5 Hele fisken i bruk – hele året

Det marine råstoffet er en verdifull ressurs som kan utnyttes i større grad enn det vi gjør i dag. Skal vi kunne anvende det marine råstoffet på en bedre måte, kreves det økt vekt på kvalitet. Råstoffet må behandles best mulig gjennom alle ledd i verdikjeden, slik at vi kan utnytte hele fisken.

For sjømatindustrien er det en utfordring å få jevn tilgang til ferskt råstoff av riktig kvalitet gjennom hele året. Dette gjelder spesielt for hvitfisksektoren, og da særlig torsk. Jevnere råstofftilgang og mulighet for mer helårig drift vil også bidra til å skape større verdier for sjømatindustrien.

Økt vekt på produktutvikling vil heve verdien på råvaren. I tillegg vil det kunne bidra til å fremme økt konsum av sjømat, noe som er viktig i et folkehelseperspektiv.

I dette kapittelet omtales de sentrale utfordringene norsk sjømatindustri står overfor i dag. Dette er utfordringer som næring og forvaltning må løse i felleskap. I sjøsamiske områder består sjømatindustri og flåte som regel av små enheter med lokale tilpasninger. Dette byr på spesielle utfordringer for flåte, sjømatindustri og marked. Dette må løses i samarbeid mellom næringen, forvaltningen og Sametinget.

Konkrete tiltak på de nevnte områdene er også omtalt senere i meldingen.

5.1 Kvalitet

Riktig kvalitet til riktig anvendelse er viktig for å utløse potensialet i sjømatnæringen. God kvalitet på råstoffet ved landing gir sjømatindustrien økt fleksibilitet til å velge hva råstoffet skal brukes til. Et viktig spørsmål er om de fiskeripolitiske reguleringene i stor nok grad fremmer kvalitet, eller om de i for stor grad har andre formål, som for eksempel fordelingshensyn mellom aktørene i flåten. Et helhetlig verdikjedeperspektiv vil fremme kvalitet og kan bidra til å øke verdien på sluttproduktet. Fangstmønsteret bør i større grad sees i sammenheng med markedets behov for riktig råstoff på riktig tidspunkt.

Tradisjonelt har sjømatindustrien hatt større vekt på effektiv råvareproduksjon fremfor markedsorientering og produktutvikling. Skal sjømatindustrien opprettholdes og utvikles må den, med sine høye kostnader, også skape større verdier av sine produkter.

5.1.1 Sjømatindustriutvalgets forslag og høringsuttalelser

Sjømatindustriutvalget peker på at sjømatindustriens konkurransefortrinn i et internasjonalt marked ligger i nærhet til produktive hav som kan fremskaffe store mengder råstoff av høy kvalitet.

Utvalget peker på at kundene i den internasjonale matvaresektoren blir mer og mer krevende. Internasjonale sluttmarkeder har økende krav til sjømaten de mottar. Dette påvirker igjen hva som kreves oppover i verdikjeden og har konsekvenser for hva slags investeringer sjømatindustrien skal foreta i fremtiden for å være konkurransedyktig.

Utvalget foreslår ikke konkrete tiltak når det gjelder kvalitet, men peker på at generelt vil diversiteten og kompleksiteten i moderne verdikjeder for matvarer innebære at bedriftene må innovere når det gjelder økonomisk organisering av sin virksomhet.

En rekke høringsinnspill har pekt på at kvalitet i alle ledd er en av næringens største utfordringer og at det ligger et stort potensial i å forbedre dette området. Videre hevdes det at det legges for mye vekt på kvantum, noe som vanskelig lar seg kombinere med optimal kvalitet.

Fiskesalgslagene er positive til å styrke kontrollarbeidet innen kvalitet og ønsker å bidra til økt vekt på kvalitet i næringen.

Høringsuttalelsene understreker også viktigheten av produktutvikling og markedstilpasning.

5.1.2 Departementets vurdering

Rapporter fra Nofima og Mattilsynet viser at det ligger et stort potensial i å forbedre kvaliteten på råstoffet som landes. Et bedre samspill mellom fisker og sjømatindustrien på land vil bidra til å sikre at råstoffet har den kvaliteten som industrien etterspør.

Årsaken til varierende kvalitet kan være sammensatt. Noe kan skyldes at fiskeren ikke i tilstrekkelig grad blir prismessig kompensert for å levere fisk av god kvalitet, da prisen i hovedsesongen for torsk ofte ligger nært opp til minstepris, uavhengig av kvalitet. Organiseringen av førstehåndsomsetningen slik den er i dag, har derfor konsekvenser for kvaliteten på råstoffet som landes.

Departementet mener at markedsmekanismen i førsteomsetningen ikke fungerer optimalt. Regjeringen ønsker derfor å oppnevne en ekspertgruppe som skal gi råd om endringer i utformingen av minsteprissystemet og hvordan man kan forenkle selve minsteprisfastsettelsen, jf. kapittel 9.

5.1.2.1 Fangsthåndtering og kvalitet

Det er i dag varierende kvalitet på torsk og hyse som ilandføres1. Råstoff med dårlig kvalitet medfører verdiforringelse. Kvalitetsfeilene forplanter seg videre, noe som får negative konsekvenser for det økonomiske resultatet i industribedrifter som bearbeider råstoffet.

Det er ifølge Nofima en klar sammenheng mellom hvilke redskaper som brukes og kvaliteten på fisken. Garn og snurrevad er de redskapstypene som gir flest fangstskader og dårligst kvalitet. Samtidig er det disse redskapstypene som øker mest blant kystflåtens landinger. Om lag halvparten av torskefangstene fra vintersesongen for 2014 ble fanget med garn. Vesentlige deler av råstoffet som leveres av kystflåten er dårlig utblødd, har spalting, slag- og klemskader. Andelen fisk med dårlig kvalitet er på samme nivå eller dårligere sammenlignet med 2004. Krokredskapene line og juksa kommer best ut. Redskapsvalg og fartøyutforming er derfor svært sentralt for å fremme kvaliteten i hvitfisksektoren, jf. kapittel 6. I tillegg kan levendelagring av fisk bidra til øke kompetansen og bevisstheten rundt skånsom fangstbehandling. Levendelagring bidrar dermed ikke bare til sesongutjevning, men øker også kvaliteten på fisken.

Foto: Lidunn Mosaker Boge, Nofima.

Fangstskader er ikke alltid synlige på utsiden og for hver fisk med store eller små skader, taper industrien. Filetindustrien taper mest, med en beregnet tapsverdi på 13 pst., noe som tilsvarer rundt 100 mill. kroner, beregnet ut fra eksportverdien i 20132. Også klippfisk- og saltfiskprodusenter sender variabel kvalitet ut av landet. Den samlede tapsverdien for disse to kategoriene er beregnet til å utgjøre rundt 50 mill. kroner.

Innenfor pelagisk industri er noen av de viktigste kvalitetsbestemmende faktorene forekomsten av parasitter og åte, i tillegg til fiskens fettinnhold. Disse faktorene er naturgitte, og det er store variasjoner både når det gjelder årstid, fiskeslag og fangstområde. Dette gjør det vanskelig å forutsi kvaliteten på fisken i den enkelte fangst.

5.1.2.2 Kvalitetstilsyn

I Prop. 93 L (2012–2013) Lov om førstehandsomsetning av viltlevande marine ressursar (fiskesalslagslova) ble det skissert tiltak for å bedre kvaliteten på råstoffet som landes, herunder forslag om å styrke tilsynet med råstoffkvalitet og råstoffbehandling i regi av fiskesalgslagene. Den 1. januar 2015 trådte prøveordningen med kvalitetstilsyn i kraft. Etter bestemmelsen skal Norges Råfisklag føre tilsyn med forskriftens §§ 5 til 8 for hvitfisksektoren i Nordland, Troms og Finnmark.

Kvalitetstilsynet skal være et supplement til Mattilsynets kontroll med næringen. Formålet er å styrke tilsynet etter fiskekvalitetsforskriften, hvilket skal bidra til å bedre kvaliteten på fiskeråstoff. Ordningen pålegger fiskesalgslagene å påse at næringen selv tar ansvar for å fremme kvaliteten på råstoffet.

Prøveordningen med kvalitetstilsyn har ifølge Råfisklaget hatt positive effekter. Erfaringer så langt viser at fiskerne og mottakene har mer behov for dialog og veiledning enn forventet.

Departementet vil videreføre prøveordningen med kvalitetstilsyn og evaluere effekten av ordningen før det besluttes om den skal gjøres permanent og eventuelt gjøres gjeldende for hele landet.

5.2 Bedre utnyttelse av restråstoff og mindre svinn

Marint restråstoff er en verdifull ressurs som i fremtiden bør utnyttes i mye større grad enn det vi gjør i dag. Det er en økonomisk, etisk og miljømessig gevinst i å utnytte de marine ressursene i havet bedre. I dag kastes en for stor del av torskekvoten over bord som restråstoff. Det er en stor ressurs som går til spille. Videreutvikling av en fungerende bioøkonomi vil handle om at flåten og industrien makter å håndtere det som i dag defineres som restråstoff til andre anvendelsesområder. Vi kan ikke i fremtiden sløse med ressursene på den måten som har blitt gjort frem til nå.

5.2.1 Sjømatindustriutvalgets forslag og høringsuttalelser

Sjømatindustriutvalget peker på at bedre utnyttelse av de marine ressursene herunder restråstoff vil kunne bidra til økt lønnsomhet for sjømatindustrien i fremtiden. Utvalget peker blant annet på at kapasitetsregler for lasterom om bord i fiskefartøyene begrenser hvor mye som kan tas i land av slo og hoder. Videre peker utvalget på at dårlig fortjeneste forhindrer fiskerne å ta restråstoffet på land.

En rekke av høringsinnspillene understreker at økt utnyttelse av råstoffet er viktig i fremtiden. Økt bearbeiding i Norge vil gi mer restråstoff. Noen tar til orde for at en i denne sammenheng må se på omregningsfaktoren som brukes.

5.2.2 Departementets vurdering

5.2.2.1 Marint restråstoff

Ivaretakelse av restråstoff har både en økonomisk, miljømessig og ernæringsmessig side.

I 2013 ble det estimert at marin ingrediensindustri genererte en omsetning på i overkant av 2,5 mrd. kroner. Det er imidlertid et stort potensial i å øke utnyttelsesgraden av restråstoff, spesielt i den største flåten i hvitfisksektoren. De største volumene av ikke utnyttet restråstoff er hoder, slo og lever fra hvitfisk. Videre er det et potensial for å utnytte blod fra oppdrettsnæringen.3

Nesten halvparten av restråstoffet anvendes i foredling av ensilasje. Videre er produksjon av fiskemel og fiskeolje, samt oljer og proteiner basert på ferskt råstoff fra havbruksnæringen, viktige anvendelser. Rundt ti pst. av restråstoffet utnyttes til konsum i form av sjømatprodukter. Innen laks, pelagisk og hvitfisk er det imidlertid et potensial i å øke andelen restråstoff som går til humant konsum gjennom bedre tilgang til sortert restråstoff av høy kvalitet.

Norge er vertsland for en internasjonalt basert industri som importerer og foredler marine oljer til konsum- og helseprodukter. Sammen med industrien, som utnytter norskbasert restråstoff, danner de et viktig utgangspunkt for utviklingen av en mer avansert marin ingrediensindustri.

Optimal utnyttelse av restråstoff innebærer at en også tar hensyn til kostnadene ved å ta i land og utnytte råstoffet, sett opp mot hvilken verdi det gir. Per i dag er det ikke nødvendigvis optimalt å utnytte et restråstoff maksimalt, noe som også reflekteres i at ikke sjømatnæringen ennå ser seg tjent med å føre alt råstoffet på land.

Stadig mer av råstoffet blir imidlertid ilandført, blant annet fordi flere sløyer fisken etter å ha kommet i land. Marint råstoff er en ressurs som er ettertraktet. Økt etterspørsel vil på sikt også bidra til økt pris på restråstoff og gjøre det mer økonomisk interessant for hvitfiskflåten å ta denne ressursen inn på land.

Foto: Sjømat Norge.

Departementet ønsker en god ivaretakelse av all fangst og råstoff. Dette må også sees i sammenheng med arbeidet innen bioøkonomien der en legger vekt på bærekraftig utnyttelse av biologisk materiale, jf. kapittel 10.

Målet er at all fangst skal ilandføres. Havressursloven gir hjemmel til det gjeldende ilandføringspåbudet, men det ligger ikke til rette for et generelt påbud om ilandføring av alt restråstoff. Fiskeflåten er foreløpig ikke i stand til å ivareta råstoffet på en god måte (man må ha ekstra tanker for i ilandføre dette, noe som mange fartøy ikke er bygget for i dag). Landindustrien er heller ikke i stand til å ta imot dette over alt per i dag.

Ilandføring av all fangst kan først bli realistisk på litt lengre sikt, dersom for eksempel etterspørselen av restråstoff øker eller det blir rimeligere å ta det i land. Næringen må derfor selv inntil videre vurdere hvordan restråstoffet skal utnyttes på en god måte. De bør derfor ha fleksibilitet og handlingsrom til å gjøre dette. Departementet vil arbeide for at reguleringen av næringen, herunder regler for fartøyutforming, ikke hindrer at verdifullt biologisk materiale blir tatt vare på og utnyttet.

5.2.2.2 Matsvinn

Bruken av restråstoff handler om å øke verdiskapingen i industrien som helhet ved å redusere svinnet i verdikjeden mellom fisker og industri. Arbeidet med matsvinn legger vekt på å redusere svinnet fra industri til forbruker.

Effektive strategier for å redusere matsvinn bør imidlertid utvikles på alle nivåer i verdikjeden, herunder identifisere årsaker til matsvinn, mulige løsninger, nøkkelaktører og prioriteringer.

Utvikling av forbrukervennlige produkter kan, i tillegg til å gjøre sunne valg enkle, redusere matsvinn. Eksempelvis vil økt foredlingsgrad i sjømatindustrien øke råvaretilgangen til fiskefôrindustrien og forbrukerne kan i større grad kjøpe deler av fisken og ikke hele. Det er viktig å se på matsvinn i et livsløpsperspektiv og i hele verdikjeden.

Myndighetene og alle aktører i matnæringen, har inngått en intensjonsavtale om reduksjon av matsvinn. Intensjonsavtalen vil erstattes av en konkret avtale om reduksjon i løpet av 2016. Arbeid med å bevare kvalitet er særlig viktig for å redusere matsvinn på sjømatområdet. Håndtering av fisken i første ledd påvirker hvor raskt kvaliteten reduseres og hvor lenge den kan tilbys i butikk og holde seg i kjøleskapet. Lenger eksponeringstid i butikk gir økt fortjeneste. Det er viktig å sikre kvalitetsbevarende håndtering (teknologi, produksjon, emballasje, rask nedkjøling og ubrutt kjølekjede gjennom alle ledd, samt logistikk).

5.3 Jevnere råstofftilgang

Tilgang på ferskt råstoff gjennom hele året er en utfordring for sjømatindustrien. Dette gjelder spesielt innen torskesektoren.

5.3.1 Sjømatindustriutvalgets forslag og høringsuttalelser

Sjømatindustriutvalget peker på at norske fiskeressurser er gjenstand for store naturlige svingninger fra år til år. Dette får økonomiske konsekvenser for næringen, både av markedsmessig og kapasitetsmessig karakter. Kvotevariasjoner stiller hvitfisksektoren overfor større utfordringer enn det man finner i pelagisk sektor, der mel- og oljeanvendelsen har fungert som et tilleggsmarked ved store variasjoner i kvotene.

En rekke høringsinstanser mener det viktigste tiltaket for økt lønnsomhet i sjømatindustrien er at industrien får tilgang på mer ferskt råstoff.

5.3.2 Departementets vurdering

Landingsmønsteret i torskefiskeriene er svært sesongpreget. Spesielt er kystflåtens landinger styrt av fiskens vandringsmønster og tilgjengelighet nær kysten i vintermånedene. Fiskeren tilpasser sitt fangstmønster rasjonelt etter både fiskens tilgjengelighet og kvalitet. Næringen har skapt viktige fortrinn ved å høste på bestandene når kvaliteten er best. Eksempler på dette er både makrell, sild, lodde og delvis torsk med sitt kvalitetsmerke skrei.

Arbeidet med å jevne ut sesongen må derfor også sees opp imot fangsteffektivitet og lave fangstkostnader under skrei- og vårtorskefisket i første halvår. Fiskeridirektoratet har i sin høringsuttalelse pekt på at dette antas å slå kraftigere ut i et samfunnsøkonomisk totalregnskap enn den merpris en evt. kan oppnå ved å flytte større deler av fisket til høsten. Jevnere sesong vil i en slik kontekst kun flytte marginer fra flåten til industrien og ikke øke verdiene totalt sett.

Fordelen ved jevnere råstofftilgang kan ikke kun vurderes ut fra ulike fangstkostnader og prisdifferanser. Det er en markedsmessig utfordring for industrien at om lag 80 pst. av fersk torsk landes i løpet av årets fire første måneder. I midten av juni 2015 gjenstod for eksempel kun 6,6 pst. av kystflåtens torskekvote, mot 4,5 pst. i 2014.

Ujevn råstofftilførsel gjør industriproduksjon krevende. Sterke svingninger i råstofftilgangen betyr også lav utnyttelse av kapitalutstyr i perioder av året hvor leveransene av fersk fisk er marginale. Lav utnyttelse av kapitalutstyret påvirker lønnsomheten negativt, samtidig som det også får følger for attraktiviteten til arbeidsplassene. Sjømatindustrien er kompetansedrevet. For å tiltrekke seg riktig og stabil arbeidskraft over tid må det tilstrebes å tilby helårsarbeidsplasser. En vellykket videreutvikling av norsk sjømatindustri handler om å tilby stabile helårige arbeidsplasser. Det betyr ikke nødvendigvis flere arbeidsplasser, men større lønnsomhet og attraktivitet bak hver enkelt arbeidsplass.

Filetindustrien har tidligere i stor grad basert seg på råstoff fra ferskfisktrålerne, som i mindre grad tilfredsstiller markedskrav til ferskhet og kvalitet. I de senere årene har trålerne i stor grad gått over til å fryse fangsten på havet.

Normalt vil eksportprisene for fersk filet og andre ferske fiskeprodukter være høyest i andre halvår. Et jevnere landingsmønster er gunstig også med tanke på de muligheter dette gir for å få en høyere pris og økt kontinuitet i leveransene i markedet. Regjeringen vil legge til rette for reguleringstiltak som kan å ivareta industriens behov for jevnere råstofftilgang. Tiltak som er relevante i denne sammenheng er for eksempel ferskfiskordningen, kvotefleksibilitet, levendelagring og endring av kvoteår.

5.3.2.1 Ferskfiskordningen

Den tidligere bifangstordningen på torsk for konvensjonelle kystfiskefartøy ble erstattet av en ny og mer fleksibel ordning kalt ferskfiskordningen f.o.m. 2013. Formålet med ordningen er å strekke fisket utover året, og at det landes mest mulig fersk fisk.

Ferskfiskordningen innebærer at fartøy som lander fersk torsk utenom hovedsesongen kan oppnå en kvotebonus.

Det er særlig Finnmark (og spesielt Øst-Finnmark) som har hatt nytte av ferskfiskordningen ettersom det er i denne regionen fisket i hovedsak foregår i andre halvår.

Ferskfiskordningen har i de senere årene vært det mest effektive virkemiddelet med sikte på å forskyve noe av kystflåtens fangst av torsk over til andre halvår. Ordningen har også stimulert til ferske leveranser av hyse, sei og andre arter til landindustrien denne perioden.

Regjeringen vil videreføre ferskfiskordningen og evaluere den senest i løpet av 2017.

5.3.2.2 Kvotefleksibilitet mellom år i torskefiskeriene

Norge og Russland ble høsten 2014 enige om å ta i bruk kvotefleksibilitet mellom kvoteår på inntil 10 pst. i fisket etter torsk og hyse fra og med 2015. Mellom nasjonene gjelder kvotefleksibiliteten på totalkvotenivå, og den gjelder begge veier – det vil si inntil 10 pst. av totalkvoten kan forskutteres ellers overføres til neste år. Det er opp til Norge hvordan vi ellers håndterer kvotefleksibiliteten, det vil si om den også skal gjelde ned på fartøygruppenivå og på fartøynivå.

Fiskeridirektoratet har hatt en arbeidsgruppe som har vurdert implementering av kvotefleksibilitet mellom kvoteår i torskefiskeriene. Gruppen har foreslått at kvotefleksibiliteten vil bli gjort gjeldende ned på gruppenivå fra førstkommende årsskifte, men at det vil være for tidlig å innføre dette på fartøynivå.

Kvotefleksibilitet på gruppenivå vil bety at et under- eller overfiske i en fartøygruppe overføres til gruppekvoten for den samme fartøygruppen det påfølgende året. Dette reduserer behovet for refordelinger mellom gruppene, og bidrar således til større forutsigbarhet4.

Det er pekt på at kvotefleksibilitet i seg selv ikke vil bidra til utjevning av sesongen/landingene i torskefisket. Det kan derfor bli nødvendig å videreføre ferskfiskordningen for å oppnå dette.

Det ligger an til at kvotefleksibilitet vil bli innført også i fisket etter nordøstarktisk sei, som er en norsk bestand. Kvotefleksibilitet for nordøstarktisk sei innføres imidlertid kun på totalkvotenivå ved førstkommende årsskifte, og deretter på gruppenivå (og ev. på fartøynivå) først fra årsskiftet 2016/2017, slik at aktørene i næringen kjenner premissene allerede ved inngangen til nytt kvoteår.

5.3.2.3 Levendelagring av torsk

Levendelagring innebærer at villfanget torsk fangstes skånsomt med det formål at den skal lagres levende i et merdanlegg inntil den slaktes og selges. En økning i andelen torsk som leveres til levendelagring og fangstbasert akvakultur, er et av flere tiltak som kan bidra til å innfri markedets etterspørsel etter ferske kvalitetsprodukter gjennom året. For industrielle kunder som stiller store krav til både stabile leveranser og kvaliteten på råstoffet, ligger det store muligheter i å tilpasse tilbudet bedre gjennom levendelagring.

Også i de sjøsamiske områdene er det viktig å få til levendelagringsordninger som både er tilpasset den mindre flåten, bedrifter og andre samfunnsstrukturer, slik at også sjømatnæringen i disse fiskerike områdene kan få et innovativt kvalitetsløft på råstoffet, tilpasset dagens og fremtidens høyt betalende marked.

Foreløpig er levendelagret fisk i stor grad eksportert hel fersk og ikke benyttet som råstoff til bearbeiding i industrien. For at det skal være lønnsomt å bearbeide må prisen disse produktene oppnår i markedet i tillegg overgå den ekstra kostnaden ved å tilby dette.

Levendelagring av torsk har økt betraktelig de siste årene som følge av kvotebonus til fiskeren for levering av levende torsk til lagring. I 2014 og 2015 har fiskere mottatt 50 pst. kvotebonus for levering av levende torsk til levendelagring. Dette betyr at fartøyets kvote er belastet med halvparten av fangsten. I de årlige fiskerireguleringene har det i 2014 og 2015 vært en avsetning på 4 000 tonn til kvotebonus for levendelagring.

I 2014 og 2015 ble det levert henholdsvis 4 150 tonn og 5 760 tonn, som er en markant økning fra foregående år5, jf. figur 5.3. Kvotebonusen er i seg selv den viktigste faktoren for å motivere til levendefangst.6 Det er videre viktig med forutsigbare rammevilkår for aktørene innen levendelagring Regjeringen vil videreføre kvotebonus ut 2017. For å sikre forutsigbarhet for aktørene bør ordningen med kvotebonus videreføres i noen år. Ordningen vil bli evaluert senest i løpet av 2017.

Kilde: Norges Råfisklag

5.3.2.4 Endring av kvoteåret

Hovedbegrunnelsen for å vurdere en endring av kvoteåret har vært et mål om å oppnå et jevnere landingsmønster i torskefiskeriene. Det er en rekke tiltak som kan bidra til et jevnere landingsmønster. Endring av kvoteåret kan være et av dem. Dagens kvoteår, som starter 1. januar, gir få insentiv til den minste flåten til å «spare» kvote til senere på året når det er bedre betalt. Dette fordi det er risiko for at man ikke får fisket kvoten, man går glipp av eventuelle refordelinger og det er høyere kostnader med å ta kvoten utenfor hovedsesongen.

Etter at kvotereguleringene ble innført i 1990 har det vært en klar dreining mot å lande den største delen av torskefangstene første halvår. Endring av kvoteåret har vært et av tiltakene som har blitt vurdert for at sjømatindustrien skal kunne oppnå økonomisk forsvarlig drift.

Fiskeridirektoratet har uttalt at en endring av kvoteåret vil ha størst praktisk betydning for sjømatindustrien i Øst-Finnmark, og at ferskfiskordningen, kvotebonus og levendelagring av torsk er tiltak som fungerer godt for at industrien skal ha tilgang på råstoff. Fiskeridirektoratet mener konsekvensene av en endring av kvoteåret er beheftet med stor usikkerhet. I tillegg vil det være praktiske utfordringer som tidspunkt for ICES kvoteråd, kvoteforhandlinger med andre land, utarbeidelse av forskrifter og kvotebytte med andre land og tredjelandskvoter.

Foto: Bjørn Tore Forberg, Nofima.

Island har endret kvoteåret, men erfaringene derfra har vist at endringene i struktur og mulighetene for å flytte kvoter mellom fartøy har hatt større betydning for å redusere fisket i hovedsesongen enn selve omleggingen av kvoteåret. De store næringsorganisasjonene; Norges Fiskarlag og Sjømat Norge har alle foreslått alternative tiltak for å oppnå jevnere landing av fisk gjennom året, herunder forslag om kvotefleksibilitet.

Det er knyttet usikkerhet til hvordan en endring av kvoteåret vil virke, og om det vil være et effektivt virkemiddel for å oppnå et jevnere landingsmønster i torskefiskeriet. En potensiell gevinst av en omlegging av kvoteåret er vanskelig å tallfeste. Målet er å få større verdi ut av kvotene. Et jevnere fiskeri gjennom året vil kunne bidra til nye produktkategorier og utvikle eksisterende og jevnere leveranser til markedet. Gitt at en flytting av kvoteåret gir et jevnere landingsmønster bør det vurderes. Med bakgrunn i dette vil Regjeringen utrede flytting av kvoteåret.

5.4 Økt merverdi – fra råvare til høykvalitetsprodukter

I laksenæringen er det flere eksempler på aktører som har klart å skape merverdi av en råvare ved å bygge en merkevare. Hvitfisksektoren, med kvalitetsmerket skrei i spissen, er også et eksempel og det er flere spennende satsinger på gang.

Digre m.fl. (2014)7 peker på at verdiutviklingen i norsk sjømateksport i all hovedsak er i samsvar med produksjonsverdien. Det skyldes at bearbeidingsgraden er liten. Laks eksporteres i hovedsak som hel sløyd. Pelagisk fisk eksporteres i hovedsak som hel fryst eller fryst filet. Variasjonen er noe større i hvitfisksektoren hvor de konvensjonelle produktene klippfisk, saltfisk og tørrfisk har stabilt god etterspørsel, mens fersk og frystsegmentet varierer mer med kvotestørrelsen.

5.4.1 Departementets vurdering

Når en snakker om høykvalitetsprodukter er det ikke bare utvikling av egne merkevarer som skaper merverdi. Felles merkeordninger som sier noe om opprinnelsen eller kvaliteten på selve produktet, er også med på å skape en merverdi for produktet. Sjømatrådet sitt opphavsmerke «NORGE – Seafood from Norway» er en felles verdi for hele den norske sjømatnæringen. Undersøkelser i mange land viser at forbrukerne både kjenner merket og forbinder det med kvalitet.

5.4.1.1 Kvalitetsstandarder og kvalitetsmerkeordninger

Sjømatrådet utvikler i tillegg kvalitetsstandarder og kvalitetsmerkeordninger for norsk sjømat. Kvalitetsmerkeordningene har som mål å skape konkurransefortrinn for norske sjømataktører gjennom å differensiere og fremme kvalitetsaspektet ved ulike sjømatarter.

Kvalitetsstandarder blir utviklet etter behov og ønske fra de ulike bransjene og gjennom en prosess der bransjen blir enige om hvilke kvalitetskriterier som skal gjelde for et gitt produkt. Når konsensus er oppnådd i næringen, registreres kvalitetsstandarden som en offisiell Norsk Standard. Kvalitetsstandarden inngår deretter i en kvalitetsmerkeordning administrert av Sjømatrådet.

Sjømatrådet har i samarbeid med næringen utviklet ni kvalitetsstandarder med tilhørende kvalitetsmerkeordning for skrei, fjordørret, fersk torsk, saltfisk torsk, ishavsrøye, oppdrettskveite, reke, brosme og lysing.

Den best etablerte ordningen er kvalitetsmerkeordningen for skrei som i dag er en anerkjent ordning for en etterspurt merkevare. Omfanget av ordningen har økt fra år til år siden etableringen i 2006, og kvalitetsmerkede skreiprodukter selges i en rekke markeder, som Norge, Sverige, Tyskland, England, Frankrike, Spania og Portugal. Sjømatrådets årlige undersøkelse viser at de norske aktørene tar ut en merpris på kvalitetsmerket skrei. Vinteren 2015 hadde hel kvalitetsmerket skrei en gjennomsnittlig merpris på 5,5 kr/kg sammenlignet med ordinær hel torsk i samme periode. Undersøkelser viser også at forbrukerne foretrekker kvalitetsmerket skrei framfor vanlig blankpakket torsk.

Kvalitetsmerkeordninger er et viktig verktøy i å tydeliggjøre kvaliteten på norsk sjømat. Merkede produkter øker synligheten til Norge som leverandør av kvalitetsprodukter og bidrar til å styrke betalingsvilligheten og lojaliteten til de norske produktene.

I tillegg til kvalitetsmerkeordninger i regi av Sjømatrådet, har Matmerk ansvaret for den offentlige merkeordningen, Beskyttede betegnelser, som gir mulighet til å lovbeskytte produktbetegnelser på næringsmidler som har en spesiell geografisk opprinnelse, tradisjon og særpreg. I Norge har Tørrfisk fra Lofoten hatt et juridisk vern i flere år på grunn av den åpenbare sammenhengen mellom klima og produkt. I fjor fikk Tørrfisk fra Lofoten, som første norske produkt i historien, status som Protected Geografical Indication (PGI) i EU. Dette innebærer at Tørrfisk fra Lofoten er vernet mot juks, kopiering og etterligning og garanterer importører at Tørrfisk fra Lofoten er ekte vare. I tillegg er det en anerkjennelse av produktets kvalitet som importører er villige til å betale mer for.

Foto: Norges sjømatråd.

5.4.1.2 Miljømerking og sporing

Ønske om merking og dokumentasjon på sjømat er økende hos forbruker. Sporings- og merkingssystemer er nødvendig for å sikre god logistikk, kvalitet og redelighet. Standarder for merking, sporing og sporingssystemer kan legge til rette for at bedriftene raskt og presist kan finne informasjon langs hele verdikjeden. Aktører kan skaffe seg fortrinn i markedet ved å ta i bruk standarder, som eksempelvis NS 9405:2012 om merking av distribusjonsenheter og paller ved omsetning av fisk. Bruk av denne standarden kan bidra til leveringssikkerhet, høyere effektivitet og verdiskaping i verdikjeden. Næringen må tenke helkjede. Ved ulike merkeordninger er det viktig med transparente kriterier og kjedesporbarhet slik at informasjonen blir troverdig og veiledende for forbruker. Flere og flere markeder etterspør i dag mer omfattende elektronisk sporing. Her er det et mulighetsrom for å tilby produkter med spesielle fortrinn ved å ta i bruk ny teknologi.

Klima- og miljømerking er blitt viktig og gjøres ut i fra ulike initiativ og med ulik offentlig involvering. Det finnes obligatoriske merkekrav (merking av produksjonsmetode, art og fangstområde), offentlige frivillige merkeordninger (som merking av økologisk mat) og private merkeordninger som Marine Stewardship Council (MSC) og Aquaculture Stewardship Council (ASC)).

Marine Stewardship Council (MSC) er den største aktøren for tredjeparts miljøsertifisering av bærekraftige fiskerier. MSC har sammen med eksperter utviklet standarder for bærekraftig fiske og sporing av sjømat. Sertifisering gjennom MSC sikrer at sjømaten kommer fra og kan spores tilbake til bærekraftige fiskerier. MSC-merking er det mest etterspurte og dermed det viktigste miljømerket i mange markeder. De fleste store norske fiskeriene er sertifisert av MSC, og produktene kan derfor benytte seg av MSC-merket. Undersøkelser gjennomført av Nofima indikerer at forbrukerne bare har en indirekte påvirkning og preferanse for miljømerkingen, og at det er detaljistene og NGOer som er den sterkeste drivkraften.

Myndighetene jobber også aktivt i internasjonale fora for å utarbeide felles retningslinjer og standarder som bør ligge til grunn for ulike typer miljømerking. Eksempelvis NS 9418 for klimamerking av sjømat gjør det mulig å beregne og sammenligne klimaspor for sjømatprodukter. Klimapåvirkning kan bli et viktig konkurranseparameter og styrke sjømatnæringens markedsposisjon internasjonalt.

Boks 5.4 Norway King Crab

Norway King Crab AS, som høsten 2015 åpnet et levendelagringshotell ved Gardermoen, har utarbeidet en sporingsløsning som gir 100 pst. sporing fra fisker til fat. Denne satsingen er et godt eksempel på hvordan ny kunnskap og teknologi kan tas i bruk for å gi produkter en merverdi som betalingsvillige markeder er villige til å betale for.

Foto: Norway King Crab.

5.4.1.3 Økte forbrukerkrav

De siste årene har det skjedd store forandringer i hva slags krav og forventninger forbrukerne har til maten de spiser. Dette gjelder i høyeste grad sjømat. I dag ønsker vi produkter som er enkle og raske å tilberede. Dette fordrer en rekke endringer i hvilke produkter som produseres og måten produkter produseres på, noe som igjen får konsekvenser for sjømatindustrien, fiskeflåten og oppdrettsanlegg.

Konsumentene gjør i økende grad sine innkjøp i dagligvarekjeder. Kjedene har over tid økt sine krav til leverandørene. De ønsker forutsigbarhet for leveranser når det gjelder produkter, kvalitet og volum slik at konsumentene har trygghet i hva de kan finne i butikkhyllene. I tillegg presser dagligvarekjedene leverandørene på både kostnader og priser.

Laksesektoren har både kunnskap om sluttbruker og dagligvarekjeder og har god kontroll på råstoffet gjennom integrerte verdikjeder. De ligger dermed langt foran hvitfiskindustrien når det gjelder innovasjon og teknologiutvikling. Sjømatindustrien må bli bedre innen produkt- og markedsinnovasjoner for å skape vekst og bedre lønnsomhet.

Det er svært krevende å forutsi hvilke produkter og i hvilke markeder norsk sjømatnæring vil ha vekstmuligheter i fremtiden. De globale sjømatmarkedene er svært komplekse og i kontinuerlig endring. Dette gjør det komplisert å stake ut kursen for valg av virkemidler, markeder og teknologi.

Departementet bidrar i samarbeid med næringen til fellesskapsløsninger for sjømatindustrien der dette er hensiktsmessig. Dette kan være større utviklingstiltak som for eksempel utarbeidelse av felles standarder, sporingstiltak eller andre områder der aktørene trenger drahjelp for å utvikle tiltak på tvers av bedriftene. Det er imidlertid opp til hver enkelt bedrift å utvikle nye produkter og sin egen merkevare i tråd med de ønsker og krav de møter i de ulike markedene.

5.5 Økt konsum av sjømat i Norge

Norge er en fiskespisende nasjon og et av sjømatnæringens viktigste markeder. I 2014 handlet nordmenn sjømat for 7,6 mrd. kroner. Dette tilsvarer litt i overkant av 90 000 tonn eller ca 22,5 kg per capita når vi måler produktvekt.8 For første gang på ti år spiser vi idag mer ferskt enn fryst og vi spiser mer filet og mindre koteletter og farseprodukter. Produktutvikling og dagligvarehandelens vilje til satsing på sjømat gir positiv utvikling i konsumet av sjømat. I dag tilbyr dagligvarehandelen renskåret filet som er ferdigpakket og dermed lett tilgjengelig for den norske forbruker. Trenden er at vi kjøper det vi spiser og spiser det vi kjøper. De positive trendene i 2014 holder frem per 1. halvår 2015. I arbeidet med produktutvikling er det viktig å få fram at sjømat har unik ernæringsmessig verdi og er en viktig del av et sunt kosthold. Tillit til at norsk sjømat er trygg og av god kvalitet bidrar til å bygge et godt omdømme og er viktig for fremtidig verdiskaping i sjømatnæringen.

5.5.1 Departementets vurdering

5.5.1.1 Trygg sjømat

Forbrukere er opptatt av at maten de spiser er trygg å spise og av god kvalitet. Forbrukernes bevissthet rundt dette er økende og medfører strengere forbrukerkrav i fremtiden. For å håndtere dette er gode overvåkingssystemer sentralt, både for å sikre mattryggheten og for å redusere mulige negative omdømmesaker for næringen. Norske myndigheter arbeider systematisk med overvåkning, tilsyn og forskning for å dokumentere tilstanden for norsk sjømat, og sørger for at regelverket for mattrygghet inneholder de internasjonale aksepterte kravene til mattrygghet og handel med sjømat. Regelverket er basert på uavhengige risikovurderinger fra ansvarlige kunnskapsinstitusjoner både nasjonalt og internasjonalt. Myndighetsarbeidet sikrer trygghet for forbrukerne, men samtidig er dette en del av fundamentet for å sikre omdømmet til, og markedsverdien av norsk sjømat.

Oppdrettsfisk og fiskefôr analyseres for innhold av uønskede stoffer i omfattende overvåkningsprogram. Det gjøres også kartlegging av fremmedstoffer i de viktigste kommersielle ville fiskebestandene. Laksen er i dag blant våre mest undersøkte matvarer og de siste årene har det vært tatt prøver av ca. 12 000 oppdrettsfisk (hovedsakelig laks) årlig fra oppdrettsanlegg og slakterier over hele landet. Det er Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) som i størst grad gjennomfører analysene.

For å sikre troverdig, trygg og sunn sjømat er det viktig med kontinuerlig kunnskapsutvikling gjennom forskning. Næringsaktørene, universiteter og høyskoler, forskningsinstitusjoner og myndighetene, bidrar alle til denne kunnskapsutviklingen. I den nylig lanserte masterplanen for marin forskning, er sunn og trygg sjømat et av temaene. Regjeringen vil for eksempel prioritere kunnskap om hvilken betydning nye råvarer i fôret har for sjømattrygghet, og kunnskap om mulige nye utfordringer og nye uønskede stoffer i sjømat.

5.5.1.1.1 Sjømat og helse

Sjømat inneholder proteiner av god kvalitet, viktige vitaminer og mineraler, i tillegg til de lange flerumettede fettsyrene. Mange av disse næringsstoffene er det lite av i annen mat. Fra et helse- og ernæringsperspektiv bør vi alle spise fisk. Inntaket av fisk og annen sjømat er i dag lavere enn anbefalingene og økt inntak av sjømat og mer fisk som pålegg anbefales av norske helsemyndigheter. Det er spesielt viktig for gravide, ammende og barn. Forskning viser at inntak av fisk har betydning for både fysisk og mental helse. Det er godt dokumentert at fisk beskytter mot hjerte- og karsykdom. Fisk bidrar også positivt til utviklingen av nervesystemet hos foster og spedbarn.

Den norske vitenskapskomiteen (VKM) har konkludert med at de positive helseeffektene av å spise fisk, klart oppveier den ubetydelige risikoen som dagens nivå av fremmedstoffer i fisk representerer. NIFES forsker på hvordan sjømat virker på fysisk og mental helse, og hvordan sjømat kan være med å forebygge livsstilsykdommer. Regjeringen ser det som viktig å sikre kunnskap om sammenhengen mellom inntak av sjømat og helse, både for å sikre trygg mat, gi vitenskapelig baserte kostråd og for å sikre næringens omdømme. Vi må kommunisere vitenskapelig basert informasjon om sjømatens rolle i ernæring. I folkehelsemeldingen Meld. St. 19 (2014–2015) står det at befolkningen skal få bedre og mer målrettet informasjon om sammenhengen mellom kosthold og helse. Sunne valg skal gjøres enklere og matvarebransjen har et stort ansvar for å utvikle, gjøre tilgjengelig og markedsføre sunne produkter. På sjømatområdet er viktige tiltak for regjeringen kostholdsprogrammet Fiskesprell, tilskuddsordningen for å øke sjømatforbruket – spesielt hos barn og unge og forskning på fisk, sjømat og helse. Dokumentasjon av helseeffekter av å øke sjømatinntaket kan bidra til ytterligere verdiskaping innen fiskeri- og havbruksnæringen.

I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2015–2024 varslet regjeringen at forskningen på sammenheng mellom mat, ernæring og helse vil bli styrket. Dette vil bidra til et sunnere kosthold og dermed bedre helse, legge grunnlag for produksjon av sunne og trygge råvarer og produkter, og økt innovasjon og verdiskaping.

Kosthold og helse kan ses i sammenheng med bærekraft, kultur og måltidets sosiale rolle. Helse og miljøargumenter bør brukes aktivt for å øke sjømatkonsumet. Folkehelsemeldingen fremhever at et kosthold med økt inntak av fisk og plantebasert kost og mindre kjøtt både kan bidra til å nå helsepolitiske og klimapolitiske mål.

5.6 Tiltak

Regjeringen vil:

• Videreføre kvalitetstilsyn i regi av Norges Råfisklag og evaluere ordningen.

• Bidra til jevnere råstofftilgang gjennom hele året ved å:

  • Prioritere FoU innen levendelagring.

  • Videreføre kvotebonus for levendelagring og evaluere ordningen senest i 2017.

  • Videreføre ferskfiskordningen og evaluere ordningen senest i 2017.

  • Utrede flytting av kvoteåret.

• Arbeide for å øke andelen restråstoff som bringes på land.

• Prioritere kunnskap om hvilken betydning nye råvarer i fôret har for sjømattrygghet og kunnskap om mulige nye utfordringer og nye uønskede stoffer i sjømat.

• Videreføre arbeidet for å øke konsumet av norsk sjømat.