4 Status og utviklingstrekk i sjømatindustrien

Den totale sjømatproduksjonen i verden var ca. 60 millioner tonn i 1970. I 2014 var den steget til i overkant av 164 millioner tonn. Til sammenligning var den totale produksjonen av sjømat i Norge anslagsvis 3,8 millioner tonn i 2014, som er en økning på 13 pst. sammenlignet med ti år tilbake. Økningen i sjømatproduksjonen i Norge kommer i hovedsak fra oppdrett av laks og ørret, hvor det på 1980-tallet og utover har skjedd en betydelig positiv utvikling innen avl, sykdomsbekjempelse og teknologiutvikling.

Dette kapitlet tar for seg status og utviklingstrekk i sjømatindustrien.

4.1 Norsk sjømatindustri

Norsk sjømatindustri bestod i 2013 av omtrent 440 bedrifter som til sammen utgjorde ca. 9 700 årsverk og hvor sektorene1 laksefisk, hvitfisk og pelagisk fisk er de største. Litt mindre enn halvparten av bedriftene er lokalisert i de tre nordligste fylkene. Utviklingen i sjømatindustrien har over tid gått i retning av færre og større enheter. Likevel består norsk landindustri fortsatt av mange små og mellomstore bedrifter spredt langs norskekysten. I tillegg er det om lag 170 bedrifter innen engroshandel med sjømat som sysselsetter vel 1 300 årsverk. Dette er bedrifter som primært driver med handel/distribusjon, og ikke foredling.

4.1.1 Verdikjeder

Verdikjedene innen sjømatnæringen er ulikt organisert, jf. figur 4.1. Det er store forskjeller mellom den fangstbaserte næringen og oppdrett. Mens dagens oppdrettsnæring består av mange, ofte helintegrerte selskap med eierskap langs hele verdikjeden, er den fangstbaserte verdikjeden mer differensiert med adskilt eierskap til fangst og foredling. Men også her skjer det endringer, først og fremst ved at fangstleddet enten kjøper seg inn på eiersiden i industribedriftene eller etablerer egne foredlingsanlegg.

Kilde: Nofima

Gjennomsnittlig produksjonsvolum per bedrift varierer fra sektor til sektor i sjømatindustrien, ref. figur 4.2. Spesielt innen hvitfisk er det mye mindre volum enn i havbruk og pelagisk sektor. Oppdrettsnæringen har i all hovedsak hatt en jevn årlig produksjonsvekst over tid, mens produksjonen i villfisknæringen varierer mellom artene, som avhenger av årlige kvoter. I dag videreforedles ca. en tredel av konsumråstoffet som totalt er tilgjengelig, før det blir eksportert. Inkluderes råstoffet som går til mel- og oljeproduksjon, er foredlingsgraden ca. 38 pst. Bearbeidingsgraden varierer mye mellom artene. For hvitfisk er andelen ca. 43 pst., pelagisk (inkl. mel/olje) ca. 48 pst, pelagisk konsumråstoff 35 pst., laksefisk ca. 24 pst. og skalldyr ca. 85 pst.

Kilde: Asche m.fl. (2014)

4.1.2 Lønnsomhet

Ifølge driftsundersøkelsen for fiskeindustrien utarbeidet av Nofima, har lønnsomheten i norsk sjømatindustri vært svak i en årrekke, særlig innen filet av hvitfisk2. Det er stor variasjon i lønnsomheten, både mellom og innad i de ulike sektorene i sjømatindustrien, samt over tid. Flere bedrifter har aktivitet på tvers av de ulike sektorene, mens andre produserer kun basert på en eller flere arter innenfor samme sektor. Bildet av sviktende lønnsomhet i sjømatindustrien er dermed langt mer nyansert enn det gjennomsnittstallene for hele sjømatindustrien er, illustrert i figur 4.3.

Kilde: Nofima

Foreløpige beregninger fra Nofima viser at lønnsomheten i sjømatindustrien i 2014 var den beste siden 1994. Økte priser og høye kvoter for torsk og makrell gav økt lønnsomhet i 2014 sammenlignet med foregående år. Tallene fra 2014 mangler fortsatt mange bedrifter som videreforedler laks. Lønnsomheten er best i de store bedriftene, og det er særlig klippfisk, tørrfisk og pelagisk konsumindustri som utmerker seg positivt. Fortsatt har deler av filetindustrien problemer med å oppnå lønnsom produksjon.

Økte priser henger nødvendigvis ikke sammen med økt etterspørsel. Svingninger i valutakursen har stor betydning for konkurransekraften i en eksportrettet næring som sjømatnæringen. Eksporten som går til EU betales som oftest i euro, mens sjømathandelen med asiatiske land, Nord- og Sør-Amerika og afrikanske land, ofte betales i amerikanske dollar. En svakere norsk krone sett opp mot fremmed valuta, øker konkurranseevnen og derigjennom lønnsomheten til norske industri- og eksportbedrifter. En gunstig valutasituasjon i 2014 med svekket krone har derfor hatt stor betydning for inntjeningen til norske sjømatindustribedrifter. Denne utviklingen har fortsatt inn i 2015.

4.1.3 Eksport, hjemmemarked og import

Sjømatnæringen er i stor grad eksportrettet, og om lag 95 pst. av fisken går til utenlandsk konsum og videreforedling. Eksporten har vokst kraftig de senere tiår, både i verdi og volum. Dette skyldes en jevn økning i produksjonen av oppdrettslaks, sammen med høye laksepriser. I 2014 eksporterte sjømatnæringen 2,6 millioner tonn sjømat til en verdi av nærmere 69 mrd. kroner. Verdien fra laksefisk utgjør om lag to tredeler av den totale eksportverdien for sjømat i 2014. Hvitfisk representerer om lag 17 pst., mens 10 pst. består av pelagisk fisk som sild, makrell og lodde. Hele 62 pst. av den totale verdien eksporters til EU til både videreforedling og konsum. Norge er likevel det viktigste enkeltmarkedet for sjømatnæringen. I 2014 handlet nordmenn 90 000 tonn sjømat til husholdningskonsum til en verdi av 7,6 mrd. kroner.

Norge importerer også sjømat og marint råstoff. I 2014 var importen på om lag 670 000 tonn til en verdi av nærmere 9 mrd. kroner. Importen består i hovedsak av fiskemel og fiskeolje som går til fiskefôr til oppdrettsnæringen.

4.2 Hvitfiskindustrien

Hvitfiskaktørene deles tradisjonelt inn i to sektorer. Konvensjonell sektor omfatter produksjon av tradisjonelle produkter som saltfisk, klippfisk og tørrfisk. Hvitfisksektoren har øvrig produksjon av fryst og fersk, hel og filetert fisk. I 2013 var det registrert 218 bedrifter som produserer hvitfisk med om lag 3 550 sysselsatte. Antallet bedrifter i sektoren går ned, mens sysselsettingen har vært stabil de siste ni årene. Landinger av hvitfisk (torsk, hyse, sei, brosme og lange) var om lag 896 000 tonn, til en førstehåndsverdi på 8,6 mrd. kroner i 20143. Eksportverdien fra hvitfisknæringen nådde samme år rundt 12 mrd. kroner, et rekordår for norsk hvitfisk.

Kilde: Nofima og Fiskeridirektoratet

Vandringsmønsteret til hvitfiskartene vanskeliggjør stabil produksjon for mange industribedrifter siden mesteparten av det ferske råstoffet landes i løpet av en hektisk vintersesong, jf. figur 4.4. Både førstehånds- og eksportpriser påvirkes i stor grad av råstofftilgangen gjennom året. Høye kvoter og store volum gir normalt lavere priser gjennom vintermånedene, mens torskeprisene stiger mot sommeren og høsten, når det er mindre tilførsel i det globale hvitfiskmarkedet. Kystflåten, som i all hovedsak leverer det ferske råstoffet, har på grunn av lavere tilgjengelighet på fisk, økte fangstkostnader i sommermånedene sammenlignet med kostnadene i vinterfisket. En stor andel av råstoffet fra havfiskeflåten eksporteres uten bearbeiding i Norge, mens en del går til klippfiskproduksjon i Norge.

Utviklingen i hvitfisksektoren over tid, viser at bearbeidingsgraden er synkende, jf. figur 4.5. En stadig større andel av torsken går ut av landet ubearbeidet, dette viste seg også gjeldende for 2014 da torskekvoten ble noe redusert. Det anslås blant annet at om lag 65 til 70 pst. av hel fersk torsk som eksporteres fra Norge, ender opp i utenlandsk filetindustri. I de senere årene har langt mer fersk torsk blitt eksportert fra Norge til videreforedling i utlandet som følge av høye kvoter. Redusert bearbeidingsgrad skyldes flere forhold, blant annet at norske arbeidskraftkostnader er relativt høyere. I de senere år kan økningen i eksport av ubearbeidet fisk også relateres til bedriftenes svekkede likviditetssituasjon. Salg av ferskt ubearbeidet råstoff gir liten lagertid eller kredittrisiko hos industribedriftene da tiden mellom kjøp av råstoff fra fisker til oppgjør i sluttmarkedet er kort.

Kilde: Nofima

Selv om arbeidskraftkostnadene er relativt høye er det råstoffkostnadene som utgjør de største utgiftene til industrien. Råvareforbruk utgjør den største delen av driftskostnadene i industrien med størrelsesorden 60-80 pst., jf. tabell 4.1. Lønnskostnadene i filetindustrien er mye høyere enn for konvensjonell industri, blant annet som følge av automatiseringsgrad. Forholdsvis lav andel lønn og lave kapitalkostnader er gunstig i et råvaremarked med stor usikkerhet knyttet til volum, råvarekvalitet og markedsforhold.

4.2.1 Filetindustrien

Filetindustrien innen hvitfisk har vært en av de største sektorene i norsk sjømatindustri etter at næringen vokste frem fra midten av 1950-tallet. Eksporten av filetprodukter nådde sin høyde i 1970-årene da det ble eksportert om lag 125 000 tonn filetprodukter.

Kilde: Norges sjømatråd

Erfaringer viser at en arbeidsintensiv filetnæring i Norge er svært krevende i konkurranse med land med langt billigere arbeidskraft. Kina etablerte seg på 1990-tallet som en betydelig aktør innen filetproduksjon basert på import av fryst råstoff, først med råstoff fra Alaska pollock og senere også av torsk fra Barentshavet. Mange av de store internasjonale kjøperne av filet skiftet i løpet av 1990-årene fra torsk til rimeligere hvitfiskarter som Alaska pollock og oppdrettsarter som pangasius og tilapia, noe som bidro til å forverre konkurransesituasjonen til norske filetbedrifter. Dereguleringer og bortfall av subsidier i 1990-årene førte sammen med konkurransebildet til en sterk reduksjon i antall filetbedrifter i Norge. Filetindustrien i hvitfisksektoren er betydelig mindre i dag, men den er fremdeles en viktig del av sjømatindustrien med 10-12 større bedrifter. Filetproduktene eksporteres til europeiske land som Danmark, Frankrike, Sverige og Storbritannia.

Foto: Sjømat Norge, Øyvind A. Haram

Filetbedriftene produserer både ferske og fryste produkter, men sliter med tilgang til ferskt råstoff gjennom hele året. Ujevn tilgang på råstoff som egner seg til filetproduksjon fører til at disse bedriftene ikke evner å utnytte produksjonskapasiteten eller tilfredsstille markedets krav om jevne leveranser. I snitt antas det at filetprodusenter innen hvitfisk i Norge har en kapasitetsutnyttelse på om lag 25-30 pst. Levendelagring av torsk og andre reguleringsordninger som ferskfiskordningen kan bidra til å utjevne sesongen i noen grad. Norsk filetindustri møter særlig konkurranse fra Island, som har bedre tilgang på fersk fisk i større deler av året. Som følge av dette har Island et fangstmønster og en flåtestruktur som i større grad muliggjør helårig produksjon av fersk filet til godt betalende markeder i Europa. Gode logistikkløsninger er en annen viktig forutsetning dersom Norge skal lykkes med å øke verdiskapingen innen foredling av sjømat.

4.2.2 Konvensjonell sektor

Konvensjonell sektor består hovedsakelig av små og mellomstore bedrifter som produserer saltfisk, klippfisk og tørrfisk, og i de senere år også pakking av ubearbeidet hvitfisk. Brorparten av klippfiskaktørene er lokalisert i Møre- og Romsdal hvor Ålesund etter hvert har utviklet seg til å bli en klippfiskklynge. I tillegg er store tradere innen hvitfisksektoren også lokalisert i regionen. Klippfisk er i dag det viktigste hvitfiskproduktet målt i verdi, og stod i 2014 for litt under en tredjedel av den totale eksportverdien av hvitfisk. Om lag 35 bedrifter eksporterte til sammen klippfisk for 3,7 mrd. kroner i 2014. De største artene i klippfiskproduksjonen er torsk og sei. Foruten bruk av ferskt råstoff produserer mange av bedriftene klippfisk basert på fryst råstoff fra havgående fartøy, noe som muliggjør helårig produksjon og dermed god kapasitetsutnyttelse og jevn leveranse til markedene. Norsk klippfisk eksporteres hovedsakelig som hel fisk og norske aktører merker en økende konkurranse fra kinesiske aktører som har utviklet ferdig utvannede produkter som er langt enklere å tilberede. Hovedmarkedene for klippfisk er Portugal og Brasil som hver tar imot omtrent en tredel av total norsk klippfiskeksport. Lønnsomheten i klippfiskindustrien har gjennom flere år vært langt bedre enn andre sektorer i norsk sjømatindustri.

Om lag 50 norske aktører eksporterer tørrfisk og andre tørkede produkter av hvitfisk som hoder og rygger. Tørrfisksektoren holder i hovedsak til i Lofoten, men også enkelte andre steder i Nord-Norge. Eksporten går i all hovedsak til Italia og Nigeria hvor de best betalte produktene går til det italienske markedet. Norge eksporterte tørrfiskprodukter for om lag 900 mill. kroner i 2014. Den begrensede etterspørselen gjør imidlertid tørrfisk til et produkt som produseres i stabile kvantum årlig.

Saltfisk utgjør råstoffet til både norsk og portugisisk klippfiskproduksjon. I dag er det om lag 100 norske produsenter av saltfisk langs hele norskekysten. Saltfisk produseres ofte i kombinasjon med annen prosessering. Eksporten av saltfisk, både hel og filet, endte på 909 mill. kroner i 2014, hvorav Portugal stod for 70 pst. av eksportverdien. Andre viktige markeder er Spania, Italia og Hellas. Ved siden av eksporten går også mye av saltfisken til klippfiskproduksjonen i Norge. Lønnsomheten i saltfiskindustrien har vært svak i en årrekke, men her, som i andre sektorer, er spredningen mellom bedriftene stor.

4.3 Pelagisk fisk

I 2014 ble det landet 1 489 000 tonn råstoff pelagisk fisk til en førstehåndsverdi på om lag 6,4 mrd. kroner. Eksportverdien fra pelagisk konsumindustri var på 7,5 mrd. kroner i 2014, hvorav sild, makrell og lodde står for om lag 95 pst. av verdien, jf. figur 4.10. Kvotene for sild og makrell har siden 1980-tallet økt betydelig. Samtidig har pelagisk fisk til konsum økt, i takt med en reduksjon av råstoff til oppmaling. God kunnskap om fangstredskaper som hever kvaliteten har bidratt til å løfte markedsverdien for råstoffet betydelig. I dag er det 65 registrerte kjøpere av pelagisk råstoff i Norge, hvorav fem er fiskemel- og oljefabrikker. I tillegg til dette finnes det fartøy med ombordproduksjon, som også er registrerte kjøpere av pelagisk fisk. Kun halvparten av de registrerte konsumbedriftene kjøpte i 2013 mer enn 1 000 tonn pelagisk råstoff. Dette betyr at sektoren består av mange små aktører, som kjøper pelagisk råstoff i tillegg til annet fiskeråstoff. I løpet av de siste årene har landindustrien i pelagisk sektor gjennomgått en betydelig omstrukturering, og det er i dag langt færre produksjonsanlegg sammenlignet med tidligere. I tillegg til dette har det vært en stor konsolidering på eiersiden. I dag kjøper de to største aktørene mer enn to tredeler av det totale råstoffet.

Foto: Nærings- og fiskeridepartementet

For pelagiske arter er det store svingninger i kvotene fra år til år. Sterkt varierende kvoteuttak for pelagiske bestander er spesielt utfordrende for industrileddet som skal drive lønnsom foredling og tilfredsstille markedet. I den norske konsumindustrien er sild det mest videreforedlede produktet, med konsummarkeder hovedsakelig i EU. Makrell eksporteres i all hovedsak fryst ubearbeidet til videreforedlingsindustrien i Kina, Sør-Korea og Japan. Lav bearbeidingsgrad av makrell innebærer at den norske industrien også går glipp av verdifullt restråstoff som etterspørres i fôrindustrien til laksenæringen.

Kilde: Nofima

Industribedrifter som videreforedler sild har fullautomatiserte linjer som også utnytter restråstoffet etter filetering. Av restråstoffet produseres fiskemel og fiskeolje som går inngår i produksjon av fiskefôr til oppdrettsnæringen. Avskjær fra sildefiletering er om lag 40 pst. av fisken. I takt med økt produksjon av oppdrettsfisk i Norge, øker behovet for marine ingredienser til fôrproduksjon.

Makrellbestanden er i dag i en god forfatning og fangstverdien har nå overgått fangstverdien til sild. Med god råstofftilgang kan økt bearbeiding av makrell i Norge bidra til å øke lønnsomheten innen pelagisk industri, både konsumindustrien og for produsenter av fiskemel og fiskeoljer. På grunn av dårlig rekruttering har imidlertid bestanden av norsk vårgytende sild vært nedadgående i flere år. Pelagisk industri har lenge slitt med overkapasitet og lav lønnsomhet. Etter en kraftig omstrukturering på eiersiden er bedriftene i dag i større grad rustet til å utnytte kapasiteten i anleggene. Råstofftilgang har også stor betydning for lønnsom drift.

Kilde: Norges sjømatråd

4.4 Reker og skalldyr

I 2014 ble det omsatt ca. 36 000 tonn skalldyr og bløtdyr (ekskl. krill) til en samlet førstehåndsverdi av om lag 1,1 mrd. kroner. Reker står for 44 pst. av volumet og 52 pst. av førstehåndsverdien. I dag er det kun to bedrifter i Nord-Norge som foredler reker fra havgående fartøy der rekene fryses på havet. Kystnære fartøy langs hele kysten står for fangst og salg av ferske reker. I Nord-Norge er det 3-4 bedrifter som har flere mottaksstasjoner, mens det i Sør-Norge er to foredlingsanlegg og ca. 20 mottak. Eksporten av reker, skalldyr og bløtdyr nådde 1 mrd. kroner i 2014, hvorav 54 pst. av verdien var reker og 30. pst. var kongekrabbe, snøkrabbe og taskekrabbe. Rekene eksporteres til Sverige, mens kongekrabben eksporteres hovedsakelig som fryst eller levende, hvor sistnevnte oppnår betydelig høyere pris. Fryste produkter går til EU og USA, mens levende kongekrabbe eksporteres til Sør-Korea. Det er spesielt en svak inntjening for rekeindustrien, og flere mottak og videreforedlingsanlegg har blitt lagt ned de siste ti årene som følge av underskudd. De fleste som produserer reker og kongekrabbe er også aktive bedrifter innen hvitfiskproduksjon.

Utbredelsen av snøkrabbe har gjort denne arten kommersielt interessant, og fra og med 1. januar 2015 ble arten regulert i norske farvann. I 2015 har fem norske og åtte utenlandske fartøy levert snøkrabbe i norske havner. Samtlige fartøy driver ombordproduksjon og prosessering av snøkrabbe. Det er fire mottak i Nord-Norge som i dag tar imot levende snøkrabbe.

Det er eksportert snøkrabbe fra Norge til en verdi av 147 mill. kroner per september 2015. Hovedmarkedene for snøkrabbe er USA, Sør-Korea og Japan, hvor det meste eksporteres fryst via EU. Som for kongekrabben, oppnås det betydelig høyere pris for levende snøkrabbe sammenlignet med fryst.

4.5 Laksefisk – laks og ørret

I 2014 ble det solgt 1,3 mill. tonn laks og ørret til en førstehåndsverdi av 43,4 mrd. kroner. Eksportverdien av laks og ørret var samtidig i underkant av 44 mrd. kroner samme år. Om lag 80-85 pst. av laksen som produseres i Norge, går ut av landet ubearbeidet. Produksjonen av laks og ørret har også vokst kraftig de siste ti årene. Andelen av produksjonen som går til videreforedling i Norge har imidlertid vært den samme over flere år. Dette betyr at man i takt med økt produksjon av laks, også har økt bearbeiding i Norge. I 2004 var norsk eksport av laksefilet ca. 47 000 tonn, mens den i 2014 var steget til om lag 117 000 tonn, jf. figur 4.11. I 2014 gikk over tre firedeler av total eksport av fersk ubearbeidet laks, både i kvantum og verdi, til EU.

Kilde: Norges sjømatråd

Sysselsettingen i den norske verdikjeden for laks og ørret har vært i kraftig vekst de siste årene. Antall ansatte i settefisk- og matfiskproduksjon av laks og ørret har økt med nærmere 60 pst. siden 2005. Samtidig har antall sysselsatte i slakteriene økt med om lag 60 pst., til tross for en kraftig rasjonalisering med færre og større anlegg. I dag er det sysselsatt omkring 4 100 personer ved de 50 slakteriene, hvorav over 2 900 personer er sysselsatt i slakteprosessen. Dette inkluderer et betydelig antall innleide arbeidere. De øvrige 1 200 er sysselsatt i avdelinger som produserer filet, som halvfabrikata eller ferdigvare, noe stadig flere av slakteriene gjør. I tillegg består verdikjeden av et 20-talls bedrifter som driver videreforedling av laks og ørret og som sysselsetter i overkant av 700 personer. Det betyr at slakting og foredling av laks og ørret sysselsetter over 4 800 personer. Det er rundt 40 pst. av alle personer sysselsatt i norsk sjømatindustri.

Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen, Nofima

Laksenæringen har i lang tid gjennomgått en omfattende strukturering hvor en rekke bedrifter er slått sammen til større selskaper. I 1990 stod de ti største aktørene for vel 10 pst. av produksjonen i Norge. I 2001 var andelen økt til 45 pst., mens i 2014 hadde de ti største aktørene økt sin andel til ca. 70 pst. Flere av de største aktørene har også produksjon i andre land som Chile, Skottland, Canada, Færøyene og Irland. Selv om det er store bedrifter er dette en næring som også består av mange små og mellomstore selskaper langs kysten. Dagens oppdrettsnæring som produserer laks og ørret består av om lag 130 selskaper. Dersom det tas hensyn til at flere av disse er datterselskaper, er det om lag 80 aktører i næringen.

Bedriftene i laksenæringen er til sammenligning med andre sjømatbedrifter både vertikalt og horisontalt integrert. Dette innebærer blant annet at bedriftene har eierskap langs hele verdikjeden fra fôrproduksjon, klekkeri, yngelproduksjon, smoltproduksjon, matfiskproduksjon, slakting og videreforedling til salg. I tillegg driver enkelte aktører med brønnbåter.

Lønnsomheten i de ulike leddene i verdikjeden varierer mye. Innen slakting og videreforedling er lønnsomheten langt lavere enn for bedrifter innen matfiskproduksjon. Videreforedling av fisk er en mer manuell prosess, i tillegg til at råstoffkostnadene er høye. I de senere årene har eksportprisen på fersk ubearbeidet laks vært svært høy, i 2014 var gjennomsnittsprisen om lag 41 kr/kg. Høye priser for ubearbeidet laks, i tillegg til importtoll i viktige konsummarkeder som EU og relativt høye arbeidskostnader i Norge, hindrer også videreforedling av laksen i Norge. Tollbelastningen for røyket laks er på 13 pst., mens saltet laks 15 pst., og tollsatsen for hel ubearbeidet fisk er på 2 pst.

I dag eier store norske oppdrettsselskaper foredlingsanlegg og sløyelinjer både i EU og nær andre konsummarkeder. For eksempel økte eksporten av fersk ubearbeidet laks fra Norge til Polen fra 85 000 tonn i 2011 til nærmere 119 000 tonn i 2014, som er en sterk vekst på 40 pst.

Laks er et globalt produkt med svært mange markeder. EU er det viktigste, og stod i 2014 for om lag 70 pst. av den totale verdien fra eksporten av laks. Andre viktige markeder for norsk laks er Japan og USA.

Foto: Sjømat Norge, Ingunn A. Mæhlum