8 De tre pliktene – leveringsplikt, bearbeidingsplikt og aktivitetsplikt

8.1 Sjømatindustriutvalgets forslag og høringsuttalelser

Sjømatindustriutvalget anbefaler at leverings- og bearbeidingsplikten avvikles med begrunnelse at bortfall av leveringsplikten i liten grad vil ha økonomiske fordelingsvirkninger, bl.a. fordi mye av råstoffet selges til aktører som ville kjøpt dette uten leveringsvilkår. Flertallet mener bearbeidingsplikten hindrer bedriftene i å utnytte prisvariasjoner mellom foredlede og ubearbeidede produkter, og på denne måten reduserer plikten lønnsomheten for bedriftene. Utvalgets flertall anbefaler også å avvikle aktivitetsplikten. Utvalget uttaler at aktivitetsplikten representerer de største implikasjonene, både samfunnsmessig og økonomisk. Bortfall av denne vil tillate bedriften å utnytte ressursene betraktelig mer effektivt og gi grunnlag for forbedring av lønnsomheten.

Utvalget viser til at det er knyttet betydelige verdier til pliktene og at de ble innvilget under bestemte samfunnsmessige krav og forventninger. Derfor anbefaler utvalget at avviklingen av pliktsystemet skjer på en juridisk og økonomisk akseptabel måte for de involverte partene.

De fleste høringsinstansene er enige i at pliktene ikke fungerer etter sin hensikt. Fylkeskommuner, kommuner og politiske organisasjoner i Nord-Norge ønsker i hovedsak å opprettholde pliktene, eventuelt endre og forbedre dem slik at de blir mer fleksible og hensiktsmessige virkemidler. Aktivitetsplikten ansees som den viktigste å beholde, men flere kommuner deler Sjømatindustriutvalgets forslag om å opprette en kommisjon som skal finne løsninger som ivaretar alle berørtes interesser. Fiskeridirektoratet mener pliktene ikke lenger er hensiktsmessige og bør avvikles, og foreslår at disse konverteres til en passende årlig avgift som kanaliseres til berørte kystsamfunn. Norges Fiskarlag støtter forslaget om å oppheve pliktene og opprette en kommisjon. Sjømat Norge, NSL og berørte bedrifter støtter utvalgets forslag om å oppheve pliktsystemet.

8.2 Pliktenes formål

Det overordnede mål for de ovennevnte pliktene har vært å bidra til en lønnsom sjømatindustri som sikrer bosetting og sysselsetting i kystdistriktene, jf. deltagerlovens formålsparagraf. Leveringsvilkår har hatt som formål å sikre dekning av landindustriens behov for råstofftilgang gjennom hele året, mens bearbeidingsplikten skal sørge for at leveringspliktig råstoff blir produsert av industribedriften som har kjøpt råstoffet. Kravet om aktivitet skal sikre at eksisterende virksomhet og aktivitet opprettholdes, og knytter fartøy og anlegg sammen slik at industrivirksomheten og eierskapet til fiskefartøy forblir én enhet.

8.3 Rettslig forankring for pliktsystemet

8.3.1 Deltakerlov

Deltakerloven regulerer retten til å drive fiskefartøy gjennom ervervstillatelse og tildeling av konsesjoner, jf. deltakerloven §§ 4 og 15, og er hjemmelsgrunnlag for de ulike pliktene gjennom vilkårsfastsettelse og forskriftsregulering.

Hovedregelen i deltakerloven oppstiller krav om at ervervstillatelse bare kan gis til aktive fiskere. Etter lovens § 6 tredje ledd kan det dispenseres fra dette kravet i særlige tilfeller når næringsmessige og regionale hensyn tilsier det. Med hjemmel i denne bestemmelsen har fiskeindustrien fått ervervstillatelse til torsketrålere for å sikre filetindustrien tilgang på råstoff hele året. Leveringsplikt er nedfelt som vilkår i tildelt torsketrålkonsesjon, hjemlet i deltakerloven § 12. Vilkår om aktivitet er knyttet til ervervstillatelsen.

8.3.2 Hvem er parter

Ervervstillatelse og konsesjon tildeles en bestemt eier/juridisk person for ett bestemt fartøy. Deltakerloven regulerer forholdet mellom myndighet og fartøyeier. Vedtak eller vilkår knyttet til ervervstillatelse og konsesjon er rettet mot fartøyeier og gjelder deres interesser, og det er fartøyeier som får sin rettsstilling regulert ved tillatelser/vedtak. Fartøyeiers partsrettigheter innebærer også at omgjøring av vedtak eller endring av betingelser knyttet til en tillatelse, som utgangspunkt bare kan gjennomføres når endringen ikke er til skade for fartøyeier, jf. forvaltningsloven § 35. Sjømatindustri, kommuner eller andre som nyter godt av trålernes virksomhet og er begunstiget med trålråstoff eller er gjenstand for aktivitetsplikt, er ikke part i vedtaket og deres rettsstilling er ikke umiddelbart regulert i vedtakene. De har ingen rettslig vernet stilling til vedtak/vilkår og de får ingen rettigheter ved tildeling av fisketillatelser.

Fartøyeier har ansvaret for oppfyllelse av aktivitetsplikten og leveringsplikten. Bearbeidingsplikten gjelder den som kjøper leveringspliktig torskefangst. Det er kjøperen eller sjømatindustribedriften som er ansvarlig for at bearbeidingsplikten blir fulgt opp.

8.4 Nærmere om leveringsvilkår

8.4.1 Historikk

Det historiske utgangspunktet for leveringsplikten var utviklingen av filet- og fryseindustrien i Nord-Norge etter krigen. Det var behov for stabile og tilstrekkelige råstoffleveranser for å støtte opp under utbyggingen av en moderne filetindustri i landsdelen, og videreutvikling av filetindustrien skulle derfor skje i tilknytning til en utvidelse av trålflåten. Havgående ferskfisktrålere ble ansett som den mest anvendelige fartøygruppen for å sikre råstoffleveranser gjennom hele året, og ved dispensasjonsordninger fikk industrien derfor adgang til å anskaffe og eie egne trålere.

I tillegg ble lokale trålrederier tildelt torsketrålkonsesjoner, dels sammen med kommuner og lokale banker, og myndighetene forutsatte at denne tilknytningen medførte leveranser av råstoff til vedkommende distrikt. Lokalt eierskap ble således i utgangspunktet ansett å være tilstrekkelig til å sikre at trålfangstene gikk til de lokale bedriftene.

Denne gjensidige forpliktelsen mellom fangstledd og landindustri fungerte på 1950, -60 og -70 tallet. Etter hvert erfarte man at dette likevel ikke var tilstrekkelig. Det ble derfor ved enkeltvedtak knyttet leveringsvilkår til de enkelte torsketrålkonsesjonene.

Etter at leveringsplikten en periode var av begrenset interesse på grunn av tilgangen på råstoff fra russiske fartøy på 90-tallet, ble det mot slutten av tiåret igjen oppmerksomhet om leveringsplikten da det skjedde endringer i de russiske trålernes leveringsmønster. Det resulterte i forskrift om leveringsplikt som ble vedtatt 12. september 2003.

Nofima (tidligere fiskeriforskning) evaluerte ordningen i 2005 og rapporten dannet grunnlaget for endringen av forskriften i 2006. Dette er i hovedsak slik forskriften lyder i dag.

8.4.2 Fakta om leveringsplikten

Innholdet i leveringsplikten er definert gjennom individuelle vilkår som fastsetter hvilken bedrift eller hvilket geografisk område som er tilgodesett, mens forskrift om leveringsplikt regulerer hvordan leveringsplikten skal gjennomføres.

Leveringsplikten er en tilbudsplikt. Det påligger fartøyeier en plikt til å tilby 80 pst. av fartøyets fangst av torsk og 60 pst. av fartøyets fangst av hyse til tilgodesett anlegg eller sted. Dette omtales som den primære leveringsplikten. Ønsker ikke anlegget/ene å ta imot fangst, skal den tilbys anlegg i en nærmere bestemt region. Dette omtales som den sekundære leveringsplikten. Først når ingen i regionen vil kjøpe råstoffet, kan det omsettes fritt.

Det er ingen krav om konserveringstilstand, og fisken kan like gjerne være fryst som fersk. Tilgodesett kjøper plikter ikke å ta imot tilbudt fangst, men hvis begunstiget anlegg kjøper leveringspliktig fangst skal 70 pst av torskefangsten bearbeides, jf. forskriftens § 3 siste ledd. Prisen på leveringspliktig råstoff fastsettes til gjennomsnittet av oppnådde priser for tilsvarende fisk (fersk eller fryst) på auksjon eller ved annen omsetning de siste to uker før salget finner sted i Norges Råfisklags distrikt.

Fiskeridirektoratet kontrollerer årlig gjennomføringen av leveringspliktordningen. Brudd på leveringsvilkår kan sanksjoneres overfor fartøyeier, blant annet med midlertidig tilbakekall av ervervstillatelse og konsesjon.

8.4.3 Oversikt torsketrålere og fiskeindustrianlegg

Det er i alt tildelt 37 torsketrålkonsesjoner. 21 torsketrålere er pålagt leveringsvilkår, og av disse er fem eid av fiskere. Leveringsplikten omfatter en kvote tilsvarende 46,5282 kvotefaktorer, av totalt 87,9265 kvotefaktorer i trålgruppens torskefiske. De to fiskeindustrieierne som har fått ervervstillatelse for torsketrålere etter dispensasjonsregelen i deltakerloven § 6 tredje ledd, Havfisk ASA og Nergård AS, er til sammen tildelt 42,6934 kvotefaktorer hvorav 41,0637 med leveringsvilkår. Havfisk ASA har kvotene fordelt på elleve fartøy og Nergård AS på fem fartøy. Fiskereide trålere er pålagt leveringsvilkår for 5,4645 kvotefaktorer.

Det er tre rene ferskfisktrålere igjen, alle eiet av industrien. De resterende trålerne er enten frysetrålere, kombitrålere eller fabrikkskip, som alle kan fryse fangsten om bord. De fem fiskereide fartøyene som er pålagt leveringsvilkår er frysetrålere og leverer fryst råstoff. Omtrent all fryst fangst blir landet på fryselager, bare unntaksvis blir slikt råstoff levert direkte til kjøpers anlegg.

Av de anslagsvis 220 bedrifter i Norge som mottar og produserer hvitfisk i en eller annen form, er det om lag åtte bedrifter som har filet som dominerende produksjon. Norway Seafoods AS driver fem av filetanleggene.

15 navngitte anlegg er tilgodesett med leveringsvilkår hvorav fem produserer filet. Industrieide trålere har i det vesentlige leveringsvilkår som tilgodeser egne, navngitte anlegg eller mindre steder med egne anlegg. De fiskereide fartøyene har leveringsvilkår som tilgodeser større områder som «Nord-Norge» eller enkeltfylker i nord.

8.4.4 Effekten av leveringspliktordningen

Som et utgangspunkt er det fartøyeier som bærer den direkte kostnaden ved leveringsforpliktelser og industrien som har fordelen.

Fiskeridirektoratets kontroll av gjennomføringen av leveringspliktordningen, viser at fartøyeier tilbyr fangsten i overensstemmelse med leveringsplikten til tilgodesette anlegg/steder. Sjømatindustrien kjøper imidlertid ikke fangsten når fartøyene ikke tilbyr råstoff av en kvalitet, størrelse og tilstand som industrien etterspør. Andelen av fangst underlagt tilbudsplikt som blir kjøpt av tilgodesette anlegg, er meget lav. Der eierskapet til industri og flåte er sammenfallende, kjøpes imidlertid noe mer råstoff. Norway Seafoods AS kjøper 36 pst. av fangstene som Havfisk ASA sine trålere tilbyr av torsk og 44,85 pst. av det kvantum Havfisk ASA skal tilby iht. leveringsplikten. Havfisk ASA lander omlag 10 000 tonn fersk torsk pr år til Norway Seafoods AS. Disse leveransene har selvsagt stor betydning for de enkelte anleggenes lønnsomhet og dermed sysselsetning mv. Det er sannsynligvis sammenfallende eierskap som sikrer tilbud av fersk fangst, heller enn selve leveringspliktordningen.

Foto: Sjømat Norge

8.4.5 Departementets vurdering

Det er stor sannsynlighet for at leveringspliktordningen i seg selv ikke fører til at filetindustrien får dekket sin etterspørsel etter egnet råstoff. Vilkårene antas således ikke å gi den tilsiktede effekten og bidrar ikke til å øke filetindustriens eller næringens lønnsomhet. En forpliktelse som ikke bidrar til å øke lønnsomheten verken for fiskeflåten eller for industrien eller verdiskapingen samlet sett, fremmer heller ikke deltagerlovens formål om å øke lønnsomheten og verdiskapingen i næringen eller å trygge bosetting og arbeidsplasser i kystdistriktene. Vilkårene medfører også administrative kostnader.

Myndighetene har i dag ikke hjemmel til å pålegge fartøyeier å levere fangsten fersk. Forvaltningsloven stiller strenge krav for omgjøring av eksisterende vilkår til skade for fartøyeier.

Regjeringen anser det lite aktuelt å videreføre dagens ordning, hvor leveringsplikt i liten grad innebærer den tilsiktede fordelen for de bedriftene som er begunstiget. Samtidig er det vanskelig å forutse alle konsekvenser dersom ordningen i sin helhet oppheves.

En mellomløsning kunne være å regionalisere leveringsforpliktelsene. En regionalisering ville innebære at fangst tilbys alle anlegg i en større region, i stedet for enkeltanlegg. Det betyr at dersom primær leveringsplikt i dag er til Båtsfjord, vil den bli endret til Finnmark. Sekundær leveringsplikt vil da ikke lenger være aktuelt. Dette sikrer at sjømatindustrien i området får samme tilbud om fangst, men må konkurrere om råstoffet innenfor regionene, ikke ulikt det som er regulert i leveringspliktforskriften som den subsidiære tilbudsplikt.

En slik regionalisering vil gi en mer dynamisk ordning, som i større grad legger til rette for at råstoff kan gå til den bedriften som har størst behov for råstoffet. Regionalisering sikrer at regionen som helhet får det samme råstofftilbud som tidligere.

En regionalisering vil også redusere de administrative omkostningene dagens ordning har, for rederiene og for forvaltningen.

Kostnaden ved leveringsvilkår synes i vesentlig grad knyttet til administrative kostnader både hos myndighetene og de private aktørene ved føring av og kontroll av landingsdokumenter, mindre effektiv omsetning ved at den må skje i flere omganger og over flere dager og et tap for samfunnet om ikke fisken leveres til den som har størst verdi av den.

Lokalsamfunn kan tenkes å ha nytte av leveringsvilkår, relatert til distriktsmessige hensyn, ved at fisken skal komme lokalbefolkningen til gode og således bidra til sysselsetning og bosetning i lokale kystsamfunn. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om ikke disse nytteeffektene kan oppnås på en mer målrettet og effektiv måte. Nytten av leveringsplikten for det enkelte industriforetak varierer avhengig av faktisk kjøp. Havfisk ASA sitt tilbud av ferskfisk synes ikke å være et resultat av leveringsforpliktelsen i seg selv, men er basert på avtale mellom Havfisk ASA og Norway Seafoods AS. Nytten er nok også begrenset fordi tilbud om trålråstoff neppe er en nødvendig betingelse for å sikre lønnsomhet og opprettholde virksomhet og sysselsetning.

Bosetting og sysselsetting i fiskeriavhengige områder vil likevel kunne bli påvirket dersom bedriftene etter en opphevelse av leveringsplikten ikke får nok råstoff til å klare å drive lønnsomt og deretter må legge ned bedriften. Dette vil imidlertid kunne være utfallet uavhengig av om pliktsystemet oppheves dersom lønnsomheten ikke er tilstede.

En regionalisering av leveringsplikten vil sikre sjømatindustrien fortsatt tilbud om råstoff. Samtidig vil kostnadene ved leveringsforpliktelsene reduseres ved færre auksjonsrunder administrert av salgslagene og kontrollen utført av Fiskeridirektoratet blir mindre detaljert. En slik regionalisering vil også øke muligheten for at fisken leveres til den som har størst verdi av den. Det er god grunn til å tro at en slik endring vil bidra til å redusere kostandene ved plikten.

Å regionalisere leveringsplikten innebærer at alle individuelle leveringsvilkår må endres fra konkrete steder/områder, til regioner. Det betyr at dersom primær leveringsplikt i dag er til Båtsfjord, vil den bli endret til Finnmark. Sekundær leveringsplikt vil da ikke lenger være aktuelt. Noen fartøy har allerede i dag leveringsplikt til regioner. Det er ikke aktuelt å endre disse vilkårene til å gjelde mindre regioner, da forvaltningsloven begrenser adgangen til å omgjøre vilkår til skade for innehaver av tillatelsen.

Regjeringen foreslår å regionalisere leveringsplikten i tre regioner som følger fylkesgrensene for Finnmark, Troms og Nordland.

8.5 Bearbeidingsplikten

8.5.1 Fakta og problembeskrivelse

Bearbeidingsplikt er et pålegg om å videreforedle fangst av torsk kjøpt under leveringsplikten. Plikten påligger kjøper av fangst.

Bearbeidingsplikten ble innført i forskrift om leveringsvilkår i 2006, og er regulert i forskriftens § 3. Bestemmelsen oppstiller krav om at uansett om fangsten kjøpes i henhold til den primære leveringsplikten eller den sekundære leveringsplikten, skal vedkommende fiskeindustribedrift alltid foreta bearbeiding av 70 pst. av torskefangstene før videresalg.

Flertallet av begunstigede bedrifter er filétprodusenter. Det finnes likevel eksempler på andre typer produksjon, også i bedrifter som eier egne fartøy med leveringsplikt.

De produksjonsformene som aksepteres som oppfyllelse av bearbeidingsplikten er

• filetering

• videreforedling av frosne varer (panering/fritering)

• røyking

• tørrfisktilvirkning

• saltfisketilvirkning

• klippfisktilvirkning.

Ren ferskfiskpakking faller utenfor.

Bearbeidingsplikten var en naturlig følge av leveringsplikten. Leveringsvilkår ble pålagt fartøyeier for å sikre industrien råstoff til produksjonen. Bearbeidingsplikten ble innført fordi man erfarte at bedrifter kjøpte leveringspliktig fangst og umiddelbart videresolgte fangsten til en høyere pris på det åpne markedet. Det innebar at leveringsplikten ble en ren overføring av verdi fra fartøyet til bedriftens eier, uten at dette bidro på annen måte enn som en styrking av bedriftens finansielle posisjon.

8.5.2 Departementets vurdering

Plikt til å foredle torsk kjøpt under leveringspliktordningen begrenser sjømatindustriens fleksibilitet. Den kan føre til at industrien begrenser sine kjøp av bearbeidingspliktig råstoff fordi plikten påfører bedriften tap når det er mer lønnsomt å selge torsk uforedlet. Fleksibiliteten på 30 pst. pr fangst har vist seg å ikke være tilstrekkelig. Konsekvensen er at industrien ikke kjøper torsk underlagt leveringsvilkår fra egne og andres trålere, for ikke å risikere å tape penger som følge av tvungen bearbeiding.

Bearbeidingsplikten er vanskelig å kontrollere. Begunstigede foredlingsanlegg kjøper fangst fra så vel leveringspliktige trålere som fra kystfiskeflåten og det er vanskelig å måle og å skille ut relevante kvantum. Effektiv kontroll krever sporing av råstoff gjennom produksjonsprosessen. Slikt sporingssystem er ikke tilgjengelig. Et annet moment er at leveringsplikten gjelder på årsbasis, mens bearbeidingsplikten gjelder pr landing. Det kompliserer foredlingsindustriens dokumentasjon av pliktens oppfyllelse. Industrien bryter dessuten bearbeidingsplikten dersom enkeltpartier ikke bearbeides, selv om 70 pst. av leveringspliktig råstoff er bearbeidet.

Departementet legger til grunn at virksomheten til norsk sjømatindustri er å videreforedle fangstene som kjøpes. Markedets etterspørsel er avgjørende for hvilket og hvor mye av mottatt råstoff det er lønnsomt å produsere eller selge ferskt. Det bør være markedet og ikke bearbeidingsplikten som er avgjørende for hvilken produksjon bedriften finner mest lønnsom.

Regjeringen mener at bearbeidingsplikten ikke er et egnet virkemiddel for å sikre at råstoff bearbeides og vil avvikle denne plikten. Det er vanskelig å se for seg at en slik oppheving vil medføre mindre bearbeiding av råstoff enn i dag, når dette uansett kan reguleres av bedriftene selv ved å styre omfanget av kjøp under leveringsplikt.

8.6 Aktivitetsplikten

8.6.1 Fakta og problembeskrivelse

Vilkår om aktivitetsplikt er formulert slik at dersom fartøyeiers industrivirksomhet reduseres, bygges ned eller legges ned, kan departementet trekke ervervstillatelsen tilbake.

Formålet med aktivitetsvilkåret er at eksisterende virksomhet og aktivitet skal opprettholdes og knytte fartøy og anlegg sammen. Dette sikrer at industrivirksomheten og eierskapet til fiskefartøy forblir én enhet som ikke kan endres uten at Nærings- og fiskeridepartementet gir tillatelse til det.

Vilkåret om aktivitetsplikt består av to elementer; ett geografisk og ett knyttet til kvantitet/intensitet. Den geografiske delen gjelder beliggenheten for virksomheten, og elementet om kvantitet/intensitet handler om hvor stor virksomheten er, målt for eksempel i sysselsetning, råstoffbehov, produksjon mv. Aktivitetsplikt og leveringsplikt er uavhengig av hverandre.

Innretning og aktivitetsnivå ved de ulike anleggene varierer med tilgang til råstoff og avsetningsmuligheter for produktene, og arbeidsstyrken varierer også, herunder har det vært akseptert at det er blitt færre ansatte.

Det er ett selskap, Havfisk ASA, som er pålagt vilkår om aktivitet. Aktivitetsplikten gjelder virksomheten som Norway Seafoods AS driver på anleggene eiet av Havfisk ASA i Stamsund, Melbu, Hammerfest, Storbukt, Kjøllefjord og Båtsfjord. Nergård AS hadde tidligere også aktivitetsplikt noen steder, men har i forståelse med, og etter avtale med, kommunene der anleggene ligger, blitt fritatt fra pliktene.

Foto: Nærings- og fiskeridepartementet

8.6.2 Departementets vurdering

Vilkår om aktivitetsplikt er et distriktspolitisk virkemiddel. I motsetning til leveringsplikt og bearbeidingsplikt som har liten betydning for virksomhet på et anlegg, bidrar aktivitetsplikten til å opprettholde industrivirksomhet i kystsamfunn.

Vilkåret om aktivitet reduserer imidlertid sjømatindustriens strategiske handlingsrom og muligheter for effektiv drift og lønnsom omstilling og tilpasning. Det å avvikle aktivitetsplikten, gir imidlertid fartøyeier en fordel uten at lokalsamfunnet oppnår noe til gjengjeld.

På den annen side kan det anføres at det ikke vil være samfunnsøkonomisk forsvarlig å la aktivitetsplikten bestå uendret. Da vil plikten bidra til å opprettholde virksomhet som ikke nødvendigvis er konkurransedyktig og som på sikt ikke nødvendigvis er økonomisk bærekraftig. Dette vil også komme i konflikt med den norske arbeidslivsmodellen som forutsetter et produktivt og lønnsomt arbeidsliv som innebærer at lokal arbeidskraft skal tilflyte lønnsomme bedrifter også når det innebærer geografisk mobilitet. Bedriftene praktiserer i stor grad permitteringer, noe som også bidrar til at kostnadene ved å opprettholde driften skyves over på samfunnet.

Kort sagt synes plikten derfor å medføre kostnader for samfunnet samlet sett. Over tid kan det samlede tapet bli betydelig. Samtidig vil en avvikling av plikten medføre en omfordeling.

Den beste løsningen synes derfor å være om eieren og vertskommunen kan komme til en løsning som er til gunst for begge sider, slik det allerede har blitt gjort i enkelttilfeller. Dette krever imidlertid grundige forberedelser, for å sikre at en økonomisk kompensasjon blir riktig. For samfunnet samlet er det imidlertid viktig at det realiseres en løsning, innen rimelig tid. Dette fordi samfunnet er med på å bære kostnader ved ordningen, det være kostnader knyttet til at ressurser ikke nødvendigvis anvendes der de kaster mest av seg generelt, samt permitteringskostnader.

Et godt resultat avhenger av kunnskap om de konkrete kostnader og nytteverdier for fartøyeier og lokalsamfunn og samfunnet samlet. For å kunne behandle spørsmålet er det viktig med et godt faktagrunnlag om hvilke kostnader og verdier aktivitetsplikten representerer. Et slikt faktagrunnlag vil gi fartøyeier og kommuner grunnlag for å forhandle om frikjøp.

Regjeringen vil på denne bakgrunn opprette en kommisjon som kan innhente vurderinger av kostnader og verdier knyttet til aktivitetsplikten, samt legge til rette for en praktisk dialog mellom de berørte partene om aktivitetsplikten. Kommisjonen skal også foreta distriktsmessige vurderinger av forslag til løsning.

8.7 Tiltak

Regjeringen vil:

• Regionalisere leveringsplikten.

• Fjerne bearbeidingsplikten.

• Sette ned en kommisjon med henblikk på å avvikle aktivitetsplikten.