for landindustrien.

Det er i dag elleve torsketrålere som har anledning til ombordproduksjon, men bare tre som har installert fabrikk om bord, og det vil bli fabrikk i et fartøy som nå er under bygging. Departementet antar derfor at ikke alle de seks som nå får tilgang til dette vil installere fabrikk, men det vil nå være opp til den enkelte selv å vurdere hva som skaper størst verdier for dem. Fabrikkskipene har stor fleksibilitet idet man kan velge å foredle fisken om bord eller levere fryst råstoff til kjøpere på land, alt etter hva som er etterspurt i markedet og mest lønnsomt i øyeblikket. Ombordproduksjon gir også en bedre mulighet for å ivareta og foredle restråstoffet.

Å fjerne forbudet mot ombordproduksjon for torsketrålere uten leveringsplikt vil derfor legge til rette for økt valgfrihet, økte evne til omstilling og innovasjon og slik økt lønnsomhet og verdiskaping. Dette er også en forenkling av regelverket og en større likebehandling innad i fartøygruppen, da det i dag er grupper som har dispensasjon fra forbudet.

Dette forslaget vil ikke ha konsekvenser for forvaltningen.

12.2 Konsekvenser for det samiske folk og samisk kultur

Sametinget har mottatt utkast til stortingsmelding, og er gitt adgang til å kommentere dette.

Forslagene i meldingen vil ikke ha særskilte konsekvenser for det samiske folk. Departementet og Sametinget har hatt en god dialog utenfor rammene av den formelle konsultasjonsavtalen.

Departementet vil også i det videre arbeidet med utarbeidelse av konkrete forslag til lovendringer i fiskesalgsloven legge vekt på et godt og konstruktivt samarbeid med Sametinget.

12.3 Distriktsmessige konsekvenser

12.3.1 Endringer i førstehåndsomsetningen

Regjeringens forslag innen førstehåndsomsetningen vil gi økt nøytralitet og legitimitet til selve markedsplassen for fisk. All omsetning skal imidlertid fortsatt gå gjennom fiskereide salgslag og minsteprisen skal bestå. Minsteprisen er særskilt viktig som et vern for mindre båter i distrikter med få eller kun ett mottak. De foreslåtte endringene innen førstehåndsomsetningen vil ikke ha særlige distriktspolitiske konsekvenser.

12.3.2 Endringer i leverings-, bearbeidings- og aktivitetsplikt

Å regionalisere leveringsforpliktelsene innebærer at alle individuelle leveringsvilkår må endres fra konkrete steder/områder, til regioner. Regjeringen foreslår å regionalisere leveringsplikten i tre regioner: Finnmark, Troms og Nordland. Bedrifter som før har vært primært tilgodesette vil da miste førsteretten til råstoffet. Konsekvensen for den enkelte industribedrift varierer avhengig av faktisk kjøp, men da det i liten grad kjøpes fisk over leveringsplikten, antas dette å ha relativt liten betydning. Bedriftene vil også fortsatt tilbys råstoff gjennom en regionalisert tilbudsplikt.

En fjerning av bearbeidingsplikten vil i svært liten grad ha distriktsmessige konsekvenser.

En kommisjon som skal se på aktivitetsplikten vil i seg selv ikke ha distriktsmessige konsekvenser. Konsekvensene vil være avhengig av hvilke forslag kommisjonen vil foreslå. Kommisjonen skal derfor også foreta distriktsmessige vurderinger av sine forslag.

12.3.3 Ombordproduksjon

Formål med forbudet mot ombordproduksjon i torsketrål var å skjerme landindustrien, men etter at forbudet mot å fryse om bord ble fjernet går fangsten like gjerne fryst og ubearbeidet ut av landet. Siden trålflåten for det meste leverer fryst råstoff, forutsettes det at fjerning av forbudet mot ombordproduksjon i liten grad vil redusere tilførselen av råstoff som sjømatindustrien etterspør.

Selv om de samme argumentene som settes opp også kan sies å være gyldige for torsketrålere med leveringsplikt, vil det ikke tillates at torsketrålere med leveringsplikt kan ha ombordproduksjon, gitt at leveringspliktens funksjon er å tilby råstoff for foredling.